__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

«En kjærlighetshistorie som ikke kunne ha vært vakrere» DER SPIEGEL

Hele tiden er det som om jeg hører mammas hjerte som banker, ned gjennom gulvet hennes. Det er et sunt og friskt hjerte, hun vil leve lenge, kanskje lenger enn meg. Døden er ikke mindre urettferdig enn livet, men man får om ikke annet sin egen jordflekk til evig tid.

Om Monstermenneske (2012) «uutgrunnelig trist og ufattelig morsom» ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGBLADET, Årets beste bøker 2012

Peter Venn bor alene i leiligheten under moren, han arbeider som

Om Litt trist matematikk (2013)

TROND HAUGEN, MORGENBLADET

Om 33 (2014) «Nok en uforlignelig velskrevet og dypt original bok signert av en av landets minst forutsigbare fortellerstemmer» ARNE HUGO STØLAN, VG, Årets beste bøker 2014

«en helt spesiell opplevelse ... Formulert med en så original billedbruk at det kan ta pusten fra deg» CATHRINE KRØGER, DAGBLADET

området rundt kirkegården. Han har et rikt indre liv, men det er stakkarslig sparsomt på ytre hendelser. Han kan ta seg i å lengte etter verden der ute, men først må han finne en måte å løsrive seg fra moren på. Han føler seg fanget av lydene hennes, væremåten og ikke minst av hennes versjon av farens siste år. Peter har ingen minner om faren, alt han har er et stort savn. Denne fredagen spiser Peter som vanlig kveldsmat hos moren, slik han motvillig har gjort i årevis. Han vet hvilke spørsmål han må stille, men våger han? Og kan han våge å nærme seg noen andre? Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet en vidunderlig roman

Om Barnet (2018)

om ensomhet, påtrengende dødsbevissthet og om kjærlighetens

«Skomsvold er i stand til de virkelig verdensutvidende beskrivelsene»

frigjørende kraft. Romanen er preget av humoristisk alvor og en usedvanlig språklig oppfinnsomhet.

«en roman til å bli livsklok av» GURI HJELTNES, VG

i s bISBN n 9978-82-495-2270-5 78-82-495-2270-5

«en av vår tids største forfattere» ida vågsether, stavanger aftenbl ad

9 788249

522705

w w w. o k t o b e r . n o

forlaget oktober

BERNHARD ELLEFSEN, MORGENBLADET

I D A G J E G, I M O R G E N D U

«en av de mest spennende nye forfatterne i landet»

oversetter ved kjøkkenbordet hjemme og går sin faste kveldstur i

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)

KJERSTI A N NE SD AT T E R S KOMSVO L D

I DAG J EG I MORGEN DU

Kjersti Annesdat ter Skomsvold (f. 1979) debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris og kortlistet til den prestisje­t unge IMPAC Dublin Literary Award. I 2015 mottok Skomsvold Doblougprisen for sitt forfatterskap. Bøkene hennes gis ut i 26 land.

roman | forlaget oktober

f or fat t e r p or t r e t t : olv e s a n de omsl ag sde sign: tor e hol be rg


I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 4

24.06.2020 12:02


Kjersti Annesdatter Skomsvold

i dag jeg, i morgen du Roman

forlaget oktober 2020

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 3

24.06.2020 12:02


Til Olve

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 5

24.06.2020 12:02


i gĂĽr

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 7

24.06.2020 12:02


I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 8

24.06.2020 12:02


jeg later som jeg ikke tenker på mamma, men jeg tenker på henne ofte. Særlig nå som jeg snart skal spise kveldsmat hos henne. Sekundvise­ ren stopper og vurderer meg, forstår at jeg haler ut tiden, før den beveger seg videre, snart må jeg begynne å gå hjemover igjen. Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyt­ tet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg helst vil slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet. Himmelen er like stille som da jeg gikk ut for en halvtime siden, men fargen er blitt dypere. Ved kjøttbutikken på hjørnet stanser jeg, blir stående og se inn gjennom de store vinduene. Ingen ­spiser oss mennes­ker, men mennesker spiser dyr, og dyrene spiser hver­andre. De hvite trevlene kravler rundt der inne i kjøttet, synet av dem gjør det vanskelig å røre seg.

9

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 9

24.06.2020 12:02


Jeg skulle hatt et kart stikkende opp fra bak­ lomma, så folk ikke trodde at jeg drev omkring på måfå. Stort sett går jeg den samme kveldsturen, fra den gule bygården min og over bybrua, hvor jeg tusler rundt i området ved skogskirkegården. Det gikk greit å gå over brua i kveld, det er frem­ deles lyst ute, og kvinnen med det lange håret var ikke der. Ofte ser jeg henne stå og stirre ned i bøl­ gene. Lyktestolpene på brua er gamle, de lyser knapt, og når det er blitt mørkt ute oppdager jeg henne sjelden før jeg er ganske nær. Det må være en eldre kvinne, holdningen er krum, håret ser grått ut. Hun er kanskje på alder med mamma, men virker mer slitt, værbitt. Jeg kla­ rer ikke la være å stirre, som når jeg går forbi folk som selger kroppen sin på gata. Bestandig krysser jeg brua på motsatt side av der hun står, og hun bryr seg ikke om meg, likevel puster jeg ikke lettet ut før jeg har kommet bort til kjøttbutikken. Nå står jeg og ser inn på de døde og oppdelte dyrene, det er gitter på vinduene, som om kjøp­ mannen er redd for at kjøttstykkene skal rømme. Ikke alt man frykter kommer til å skje. Ullsokkene har sklidd ned rundt anklene, jeg bøyer meg for å trekke dem opp igjen. Kveldslufta er kald i nakken, det er på tide å finne fram ­skjerfet. Hva skal man med somre, annet enn å få lengte etter høsten?

10

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 10

24.06.2020 12:02


Mens jeg står sånn opp ned, prøver jeg å telle antall ganger mamma har ødelagt livet mitt. Da jeg var to år gikk pappa inn på det store sove­ rommet, og han ble der til han døde, da var jeg sju. Før dette var han i stua sammen med oss, det har i alle fall mamma alltid sagt. Jeg husker en lukt som ikke kan ha vært mammas lukt, stikkende skjegg mot kinnet mitt. Men så er jeg redd for at minnene egentlig tilhører mamma, at det er hun som har fortalt om pappa og sånn plantet disse m ­ innene i meg. Jeg reiser meg, krysser veien, bort fra ­kjøttbutikken. Den blå trikken kjører rykkete forbi. Det er bare noen få mennesker ombord, gjennom t­ rikkevinduene ser jeg hodene i profil, urørlige som på et fotografi. De er vel de siste som forlot arbeidet før helga. Selv sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet og arbeider. Det er blitt min måte å leve på, hver mor­ gen åpner jeg øynene, går inn på kjøkkenet, hvor jeg gjør om ord fra ett språk til et annet. Sånn holder jeg på til utmattelsen har slukt meg, jeg må legge hodet mot bordplaten. Jeg har forsøkt å arbeide ute blant folk, i et klasserom på v­ ideregående skole, men det gikk ikke. Det vil komme en dag da jeg ikke engang vil ha krefter til å slukke tørsten. Jeg går mot porten til kirkegården, lar hånda stryke mot muren, det tok arbeiderne mer enn tretti

11

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 11

24.06.2020 12:02


år å bygge den. Om jeg hadde vært en av murbyg­ gerne, ville jeg stått på til jeg stupte, blitt begravet i lunsjpausen etter bare en uke eller to. Jeg klarer ikke det som andre klarer. Jeg klarer ikke å gjøre meg ferdig med en arbeidsøkt før den har gjort seg ferdig med meg. Jeg vil ikke bruke ord som sykelig, men så øn­s­ ker jeg ikke å lyve for meg selv heller, plutselig kan jeg høre at jeg piper. Sånn har det vært siden pappa døde, så det kan ikke bare skyldes arbeidet. Jeg tror heller ikke sykdomsfølelsen er medfødt, eller påført meg av mamma, det er noe jeg selv har på­ført meg. Er det fordi jeg er så sliten at jeg ikke er mer glad? Det er som om noe gammelt og råttent ligger inni brystet mitt og dør. Om jeg fortsetter å arbeide sånn hver dag, vil jeg falme og forsvinne, men så vet jeg ikke hva annet jeg kan gjøre. Det har begynt å skumre. Utenfor porten til kirke­ gården stanser jeg, ser oppover den ­opplyste alleen. Lyktestolpene er bøyd som liljer, som om de ikke klarer å bære vekten av glasskuplene ytterst, de minner meg om spedbarn og de store hodene deres. Menneskene under gravstøttene var en gang like levende som meg. Nå har de etterlatte lagt steiner over restene, smekket låsen så å si. Der nede finnes ingen jordlige gleder.

12

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 12

24.06.2020 12:02


En lang hale av svartkledde mennesker ­kommer spaserende ut av porten, jeg visste ikke at man be­ gravde og brente folk så sent på dagen. Til slutt kommer tre eldre menn trillende ut med en spon­ kiste, kanskje det var for sent å brenne den døde likevel. Mennene triller kista bort til en lang bil, får den inn i bagasjerommet. Den ene mannen sier at han er helt kaputt, han må få seg noe mat. Tenk om den døde kunne høre ham, den døde som aldri skal spise nybakt brød med gulost og paprika igjen. Med hånda børster jeg bort litt grønn mose fra muren. Jeg har lyst til å gå inn på kirkegården, det har jeg hatt lyst til helt siden pappa døde. Så mange år har gått, og likevel har jeg ikke turt, tenk om gra­ ven ikke er der! Jeg fryser ved tanken. «Pappa er død,» sa mamma da hun vekket meg. Det var morgenen etter at vi hadde spist sild og pote­ ter og smilende egg til kveldsmat, jeg husker det godt. «Kan jeg gå inn til ham?» spurte jeg. «Begravelsesbyrået har hentet ham,» sa mamma. «Men jeg vil se ham,» sa jeg. «Gutten min,» sa mamma. «Jeg vil!» sa jeg. «Han ser ikke ut som seg selv,» sa mamma. «Det var som å si farvel til en fremmed.» I en uke lå jeg urørlig i senga. Noe trykket mot brystet, med lukkede øyne forestilte jeg meg at

13

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 13

24.06.2020 12:02


det lå en sekk med død fisk der. Jeg lurte på hva som ville skje i begravelsen, hvilke sanger vi skulle synge, om det ville komme noen andre enn mamma og meg. På begravelsesdagen satt hun i svarte klær på senge­kanten, la hånda si på panna mi der jeg lå under dyna, så på meg med et foruroliget blikk. Hun fortalte om en forfatter som hun hadde levert duker til, han gikk ut selv om han var syk, syntes unntaks­tilstanden begynte å bli patetisk. Da satte sykdommen seg fast i lungene for godt, alt han skrev siden ble hakkete og tungt. Mamma sa at det kom ikke på tale at jeg skulle gå i pappas begravelse, så jeg ble hjemme, jeg hadde ikke noe valg. Likevel var det som om jeg aldri ble ordentlig frisk igjen. Man blir ikke herdet av sykdom, tvert imot, man blir skjørere og skra­ lere. Ødelagt. Jeg sier adjø til de døde for denne gang, trer inn i skumringen, går tilbake mot den store bybrua. Aldri har jeg fortalt noen om de vonde følelsene jeg har for mamma, om jeg hadde åpnet munnen, ville jeg sagt at jeg ikke er i stand til å føle noe som helst. Tenk om jeg fortalte at jeg av og til ser for meg hvordan jeg holder mammas livløse kropp tett inntil kroppen min, omslynget som under en paraply. Den ene armen hennes har lagt seg over

14

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 14

24.06.2020 12:02


skulderen min, og sammen vugger vi bortover. Nå har jeg alt som trengs for å være lykkelig! sier jeg. Dette mørket som kommer, skremmer meg mer enn mørket selv. Det er en lettelse når alt blir svart som i en sekk og jeg slipper å se den brusende elva som renner under brua. Kvinnen med det lange håret må ha tatt seg fri i dag, hun er fremdeles ikke å se. Da jeg nærmer meg midten av brua, må jeg igjen bøye meg ned for å heise opp ullsokkene, de er så slappe. Det er langt ned til elva, men det vil gå raskt å komme seg dit. Jeg svelger flere ganger, elva bråker sånn i kveld, mer enn vanlig. Med ett forstår jeg ikke om døden er en god eller dårlig ting, tankene vrenger og for­ rykker alt. Jeg tenker på pappa, om jeg endelig kan få møte ham. Men jeg tror jo ikke på sånt! Jeg tenker på mamma også, om hun vil få dårlig samvittighet. Det ville vært nok for meg. Men det er jo heller ikke sant! Jeg har vel aldri villet dø? Jeg skjønner ikke hva som går av meg, reiser meg så fort at jeg blir svimmel. Da oppdager jeg henne litt lenger borte, på skrå mot kveldsbrisen. Hun står som vanlig under det dunkle lyset fra en av l­yktestolpene, men på mot­ satt side av det hun pleier, nå befinner hun seg på

15

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 15

24.06.2020 12:02


samme side som meg. Hun står helt inntil rekkver­ ket, med blikket ned i bølgene, håret blafrer ned­ over ryggen. Så snur hun seg og ser rett på meg. Jeg snur meg også, som for å se etter en utvei, men det er ingen andre mennesker enn oss her. Jeg kan ikke gå over til rekkverket på motsatt side nå, det blir påfallende. Nølende setter jeg den ene foten foran den andre. Akkurat idet jeg er i ferd med å passere henne, snur hun seg igjen mot meg. Hjertet mitt hopper nesten ut av hylsteret sitt. Jeg stanser, kjenner det lange håret mot nesa. Hun lener seg mot meg, gransker meg i ansiktet. Jeg tar på meg en dyster mine. «Men er det deg?» sier hun. Jeg vil ikke si «ja» eller noe annet, i frykt for å skape en situasjon. Tenk om jeg gjør noe som ikke passer til meg i det hele tatt, og at hun tror jeg kari­ kerer henne, eller hva om jeg sier noe som får henne til å hoppe over rekkverket! Mest har jeg lyst til å skrive en lapp der det står at jeg er stum. Hun fortsetter å se meg inn i øynene. Jeg blir ner­ vøs for at hun vil lage bråk, det ser ut som hun har noe utestående med meg. «Det er jo ikke så underlig at vi møtes her,» sier hun. Jeg sier ingenting, men vi holder fram med en slags øyedialog.

16

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 16

24.06.2020 12:02


Så mumler hun noen ord under den smale over­ leppa. «Det var her vi kysset første gang.» Jeg forstår at det lureste er å komme seg unna. Jeg ser mot enden av brua, mot vinduene i by­­ gården min, de lyser som små firkanter. Like klønete som om jeg var naken, tar jeg et skritt til siden og går forbi henne. Beina er vaklevorne idet jeg beveger meg bortover, det er liksom ikke noe s­ tativ inni dem. Festina lente. Andpusten blir jeg stående limt inntil murveggen på bygården, jeg puster med nesa. Når jeg puster ut, kommer pusten i to støt i stedet for ett. Jeg holder hånda mot veggen mens jeg går mot inngangsdøra, som for å bekrefte at jeg fremdeles er her. Jeg lever ennå, men det er kanskje mest fordi jeg er vant til det, sånn er det for de fleste av oss. Selv om møtet på brua var en selsom opplevelse, glemmer jeg det forhåpentligvis ganske snart. Det må være fra en roman, vil jeg si til meg selv. Men jeg kommer ikke til å tro på det. Så glemmer jeg det litt likevel, det som ligger foran meg tar så stor plass. Stående på trappa kjen­ ner jeg hvordan trykket fra menneskene innenfor truer med å knuse meg. Særlig kjenner jeg tryk­ ket fra Vidar Endresen, som bor i leiligheten over­ for min. Som barn lurte han meg med på å fange

17

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 17

24.06.2020 12:02


humler i syltetøyglass, uten pustehull i lokket. Hver kveld gruer jeg meg for å møte ham, og bortimot hver kveld gjør jeg det. Inne i oppgangen forsøker jeg å vri postkasse­ nøkkelen lydløst om, aldri har jeg fått klager fra formannen i borettslaget. Jeg har ikke fått ros h ­ eller. I postkassa finner jeg en reklamebrosjyre for rei­ ser til Syden. En mann i rosa kortbukse stuper ut i et basseng, hvor mange andre menn i bare over­ kropper og med hendene i været venter på ham. Det er som om jeg lever i en tilstand av midlertidig­ het, hvor jeg bare må la dette livet, som ikke kan være mitt, sette fotavtrykkene sine på meg. Jeg putter brosjyren i postkassa til Vidar. Lurer på hva annet som befinner seg der, et brev om tvangsflytting forhåpentligvis. Jeg lukker min egen postkassedør, vrir igjen lydløst om. Da kommer Vidar nedover trappene, vaggende fra side til side, med den store magen stikkende fram. Noen ganger mistenker jeg nesten at han ven­ ter på meg når jeg kommer hjem fra kveldstur. Nå beveger han seg mot meg, virker stolt av den harde kulemagen, som om det er tronarvingen han har inni der. Jeg skulle ønske jeg kunne være like stolt av den pløsete magen min, som henger som en tom lomme på framsiden. Jeg håper at Vidar ikke skal få øye på meg, prø­ ver å gå i ett med veggen.

18

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 18

24.06.2020 12:02


Men så stanser han på trappetrinnet over trappe­ trinnet hvor jeg står, i lyset fra lyspæra i taket ser jeg at han myser, tenker seg om. Jeg slår b ­ likket ned i gulvet. «Du har mat rundt munnen,» sier han til slutt. Det hjelper ikke at han har finere stemme enn meg, ordene slår meg i ansiktet. Jeg får lyst til å si noe tilbake, med klangløs stemme. Jeg trekker pus­ ten, som for å ta sats. Men da jeg får tenkt meg om, har jeg som vanlig ingenting å si. Jeg tvinger meg selv videre oppover trappene, forbi min egen dør. I tredje etasje stanser jeg på mammas dørmatte, jeg er helt nær. Og jo nærmere man kommer andre, desto vanskeligere blir alt sammen, det skyldes grå­ digheten ved menneskelig kjærlighet.

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 19

24.06.2020 12:02


kjersti annesdatter skomsvold I dag jeg, i morgen du © Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Bokomslag: Tore Holberg Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 90 g Munken Print Cream 1,5 Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sweden, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-495-2270-5 www.oktober.no

av kjersti annesdatter skomsvold Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Roman 2009 Monstermenneske. Roman 2012 Litt trist matematikk. Dikt 2013 33. Roman 2014 Barnet. Roman 2018 Den andre forsvinninga. Essay 2019

I dag jeg i morgen du_Kjersti Skomsvold.indd 151

24.06.2020 12:02

Profile for Forlaget Oktober

Kjersti Annesdatter Skomsvold - I dag jeg, i morgen du  

Peter Venn bor alene i leiligheten under moren, han arbeider som oversetter ved kjøkkenbordet hjemme og går sin faste kveldstur i området ru...

Kjersti Annesdatter Skomsvold - I dag jeg, i morgen du  

Peter Venn bor alene i leiligheten under moren, han arbeider som oversetter ved kjøkkenbordet hjemme og går sin faste kveldstur i området ru...

Advertisement