Han tvinger opp et gjenklistret øye. Men – Daniel setter seg opp i sand og stein – er det dette? er det? dette? døden? Han skygger for øynene. Veldig lyst. Sol. Men fryktelig kaldt. Han er på en sandete, steinete strand, vinden er påfallende skarp, sola er framme, jo, men gir ingen varme. Naken er han også. Ikke rart han fryser. Han ser ned og ser at kroppen er den samme gamle, de ødelagte knærne. Han hadde sett for seg at døden destillerte en, skrelte vekk det råtne så alt ble lett som en sky. Men den kroppen du skyller i land med til slutt, er den samme gamle, like kaputt. Hadde jeg visst det, tenker Daniel, skulle jeg jommen ha stukket da jeg var tjue, eller tjuefem. Bare det som var bra. Eller kanskje (tenker han, med den ene hånda for ansiktet sånn at om noen ser ham, tar de ikke anstøt av at han plukker ut det han har i nesa, eller gransker det for å se hva det er – det er sand, vakker i sine enkeltheter, selv den pulveriserte verden byr på et mangfold av farger, og så gnir han det av fingertuppene) dette er meg, destillert. I så fall er døden en sørgelig skuffelse. Takk for meg, døden. Unnskyld, men jeg må nok tilbake, til livet. Han reiser seg. Det gjør ikke vondt, ikke så veldig. Skal vi se. Hjem. Hvilken vei? Han gjør en halv omdreining. Hav, vannkant, sand, stein. Høyt gress, sanddyner. Slette bortenfor 12
Høst_Ali Smith.indd 12
20.10.2017 11.41