Johansen. Dette er G. Omsl.qxp 17.06.2021 14:12 Side 1
g0 = 9,806 65 m/s2
Dette er tiden i G. Den renner. Den suger alt til seg så det forsvinner. Hus som blir bygd, folkene som bebor dem og fyller dem med alt sitt, veggene som omslutter dem, hyllene som er fulle av klær, stueplanter i en karm. Fars far som kommer trillende med den sykkelen, fars mor som nesten drukner der. Store hendelser og mindre store hendelser, et barn som lærer å gå, en kjele med kjøtt som settes til avkjøling på en trapp, en hund som kommer forbi og vipper lokket av, en sang noen synger, et tre som vokser. Alt dette fanger tiden opp i seg. Innimellom blir den for full av det. Innimellom må den slippe noe fra seg. Det er dette som er det rareste. At det noen ganger kommer en tynn stråle som ikke hører sammen med noe, rennende gjennom det hele og inn i det som er nå.
Inghill Johansen Dette er G
Inghill Johansen (f. 1958) debuterte i 1991 med romanen Hjertehvitt. Siden har hun gitt ut prosabøkene Suge (1996), Klage (2001), Forsvinne (2009) og Bungalow (2016). For Klage ble hun nominert til Brageprisen, og Bungalow ble nominert til Ungdommens kritikerpris. Inghill Johansen mottok Tanums kvinnestipend i 2002, Doblougprisen i 2016 og Amalie Skram-prisen i 2019.
Om Bungalow (2016)
Inghill Johansen
«Leser, kjenn din besøkelsestid: skaff deg Bungalow. Boken kan leses ut på en kveld, men det anbefales å lese sakte. Johansens setninger har mange lag. For den som tar seg tid venter en rik tekst full av refleksjoner om livet, kunsten, ensomheten – og den litt ubehagelige følelsen av å kjenne seg som et halvråttent tre» Ellen Sofie Lauritzen, Aftenposten
«Det store perspektivspennet i fortellerens blikk er gjennomgående i Bungalow … At lite annet enn boksidenes antall er smått ved Inghill Johansens verker, bør i hvert fall være en ukontroversiell påstand» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
Dette er G er en roman om den kraften som trekker i alle ting. Det handler om å synke, men like mye om å flyte opp igjen og komme til syne i nye former. Med stor følsomhet og en særegen, lavmælt humor legger Inghill Johansen frem en eksistensiell kjernesak: den svimlende følelsen av at ingenting kan holdes fast.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 3 9 3 1
Tom Egil Hverven, Klassekampen Årets beste bøker 2016
Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Pernille Marie Walvik Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design
«Å bla i Bungalow og de tre foregående bøkene er som å ha en mengde funklende steiner i hendene»
Dette er G
«[Den] eksistensielle uroa skriv ho fram i eit enkelt og krystallklart språk med overraskande vinklingar og uventa samanhengar, og på denne måten blir kvardagslege hendingar og episodar utvida og flytta over i ein annan dimensjon. Det er dette som med eit fint ord blir kalla transparens eller gjennomskining, og det er det all sann kunst handlar om» Oddmund Hagen, Dag og Tid
Roman | Forlaget Oktober
Johansen. Dette er G. Omsl.qxp 17.06.2021 14:12 Side 1
g0 = 9,806 65 m/s2
Dette er tiden i G. Den renner. Den suger alt til seg så det forsvinner. Hus som blir bygd, folkene som bebor dem og fyller dem med alt sitt, veggene som omslutter dem, hyllene som er fulle av klær, stueplanter i en karm. Fars far som kommer trillende med den sykkelen, fars mor som nesten drukner der. Store hendelser og mindre store hendelser, et barn som lærer å gå, en kjele med kjøtt som settes til avkjøling på en trapp, en hund som kommer forbi og vipper lokket av, en sang noen synger, et tre som vokser. Alt dette fanger tiden opp i seg. Innimellom blir den for full av det. Innimellom må den slippe noe fra seg. Det er dette som er det rareste. At det noen ganger kommer en tynn stråle som ikke hører sammen med noe, rennende gjennom det hele og inn i det som er nå.
Inghill Johansen Dette er G
Inghill Johansen (f. 1958) debuterte i 1991 med romanen Hjertehvitt. Siden har hun gitt ut prosabøkene Suge (1996), Klage (2001), Forsvinne (2009) og Bungalow (2016). For Klage ble hun nominert til Brageprisen, og Bungalow ble nominert til Ungdommens kritikerpris. Inghill Johansen mottok Tanums kvinnestipend i 2002, Doblougprisen i 2016 og Amalie Skram-prisen i 2019.
Om Bungalow (2016)
Inghill Johansen
«Leser, kjenn din besøkelsestid: skaff deg Bungalow. Boken kan leses ut på en kveld, men det anbefales å lese sakte. Johansens setninger har mange lag. For den som tar seg tid venter en rik tekst full av refleksjoner om livet, kunsten, ensomheten – og den litt ubehagelige følelsen av å kjenne seg som et halvråttent tre» Ellen Sofie Lauritzen, Aftenposten
«Det store perspektivspennet i fortellerens blikk er gjennomgående i Bungalow … At lite annet enn boksidenes antall er smått ved Inghill Johansens verker, bør i hvert fall være en ukontroversiell påstand» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
Dette er G er en roman om den kraften som trekker i alle ting. Det handler om å synke, men like mye om å flyte opp igjen og komme til syne i nye former. Med stor følsomhet og en særegen, lavmælt humor legger Inghill Johansen frem en eksistensiell kjernesak: den svimlende følelsen av at ingenting kan holdes fast.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 3 9 3 1
Tom Egil Hverven, Klassekampen Årets beste bøker 2016
Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Pernille Marie Walvik Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design
«Å bla i Bungalow og de tre foregående bøkene er som å ha en mengde funklende steiner i hendene»
Dette er G
«[Den] eksistensielle uroa skriv ho fram i eit enkelt og krystallklart språk med overraskande vinklingar og uventa samanhengar, og på denne måten blir kvardagslege hendingar og episodar utvida og flytta over i ein annan dimensjon. Det er dette som med eit fint ord blir kalla transparens eller gjennomskining, og det er det all sann kunst handlar om» Oddmund Hagen, Dag og Tid
Roman | Forlaget Oktober
Dette er G_Inghill Johansen.indd 2
29.06.2021 12:51
inghill johansen
Dette er G Roman
forlaget oktober 2021
Dette er G_Inghill Johansen.indd 3
29.06.2021 12:51
Dette er G_Inghill Johansen.indd 4
29.06.2021 12:51
– Jeg kunne godt tenkt meg å bo et helt annet sted, Paris eller i det minste Bordeaux. – Liker De Dem så godt i Bordeaux? – Vet ikke, jeg har aldri vært der. eugène ionesco, Privattimen
Dette er G_Inghill Johansen.indd 5
29.06.2021 12:51
Dette er G_Inghill Johansen.indd 6
29.06.2021 12:51
om våren lukter det hegg i G. Det er en søt lukt som trenger seg inn overalt. Den varer bare noen uker. Så lenge varer våren i G, til det ikke lenger lukter av hegg. Det lukter støv og gress og alt mulig annet. For nå er det sommer i G, og vinduene står åpne i mange hus. En svak vind river i haspene, den lager en gnissende lyd, og så lukker man dem, set ter haspene på, det varer uansett aldri lenge, for G er ikke et sånt sted der vinden får særlig tak. Når det er over, åpner man vinduene igjen, for det er fortsatt sommer, lydene fra det som er ute blander seg med det som er inne. Men så kommer regnet i G, regnet slår mot rutene. Det varer. For nå er det høst i G, og så åpner man ikke vinduene mer. Det trekker fra dem, og folkene i G henter fram ekstra vinduer som har stått lagret i kjellere og på loft og setter dem inn. Det er ikke alltid så lett. De bruker en hammer de legger et håndkle rundt, og sånn bankes de på plass. Nå har vinduene to lag med glass i G og kan ikke lenger åpnes, for nå er det vinter i G.
7
Dette er G_Inghill Johansen.indd 7
29.06.2021 12:51
G er en dal som liksom flater ut på hver side. På et eller annet sted glir det som er G ut og over i noe annet. Det er vanskelig å si akkurat hvor, men det som er på hver side av G er noe helt annet enn det som er G.
Stein er det som ligger nederst i G (om du tar en spade, er det alltid stein du støter på), deretter kommer jord (som oftest lysebrun og ikke av den gode feite sorten) og øverst alt det som vokser, vegetasjonen i G. Trær og busker i G. Det er dette som er bunnen i G.
Dette er husene i G, måten de ligger på. Nederst en stor brun bygning der fyllikene bodde, det sto også noen lave hus der uten kjellere, sånne som så ut til å kunne blåse over ende av ingenting. Litt høyere oppe de enkle eneboligene med helt vanlige folk, funksjo nærer, arbeidere, og øverst oppe mot åskanten, sko gen. Det er derfor jeg tenker retning som noe verti kalt, en vertikal bevegelse. På grunn av G. Ikke som noe horisontalt, ikke som hit eller dit. G er ikke stort nok til det, det rom mer ikke slike avstander.
8
Dette er G_Inghill Johansen.indd 8
29.06.2021 12:51
Dette er sola i G. Den beveger seg over åskanten. Den lager skygge over på den andre siden, så lufta der borte blir kjølig. Se hvordan kvelden kommer dit uten at du selv er i kvelden, du står utenfor kvel den, men så går sola ned, og så legger kvelden seg også der du står.
Dette er måten vi beveger oss på i G. Dette er Gs bevegelse. Enten oppover eller nedover. Vi går nedover til en butikk, sykler for å hente en pakke, setter utfor bakkene for å sende et brev, løper for å rekke et tog og går oppover igjen for å komme hjem. Et barn i G leker med tanken på en anordning som gjør at bakken kan vendes, på samme måten som man gjør med ryggstøet på setene i togene. Bar net har sett sine egne foreldre vippe det rundt, og sånn, med et enkelt grep, ble alt snudd, det som var bakover ble plutselig framover og det som var fram over ble plutselig bakover. Men selv et barn vet at det ikke går an. At det er noe som ligger fast. Enten oppover eller nedover. Det sitter i margen vår. Alt det som har skjedd i G, kan man plassere på den aksen. Aksen går gjennom terrenget, aksen er en magnet. Den trekker alle hendelser til seg.
Dette er G_Inghill Johansen.indd 9
29.06.2021 12:51
en mann kommer gående. Mannen har en veske med en bibel i. Han tar bibelen opp av veska. Man nen har vært mange steder før, men nå er han her for å snakke om alt det som er høyere opp, over G. Han vil rette tankene til folkene i G mot det som er over G. Denne mannen kommer til å bli værende i G, han kommer til å bosette seg i G. Her ligger alt klart for ham, det er bare å peke. Og folkene i G ser opp og de ser ned. Folkene i G gjør det de alltid har gjort, de tenker tanken oppover og nedover. Det er så lett for dem å se det for seg, Jesu død og oppstandelse. De er som skapt for det. De samler seg på bønne møter. De møtes hos hverandre. De går på veiene, opp eller ned. De bygger et bedehus. Det er hvitt. Det ligger helt inntil en glatt bergvegg. De kjøper seg mandoliner og lærer å spille. De holder instru mentet tett inntil kroppen ved hjelp av en reim som går over skulderen deres og skrår over ryggen bak til den andre siden, omtrent sånn som når man bærer på et gevær, og nå synger folkene i G «Skal vi møtes hist ved floden». De ser rett framfor seg mens de slår 10
Dette er G_Inghill Johansen.indd 10
29.06.2021 12:51
hardt og raskt på de små mandolinene med brune plektere som gir tonene fra strengene en sprø klang. Nå er folkene i G en del av en vekkelse, det er en bølge som skyller over landet i årene mellom 1918 og 1925. På grunn av landskapet, på grunn av dalsidene, på grunn av følelsen av ned og følelsen av opp. Det handler om å synke. Selv om det aller mest handler om vann. Da fars mor var tolv, kunne hun vri på en kran som åpnet opp for vann som rant ut av en spring. Det kom fra en dam i skogen. Derfra ble det ført ned over mot husene i G i et rør. Det var det vannet hun skrelte potetene i. Hun holdt en potet under strålen mens hun skrelte, for det var hennes oppgave. Men røret gikk innom hvert hus i G, og nesten alle i G tappet i vann og satte kjeler på kok, menn som kom fra arbeid trengte vann i et vaskevannsfat, de var svette og skitne og måtte få møkka av, for nå var det middagstid i G, og snart skulle alle sette seg ved bordene og spise i G. Derfor var det nesten ikke noe vann igjen når det kom til deres hus. Bare en tynn stråle som piplet over potetene. Det ville vært lettere om hun kunne ha fortsatt å hente vann fra b rønnen. Men det var ingen som gjorde det lenger. Etter hvert ble det bedre. Vannet ble ikke lenger hentet fra dam men i skogen i G, men fra et annet og større vann langt utenfor G. Da spilte det ikke lenger noen rolle 11
Dette er G_Inghill Johansen.indd 11
29.06.2021 12:51
hvor du bodde i G, strålen som kom ut av kranene var like sterk, den lot seg ikke påvirke av verken opp eller ned. Fars mor var født i et lufttegn, og ordet himmel kom oftere over leppene hennes enn over de fleste andres, men det er vannet livet hennes er knyttet til. Det ligger et vann nedenfor huset der fars mor vok ste opp. Det har ordet dam i navnet sitt, men det er større og burde egentlig vært kalt noe annet. Folkene i G pleier å avkjøle seg der. Fars mor lærer å svømme der, hun går ut i det fra en liten odde som stikker ut i vannet. På den andre siden av dammen ligger fabrikken med murer av rødlig stein. Steinblokkene er tatt ut fra dalsiden ovenfor, og nå skvulper vannet mot dem. Det slår ikke, for det er ikke vannet stort nok til. Bak murene i fabrikken blir det vevd stoffer som farges i store kummer. Når innfargingen er fer dig, blir vannet sluppet ut og ned i dammen gjennom en luke. Det er kokvarmt og fullt av farge da. Hvis man har tid, kan man følge utslippet med øynene. Stå på odden og se vannet rett under luka bli farget rødt eller gult eller blått. Man kan innbille seg at det er sånn vann egentlig ser ut, helt rødt, en helt rød dam. Men det tynnes ut etter hvert. I enden av dammen er det en liten foss, det er dit alt vannet flyter, og innen det kommer så langt, har all fargen blitt borte. Sa jeg at dette er en historie om å synke. Jeg sa det. Og om vann. 12
Dette er G_Inghill Johansen.indd 12
29.06.2021 12:51
Fars mor dør nesten, hun synker. Det skjer flere gan ger. Det er ikke noe hun styrer. Fars mor har nettopp lært å svømme. Hun anstren ger seg, holder hodet høyt i vannet, beveger armene. Fars mor hører ikke lyden fra fløyta som varsler at utslippet kommer. Hun vil svømme over mot den andre siden, kjenne med hånda på den røde steinen i fabrikkmuren, hvor varm den er blitt, en sånn varm dag. Nå som hun har lært å svømme, kan hun det. Nå er hun der, hun strekker hånda opp mot muren. Så kommer utslippet. Hun er rett under luka da. Det er ingen som ser henne. Hun får det over seg. Der for tvinges fars mor under. Hun skylles ned i van net, som om hun er en farge, rød, hvit, brun, snart skal hun løses opp, flyte mot f ossen, tynnes ut og bli borte. Men hun følger ikke med mot fossen. For hun er ikke vann. Hun er et menneske. Hun blir værende under, det beskytter henne. Fars mor ligger på bunnen. Hjertet slår, blodet for later hodet. Så kommer hun opp igjen. Så kommer hun til live igjen. Dette er alt hun vet. Det vil si ingen ting. Men det setter seg i henne, følelsen av å synke, og at det er en bunn.
Dette er G_Inghill Johansen.indd 13
29.06.2021 12:51
Johansen. Dette er G. Omsl.qxp 17.06.2021 14:12 Side 1
g0 = 9,806 65 m/s2
Dette er tiden i G. Den renner. Den suger alt til seg så det forsvinner. Hus som blir bygd, folkene som bebor dem og fyller dem med alt sitt, veggene som omslutter dem, hyllene som er fulle av klær, stueplanter i en karm. Fars far som kommer trillende med den sykkelen, fars mor som nesten drukner der. Store hendelser og mindre store hendelser, et barn som lærer å gå, en kjele med kjøtt som settes til avkjøling på en trapp, en hund som kommer forbi og vipper lokket av, en sang noen synger, et tre som vokser. Alt dette fanger tiden opp i seg. Innimellom blir den for full av det. Innimellom må den slippe noe fra seg. Det er dette som er det rareste. At det noen ganger kommer en tynn stråle som ikke hører sammen med noe, rennende gjennom det hele og inn i det som er nå.
Inghill Johansen Dette er G
Inghill Johansen (f. 1958) debuterte i 1991 med romanen Hjertehvitt. Siden har hun gitt ut prosabøkene Suge (1996), Klage (2001), Forsvinne (2009) og Bungalow (2016). For Klage ble hun nominert til Brageprisen, og Bungalow ble nominert til Ungdommens kritikerpris. Inghill Johansen mottok Tanums kvinnestipend i 2002, Doblougprisen i 2016 og Amalie Skram-prisen i 2019.
Om Bungalow (2016)
Inghill Johansen
«Leser, kjenn din besøkelsestid: skaff deg Bungalow. Boken kan leses ut på en kveld, men det anbefales å lese sakte. Johansens setninger har mange lag. For den som tar seg tid venter en rik tekst full av refleksjoner om livet, kunsten, ensomheten – og den litt ubehagelige følelsen av å kjenne seg som et halvråttent tre» Ellen Sofie Lauritzen, Aftenposten
«Det store perspektivspennet i fortellerens blikk er gjennomgående i Bungalow … At lite annet enn boksidenes antall er smått ved Inghill Johansens verker, bør i hvert fall være en ukontroversiell påstand» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
Dette er G er en roman om den kraften som trekker i alle ting. Det handler om å synke, men like mye om å flyte opp igjen og komme til syne i nye former. Med stor følsomhet og en særegen, lavmælt humor legger Inghill Johansen frem en eksistensiell kjernesak: den svimlende følelsen av at ingenting kan holdes fast.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 3 9 3 1
Tom Egil Hverven, Klassekampen Årets beste bøker 2016
Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Pernille Marie Walvik Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design
«Å bla i Bungalow og de tre foregående bøkene er som å ha en mengde funklende steiner i hendene»
Dette er G
«[Den] eksistensielle uroa skriv ho fram i eit enkelt og krystallklart språk med overraskande vinklingar og uventa samanhengar, og på denne måten blir kvardagslege hendingar og episodar utvida og flytta over i ein annan dimensjon. Det er dette som med eit fint ord blir kalla transparens eller gjennomskining, og det er det all sann kunst handlar om» Oddmund Hagen, Dag og Tid
Roman | Forlaget Oktober
Johansen. Dette er G. Omsl.qxp 17.06.2021 14:12 Side 1
g0 = 9,806 65 m/s2
Dette er tiden i G. Den renner. Den suger alt til seg så det forsvinner. Hus som blir bygd, folkene som bebor dem og fyller dem med alt sitt, veggene som omslutter dem, hyllene som er fulle av klær, stueplanter i en karm. Fars far som kommer trillende med den sykkelen, fars mor som nesten drukner der. Store hendelser og mindre store hendelser, et barn som lærer å gå, en kjele med kjøtt som settes til avkjøling på en trapp, en hund som kommer forbi og vipper lokket av, en sang noen synger, et tre som vokser. Alt dette fanger tiden opp i seg. Innimellom blir den for full av det. Innimellom må den slippe noe fra seg. Det er dette som er det rareste. At det noen ganger kommer en tynn stråle som ikke hører sammen med noe, rennende gjennom det hele og inn i det som er nå.
Inghill Johansen Dette er G
Inghill Johansen (f. 1958) debuterte i 1991 med romanen Hjertehvitt. Siden har hun gitt ut prosabøkene Suge (1996), Klage (2001), Forsvinne (2009) og Bungalow (2016). For Klage ble hun nominert til Brageprisen, og Bungalow ble nominert til Ungdommens kritikerpris. Inghill Johansen mottok Tanums kvinnestipend i 2002, Doblougprisen i 2016 og Amalie Skram-prisen i 2019.
Om Bungalow (2016)
Inghill Johansen
«Leser, kjenn din besøkelsestid: skaff deg Bungalow. Boken kan leses ut på en kveld, men det anbefales å lese sakte. Johansens setninger har mange lag. For den som tar seg tid venter en rik tekst full av refleksjoner om livet, kunsten, ensomheten – og den litt ubehagelige følelsen av å kjenne seg som et halvråttent tre» Ellen Sofie Lauritzen, Aftenposten
«Det store perspektivspennet i fortellerens blikk er gjennomgående i Bungalow … At lite annet enn boksidenes antall er smått ved Inghill Johansens verker, bør i hvert fall være en ukontroversiell påstand» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
Dette er G er en roman om den kraften som trekker i alle ting. Det handler om å synke, men like mye om å flyte opp igjen og komme til syne i nye former. Med stor følsomhet og en særegen, lavmælt humor legger Inghill Johansen frem en eksistensiell kjernesak: den svimlende følelsen av at ingenting kan holdes fast.
9
7 8 8 2 4 9
5 2 3 9 3 1
Tom Egil Hverven, Klassekampen Årets beste bøker 2016
Forlaget Oktober
Forfatterportrett: Pernille Marie Walvik Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design
«Å bla i Bungalow og de tre foregående bøkene er som å ha en mengde funklende steiner i hendene»
Dette er G
«[Den] eksistensielle uroa skriv ho fram i eit enkelt og krystallklart språk med overraskande vinklingar og uventa samanhengar, og på denne måten blir kvardagslege hendingar og episodar utvida og flytta over i ein annan dimensjon. Det er dette som med eit fint ord blir kalla transparens eller gjennomskining, og det er det all sann kunst handlar om» Oddmund Hagen, Dag og Tid
Roman | Forlaget Oktober