Terje Holtet Larsen - Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene

Page 1

Holtet Larsen. Den magre kvinnen.qxp 11.08.2021 19:52 Side 1

t e rje h o lt e t la r s e n (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991 og har siden utgitt ytterligere ti romaner, fire novellesamlinger samt essayet Hjemløsheten (2018). Han skriver i en særegen og unorsk stil: formbevisst og kjølig distansert, og samtidig i inderlig protest mot banalisering, hykleri og ukritisk samstemmighet. Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene er Terje Holtet Larsens tolvte roman.

Fortelleren i denne romanen er en farløs mann som i barndommen ble forlatt av sin mor. Etter morens død blir han bedt om å rydde ut av den kommunale leiligheten hun har disponert. Det er her han kommer på sporet av den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene. Hun serverer limonade i høye glass, og hun serverer biter av en historie om fortellerens mor, som hun på et tidspunkt skal ha tatt seg av og latt opptre som selskapsdame for velbeslåtte herrer. Selv har han en tid fristet en bortgjemt tilværelse som vokter av noen lyssky affærer i et kontorbygg i sentrum. Mer eller mindre viljeløst har han dessuten viklet seg inn i et forhold til en kunststudent med flommende rødt hår og gullsandaler. For hennes del like mye som for hans skal det hele vise seg skjebnesvangert.

TERJE HOLTET LARSEN DEN MAGRE KVINNEN I HAGEN I FLUKT MED TENNISBANENE

Jeg skulle komme til å la det gå drøyt to år før jeg oppsøkte graven hennes. Jeg var klar over at jeg kunne klandres for å ha ventet altfor lenge, og da jeg endelig sto der, var det fremdeles uten å vite hva det egentlig var meningen at jeg skulle føle, eller hva jeg eventuelt ønsket å si, hvis det hadde hatt noen hensikt å si noe. Det ville kanskje ha vært naturlig å tro at jeg ønsket å ta et slags stille farvel, i håp om å slutte en sirkel.

TER JE HOLTET L ARSEN DEN M AGRE KVI NNEN I HAGEN I FL UKT M ED TENNI SBANENE

forfatterportrett: baard henriksen omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 2 4

FORLAGET OKTOBER

R OM A N | FOR LA GET OK TOBER


Holtet Larsen. Den magre kvinnen.qxp 11.08.2021 19:52 Side 1

t e rje h o lt e t la r s e n (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991 og har siden utgitt ytterligere ti romaner, fire novellesamlinger samt essayet Hjemløsheten (2018). Han skriver i en særegen og unorsk stil: formbevisst og kjølig distansert, og samtidig i inderlig protest mot banalisering, hykleri og ukritisk samstemmighet. Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene er Terje Holtet Larsens tolvte roman.

Fortelleren i denne romanen er en farløs mann som i barndommen ble forlatt av sin mor. Etter morens død blir han bedt om å rydde ut av den kommunale leiligheten hun har disponert. Det er her han kommer på sporet av den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene. Hun serverer limonade i høye glass, og hun serverer biter av en historie om fortellerens mor, som hun på et tidspunkt skal ha tatt seg av og latt opptre som selskapsdame for velbeslåtte herrer. Selv har han en tid fristet en bortgjemt tilværelse som vokter av noen lyssky affærer i et kontorbygg i sentrum. Mer eller mindre viljeløst har han dessuten viklet seg inn i et forhold til en kunststudent med flommende rødt hår og gullsandaler. For hennes del like mye som for hans skal det hele vise seg skjebnesvangert.

TERJE HOLTET LARSEN DEN MAGRE KVINNEN I HAGEN I FLUKT MED TENNISBANENE

Jeg skulle komme til å la det gå drøyt to år før jeg oppsøkte graven hennes. Jeg var klar over at jeg kunne klandres for å ha ventet altfor lenge, og da jeg endelig sto der, var det fremdeles uten å vite hva det egentlig var meningen at jeg skulle føle, eller hva jeg eventuelt ønsket å si, hvis det hadde hatt noen hensikt å si noe. Det ville kanskje ha vært naturlig å tro at jeg ønsket å ta et slags stille farvel, i håp om å slutte en sirkel.

TER JE HOLTET L ARSEN DEN M AGRE KVI NNEN I HAGEN I FL UKT M ED TENNI SBANENE

forfatterportrett: baard henriksen omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 2 4

FORLAGET OKTOBER

R OM A N | FOR LA GET OK TOBER


Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 2

12.08.2021 12:12


TERJE HOLTET LARSEN DEN MAGRE KVINNEN I HAGEN I FLUKT MED TENNISBANENE R O M A N | F O R L AG E T O K TO B E R 2021

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 3

12.08.2021 12:12


Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 4

12.08.2021 12:12


1 Jeg skulle komme til å la det gå drøyt to år før jeg oppsøkte graven hennes. Jeg var klar over at jeg kunne klandres for å ha ventet altfor lenge, og da jeg endelig sto der, var det fremdeles uten å vite hva det egentlig var meningen at jeg skulle føle, eller hva jeg eventuelt ønsket å si, hvis det hadde hatt noen hensikt å si noe. Det ville kanskje ha vært naturlig å tro at jeg ønsket å ta et slags stille farvel, i håp om å slutte en sirkel. Graven var pyntet med granbar og dekket av snøen som hadde falt natten før, og som dessuten hadde lagt seg på toppen av alle gravstøttene og på den måten fikk dem til å se merkelig like ut, eller i det minste ga dem et ensartet preg. Det er godt mulig at jeg, etter endelig å ha tatt rede på hvor hun lå begravet, i en av de ytterste radene i den vestre enden av gravlunden, godt skjermet mot den uopphørlige trafikkstøyen fra Ring 3, hadde ventet på et tett snøfall før jeg våget meg dit. Støtten så helt ny ut, den kunne like gjerne ha vært montert dagen i forveien, men heldigvis var den forholdsvis liten, mer beskjeden enn jeg av eller annen grunn hadde fryktet, og ikke utsmykket med for eksempel 5

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 5

12.08.2021 12:12


en due eller en engel eller noe i den stilen. Det var ingenting ved den polerte støtten i mørk grå granitt, n ­ aturligvis utstyrt med navnet hennes og de avgjørende datoene for når hun hadde sett dagens lys, illustrert med en stjerne, og når det evige mørket hadde lagt seg over henne, i­llustrert med et kors, sånn at man kunne regne ut nøyaktig hvor gammel hun ble, opplysninger som bare var hennes, kanskje tilstrekkelig til å fortelle hvem hun hadde vært, ment som en kortfattet levnetsbeskrivelse, og som neppe fantes på noen annen gravstøtte, i motsetning til minne­ordene, de samme som sto å lese på så mange andre gravstøtter, en høflig og fantasiløs frase gjentatt igjen og igjen, som om det ikke fantes noe annet å si, men som utvilsomt var både ektefølt og oppriktig ment, en kortfattet siste hilsen, ord som aldri ville nå frem til henne, og som derfor måtte kunne kalles meningsløse, gravert i hvitt, men ­likevel, det var ingenting ved dette som kunne oppleves som truende eller smakløst brautende. Det begynte å snø, men ganske lett, bare så vidt til­ strekkelig til at det var mulig å la fnuggene smelte mot ­ansiktet. Hvis jeg hadde stilt meg på baksiden av støtten, slik at jeg ikke så den hvite inskripsjonen, kunne g­ raven like gjerne ha tilhørt hvem som helst. Det ville ha vært opp til meg å velge hvem jeg ønsket å minnes der jeg sto. Jeg ville til og med ha kunnet forestille meg at jeg ikke lenger fantes, og at det var min egen grav jeg, det vil si mitt gjenferd, hadde oppsøkt, i håp om et gjensyn av det sannsynligvis noe bisarre slaget. Det ville ikke på noen måte ha vært urimelig om graven hadde tilhørt meg. Dessuten er jeg ikke sikker på hva jeg egentlig mener om denne skikken 6

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 6

12.08.2021 12:12


med å legge levningene etter et menneske i en kiste som man graver ned i jorden, for deretter å markere stedet med en støtte, åpenbart ment som en påminnelse, men en ­påminnelse om hva? Livet, eller døden? Hun fantes ikke lenger, det var det hele. Alt hun hadde vært, var ikke lenger, ingen grav kunne forandre på det, og jeg greide ikke å finne noen mening i å søke trøst i påminnelsen om at hun en gang hadde vært til, og at de nedgravde levningene en gang hadde vært hennes kropp. Jeg rørte meg ikke. I stedet ble jeg stående der jeg sto, med hendene stukket dypt ned i de vide frakkelommene, som om noen skulle ha fortalt meg at sorgen trenger et navn for at den skal føles virkelig, at et tomt fravær ikke er tilstrekkelig. Jeg ble stående helt til jeg var sikker på at jeg ikke ville komme til å oppsøke hennes siste hvilested igjen. Jeg trengte å se det denne ene gangen. Jeg måtte forsikre meg om at graven virkelig eksisterte, bare sånn ville det være mulig å glemme alle de forskjellige forestillingene jeg hadde gjort meg om den. Da jeg likevel ikke våget å berøre støtten, må det ha vært av en viss frykt for å gripe i løse luften, som etter en skygge, eller som i en drøm der man aldri slutter å falle. Den kalde og glatte granitten mot håndflaten ville sannsynligvis hatt en beroligende virkning; ikke desto mindre foretrakk jeg å holde tilstrekkelig avstand. Det kunne også oppfattes som et ønske om å vise respekt. Jeg kan ikke si for sikkert hvor lenge jeg ble stående sånn, men tydeligvis lenge nok. Da jeg endelig kunne vende om for å følge gangstiene, som var blitt måkt snøfrie tidligere på dagen, tilbake til kapellet og utgangen, var det allerede begynt å skumre, og jeg visste at man ikke skal oppholde seg 7

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 7

12.08.2021 12:12


på en gravlund etter mørkets frembrudd, selv om jeg ikke visste hvorfor. Jeg kan huske at jeg ble stående foran den høye smijernsporten og betrakte e­ttermiddagstrafikken. Det jeg så, var mennesker som lidenskapsløst, nærmest på rituelt vis, forflyttet seg fra et sted til et annet, hver dag til samme tid, pliktoppfyllende lønnsmottakere som sørget for å holde hjulene i gang, og som på den måten livnærte seg og sin familie, bare for å bli innhentet av den utmattende følelsen av at livet gjentar seg selv i form av daglige rutiner, og kjenne ønsket om å søke tilflukt i apatien, og så videre. Det er mulig at jeg forsøkte å få dette synet til å gjøre inntrykk på meg, før jeg gikk videre den veien jeg var kommet, ned til sentrum, der luften hele den mørke årstiden nesten ikke er til å puste i, kald, fuktig og full av svevestøv. Det fantes ingen jeg kunne oppsøke. For første gang på ganske lenge, faktisk flere år, visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg vil tro at det var noe jeg konstaterte med fornyet oppspilthet.

2 Omtrent sånn må det ha vært. Det er allerede mer enn et halvt år siden jeg oppsøkte graven hennes, og jeg har vans­ kelig for å tro at jeg fremdeles skulle ha noe til felles med den skikkelsen som ble stående der så lenge, nærmest som forsteinet, like urørlig som støttene han var omgitt av. Han føles så fremmed og upåvirkelig at det like gjerne kunne ha vært en annen person som sto der, en skikkelse jeg for lengst har forlatt. Men kanskje kan denne følelsen beskrives 8

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 8

12.08.2021 12:12


som nettopp en lengsel etter å gå i ett med alt som opp­leves som fremmed. Det er en måte å unnslippe seg selv på, man lar seg forsteine. Den elegante vinterfrakken, en dobbeltspent kamelhårs­ frakk som rakk meg til rett nedenfor knærne, var dessuten ikke min, den tilhørte den skallede mannen. Uten hans velvilje ville jeg sannsynligvis ha vært en hjemløs. Da jeg tidligere den samme dagen frigjorde meg fra denne velviljen og uten forvarsel forsvant for godt fra leiligheten han hadde stilt til min disposisjon, var frakken det eneste jeg stjal med meg, og det var fordi jeg trengte den; jeg visste at jeg ville komme til å bli stående lenge ved graven hennes, og at det ville bli kaldt, og at jeg muligens ville bli gående ute hele natten. Sannsynligvis hadde han på sitt nonchalante vis glemt at han hadde latt frakken bli hengende på en stumtjener i et av de forlatte kontorene langs den hemmelige korridoren innenfor leiligheten. Jeg vet ikke om han gjorde noen forsøk på å ­oppspore meg da han oppdaget at jeg var forsvunnet, men det er godt mulig. Han må ha oppfattet min forsvinning som et svik. Uansett har jeg ikke til hensikt å avsløre hvor jeg nå befinner meg. Det har ganske enkelt ingen betydning og skal derfor forbli unevnt. Om nettene er det faktisk helt stille her. Når man ligger urørlig med øynene lukket, er det likevel mulig å innbille seg at man hører alle slags lyder, og jeg liker å ligge urørlig, med øynene lukket, lyttende. Noen netter føles det nesten som om jeg endelig skulle ha funnet min plass i utkanten av menneskeheten, at jeg endelig har unnsluppet meg selv og ikke lenger kan si for sikkert hvem jeg er. Det eneste som står i veien for fullbyrdelsen 9

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 9

12.08.2021 12:12


av en slik opplevelse, er alle minnene om hvem jeg var. De nekter å gi slipp. Det må være minnet om den vinter­ ettermiddagen som får meg til å skrive dette, minnet om synet av gravstøtten som sørget for at jeg endelig fikk alle forestillingene jeg hadde gjort meg om den, tilintetgjort av den likegyldige virkeligheten, og som tilsynelatende gjør det nødvendig å ta til motmæle, så å si, eller i det minste forsøke å forklare. Kanskje er det en måte å kvitte seg med alle minner og alle forestillinger man har gjort seg på, gi dem en endelig form, ord for ord overlate det hele til språket, til den tilintetgjørende virkeligheten, så hvorfor ikke? Kamelhårsfrakken var altså ikke min egen. Språket jeg er prisgitt, kan heller ikke sies å tilhøre meg eller å være mitt eget. Man kan forestille seg at det er mulig å søke tilflukt i den friheten språket tilbyr, man forledes til å tro at det er mulig å gjøre seg forstått, men språket følger sine egne regler, det setter sine egne betingelser, leker sin egen lek, og det er ikke til å stole på, ikke hvis det er sannheten man ønsker å fortelle. Da mener jeg den indre sannheten, den man bærer i seg som et usynlig ansikt, og som språket nødvendigvis forvrenger til det ugjenkjennelige, til en grotesk maske, ganske enkelt fordi et usynlig ansikt ikke lar seg beskrive, det lar seg knapt nok fornemme. Like fullt tilbyr språket fremdeles en illusjon av noe håndgripelig, og illusjoner er sannsynligvis det eneste jeg trenger. Jeg forsøker å la meg lede av den bevegelsesfriheten og den uberegnelige, men likevel fortrolige sannheten man opp­lever når man drømmer, eller tror at man drømmer, det vil si når man befinner seg i den mellomtilstanden som gjør det vanskelig, og kanskje også unødvendig, å avgjøre 10

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 10

12.08.2021 12:12


om man sover eller er lys våken, den sannheten som uansett forblir ufullstendig og som består nesten utelukkende av tvetydigheter. Jeg vet ikke hva jeg ellers skulle ha latt meg lede av. En mulighet er å forsøke å tenke på alt som inngår i denne redegjørelsen som noe som nesten aldri fant sted. Da ville det bli omtrent som når man betrakter sine umiddelbare omgivelser med øynene nesten lukket, sånn som jeg ser alt rundt meg i værelset her jeg nå sitter, bare så vidt synlig, forsiktig antydet, eller som bak et tynt slør. Hvis man venter lenge nok, blir det meste til noe som nesten aldri fant sted; det blir til et nesten ingenting. En annen mulighet er å tenke på denne redegjørelsen som noe jeg kommer til å skrive en gang i fremtiden, etter å ha ventet på å bli dobbelt så gammel som jeg er nå, det vil si etter at jeg har lagt livet mitt frem til i dag mellom den gang og nå. I så fall kan jeg forestille meg at det er en middelaldrende mann som skriver dette, ikke jeg, men en mann som har rukket å utvikle en tilstrekkelig distanse til seg selv og sine livserfaringer. Jeg behøver bare å lukke øynene, så er jeg et annet sted. Jeg ser med andre ord fremover. Det er den middelaldrende mannen som ser seg tilbake. Det er han som finner grunn til å dvele ved det som har vært, som om han fremdeles bærer på en dunkel følelse av skyld. En forklaring på hvorfor jeg skulle ha latt det gå så lang tid, kunne være at man ser seg selv tydeligst idet minnene er i ferd med å forsvinne for godt. I de siste sekundene før de frigjør seg og slukner, skinner de litt sterkere. Det er nettopp disse glødende sekundene jeg ønsker å holde fast. Hvis jeg skulle ha ventet til jeg virkelig ble dobbelt 11

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 11

12.08.2021 12:12


så gammel, i håp om å bli tilstrekkelig ugjenkjennelig for meg selv, ville jeg ha risikert å glemme altfor mange av de viktige detaljene. Enkelte historier kan bare fortelles på en viss avstand, men en imaginær avstand. Jeg vil aldri kunne fortelle denne historien som den jeg er. For å få orden på ordene er jeg tvunget til å forestille meg at jeg er en annen, med en annen manns språk. Jeg kunne for eksempel tenke på meg selv som den middelaldrende mannen jeg, nærmest som et slags forvarsel, så uforklarlig tydelig kunne se for meg den morgenen da jeg våknet i ­sengen til den unge kvinnen med det flommende røde håret og gullsandalene og bestemte meg for å oppsøke det som viste seg å være den magre kvinnen. Den middel­aldrende mannen ville kunne huske den morgenen som en scene som utspilte seg for et halvt liv siden. I så fall ville det være forståelig om jeg, det vil si den middelaldrende mannen jeg sannsynligvis kommer til å bli, bare så vidt drar kjensel på den svinnende skikkelsen som skal forestille den unge mannen jeg en gang var. Det ville være som om jeg skulle ha befunnet meg på to vidt forskjellige steder i mitt eget liv samtidig, og at jeg, fremdeles den middel­aldrende mannen, ikke uten forundring er ­tvunget til å forsøke å gjengi den unge ­mannens flyktige tanker i en middel­aldrende manns språk, formulert som i et brev til en fremmed. Jeg vil tro at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre. Begge mulighetene byr på et håp om å beholde følelsen av å befinne seg i en drøm, eller like gjerne i en mellom­tilstand, der alle skikkelser uopphørlig glir over i ­hverandre og bytter ansikt, stemme og gester, som om de ønsker å ­be­­stride eller erstatte hverandre, skikkelser som 12

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 12

12.08.2021 12:12


svever omkring i et drømmelandskap der ethvert forsøk på å holde dem fast ved å utstyre dem med navn og adresse og liknende opplysninger ikke lenger gir mening, og derfor ikke heller har noen betydning, som i sekundene før alt opphører, øyeblikket da man våkner og forgjeves griper etter alt som allerede er unnsluppet i glemselen. Eller som den magre kvinnen formulerte det: som om vi alle for lengst skulle være døde. Det kunne unektelig oppfattes som om hun ville ha meg til å forstå at hun var alvorlig syk, men fant det upassende å fortelle meg det, og det må ha vært sånn jeg oppfattet det. Umulig å si hva hun i så fall ønsket å oppnå. Hun hadde for eksempel ingen grunn til å be om medlidenhet, men jeg tror heller ikke det var det hun gjorde. Hun må ha visst at det ikke var mye jeg kunne gjøre for henne. Jeg ser ingen grunn til å nekte for at jeg ofte har forsøkt å tenke også på den magre kvinnen utelukkende som en svinnende skikkelse som opptrådte i en forvirrende drøm. Like fullt tilhørte hun, og alt som angikk henne, unektelig virkelighetens verden, med alle dens forventninger og betingelsesløse krav om at man vet hvem man er, hvor man befinner seg og hva man vil, og det er ikke sånn jeg ønsker at hun skal fremstå. Derfor vil jeg ikke ­utlevere henne ved å benytte navnet hennes, men jeg vil heller ikke utstyre henne med et oppdiktet. Noe vesentlig ved hvordan jeg opplevde henne og den særegne stemningen hun hadde skapt i hagen, der hun tydeligvis oppholdt seg så sant været tillot det, omgitt av skygger – nettopp denne opplevelsen av uvirkelighet ville gått tapt hvis jeg utstyrte henne med et oppdiktet navn. Det ville uvegerlig ha gjort henne til 13

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 13

12.08.2021 12:12



en annen. Det ville dessuten ha gjort det altfor fristende å la henne opptre som en forenklet gjengivelse av seg selv, den som passet meg best. Derfor skal hun få opptre ute­ lukkende som den magre kvinnen i hagen i flukt med tennis­banene. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg har kunnet forestille meg at det var hun som på en eller annen måte iscenesatte det hele, bare for å vise at hun kunne gjøre med meg som hun ville. Vanligvis husker jeg et ansikt, mens en persons navn alltid har vært det første jeg glemmer, sannsynligvis fordi jeg aldri forsøker å huske det. Navn har for mye med avstamning og opprinnelse og blod å gjøre til at jeg orker å forsøke. Jeg har aldri lært meg å stole på navn, eller man kan si at jeg tidlig lærte at man ikke kan stole på dem, det vil si betydningen av dem. Navn skal tilsynelatende inngi en slags forsikring om opphav, at vedkommende faktisk er den han eller hun utgir seg for. Jeg har aldri lært meg å stole på opphav heller. Du gis et navn for at du ikke skal glemme, og for at verden skal kunne tro at den vet, hvem du er, forstått som din herkomst, hvilken slekt du tilhører, hvilken arv du vil kunne gjøre krav på. Det må ha vært hagen som fikk henne til å fremstå som nettopp drømmeaktig, for ikke å si uvirkelig. Den eiendommelige stemningen gjorde det fra første stund enkelt å forestille seg muligheten for å bli værende der, som i en mellomtilstand, og aldri måtte forlate den. Hun mente at jeg var en ung mann som kom ingenstedsfra. Hun fikk det til å lyde som om hun visste at også jeg en dag nødvendigvis ville måtte komme til å opptre uten navn, i håp om å unnslippe meg selv. 14

Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene_Terje Holtet Larsen.indd 14

12.08.2021 12:12


Holtet Larsen. Den magre kvinnen.qxp 11.08.2021 19:52 Side 1

t e rje h o lt e t la r s e n (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991 og har siden utgitt ytterligere ti romaner, fire novellesamlinger samt essayet Hjemløsheten (2018). Han skriver i en særegen og unorsk stil: formbevisst og kjølig distansert, og samtidig i inderlig protest mot banalisering, hykleri og ukritisk samstemmighet. Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene er Terje Holtet Larsens tolvte roman.

Fortelleren i denne romanen er en farløs mann som i barndommen ble forlatt av sin mor. Etter morens død blir han bedt om å rydde ut av den kommunale leiligheten hun har disponert. Det er her han kommer på sporet av den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene. Hun serverer limonade i høye glass, og hun serverer biter av en historie om fortellerens mor, som hun på et tidspunkt skal ha tatt seg av og latt opptre som selskapsdame for velbeslåtte herrer. Selv har han en tid fristet en bortgjemt tilværelse som vokter av noen lyssky affærer i et kontorbygg i sentrum. Mer eller mindre viljeløst har han dessuten viklet seg inn i et forhold til en kunststudent med flommende rødt hår og gullsandaler. For hennes del like mye som for hans skal det hele vise seg skjebnesvangert.

TERJE HOLTET LARSEN DEN MAGRE KVINNEN I HAGEN I FLUKT MED TENNISBANENE

Jeg skulle komme til å la det gå drøyt to år før jeg oppsøkte graven hennes. Jeg var klar over at jeg kunne klandres for å ha ventet altfor lenge, og da jeg endelig sto der, var det fremdeles uten å vite hva det egentlig var meningen at jeg skulle føle, eller hva jeg eventuelt ønsket å si, hvis det hadde hatt noen hensikt å si noe. Det ville kanskje ha vært naturlig å tro at jeg ønsket å ta et slags stille farvel, i håp om å slutte en sirkel.

TER JE HOLTET L ARSEN DEN M AGRE KVI NNEN I HAGEN I FL UKT M ED TENNI SBANENE

forfatterportrett: baard henriksen omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 2 4

FORLAGET OKTOBER

R OM A N | FOR LA GET OK TOBER


Holtet Larsen. Den magre kvinnen.qxp 11.08.2021 19:52 Side 1

t e rje h o lt e t la r s e n (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991 og har siden utgitt ytterligere ti romaner, fire novellesamlinger samt essayet Hjemløsheten (2018). Han skriver i en særegen og unorsk stil: formbevisst og kjølig distansert, og samtidig i inderlig protest mot banalisering, hykleri og ukritisk samstemmighet. Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene er Terje Holtet Larsens tolvte roman.

Fortelleren i denne romanen er en farløs mann som i barndommen ble forlatt av sin mor. Etter morens død blir han bedt om å rydde ut av den kommunale leiligheten hun har disponert. Det er her han kommer på sporet av den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene. Hun serverer limonade i høye glass, og hun serverer biter av en historie om fortellerens mor, som hun på et tidspunkt skal ha tatt seg av og latt opptre som selskapsdame for velbeslåtte herrer. Selv har han en tid fristet en bortgjemt tilværelse som vokter av noen lyssky affærer i et kontorbygg i sentrum. Mer eller mindre viljeløst har han dessuten viklet seg inn i et forhold til en kunststudent med flommende rødt hår og gullsandaler. For hennes del like mye som for hans skal det hele vise seg skjebnesvangert.

TERJE HOLTET LARSEN DEN MAGRE KVINNEN I HAGEN I FLUKT MED TENNISBANENE

Jeg skulle komme til å la det gå drøyt to år før jeg oppsøkte graven hennes. Jeg var klar over at jeg kunne klandres for å ha ventet altfor lenge, og da jeg endelig sto der, var det fremdeles uten å vite hva det egentlig var meningen at jeg skulle føle, eller hva jeg eventuelt ønsket å si, hvis det hadde hatt noen hensikt å si noe. Det ville kanskje ha vært naturlig å tro at jeg ønsket å ta et slags stille farvel, i håp om å slutte en sirkel.

TER JE HOLTET L ARSEN DEN M AGRE KVI NNEN I HAGEN I FL UKT M ED TENNI SBANENE

forfatterportrett: baard henriksen omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 9

5 2 3 9 2 4

FORLAGET OKTOBER

R OM A N | FOR LA GET OK TOBER