Page 1

tove nilsen

den eneste broren roma n | for lage t oktob e r


Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 2

20.08.2020 15:54


tove nilsen den eneste broren

ro m a n | fo r l ag e t o kto b e r | 2 0 2 0

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 3

20.08.2020 15:54


Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 4

20.08.2020 15:54


1

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 5

20.08.2020 15:54


Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 6

20.08.2020 15:54


år 2020

Vi var bare barn da vi fant bildene av ham i konvolutter, gjemt under papirer, duker eller undertøy i ulike skuffer. Siden alt skjult var spennende, studerte vi dem nøye. På baksiden av bildene var det rester av albumpapir og det er klart vi lurte på hvorfor de først hadde blitt limt inn, for så å bli fjernet igjen. På et av bildene står han foran et lite, hvitt hus med svaberg og sjø i bakgrunnen, hele familien er samlet, mormoren, moren, faren og de tre søstrene. Alle har stilt seg opp på den måten som viser at det å bli fotografert fremdeles er en høytidelig sak. Han har på seg matrosdress og kan ikke være mer enn fem, seks år, og det er han som bryter med det høy­tidelige. Kroppen hans heller mot billedkanten og hele han stritter av uvilje, det er ikke tvil om at han har lyst til å løpe sin vei, alle kan se at mormoren, med hatt og vepsetalje, holder overarmen hans i et fast grep og at moren, som verken har hatt eller vepsetalje, står med det som ikke kan tolkes som annet enn et u ­ nnskyldende uttrykk over at sønnen hennes er så uregjerlig. På et annet bilde står søstrene bak ham, de har staset seg opp med stoffblomster i håret og kjoler med 7

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 7

20.08.2020 15:54


volanger. Selv om alle bildene er i svart-hvitt, gir akkurat det et sterkt inntrykk av farger. ­Stoffblomstene kan ha vært røde eller rosa, de kan ha hatt farger som lyder flottere når de kalles syklamen eller karmosin. Også det er tatt utendørs på en sommerdag som må ha vært usedvanlig fin, siden både alvor og høytidspreg er som blåst for sola, alle tre ler så sorgløst at det ser ut som om de for et øyeblikk våger å tro at livet vil bli en lek. Han står foran dem og må ha blitt tretten, fjorten, han har piggsveis og er fremdeles rund i kinnene, barnlig og åpen i uttrykket, men med så stram slipsknute at det ser ubehagelig ut. På det siste bildet er han alene. Han må være mellom atten og nitten, alle spor av barnlighet er borte. Han har på seg noe som ligner en losjakke, kragen er brettet opp og han har et cowboytørkle knyttet i ­nakken. Ansiktet er smalt og håret er gredd bakover så det ligger glatt inntil skallen. Det finnes ikke spor av smil, heller ikke i blikket, han ser hard ut, så hard at det er umulig ikke å lure på når og hvor hard­heten kom inn. Eller kanskje er det ikke hardhet, men sinne. De få som har fått se det siste bildet har alle brukt ord som antyder akkurat det, at det kan handle om et så lenge tilbakeholdt sinne at det må kapsles inn for ikke å bryte ut. Navnet hans var skrevet med penn bakpå hvert av bildene. Leif Jakobssønn. Selv om vi var barn, skjønte vi med en gang at det måtte være lillebroren til mødrene våre, de hadde Jakobsdatter som jentenavn. Siden det var viktig for dem å framstå moderne, sløyfet de det gammeldagse navnet, de fortiet det vel 8

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 8

20.08.2020 15:54


egentlig og sa det aldri høyt, men vi hadde sett det på vielsesattester og andre dokumenter, derfor forsto vi at bildene måtte være av den eneste broren. Han som vi knapt hadde hørt om og aldri hadde sett, men som skulle ha blitt onkelen vår. Når vi spurte hva som hadde skjedd og hvor han befant seg, ble søstrene enten stramme og bortvendte, eller blanke i øynene og så slepphendte at kopper gikk i knas. Uansett hvor forskjellig de reagerte, voktet de samme taushet. De kunne strekke seg til å si: – Det der er forbi for lenge siden, det tilhører de årene som gudskjelov ligger bak oss. – Det er bare å glemme, det nytter ikke å tenke på. – Det kommer ingen ting ut av å rote i fortida, nå snakker vi om noe hyggeligere. Den søsteren som er nærmest ham i alder, het Liv fordi jordmoren først trodde at barnet var dødt, men så ropte: Det er liv, det er liv. Liv avviste alle spørsmål om broren sin, hun tidde om ham fra hun var tjue til hun ble mor og datteren hennes ble tenåring. Kan det stemme? Nei, det må være en feil­erindring, hun må ha snakket om ham tidligere, om så bare i form av detaljer. Hun bar ham med seg, ikke som minner, siden minner handler om noe avsluttet. For henne kunne han aldri avsluttes. Han var i bevegelsene hennes, i hendene når hun pusset vinduer, tørket støv eller skrev et brev. Han var i føttene når hun balanserte på stiletthæler over et dansegulv eller når hun tråkket over moltemyrer i gummistøvler. Han var der når hun løp i trapper og åpnet dører, når hun skrubbet poteter og stekte egg. Han var der i smaken 9

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 9

20.08.2020 15:54


av varm melk med honning og i lukta av risengrynsgrøt med kanel, han var der når hun helte persille­ smør over torsken og når hun rørte bringebær med sukker. Han var der når humlene surret i nyperosene og varmen slo opp fra asfalten, han var der når bladene falt fra trærne, han var der når isen la seg som glass over sølepyttene, og han var der når de første hestehovknoppene brøyt opp av jorda. Så kunne han kanskje være borte en lang stund og det må ha vært en lise, som å få sove dypt uten drømmer, men han dukket alltid opp igjen, ikke minst når hun var mest forsvarsløs. I timene mellom natt og dag må han ha vært der som før, stemmen hans, håret, huden, hendene, ikke minst hendene, pluss rastløsheten og sinnet, men også det skjeve smilet, det lille rykket ved øyet, det som beseglet at de to visste noe ingen andre skulle få vite. Han må ha vært et tomrom i henne, men også et trykk. Han må ha vært der i de periodene da hun ble rammet av et tungsinn som var uforståelig for andre, for mann, barn og venner, men som for henne førte til dager da hun satt uvirksom i en stol og stirret framfor seg mens hun kunne mumle at når alt kan gå så galt, kan det ikke være mening med noe. De dagene endte alltid med gråt, en gråt som kunne være så voldsom at den ble skremmende, men så virket det som om det vonde ble skyllet vekk. I ukene som fulgte fikk hun det bedre, og det må ha vært i de periodene at hun sprakk opp og snakket om ham til flere av oss, selv om det virker som om hun tidde nesten hele livet. 10

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 10

20.08.2020 15:54


En episode står klart. Datteren hennes var ten­åring og hadde kjøpt sin første singelplate for egne ­penger. Platen ble spilt på den nye platespilleren som sto i stua og alt virket harmløst, siden det ikke handlet om det som mange kalte den nye rabaldermusikken, den som kunne bryte ned hele samfunnet. Dette var bare en sentimental etterkrigssang med et refreng som lød klokkene ringer, de ringer for deg som aldri kom hjem. Strofen var ikke ferdigsunget før Liv tok stuegulvet i tre skritt, rev opp platespillerarmen og ropte at den sangen skal aldri spilles her inne, aldri mer, skjønner du? Reaksjonen sto ikke i stil med situasjonen, det må hun ha skjønt, likevel gikk det flere timer før hun kom med noe som skulle ligne en forklaring. Hun klarte det ikke ansikt til ansikt, men sørget for å stå ved kjøkkenbenken med ryggen til, først da sa hun at vi som var unge hadde alt foran oss og det å ha alt foran seg, var det samme som å mangle forståelse. Noe så kategorisk påsto hun, før hun forsterket det med et uttrykk som ikke bare lød fremmed, men oppstyltet i hennes munn, hun som kom fra en familie der ingen kunne fordra folk som jålet seg med ord. Hun må ha tatt formuleringen fra en avis eller en bok: – Dere som tilhører den optimistiske æra, skjønner ikke hva som har skapt dere. Den optimistiske æra. Det presterte hun å si. Etter­ ­på uttrykte hun seg mer hverdagslig og sa noe om at vi som fikk cornflakes til frokost, nakkekoteletter til middag og hermetiske ferskener til dessert, vi som når som helst kunne kjøpe oss en soft ice, som hun uttalte 11

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 11

20.08.2020 15:54


såffta is, vi ante ikke hvor fort livet kunne snu og hvor hardt det kunne bli. Det er umulig å huske i detalj, men det som viser seg like tydelig som om det var i går, er hvordan hun sto med hendene nedi oppvaskkummen, uten gummi­ hansker i det varme såpevannet som gjorde huden rød. Plutselig sluttet hun å skramle med bestikk og tallerkener, tok en pause, trakk pusten og sa vi hadde en bror, vi kunne hatt ham fremdeles, men han gjorde noe vilt og måtte rømme, og han var ikke den som lot seg fange, så da ble det snøen som tok ham til slutt. Da Leif Jakobssønn fylte nitten, hadde Norge vært okkupert i to år. Faren hans, matrosen som skulle bli krigsseiler og som skulle oppleve å bli torpedert, hadde vært hjemmefra siden 1939 og skulle ikke komme tilbake til Norge før i 1946. Så vidt noen kan vite, sluttet ikke Leif seg til en organisert motstandsgruppe, selv om det er s­ annsynlig at han har kjent kommunister og identifisert seg med dem, siden faren hans kalte seg kommunist. Ingenting er sikkert når det gjelder Leif, men rett etter at store­ søster Liv fylte åtti, brast hun ut med at Leif og en arbeidskamerat planla å utføre sabotasje mot okkupantene, de ville sprenge et havneskur hvor tyskerne lagret våpen. Dette var alt hun ville si, og hun var for skrøpelig til å bli presset ytterligere. Kan storesøsteren ha dramatisert lillebrorens historie før hun døde? Muligheten innebærer så mange spørsmål at svaret må bli fiksjon. Ingen av oss som kommer etter dem 12

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 12

20.08.2020 15:54


er i besittelse av fasiten, derfor må navn diktes om og kronologi endres, men Liv må være Liv og Leif må være Leif. Ingen kan vite sikkert hva som var målet til Leif og arbeidskameraten hans, om de utførte sabotasjen og om den førte til skade. Det eneste sikre er at Leif bodde med familien sin under det som ble kalt de blodige ukene i 1942. Femte oktober dro Terboven fra Oslo til Trondhjem. Sjette oktober ble det varslet sivil unntakstilstand og portforbud. Sjuende oktober ble ti menn, kalt fremstående borgere, skutt som sonofre. Stemningen var dyster og nervøs. Tolvte oktober ble unntakstilstanden opphevet, men da var over 30 menn drept, over 1400 a­ dresser var blitt oppsøkt, alle jødiske menn over 16 år var blitt arrestert og alle jødiske kvinner og barn var blitt samlet i to leiligheter i byen. Drøye fire uker etter at unntakstilstanden ble opphevet, rømte Leif og kameraten hans. Ingen kunne vite at Leif kort tid etter skulle bli begravet på svensk side av grensen og at det på ­gravstøtten hans skulle stå Ukjent Norsk Flyktning Omkommet I Fjellet. Hvorfor kunne eller ville ikke de eldre i familien fortelle oss dette? Hvorfor fjernet de bildene av Leif og gjorde ham til en person ingen fikk snakke om? Skyldtes det at det tok så lang tid før Røde Kors ­sporet opp navnet til den ukjente flyktningen? Skyldtes det at den overlevende kameraten måtte tie så lenge av frykt for represalier mot de involvertes ­familier og at han i årene som fulgte ikke kunne si noe, siden han 13

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 13

20.08.2020 15:54


tok sjansen på å vende tilbake til hjembyen hvor han etter kort tid ble fengslet og sendt til den beryktede fangeleiren på Falstad? Skyldtes det at familien til Leif ikke hadde noen sabotasjeresultater eller helte­ gjerning å vise til? Eller skyldtes det at ­sorgen fortrengte det som kunne blitt til stolthet, var det d ­ erfor de ikke klarte å si annet enn at det var snøen som tok ham til slutt? Snøen som vi ventet på, som vi ba om å få, som vi forsøkte å mane fram når vi la oss om kvelden. La det begynne å snø i natt, la det virvle i lyset fra gatelyktene, la det lave ned, la det bli akeføre, la det bli skiføre, la det bli sparkføre, la det bli mulig å bygge snøhytter og snøborger hvor skjerfene våre kan vaie som vimpler fra toppen av skistaver. La oss våkne og ane det før vi ser det, at alt har blitt forvandlet, alt har blitt hvitt, rent og dempet, og den anelsen kan ikke kalles annet enn fornemmelsen for snø. Snøen som fikk trærne til å ligne figurer med ­hatter og bilene til å ligne sovende dyr, snøen som lå i fonner foran dørene og hang i draperier fra takene. Snøen som falt fordi St. Peter ristet putene sine mens Gud banket dundynene og erkeenglene feide foran perle­ porten. Snøen som vi aldri kunne få nok av, hva skulle det bety at snøen tok ham til slutt? Liv lot seg ikke presse til å fortelle mer enn hun ville eller klarte, hun kunne bokstavelig talt tie hardnakket, hun kunne gjøre seg mer lukket enn en østers og da visste alle at det var umulig å stille flere spørsmål. 14

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 14

20.08.2020 15:54


For oss som kom etter henne og søstrene hennes, ble det nødvendig å søke svar andre steder. Hvor skulle vi søke, i arkiver og historiebøker? Så vidt vi visste, var ikke Leif Jakobssønn innskrevet i annet enn kirkeboka og i bøkene til skolen der han gikk i sju år, men det handlet bare om navn, årstall og muligens karakterer i skolefagene. Hadde det enda eksistert dagbøker, brev og nedtegnelser, om så bare noen lapper som kunne fortelle hva som skjedde, men så langt vi visste, var ikke noe av livet hans beskrevet, hverken av ham selv eller andre. Det var snøen som tok ham til slutt, sa Liv, og hvis det var snøen som tok ham, måtte det vel ligge en mening, kanskje til og med en trøst, i å vite mest mulig om snø? På en internettside står det: «Snø (riksmål også sne; fra norrønt snjor, snær, skjar) er nedbør i form av gjennomsiktige ­iskrystaller, som er dannet rundt ørsmå partikler i atmosfæren. Iskrystallene opptrer som regel i 6-taggete stjerner, disse kalles også krystallenes armer. De enkelte snøfillene fester seg til hverandre og når flakene er tunge nok, faller de ned fra skyene. I polaregnene hvor luftens fuktighet er liten, opptrer snøen som isnåler. Den nederste grense for det området hvor snøen blir liggende, kalles snøgrensen. Krystallenes mange overflater reflekterer sollyset og får snøen til å se hvit ut. Når snøen blir liggende på bakken, virker omgivelsene lysere, selv om mørket forblir uforandret.»

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 15

20.08.2020 15:54


tove nilsen Den eneste broren Š Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook, Falun, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2268-2 www.oktober.no

Den eneste broren_Tove Nilsen.indd 323

20.08.2020 15:54


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.