Patrick O'Brian - Clarissa Oakes

Page 1

O’Brian. Clarissa Oakes. Omsl.qxp_Ib. 22.12.2020 13:56 Side 1

femte nde bind i Patrick O’Brians verdensberømte romanserie om den temperamentsfulle kapteinen Jack Aubrey, som seiler i den britiske marinen, og Stephen Maturin, skipslegen som også arbeider for britisk etterretning. Kaptein Jack Aubrey seiler bort fra den forhatte australske straffekolonien i skipet Surprise. Han oppdager snart at han er i utakt med stemningen om bord. Forbløffet må han innse at han til tross for et helt livs erfaring ikke vet hva de fremste sjøfolkene og offiserene tenker. De vet, i motsetning til ham, at Surprise har en fremmed om bord. Det de ikke vet, er at denne blindpassasjeren potensielt kan være like farlig som en gnist i selve kruttmagasinet.

patrick o’brian (1914–2000) skrev en lang rekke historiske verk, biografier og romaner. Best kjent er de 20 bindene i serien om Aubrey og Maturin, som har utkommet på 16 språk, og som har blitt sammenliknet med bøkene til Jane Austen, Joseph Conrad og Herman Melville.

Omslagsillustrasjon av geoff hunt © harpe rcolli nspubli she r s lt d 2010

9

7 8 8 2 4 9

5 2 2 6 0 6

PAT R I C K O’ BR IAN Clarissa Oakes

av patrick o’brian på forlaget oktobe r Første kommando Orlogskaptein HMS Surprise Toktet til Mauritius Den ødeste øy Hell i krig Skipslegens makker Oppdrag på Det joniske hav Svikefull havn Den andre siden av verden Baksiden av medaljen Kaperskip 13-skudds salutt Fra seilernes øy

FOR LAG ET OKTOBER

B

c l ar i s s a o akes «De beste historiske romaner som noensinne er skrevet.» the new york times

«O’Brians bøker er like atypiske for den tradisjonelle sjøromanen som Conrads er det. Som John le Carré visker han ut grensen som skiller en nedvurdert sjanger fra ‹seriøs› litteratur. O’Brian er en romanforfatter, ganske enkelt, en av de beste vi har.» lo s ange le s time s book review «O’Brian briljerer som forfatter på en måte som hele tiden evner å overraske, som trollbinder leseren. Ingen nålevende forfatter kan bevege slik O’Brian gjør, ingen kan få deg til å le så høyt og hjertelig, gjøre knokene dine så hvite av uutholdelig spenning eller gjøre deg så gråtkvalt av medfølelse som ham. Han er en mester.» the irish time s «På hver side minner O’Brian oss med subtil kunstferdighet om den viktigste av alle historiske leksjoner: at tidene forandrer seg, men ikke menneskene.» the new york time s book review

forlaget oktobe r


Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 2

09.06.2020 13:13


Patrick O’Brian

CLARISSA OAKES Oversatt av Fartein Døvle Jonassen

forlaget oktober 2021

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 3

09.06.2020 13:13


patrick o’brian Clarissa Oakes Originalens tittel: Clarissa Oakes Copyright © Patrick O’Brian 1992 Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Satt med Sabon 10,5/13 pt av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream. Bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab Første opplag, 2021 isbn 978-82-495-2260-6 www.oktober.no

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 4

09.06.2020 13:13


til Mary med kjĂŚrlighet og den dypeste takknemlighet

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 5

09.06.2020 13:13


FØRSTE KAPITTEL Der han sto og lente seg mot hakkebrettet på fregatten, betraktet Jack Aubrey kjølvannet som strakte seg av sted, verken spesielt langt eller markert, over det klare, blågrønne havet, men likevel et hederlig kjølvann i denne lette vinden. Hun hadde akkurat kuvendt for babords halser, og som forventet hadde kjølvannet det pussige hakket der hun gjorde et ustyrlig lite kast når skjøtene var halt tott akter og belagt, uansett hva rormannen måtte foreta seg. Han kjente Surprise bedre enn noe annet skip han hadde gjort tjeneste på: Som kadett var han blitt lagt over en kanon i kahytten rett nedenunder og prylt for dårlig oppførsel, og som kaptein hadde han selv brukt rå makt for å lære ungguttene forskjellen på rett og galt i marinen. Han hadde tjent på henne i mange år, og han elsket henne mer enn selv sin første kommando: Det var ikke hovedsakelig som krigsskip og kampmaskin han elsket henne, for selv ikke da han kom om bord den gangen for lenge siden, utmerket hun seg, verken ved størrelse eller slagkraft, og nå som krigen hadde pågått i over tyve år, nå som vanlige fregatter førte åtteogtredve eller seksogtredve attenpundere og rommet tusen registertonn, var Surprise med sine åtteogtyve nipundere og snaue seks hundre registertonn havnet i bakleksa; hun og de andre skipene var da også blitt solgt ut av marinen eller kondemnert, og ikke ett var igjen i tjenesten, selv om både franske og amerikanske verft bygde raskt, forbløffende raskt. Nei, det var først og fremst som skip han elsket henne, et raskt, uhyre følsomt skip som i de rette hender kunne seile fra ethvert skværrigget fartøy han noen gang hadde sett, spesielt for bidevind. Hun hadde dessuten berget 7

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 7

09.06.2020 13:13


ham fra ruin da de begge var ute av marinen – han strøket fra listen og hun solgt på auksjon – og han seilte henne som kaperskip, men selv om det kan ha gitt en umiddelbar gnist til kjærligheten, var det virkelige grunnlaget en rent uselvisk glede over seileegenskapene hennes og alle de utallige særtrekkene som utgjør et skips personlighet. I tillegg var han nå eier så vel som kaptein, for Stephen Maturin, skipslegen, hadde nylig gått med på å la ham få henne. Og ikke nok med det, både mann og skip var tilbake i marinen, Jack Aubrey gjeninnsatt etter en særdeles briljant erobring (og etter at han ble valgt inn i parlamentet), og fregatten som Hans Majestets leiefartøy Surprise – ikke en full gjeninnsettelse for henne, men godt nok til å glede seg over her og nå. Hennes første oppgave på denne ferden hadde vært å frakte Aubrey og Maturin, som også var etterretningsagent, til vestkysten av Sør-Amerika for å forpurre franskmennenes forsøk på å danne en allianse med peruanerne og chilenerne som ledet bevegelsen for frigjøring fra Spania, og å få dem til heller å knytte bånd til England. Men siden Spania på det tidspunktet i hvert fall i navnet var alliert med Storbritannia, måtte foretagendet skje under dekke av kapervirksomhet, av angrep på amerikanske hvalfangere i Sydhavet og alt av franske handelsskip og andre fartøyer hun måtte støte på i det østlige Stille­ havet. Denne planen var blitt kompromittert av en høytstående, en svært høytstående, men foreløpig uidentifisert forræder i Whitehall, og den måtte utsettes, slik at Aubrey og Maturin bega seg ut på et ganske annerledes oppdrag i Sørkina­ havet, før de omsider møtte Surprise på den andre siden av verden, ved omtrent 4°N og 127°Ø, ved munningen av Salibabu­ passasjen. Fregatten hadde i mellomtiden vært under kommando av Tom Pullings, Jacks premierløytnant, og naturligvis bemannet med det gamle kapermannskapet. Her sendte de de siste prisene hun hadde tatt til Kanton, eskortert av The Nutmeg of Consolation, et sjarmerende lite skip som guvernøren på Java hadde lånt ut til kaptein Aubrey, og satte kursen mot New South Wales og Sydney Cove, hvor Jack håpet å komplettere forsyningene og foreta viktige utbedringer, og 8

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 8

09.06.2020 13:13


hvor Stephen Maturin håpet å oppleve kontinentets fantastiske dyreliv, især Ornithorhynchus paradoxus, nebbdyret. Dessverre var guvernøren bortreist, og Jacks håp ble ikke oppfylt på grunn av uvilje hos koloniens embetsmenn; og oppfyllelsen av Stephens håp var nær ved å ta livet av ham, for det rasende nebbdyret, grepet midt i parringsritualet, kjørte begge giftsporene dypt inn i den uforsiktige armen. Det var et ulykksalig besøk i et ulykksalig, ødslig land. Men nå hadde den dystre straffekolonien sunket i vest; nå løp horisonten ubrutt rundt himmelen og Jack var tilbake i sin egen verden, om bord på sitt eget elskede skip. Stephen hadde kommet seg fra den sørgelige forfatningen (ekstremt opphovnet, stum, blind og ubevegelig) overraskende fort; den blålige blyfargen i ansiktet var gått tilbake til den vanlige gulbleke, og man kunne nå høre ham spille cello i kahytten, et usedvanlig lykkelig stykke som han hadde komponert til datterens fødsel. Jack smilte – han var sterkt knyttet til vennen – men etter noen takter sa han: «Hvorfor Stephen skulle være så glad for et barn, forstår jeg ikke. Han er født til å være ungkar – ingen sans for hjemlige gleder, familieliv – helt uskikket til ekteskap, fremfor alt med Diana, en praktfull skapning, ja visst, en dyktig rytter og strålende til å spille biljard og whist, men med en hang til høyt spill og andre utsvevelser – synlig beruset rett som det er – uansett fullstendig upassende for Stephen – vet ingenting om bøker – mye mer opptatt av hesteavl. Men sammen har de altså frembrakt dette barnet; og attpåtil en pike.» Kjølvannet strakte seg av gårde, like rett som en stram line nå, og etter en stund sa han: «Han ønsket seg en datter, vet jeg, og det er vel og bra at han har fått en, men jeg håper hun ikke viser seg å bli et nebbdyr for ham,» og han kunne ha tilføyd noen betraktninger om ekteskap og om det så ofte utilfredsstillende forholdet mellom menn og kvinner, foreldre og barn, hadde ikke Davidge akkurat da ropt: «Klar opp overalt.» Ordren var mekanisk, likegyldig og overflødig, for etter å ha kuvendt skipet (med noe mer prat enn hva som var vanlig på et orlogsskip, men også med større nøyaktighet), var mannskapet allerede i gang med å kveile opp alt av løpende 9

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 9

09.06.2020 13:13


rigg, braser og boliner, akkurat som de hadde gjort tusen ganger før. Men uten ordren ville noe ha manglet, en ørliten del av ritualet som holdt livet til sjøs i gang. «Livet til sjøs: bedre finnes ikke,» tenkte Jack; og på dette tidspunktet hadde han nærmest kremen av dette livet, med et godt skip i tålig stand (for den hjemvendte guvernøren hadde gjort alt han kunne de dagene som var igjen), en ypperlig besetning av tidligere marinegaster, kapergaster og smuglere, profesjonelle til fingerspissene, med kursen satt for Påskeøya, og mange tusen mil med storhavsseiling foran seg. Og fremfor alt var det gjeninnsettelsen på listen, og selv om Surprise ikke lenger i full forstand var et Kongens skip, var både hennes fremtid som yacht og hans som sjøoffiser omtrent så sikker som noe kunne være på et så ustadig element. Med all sannsynlighet ville han bli tilbudt en kommando så snart han kom hjem: ikke en fregatt, dessverre, siden han var så gammel i tjenesten, men antagelig et linjeskip. Kanskje en liten eskadre, som kommandør. Uansett var et flaggskip, siden det var mer et spørsmål om ansiennitet og overlevelse enn meritter, ikke så langt unna; og det at han var parlamentsmedlem for Milport (en lommevalgkrets, gitt ham av onkel Edward), betydde at uavhengig av fortjeneste ville dette flagget nesten sikkert bli heist til sjøs, for lommevalgkrets eller ei, en stemme var en stemme. Vissheten om dette hadde vært med ham helt siden Gazette satte på trykk at kaptein John Aubrey gjeninnsettes på listen med sin tidligere grad og ansiennitet og tildeles Diane, med toogtredve kanoner, og fylte den svære kroppen hans med en dyp, varig glede; og nå hadde han en ny, mer umiddelbar grunn til å glede seg, siden vennen hadde frisknet til så forbløffende. «Hvorfor er jeg da så helsikes irritabel?» spurte han. Fem glass. Vesle Reade, vakthavende kadett, ilte a­ kterover til hakkebrettet, fulgt av styrmannen med loggflyndren og spolen. Loggen plasket i vannet, linen løp rolig akterover; «Vend,» sa styrmannen tobakkstyggende og hest, og Reade holdt 28-sekundersglasset opp foran øyet. «Stans,» ropte han omsider, klart og skingrende, og styrmannen brummet: «Tre én og en halv, kamerat.» 10

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 10

09.06.2020 13:13


Reade kastet et skjelmsk blikk på kapteinen, men da han så det bistre, sammenbitte uttrykket hans, gikk han forover og sa til Davidge: «Tre knop og én og en halv favn, sir,» nokså høyt og med stemmen rettet akterover. Kjølvannet raste ut, en hel del raskere nå enn Jack hadde forutsagt – derfor det skjelmske blikket. «Morgengretten og kranglete, som en skrantende gammel mann. Det er så skammelig som det kan bli,» sa han, og tankene surret videre. Det sterke båndet til Stephen Maturin forhindret ikke utslag av sterk, ja, til og med varig misnøye. For å sikre rask og effektiv utbedring av skipet hadde gode relasjoner til koloniadministrasjonen vært helt avgjørende, men i den sterkt anti-irske og anti-katolske atmosfæren (Botany Bay var blitt fylt med United Irishmen etter opprøret i 1897), gjorde nærværet av Stephen – hissig, mer eller mindre irsk og fullt og helt katolsk – dette umulig. Eller for å si det med renere ord, ikke bare hans nærvær, men det at han hadde hisset seg opp over en fornærmelse etter en middag i guvernørboligen den aller første dagen i straffekolonien – blodsøl over hele steintrappen. Jack hadde måttet holde ut ukevis med trenering og trakassering – provoserende ransaking av skipet på jakt etter straffanger som prøvde å flykte, stopping av båter, arrestasjon av mildt berusede mannskaper på landlov – og det var først da guvernøren kom tilbake at Jack fikk satt en stopper for alt dette ved å love ham at Surprise ikke skulle frakte noen rømlinger fra Port Jackson. Stephen, stakkar, kunne jo ikke klandres for sitt uheldige opphav, ei heller for å ha slått ned på en så grov fornærmelse, men han kunne klandres, og Jack klandret ham for å ha, uten det minste samråd, planlagt flukten til sin tidligere tjener Padeen Colman, like katolsk og enda mer irsk (så godt som énspråklig), som etter å ha blitt dømt til døden for å stjele laudanum, et stoff han var blitt avhengig av som Stephens hjelpegutt, hadde fått dommen omgjort til deportasjon til New South Wales. Saken var blitt fremlagt for Jack da han var utmattet av arbeid og hastige forberedelser til avfarten, frustrert hinsides beskrivelse av en løsaktig, frekk og samvittighetsløs kvinne, 11

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 11

09.06.2020 13:13


gallesyk av offisielle middager i den ekstreme heten; og uenigheten dem imellom var så sterk at den satte vennskapet i fare. Flukten hadde faktisk funnet sted i forvirringen som fulgte Maturins møte med nebbdyret, og Padeen var nå om bord: Den fant sted med samtykke fra Padeens herre og fra hele besetningen, og det kunne sies at kaptein Aubreys løfte var holdt, siden rømlingen ikke kom fra Port Jackson, men fra Woolloo-Woolloo, en dagsreise mot nord. Men for sin egen del avfeide Jack dette som rent flisespikkeri; og uansett følte han at han var blitt manipulert, noe han mislikte ekstremt. Det var ikke den eneste gangen han var blitt manipulert heller. Gjennom hele seilasen fra Batavia til Sydney hadde Jack vært tro: nødvendigvis, siden han ikke hadde noen å være utro med. Og gjennom alle de nervøse og frustrerende forhandlingene i Sydney hadde han vært tro på grunn av total utmattelse ved dagens slutt. Men etter guvernør Macquaries hjemkomst hadde ting endret seg. På flere offisielle og uoffisielle sammenkomster traff han Selina Wesley, en trinn og fin ung dame med prominent byste, måtelig rykte og flørtende blikk. To ganger hadde de hverandre til bords på middag, to ganger på supé; hun hadde forbindelser i marinen, omfattende kunnskaper om verden og en svært fri måte å snakke på; de kom strålende overens. Hun forsto seg ikke på katolske munker og nonner, sa hun; sølibat var noe stort sludder – helt unaturlig, og da hun i en pause i en kveldskonsert som ble holdt i en hage utenfor Sydney, ba ham om å følge henne ned til trebregne­ lunden, ble han så overveldet av ungdommelig begjær at han knapt kunne snakke. Hun tok armen hans, og de beveget seg diskré ut av lykteskinnet, gikk bak et lysthus og nedover stien. «Vi har unnsluppet Mrs Macarthurs blikk,» sa hun med en klukkende latter, og grepet hennes strammet seg et øyeblikk. Nedover mellom trebregnene, nedover; og ved bunnen steg en mann frem fra skyggene: «Der er De, Kendrick,» utbrøt Mrs Wesley. «Jeg var ikke sikker på om jeg ville finne Dem. Tusen takk, kaptein Aubrey. De finner nok lett veien tilbake, tenker jeg, ved å styre etter stjernene. Kendrick, kaptein Aubrey var så snill å støtte meg nedover stien i mørket.» 12

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 12

09.06.2020 13:13


Han hadde andre grunner til misnøye, som den svake, ugunstige vinden som hadde holdt Bird Island i sikte så lenge, og deretter den merkelig svikefulle passaten som tvang skipet til å baute seg opp dag etter dag og kuvende hver fjerde time. Andre grunner, noen av dem mer ubetydelige: Han hadde tatt med seg bare to kadetter fra Nutmeg over på Surprise, to han følte et spesielt ansvar for; og begge var ekstremt irriterende. Reade, en pen gutt som hadde mistet en arm i slaget mot sjødajakene, ble bortskjemt av Surprise-folkene og hadde begynt å bli innbilsk; mens Oakes, kameraten hans, en hårete yngling på sytten eller atten, gikk rundt og sang på en måte som ikke sømmet seg en offiser – lystig som en oksekalv. Jack hoppet over dette med Nathaniel Martin, presten uten kall, en belest mann og ivrig naturforsker som hadde blitt med Surprise som skipslegeassistent for å se verden sammen med Maturin. Det var umulig å mislike Martin, en dypt respektabel mann, skjønt bratsjspillet ikke talt til hans fordel; likevel klarte ikke Jack å like ham heller. Martin var selvsagt et mye mer passende selskap for Stephen i visse henseender, men det virket for Jack som om han opptok altfor mye av tiden hans, enten han bablet i vei om primater i kryssmerset eller gjennomgikk samlingene av biller eller mumifiserte padder i offisersmessen for hundrede gang. Jack gikk raskt videre – han ville ikke dvele ved dette temaet – og kom til den merkelige, uforklarlige oppførselen hos fregattens mannskap. Naturligvis var de ikke som et kongelig orlogsmannskap; de var mye mer pratsomme, selvstendige, uærbødige, mer som partnere enn undersåtter, men Jack hadde ikke noe imot det i det hele tatt; han var vant til det, og han hadde trodd at han kjente dem svært godt etter toktene som kaperskip og den lange seilasen fra Salibabu til New South Wales. Men noe syntes å ha skjedd med dem i Sydney. Nå var de muntrere enn noensinne; nå hadde de interne ytringer som skapte latterbrøl på bakken; nå så han dem betrakte ham med et lurt smil. På alle andre skip ville dette ha vært et tegn på ugagnsstreker, men her hadde til og med offiserene noe av den samme merkverdige oppførselen. Til og med Tom Pullings, som han hadde 13

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 13

09.06.2020 13:13


kjent siden sin første kommando, kunne av og til se på ham med et vurderende, nølende, undrende blikk. Grunner til misnøye, irritasjonsmomenter, selvsagt fantes de, og ingen gnagde verre enn eskapaden blant trebregnene eller meldte seg mer insisterende i hans ydmykede sinn, så fullt av utilfredsstilt begjær. Men alle disse grunnene til sammen, tenkte han, kunne ikke forklare denne voksende grettenskapen, denne forventningen om å bli misfornøyd fra det øyeblikket han våknet, denne ulmende irritasjonen som kunne flamme opp for den minste ting. Han hadde aldri følt seg slik da han var ung – hadde aldri blitt gjort til narr av en ung kvinne heller. «Kanskje jeg skal be Stephen om en blå pille,» sa han. «Kanskje to blå piller. Jeg har ikke vært på avtredet på en evighet.» Han gikk forover på losiden av akterdekket, som tømtes foran ham, og da han passerte rattet, snudde både styrmannen og rormannen seg for å se på ham. Surprise dreide straks en halv strek opp mot vinden, likene på mersseilene blafret advarende, og Jack brølte: «Pass roret, elendige landkrabber. Hva i helvete mener dere med å glo på meg som et par månesyke gjetere? Pass roret, hører dere? Mr. Davidge, ingen grogg på Krantz og Webber i dag.» Akterdekket reagerte med passende sjokk og alvor, men da Jack gikk ned kahyttstrappen, hørte han et latterbrøl fra bakken. Stephen spilte fortsatt, og Jack listet seg inn på tå, med en finger mot leppene og slike håndbevegelser som folk bruker for å vise at de er betydningsløse skapninger, stille, usynlige. Stephen nikket fraværende til ham, avsluttet melodilinjen og sa: «Du har kommet under dekk, ser jeg.» «Ja,» sa Jack. «For å si det som det er, så har jeg det. Jeg vet at dette ikke er din avsatte tid til slike ting, men jeg vil gjerne konsultere deg, hvis det er mulig.» «For all del. Jeg lagde bare noen tåpelige variasjoner over et verdiløst tema. Hvis det du har å si er av fortrolig karakter på noe vis, så la oss lukke skeileitet og sette oss på kisten der bak.» De fleste konsultasjoner like etter avfart fra en havn gjaldt kjønnssykdommer: Noen sjømenn skammet seg over lidelsen, andre ikke; offiserer ønsket stort sett å holde tilstanden hemmelig. 14

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 14

09.06.2020 13:13


«Det er ikke egentlig av fortrolig karakter,» sa Jack, men lukket skeileitet likevel og satte seg på kisten ved a­ ktervinduene. «Men jeg er noe så forbasket nedtrykt … gretten allerede fra jeg våkner og føler meg elendig. Finnes det en medisin som gir godt humør og allmenn velvilje? Evne til å glede seg over sine velsignelser? Jeg hadde lurt på en blå pille, kanskje med lite grann rabarbra.» «Få se tungen din,» sa Stephen, og så, hoderystende: «Legg deg flatt på ryggen.» Etter en stund sa han: «Som jeg trodde er det leveren som er det syndige organet, eller i hvert fall det mest syndige av dem. Den er oppsvulmet, lett følbar. Jeg har mislikt leveren din en god stund nå. Dr. Redfern mislikte den også. Du har alle tegn på gallesyke: skittengul misfarging på det hvite i øynene, grålilla halvmåner under dem, en mine av inngrodd misnøye. Naturligvis, som jeg har fortalt deg i alle år, spiser du for mye, drikker for mye og får ikke nok mosjon. Og jeg har lagt merke til at selv om vannet har vært innbydende og stille helt siden vi seilte fra New South Wales, selv om skipet knapt har vært over gangfart og selv om vi ikke har sett snurten av hai overhodet, til tross for mitt og Martins iherdige arbeid, har du helt sluttet med sjøbadingen.» «Mr Harris sa at det ikke var bra i mitt tilfelle: Han sa at det lukket porene og ville velte den gule gallen over den svarte.» «Hvem er Mr Harris?» «Han er en mann med særlige evner, anbefalt meg av oberst Graham da du var ute på tur i bushen. Han gir deg ingenting annet enn det som vokser i hans egen hage eller i naturen, og han masserer ryggen din med en spesiell olje; han har utført de reneste mirakelkurer, og han er høyt skattet i Sydney.» Stephen sa ingenting. Han hadde sett for mange velutdannede folk løpe etter menn med særlige evner til å orke å protestere, argumentere eller føle noe som helst annet enn svak desperasjon. «Jeg skal årelate deg,» sa han, «og blande en mild galledrivende mikstur. Og siden vi nå er godt utenfor New South Wales og denne taumaturgens territorium, råder jeg deg til å gjenoppta både sjøbadingen og de raske klatreturene til øverste mastetopp.» 15

Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 15

09.06.2020 13:13


Clarissa Oakes_Patrick O'Brian.indd 256

09.06.2020 13:13


O’Brian. Clarissa Oakes. Omsl.qxp_Ib. 22.12.2020 13:56 Side 1

femte nde bind i Patrick O’Brians verdensberømte romanserie om den temperamentsfulle kapteinen Jack Aubrey, som seiler i den britiske marinen, og Stephen Maturin, skipslegen som også arbeider for britisk etterretning. Kaptein Jack Aubrey seiler bort fra den forhatte australske straffekolonien i skipet Surprise. Han oppdager snart at han er i utakt med stemningen om bord. Forbløffet må han innse at han til tross for et helt livs erfaring ikke vet hva de fremste sjøfolkene og offiserene tenker. De vet, i motsetning til ham, at Surprise har en fremmed om bord. Det de ikke vet, er at denne blindpassasjeren potensielt kan være like farlig som en gnist i selve kruttmagasinet.

patrick o’brian (1914–2000) skrev en lang rekke historiske verk, biografier og romaner. Best kjent er de 20 bindene i serien om Aubrey og Maturin, som har utkommet på 16 språk, og som har blitt sammenliknet med bøkene til Jane Austen, Joseph Conrad og Herman Melville.

Omslagsillustrasjon av geoff hunt © harpe rcolli nspubli she r s lt d 2010

9

7 8 8 2 4 9

5 2 2 6 0 6

PAT R I C K O’ BR IAN Clarissa Oakes

av patrick o’brian på forlaget oktobe r Første kommando Orlogskaptein HMS Surprise Toktet til Mauritius Den ødeste øy Hell i krig Skipslegens makker Oppdrag på Det joniske hav Svikefull havn Den andre siden av verden Baksiden av medaljen Kaperskip 13-skudds salutt Fra seilernes øy

FOR LAG ET OKTOBER

B

c l ar i s s a o akes «De beste historiske romaner som noensinne er skrevet.» the new york times

«O’Brians bøker er like atypiske for den tradisjonelle sjøromanen som Conrads er det. Som John le Carré visker han ut grensen som skiller en nedvurdert sjanger fra ‹seriøs› litteratur. O’Brian er en romanforfatter, ganske enkelt, en av de beste vi har.» lo s ange le s time s book review «O’Brian briljerer som forfatter på en måte som hele tiden evner å overraske, som trollbinder leseren. Ingen nålevende forfatter kan bevege slik O’Brian gjør, ingen kan få deg til å le så høyt og hjertelig, gjøre knokene dine så hvite av uutholdelig spenning eller gjøre deg så gråtkvalt av medfølelse som ham. Han er en mester.» the irish time s «På hver side minner O’Brian oss med subtil kunstferdighet om den viktigste av alle historiske leksjoner: at tidene forandrer seg, men ikke menneskene.» the new york time s book review

forlaget oktobe r