__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


parinoush saniee

Det som ventet meg boken utgis i mai Oversatt fra Persisk av Nina Zandjani

Norsk utgave Š Font Forlag 2012 Isbn: 9788281691650 Utgis ogsü som e-bok.


om forfatteren

x parinoush saniee ble født i Teheran i 1949. Hun er utdannet psykolog fra Teheran-universitetet og har en master i pedagogikk. Hun har hatt en rekke fremtredende stillinger innen psykologi og ledelse i det iranske statsapparatet. Det som ventet meg er hennes første roman. Den ble skrevet i kjølvannet av et forskningsprosjekt om tenåringsmødre som var i 20–30-årene under revolusjonen i 1979. Denne kvinnegenerasjonen ble pålagt et svært stort ansvar, men fikk ikke en tilsvarende anledning til å utvikle seg selv. I romanen er forskningsfunnene erstattet med fiktive skikkleser for å illustrere virkningene av politisk, sosial og kulturell endring på alle sider ved livet. Hendelsene som skildres i romanen gjenspeiler opplevelsene og erfaringene til en hel generasjon av iranske kvinner. Trass i store vanskeligheter med å få tillatelse til å trykke boken, er den kommet i hele 21 opplag i Iran. Underveis har den vært forbudt en rekke ganger, senest da president Ahmadinejad kom til makten i 2005. Da klaget forfatteren til departementet for islamsk kulturell rettledning, og med hjelp fra hennes advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, ble forbudet endelig opphevet. Nå oversettes den også til en lang rekke språk, og vant i 2010 den prestisjetunge Giovanni Boccaccio-prisen for beste utenlandske bok i Italia. Parinoush Saniee bor i Teheran. Bokens oversetter til norsk, Nina Zandjani, vokste opp i Teheran og har stått bak en rekke gjendiktninger til norsk av klassiske persiske verker.

x

2


3

Š wahid saberi


intervju med parinoush saniee

x – Hvor fikk du inspirasjonen til å skrive boken fra? – Jeg har arbeidet som forsker i over 20 år i mange offentlige etater i Iran. Boken ble skrevet på grunnlag av min forskning om livsvilkårene til iranske kvinner de siste 50 årene. Etter mitt syn har vi en generasjon av kvinner som er pålagt et omfattende ansvar, men som har vært gitt svært små muligheter til å ta det ansvaret. Opp gjennom årene samlet jeg mye informasjon om disse kvinnenes utdannelse og ekteskap, samt om innflytelsen fra religion og tradisjonsbundne forestillinger. Forskning viser for eksempel at 45 % av kvinner mener at brødrene deres har hatt en negativ innflytelse på livet deres fordi de insisterte på å overvåke familiens ære og verdighet ved å begrense søstrenes sosiale frihet. Statistikken viser også at den første kjærlighetsopplevelsen blant jenter i 13 til 17-årsalderen skjer på vei til skolen. Kort tid senere blir det arrangert ekteskap for jentene i alderen 14 til 18, selv om mange av dem fortsatt er forelsket i en annen. Derfor er det ikke rart at 62 % av kvinnene beskriver sin første natt som gifte som et mareritt. Jeg hadde altså samlet en mengde stoff om denne generasjonen, men følte at jeg var ute av stand til å hjelpe dem på noen måte. Til slutt bestemte jeg meg for å forme kunnskapen og erfaringene mine til en roman. Derfor er handlingen i romanen representativ for erfaringer i det virkelige livet. – Har romanen din et budskap? – Jeg ville mine iranerne på hva som faktisk er skjedd med oss de siste 50 årene. Hvordan våre kvinner har levd, slitt og ofret seg for å passe på barna og holde familien samlet. De led så mye og så ofte at selvoppofrelse ble en del av dem – og til og med var ventet av dem. Samtidig glemte kvinner at de også hadde rettigheter og ønsker, men ingen synes å verdsette den private og offentlige rollen de spiller.

4


Et lite eksempel på hvor lite kvinner verdsettes i Iran, er at det ikke er reist det minste minnesmerke for en iransk kvinne, eller oppkalt det minste smug. Jeg vil peke på hvilke kulturelle problemer vi har, og på hvordan politiske og sosiale tabuer i et land som vårt påvirker oss. Smerte og lidelse må brettes ut, og mangler må diskuteres for at vi skal finne en løsning. Kulturelle endringer er vanskelige og tar lang tid, men det første skrittet må være en grundig forståelse for smerten og omstendighetene i samfunnet.

G 5


utdrag fra boken

x denne vintermorgenen var blant de varmeste og fineste dagene i livet mitt. Jeg følte at jeg hadde verden i mitt grep, at jeg hadde alt – en god venninne, ekte kjærlighet, ungdomstid, skjønnhet og en lys fremtid. Jeg var så lykkelig at jeg til og med nøt smertene i foten, som bare ble vondere mens vi satt ute i kulden. For hadde jeg ikke vrikket foten, ville jeg heller ikke ha mottatt disse fengslende brevene. Om ettermiddagen ble været overskyet igjen, og det kom noen spredte snøbyger. Vristen min banket, det var veldig vanskelig å gå. På hjemveien la jeg nesten hele tyngden min over på Parvaneh, og vi stanset etter få skritt for å få igjen pusten. Til slutt var vi fremme ved apoteket. Da Said så hvordan det var fatt med meg, kom han løpende, støttet meg under armen og hjalp meg opp trappen og ned på en sofa inne i apoteket. Det var varmt og lyst der inne, gaten utenfor virket mørk og kald gjennom det høye og støvete vinduet. Doktoren var opptatt med pasientene som hadde samlet seg ved skranken. Han kalte dem til seg én etter én, og forklarte hvordan medisinene skulle brukes. Alle var konsentrert om ham, ingen så på oss. Said hadde satt seg foran meg på gulvet, han løftet beinet mitt og la det på bordet foran sofaen. Han kjente forsiktig på den bandasjerte ankelen min, og selv gjennom alle lagene med stoff fikk kontakten med hånden hans kroppen min til å skjelve som om jeg hadde vært borti en naken strømkabel. Og det merkelige var at denne skjelvingen ble overført til kroppen hans også. Han så vennlig på meg og sa: – Den er veldig hoven ennå, De burde ikke ha gått på den. Jeg har lagt til side en salve og en mengde tabletter til Dem, smør inn foten med salven. Han gikk inn bak skranken. Jeg fulgte ham med blikket. Han kom tilbake med et glass vann, og jeg tok en pille, men da jeg skulle gi ham glasset tilbake, stakk han et annet brev mot meg. Blikkene våre viklet seg inn i hverandre. Alt speilet seg i øynene hans, vi hadde ikke behov for å snakke. Jeg glemte smerten, jeg så ingen andre enn ham, alle omkring meg var forsvunnet i en tåkedis. Stemmene var fjerne og uforståelige. Jeg reiste

6


rundt i en annen verden og hadde det så fint. Plutselig kom jeg til meg selv av et albuestøt fra Parvaneh. – Hva er det? Hva skjer? – Ser der, se der! Hun hevet øyebrynene og gjorde tegn mot vinduet til apoteket. Jeg rettet uvilkårlig opp ryggen, og hjertet mitt begynte å slå raskere. Min bror Ali sto utenfor vinduet; han holdt hendene på begge sider av ansiktet og kikket inn gjennom vindusruten. Parvaneh snudde seg mot meg og sa: – Hva er det med deg? Hvorfor er du blitt gul som gurkemeie nå, da? Hun reiste seg, gikk ut av apoteket og ropte: – Ali, Ali, kom, kom og hjelp til. Masoumeh har skadet foten sin igjen, den er veldig vond, jeg klarer ikke å følge henne hjem alene. Ali kastet et rasende blikk på Parvaneh og løp sin vei. Parvaneh kom inn igjen, trakk på skuldrene og sa: – For et blikk han sendte meg, han hadde lyst til å rive hodet av meg. Da vi etter masse strev omsider var fremme ved porten hjemme, var det blitt kveld og nesten mørkt ute. Jeg hadde ikke rukket å føre hånden til ringeklokken engang, før døren ble revet opp og noen dro meg inn. Parvaneh skjønte ikke hva som skjedde og ville bli med meg inn, men moren min kastet seg over henne, dyttet henne ut og sa: – Jeg vil ikke se deg her mer. Alt vi har vært gjennom skyldes deg! Så smalt hun døren hardt igjen foran ansiktet på henne. Jeg snublet ned trappene innenfor døren og falt ned på gårdsplassen. Ali viklet håret mitt rundt hånden sin og dro meg etter seg inn i stuen. Men jeg tenkte bare på Parvaneh og kunne ha sunket ned i bakken av skam. Jeg skrek: – Slipp, din tullete idiot. Mor kom inn i stuen mens hun bannet og svor. Hun kløp meg kraftig i overarmen. – Hva er det? Hva feiler det dere, hvorfor er dere blitt gærne, alle sammen? – Hva tror du det er, din fordervede jente. Flørter du foran alles øyne med en fremmed mann, nå? – Hvilken fremmed mann? Jeg hadde vondt i foten, doktoren inne på apoteket kikket på foten min og ga meg medisiner, mer var det ikke.

7


Jeg holdt på å dø av smerte, dessuten er doktoren mahram, han er ingen fremmed mann. – Doktor …! Doktor! Når ble assistenten hos apotekeren til en doktor? Tror du jeg er et esel, at jeg ikke skjønner at det er noe som stikker deg i det siste? – Vær så snill, khanum-jun, hva er det du snakker om? Ali ga meg et spark der jeg lå på gulvet, og sa med sprukken stemme mens blodårene på halsen hans svulmet opp: – Ja, det skal du få oss til å tro, jeg har selv fulgt med på dere hver dag. Den frekke gutten stiller seg opp i døren til butikken og strekker hals, helt til damene kommer. Alle vennene mine vet også om det. De sier at søsteren min og venninnen hennes er sammen med denne gutten. Mor slo seg selv i hodet: – Måtte jeg se deg på sengen i likvaskerens hus. Skjønner du hvilken vanære du har påført oss? Hva skal jeg svare aqa-jun og brødrene dine nå? Så kløp hun meg på nytt i overarmen. I det samme ble døren inn til stuen slått opp. Ahmad, den nest eldste broren min, stirret på meg med røde øyne og knyttede never. Det var tydelig at han hadde hørt det som var blitt sagt. Med grøtet stemme sa han: – Fikk du omsider gjort det du skulle? Vær så god, khanum-jun, her har du det, jeg visste det helt fra begynnelsen av. Når hun får satt sine bein i Teheran og får vrikket på seg hver dag og beveger seg ute i gatene sammen med denne jenta, vil hun til slutt vanære oss. Vær så god, hvordan har du nå tenkt å gå med løftet hode foran naboene? Jeg skrek: – Hva har jeg gjort? Ved livet til aqa-jun, jeg var i ferd med å falle om midt ute på gaten, derfor ble jeg hjulpet inn i apoteket og fikk noe smertestillende. Mor kastet et blikk på foten min. Den hadde hovnet opp som en pute. Da hun skulle til å ta på den, skrek jeg høyt. – La henne være. Har du tenkt å stelle og stulle med henne, etter all den vanæren hun har påført oss? – Nå nevner han vanære igjen. Er det jeg som har påført oss vanære, eller du? Du som kommer full hjem hver kveld og står i med en gift kvinne? Ahmad kastet seg frem og slo meg så hardt på munnen med håndbaken at den salte smaken av blod fylte munnen min. Jeg ble rasende og skrek:

8


– Lyver jeg kanskje? Jeg så det selv, da mannen hennes ikke var hjemme, snek han seg forsiktig inn i huset deres. Og det var ikke første gang. Neste knyttneve traff meg under øyet. Jeg ble svimmel, stjerner blinket foran øynene mine, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var blitt blind. Moren min skrek: – Hold munn, jente. Skam deg. – Bare vent til jeg får fortalt dette til mannen hennes. Mor kastet seg frem og holdt hånden foran ansiktet mitt: – Sa jeg ikke at du skulle holde munn? Jeg fikk løsnet hodet fra grepet hennes. Og med et raseri som var blitt mangedoblet av smertene, skrek jeg: – Skjønner dere ikke at han kommer full hjem hver natt? Han har havnet på politistasjon to ganger allerede, på grunn av knivstikking. Er ikke det vanære? Og så skal jeg ha forårsaket vanære fordi jeg tok en smertestillende inne på apoteket? To ørefiker etter hverandre fikk meg til å kjenne smerten langt inn i øret. Men jeg kunne ikke noe for det, jeg klarte ikke å forholde meg rolig. – Hold munn, jente. Jeg håper du får krupp. Han er mann, men du er jente! Så satte hun i å gråte, løftet hendene i været og sa: – Å, Gud, hjelp meg! Hvem skal jeg søke ly hos? Måtte du få leversyke, jente. Måtte du bli revet i fillebiter …! Jeg lå svimeslått i en krok i rommet. Jeg følte meg elendig, tårene kokte i øynene mine. Ali og Ahmad hvisket sammen ute på gårdsplassen. Mors gråtkvalte stemme inne på kjøkkenet avbrøt dem: – Ali, det er nok nå. Hold munn. Men Ali lot tilsynelatende ikke være. Jeg vet ikke hvordan han hadde klart å skaffe seg så mye informasjon. Nok en gang sa mor sint: – Ali, det er nok. Løp bort på gatehjørnet og kjøp brød. Til slutt sendte hun ham ut i smuget med et slag over nakken. Jeg hørte faren min si ya-allah, han sluttet aldri med denne vanen, selv om det vanligvis ikke var andre kvinner i huset enn oss. Likevel fortsatte han å annonsere sin ankomst på denne måten. – Neimen, Mostafa, er du tidlig hjemme …?

9


– I denne kulden er det ingen som kommer for å handle, derfor tenkte jeg at jeg skulle stenge litt tidligere. Hva er det? Du ser så forfjamset ut, og Ahmad sitter ute på bassengkanten, og Masoumeh er visst også kommet. Hva med Mahmoud? – Nei, Mahmoud er ikke kommet ennå. Det er nettopp det jeg sier. Mahmoud pleier alltid å komme hjemme før deg. – Gatene er i så dårlig forfatning at han ikke tok med seg motorsykkelen i dag. Han må ta en bil og har sannsynligvis ikke klart å få tak i noen, denne snøen og isen lar oss visst ikke få fred på en stund. Det virker som om vinteren ikke har tenkt å ta slutt i år … Men si meg, kone, har denne skjenke-monsieuren også stengt i kveld, siden enkelte fortsatt er hjemme? Far snakket sjelden direkte til Ahmad, han kom bare med antydninger som han skulle skjønne. – Nei, så lenge jeg ikke har fått klarhet i saker og ting her i huset, går jeg ikke. Far støttet seg med hendene mot dørkarmen og var opptatt med å ta av seg skoene. Lampen i gangen lyste opp deler av rommet. Jeg lå utstrakt i mørket ved siden av korsien, og han kunne ikke se meg ordentlig. Han sa hånlig: – Jaså, så istedenfor at vi skal få klarhet i sakene til herremannen, har herremannen tenkt å få klarhet i sakene våre? – Ikke deres saker, men sakene til den umoralske datteren din. Far ble kritthvit: – Skjønner du hva du sier? Din søsters ære er din ære. Skammer du deg ikke over å snakke på den måten? – Gi deg, du da. Hun har tatt fra oss alt som heter ære. Få hodet opp av snøen, aqa-jun. Kritiser meg litt mindre, du er blitt vanæret så det monner, alle i området har hørt stemmen hennes. Det er bare du som har ikke hører det, siden du har stukket bomull i ørene dine. Far skalv åpenlyst. Blodåren i pannen hans hadde svulmet opp så mye at den syntes på lang avstand. Mor bønnfalt skrekkslagen: – Kjære Ahmad, Ahmad! Jeg kunne dø for deg, måtte alle dine smerter og problemer treffe meg i hodet, men ikke snakk slik, din aqa-jun kan segne om! Det har ikke skjedd noen ting, hun hadde vondt i foten og derfor fikk hun medisiner. Far, som nettopp hadde tatt seg inn igjen, sa:

10


– La ham være, kone, la meg høre hva han sier. – Spør gullungen din. Blikket til far beveget seg i retningen Ahmad pekte, der jeg lå utstrakt ved siden av korsien. Han klarte visst ikke å se meg, derfor slo han på lyset. Jeg vet ikke hvordan jeg så ut, siden han ble så vettskremt og sa: – Å, hellige Qamar Bani Hashem! Hva har de gjort med deg? Han kom bort og hjalp meg med å sette meg opp. Så tok han frem lommetørkleet og tørket av blodet på leppene mine. Det luktet kjølig rosenvann av lommetørkleet hans. Han spurte igjen: – Hvem har gjort dette mot deg? Tårene mine begynte å renne i enda striere strømmer. – Din æreløse svekling, har du krefter til å slå en jente? – Jaså, er det jeg som er skyldig nå? Jeg vet ikke når Mahmoud kom hjem, men han ble stående mellom gårdsplassen og rommet mens han iakttok oss. Mor tok tak i situasjonen, knøt chadoren i nakken og sa: – Det holder nå! Det holder. Kom med salawat-velsignelsen, jeg skal servere kveldsmaten. Flytt deg. Og ta denne duken og legg den ut der. Fati, Fati, hvor har du gjort av deg? Fati hadde vært der hele tiden, men ingen hadde lagt merke til henne. Hun kom ut av skyggen bak sengeutstyret og løp skrekkslagen mot kjøkkenet. Der tok hun i mot asjettene fra mor, kom tilbake med dem og plasserte dem rolig på korsien. Far, som nettopp var blitt ferdig med å undersøke såret ved leppene mine, blåmerkene ved øynene og den blodige nesen, spurte: – Hvem har gjort dette? Ahmad? Måtte hånden hans brekke, den tosken. Jeg er da ikke død, siden han behandler min kone og barnet mitt slik. Selv ikke Shemr behandlet folks koner og barn på den måten. – Så flott! Nå er frøkna blitt ren og prektig, mens jeg er den ondsinnede Shemr. Aqa-jun, datteren din har fratatt deg all ære, og om det ikke er viktig for deg, så er det det for meg. Jeg har fortsatt æren i behold blant folk. La Ali komme, og spør ham hva han har sett. Frøkna flørter med assistenten på apoteket foran øynene på alle og enhver. – Aqa-jun! Aqa-jun, ved Gud, han lyver. Ved ditt liv, ved Qamar Bani Hashem, ved nane-juns sjel i jorden, jeg fikk vondt i foten min, like vondt som den første dagen, jeg var nær ved å falle om midt ute på gaten, og Parvaneh

11


tvang meg med inn i apoteket. Der ble foten min lagt høyt, og så fikk jeg medisiner. Ali var der han også, men uansett hvor mye Parvaneh ba ham om å hjelpe meg hjem, så kom han ikke, han bare stakk av. Og ikke før var jeg hjemme, så kastet disse seg over meg. Jeg begynte å gråte høyt. Mor var i gang med å dekke bordet inne i stuen, Mahmoud støttet albuen mot hyllen på veggen mens han sto over meg og bivånte det hele med en merkelig ro. Ahmad stormet inn i stuen som en villmann, holdt i døren på for- og baksiden, og sa: – Så fortell, da. Hvem var det som la frøknas bein på bordet og masserte og dullet med det? Fortell hvordan du smilte til ham og koketterte for ham, fortell hvordan han står der hver eneste dag, hilser på deg og gjør seg til slave for deg … Mahmoud skiftet humør, han fór opp og mumlet noe, men jeg hørte bare Astaghfor-ellah! Gud forby! Far stirret på meg med et spørrende blikk. – Aqa-jun, aqa-jun, ved denne velsignelsen – han lyver! Ved lyset fra denne lampen – han kommer med fornærmelser. Fordi jeg har skjønt at han sniker seg over til Parvin-khanums hus, har han funnet på dette om meg. Ahmad styrtet mot meg igjen, men far fikk stanset hånden hans foran ansiktet mitt, og sa: – Senk hånden din! Den slags snakk hefter ikke ved Masoumeh. Rektor har fortalt at det ikke finnes noen på hele skolen som er like prektig og dannet som henne. – Jaså … da er vel skolen deres de prektiges hus. – Pass på hvordan du snakker. Ali sa med relativt høy stemme: – Det er sant, aqa-jun, jeg så det selv, jeg så det selv, han la foten hennes oppå bordet og masserte den. – Nei, ved Gud, aqa-jun. Han holdt i skoen min, og foten min jo var jo bandasjert med massevis av stoff, så ingen kunne ta på foten min. Dessuten er da ikke doktoren en namahram, en fremmed. Ikke sant, aqa-jun? Han bare spurte hvor på foten det gjorde vondt. – Ja visst, bare det, ja! Det sier du, og så skal vi tro på det. Se som hun ikke lurer oss trill rundt. – Hold munn, Ahmad! Ellers drar jeg til deg. – Bare kom igjen, du. Hva venter du på? Det eneste du kan er å slå oss. Ali, hvorfor holder du kjeft? Kom og fortell det du fortalte meg.

12


– Jeg har selv sett at han assistenten på apoteket står og venter på dem på skoleveien hver dag. Og når de kommer, hilser han, og de svarer, og så hvisker og kniser de hele tiden. – Han lyver, jeg har vært borte fra skolen i ti dager nå. Det er bare noe han finner på. Ja, han hilser på Parvaneh hver gang han ser henne, for han kjenner faren hennes. Han ordner med medisinene hans, og så gir han dem til Parvaneh. Mor slo seg selv på brystet med knyttnevene og sa: – Måtte graven til Parvaneh ta fyr, hvem er denne Parvaneh, egentlig? Det er hun som står bak alt dette. – Hvorfor slipper du henne inn, da? Har jeg ikke sagt at hun ikke skal inn i huset vårt? – Hva skal jeg gjøre, kjære deg? De kommer sammen for å lese i skolebøkene sine. Ali dro Ahmad i armen og hvisket noe i øret hans. – Hvorfor hvisker du? Si det høyt, så alle får høre det. – Det er ikke bøker, khanum-jun, det er noe annet. Forrige dag gjemte de bort papirene under beina sine så snart jeg kom inn på rommet. De tror visst at de har med småunger å gjøre. – Reis deg opp, reise deg opp. Let gjennom bøkene hennes, kanskje du finner noe. – Jeg lette før hun kom, det var ingenting der. Hjerteslagene mine økte igjen. Skrekk og gru, tenk om de fant skolevesken min, da ville alt være tapt. Jeg lette forsiktig etter den med blikket, den hadde havnet bak meg. Jeg skjøv den forsiktig inn under dynen som dekket korsien. Den kalde stemmen til Mahmoud brøt stillheten som hadde hersket en liten stund: – Hva det enn er, så ligger det i vesken hennes. Hun stakk den inn under dynen. Det var som om noen hadde helt en bøtte med kalt vann over hodet mitt. Jeg følte at hele kroppen min tørket inn på et øyeblikk, jeg klarte ikke å snakke … Ali bykset frem og dro vesken min frem fra under korsien og tømte ut alt innholdet. Jeg kunne ikke gjøre noen ting. Det svimlet for meg, jeg var fullstendig lammet. Brevene falt ut fra bøkene idet de ristet kraftig i dem. Ahmad kastet seg frem og nappet dem til seg, og skyndte seg å åpne dem.

13


Så glad han ble, man skulle tro han hadde vunnet den største premien i verden. Stemmen hans skalv av opprømthet: – Vær så god, vær så god, aqa-jun, hør her og nyt det. Så begynte han å lese i en hånlig tone: – Ærede frøken, jeg har ennå ikke tillatt meg selv … Jeg vred meg på gulvet i skam, frykt og sinne, mens tiden spant i hodet mitt. Enkelte deler klarte han ikke å lese. Da han var kommet midtveis, spurte mor: – Hva betyr det? – Det betyr at når hun ser fyren inn i øynene med et forelsket blikk, er hun like uskyldig og from som navnet sitt, Masoumeh. Det kan du tro! – Å, måtte Gud ta mitt liv! – Hør her, hør på dette, mitt bryst er jeg vet ikke hva, i en tåke av sorg, med ditt smil i dette speilet … Å, du din æreløse … Jeg skal vise ham et smil, jeg, så blir han nok fornøyd. Ali sa: – Her er det noe mer. Dette er svaret hennes. Ahmad røsket brevet ut av hånden hans: – Bravo! Frøkna har skrevet et svar også. Mahmoud var rød i ansiktet, blodåren på halsen hans hadde svulmet opp, og han brølte: – Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa? En jente som vrikker på seg hver dag og løper rundt i gatene uten hijab, er blitt fordervet på disse skolene i Teheran der så mange ulver ligger på lur. Hun holder seg ikke ren. Jeg har jo sagt hele tiden at dere burde gifte henne bort, men dere ville at hun skulle gå på skole. Ja, der lærer hun i hvert fall å skrive kjærlighetsbrev. Ingen form for forsvar var mulig. Jeg var totalt avvæpnet og overga meg fullstendig. Jeg skottet med skrekk og bekymring bort på far. Han var til de grader blek, og leppene hans skalv sånn at jeg trodde han skulle segne om hvert øyeblikk. Han stirret meg i øynene med det mørke og matte blikket sitt. Men det var ikke noe sinne der, slik jeg hadde forventet, bare en dyp sorg som dirret i en tåre som ikke hadde dryppet ned. Han mumlet stille: – Er dette belønningen min? Jammen fulgte du opp løftene dine godt og voktet æren min. Dette blikket og disse ordene var mer smertefulle enn julingen jeg

14


hadde fått. De spiddet hjertet mitt som et spyd, og tårene rant over hele ansiktet mitt. Med grøtet og skjelvende stemme sa jeg: – Men jeg lover ved Gud, jeg har ikke gjort noe. Han snudde ryggen til meg og sa: – Det er nok nå. Hold munn. Så gikk han ut av huset, uten yttertøy. Jeg skjønte godt hva det innebar at han gikk: Han fratok meg all beskyttelse og overlot meg til dem. Ahmad snudde og vendte fortsatt på brevene, jeg visste at han ikke klarte å lese dem ordentlig, særlig fordi Said hadde skrevet dem med den avanserte håndskriften shekasteh, men han lot som om han skjønte alt sammen. Han forsøkte å skjule gleden bak en maske av raseri. Han henvendte seg til Mahmoud og sa: – Hva skal vi finne på med denne skamløse nå? Svinet trodde visst vi var av samme sort. Bare vent, jeg skal gi ham en lekse så han kjenner det. Hvis ikke vi oppsøker ham hjemme hos ham selv, kommer han ikke til å gi seg. Løp, Ali, gå og hent kniven min. Blodet hans er halal, ikke sant Mahmoud? Han er bare ute etter vårt gode navn og rykte. Her har vi bevisene, med hans egen håndskrift. Løp, Ali, jeg har lagt den i skapet oppe … Jeg ble glovarm igjen og ropte skrekkslagen: – Nei, ikke gjør ham noe, han har ikke gjort noe galt. Ahmad snudde seg mot mor med en latter og en ro jeg ikke hadde sett hos ham på lenge, og sa: – Ser du, ser du, khanum-jun, hvordan hun forsvarer beileren sin. Hennes blod er forresten også halal, ikke sant, Mahmoud? Mor slo seg selv i hodet og sa med tårefulle øyne: – Å, Gud, ser du hvilken elendighet jeg er havnet i? Måtte du få leversyke, jente. Hva slags æreskjending er dette? Jeg skulle ønske det var du som var død og ikke Zari. Se hva du har gjort med livet mitt. Ali kom løpende med kniven. Ahmad reiste seg fra gulvet som en som skal utføre en vanlig handling, heiste opp buksene sine, tok imot springkniven og trykket på utløserknappen. Knivbladet blinket i skinnet fra lampen. Han holdt det opp foran meg og sa: – Hvilken del av ham vil du at jeg skal ta med til deg? Så lo han hånlig. Jeg skrek: – Nei! Nei! Jeg kastet meg for føttene hans, omfavnet beinet hans mens jeg bønnfalt:

15


– Vær så snill, ved livet til khanum-jun, ikke gjør ham noe. Han begynte å gå mot døren, mens jeg fortsatt hang fast i beinet hans. – Ved den hellige Koranen, ikke gå, det var min feil. Han lyttet med en umenneskelig glede til det jeg sa. Da han var fremme ved døren, ristet han kraftig i beinet mens han bannet grovt, og fikk ristet meg løs. Ali kom løpende etter ham og ga meg et kraftig spark så jeg falt ned trappen utenfor døren og havnet midt ute på gårdsplassen. Ahmad skrek: – Jeg skal ta med den hvite leveren hans til deg. Så smalt han døren kraftig igjen. Jeg hadde følelsen av at ribbeina mine var knust, jeg mistet pusten. Men den egentlige smerten befant seg inni hjertet mitt – tanken på hvordan de ville behandle Said, på hva de ville gjøre med ham, ga meg nesten hjertestans. Jeg gråt høyt, men stemmen min var ru. Jeg satt på den isete bakken ved siden av bassenget. Hele kroppen min skalv, men jeg følte ingen kulde. Mor kalte på Mahmoud så de fikk båret meg inn på rommet igjen før det ble enda pinligere. Men Mahmoud var ikke villig til å ta i meg, for nå var jeg etter hans mening virkelig blitt uren. Til slutt grep han med ulyst tak i klærne mine og røsket meg med en brå bevegelse løs fra vannkranen ved bassenget, deretter slepte han meg opp trappen fra gårdsplassen og slengte meg inn i rommet. Hodet mitt traff dørkanten, og jeg kjente varmt blod renne nedover ansiktet. Mor sa til Mahmoud: – Følg etter Ahmad og pass på at han ikke skaper problemer for seg selv!! – Ikke vær redd. Hva han enn gjør, så har han rett til det. Dessuten burde hun her drepes også. Likevel gikk han. Inne i huset ble det stille. Mor mumlet noe for seg selv mens hun gråt. Jeg klarte ikke å stanse hikstingen min. Fati sto i et hjørne av rommet, hun var gulblek og stirret på meg mens hun bet negler. Jeg kjente en underlig forvirring i hodet. Jeg merket ikke at tiden gikk, jeg vet ikke hvor lenge det varte, men jeg kom til meg selv da jeg hørte at det gikk i døren. Skrekkslagen spratt jeg opp. Ahmad sto i døråpningen med røde øyne og et stygt smil. Han holdt den blodige kniven opp foran øynene på meg og sa: – Kom og se ordentlig på denne, det er blodet til beileren din. Rommet spant rundt hodet mitt, ansiktet til Ahmad ble fordreid, en svart gardin senket seg sakte foran øynene mine. Jeg var i ferd med i rase ned i en dyp brønn, stemmene omkring meg ble forvandlet til utydelige og langtrukne lyder. Jeg raste lenger og lenger ned, det var ikke noe håp om å stanse. x

16

Profile for Font Forlag

Det som ventet meg  

Utdrag av boken "Det som ventet meg", samt et lite intervju med forfatteren Parinoush Saniee. "Det som ventet meg" er en roman om en usedvan...

Det som ventet meg  

Utdrag av boken "Det som ventet meg", samt et lite intervju med forfatteren Parinoush Saniee. "Det som ventet meg" er en roman om en usedvan...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded