Page 1


Matt Wesolowski

Seks historier Oversatt av Sverre Knudsen

FONT FORLAG


Til Cobweb


«Og slik møter vi gjenferdene som hjemsøker oss senere i livet: De sitter helt udramatisk i veikanten som fattige tiggere, og vi ser dem i øyekroken – om vi i det hele tatt ser dem. Tanken på at de har ventet på oss der, slår oss sjelden. Men de venter, og når vi har gått forbi, samler de sammen sine knipper med minner og følger etter, trår i våre fotspor og innhenter oss gradvis.» – stephen king, Wizard and Glass

«Fjell overvelder og hav skremmer, mens de store skogenes mysterium forhekser på en egen måte. Men før eller siden forbindes de alle intimt med menneskers liv og menneskers erfaringer.» – algernon blackwood, The Willows

«Sier herren til fruen idet han bestiger sitt dyr, Vokt deg for Long Lankin som bor i en myr.» – Morderballade fra Northumbria/Skottland


Scarclaw-heia 2017

Jeg kjenner igjen dette skoglandskapet. Gjenkjennelsen tenner en liten glød av glede i meg, følelsen av å ha gjennomført noe. Jo oftere jeg kommer ut hit, desto mer fortrolig blir jeg med det. Trærne som stirrer ned på meg med sine velkjente, sammenknepne ansikter. Mine første møter med dette landskapet overveldet meg – alt var bare en uforsonlig masse, forvirrende. Jeg klarte ikke å få noen oversikt. Det er som om skogen overfaller deg fra mørket, alle disse trærne fylt med skrikende, irriterte fugler, bøyde bregnehoder som dasker dovent borti leggene dine når du passerer. I begynnelsen vurderte jeg å sende bud på bulldoserne, feie det vekk alt sammen, slik far gjorde med Villmarkssenteret. Nå er jeg glad for at jeg ikke gjorde det. På en merkelig måte begynner denne skogen å bli vakker. Tanken på dette fyller meg med en forferdelig, tung følelse, det siste som burde fylle hodet mitt. Det er upassende. Men de små lommene av spindelvev som holder på hver sin enslige regndråpe og drysset av blomstrende gulltorn oppover heia forteller meg noe annet. Det er trolldom mellom trærne her. Jeg begynner å forstå dette landskapet på min egen måte. Dets komplette likegyldighet overfor dem som holder til her. I likhet med alle oss andre kryper skogen sammen i skyggen av heia og klippen som kneiser i det fjerne, en beksvart steinrøys under en krone av skyer. 7


matt wesolowski

Scarclaw-heia. Det høres ut som noe fra Game of Thrones. Jeg stanser i en slags naturlig lysning mellom trærne. Jeg har gått i ti minutter og kan knapt skimte bygningen bak meg lenger. Far var henrykt da han omsider fikk bygge på tomta etter det som en gang var Scarclaw Villmarkssenter. Utenfor inngangen henger det en messingplakett. Jeg slåss så busta føyk med far om det nye navnet: Jaktstua. Det er så … nusselig. Han ville vel bare prøve å feie bort alt som hadde skjedd der. Far fylte hyllene i Jaktstua med shabby, skinninnbundne bøker. Noe turistene kunne se på, men jeg tviler på om de noen gang ble lest. Jeg har nylig bladd i dem. Sidene er tjukke og gule som gamle knokler. En eim av pipetobakk stiger fra dem – som gjenferd fra forgangne tider. Det er det jeg gjør når jeg er her ute: jager gamle gjenferd. Vekker skyggene til liv. Tenker. Noen ganger lurer jeg på hva jeg er, hvilken rolle jeg spiller i hele denne suppa. Er jeg – Harry Saint Clement-Ramsay – bare enda en doktor Frankenstein som graver opp de døde for å prøve å lege et gammelt sår? Burde jeg overhodet ha gått med på å bli intervjuet? Burde jeg ha gått med på å vekke de døde? Vil mine ord ødelegge freden som brukte tyve år på å legge seg over Scarclaw-heia?

Han hadde maske. En enkel, hvit sak, og trekkene i den syntes under hetten hans. Kinn og en blek plastnese. En buet panne som et kranium. Det burde ha vært komisk. Som maskene gretne demonstranter har på seg når de raser mot multinasjonale konsern. Men jeg var redd. Da han stoppet foran porten til Mayberry Estate, fulgte vi med fra vaktrommet. Vi hadde skrevet ut alle e-postene hans, månedsvis av dem – bønner, trygling og løfter. Jeg hadde ventet meg en Hummer med sotede vinduer og det hele. Han var jo berømt på internett, var han ikke? 8


seks historier

En Ford Ka med utslett av lakkbobler på panseret var det siste jeg hadde forestilt meg at han kjørte. Tomo ringte meg. Jeg svarte, holdt linjen åpen og puttet mobilen i lomma. Tomo satte sin på høyttaler. Vi hadde øvd på dette. Stikkordet var: «Var du innom gårdsutsalget på vei hit?» Ikke veldig originalt, men gutta ville bruke under ett minutt på å komme seg fra vaktrommet til porten hvis jeg sa det. Vent til han kommer nærmere, tenkte jeg og lurte på om jeg ville klare å gjennomføre dette. Hvis ikke vennene mine hadde vært like ved, på vakt, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Kanskje hadde jeg trukket meg, gitt opp. Han hadde gjort meg oppmerksom på at han kom til å bruke maske. Da jeg sjekket ham på nettet, fant jeg masse om denne masken og kunne på en måte skjønne hvorfor han brukte den. Men da han gikk ut av bilen, holdt jeg på å si pokker heller, ikke tale om. Holdt på å snu meg og lukke porten. Hvis han ikke engang skulle vise ansiktet sitt … Han kunne vært hvem som helst. Det var vel hele vitsen. Jeg var redd. Men jeg skulle jo ikke vise ham det, ikke sant? Justin hadde en hagle. Jeg vet ikke om den var ladd. Tomo hadde en skarp kniv, rett fra esken. De var der for å beskytte meg. Men på en måte var det som om de skulle forsvare minnet om den natten for tyve år siden. Minnet om det vi så. Minnet om det vi fant. Fyren med masken gikk ut av bilen, og en person jeg ikke gjenkjente som meg selv, en som ikke viste tegn til frykt, gikk mot ham og håndhilste. Jeg syntes jeg hørte et smil i stemmen hans. Han kunne ha knurret, skult, ytret forbannelser, hatet meg bunnløst bak den masken. Det vil jeg aldri få vite. Han takket meg. Vi satte oss i bilen min. Han festet en mikrofon til jakkeslaget mitt og skrudde på båndopptakeren. Så snakket vi.

9


matt wesolowski

Jeg stopper opp i lysningen og heller te i termoskoppen. Alt er fuktig og jeg vil ikke sette meg. Jeg vet det er en klisjé, men man stopper virkelig aldri opp og lytter til stillheten, gjør man vel? Jeg har begynt å lytte når jeg er her, under disse grenene. De første gangene jeg dro ut hit, pleide jeg å bruke øretelefon – en plugg i høyre øre, ingenting i venstre. Skogen er ikke egentlig stille. Hvis du blir stående og lytter, så foregår det en hel masse, krasling og skvaldring. Når det regner, er lyden fra bladene en kakofoni av duvende, grønne tunger, og om morgenen er fuglenes indignerte støydialog nesten komisk. Jeg har ikke vært ute i denne skogen om kvelden. Ikke på lenge, i hvert fall. Sist jeg gikk her i mørke var for nesten tyve år siden – det var jeg og Jus og Tomo. Det var den natten vi fant ham. Gutten. Det var der skogen tynnes ut og strekker seg oppover heia, der stien blir til myr. Jeg tror grunnen til at jeg ikke liker stillheten, er at når den senker seg, begynner akkurat den scenen å gå i loop. Nesten tyve år, og likevel blekner ikke det som skjedde den natten, det vi fant der ute. Mannen med maske sa at han skjønte det, at noen gjenferd aldri dør. Jeg tror det var det som omsider festet seg hos meg. Og hos far. Om ikke annet, sa han, kunne det være til hjelp å fortelle om det som hadde skjedd. Hjelp. Det var ikke et ord jeg på noen måte hadde forventet da det meldte seg. Folk trodde ikke at familien Saint Clement-Ramsay trengte hjelp. Selvfølgelig ikke, vi hadde jo penger, ikke sant? Hvem trenger hjelp nå de er rike? For tyve år siden sto Scarclaw Villmarkssenter fremdeles her. Jaktstua var ikke engang påtenkt. Men far eide alt sammen – skogen, myrlandet, heia, klippen og Villmarkssenteret. Toalettene og dusjene virket fremdeles, så Tomo, Jus og jeg tok sjansen. Vi parkerte bilene våre på den sølete stien som førte til senteret. Den gangen var Villmarkssenteret en stygg kasse fra syttiårene, 10


seks historier

bare MDF-plater og linoleum. Det luktet av damp, jord og klamme anorakker, og på kjøkkenet var det en stank av vegetarpølser og speilegg. Det var sølete støvelspor rundt dørene, sammenleggbare stoler, spindelvev i hjørnene og malte metallradiatorer. Noen – gutte- eller jentespeidere, en av gruppene som brukte senteret – hadde laget en frise i kreppapir på den innerste veggen: «Etterlat ikke annet enn fotspor … ta med deg søppelet ditt hjem.» Med en smilende grevling under. Et av øynene hadde falt av og var blitt erstattet med en tett krusedull i svart blekk. Den første dagen i august 1997 var oppriktig talt ikke særlig morsom. Jeg og Jus og Tomo var vel alle sammen omtrent enogtyve eller toogtyve? Det pøsregnet, så vi ble sittende i den lange spisesalen, drakk øl og spilte Monopol hele jævla ettermiddagen. Vi ble alle temmelig snydens og gikk hverandre på nervene. Alle var sultne – ingen blir mett av potetgull og dipp – men ingen gadd å begynne å lage mat. Vi var noen dumme, dumme bygutter. Det fantes ikke takeaway her ute, og ingen var edru nok til å kjøre inn til landsbyen eller finne en bensinstasjon. Jus fant frem en flaske årgangswhisky. Det innebar at vi kom til å drikke oss sanseløse, sovne før ni og snorke oss gjennom drømmer om jagende, raslende trær. Om det bare hadde sluttet der.

Jeg drikker opp teen, heller bunnfallet ut på bakken. Det begynner å gry av dag, lyset vokser frem over skogen. Jeg snur meg mot veggen av busker og kratt, og trenger meg videre. Det var det vi gjorde den gangen, gikk utenom de opptråkkede stiene. Vi var så snydens og det var så vått at vi ikke la merke til stien, opptråkket eller ei. Jeg kaster et siste blikk tilbake, og lyset i vinduet på Jakthytta er fremdeles synlig. Jeg prøver å forestille meg hvordan Villmarkssenteret så ut for gutten den gangen. Det var denne veien han gikk i 1996. Jeg tror ikke det så noe særlig annerledes ut gjennom kvistverket: Et lys i et vindu, et håp om varme, fire vegger. 11


matt wesolowski

Jeg går videre, trenger inn i skogen. Først når stigningen begynner, er det nødvendig å trå varsomt. Nå er det skiltet, men det var det ikke den gangen. Det må ha vært denne veien de gikk i 1996, det er jeg sikker på: Noen kilometer nordvest for Jakthytta (eller Villmarkssenteret, som det var den gangen) går det en slags naturlig sti mellom trærne. Jeg følger den. Mens jeg går, merker jeg et lite sug av nostalgi, en lengsel. Som om en liten del av meg, en tråd, har festet seg i disse minnene. Som om jeg er blitt en del av alt som hendte her. Og på en måte stemmer vel det.


episode 1: vandrere

– Far kjøpte hele området like før … før det skjedde. Bokstavelig talt, det var bare snakk om et par uker. Og så var helvete løs. Oops, beklager så mye … er det tillatt å banne her? Dette er stemmen til Harry Saint Clement-Ramsay, sønn av Lord Ramsay, som eier området rundt Scarclaw-heia. Skogen, myrlandet og klippen også. Scarclaw-heia: For dere som er gamle nok til å huske det, har navnet en spesiell klang. Nå for tiden har denne klangen stort sett forstummet. Å møte Harry ansikt til ansikt er et gjennombrudd, for å si det forsiktig. Lord Ramsay har ikke svart på verken e-poster eller brev fra meg i flere måneder. Jeg trodde faktisk løpet var kjørt ved dette første hinderet. For uten Harry ville denne podcasten mistet mye av sin troverdighet og bli bare nok én av mange spekulasjoner om hva som skjedde den dagen i 1996. En rake som skraper over den knusktørre jorda på en eldgammel grav. Det har gått tjue år siden hendelsen, og Ramsay-familien har konsekvent nektet å snakke med noen om den. Fram til nå. Velkledd og pent skodd, rødkinnet og atletisk – Harry ser ut til å komme fra et meget møblert hjem. Han er en elskverdig person, men reservert. Han minner meg om en poli13


matt wesolowski

tiker på hjemmebesøk hos proletariatet før et valg. Hvert eneste ord blir valgt med omhu. Men når det gjelder Scarclaw-heia, er Harry unnvikende – forsiktig med hva han sier. Og skal jeg være ærlig, klandrer jeg ham ikke. – Jeg tror far ville fylle igjen alle de gamle tunellene – gruvesjaktene og hva det nå var alt sammen. Så hadde han tenkt å selge det hele til en av disse eiendomsutviklerne, ikke sant? Tømmerhytter for folk som vil fiske i ferien, noe i den duren? Men … det var nok en større jobb enn han hadde trodd. Og etter det som skjedde, var det som om hele drivkraften bare … forsvant. Og under heia er det virkelig som en labyrint av kaninhull – revner og skjulte sjakter – i tillegg til hengemyrer og synkegrøfter og den slags, hvor man … hvor vi … ja … ikke sant? Det er jo en fordømt dødsfelle. Gudene må vite hvorfor de dro dit i utgangspunktet. Jeg mener, hvem ville dratt dit for moro skyld? Før begivenhetene i 1996 var Scarclaw-heia ukjent for de fleste. Og i dag har igjen de fleste glemt navnet, til tross for det nesten-berømte fotografiet på forsiden av The Times: Den sigd-formede klippen som i spøkelsesaktig engelsk yr strekker seg lutrygget opp gjennom skylaget øverst i heia. De fleste har nok glemt navnet Tom Jeffries også. Kanskje det er i ferd med å forandre seg. – Noen ganger tenker jeg på hvor lett alt kunne blitt annerledes. Hvis far hadde ringt entreprenøren en time tidligere enn han gjorde. Da ville de ha kommet og revet hele stedet – reparert alle gjerder og skilt, fått skikkelig vakthold for å holde folk unna, og alt sammen ville vært unngått. En time, og så kunne far bare ha sagt: «Beklager, men det spiller ingen rolle hvor lenge siden det er du bestilte, ting for14


seks historier

andrer seg.» Og det ville vært det. Da ville ikke jeg ha sittet her nå. Bare en time – og så døde en gutt. Lå der med ansiktet ned i myra. En sønn, en sønnesønn. Han var bare femten, var han ikke? Herregud.

Velkommen til Seks historier. Jeg heter Scott King. I løpet av de neste seks ukene skal vi se tilbake på Scarclaw-tragedien i 1996. Det skal vi gjøre fra seks forskjellige perspektiver, se hendelsene gjennom seks par øyne. Og deretter er det – som vanlig – opp til dere. Som dere vet, er jeg ikke her for å felle en dom. Jeg er her for at dere skal kunne gjøre det. For nye lyttere vil jeg gjøre følgende klart: Jeg er ikke politi, åstedsgransker eller ekspert på profilering. Dette er ingen etterforskning eller et forum for å avdekke nye beviser. Denne podcasten er mer som en diskusjonsgruppe på åstedet for en gammel forbrytelse. I denne første episoden skal vi gå gjennom hendelsene den aktuelle dagen og gi dere en kort presentasjon av de som var til stede. Vi kommer til å høre ikke bare fra Harry, men også fra en av de andre som var direkte involvert, en som var der, en som kjente Tom Jeffries personlig og som fremdeles har skyggen av det som hendte den dagen i 1996, klebet til seg som en ondartet, gjenstridig flekk. Vi skal se tilbake på det som for noen er en enkel og entydig sak, en tragedie som kunne og burde vært unngått. For andre er den fortsatt et fengslende mysterium som det ikke finnes noen opplagt forklaring på. I hvert fall ikke ennå. 15


matt wesolowski

OK, gjør dere klare til en liten historietime. Jeg skal være kjapp. Heia ligger i et av Englands vakreste landskap, Northumberland nordøst i landet. Scarclaw-skogen var en gang en gammel brevannssjø, fylt med sand og grus. I dag er heia og klippen – en sandsteinformasjon – klassifisert som Område med eksepsjonell vakker natur. I jernalderen var det flere varder der klippen stiger til værs, og det finnes spor etter flere gårdsbruk på skråningene. Rester av steinringer og neolittiske gravplasser gir landskapet enda flere lag. Tuppen på klippen krummer seg som en sigd, som om noe har tatt et kolossalt bitt av den. Det er antakelig derfor den har fått navnet Scarclaw. Som mange andre steder i Northumberland er steinene på nedre del av bergveggen dekorert med uutgrunnelige skåltegn. Under overflaten i den øvre delen av heia befinner det seg et komplekst nettverk av blygruver fra det femtende århundret. De er ikke lenger i drift, ble stengt tidlig på 1900-tallet på grunn av landsenkning. Det ble gjort forsøk på å gjenåpne gruvene i 1940-årene, men uten hell. Flesteparten av tunellene under heia har rast sammen, og sammen med den skjøre overflaten har hulrommene skapt en merkelig hybrid av myr og skjulte sjakter. Halvt menneskeskapt, halvt gjenerobret av naturen. Å forsøke å gå tur over myrlandet på Scarclaw-heia, er som å by selve døden opp til dans. Uten forvarsel kan grunnen ganske enkelt sluke deg. Men det er ikke bare myrlandet som er farlig for den uvitende – de fleste ventilasjonssjaktene fra blygruvene har naturen for lengst dekket til, og de dype revnene er skjult under mose og lyng. Det eneste tegnet på hvor de befinner seg, er levninger av gjerder som ble satt opp for evigheter siden. Folk som besøker heia og skogen, oppfordres til å holde seg på stiene. Store deler av området ble avsperret for lenge siden, men det lurer fremdeles farer under Scarclaw-heia. 16


seks historier

Midt oppe i dette ingenmannslandet av siv og myrgress står restene av et maskinhus, et gustent og forfallent tårn dekket av mose, og en gjenstående vegg med et vindu, de eneste levningene av en avsidesliggende landsby. – Jeg vet ikke hva som skjedde med gutten … jeg har virkelig ingen anelse. Ingen av oss har det. Og at politiet aldri fant ham, er bare jo fordømt … latterlig, er det ikke? Et helt år. Harry og jeg tar opp dette intervjuet i bilen hans, i oppkjørselen til Lord Ramsays Mayberry-eiendom. Han forsikrer meg om at faren er bortreist og at det sannsynligvis er fåfengt å prøve og få ham til å komme med så mye som en uttalelse. – Vi snakker ikke om det, far og jeg. Ikke nå lenger. Best å la den slags forbli begravet … Å, Gud, jeg beklager … helt feil ord, men du skjønner hva jeg mener, ikke sant? Far klandrer fortsatt seg selv for det som skjedde der oppe, men hva kunne han ha gjort? Det var allerede satt opp skilt og de visste hva som var der, gjorde de ikke? De hadde vært der hundrevis av ganger før. Ja, det var faktisk de samme folkene som hadde isolert bygningen. De gjorde det i løpet av en sommer. Krøp ned under huset i sånne hvite malerklær og stiftet fast en hel masse isopor på undersiden av gulvet. Sprøtt, ikke sant? Jeg mener, det var jo ikke noe annet enn en oppskrytt låve. Det var ikke bare de som brukte stedet. Vi leide det ut til gutte- og jentespeidere, klatrere, kano-ister … kano-ere? … huleklatrere … forskere. Sånne som klatrer ned i hull … Ja, jeg er som sagt ingen friluftstype. Alle visste at det var farlig der. * 17


matt wesolowski

Harry snakker om Scarclaw Villmarkssenter, et selvbetjent enetasjes overnattingssted, noe langt mer enn en «oppskrytt låve», som han kaller det. Den gangen hadde det fire sovesaler med rundt tretti sengeplasser, gassdrevet sentralfyr, fullt utstyrt kjøkken, toaletter, dusjer, alt som trengtes. Senteret lå i helt nederst der heia stiger mot Scarclaw-klippen, cirka åtte kilometer gjennom skogen fra motorveien, og var en L-formet bygning med parkeringsplasser og telefonlinje. Det var kjempepopulært. Det lå i god avstand fra de farlige gruvene, like ved en elv, og var utgangspunkt for mange pittoreske turer. Hvis man ikke ville leie bygningen, kunne man campe på området. Ifølge den eneste gjenværende gjesteboken var det fullbooket året rundt. Klatrere, fotturister, kanopadlere og huleutforskere, samt speidergutter og -jenter brukte Villmarkssenteret regelmessig. Og det finnes ingen registrerte ulykker på området rundt Scarclawheia de siste tretti årene. Antakelig fungerte advarselsskiltene som de skulle. Lord Ramsay kjøpte området rundt Scarclaw-heia etter det som skjedde i 1996. Oppkjøpet ble en flere år lang, hissig dragkamp mellom Lord Ramsay, lokale myndigheter, Fortidsminneforeningen og de forskjellige gruppene som hadde brukt Senteret. Denne kampen er irrelevant for vår historie, men kort oppsummert vant pengene. Scarclawheia ble en del av Ramsays eiendom, Senteret ble jevnet med jorden og mesteparten av heia ble gjerdet inne. Men vi snakker oss bort. Tilbake til Harry. – Naturvernerne truet med å gå løs på far hvis han forandret noe på Scarclaw-senteret. Ikke misforstå, han skulle gjøre det så fint! Men han sa det var nødvendig å drenere store deler … av myrlandet … for å sette opp ferieboliger. Og det var et problem. Habitater og sånt. Frosker og salamandere og andre slimete ting som ingen bryr seg om før de plutse18


seks historier

lig er «truede arter». Men de gamle gruvesjaktene var det største problemet. Det er visst noen sjeldne flaggermus som holder til der, ikke sant? Ikke et vondt ord om flaggermus, men juridisk sett er de et jævla mareritt, og til slutt tror jeg han bare ga opp og lot det være. – Besøkte faren din noen gang Villmarkssenteret, gjorde seg kjent med området? Før det skjedde, mener jeg. – Det kan hende, jeg vet ikke. Og ærlig talt ville det ikke spilt noen rolle. Far er som en jævla rottweiler med et kjøttbein så snart han har satt seg noe fore, skjønner du? Harry og jeg snakker en stund om den juridiske dragkampen for å få kjøpt området. Jeg spør ham flere ganger hvorfor Lord Ramsay var så opptatt av å eie Scarclaw, men får ikke et klart svar. Kanskje var han ute etter et nytt jaktområde, ryper og hjort, noe sånt? Deler av eiendommen ble faktisk avsatt til jaktområde for fire hundre år siden, noe den eldgamle skogen er et levende bevis på. Men én ting er sikkert, og det er at Lord Ramsay hadde undervurdert områdets popularitet. Selv etter tragedien pågikk tvisten om Scarclaw-heia i lang tid. Siden Harry vet at denne podcasten antakelig vil bli hørt av millioner av mennesker, kan det hende at han bare prøver å redde ansikt – for faren, for familien, jeg aner ikke. Uansett er tiden inne for å bringe på bane det temaet somt vi begge har unngått, sirklet rundt hverandre som to tigere. – Det var du som fant ham, var det ikke, Harry? Du fant liket av Tom Jeffries? – Ja … jo … jeg fant ham … OK, kanskje jeg kunne ha formulert meg bedre, men det er noe med å snakke til rike og mektige folk som Harry som gjør meg litt nervøs. Den urokkelige selvtilliten de utstråler 19


matt wesolowski

får meg til å buse ut med ting. Han ser på meg noen øyeblikk, og jeg tenker at nå kommer han til å be meg gå. Men heldigvis fortsetter han med en uforstyrrelig ro som jeg bare må beundre. Kunsten å late som ingenting. – Juridisk sett kan jeg snakke om det nå. Saken er offisielt erklært … «kald», er det ikke det de sier? Avsluttet? Det betyr ikke at jeg har lyst, skjønner du? Men jeg skal gjøre det fordi … jeg vet ikke, kanskje det kan være lutrende eller noe, OK? Og du er jo ikke journalist … Harry er fullstendig klar over hva som vil skje når Seks historier blir sendt. Han er ingen podcast-fan selv, men vet hvor populært det er. Han fortalte meg at han har hørt om Serial og er oppmerksom på at tusenvis, kanskje millioner av lyttere på verdensbasis vil høre Seks historier. Han spør om jeg tror mediene vil oppsøke ham eller faren hans for å få flere svar. Lord Ramsey er en gammel mann og burde slippe det. Jeg sier at jeg ikke vet hva som vil skje når Seks historier går på lufta, og at jeg ikke kan love noe som helst. Det virker som om han setter pris på min oppriktighet, sier at han skal fortelle meg det han sa til politiet før han må gå. – Så altså, jeg og noen kamerater hadde dratt ut dit, OK? For å sjekke ut stedet, se hvordan det sto til, ikke sant? Harry snakker om den nedre delen av heia, skogen som ligger en drøy kilometer fra den relative sivilisasjonen som Villmarkssenteret representerer. Det han sier står i merkelig kontrast til de hyppige og smånervøse påstandene om at han er en «bygutt». Jeg kommenterer det ikke. – Og det er midt på natten, jeg vet ikke helt, ett eller to, kanskje? Og vi har det helt topp. En liten tur i skogen, ikke 20


seks historier

sant? Vi har bikkjene med oss, og plutselig går de helt berserk – bjeffer og gneldrer som om de har fått snusen i noe. Jeg sitter og ser på Harry – velstelt hår, pen i huden og en panne full av permanente bekymringsrynker – og er ikke sikker på om jeg klarer å forestille meg ham og vennene hans – som jeg antar er «landsens gutter» – vandre rundt i skogen med hunder midt på natten. I politirapporten står det at de også hadde med seg lys, store, kraftige lamper, noe som bare øker sannsynligheten for at Ramsey-familien brukte området til jakt. Det finnes flere typer hjort og rådyr i Scarclaw-skogen, for ikke å snakke om rev, grevling og annet vilt som overklassen har glede av å drepe. «Lamping», kaller de det når de fanger en hjort i lyskjeglen og den blir stående som fastfrosset. – Som sagt har jeg ikke peiling på hva som foregår. Jeg har fått i meg et par drinker, så jeg bare henger med, ikke sant? Jeg aner ikke hvor vi er, og vi beveger oss lenger og lenger inn mellom trærne. Underskogen er dyp, den rekker oss helt opp til midjen – tornebusker og kratt. Som nevnt er Villmarkssenteret omgitt av skog. Går du bare et par kilometer nærmere heia, er du omsluttet av tett, viltvoksende skog. Hundene til Harry stanser fire kilometer nordvest for senteret. Der er det myrlendte området inngjerdet og svært farlig, og det virker mer dumt enn dristig av Harry og kameratene å krysse det midt på natten. – Det er skikkelig gjørmete, OK? Du kjenner at føttene blir våte, og før du vet ordet av det, vasser du til knes i søle. Bikkjene er fremdeles helt ville, og det er en lukt der … den er … vel … den er vanskelig å beskrive – litt søtlig, kjøttaktig. Den siver inn i deg, ikke sant? En sånn stank som fes21


matt wesolowski

ter seg i hjernen din, dypt inne, og det tar tid før den slipper taket. Jeg innbiller meg at vi hadde en anelse om hva det var. Hvorfor skulle det ellers lukte på den måten langt inni svarteste skogen? Så vi skrur på lysene, og da så vi det … halvt begravet i gjørma. Jeg kan love deg, jeg kommer aldri til å glemme det så lenge jeg lever … Hundene stormet inn i myra og begynte å grave, dro fram det de hadde funnet, rykket i det med tennene, løsnet bein fra leddskåler, rev i råtnende kjøtt og vev, og la det fra seg foran føttene på sine herrer. Harry og vennene hans tente lampene sine, men i stedet for en blendet hjort fikk de se den halshugde og halvråtne kroppen til et barn. Et barn som hadde vært savnet i et år. Femten år gamle Tom Jeffries. – Som sagt, jeg glemmer aldri det synet. Først trodde vi ærlig talt det var noen som spilte oss et puss – at en av gutta køddet med oss, og snart ville noen begynne å le og det skjulte kameraet ville dukke opp. Men vi ble for helvete bare stående der å stirre, alle sammen. Av og til ser jeg det for meg i søvne, halvt begravet i myr og gjørme, hendene stikkende frem som klør, som om det … som om han var en jævla zombie eller noe, desperat etter å stå opp fra de døde. Det lokale politiet ble umiddelbart underrettet, og de tekniske etterforskerne satte opp teltene sine. Det var nok mer en form for lettelse enn en nasjonal skandale: Liket som politi, etterforskere, teknikere og til og med synske hadde lett etter i nesten et år, var omsider funnet. Tom Jeffries forsvant under en tur til Scarclaw Villmarkssenter sammen med en gruppe andre tenåringer og to voksne ledere. Til forskjell fra i dag, da slike forsvinninger går viralt, ble saken om Tom Jeffries stort sett oversett av nasjonale medier. Forsvinningen ble selvfølgelig rapportert, 22


seks historier

og det samme ble funnet av liket, men den moralske indignasjonen som preger dagens samfunn, var ganske enkelt fraværende i 1996. Kanskje var det bare tiden – det fantes ikke noe som het sosiale medier på nittitallet, og internett var på langt nær det monsteret det er i dag. Eller kanskje handlet det om Jeffries selv. Hadde det noe å gjøre med at personligheten hans, ryktet, ikke påkalte nasjonal landesorg? Var det fordi han som femtenåring ikke var «barn» nok? Var det fordi han var en hvit gutt fra en stabil middelklassebakgrunn, en gjennomsnittlig elev som skled inn i mengden, ikke hadde noen kjente fiender, men mange venner? Ville Tom Jeffries blitt husket bedre om han hadde vært en liten hvit jente fra en privilegert bakgrunn? Det er bare ett av mange spørsmål Seks historier vil prøve å besvare … I denne serien skal vi se på Tom Jeffries-saken fra seks forskjellige vinkler. Seks personer vil fortelle sine historier, seks personer som kjente ham på seks forskjellige måter. Når historiene er fortalt, vil dere kunne avgjøre hvilke – om noen – konklusjoner som kan trekkes om dette dødsfallet som er hyllet i uvisshet.

Velkommen til Seks historier. Dette er første fortelling: – Vi i Vandrerne hadde aldri opplevd noe sånt. Det var forferdelig … bare helt, helt forferdelig. Til slutt drev det oss fra hverandre. Ingen visste hvordan de skulle takle det som hadde skjedd på Scarclaw-heia … og mange gjorde det bare ikke. Taklet det ikke, mener jeg. Alt falt i grus. Alt vi hadde gjort. Det hadde vært en så viktig del av livet vårt. Forferdelig trist. * 23


matt wesolowski

Dette er stemmen til Derek Bickers, sekstito. Sammen med venninnen Sally var Derek den siste voksne som benyttet seg av Scarclaw Villmarkssenter. De hadde bestilt det til en løst sammensatt tenåringsgruppe – egne barn og vennene deres – som likte å omtale seg selv som «Vandrerne». Den dagen i august besto gruppen av fem tenåringer og to voksne. En av tenåringene var Tom Jeffries. – For en utenforstående kan «Vandrerne» høres ut som en slags … forening. Men det stemmer vel ikke? – Nei. Vandrerne var aldri en ordentlig forening. Til å begynne med var vi bare noen få, foreldre som tenkte likt og andre venner, sånne folk. Vi ville bare at barna våre skulle ha noe å drive med, det var egentlig alt. Og det ble aldri noe mer enn det. Navnet kom mye senere. En referanse til Ringenes herre, tror jeg. Og jeg vil ikke si at jeg var lederen eller sjefen, det var ikke egentlig sånn. Hva sa du? Å, hvordan det startet? Jo, det var for lenge siden. Noen av oss planla en campingtur da ungene var små, tre–fire år gamle. Vi satte opp telt i hagen, og Eva og Charlie løp fram og tilbake mellom dem, inn og ut, på ungers vis … Eva er datteren til Derek. Eva Bickers var femten år gammel på turen til Scarclaw i 1996. Hun var en venn av Tom Jeffries. Charlie er Charlie Armstrong, sønnen til en venn av Bickers-familien og selv venn av Tom Jeffries. Han var også femten i 1996, og også med til Scarclaw. – De grafset til seg digre håndfuller med løv fra plenen og kastet dem på hverandre, fulle av søle og kvister i håret. Alle snakket om hvor moro de kom til å ha det på campingturen. Jeg mener, de virket så avslappet med løvet, gjørma, alt sammen. Ikke som unger i dag som bare tenker på mobiler og iPader. Vi prøvde i hvert fall å la dem oppleve friluftsliv… 24


seks historier

Det høres sikkert litt tullete ut nå, veldig middelklasse: en gjeng gamle hippietyper ute i skogen, tilbake til naturen og alt det der. Men det var ikke sånn, det var absolutt ikke det. Vi hadde det bare moro. Når det kom til stykket, handlet det ikke om noe annet, bare å ha det moro. Jeg gjør dette intervjuet med Derek Bickers på telefon. Han har aldri hørt om meg eller om Seks historier. Noen ganger er det like bra. Derek ble korsfestet i pressen den gangen tragedien skjedde. Det var journalister utenfor huset hans, og fotografier av ham på universitetet – med hår over øynene, akustisk gitar i den ene hånden og en tent joint i den andre – ble lekket av noen som sto ham nær. Det sviket såret ham dypt, mer enn overskriftene, som anklaget ham for i beste fall å ha utvist uaktsomhet, og i verste fall for praktisk talt å ha drept Tom Jeffries egenhendig. Det var noe Derek aldri helt kom over, og såvidt jeg vet, fant han aldri ut hvem som hadde gjort det. Det får meg til å lure: Hadde en tragedie som den Tom Jeffries ble rammet av i 1996 skjedd i dag, hvordan ville den påfølgende fordømmelsen og forhåndsdømmingen i mediene ha påvirket Derek? Derek Bickers ble utførlig avhørt om Jeffries’ dødsfall, men ble aldri anklaget for drapet. Siden han ble frikjent av politiet har han i alle år ligget lavt, forsøkt å komme seg videre i livet. Jeg kan bare forestille meg hvor tærende en slik vond opplevelse kan virke over tid, selv på et utpreget friluftsmenneske som Derek. Når han snakker om fortiden, er det tydelig at han har gode minner om tiden i villmarka med gruppen fra den gangen. Derek er tidligere fjellklatrer, kanopadler og motbakkeløper. Over én åtti høy, med skinnende blank skalle og velstelt, grått skjegg. Jeg spør om han fortsatte med friluftslivet etter Scarclaw. * 25


matt wesolowski

– Jeg løp. Jeg har alltid løpt, men jeg løp veldig mye etter Scarclaw. Lange turer, terrengløp, mil etter mil med senket hodet. Når noe sånt som dette skjer, er løping det beste du kan holde på med. Det kan jeg anbefale alle. Jeg pleide å løpe til jeg ikke kjente beina lenger, verken knær eller ankler, en død mann på to bein. Det var det eneste som hjalp … det fikk liksom ting på plass i hodet mitt. Det var spekulasjoner om at David i det minste ville bli anklaget for uaktsomhet. Tom og de andre tenåringene var under hans oppsyn. Men familien til Tom Jeffries var fast bestemt på at de ikke ville anmelde Derek, og til slutt ble det mangelen på bevis og standhaftigheten til Dereks familie og venner som vant fram. Den rettsmedisinske rapporten kunne ikke fastslå at det var begått noen forbrytelse, og Tom Jeffries’ død ble erklært et «ulykkestilfelle». Men det forhindret ikke resten av landet – eller verden, for den saks skyld – i å se på Derek Bickers som sakens ansikt. I hvert fall en stund. – Så Vandrerne var fremdeles i full vigør i 1996? – Ja. Selv om barna var blitt eldre. Vi holdt det gående – campingutflukter, fotturer, alt sammen. – Dere var blitt flere medlemmer, ikke sant? – Jo, det var flere som fikk vite om det etter hvert. Barna våre inviterte skolevenner, foreldrene deres hørte om det og likte ideen. Det var nok godt og vel tjue medlemmer i Vandrerne. Fremdeles helt uformelt, først og fremst bare fotturer i skogen, litt fjellklatring og sånt, men nå hadde vi et navn. – I hvilken aldersgruppe var medlemmene? – Fra null til voksen, kunne man si. Det var babyer, småbarn, gravide kvinner, tenåringer … – Men alle var ikke med på turene, vel? 26


seks historier

– Nei, ikke alle. På den tiden hadde vi begynt med et løst organisert ukentlig møte i menighetshuset. Det var bare en sosial sammenkomst, egentlig. Folk hadde med kaker og kaffe, og de mindre barna løp rundt og lekte mens de eldre var med og planla turene. – Og du mener at det ikke var noe underliggende ideologisk fundament for gruppen – ikke som hos speiderne, for eksempel? – Det stemmer. Det handlet mer om vennskap og aksept. Rett og slett et nettverk av foreldre og barn, venner og venners venner. En aktivitet, ikke noe annet. – Kan du fortelle meg mer om ungdommene som var med på turen til Scarclaw? – De var ikke så mange. Sommeren ‘96 gikk det et virus på skolene i området, og barna falt som fluer med oppkast og feber. Det ville ha vært et mareritt ute på fottur, så vi avlyste nesten hele greia. Men Vandrerne var blitt litt bedre organisert. Vi måtte være det – for eksempel trengte vi skjemaer med kostholdsbehov, samtykkeerklæringer og sånt. Det var jo andre folks barn vi tok ansvar for, så vi kunne ikke ta lett på det. Så vi hadde et møte, jeg og de andre voksne … Alle som hjelp til med å arrangere turene, gjorde det for egen regning. Folk brukte av sin egen fritid for å hjelpe til med møter og turer. Derek var ikke alene på turen til Scarclaw i 1996, en annen voksen var også med. Han fastholder at det ikke var noe egentlig hierarki i gruppen – «lederne» var bare ansvarlige voksne som hjalp til av ren velvilje. – Det var ungdommene selv som hadde bestemt seg for å dra til Scarclaw den sommeren. Og jeg mener, de hadde virkelig bestemt seg. Selv om det bare ville være noen få av dem. De ville blitt skuffet om vi hadde avlyst. Vi hadde leid oss 27


matt wesolowski

inn på Scarclaw Villmarkssenter i årevis. Barna elsket stedet, kjente det som sin egen bukselomme. Og den sommeren var også spesielt nydelig … Sorry, jeg prater visst bare i vei, jeg … Men altså, de som ble med av ungdommene, var bare fem stykker til slutt. Datteren min Eva var en av dem. Hun var … femten. De var på den alderen, alle sammen. Og så var det meg, selvfølgelig. Og Sally. Sønnen til Sally Mullen, Keith, var syk da turen gikk til Scarclaw i 1996. I likhet med Derek Bickers var Sally et av de opprinnelige medlemmene i Vandrerne, og hun hadde vært veldig i tvil om hun skulle bli med og hjelpe til på akkurat den turen. Men siden mannen hennes hadde regnet med at Keith skulle bli med, hadde han tatt seg fri fra jobben. Derfor kunne han være hjemme mens Sally dro til Scarclaw med Derek og de andre ungdommene. Dette er enda et «hva hvis»-øyeblikk. Hvis Sally hadde bestemt seg for å bli hjemme, ville det da blitt noen tur til Scarclaw? Men det er ikke noe poeng å spekulere på dette overfor Derek. I motsetning til Derek lot det til at Sally Mullen passerte under pressens radar. Jeg tror det kan skyldes flere ting. For det første er hun kvinne. Enda så sterkt jeg misliker sexisme, er sjansen mye større for at en mann blir morder enn en kvinne. Sånn er det bare. Dessuten lider Sally av en spesiell form for søvnapné, og det innebærer at hun trenger spesialutstyr som hjelper henne med pusten når hun sover. Det gjorde henne til en svært lite sannsynlig mistenk. Skulle hun ha drept Tom Jeffries, måtte hun ha stått opp grytidlig, demontert soveutstyret på egen hånd, og så montert det på nytt da hun var ferdig. – Sally kom seg ganske renvasket ut av det hele, gjorde hun ikke? 28


seks historier

– Skulle bare mangle. Hun er like uskyldig som resten av oss. Jeg tok den verste støyten, jeg vet det. Og det gjorde jeg ikke bare for å beskytte Sally, men også ungdommene. Herregud, de var jo bare barn. Derek ble høylytt i sitt forsvar av de andre, og var spesielt indignert over hvordan tenåringene ble behandlet av politiet. Han mente de var alt for hardhendte i avhørene. Jeg tror kanskje det var denne antiautoritære holdningen som gjorde at Derek fikk pressen mot seg, mens den stillferdige og føyelige Sally Mullen fikk være i fred. – Kan du fortelle meg litt om Eva? Datteren din. – Eva er en god jente. Hun var en god baby også, hvis du skjønner hva jeg mener? Gråt ikke mye, sov om natta. Hun var bare vanlig, en vanlig jente. Gjorde det bra på skolen og ville bli veterinær. – Vil du si at Eva og vennene hennes var opprørske? På den tiden, mener jeg? – Eva har aldri vært den opprørske typen. Eller, det er kanskje lett å si, for alle ungdommer gjør jo opprør, ikke sant? Det er bare normalt. Sus og jeg har alltid prøvd å være forståelsesfulle og avslappet. «Chille» – det var uttrykket vennene hennes pleide å bruke. Jeg tror ikke vi var noe mer liberale enn andre, men hyling og skriking har aldri ført til noe godt, har det vel? Det var ikke mange konflikter hjemme hos oss. Vi snakket sammen. Jeg tror det er viktig når du oppdrar en jente. Du vet hvordan det er når de blir eldre. – Det høres ut som en god form for oppdragelse, Derek. Ikke rart Eva var glad og fornøyd. – Vi er tolerante mennesker. Hvis Eva ville farge håret, gå med rare klær, sånne ting, lot vi henne alltid gjøre som hun ville. Jeg har alltid tenkt at hvis du begynner å nekte barn 29


matt wesolowski

å gjøre ting, så vil de det bare enda mer. Selvfølgelig hadde vi regler, Eva var femten og fremdeles et barn. Hun var så ung da det på Scarclaw hendte. Bare et barn. – Du kjente de andre ungdommene også, gjorde du ikke? Du og Sally kjente foreldrene deres, ikke sant? – Det stemmer. De fleste av dem hadde vært med i Vandrerne siden begynnelsen. Charlie Armstrong hadde vært Evas beste venn siden de var små. Charlie Armstrong er gutten Derek allerede har nevnt. Han som lekte med løv i familien Bickers’ hage sammen med Eva. Moren til Charlie var engasjert i Vandrerne, men hun og faren til Charlie hadde bestilt en langhelg siden Charlie skulle til Scarclaw. Begge avslo å snakke med meg. – Fortell meg om Charlie. – Charlie og Eva gikk på forskjellige skoler, og jeg tror det var derfor de klarte å forbli venner. De traff hverandre på Vandrer-møter og i helgene, og slapp alt tullet med kjærester og ikke kjærester, alt det styret skolegården. Jeg har kjent foreldrene til Charlie i årevis, de er fine folk. De har noe av den samme grunnholdningen som Sus og jeg har, de er avslappet, tar det som det kommer, sånne ting. Charlie var nok litt mer … hva skal jeg si … utadvendt, om det er rett ord, enn Eva var den gangen. I etterforskningen av Tom Jeffries dødsfall var det denne debatten som nesten førte til at Derek Bickers og Sally Mullen ble siktet for uaktsomhet. Som jeg har nevnt tidligere, var det Tom Jeffries’ foreldre som mest høylytt forsvarte Derek og Sally. Som vi skal få høre i senere episoder av denne podcasten, hadde alle ungdommene på Scarclaw den kvelden drukket alkohol og røykt cannabis. Charlie Arm30


seks historier

strong var tydeligvis hovedmann og anfører i alt det. Vi kommer tilbake til det senere. – Du sier at Charlie Armstrong var «utadvendt»? – Ja, men jeg vet ikke om utadvendt er det rette ordet. Han hadde en sterk karakter, det er nok et bedre uttrykk. Charlie var helt klart gruppens alfahann, lederen av gjengen. Han røykte sigaretter, og moren og faren hans visste om det. Han var oppslukt av musikken sin … death metal eller noe … uten at det har noe med saken å gjøre. Han gikk i lang frakk, hadde langt hår, T-skjorter med blodtørstige djevler på, eller noe i den stilen. Hele pakka. Jeg tror han ble utvist fra skolen et par ganger. Dette er et annet interessant poeng som også ble tatt opp under etterforskningen. Charlie Armstrong ble sett på som lederen for de eldste tenåringene. Hans utseende og musikksmak ble kommentert flere ganger av pressen, noe som igjen ble latterliggjort av foreldrene og vennene hans. Husk at dette var før Columbine og før motebølgen med mafiainspirerte lange frakker i USA. Marilyn Manson var fremdeles ganske ukjent i Storbritannia. Men det er faktisk riktig at Charlie Armstrong ble utvist fra skolen flere ganger. Jeg klarte å spore opp tidligere undervisningsinspektør Jon Lomax for en kommentar om dette. Lomax er en gammel mann nå, men han er fremdeles skarp og minnes sitt skoleliv med avslappet glede, og svarene hans avbrytes av latter. Telefonsamtalen vår er kort. – Husker du en tidligere elev av deg som het Charlie Armstrong? – Rart at du spør, for ham ville jeg ha husket uansett, selv uten all oppmerksomheten etter det som skjedde oppe på Scarclaw. 31


matt wesolowski

– Hva husker du? – Han var en sann opprører. Eller en pest og en plage, alt etter som! Han sto stadig og ventet utenfor kontoret mitt. – Ja vel, og hvorfor gjorde han det? – Å, bare småting, ulydighet, ingenting av betydning i den store sammenhengen. Han knyttet kanskje ikke slipset sitt ordentlig, nøyde seg med en knute midt på brystet, eller lot det bare henge der. Hull i skoleblazeren. Røyking. Den slags. – Du må ha fulgt hundretusener av barn i løpet av din karriere, er det ikke rart at du husker Charlie så godt? – Jo, kanskje, men det er lettere å huske sånne som Charlie enn de som oppførte seg ordentlig … Det jeg husker best ved Charlie, er at han var så smart. Han var lat og gjorde det langt dårligere enn han burde, noe som irriterte lærerne hans grenseløst! Han var en som stadig fikk «hvis han bare tok seg sammen …» på karakterkortet. Men under alt sammen var det ikke noe vondt i ham. Han var ikke slem. Og jeg kan love deg at jeg har støtt på mange veldig slemme barn – ni av ti av dem har akkurat like slemme foreldre! – Han ble utvist, ikke sant? – Ja. Kanskje mer enn én gang, jeg husker ikke. Men den første gangen minnes jeg. Mest på grunn av måten moren hans reagerte på. Det var nok mye som var tøysete, men en skole må ha visse standarder. Jeg vet det er annerledes i dag, men både Charlie og moren hans visste utmerket godt hva vi tillot og ikke tillot. – Hva gjorde han? – Det var håret hans. Vi tillot ham å ha langt hår. Ti år … ja, kanskje fem år tidligere ville han ikke fått lov til å ha så langt hår. Men «kragelangt hår på gutter» ble fjernet fra regelverket i 1990, tror jeg det var. Men han skilte 32


seks historier

seg ut som en blå tommel etter en fulltreffer med hammeren! Knallrosa var det, håret hans. Han gjorde det bare for å få oppmerksomhet, ikke sant, bare for å bryte reglene. Men moren hans godtok ingen begrensninger. «Hvordan påvirker hårfargen hans læringen?» spurte hun på møtet vi hadde. Det var selvfølgelig ikke poenget. Man kunne ikke bare møte opp på skolen med knallrosa hår, ikke sant? Hva ville andre mennesker tro om skolen vår? – Så hva skjedde? – Det var faktisk litt morsomt, for vi var blitt tipset. Ungene tror jo ikke vi hører dem utenfor klasserommet, men noen hadde overhørt en av vennene til Charlie snakke om at han hadde tenkt å gjøre det i helgen – farge håret. Så mandag morgen sendte vi ham hjem med et brev der det sto at han ikke var velkommen tilbake før håret hadde en «naturlig» farge. Og det gjorde vi helt rett i! – Men du sier at moren hans lagde styr om det? – Det gjorde hun, snakket om å gå til pressen og sånne ting, men det skjedde ikke. Charlie kom tilbake et par dager senere med helt svart hår. Og svart panne også! Dette mellomspillet sier noe om hva slags type Charlie Armstrong var i 1996. Han var impulsiv, individualist, en innovatør som ikke brydde seg om hva andre mente. Jeg tviler ikke på at han ble hyllet som en helt da han kom tilbake til skolen etter affæren med det rosa håret. Kanskje var det poenget? At han bare ville vise de andre at han faktisk kunne gjøre det. Jeg fortsetter samtalen med Derek om de andre ungdommene som var med til Scarclaw. – Eh … og så var det Anyu Kekkonen, Evas skolevenninne. Hun var ganske fersk i Vandrerne, ble med da hun var tolv, tror jeg. 33


matt wesolowski

Moren til Anyu er inuit, hennes side av familien kom fra Labrador. Faren hennes var en gammel venn av oss, men han døde for en god stund siden. Anyu var en stillferdig jente den gangen, søt, alvorlig, mørk, veldig mørk i huden, faktisk. For å si det som det er, visste de fleste veldig lite om henne: Hun var stille når hun var sammen med andre ungdommer, og høflig, men … uutgrunnelig sammen med voksne. Hun virket tilfreds og var veldig praktisk anlagt – forstandig, var hun, en fornuftens stemme. I oppveksten var hun den ordentlige, mens Eva noen ganger kunne være litt irrasjonell. Fra tredje klasse og oppover kom Anyu gjerne innom om morgenen for å slå følge med Eva. Jeg og Sus måtte le av henne, den spinkle stemmen til Anyu: «Du vet vi har gym i dag, har du husket gymklærne?» Og dermed kom Eva stormende inn på kjøkkenet med åpne skolisser og tannkrem i ansiktet. Anyu var tolv og snart åttifem den gangen. I tillegg til Eva Bickers var Anyu Kekkonen den enste andre jenta blant tenåringene som dro til Scarclaw den dagen. Jeg har hørt at Anyu og moren flyttet tilbake til Labrador i Nord-Canada en stund etter Scarclaw, men ingen er visst sikre. Derek sier han ikke vet, men jeg er ikke overbevist. – Jeg var venner med faren hennes da han levde. Jari var fisker, fra Finland. Jeg studerte litt finsk på universitetet, og da jeg jobbet på brygga, begynte vi å prate. Han hadde akkurat flyttet hit sammen med kona. Eska er hyggelig og alt mulig, men reservert – ganske lik Anyu, egentlig. – Tror du Eska ville reise hjem etter at mannen døde? – Skal jeg være helt ærlig, så vet jeg ikke. Aner ikke, hun nevnte aldri noe om det. – Var Eska med i Vandrerne? – Den er litt kinkig, må jeg innrømme … Jeg tror aldri 34


seks historier

hun følte seg som en del av gruppa, skjønner du? Etter at Jari døde, tok vi imot henne med åpne armer, selvfølgelig. Men hun virket fjern, nesten kjølig. Men det var bare sånn hun var. Jeg tror ikke hun var uhøflig med vilje, eller noe. Jeg tror hun bare følte seg som en outsider. Det var Jari som hadde tatt henne med til England, vekk fra det som var et temmelig trist sted der oppe, med fattigdom og alt mulig. Jeg tror Eska på en eller annen måte følte seg underlegen overfor oss. Noe som var skikkelig synd. – Hva med Anyu? Hun sto vel på en måte mellom disse to verdenene, gjorde hun ikke? – Anyu begynte ikke å være med i Vandrerne før hun var litt eldre. Kanskje Eska ikke likte å være for langt unna henne … etter det som skjedde med Jari, mener jeg. – Tror du det er mulig at de vendte tilbake til Canada? – Det vil jeg tro. Men jeg vet ikke. – Snakket Anyu inuktitut? – Gjorde hun? Jo … vel … kanskje den gangen. Jeg vet ikke. Jeg vil ikke presse Derek for hardt når det gjelder Anyu – eller noen av de andre heller, for å si det som det er. Historiene deres kommer etter hvert. Men undersøkelsene jeg har gjort om tidligere medlemmer av Vandrerne, ga meg veldig lite om Anyu. Det virker som om det å være stille og i bakgrunnen var det mest karakteristiske ved henne. I stedet snakker Derek og jeg om dynamikken innad i gruppen, særlig mellom ungdommene som var med på turen i 1996. – Ungdom er som en flokk villdyr. Og flokken definerer bestemte roller. Det er lederne, de fornuftige, de smarte, de sterke, jokeren, outsideren … offeret. Jeg har jobbet med barn og ungdom hele livet, og opplever det samme om og 35


matt wesolowski

om igjen. Kanskje det har noe med evolusjon å gjøre, jeg vet ikke, kanskje en slags overlevelsesmekanisme? – Var det slike definerte roller i Vandrerne også? – Ja, det var nok det. Charlie var lederen, alfahannen. Min Eva, hun var en slags nestkommanderende, kan man vel si. Anyu var strategen, hjernen bak det hele. – Hadde du noen gang tenkt at det som hendte kunne være mulig? – Hør her. Slik Sally og jeg oppfattet situasjonen, var dette fornuftige og ansvarlige ungdommer. Vi hadde kjent de fleste av dem fra de ble født. Vi forsto dem og vi respekterte dem. Og aller viktigst, vi følte at de respekterte oss også. – Tror du det er mulig at de andre to skapte ubalanse i gruppen? – Du mener … – Tom Jeffries og … – Brian Mings. – Ja … Brian Mings. – Ja. Ja, man kan nok si det …

36


DETTE ER EN FONT-BOK Originalens tittel: Six Stories First published by Orenda Books 2017 © 2017 by Matt Wesolowski Norsk utgave © Font Forlag 2017 Sverre Knuden er medlem av Norsk oversetterforening Omslagsfoto: Shutterstock Omslagsdesign: kid-ethic.com og Emma Graves/Studio E Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: Holmen Book Cream 70 g Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CLVVII Første utgave ISBN 978-82-8169-436-1 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesserorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no


ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. SEKS HISTORIER er satt med skrifttypene Sabon og Cronos. Antikvaskriften Sabon ble utviklet i 1967 av tyskfødte Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1490–1561). Etter krigen arbeidet Tschichold på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien. Cronos er utviklet av Robert Slimbach (f. 1956), en begavet kalligraf og fotograf, og hovedansvarlig designer av skrifttyper i Adobe Systems. Han har mottatt en rekke priser for sitt arbeid med fonter. Cronos er en grotesk skrift som henter impulser fra de kalligrafisk-inspirerte fontene i den italienske renessansen. Skriften er mye brukt i bokproduksjon.

FONT FORLAG

Profile for Font Forlag

"Seks historier" av Matt Wesolowski  

Leseutdrag

"Seks historier" av Matt Wesolowski  

Leseutdrag

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded