"Syndenes forlatelse" av John Hart

Page 1


Syndenes forlatelse


Tidligere utgitte bøker av John Hart: Det siste barnet (2010) Ved elven (2011) Løgnenes konge (2011) Brødrene fra Iron House (2012)


John Hart

Syndenes forlatelse Oversatt fra amerikansk av Christian Rugstad, MNO

FONT FORLAG



Til Norde, Matthew og Mickey. Gode menn, borte nå …



It’s a cold and it’s a broken halleluja. – Leonard Cohen



I GÅR

Kvinnen var uvitende om sin egen fullkommenhet, og det gjorde henne til en sjelden skjønnhet. Han hadde holdt øye med henne lenge nok til å mistenke det, men det var først da han møtte henne at magefølelsen viste seg å stemme. Hun var blyg og beskjeden og lett påvirkelig. Kanskje manglet hun selvtillit eller var lite oppvakt. Kanskje var hun ensom eller hadde ikke funnet sin plass i verden, kronglete som den er. Egentlig spilte det ingen rolle. Hun var som hun skulle være, og alt handlet om øynene. Det glimtet i dem da hun kom gående bortover fortauet. Den lette sommerkjolen falt løst, men tekkelig rundt knærne hennes. Han likte det bølgende kjolestoffet, den nette og smidige måten hun beveget armene og beina på. Hun var blek i huden, stille og reservert. Han hadde helst sett at hun hadde valgt en annen frisyre, men det var greit. Det var øynene det handlet om. De måtte være klare og dype og tillitsfulle, så han betraktet henne omhyggelig for å forsikre seg om at ingenting hadde endret seg siden de avtalte å møtes for få dager siden. Hun så seg rundt på en unnskyldende måte, og selv på avstand fornemmet han sørgmodigheten som skyldtes dårlige kjærester og en jobb uten mening. Hun håpet at livet 9


john hart

skulle by på noe mer. Det forsto han på en måte få menn gjorde. «Hei, Ramona.» Hun skvatt usjenert nå da de var så tett innpå hverandre. Øyevippene var mørke mot det buede kinnet, hodet bøyd slik at han ikke lenger så den feilfrie haken. «Jeg er så glad vi bestemte oss for å gjøre dette,» sa han. «Jeg tror det vil bli en vel anvendt ettermiddag.» «Takk for at du tok deg tid.» Hun rødmet, stadig med nedslått blikk. «Jeg vet at du er opptatt.» «Fremtiden er viktig for oss alle. Livet og måten vi lever det på, jobb og familie og personlig tilfredsstillelse. Det er viktig å legge planer og tenke igjennom tingene. Og man trenger ikke gjøre det alene, ikke i en by som denne. Vi kjenner hverandre her. Vi hjelper hverandre. Det vil du forstå når du har bodd her en stund. Folk er hyggelige, ikke bare jeg.» Hun nikket, men han forsto de dypere følelsene som rørte seg i henne. De hadde truffet hverandre som ved en slump, og nå spurte hun seg hvorfor hun så villig hadde åpnet seg for en fremmed. Men dette var hans gave – ansiktet og elskverdigheten, evnen til å vekke tillit. Enkelte kvinner trengte det: skulderen, tålmodigheten. Så snart de forsto at han ikke var ute etter en romanse, var det enkelt. Han var stødig og snill. De syntes han virket klok og erfaren. «Så du er klar, da?» Han åpnet bildøren, og et øyeblikk virket hun tvilrådig. Blikket dvelte ved svimerkene og riftene i vinylsetene. «Jeg låner den,» sa han. «Jeg må bare beklage. Min egen bil er på verksted.» Hun bet seg i underleppen, musklene strammet seg bakpå den ene glatte leggen. Flekker på dashbordet. Gulvmatten var slitt tvers igjennom. 10


syndenes forlatelse

Hun trengte en dytt. «Meningen var at vi skulle gjøre dette i morgen, husker du? Utpå ettermiddagen. Kaffe og en prat?» Ansiktet hans sprakk opp i et smil. «Hadde vi holdt oss til avtalen, ville jeg ha kjørt min egen bil. Men så kom det noe i veien og du måtte bytte dag. Det var litt i siste øyeblikk, og det er jo egentlig deg vi gjør dette for …» Han lot ordene bli hengende i luften som en påminnelse om at det var hun som hadde foreslått at de skulle møtes, ikke han. Hun nikket en siste gang, jo, det var riktig det, og hun ville nødig gi inntrykk av være den typen som brydde seg om noe så meningsløst som en bil, ikke når hun var for blakk til å kjøpe sin egen. «Moren min kommer fra Tennessee i morgen tidlig.» Hun kastet et blikk tilbake på leiegården, hadde nye linjer i munnvikene. «Det var uventet.» «Ja.» «Og hun er moren min.» «Ja, du sa det.» Et hint av oppgitthet i stemmen hans, en undertone av utålmodighet. Han smilte for å glatte over det, men det siste han ønsket, var å bli minnet på jentas hillbillyrøtter i et eller annet hillbillyhøl. «Bilen tilhører nevøen min,» sa han. «Han er student.» «Ja, da skjønner jeg.» Hun mente lukten og skitten, men hun lo nå, så han lo også. «Ungdommer,» sa han. «Ja, ikke sant?» Han bukket teatralsk og sa noe om kusk og karjol. Hun lo, men han hørte ikke lenger etter. Hun satt i bilen nå. «Jeg liker søndager.» Hun satt rett i ryggen mens han krøp inn bak rattet. «Fred og ro. Ingen forventninger.» Hun glattet på skjørtet og viste ham øynene sine. «Liker ikke du også søndager?» 11


john hart

«Jo, selvfølgelig,» lirte han av seg uten interesse. «Fortalte du moren din at vi skulle møtes?» «Ja, det kan du tro,» sa jenta. «Da ville hun ha stilt en million spørsmål. Hun ville sagt at jeg var innpåsliten og uansvarlig, at jeg burde ha ringt henne istedenfor.» «Kanskje du undervurderer henne.» «Ikke moren min, nei.» Han nikket som om han forsto hvor alene hun var. Moren var dominerende, faren fjern eller død. Han vred om nøkkelen og likte måten hun satt på – ryggen rett, hendene pent foldet i fanget. «Folk som er glad i oss har en tendens til å se det de ønsker å se, ikke hvem vi virkelig er. Moren din burde granske deg litt nærmere. Jeg tror hun ville blitt gledelig overrasket.» Ordene hans varmet henne. Han svingte ut fra fortauskanten og fortsatte å prate, akkurat nok til at hun holdt på den følelsen. «Hva med vennene dine?» spurte han. «Folk på jobben? Vet de det?» «Bare at jeg skulle møte noen i dag, og at det er personlig.» Hun smilte og så på ham med de varme, dype øynene som hadde lokket ham til henne i utgangspunktet. «De er ordentlig nysgjerrige.» «Det kan jeg tenke meg,» sa han, og hun smilte for andre gang. Det gikk ti minutter før hun stilte det første meningsfulle spørsmålet. «Men hvor skal vi? Jeg trodde vi skulle ta en kopp kaffe?» «Vi skal et annet sted først.» «Hva mener du?» «Det er en overraskelse.» Hun strakte på halsen idet byen ble borte bak dem. Enger og skog på begge sider. Det var som om den øde veien fikk 12


syndenes forlatelse

en ny betydning mens hun berørte halsen sin, kinnet. «Vennene mine vil lure på hvor det blir av meg.» «Jeg trodde du ikke hadde fortalt dem noe.» «Sa jeg det?» Han så på henne, men sa ingenting. Himmelen utenfor var fiolett, solen et oransje støt bak trærne. De var langt utenfor bygrensen. En forlatt kirke tronet stillferdig for seg selv på en fjern ås. Klokketårnet hadde rast ned, som om vekten av den mørknende himmelen var blitt for mye for det. «Jeg elsker kirkeruiner,» sa han. «Hva?» «Ser du den ikke?» Han pekte, og hun stirret på de gamle steinene, det skjeve korset. «Hva mener du?» Hun var nervøs og forsøkte å overbevise seg selv om at alt var normalt. Han så svarttroster slå seg ned på ruinen. Noen få minutter senere ba hun ham om å kjøre seg hjem. «Jeg føler meg ikke bra.» «Vi er snart fremme.» Hun var redd nå – det merket han – redd for ordene hans og kirken og den underlige, tonløse plystretonen som hveste mellom leppene hans. «Du har veldig uttrykksfulle øyne,» sa han. «Har du hørt det før?» «Jeg tror jeg må kaste opp.» «Det går nok bra, skal du se.» Han svingte inn på en grusvei. Verden var definert av trær og skumring og heten som slo ut fra huden hennes. Da de kjørte inn gjennom en åpen port i et rustent nettinggjerde, begynte hun å gråte. Først stille, så hikstende. «Ikke vær redd,» sa han. «Hvorfor gjør du dette?» «Gjør hva?» 13


john hart

Hun gråt høyere nå, men rørte seg ikke. Bilen rullet ut av skogen og inn på en gjengrodd lysning med gamle maskindeler og rustent metallskrap. En tom silo reiste seg foran dem, rund og skjoldete. Toppen var farget rosa av den synkende solen. Ved foten gapte en liten dør, innenfor var det mørkt og stille. Hun stirret opp på siloen, og da hun slo blikket ned, så hun håndjern i hånden hans. «Ta på deg disse.» Han slapp håndjernene i fanget hennes, og en varm, våt flekk bredte seg under dem. Han så henne stirre desperat ut av vinduene, etter folk eller sollys eller en grunn til å håpe. «Lat som om det ikke er virkelig,» sa han. Hun tok på seg håndjernene. Metallet klirret som små klokker. «Hvorfor gjør du dette?» Det samme spørsmålet, men han klandret henne ikke. Han slo av motoren og lyttet til den tikke og kneppe i stillheten. Det var varmt ute på lysningen. Bilen stinket av urin, men det plaget ham ikke. «Meningen var at vi skulle gjøre dette i morgen.» Han satte en strømpistol mot ribbeina hennes og så henne vri seg idet han dro i avtrekkeren. «Jeg trenger deg ikke før da.»


1

Gideon Strange våknet til mørke og hete og lyden av farens gråt. Han ble liggende helt stille, selv om hulkingen hverken var ny eller uventet. Faren endte ofte i kroken der, sammenkrøpet, som om sønnens soverom var det siste gode stedet i verden, og Gideon følte trang til å spørre hvorfor han etter så mange år fortsatt var så trist og svak og fortvilet. Et enkelt spørsmål, og hvis faren hans hadde vært en mann, ville han antagelig ha besvart det. Men Gideon visste hva faren ville ha sagt, så han lot hodet bli liggende på puten og holdt blikket på den mørke kroken til faren karet seg på beina og gikk gjennom rommet. I noen lange minutter ble han stående taus og se ned på ham, så strøk han hånden over Gideons hår og forsøkte å hviske seg selv sterk – Kjære Gud, vær så snill. Så ba han om styrke fra sin forlengst døde kone, slik at Kjære Gud ble til Hjelp meg, Julia. Gideon syntes det var ynkelig, hjelpeløsheten, tårene, de skjelvende, skitne fingrene. Det vanskeligste var å ligge stille, ikke fordi moren hans var død og ikke hadde noe svar, men fordi Gideon visste at hvis han rørte seg, ville faren kanskje spørre om han var våken eller lei seg eller fortapt, han også. Da ville Gideon bli nødt til å fortelle ham sannheten, ikke at han var noe av dette, men at han var mer ensom inni seg enn en gutt på hans alder burde være. Men faren sa ikke mer. Han dro fingrene gjennom sønnens hår 15


john hart

og ble stående helt stille, som om styrken han søkte ville finne ham på magisk vis. Gideon visste at det aldri ville skje. Han hadde sett gamle fotografier av faren og hadde noen få, vage minner om en mann som lo og smilte og ikke drakk seg gjennom de fleste av dagens timer. I flere år hadde han trodd at den mannen kanskje ville vende tilbake, at det fortsatt kunne skje. Men Gideons far bar sine dager som en loslitt dress, en hul mann som bare fant lidenskap i tanker på sin avdøde kone. Da virket han levende nok, men hva hjalp vel glimt og korte blaff? Faren strøk hånden over sønnens hår en siste gang, så gikk han ut av rommet og lukket døren etter seg. Gideon ventet i et minutt før han rullet ut av sengen, fullt påkledd. Han holdt seg gående på koffein og adrenalin, og kunne ikke huske sist han hadde sovet eller drømt eller tenkt på noe annet enn hva som skulle til for å drepe en mann. Han svelget hardt idet han åpnet døren på klem, prøvde å glemme at armene var tynne og bleke, det hamrende harehjertet i brystet. Han sa til seg selv se at en fjortenåring var mann nok, at han ikke trengte å være eldre for å dra i en avtrekker. Gud ville tross alt at gutter skulle bli menn, og Gideon gjorde bare det faren hans ville gjort hvis han hadde vært mann nok. Det betydde at drap og død også var en del av Guds plan. Ordene kom til ham fra et mørkt sted i sinnet, og han forsøkte å overbevise de delene av seg som skalv og svettet og ville spy. Det var gått tretten år siden drapet på moren, tre uker siden Gideon hadde funnet farens lille, svarte revolver, og ti dager siden han fant ut at han kunne hoppe på et tog klokken to om natten som ville føre ham til det grå, firkantede fengselet. Gideon kjente gutter som hadde hoppet på tog i fart. Kunsten var, sa de, å løpe alt man orket og ikke tenke på hvor skarpe og tunge de digre, blanke hjulene var. Men 16


syndenes forlatelse

Gideon var redd for at han ville hoppe og bomme og havne under toget. Han hadde mareritt om det hver natt, et glimt av lys og mørke, og så en smerte i beina som var så virkelig at han våknet. Det var et grufullt bilde, selv i våken tilstand, så han skjøv det fra seg og åpnet døren nok til å se faren sitte sammensunket i den gamle, brune lenestolen mens han presset en pute mot brystet og glante på det ødelagte TVapparatet der Gideon hadde gjemt revolveren etter at han hadde stjålet den fra farens kommodeskuff for to kvelder siden. Nå innså han at han burde ha beholdt våpenet i rommet sitt, men det fantes ikke noe bedre gjemmested, hadde han tenkt, enn i buken på vraket av et TV-apparat som ikke hadde virket siden han var fem. Men hvordan skulle han få tak i våpenet når faren hans satt rett foran det? Gideon burde ha gjort det på en annen måte, men tankene forvillet seg iblant. Han mente ikke å være vanskelig. Det bare ble sånn, og selv de greie lærerne foreslo at han skulle tenke mer på sløyden, på tre og metall, enn på de fine ordene i alle de store, tunge bøkene. Nå sto han i mørket og tenkte at lærerne kanskje hadde rett likevel, for uten våpenet kunne han ikke skyte eller beskytte seg eller vise Gud at han hadde viljen til å gjøre det som kreves. Ett minutt senere lukket han døren og tenkte: To-toget … Men klokken var allerede 01.21. Så 01.30. Han kikket inn gjennom døren på ny og så en flaske løftes opp og ned, helt til faren sank sammen i lenestolen og flasken gled ut av fingrene hans. Gideon ventet i fem minutter før han listet seg inn i stuen. Han skrittet over maskindeler og flasker, og snublet idet en bil sprutet lys inn gjennom en sprekk i gardinene da den buldret forbi. Da rommet ble 17


john hart

mørkt igjen, knelte han bak TV-apparatet, fjernet bakstykket og dro fram en revolver som var svart og blank og tyngre enn han husket. Han åpnet sylinderen, sjekket kulene. «Gutten min?» Den lille stemmen, den lille mannen. Gideon reiste seg og så at faren var våken – et søkk formet som et mann i et flekkete lenestoltrekk. Han virket usikker og skremt, og et øyeblikk var Gideon fristet til å krype inn under dynen igjen. Han kunne blåse i alt sammen, late som ingenting av dette hadde skjedd. Det ville være fint, tenkte han, å ikke drepe en mann. Han kunne legge revolveren fra seg og gå til sengs. Men han så blomsterkransen i farens hender. Blomstene var tørre og skjøre nå, men på bryllupsdagen hadde moren hans båret den som en krone. Han så på dem igjen, brudeslør og hvite roser, bleke og sprø. Så forestilte han seg hvordan rommet ville ha sett ut for en fremmed som kikket ned ovenfra: mannen med de døde blomstene, gutten med revolveren. Gideon skulle ønske han kunne få faren til å forstå kraften i dette bildet, få ham til å skjønne at sønnen måtte gjøre det faren ikke kunne. Men i stedet snudde han seg og løp. Han var allerede ute av døren da han hørte navnet sitt igjen, holdt på å falle da han hoppet ned fra verandaen og traff bakken i fart. Revolveren kjentes varm i hånden, støtene mot betongen forplantet seg i leggene mens han sprang bortover fortauet i et halvt kvartal, før han smatt inn i hagen til en gammel mann og videre inn i den tette skogen som fulgte bekken østover, så opp til toppen av åsen med de signe nettinggjerdene og de nedlagte, rustne fabrikkbygningene. Han kastet seg mot gjerdet mens faren ropte navnet hans igjen og igjen langt bak ham, så høyt at stemmen sprakk og til slutt sviktet. Gideon nølte et øyeblikk, men da et tog fløytet i vest, skjøv han revolveren under gjerdet og kravlet 18


syndenes forlatelse

over, rispet seg opp og slo knærne idet han landet forkjært på den overgrodde parkeringsplassen på den andre siden. Togfløyten lød sterkere. Han var ikke nødt til å gjøre det. Ingen var nødt til å dø. Men det var frykten som snakket. Moren hans var død og drapsmannen måtte betale. Han løp mot en åpning mellom den utbrente møbelfabrikken og bygget der de en gang hadde laget garn, men der den ene veggen hadde rast inn. Det var mørkere mellom bygningene, men selv med løse mursteiner under føttene holdt Gideon seg på beina til han fant hullet i gjerdet ved den store, hvite eika i det borteste hjørnet. Der var det lys fra en gatelykt og noen få lave stjerner, men det forsvant da han ålte seg på magen under nettingen og skrenset ned i en grøft på den andre siden. Han skled i tørr, løs jord mens han tviholdt på revolveren for ikke å miste den i mørket. Så plasket han over en bekk og kravlet opp skråningen på motsatt bredd, til han sto andpusten i et belte av kratt og busker som fulgte metallskinnene, som lyste hvitt mot den mørke jorden. Han krøket seg sammen i smerte. Samtidig rundet toget en sving og sendte en kaskade av lys oppover åsen. Det var nødt til å saktne farten, tenkte han. Men det gjorde ikke det. Toget traff stigningen som om den var flatmark. Tre lokomotiver og en vegg av jern og stål feide forbi, og det føltes som om luften ble sugd ut av lungene hans. Men flere vogner fulgte på oppover åssiden, og Gideon fornemmet dem i mørket, femti vogner, så hundre til, og vekten av dem trakk i lokomotivene til han oppdaget at toget hadde saktnet farten så mye at han nesten klarte å holde tritt med det. Og det forsøkte han å gjøre, løp alt han orket mens hjulene gnistret gult og bygget opp et vakuum som sugde 19


john hart

til seg beina hans. Han grafset etter én vogn, så en til, men stigtrinnene var høye og sleipe. Han kastet et blikk bakover og så de siste vognene komme rullende oppover bakken, kanskje tjue, deretter færre. Hvis han ikke kom seg på toget, ville han ikke komme seg til fengselet. Han strakte ut fingrene, men snublet og skrapte hud fra ansiktet, så løp han og prøvde igjen, kjente et stigtrinn i hånden idet smerten eksploderte i skulderen og føttene slo mot svillene, før vognen endelig lukket seg rundt ham som et skall. Han hadde klart det. Han var ombord i toget som skulle ta ham med for å drepe en mann, og den vissheten knuget ham i mørket. Det var ikke lenger prat, ikke venting eller planlegging. Om fire timer ville solen stå opp. Kulene ville være ekte kuler. Men så, da? Han satt i mørket, viljefast og besluttsom mens åsene steg og sank, og husene mellom dem blinket som stjerner. Han tenkte på søvnløse netter og på sult, og da elven glimtet under ham, begynte han å speide etter fengselet til han så et kraftig lys på den andre siden av dalbunnen, mange kilometer unna. Det styrtet mot ham, så han lente seg ut der bakken virket jevnest og minst steinete. Han forsøkte å finne styrke til å hoppe, men befant seg fortsatt på toget da jord og støv virvlet forbi og fengselet ble borte som et skip i mørket. Han kom til å mislykkes, så han tenkte i stedet på morens ansikt, sprang ut og falt og traff bakken som en sekk full av steiner. Det var fortsatt mørkt da han kom til seg selv, og selv om stjernene virket mattere, var det lyst nok til at han kunne halte langs jernbanesporet til han fant en vei som førte til en klynge med brune hus som han en gang hadde sett fra bak20


syndenes forlatelse

setet i en bil. Han gikk under et skilt der det sto STRAFFFANGER VELKOMMEN med svarte bokstaver, og gransket baren på den andre siden, en enkel murbygning med to vinduer. Ansiktet hans var en uklar flekk i det ene av dem. Det var ingen mennesker eller biler å se, og da han snudde seg sørover, så han fengselet tårne i det fjerne. Han sto og så på det i noen lange minutter før han haltet inn i smuget ved siden av baren og lente ryggen mot en søppelcontainer som luktet av kyllingvinger og sigaretter og piss. Han ønsket å føle seg tilfreds med å ha kommet så langt, men revolveren virket malplassert i fanget hans. Han prøvde å holde øye med gaten, men det var ingenting å se, så han lukket øynene og tenkte på en piknik familien hadde vært på da han var liten. Fotografiet som ble tatt den dagen sto i glass og ramme på nattbordet hans hjemme. Han hadde hatt på seg gule bukser med store knapper, og trodde han kunne huske at faren hadde løftet ham høyt til værs og svingt ham rundt. Han klamret seg til bildet av den barndommen. Så tenkte han på hvordan det ville føles å drepe den mannen som hadde tatt den fra ham. Trekke hanen tilbake. Armen rett og stødig. Han øvde på det i hodet slik at han ville klare det når det gjaldt, men selv i tankene skalv revolveren og forble taus. Gideon hadde forestilt seg scenen tusen ganger, tusen netter. Faren hans var ikke mann nok. Han ville ikke være mann nok. Han presset løpet mot pannen og ba om styrke, så gikk han gjennom det på ny. Hanen tilbake. Armen rett. Han forsøkte å stålsette seg i enda en time. Så spydde han i mørket og slo armene rundt seg som om all varme i verden også var tatt fra ham.



Originalens tittel: REDEMPTION ROAD Copyright © 2016 by John Hart All rights reserved Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Originally published in the United States of America by Thomas Dunne Books, an imprint of St. Martin’s Press. Norsk utgave © Font Forlag 2016 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook FONT CXLIX Første utgave ISBN 978-82-8169-372-2 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no