Page 1


Mørkets testament


John Hart

Mørkets testament Oversatt av Christian Rugstad

FONT FORLAG


Tidligere utgitte bøker av John Hart: Det siste barnet (2010) Ved elven (2011) Løgnenes konge (2011) Brødrene fra Iron House (2012) Syndenes forlatelse (2016)


Til Saylor og Sophie – fordi det finnes så mye magi i verden, og så sterke hjerter til å bære den.


KAPITTEL 1

Johnny våknet hengende under en stjernestrødd himmel. Den gamle, slitte nylonhengekøya var spent mellom to greiner, og den store eika strakte seg tredve meter i været. Selv tyve meter oppe var stammen tykkere enn Johnny, og greinene var krokete, men sterke. Johnny kjente hver eneste av disse greinene, og visste hvordan de føltes mot huden: flekkene der hender og føtter hadde gjort barken glatt og jevn, krumningene der de strakte seg utover og delte seg som fingrer. Han kunne klatre i treet i stummende mørke, finne veien opp forbi hengekøya til mindre greiner som bøyde seg under vekten av ham. Derfra kunne han se månen og skogen, sumpen som bølget sørover. Dette var hans sted, tusener på tusener av mål, og han kjente hver bekk og kolle, hver eneste mørke kulp og hver bortgjemte glenne. Han sov ikke alltid oppe i treet. Han hadde en hytte, men den føltes knugende iblant. Han hadde bygget den selv, så det var ikke formen eller størrelsen som drev ham lik en vind til det gamle treet på den taggete knausen. Det var ikke drømmene eller minnene om mørke hendelser, slik andre kanskje ville tro. Johnny klatret opp i treet for utsynets skyld, og fordi det forente ham med landet han eide. Treet sto på en knaus av stein og jord som steg opp av sumpen, en av flere lignende knauser og topper som sammen tegnet en bølgende linje mellom sumplandet og 7


john hart

det skrinne høylandet som skar seg inn i det øde, nordlige hjørnet av Raven County. Fra hengekøya oppe i treet kunne han se forbi sumpen og over elven. Klatret han ti meter til, så han et glimt av den høyeste bygningen i byen. Det var tre mil i luftlinje dit, dobbelt så langt med bil. Veiene her nord var snirklete og hullete, og det var greit for Johnny. Han ville ikke ha folk rekende rundt på eiendommen sin, og en gang hadde han skutt etter noen jegere som ikke ville høre på ham da han høflig ba dem om å forsvinne. Han hadde ikke til hensikt å skyte dem, i så fall ville de ha vært døde nå, men svartbjørnene hadde en spesiell plass i Johnnys hjerte, og to binner med unger i hiet var blitt drept. Derfor markerte han grensene for enemerkene sine og sporet opp jegere med utrettelig besluttsomhet. Politiet så naturlig nok ikke saken på samme måte, og det gjorde heller ikke domstolene. Etter skyteepisoden måtte han tilbringe noen måneder bak murene, og pressen gikk amok. Journalister glemmer aldri, og for de fleste av dem var han den samme mørkøyde guttungen de hadde gjort berømt ti år tidligere. Men Johnny ga blaffen i om folk mente at han var farlig eller en særling. Det som smertet ham, var å se bekymringen i foreldrenes ansikter. De ville at han skulle bo i byen, mellom fire vegger, selv om de innerst inne forsto hvorfor livet, barndommens mørke kapitler, hadde ført ham til dette spesielle stedet. Og det var spesielt. Han kjente det i vinden, så det i en himmel så stjernespekket at han ble blank i øynene når han i undring løftet blikket mot det svimlende firmamentet som hvelvet seg over ham. Under alt dette rene, hvite lyset lå en purpurfarget skog som beveget seg i en rytme like velkjent som Johnnys egne hjerteslag. Dette stedet. Livet hans. 8


mørkets testament

Han kom seg ut av hengekøya og lot hendene og føttene finne veien opp til de minste greinene som fortsatt kunne bære vekten av ham. Stammen var tynn så høyt oppe, horisonten en purpurfarget strek en anelse mørkere enn resten. Han gransket trekronen før han klatret videre oppover til stammen var tynn nok til at han kunne favne den med to hender, så bare én. Det var risikabelt å klatre så høyt, men Johnny hadde en grunn. Han speidet etter ild. Det hadde brent i skogen før: leirbål og lynnedslag, en skogbrann etter at en jeger hadde slengt fra seg en tent glødende. Men den ilden han speidet etter nå, var en annen. Han hadde sett den før, men aldri funnet spor etter den dagen etter, ikke så mye som en forkullet kvist eller et svartsvidd blad. Og han hadde lett grundig. Første gangen det skjedde, var en natt som denne: skyfri himmel og et sveip av røyk i luften. Han hadde klatret høyere for å se bedre, og sett et svakt lys halvveis oppe på en fjern høyde, den tredje i kjeden av topper og knauser som strakte seg nordover og vestover. Tre av sidene skrånet jevnt under et dekke av furuer og kratt; siden som vendte mot Johnny, var en vegg av nakent, forvitret berg. Nær foten lå kampesteiner spredt på et område på størrelse med et bykvartal, og opp av ruinen steg resten av fjellet: blanke steinvegger og urer, så flere steinrøyser og små flekker med trær før den siste veggen av arret granitt skjøv seg opp og fri. Det var der bålene var, et eller annet sted på den furete fjellsiden. I løpet av tre år hadde han sett ilden elleve ganger. Dette var den tolvte, og Johnny betraktet den lenge. Stier og skar snodde seg mellom kampesteinene og opp i den arrete fjellsiden, men de gikk på kryss og tvers av hverandre, og 9


john hart

mange endte ingensteds, slik at det var lett å gå feil, i ring, tilbake til utgangspunktet. Han stakk møysommelig ut en rute og forsøkte å prente den i hukommelsen. Så klatret han kjapt ned fra treet med sikre bevegelser. Han hoppet ned de siste to meterne og løp da han traff bakken. Det eneste han hadde på seg, var avklipte dongeribukser, men fotsålene var harde som lær og blikket skarpt etter år i de mørke skogene. Og denne natten var langt fra mørk. Himmelen var stjernestrødd, og på den andre siden av elven steg en halvmåne opp. De fleste ville likevel hatt problemer med å bevege seg så raskt, men når Johnny løp, løp han. Og han løp fort. Han fulgte en sti ned til elven, og der vannet videt seg ut, gikk han over en bakkekam til den andre høyden. Hardt og raskt klatret han opp til toppen, hvor han stanset og speidet etter røyk. Han hadde vinden mot seg, og et øyeblikk trodde han at han var for sen, at bålet var slukket og at den som hadde tent det, var borte. Det hadde skjedd før, et brått fravær av lukt, og da følte han trang til å gi blanke i alt som het forsiktighet og storme videre på måfå, hvis det var det som skulle til. Ilden var en gåte, bålmannen et spøkelse. Men den som levde i skogen, lærte mer enn årvåkenhet og hurtighet. Tålmodighet hadde sin plass, og det samme hadde varsomhet og selvtillit. Og Johnny stolte på sansene sine. Den som laget bålet, var ikke et spøkelse. I det siste dalsøkket kjente han røyklukten igjen, et pust av aske og svidd kvae. Johnny krøp mot skogkanten mens hans gransket det åpne landskapet og kampesteinene som lå spredt som veltede hus ved foten av høyden. Stier og far gikk mellom dem, og noen steder berørte steinene hverandre og dannet mektige hvelvinger. På oversiden av uren ble stiene smale og snirklete, og Johnny lot blikket gli 10


mørkets testament

langs de mørke rissene de tegnet mellom trærne og kampesteinene og langs foten av fjellsiden. Han så flere stier høyere oppe, men de var utydelige i måneskinnet, snarere smale fjellhyller enn tråkk. Johnny speidet etter ild oppe i fjellsiden, men så ingenting. Halvveis oppe, tenkte han, nærmere østsiden enn vestsiden. Problemet var at ilden syntes å flytte på seg. Forrige måned brant det høyere oppe og lenger vest, og før det midt på fjellsiden over steinskredet som var formet som en omvendt V. Da Johnny nådde frem til uren, valgte han den bredeste veien mellom kampesteinene. Mindre spor og tråkk skar av fra stien tre ganger før steinene møttes over hodet hans og passasjen smalnet. Da det ble trangt, måtte Johnny sno seg videre mens han famlet med fingrene over steinveggene, som var kledd med en film av pels og fine hår som bjørner, coyoter og hjort hadde etterlatt i årenes løp. Da han rundet den siste svingen, skjøt steinveggen opp over ham og dannet en hemmelig hule som kanskje hadde vært der uforandret siden tidenes morgen. Johnny kikket opp gjennom en smal trakt og så en flik av himmel med bleke stjerner. Så tok han stien til høyre som snodde seg oppover fjellsiden forbi de øverste kampesteinene. Han stanset på en fjellhylle under det siste beltet med trær. Fortsatt ikke noe tegn til ild. «Hmm, nei vel, nei.» Han klatret opp gjennom treklyngen til røysen under klippeveggen. Steiner gled ut under føttene hans mens han klatret, og to ganger falt han. Etter ti minutter kikket han ned, brått med en svimlende følelse av at han hadde gjort noe dumt, at dette var feil. Det var for mye rom under ham, for mye purpurfarget stein og løs luft. Da han kikket ned på nytt, så han en glipe i beltet av trær. Den burde 11


john hart

vært rett under ham, men var det ikke. Den lå for langt til venstre. Det føltes som om det hadde svartnet for ham og at han hadde klatret hundre meter uten å ense det. Han lente seg ut og forsøkte å avgjøre nøyaktig hvor han befant seg. Høyere oppe enn han burde være, og for langt til høyre. Greit nok, tenkte han. Men det var ikke greit. Fjellsiden var for bratt, uren løs og sleip som en dynge fiskeskjell. Tredve meter oppe i skrenten sto en klynge med eikekratt og furuer. Over den fulgte en sti foten av den nedre klippen til en rekke utspring og hyller som snodde seg oppover til den øverste klippeveggen. Johnny befant seg for høyt og for langt til høyre. Han satt fast i et parti han vanligvis sørget for å unngå nettopp fordi det var for farlig. Han sa til seg selv at det var en enkel bommert, at han hadde klatret for fort, at ting så annerledes ut i det falske lyset klokken fire om morgenen. Han sa det to ganger, men trodde ikke på det. Han hadde klatret opp denne fjellsiden syv ganger uten problemer. Ikke denne gangen. Med langsomme, forsiktige bevegelser begynte Johnny å flytte seg bortover fjellsiden. Han så etter de største steinene, steder han kunne få fast grep. Etter fire meter mistet den ene foten feste, og steiner raste ned under ham. Han kjente at de gled bort, så gled han også. Det tordnet som et godstog rundt ham mens han så stupet for sitt indre blikk: tredve, førti, femti meter nesten rett ned, så trær og kampesteiner, et skred av steiner store og tunge nok til å begrave ham levende. Men Johnny døde ikke. Femten meter lenger nede i skrenten bråstoppet han, mørbanket og blodig og halvt begravet. En stund ble han liggende og kjenne på smertene mens han forsøkte å 12


mørkets testament

avgjøre om det fortsatt var fare for at han ville dø. Fjellsiden over ham var feid ren. Rundt ham lå løse steiner på et halvmeter stort fremspring av fast fjell. Under ham en skrent som var lang og bratt nok til å ta livet av noen hver. Johnny kikket seg til høyre og venstre. Så lite var det om å gjøre – en snau halvmeter, kanskje bare noen tommer. Daggryet bredte seg som en rødme i trekronene da Johnny hinket bort til den lille hytta og kom seg inn. Kroppen skrek av smerte da han veltet seg overende på sengen borte ved ildstedet. Da han våknet, var det gått tre timer. Han slengte klærne fra seg i en krok, gikk ut og vasket av seg støvet og blodet i bekken. Deretter bandasjerte han de verste sårene før han dro på seg dongeribukser og en trøye. Ved døren gransket han ansiktet i et lommespeil. Øynene som stirret tilbake, var harde som glass og så gjennomborende at få mennesker holdt blikket hans. Johnny var treogtyve år gammel, han smilte aldri uten grunn og kastet ikke bort tiden på folk han oppfattet som hyklerske eller falske. Hvor ofte hørte han ikke de samme spørsmålene? Hvordan går det med deg, gutt? Klarer du deg bra? I ti år hadde han måttet høre den ene versjonen etter den andre av den samme meningsløse frasen, vel vitende om at folk fisket etter noe i de mørkere og dypere strømmene som rant gjennom ham. Hva så du på de grufulle stedene? Hvor ute å kjøre er du, egentlig? Det var de som dristet seg til å møte Johnnys mørke øyne, de som stilte spørsmålene og holdt blikket hans i håp om å finne et glimt av gutten han hadde vært, et blaff av villskap og krigsmaling og ild. * 13


john hart

En halvtime senere forlot Johnny hytta og vandret sørover inn i sumpen, deretter videre over belter av tørr mark til han kom til ruinene av en husklynge der frigitte slaver og etterkommerne deres hadde bodd en gang. De fleste husene og hyttene hadde råtnet og sunket sammen, men noen få bygninger sto fortsatt. Når folk spurte ham om Hush Arbor, var det dette stedet de mente: gravplassen, de gamle husene, lynsjetreet. Få visste hvor stort det egentlig var. Johnny låste opp en av løene, gikk inn og rygget ut en bulkete, hvit pickup som måtte være et halvt århundre gammel. Derfra var det tre kilometer til en jernport. Så snart han var gjennom den, kjørte han ut på en delstatsvei og skrudde på radioen. Han dreide på søkeren – forbi gospelmusikken og prateprogrammene og de lokale sportsnyhetene – til han fant collegeradioen på Davidson College som spilte klassisk musikk. Han lyttet til musikken mens åslandskapet flatet ut og byen steg frem foran ham. Johnny kjente hvert gatehjørne og hvert strøk, hvert monument, hver brolagte oppkjørsel og asfalterte sving. I løpet av tre hundre år hadde Raven County opplevd sin del av tap og konflikt. Sønner hadde reist i krigen og falt. Det hadde vært opptøyer og nedgangstider, deler av byen hadde brent til grunnen. Johnny kjørte forbi tinghuset og stanset for rødt lys. Han så folk som leide hverandre og lo og beundret speilbildet sitt i det polerte glasset. Et kvartal lenger borte svingte han inn til fortauskanten foran den gamle jernvarehandelen, hvor kvinner sto samlet rundt potter med blomster og tomater og trau fylt med bønner og mais og fersken. Ingen enset Johnny før han steg ut av bilen, og da de gjorde det, gjorde de det i stillhet. En ung kvinne blunket og en annen ble oppmerksom på ham. Idet Johnny ålet seg forbi, glante fire av dem. Det skyldtes kanskje 14


mørkets testament

utseendet hans eller historien hans i denne byen. Uansett fortrakk ikke Johnny en mine før han skjøv opp døren og møtte blikket til den gamle mannen bak glassdisken innerst i butikken. «Johnny Merrimon. Jeg ønsker deg en god morgen.» «God morgen, Daniel.» «Beklager velkomstkomiteen.» Daniel nikket mot butikkvinduet. «Men to av dem er søte nok, og omtrent på din alder. Kanskje en tanke å ikke marsjere forbi hver gang?» Johnny nikket, men svarte ikke. Det var ikke sånn at han ikke hadde øye for søte jenter, men han kom aldri til å forlate Hush Arbor, og få kvinner var interessert i et liv uten strøm eller telefon eller vann i springen. Daniel lot ikke til å forstå det eller bry seg. Han vinket til jentene utenfor vinduet før han rettet sitt brede glis mot Johnny. «Nå, unge herr Merrimon. Hva kan jeg gjøre for deg denne deilige dagen?» «Ammunisjon. Det er alt.» «Jeg har en ny firehjuling stående bak butikken. Jeg kan tilby deg en pen handel.» «Patroner, det er det eneste jeg trenger.» «Greit nok. Jeg liker at en mann vet hva han vil.» Den gamle mannen låste opp disken og fant frem en eske med tyve Winchester 270-patroner. «Og til en kaliber tolv også?» «Det samme som alltid.» «Fuglejakt. Nummer syv.» Daniel la to esker på glassdisken. Han hadde en tjafs av hvitt hår på toppen av hodet. «Noe mer?» «Det holder.» Av gammel vane visste Johnny nøyaktig hva det kostet, og hadde pengene klar. Han hadde begge eskene i hånden da Daniel åpnet munnen igjen. «Moren din spør etter deg, vet du.» Johnny var i ferd med å snu seg, men stan15


john hart

set på halvveien. «Hun vet at du kommer hit, og at du gjør det hver måned. Jeg vet at jeg ikke har noe med det, men …» «Stemmer. Du har ikke det.» Daniel løftet hendene og ristet på hodet. «Det vet jeg godt, gutt, og jeg har det ikke med å stikke nesen i andres saker, det håper jeg du forstår, men hun kommer hit og spør etter deg, og pokker heller …» Den gamle mannens stemme brast. Han svelget. «Jeg synes du bør ringe moren din.» «Ba hun deg fortelle meg det?» «Nei, det gjorde hun ikke. Men jeg har kjent deg siden du var seks år, og du har aldri vært en egoistisk gutt.» Johnny satte eskene fra seg på disken. Han mente ikke å virke bisk, men stemmen var skarp. «Vi har en fin greie her, Daniel. Synes du ikke?» «Jo, men …» «Det meste av pengene jeg bruker, bruker jeg i butikken din. Det er ikke stort, det vet jeg godt, bare patroner og salt, fiskeutstyr og redskaper. Jeg kommer hit fordi du er herfra og er hyggelig og fordi jeg liker det. Det gjør jeg virkelig. Vi smiler og prater om våpen. Du spør hva jeg driver med der ute i villmarken, og jeg gir deg de beste svarene jeg har. Og vi fleiper og ler.» «Johnny, hør her …» «Jeg kommer ikke hit for å få råd om jenter eller moren min.» Den hardeste stemmen, de mørkeste øynene. Daniel fortjente det ikke, men Johnny var ikke i humør til å lefle med ham. «Vi sees neste måned. Greit?» «Ja, selvfølgelig, Johnny.» Den gamle mannen nikket med nedslått blikk og hengende munnviker. «Neste måned.» Johnny gikk ut av butikken uten å kaste et blikk på jentene som fortsatt sto på fortauet. Han satte seg inn i pickupen, lukket øynene og la hendene rundt rattet. 16


mørkets testament

Faen. Han var i ferd med å glemme. Han følte det. Glemme hvordan det var å forholde seg til andre, være en del av … dette. Johnny åpnet øynene og så på den gamle mannen og butikken hans, på fortauet og trafikken, på de pene jentene som fortsatt glante på ham mens de kniste og hvisket. En av dem var Daniels barnebarn, toogtyve år og vakker som bare det. En gang, det var et halvt år siden nå, hadde den gamle mannen forsøkt å spleise dem. Johnny hadde glemt det også. Derfor tok Johnny en beslutning, og den satt langt inne. Tross butikkeierens ord hadde Johnnys manglende kontakt med moren ingenting med egoisme å gjøre. Når hun så sønnens ansikt, så hun den lille drepte datteren sin og ektemannen som hadde dødd i forsøket på å redde henne. Johnny visste at det var sant, for sannheten sto for ham hver gang han valgte å se seg selv i et speil. Dette er sånn faren min sto. Dette er sånn søsteren min så ut. Det var forståelig alt sammen, men Johnny var i ferd med å glemme, ikke bare hvordan det var å leve et normalt liv, men lyden av Alyssas stemme, de hemmelige blikkene bare en tvilling kunne forstå. Fortiden vandret ved siden av ham som en skygge, og for hver dag ble skyggen lengre og tynnere, alle minnene fra barndommen og familien og vissheten om hvor godt det hadde vært alt sammen. Johnny var redd for at dagenes kvern ville få skyggen til å blekne, til den simpelthen forsvant. Johnny fryktet den dagen mer enn noe annet, så når alt kom til alt, gjorde han som den gamle mannen hadde sagt. Han oppsøkte moren sin. Cathrine Hunt levde sammen med ektemann nummer 17


john hart

to i et lite hus bak et stakitt. Det lå på en skyggefull tomt på hjørnet av Jackson Street og Bank, to kvartaler fra biblioteket og det gamle tinghuset. En fin veranda, gode naboer. Johnny stanset ved fortauskanten og betraktet de glimtende vinduene, den blanke malingen. «Ute og spaner på huset?» Johnnys stefar kom gående rundt en buksbombusk på størrelse med en liten bil. Han gikk i dongeribukser og arbeidshansker, og slepte på en presenning full av nyklippet gress. «Burde ikke du være ute og fange skurker?» «Ingen skurker i dag.» Clyde Hunt slapp presenningen og åpnet hageporten. Han var i femtiårene, veltrent og kortklippet. Clyde lente seg mot døren på passasjersiden, så blunket han og skjøv en hånd inn gjennom det åpne vinduet. «Hvordan går det med deg, gutt? Lenge siden sist.» Den storvokste detektiven stakk hodet inn av vinduet, myste. «Men i helvete, Johnny. Hva har skjedd med deg?» «Det var ingenting. Bare. Du vet …» Johnny dro hånden til seg, men kunne ikke hindre stefaren i å granske ham med spanerblikket sitt. Han så skrubbsårene og riftene, så at Johnny satt med den ene skulderen klemt mot brystkassen. «Ut av bilen, Johnny.» «Jeg kom bare for å treffe mor …» «Moren din er ikke hjemme. Kom an, gutt. Ut av bilen.» Johnny tenkte seg om et øyeblikk, så slo han av motoren og steg ut av pickupen. Clyde skrellet av seg arbeidshanskene og så på ham da han gikk opp på fortauet. «Ser ut til å ha fått deg en real omgang. Hva skjedde?» «Ingenting.» «Ser ikke ut som ingenting. Er det ribbeina?» «Hvorfor spør du om det?» 18


mørkets testament

«Ikke prøv deg, gutt. Jeg så hvordan du satt, hvordan du går. Tror du ikke jeg har brukket ribbein før? Kom igjen, få se.» Johnny kastet et blikk bortover gaten før han dro trøyen opp på den ene siden. Clyde plystret lavt. «Det var som faen, gutt. Det kaller jeg smeller. Slåsskamp?» «Jeg falt.» Clyde gransket Johnnys ansikt og strevde med å skjule tvilen. Johnny hadde vært i bråk før: Folk som hadde forvillet seg inn på enemerkene hans, de to jegerne, de fire månedene i fengsel. Johnny var stri og bakket sjelden ut. Det betydde trøbbel. «Bli med inn, så lapper jeg deg sammen.» Johnny dro trøyen ned. «Det trengs ikke.» «Det var ikke et forslag.» Den store politimannen var vant til å bli adlydt, og snudde seg og begynte å gå mot huset uten å se seg tilbake. Johnny så ham ta tre skritt før han luntet etter ham bortover grusgangen og opp på den skyggefulle verandaen. Så gikk de inn og gjennom den brede gangen til det store badeværelset. «Ta av deg trøya. Sett deg.» Clyde pekte på en krakk som sto foran vasken og speilet. Johnny vrengte av seg trøyen og satt med nedslått blikk mens stefaren romsterte i et skap på leting etter jod og salve og plaster. Da han rettet seg opp, ble han stående lenge og se på Johnny, som stirret i gulvet, på veggen, på hendene sine. «Moren din gjør det samme iblant. Ikke så ofte som hun pleide, men det skjer fremdeles.» «Hva er det du snakker om?» Clyde satte seg. «Samler seg før hun ser seg i speilet.» Stemmen hans var mykere nå. «Det skjer bare om morgenen, og bare i et sekund eller to.» «Jeg skjønner ikke hva du mener.» 19


john hart

«Ikke det?» Johnny løftet blikket mot speilet og så ansiktet til en død tvilling. «Neste uke er det ti år siden vi fant henne.» «Ja, jeg vet det. Torsdag.» «Prater dere om det?» «Moren din og jeg? Iblant. Ikke så mye som før.» Johnny vendte blikket bort fra speilet. «Hvor er hun?» Endelig spurte han. «Moren din har tatt en tur ut til kysten sammen med noen venninner, og godt er det. Hun ville fått slag hvis hun hadde sett deg sånn.» «Er det så ille?» «Har du ikke sett det?» Johnny ristet på hodet. «Så se da.» Johnny vred seg på krakken. Han så blåmerker og størknet blod og rifter og sår. «T-skjorten din er gjennomtrukket av blod,» sa Clyde. «Du skal få en av meg.» «Takk.» «Det som kommer nå, vil gjøre vondt.» Han trykket på ribbeina, ryggraden. «Sitt stille.» Johnny satt stille, men det holdt hardt. «Greit. Jeg tror ikke at noen av ribbeina er brukket. En brist eller to, kanskje. Gul og blå er du avgjort.» «Er vi ferdige?» «Ikke ennå.» Det tok ytterligere ti minutter å rense sårene. Da det var gjort, fant Clyde frem en T-skjorte fra skapet og slengte den til Johnny. «Du kunne antagelig trenge et par sting, men stripsene burde gjøre jobben hvis du tar det rolig et par dager. Du må ikke hale og dra i noe, er det forstått? Ikke hugge ved eller klatre opp i det fordømte treet.» Johnny dro på seg T-skjorten. Clyde lente seg mot veggen. «Vil du snakke om det?» 20


mørkets testament

«Det var bare et fall. En tabbe fordi jeg var skjødesløs og uforsiktig.» «Jeg har sett deg gjøre tabber, men aldri fordi du var skjødesløs eller uforsiktig.» «Denne gangen så. Dumhet, kort og godt.» «Og hva med livet ellers? Går det bra med deg?» «Det går bra med meg.» «Hva med penger?» «Jeg klarer meg.» «Hvordan går det an, Johnny? Du jobber ikke. Du har ingen planer om å jobbe.» «Fars livsforsikring …» «Ja, nettopp, din fars livsforsikring. La oss snakke om den. Du ble tilkjent hundre tusen av forsikringsselskapet da du var tretten. Da du fylte atten, hadde summen vokst til … hvor mye var det, hundre og tyve? Hvor mye har du brukt på advokater? Alt sammen?» «Jeg klarer meg, Clyde. Jeg sverger.» «Vi bryr oss om deg. La oss hjelpe.» «Jeg sa at jeg ikke trenger penger.» «Bare fordi du lever på røtter og slanger …» «Det er ikke sånn, og det vet du.» «Ja vel, du har en grønnsakhage. Fine greier. Hva om du ikke kan jakte eller plante? Hva om du hadde brukket ryggraden istedenfor å slå et par ribbein gule og blå? Hva om den store sumpen hadde slukt deg hel?» «Den gjorde ikke det. Den vil aldri gjøre det.» «Du kan ikke leve sånn for alltid.» «Kan jeg ikke?» Johnny reiste seg. «Hør her, jeg er takknemlig for plastrene og alt sammen, men jeg har ting å gjøre.» Johnny strenet ut i gangen, men Clyde tok ham igjen før han nådde utgangsdøren. «Hør på meg, Johnny. Vent, vent, vent.» Johnny ventet, bare et sekund, men det var 21


john hart

tilstrekkelig til at Clyde rakk å snu ham rundt og legge armene varsomt på skuldrene hans. «Vi er glade i deg, gutt, det er bare det det handler om. Vi savner deg og vi er bekymret for deg.» Han tok et skritt tilbake, men lot hendene hvile på Johnnys skuldre. «Vi dømmer deg ikke. Kom nå. Se på meg.» Johnny så på ham, og kjente at raseriet gled av ham. «Hvis du trenger noe, hva som helst. Hvis du ønsker å komme hjem, hvis du trenger penger.» «Clyde, hør her …» «Du vil av sted, jeg vet det. Og jeg skjønner det også. Det er alltid Hush Arbor, alltid skogen. Bare fortell meg én ting før du går. Hjelp meg til å forstå.» «Hva da?» «Hvorfor er du så glad i det?» Han mente stillheten og sumpen, de ville fjellene og endeløse skogene. Overfladisk sett var det et enkelt spørsmål, men Johnnys fortid hadde merket ham på en måte som få var uvitende om: Det han hadde trodd på og støttet seg til, at han hadde lett så lenge etter søsteren sin … Hvis Johnny nå sa noe om magi, ville de tro at han var forvirret eller sprø eller på en måte fanget i vrangforestillinger skapt av en vanskelig fortid. Hush Arbor. Den som ikke levde der, kunne aldri gripe sannheten om stedet. Og Johnny ville ikke at noen noensinne skulle gjøre det.


KAPITTEL 2

Advokatkontoret la beslag på de tre øverste etasjene i en ni etasjers bygning i sentrum. Bygningen var den nest høyeste i Raven County, og fra lobbyen i toppetasjen kunne Johnny se tinghuset og fengselet, banker og mennesker og fortau belagt med rød murstein. Det blinket i metall nede på gaten, og Johnny kjente heten gjennom vinduet da han gikk nærmere og skuet utover. I det fjerne så han hus under en baldakin av trekroner. «Unnskyld? Kan jeg hjelpe deg?» Resepsjonisten var like polert som marmorgulvet. Smilet hennes virket ekte nok, men hun var åpenbart uvant med klienter i slitte dongeribukser og lefsete støvler. «Jeg vil gjerne snakke med Jack Cross.» «Unnskyld? Hvem?» «Jack Cross. Han er en av advokatene deres.» «Jeg tror ikke det.» «Han begynte denne uken.» «Sir, jeg ville visst det …» «Nummer fem fra toppen, nummer treogtredve fra bunnen.» Johnny nikket mot tavlen som hang på den innerste veggen. «Syvogtredve advokater. Vennen min er den sist ansatte.» Kvinnen kastet et blikk til venstre og la hodet på skakke et øyeblikk. «Jeg beklager. Har du vært her før?» «Nei. Det er første gang.» 23


john hart

«Men hvordan klarte du …» Hun pekte på listen over advokater og løftet et øyebryn som en avslutning på spørsmålet. «Hvordan jeg fant navnet hans?» «Og talte antallet advokater i firmaet.» «Jeg ser godt.» «Åpenbart.» «Han holder til i syvende etasje. Kan jeg gå ned?» «La meg bare sjekke noe først. Det tar bare et minutt. Kan jeg by deg noe mens du venter?» «Nei, ellers takk.» «Bare et øyeblikk.» Johnny fulgte henne med blikket da hun gikk, og la merke til det ettersittende skjørtet og de dyre skoene. Han merket seg også noe annet og mer subtilt. Bak parfymen kjente han lukten av kaffe og rensekrem – og etterbarberingsvann. En av neglene var bitt helt ned. Noen få strakser senere var hun tilbake. «Jeg beklager forvirringen,» sa hun. «Vi har faktisk en Jack Cross som begynte hos oss denne uken. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har fått det med meg. Han arbeider i konkursavdelingen. I syvende etasje, som du sa.» «Kan jeg gå ned?» «Han er i retten sammen med en av partnerne våre. Kan jeg ta en beskjed?» Johnny blunket, usikker på hvorfor han var overrasket over at hans beste venn var i retten. Han var tross alt advokat. Og det var derfor Johnny var der. «Jeg vil gjerne legge igjen en beskjed.» «Jeg gir ham den gjerne.» «Er det i orden om jeg legger den igjen på skrivebordet hans? Han er en gammel venn. Og det er personlig.» «Selvfølgelig.» Resepsjonisten trykket fingrene mot huden 24


mørkets testament

nedenfor halsen. Da hun løftet hånden, hadde fingertuppene etterlatt seg bleke, ovale avtrykk. «Syvende etasje, altså. Spør etter Sandy. Hun tar seg av kontorarbeidet for de nyansatte.» Johnny tok trappen ned og fant Sandy, som var alt resepsjonisten ikke var. Frenetisk. Ufiks. Sjarmløs. «Mr. Cross er ikke her.» «Ja, det har jeg forstått.» Johnny fulgte i hælene hennes fra korridor til korridor, og stanset hver gang hun stakk hodet inn i en bås eller et kontor for å avlevere papirer eller barske formaninger. Du har skrevet under på feil sted! Denne er til dommer Ford, ikke dommer Randolph. Skjerp deg! Etter det fjerde kontoret snudde hun seg mot Johnny og strøk en grånende lokk bak øret. «Unnskyld, hva var navnet ditt igjen?» «Merrimon. Johnny.» Et øyeblikks forvirring glattet ut trekkene hennes. Hun hadde hørt navnet før, men husket ikke hvor. «Er du en venn av ham? En klient?» «Jeg er en klient.» «Mr. Cross har ikke fått noen klienter ennå.» «Da blir jeg hans første.» Hun var fortsatt skeptisk. Rundt henne klapret det i tastaturer. Flere assistenter kom med flere papirer. Ingen så opp to ganger. «Jeg er utmerket i stand til å overbringe en beskjed.» «Jeg vil helst gjøre det selv.» «Er det et problem av noe slag?» «Absolutt ikke. Hvis jeg får lov, vil jeg gjerne ta en kikk på kontoret hans. Og jeg vil at beskjeden skal ligge på skrivebordet når han kommer fra retten.» 25


john hart

«Og navnet ditt er altså Johnny Merrimon?» Navnet fikk fortsatt noe til å røre seg et sted langt bak i hukommelsen. Johnny så det i øynene hennes, i den snurpede munnen. «Hvorfor lyder det kjent?» «Jeg aner ikke.» Hun vurderte situasjonen, nervøs for at denne sjuskete unge mannen, som la beslag på tiden hennes, kanskje var betydningsfull på en eller annen måte. Det tok henne tre sekunder. Da avgjørelsen falt, gikk den Johnnys vei. «Men jeg kan ikke la deg være alene inne på en advokats kontor.» Kontoret var finere enn Johnny hadde ventet. Store vinduer vendte ut mot tinghuset og parken ved siden av. Innrammede diplomer hang på veggen. Møblene var nye og kostbare. «Her er det. Det ligger noen ark på skrivebordet.» Johnny så seg rundt og tok seg god tid. Ingen hadde ventet stort av den lille, fortapte guttungen med den forkrøplede venstrearmen. Jack hadde sett en jente dø, og løyet om hvorfor. Han hadde sittet i ungdomsfengsel og tilbragt mer tid enn de fleste i Johnny Merrimons skygge. Han satt hverken bak murene eller jobbet på et bilvaskeri, han var hverken fyllik eller nede for telling eller ødelagt på andre måter. Johnny mente at det fortjente et øyeblikks respekt, så han strøk en finger over bøkene i bokhyllen før han plukket opp et fotografi fra skrivebordet. Det var det eneste bildet på kontoret: to gutter nede ved elven – Johnny og Jack, som brødre. «Det er bare å sette i gang.» Den gråhårede kvinnen var utålmodig og anspent, men Johnny lot blikket dvele ved fotografiet av de to guttene. De var barbrystet og smilende, begge mørke i huden, brent 26


mørkets testament

av solen, som fuktig jord. Bak dem lå elven urørlig som stein, og bortenfor den lå alt i skygge. Det syntes som om solen skinte bare på guttene, og slik var det på en måte også. Det fantes ingen hemmeligheter mellom venner i den alderen, og kranglene var små: X-men eller Avengers, stikkball eller slåball. Johnny kunne lukke øynene og kjenne smaken av den aller første ølen, drukket varm på en flat stein midt ute i den samme elven. Jack hadde rappet den fra faren, og ville dele med Johnny. Fra gutter til menn, hadde han sagt. Først øl … «Jeg kan altså ikke stå her hele dagen.» Johnny så på fotografiet litt til før han satte det fra seg. Så la han en notatblokk midt på bordet og skrev beskjeden med store, tydelige bokstaver. Da han rettet ryggen, leste kvinnen beskjeden uten å nøle og uten blygsel. Jeg er stolt av deg, Jack. Du fikset det. Gjør det rette, ellers brekker jeg fyrstikkarmen din en gang for alle. Hun leste beskjeden to ganger mens en svak rødme bredte seg på halsen hennes. «Mr. Cross kan ikke noe for at han har en skavank.» «Det er jeg klar over.» «Er dette en slags spøk?» Johnny smilte for første gang siden han forlot lobbyen i syvende etasje. «Bare sørg for at han ser den.» En time senere var byen et svakt glimt i bakspeilet. En bag lå på setet ved siden av ham, og i den lå ammunisjonen og det andre han hadde kjøpt i byen: sjampo og sigarer, hard ost og brunt brennevin. Johnny så for seg det som ventet, og smilet ble hengende på leppene mens han rullet gjennom skoger og langs svart vann. Da han kom til ryd27


john hart

ningen, kjørte han forbi en nedbrent hytte og det gamle felleskjøkkenet, som sto for seg selv. Han parkerte i den samme løa, forlot bilen og tok fatt på hjemveien langs nettet av stier gjennom sumpen og inn blant fjellene på den andre siden. Stien gikk forbi gravplassen og femogførti gravsteiner, de fleste av dem gamle. Den eldste, en liten og umerket stein, lå under en diger, knudrete eik. Johnny drømte om gravene oftere enn han likte. Hengte slaver under et lynsjetre … Det hørte til historien i disse traktene, og den var mørk. Det var familiehistorie også.

28


DETTE ER EN FONT-BOK

Originalens tittel: THE HUSH Copyright © 2018 by John Hart All rights reserved Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Originally published in the United States of America by Thomas Dunne Books, an imprint of St. Martin’s Press. Norsk utgave © Font Forlag 2018 Omslagsdesign: Bengt Olsson Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CLXXVII Første utgave ISBN 978-82-8169-418-7 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.fontforlag.no


ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. MØRKETS TESTAMENT er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.

FONT FORLAG

Profile for Font Forlag

"Mørkets testament" av John Hart - leseutdrag  

Mørkets testament spenner i tid og sted fra Afrika til Sørstatene før borgerkrigen og til de harde 30-årene, og er en studie i oversette san...

"Mørkets testament" av John Hart - leseutdrag  

Mørkets testament spenner i tid og sted fra Afrika til Sørstatene før borgerkrigen og til de harde 30-årene, og er en studie i oversette san...

Advertisement