Page 1


god, gammeldags jul

— D


GOD, GAMMELDAGS JUL


ANNE B. BULL-GUNDERSEN (RED.)

GOD, GAMMELDAGS JUL

font


god, gammeldags jul

— 4


nissen pĂĽ haugen

— 5


FORORD

J

ulen der hjemme … Hjem og familie er stikkord for mange av fortel‑ lingene i denne boken. Den ideelle jul feirer man hjemme sammen med familien. Og de som ikke er hjemme, lengter gjerne hjem. «Fru Ibsens bergenske aksent rørte meg som en spesiell julehilsen fra fødebyen og de kjære der hjemme. Hun tok imot meg med sitt gode, innta‑ gende smil og tok seg strålende ut denne kvelden.» Ordene tilhører litteraten og forfatteren John Paulsen (1851–1924), som i 1879 feiret jul hos Henrik Ibsen og hans familie i Berlin. I denne boken er Paulsen representert med to fortellinger. I den ene skildrer han hvordan norske juletradisjoner ble holdt i hevd i det ibsenske hjem i utlandet, i den andre forteller han om sin barn‑ doms jul i Bergen. Begge beretningene gir et svært livaktig bilde av datidens julefeiring: Det er formelig så man kan kjenne smaken av fru Ibsen «delikate bakkels» der nede i Berlin, og beskrivelsen av hvor langsomt tiden går når man er liten og venter og venter og VENTER på at det endelig skal bli jule‑ kveld – ja, det er noe vi alle kjenner igjen. En julaften hos Henrik Ibsen og En gammeldags bergensk julaften er beretninger fra virkeligheten, der vi får bli med hjem til en familie på julaften. Hjemmet er også sentralt i de andre fortellingene, som for en stor del er hentet fra gamle julehefter. Om hjemmet er en ussel koie, et flott herskapshus eller en staselig gård spiller mindre rolle. Så lenge det er et hjem, så lenge det er der familien er – dra dit og feire jul sammen med dine! Dette er et fremtredende budskap i de fleste fortellingene. Et annet typisk trekk ved juleheftehistoriene er at de gjerne tematiserer begreper som barmhjertighet, nestekjærlighet og storsinn. Omtanke og gode gjerninger er det som skaper en vellykket julefeiring. Det er ganske ofte et tydelig kristent budskap i mange av fortellingene, noen ganger direkte uttalt,


andre ganger som noe man leser mellom linjene. En annen ting som er verdt å merke seg, er at her er ikke en eneste nisse! Ikke noen nisse på låven som skal ha grøt, ingen julenisse med gaver. Årsaken er sannsynligvis at nissene er forbundet med overtro og mer hedenske juleskikker, mens juleheftene tradi‑ sjonelt sett tråkker i et religiøst spor. Fortellingene i denne boken fremstår nok en smule gammelmodige for en moderne leser – naturligvis – de er jo gamle! Likevel er det forbausende mye som er gjenkjennbart fra julefeiringen slik vi kjenner den i dag: forberedel‑ sene, forventningen, stemningen rundt bordet på selve «gudskjelovkvelden». Så da gjenstår det bare å ønske god lesning og

en god, gammeldags jul!

Š


god, gammeldags jul

— 8


Ý

IN NHOLD

vesle hans .................................................................................... 11 da bestemor kom for sent ..................................................... 21 en julenatt ................................................................................. 29 julelys ........................................................................................... 37 juleføllet .................................................................................... 45 hjemover ...................................................................................... 57 en heldig gris ............................................................................. 67 en gammeldags bergensk julaften ..................................... 79 hva den gamle mannen lærte ............................................... 97 et julaftens drama .................................................................109 pensjonatguttenes julefest ................................................ 123 overraskelsen ..........................................................................133 heim til jul ................................................................................141 julekortet .................................................................................153 å slik en jul som de fikk .......................................................157 en julaften hos henrik ibsen .............................................165 pelsen ...........................................................................................177 fra himmelen ............................................................................185


god, gammeldags jul

— 10


nissen på haugen

VESLE HANS av Arne Halgjem 1917

G

— 11


E — 12


V

esle hans var ingen slem gutt. I grunnen var han så snill og bra som han kunne være, særlig når en tenker på hvordan han hadde det. Moren var tjenestejente langt unna på en annen kant av den store byen, og det var ikke ofte han så henne. Faren hadde han aldri sett. Han visste ikke engang om han levde eller var død. Men bestemoren kjente han nesten for godt. Det var henne han bodde hos. Han kjente alle lunene hennes, han kjente det grove, sinte målet hennes, og han fikk rett som det var kjenne de harde hendene hennes. For hun var av det grinete slaget – den type menneske som ved å gnåle og klage og skjenne gjør livet surt for andre og tungt og gledeløst for seg selv. Bestemoren hadde alltid noe å klage på: Regnet det, klaget hun fordi det var grått og vått. Var det varmt, pustet og peste hun og gnålte for det. Og var det kaldt, var det verre enn verst, for da gikk det med så fortærende mye ved og kull. Etter som bestemor var i lune til, var alle folk i nabolaget de verste menneskene som fantes – særlig kvinnfolkene: De var langfingrede, de var pakk og ofte det som verre var. Hun gneldret og kjeftet på dem når de var ute i bakgården og hengte opp klær, eller kom fra kjelleren med kull og ved. Men det var ikke alltid nabokjerringene var i nærheten så bestemoren kunne skjelle dem ut. Og da – helst da – var det den vesle åtte år gamle Hans som måtte ta støyten. Hvem skulle hun ellers la sinnet og kjeftingen gå ut over i slike «ledige stunder»? Som tidligere nevnt: Hans var en snill og bra gutt. Det var godt to i ham, og lydig mot bestemoren var han også – så godt han kunne. Men han var nå gutt, da. Og guttenaturen må jo vise seg på en eller annen måte, om det ikke alltid huger en gammel, sur bestemor.

— 13


god, gammeldags jul

Det var julaften formiddag. Bestemor hadde selvsagt mye å gjøre. Hun drev med juleforberedelser, men det var ikke mye som tydet på at hun hadde fått med seg at kjærlighet og barneglede var det som stod i fokus for denne høytiden. Da Hans gjentatte ganger hadde fått høre at han var i veien hvor enn han snudde seg, at han bare var til bry for henne, gamle stakkaren, at det hadde vært bedre om han aldri hadde vært født og at det ikke var noe han kunne gjøre for å hjelpe henne med alt strevet – da kom hun på at han kunne hugge et stort fange ved til julehelgen. Og nåde ham om ikke veden var finhugget! Hans skyndte seg ned trappene. Det var en stor lettelse å komme ut. Han hentet huggestabben og et fange knubbeved opp fra kjelleren og begynte å hugge ute i bakgården, rett ved portrommet. Han tok de største kubbene først, før han ble for sliten – da ville det gå lettere på slutten. Han strevde og hugget mens han sang og plystret. «Hei, Hans, er du der? Bli med og lek, da!» Det var Petter, en av vennene hans, som ropte. Han stod ute på gaten. «Har ikke tid, må hugge ved til jul,» svarte Hans. «Her – ta imot!» ropte Petter – og kastet en hard snøball akkurat da Hans bøyde seg over huggestabben. Snøballen traff perfekt der Hans var høyest ... Peter lo. Hans lo også. Og før han visste av det, hadde han kastet fra seg øksa, klemt i hop en diger snøball og smurt den rett i hodet på Petter. Og dermed var snøballkrigen i full gang. Snøballene suste uten stans langs etter smuget. Striden ble stadig villere, kinnene ble rødere og varmere og ballene ble hardere. En diger, hard snøball som Hans hadde laget, sneiet Petter og føk – bom! – rett inn i vinduet på kramboden til Malla Olsen, hun som handlet med melk og fiskeboller og knekk på motsatt side av gaten. Ruten gikk i tusen knas, glassbiter og snø drev inn i kramboden og oppi melkefatene, og Malla Olsen vrælte verre enn hun hadde gjort under den store bybrannen for syv år siden. Bestemor hørte alt ståket, og før Hans fikk tid til å ta inn over seg hva som hadde hendt, kjente han den harde neven hennes i trøyekragen. «Selvsagt er det deg! Det måtte jo være det! Så det er på denne måten du hugger ved til julekvelden? Ja, det blir nok en trivelig kveld! Jeg skal gi deg jul, jeg – du skal få en omgang juling, din bytting! Er det ikke det jeg alltid har sagt – at du kommer til å ta livet av meg, gamle stakkaren, jeg er så ...»

— 14


vesle hans

Hun sa mye mer, bestemoren til Hans, og alt det hun sa, sa hun fem, seks ganger. Og mens hun skjente og tordnet, ristet hun vesle Hans så han ble helt tommelomsk. Nå var noen av nabokjerringene kommet til: Halte‑Maren, madam Olsen, madam Gråsut og den unge madam Snørpe sto i ring rundt de to og sa «ja, ja» til alt bestemoren lirte av seg. De var så inderlig enige og samstemte – de som ellers for det meste var i tottene på hverandre. I huset rett over gaten bodde kontorist Otto Arnesen. Da han kom på kontoret denne morgenen hadde sjefen gitt ham 25 kroner i sedler – han kunne se på det som en liten julegave – og sagt at han kunne ta fri fordi det var julaften. Dermed gikk Arnesen hjem igjen, og siden hadde han sittet på rommet sitt og stirret ned på gaten – alt mens tankene svevde bort fra den store byen til barndomshjemmet langt der nord. Det var første gang han ikke skulle være sammen med mor og far og søsken i julen. Mens han satt slik, fikk han øye på Hans som strevde med vedhuggingen. Han hadde lagt merke til denne gutten tidligere, og han hadde skjønt at han ikke hadde det godt. Så forskjellig livet artet seg for folk, tenkte han. Tenk for en forskjell det var på hans eget koselige barndomshjem og på «hjem‑ met» til den lille gutten. Men snart fikk kontorist Arnesen annet å tenke på. Han syntes det var så morsomt å følge med på snøballkrigen mellom Hans og Petter – ja, så morsomt syntes han det så ut, at han kjente en brennende lyst til å delta selv. Men det gikk jo ikke. Det passet seg ikke for en i hans stilling å gi seg til å kaste snøball sammen med smågutter. Da uhellet med vinduet skjedde, fikk han virkelig vondt av Hans, og da kjerringene samlet seg og stod og så på hvordan bestemoren ristet ham, greide han ikke å sitte rolig og se på. Han tok på seg hatt og frakk og sprang ned. «Hva har gutten gjort?» «Hva han har gjort? Det er da lett å se hva han har gjort, den tølperen. Han har knust det vinduet der – det har han, ja – og hvem er det som må betale for det? Jo, det er meg, det. For en trivelig jul det skal bli – jommen sa jeg smør!» «Slipp gutten!» sa Otto Arnesen. «Jeg skal betale for vinduet.» Dermed dro han Hans til seg og la hånden på skulderen hans.

— 15


god, gammeldags jul

Om det i samme øyeblikk hadde blitt knust ti ruter, kunne ikke beste‑ moren blitt mer himmelfallen. Hun mistet både munn og mæle. Hun stod som om hun var ramlet ned fra skyene med hendene fremfor seg, og i ansiktet hennes kunne man lese både undring og sinne. Madam Olsen kom plutselig på at hun visst ikke var kledd godt nok og sprang inn. Halte‑Maren ble målløs. Madam Gråsut trakk seg bakover, og den unge madam Snørpe visste ikke hva hun skulle si. Aldri før hadde det hendt at disse kvinnene hadde vært tause samtidig. Men så hadde det heller aldri hendt før at en fin mann forsvarte en ruteknuser og tilbød seg å betale for ham. Enten det var den trykkende tausheten eller noe annet som ikke var til å holde ut – alle gikk nå hver til sitt.

— 16


vesle hans

Men Otto Arnesen tok Hans med seg inn i kramboden til Malla Olsen, betalte for ruten og kjøpte en pose drops til gutten. Så ønsket han Hans en god jul og gikk seg en lang tur utenfor byens kjas og mas. * Utpå ettermiddagen satt Arnesen atter alene på rommet sitt. Han hadde vært innom et par butikker og kjøpt med seg forskjellige ting. Årets nye bøker lå på bordet foran ham – akkurat slik faren hans pleide på julaften. To—tre poser med epler, nøtter og fiken lå borte i hyllen. Det minnet han om julegod‑ tene moren hadde der hjemme ... Da banket det på døren – tre nølende slag. «Kom inn!» Og inn kom vesle Hans med skyggelua under armen og en liten pakke i hånden. «Er det deg, lille venn? Hva vil du til godt?» «Jeg … jeg skulle bare spørre om … om herren ikke vil forsmå en liten julegave?» «Hvem skulle du spørre fra?» «Ikke fra noen. Fra meg selv.» «Takk skal du ha, gutten min! Men har du råd til å kjøpe julegave til meg, da?» «Ja, Petter har tjent 80 øre på snømåking, og nå i sted kom han og ga meg halvparten av pengene – for det var hans skyld, det med vinduet, sa han – og så kjøpte jeg sigarer til Dem for min del. Vær så god!» Otto Arnesen åpnet pakken. Han så straks at sigarene ikke var av det beste slaget akkurat. Men han tente en likevel. Og jammen smakte den utmerket! For det lå en varm takk fra en liten gutt i denne sigaren. Hans stod en stund og betraktet røyken, men så gikk han mot døren og skulle til å bukke farvel. «Nei, du får da vente litt. Du må ikke bære julen ut, som de sier der hjemme.» Så hentet Arnesen posene og fant frem nøtter og fiken og epler, fylte en skål med alle herlighetene og plasserte den på bordet og bad Hans forsyne seg så mye han ville. Og det gjorde Hans. Han var i grunnen alltid lydig. Hvorfor skulle han ikke være det nå også, når det var så lett å gjøre som man ble bedt om?

— 17


vesle hans

Så satt de der både lenge og vel, den store gutten og den lille, og koste seg med julegodtene. De ble godt kjent med hverandre i løpet av kort tid. Otto Arnesen fortalte om julaften hjemme i Nordland, om mor og far og småsøsknene, om jule‑ messen og lysekronen i kirken, om overdådige julelag og mye mer. Og Hans fortalte om sitt liv, ikke om bestemoren, men om Petter og de andre kamera‑ tene sine. * Det begynte å skumre, og Arnesen ville tenne lys. «Nei, nå må jeg gå,» sa Hans. «Ja, ja, du får ha mange takk da, Hans, og en velsignet jul!» «Takk, det samme til Dem.» «Du, Hans – kom tilbake så ofte du bare vil.» «Mange takk! Det skal jeg – helt sikkert.» Da Hans kom hjem, fortalte han bestemoren om det han hadde opplevd. Og – merkelig nok – hun skjelte ham ikke ut slik han hadde ventet. Merkelig så snille folk var denne kvelden, undret Hans. Men det var kan hende Jesus som ville at alle skulle være snille på fødselsdagen hans?

M


god, gammeldags jul

— 20


nissen på haugen

DA BESTEMOR KOM FOR SENT av Kristian Bjørnstad 1926

O

— 21


god, gammeldags jul

= — 22


V

esle rolf kom farende inn på kjøkkenet i slik fart at mor, som holdt på å bake brød, nesten mistet deigen i gulvet. «Men Rolf, da, du skremmer oss rent, så fort som du løper,» sa mor og var nesten litt streng. «Brev fra bestemor!» ropte Rolf og viftet med brevet. «Å, jeg er så glad!» Og dermed stupte han kråke på kjøkkengulvet. Mor måtte smile. «Ja, da er det ikke rart du er glad – du skjønner jo hva hun skriver om når det kommer brev fra henne på denne tiden av året. Bare jeg får brødene i ovnen, skal vi sette oss i ro og mak og lese bestemors brev.» Og en liten stund senere satt mor i sofaen med Rolf på fanget og Lilly og Marta på hver side. Rolf var bare syv, mens Lilly var nesten ni og Marta hele tolv år. De satt som tente lys, med øynene festet på moren og slukte hvert ord hun leste høyt: «Jeg kommer som vanlig med 19-toget lille julaften. Og vet dere – jeg har en følelse av at denne julen kommer til å bli spesielt fin,» avsluttet bestemor brevet. «Hvor mange dager er det til lille julaften?» ville Rolf vite. «I dag er det nøyaktig seks dager, vennen min,» svarte mor og smilte; «men tiden raser av sted nå før jul, skal jeg si deg.» «Jeg skulle ønske det var jul i morgen, jeg,» sa Rolf. «Alle gavene mine er klare og ligger innpakket i skuffen på rommet mitt. Men ingen får se dem før på julaften.» «Du er mors egen flinke gutt, du,» sa mor og klemte ham inntil seg. «Men nå må jeg gjøre i stand til middag – vi skal spise så snart far er tilbake fra skogen med vedlasset.» * Endelig var det lille julaften. Skikkelig julevær var det også. Så veldig mye snø var det ikke, men det var da så vidt sledeføre, og det var tindrende klar himmel

— 23


god, gammeldags jul

og bitende kaldt. Den tette skodden for et par dager siden hadde lagt seg på trærne og frosset til is. Så nå så de ut som rimhvite juletrær alle sammen. På formiddagen hadde Rolf vært med far ut i skogen og funnet et ordent‑ lig flott juletre, og nå sto det ute i gangen. Der fikk det stå til det skulle pyntes i morgen. Hele huset var ferdig til jul – det var skinnende lyst og rent overalt. Mor hadde hatt det veldig strevsomt de siste dagene for å bli ferdig i tide, og nå var spiskammeret fylt opp med deilig julemat og alle kakeboksene var fulle. Men så hadde hun også hatt god hjelp av Marta, som var blitt så flink i kjøk‑ kenet. Og Lilly med sine ni år var ikke borte hun heller. Hun hadde til og med tatt oppvasken helt alene mange ganger, hun. Ja, nå var alt klart, det var bare bestemor som manglet. Når hun kom, ble det jul på riktig. Rolf skulle få være med på stasjonen og hente bestemor. Nå hadde han gått med frakken på i en halvtime allerede og var veldig utålmodig – far ble jo aldri ferdig! Men endelig sto Borka utenfor døren, og så bar det av sted. Det knitret og hvinte under sledemeiene der de kjørte bortetter veien. Fullmånen tittet akkurat opp over åsryggen i øst og lyste med sølvaktig glans over det vakre vinterlandskapet. Rolf satt og frydet seg over alt sammen. Og nå skulle han møte bestemor! Hjemme strevde mor og småjentene med å stelle i stand til bestemor kom. Marta hadde dekket på så fint; den store julerosen midt på bordet tok seg prakt‑ fullt ut. Teen måtte være ferdig trukket, for det var ingenting bestemor satte så stor pris på som en kopp rykende varm te etter en lang og kald kjøretur. Veien til stasjonen var lang, så de kunne ikke regne med å være hjemme før ved 21-tiden. Men allerede lenge før det var Lilly og Marta ute og lyttet etter bjellene. Nå var klokken over ni, men fremdeles var det ingenting å høre. «Så sene de er i kveld,» sa Marta – hun hadde vært ute for minst tiende gang. Men endelig, da klokken var over halv ti, kom Lilly farende inn og ropte at hun hørte bjeller. Straks etter sto både mor og jentene på ute på trappen. Der svingte far opp foran huset. Men – det var jo bare far og Rolf i sleden! «Å, far, er ikke bestemor med?» Det var Lilly som spurte, hun var nesten på gråten.

— 24


da bestemor kom for sent

«Nei,» sa far og steg ut av sleden, «bestemor var ikke med toget i kveld. Hun må ha kommet for sent på stasjonen – det pleier hun riktignok aldri å gjøre – likevel må det være det som har skjedd. Men i morgen har vi henne her, skal dere se,» sa han og gjorde stemmen så lett og munter han kunne. «Dere får glede dere til det.» Men nei – det var ikke så lett å være glad nå. Det var som om julestemningen var borte med ett. At bestemor ikke kom, hadde aldri hendt før. Uansett hva slags vær det var, til og med den gangen det øsregnet og var så mørkt om kvelden at man ikke kunne se et skritt fremfor seg – til og med da kom hun. Og julaften morgen pleide Marta og Lilly og gi bestemor kaffe og kaker på sengen. Det var det morsomste de visste: Å være de første til å ønske beste‑ mor god jul. Nå ville det ikke bli det grann morsomt! Og kanskje bestemor var blitt syk og ikke kunne komme i det hele tatt. Nei, det gikk ikke – hun måtte komme. Hun var nok bare kommet for sent til toget – ikke sant? «Jeg må innrømme at jeg er litt urolig for mor,» sa far da han og mor satt alene i stuen etter at barna hadde lagt seg. «Vi får krysse fingrene for at det ikke har hendt noe.» «Ja, det håper jeg inderlig,» svarte mor, «jeg kan ikke tenke meg annet enn at vi har henne her i morgen.» En stund senere var mor inne hos barna for å se om de sov. Nei, de lå våkne ennå; det var ikke lett å få sove i kveld. Tanken på bestemor holdt dem våkne. «Og du, da, Rolfen min, er du veldig lei deg fordi bestemor ikke kom?» «Jeg har bedt om at det ikke har skjedd noe med henne og at hun må komme i morgen, og da er jeg sikker på at hun kommer,» sa Rolf. Mor ble våt i øynene. Hun strøk Rolf over hodet og kysset ham på kinnet. Så listet hun seg ut. * Julaften kom med strålende vær, men jammen var det kaldt! Marta våknet først og sprang bort til vinduet, men isen var så tykk at hun ikke greide å se ut. Litt av en kulde i dag, ja.

— 25


god, gammeldags jul

Neida, bestemor lot seg ikke skremme av kulden. Så dersom det ikke var noe annet … Det var så underlig stille ved frokostbordet, slett ingen julestemning som vanlig. Alle savnet bestemor. Utover formiddagen drev Rolf og Lilly og akte borti bakkene. Marta hjalp mor på kjøkkenet. Brått kom Lilly farende inn og ropte at nå kom visst bestemor! Straks etter sto de på trappen alle sammen. Ja, så menn var det bestemor! Men hva i all verden var den bylten hun hadde i armene? «Ja, her har dere meg,» sa bestemor på sin vanlige gladlynte måte. «Dere ble vel engstelige for meg i går, kan jeg tenke, men som dere ser, er jeg frisk som en fisk. Nå går vi inn så skal jeg fortelle – se, her hva jeg har med meg!» Bestemor åpnet den vesle bylten, og en nydelig, liten gutt på fem—seks år kom til syne. «Her er en liten lekekamerat, som jeg håper dere kommer til å bli riktig glad i,» sa hun og nikket til barna. De kikket på hverandre, den ene mer forundret enn den andre. Mannen som hadde kjørt bestemor hilste farvel og dro sin vei, og alle sammen gikk inn i stuen. Og så fikk de høre hvorfor ikke bestemor hadde kommet dagen før. Hun hadde drevet og gjort seg i stand til å dra og var nesten klar, da det kom bud fra en kone som ofte hadde hjulpet henne i huset: Om hun ikke kunne komme, for hun var blitt så syk? Ja, bestemor hadde dratt med det samme, og da hun kom, skjønte hun straks at konen var så syk at hun ikke kunne gå fra henne. Og utpå kvelden døde hun. «Nå har vesle Ernst verken far eller mor, så jeg tok ham med meg, jeg. Vi skal nok få det hyggelig sammen, det er jeg sikker på.» Og Ernst var kommet i gode hender, for alle sloss om å gjøre det så trive‑ lig for ham som mulig. Da bestemor hadde fått seg en middagslur, kom Rolf og Ernst inn fra fjøset – Rolf måtte selvsagt vise Ernst både fjøs og stall, og til sommeren skulle han få være med å kjøre høy, lovte Rolf. For i sommerferien kom bestemor alltid til Bjørke, og nå skulle Ernst være hos bestemor for bestan‑ dig. Han hadde jo ingen andre å bo hos.

— 26


da bestemor kom for sent

Da kvelden kom og juletreet var tent, satt Rolf og Ernst hånd i hånd ved siden av far mens han leste høyt fra juleevangeliet. Bestemor smilte og gledet seg over hvor gode venner de var blitt. Lilly og Marta gjorde stas på den lille gjesten, de også. Og da de tok hverandre i hendene og gikk rundt juletreet, ja, da strålte øynene til vesle Ernst om kapp med lysene på treet og det kom farge i de bleke kinnene. De andre så på ham og frydet seg – en finere julekveld enn dette hadde aldri hatt.


god, gammeldags jul

— 28


© Font Forlag 2016 Grafisk design: Lilo Design Språklig modernisering/bearbeiding: Anne B. Bull-Gundersen Papir: Munken Lynx (130 g) Trykk og innbinding: Livonia Print FONT CLVI Første utgave ISBN 978-82-8169-389-0 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no


ORDET FONT kommer fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demo‑ tisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det nødvendig å standardisere skrifttegnene. Datidens skrivemåte, gotisk, var svært snirklete og forseggjort, og det oppstod etter hvert forenklede versjoner. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG bruker antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike anti‑ kvaskriftene. GOD, GAMMELDAGS JUL er satt med Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunn‑ lag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien. FONT FORLAG

Profile for Font Forlag

"God, gammeldags jul" av Anne B. Bull-Gundersen  

Leseutdrag

"God, gammeldags jul" av Anne B. Bull-Gundersen  

Leseutdrag

Advertisement