Issuu on Google+


Tidligere utgitt av Ă˜istein Borge: Den syvende demonen (2016)


Øistein Borge

Det som aldri dør En Bogart Bull-krim

FONT FORLAG


3

Torsdag 19. mai, 2016 Den sølvfargede heisdøra lukket seg bak Bogart Bull, og han steg mykt og lydløst mot toppetasjen i det arkitekttegnede leilighetskomplekset. I løpet av få år hadde denne delen av Oslo Havn blitt forvandlet fra et strøk der byens besteborgere nødig satte sin fot, til et eksklusivt område der de samme borgerne gladelig betalte bortimot 100 000 kroner per kvadratmeter for å bo. Her nede hadde Harald Hardråde grunnlagt Oslo for nesten tusen år siden. Sekshundre år senere flyttet den dansk-norske kongen Kristian 4. byens sentrum vestover, og vikingkongens arnested hadde gradvis utviklet seg til en slags hovedstadens bakgård. 1990-årene innledet områdets renessanse. Intens byutvikling hadde gitt det fornyet status, med et av Europas flotteste operahus, en skyline av hypermoderne forretningsbygg og boliger i det øverste prissjiktet. Bull kunne ikke fri seg fra å betrakte faren som en anakronisme i disse omgivelsene. Ikke på grunn av kvadratmeterprisen. Thomas Bulls anerkjennelse som kunstner var kommet sent i livet, men da den først var et faktum, gikk rikfolk og andre samlere mann av huse for å sikre seg de store lerretene signert T. Bull. Sønnen var imidlertid villig til å vedde mye på at de øvrige beboerne i bygget sjelden oppsøkte den fel20


det som aldri dør

les avfallsluken i 12. etasje kun ikledd den aktuelle søppelposen, eller bød på arier av Puccini fra terrassen klokka tre om natta. En vaskeekte eksentriker, hvis Bull noensinne hadde kjent en. Han satte en finger på ringeknappen ved siden av den massive inngangsdøra. Ventet de sekundene vanlig høflighet tilsa og trykket så på knappen igjen. Etter noen sekunder svingte døra opp og Thomas åpenbarte seg – i pyjamas og tøfler. Sin vane tro hoppet den gamle bukk over formalitetene. «Nu!» sa han og så bryskt på avkommet. «Er ikke du lovlig tidlig ute?» Bull sjekket armbåndsuret sitt. «På minuttet presis, faktisk.» «Da får du vente litt,» fastslo faren og vinket ham over dørstokken. «Det gjenstår noe pakking.» «Skal du reise i nattserken?» Maleren ofret ham et olmt blikk, før han tøflet i retning av badet. Bull fortsatte gjennom den romslige hallen og inn i stua. Den fremsto pinlig ryddig, noe som tydet på at farens vaskehjelp nylig hadde vært i sving. Fra søyleformede høyttalere på hver side av sofaen strømmet Sibelius’ strykekvartett i A-moll. Som alltid ble Bull stående og nyte utsikten gjennom panoramaglasset som strakte seg fra gulv til tak. Nede til høyre lå operaen, bortenfor Bjørvika tronet Akershus festning, og ute til venstre blinket Oslofjorden som kråkesølv i formiddagssola. Det er slik man skal ha det når man blir gammel, tenkte han. En jobb som engasjerer deg til det siste, godt med penger, klassisk musikk på anlegget og en hushjelp som pusser vinduene mot verden. Han vendte seg om, og blikket søkte automatisk fotografiet som hang over det svartlakkerte pianoet. Tre år gamle Bogart sittende på morens fang, foreviget et drøyt år før hun 21


øistein borge

omkom. Et fall fra hesteryggen under et besøk på foreldrenes gård utenfor Belfast. En vettskremt unghoppe som steilet i ulendt terreng og en rytter uten hjelm. Bogart Bulls første erfaring med at livet var skjørt. En dør ble åpnet bak ham. Bull snudde seg og møtte blikket til Fai, farens filippinske vaskehjelp. I og for seg ikke så oppsiktsvekkende, hvis man så bort fra at hun var kledd i morgenkåpe. Et vennlig «hei» og et sjenert smil, før den nette skikkelsen forsvant ut i hallen. Som en slags smågretten erstatning kom faren gående i motsatt retning, nå påkledd og med passet stikkende halvveis opp av brystlomma på dressjakka. «Skal vi komme oss avgårde?» sa han. Bull prøvde å kvele smilet som trengte seg på. «Er det noe galt?» sa faren utfordrende. «Nei … nei da. Jeg sto bare og funderte på når morgenkåpe ble standardutrustning for vaskehjelper?» «At man begynner på bunn forhindrer vel ikke at man kan stige i gradene,» svarte Thomas Bull.


4

Belfast, Nord-Irland Fredag 16. juli, 1976 De fleste som møtte Samuel «Sammy» Bennett for første gang, bet seg merke i to ting: Øynene, milde som de bare kan være hos et menneske som kjenner sin egen styrke. Og hendene med lange, smekre fingre og blodårer som tegnet seg tydelig under huden på håndbakene. En kunstners hender. Og Sammy var i sannhet en kunstner. Ingen kunne konstruere sprengladninger med samme finesse som han, en av flere egenskaper som hadde gitt ham plass i den innerste kretsen til Ulster Volunteer Force. Han hadde tjent UVF nesten like lenge som organisasjonens leder Gusty Spence, og med Gusty sittende på livstidsdom i Crumlin-fengslet var Sammys mandat nesten ubegrenset i kampen mot Provos – Provisional IRA. Denne juli-morgenen var et mesterverk i ferd med å ta form mellom Sammys følsomme fingre. Arbeidsværelset hans var en kjellerbod i Fingal Street, et lite rom der hver av de fire veggene hadde tilnærmet samme flateinnhold som gulvet han sto på. Mot den ene veggen hadde han plassert et provisorisk arbeidsbord, en malt sponplate som hvilte på to bukker. Over bordet hang en avlang lampe, den eneste lyskilden i rommet. Kjellervinduet på veggen vis-à-vis var blendet med svart filt. 23


øistein borge

Det fantes bare fire mennesker som visste hva som foregikk i den anonyme kjelleren, og de var alle villige til å dø for UVF og Unionen. Sammy strakte ut en lang arm og fisket til seg en gjennomsiktig plastpose fra bagen som sto på enden av bordet. Forsiktig løftet han posen opp i øyehøyde. Ørsmå støvpartikler svevde vektløst i det hvite lyset fra lampa. Det uformelige innholdet kunne minne om en klump med brøddeig, ikke stort større enn Sammys egen knyttneve. Semtex. Et plastisk sprengstoff, opprinnelig utviklet av tsjekkoslovakene i 1950-årene, men nå tilgjengelig i Libya og enkelte deler av Vest-Europa. Sammy studerte den lyserøde massen. Han var godt kjent med virkningen av både Semtex og C-4. Selv når en relativt liten ladning som denne detonerte, utløste den en trykkbølge på 5–6000 meter i sekundet. Alt som befant seg innenfor en radius på åtte til ti meter ville bli sprengt i fillebiter. Lenger ut ville bølgen blåse mennesker og gjenstander veggimellom, med en uforutsigbar blanding av død og store skader som resultat. Den ekstreme varmeeffekten – ildkulen – ville også bidra. Det var slik Sammy så det. Bidra. Det hadde gått en knapp uke siden tre av hans nærmeste venner, to av dem medlemmer av UVF, var blitt ofre for attentatmenn på McShane’s Bar i Sandy Row. Ifølge øyenvitner hadde en lastebil fra Lafferty Brewery stoppet på gata utenfor McShane’s noen minutter over elleve på formiddagen. En sjåfør og en hjelpemann hadde løftet en sekketralle ned fra planet og lastet den med fem kasser øl. Eller rettere sagt: Det vitnene antok var øl. Under den øverste kassa var det laget rom for to Thompson maskinpistoler, og i løpet av de neste tretti sekundene ble McShane’s forvandlet til en slakteplass. Da den siste skuddsalven stilnet, lå det åtte døde og tre 24


det som aldri dør

hardt sårede på det blankslitte steingulvet. 68 år gamle Martin McShane, pubeier og svoren lojalist, var blant de falne. Sammy skulle ha befunnet seg på McShane’s da det smalt, men hadde forsovet seg. Blant kameratene var det bare barndomsvennen Francis «Frankie» Stevens som fremdeles levde da han ankom, samtidig med den første ambulansen. Frankie lå på ryggen ved siden av den gjennomhullede bardisken, en kraftløs bevegelse med den ene armen, som om han hadde fått øye på Sammy i døråpningen. På skjelvende bein krysset Sammy gulvet og knelte ved siden av ham. «Du er forpult seint ute …» hvisket Frankie gjennom blodet. Sammy fikk ikke frem et ord. Kroppen skalv ukontrollert mens han så hvordan bestekompisen kjempet for hvert åndedrag. «Kanskje like greit …» kom det svakt. «Da veit vi … at noen vil kreve inn gjelda …» Sammy gjenvant talen. «For faen, Frankie – hold fast! » bønnfalt han. «Ambulansen er her. Du får hjelp nå.» Noe som lignet et smil streifet Frankies lepper. En siste munnfull luft – så kom det, så lavt at Sammy neppe ville oppfattet hva han sa dersom ikke ordene hadde vært så hjerteskjærende kjente: «For God and Ulster, Samuel …» Så døde Francis Stevens. Morgenen etter at Frankie og de andre var senket i jorda, hadde Sammy Bennett plassert en bukett gullkrager i kjøkkenvinduet på den lille leiligheten i Glenwood Street. Mindre enn fem timer senere banket Sean Ervine på døra hans. Ervine, en mager og dyster mann i slutten av trettiåra, var Detective Sergeant i Royal Ulster Constabulary. På papiret var RUC hele Nord-Irlands politikorps, men det var ingen 25


øistein borge

hemmelighet at de fleste offiserene sympatiserte med lojalistene og England. Ervine kastet et blikk på Browningen i Sammys hånd. «Skvetten, Sammy?» «Jeg har nettopp begravd tre kompiser,» sa Sammy kort og stakk pistolen tilbake i kommodeskuffen. «Kaffe?» «En øl hvis du har. Magekatarr,» la Ervine forklarende til og klappet seg på buken. Sammy forsvant ut på kjøkkenet og kom tilbake med to flasker Murphy’s. De tok plass ved det lille spisebordet i stua og klinket flasker. «Frankie Stevens,» sa Ervine høytidelig. «Måtte han finne evig fred.» De drakk. Ervine hentet frem en pakke No. 9 fra brystlomma, trakk to sigaretter halvveis ut og bød Sammy. Denne ristet på hodet. Mannlige ikke-røykere var uvanlig i Belfast, men Sammy Bennett var ingen vanlig mann. Ervine fyrte opp og tok et dypt magadrag. «Hva kan jeg gjøre for deg, Sammy?» «Du mener: ‘Hva kan jeg gjøre for Ulster’?» Ervine tok et nytt trekk av 9-eren. Han hadde et bistert svar på tunga, men ombestemte seg. «Er ikke det to sider av samme sak?» Sammy skjøv Murphyen til side og lente seg over bordet. «De tok elleve mann, Sean. Elleve stykker! Paddy Henderson døde på sjukehuset dagen etter, og Joe Williams blir sittende i rullestol resten av livet. Hvis vi ikke svarer på dette, kan vi like gjerne fire flagget og pakke sammen.» Ervine nikket tungt. Han visste at Bennett hadde rett. Bak medlemmene i UVF sto det titusenvis av lojalister, menn og kvinner med et hjerte som brant for Ulster. Aksjonen på McShane’s hadde rammet også disse – om enn indirekte. En mangel på reaksjon ville bli tolket som et svakhetstegn, og 26


det som aldri dør

UVF trengte folkets tillit og støtte – like mye som folket trengte deres. Ervine visste også hva Sammy Bennett var på jakt etter akkurat nå. En papegøye fra Provisional IRAs rekker. «Jeg trenger informasjon,» bekreftet Sammy lavt. «Hundre prosent pålitelig denne gangen.» Begrepet informer var velkjent i RUC, og Sean Ervine var blant en håndfull tjenestemenn som hadde spesialisert seg på å rekruttere slike. Grovt sett ble det benyttet to fremgangsmåter. Penger var den enkleste. Mange av medlemmene i Provos var arbeidsledige, og den usle velferden de mottok rakk knapt til å dekke det mest nødvendige – mat, tak over hodet og kull. Det var imidlertid få som tok dette agnet, da konsekvensen hvis man ble avslørt var gitt: En brutal død for overløperen og evig vanære for hans eller hennes familie. Den andre taktikken var kynisk inntil det hjerteløse. Man blinket ut et sårbart individ hos fienden, fortrinnsvis en person med sterke bånd til ektefelle eller foreldre. Deretter ble det plantet våpen eller en mindre mengde sprengstoff i familiemedlemmets kjeller eller bil. Dette ble så «oppdaget» av RUC under en rutinemessig razzia, og det intetanende offeret ble arrestert med utsikter til en lang fengselsstraff. Valget Provos’ medlem fikk var enkelt: Litt overfladisk informasjon om hva som rørte seg, i bytte mot frafall av tiltale mot slekt og venner. Satt man først i garnet, kunne Ervine og hans kolleger gradvis øke kravet til informasjonens nytteverdi, uten at den motvillige angiveren hadde mulighet til å trekke seg. Han eller hun var allerede en dokumentert tyster, en tout, og RUCs taushet var det eneste som kunne forhindre en kule i nakken fra deres egne. Ervine tok knekken på det som var igjen i ølflaska og slapp en diskret rap. «Er du på jakt etter noe spesielt?» spurte han. 27


øistein borge

«Republikanere. Så mange som mulig, samlet på ett sted.» Ervine slapp sneipen ned i tomflaska og reiste seg. «Jeg skal se hva jeg får til, Sammy. Du hører fra meg. Takk for skjenken.» Han gikk. Sammy Bennett ble sittende og betrakte sigarettrøyken som drev under stuetaket. Han tømte den siste slumpen i sin egen flaske. Hatet ulmet i ham som en torvbrann, en hevntørst som ikke lot seg slukke med en Murphy’s eller to. Drapene på McShane’s var den personlige siden av saken. Den politiske var viktigere. Republikanerne og Provos ville fortsette sitt korstog med eller uten reaksjoner fra motparten, helt til den dagen Nord-Irland ble løsrevet fra den engelske kronen. Det ville komme nye attentater. Det ville bli detonert nye bilbomber. Nye snikskyttere ville innta sine stillinger på takene i Antrim Road. Stadig nye protestantiske familier ville måtte begrave sine fedre, sønner, mødre og døtre. Det var en voldsspiral som bare kunne opphøre dersom den ene parten tvang den andre i kne. Så enkelt var det. Vinne eller tape. Rent teoretisk fantes det selvfølgelig en tredje mulighet: et kompromiss inngått ved forhandlingsbordet, men bare tanken gjorde Sammy kvalm. De var engelskmenn og skulle være det til evig tid, i hvert fall så lenge det var pust igjen i Samuel Patrick Bennett. Ervine ringte to dager senere. Da Sammy løftet av røret, røpet klikket i den andre enden at anropet kom fra en telefonkiosk. Ikke alt som foregikk i RUCs hovedkvarter på stasjonen i New Hamiltontown var like offisielt. «Du har flaks,» sa Ervine. «Fortell.» «Barry Quinn – QM i Belfast-brigaden – fyller tretti år. Det er lagt opp til en feiring av begivenheten. Lørdag i neste uke.» 28


det som aldri dør

«Hvor?» «Hendley’s i Beechfield Street.» Sammy bannet lydløst. Beechfield Street lå sentralt i Short Strand, en katolsk enklave i hjertet av byen. Han visste at vaktholdet ved en slik anledning ville være betydelig. «Glem det,» sa han. «Vi kommer ikke i nærheten.» «Hvem snakker om å komme i nærheten? En av mine informanter står på gjestelista.» «Og han er hundre prosent?» «Det er en ’hun’, faktisk. Og ja – hun er … bombesikker.» Han hørte Ervine knegge av sitt eget ordspill. I løpet av sekunder begynte en plan å ta form i Sammys hode. Kunne det være så enkelt? Jo – det kunne funke. «Er du der?» sa Ervine. «Jeg er her,» svarte Sammy. «Hva heter dama?» «Ingen navn, Sammy. Du vet bedre enn som så.» «Alder?» «Slutten av tjueåra. Hva ser du for deg?» Sammy stirret ut gjennom stuevinduet, der stiv kuling sendte regnet i hissige glefs mot det tynne glasset. «Jeg ser for meg at hun skal ha med seg en hilsen til Quinn og de andre gjestene fra oss,» sa han. «En bursdagskake.»


5

Fredag 23. juli, 1976 Marion O’Neill betraktet den falske månen som hang utenfor vinduet. Så godt som hele byen hadde fått elektrisk gatebelysning, men i hennes strøk var det fremdeles de gamle, runde gasslampene som brøt nattemørket. Hun var tjueåtte år gammel, men visste at folk flest tok henne for å være ti år eldre. Hva hadde tæret mest? Fem barnefødsler på sju år? Eller barnefaren, som sist høst hadde helt i seg et ukjent antall glass Bushmill i lystig lag, for deretter å trå feil på kaikanten nede ved River Lagan og drukne i det iskalde vannet? Marion foretrakk å tro at han hadde falt, men sikker var hun ikke. Joey hadde vært aktiv republikaner, i tillegg til andre ting hun var mindre stolt av. Døra inn til soverommet sto på gløtt, og hun kunne høre den svake snorkingen fra eldstegutten. Han slet med astma, som ikke ble bedre av den sure røyken fra hundrevis av kullbrennere i Ardoyne og The Bone. De fem ungene lå på tvers i dobbeltsenga, andføttes, som sardiner i en boks. Selv sov hun på divanen i stua. Hvis hun fikk sove. De hadde hatt det trangt nok allerede mens Joey levde. Uten hans inntekt var det ikke i nærheten av å gå rundt. Seks munner å mette. Husleie. Barn som måtte ha klær på krop30


det som aldri dør

pen. Medisiner. Hun hadde fått litt hjelp av slektninger, men fattigdom var en familielidelse. Visste han dette, politimannen som hadde banket på hos dem for noen måneder siden? Hennes første tanke hadde vært å sende ham på dør, men det var ikke stort han ba om i bytte mot de grønne sedlene han la på bordet foran henne. Hun skulle holde ørene åpne. Følge litt med i nabolaget. En kaffe med ham i ny og ne, da de kunne snakke litt om hva som foregikk. En kaffe? Hvor farlig kunne det være? Hun kjente til jenter som solgte kroppen sin i nød. Det hun ikke visste, var at Sean Ervine hadde skjult en liten diktafon i røykpakka si under den første samtalen. Neste gang de møttes hadde han spilt av båndet for henne. Fra det øyeblikket eide han Marion O’Neill, til tross for at kjøpesummen kom i små avdrag. Ervine hadde strammet til skruen gradvis, men først for to dager siden hadde han gitt henne et konkret oppdrag. En kake skulle fraktes til Barrys bursdagsselskap. Hun hadde nektet blankt. Skreket til ham og kalt ham alt det stygge hun kunne komme på. Og hva hadde Ervine gjort? Han hadde smilt og spurt hva fem barn i alderen tre til ti år skulle gjøre hvis mor ble borte. Hun hadde greid å holde på tårene til han var ute av døra. I morgen skulle hun møte kakebakeren i botanisk hage. Det raslet i kroken bak henne. En gråbrun rotte krysset lineoleumsgulvet og forsvant under det store skatollet. Marion undret på hvordan de kunne bli så feite i et hus der det knapt fantes mat til menneskene.


DETTE ER EN FONT-BOK

© Øistein Borge 2017 © Font Forlag 2017 Omslagsdesign: Liselotte Dick Forfatterportrett: © Gabriel Ramon Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CLX Første utgave ISBN 978-82-8169-417-0 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.fontforlag.no


"Det som aldri dør" av Øistein Borge