"Den syvende demonen" av Øistein Borge

Page 1


3

Kripos’ hovedkvarter i Oslo Mandag morgen, 21. april 2014

Kaffen var sedvanlig besk, men koppen var fin. Den var hvit og litt skjev i hanken, med et håndmalt, rødt hjerte der hun hadde skrevet med store bokstaver: VERDENS BESTE PAPPA!

Formuleringen var kanskje ikke utpreget original, men det spilte ingen rolle. Det var Anine som hadde skrevet det. Han satt slik han hadde sittet den dagen. På den samme stolen, ved det samme skrivebordet, på det samme lille kontoret, med den samme koppen foran seg på bordplata. For alt han kunne huske, hadde han hatt på seg de samme klærne. Kriminaletterforsker Bogart Bull var ingen moteløve. Seks måneder og seksten dager siden. Det hadde banket på døra hans og Kripos-sjef Eva Heiberg hadde vist seg sammen med en av Bulls kolleger. Allerede da skjønte Bull at noe var galt. Heiberg kom aldri til ham, han kom til henne. Hun hadde sett på ham med et fremmed uttrykk i ansiktet og kremtet, og så hadde verden rast sammen. 20


den syvende demonen

Tiden frem til bisettelsen husket han lite av. En ung mann fra begravelsesbyrået, profesjonelt deltagende og med noen forslag til detaljer om seremonien. En prest som skånsomt prøvde å diskutere hva som skulle sies om de to. Noen blomsterbud på døra i Prost Hallingsvei. Og kjelleren på Rettsmedisinsk institutt, som nå bar det misvisende navnet «Folkehelseinstituttet». Han hadde vært der et antall ganger i forbindelse med jobb. Stått sammen med patologen og studert de bleke, kalde kroppene, ubønnhørlig eksponert i det hvite neonlyset fra taket. Ukjente mennesker som noen hadde skutt, knivstukket, kvalt eller slått til døde. Denne gangen var kjelleren en annen verden. De lysegrønne veggene og det lakkerte betonggulvet var de samme, men han var pårørende. Frem til dette øyeblikket hadde en stemme inni ham sagt at det kunne være en misforståelse. Det fantes andre gule Poloer. Det kunne finnes andre Frida Buller som hadde en liten datter. De som sjekket bilens registreringsnummer kunne ha slurvet. Håpets illusoriske flamme. Kjelleren. To sterile stålbord, to skikkelser avtegnet under et hvitt klede, den ene litt større enn den andre. Patologen hadde sett på ham med sårt blikk, før han varsomt dro det ene kledet til side og avdekket ansiktet til den største. Bull ble stående urørlig i de få sekundene hjernen brukte på å koble syn og sannhet. Så brøt han sammen i en gråt så gjennomgripende at han trodde han skulle dø der på betonggulvet. I tiden etter begravelsen søkte han trøst der den var å finne for en som hadde lite familie og få venner. I flasken. Tidligere hadde alkohol vært en sosial adspredelse. En øl etter jobb, et glass vin med Frida når Anine hadde sovnet, en drink eller to med kollegene på kveldstid når de var på oppdrag utenbys. 21


øistein borge

Nå søkte han bevisst alkoholens bedøvende effekt. De første ukene holdt spriten ham med selskap på frikvelder og i helgene. Om nettene drømte han om en gul bil, eller det som en gang hadde vært en bil, et rykende inferno av maltraktert stål, knust glass, oljesøl og … Etter hvert drakk han oftere og mer, også om nettene, for å holde marerittene på avstand. På kontoret fant han stadig nye unnskyldninger for å ikke stille i møter. Han visste at lukten og de blanke øynene ville avsløre ham. Arbeidet han utførte var en blek skygge av tidligere bragder. Til slutt ble han kalt inn på Eva Heibergs blankpolerte parkettgulv. Beskjeden var medfølende, men tydelig: Pulten skulle stå urørt og vente på ham gjennom permisjonen, under forutsetning av at han la seg inn til avvenning. Etaten ville ta seg av regningen. Bull ba henne dra til helvete. En mindre menneskelig sjef ville ha forlangt avskjedssøknaden hans. Heiberg svelget fornærmelsen, sendte Bull hjem og ble sittende og fundere i noen minutter før hun grep telefonrøret. To dager senere sto Bulls far, kunstmaleren Thomas Bull, på sønnens dør. En overrumplet og sterkt beruset Bogart slapp ham inn. I stua ble de to sittende og stirre på hverandre, faren fremdeles med frakken på. Ingen av dem sa et ord. Faren så de tomme vodkaflaskene som sto stablet i vindusposten bak sofaen. Han så det ferske oppkastet på gulvet ved terrassedøra. Han så fotoalbumet som lå på salongbordet, og visste at det inneholdt bilder av det døde barnebarnet og svigerdatteren. Og han så den grenseløse smerten i sønnens pløsete ansikt. Så snakket han: «De var så stolte av deg, Bogart, ikke minst Anine. Nå er hun og Frida borte, men de lever videre i oss som var glad i dem. Se på meg, gutt! Se på meg og fortell meg at du har tenkt å skitne til minnet deres ved å gå til grunne i din egen 22


den syvende demonen

møkk, uten verdighet, uten jobb, uten fremtid. Fortell meg det, men husk at også Anine og Frida hører deg.» Sønnen løftet blikket og så undrende på faren, som om han så ham for første gang. Den gamle lente seg frem i stolen og grep sønnens hånd med begge sine. Blikket brant, og den lave, intense stemmen syntes å komme fra et sted inni Bogart selv: «Det var dette han ønsket seg, Bogart. Har du tenkt å la den jævelen vinne?» De fikk ham innlagt på en klinikk i Vestfold. Der slapp abstinensen langsomt taket i ham, mens tidligere fyllefanter med terapeuttittel messet i vei på allmøtene. Alkoholisme var forårsaket av en genfeil, en slags liten hjerneskade, ble det hevdet fra faglig hold. Bull eksploderte og skjelte ut terapeuten på det groveste, med nådeløse karakteristikker av mannens egne gener. Episoden ble oversett, trolig fordi de kjente forhistorien hans. Han unngikk omhyggelig fellesrommene på kveldstid, avviste alle forsøk på kontakt fra medpasienter og gikk lange turer i klinikkens skogsområder. Om kveldene leste han, med et fotografi av datteren som bokmerke. Etter fem lange uker vandret Bull ut av klinikkens port, fremdeles med status som alkoholiker, men nå med det skjøre ordet «tørrlagt» føyd til i forkant. Marerittene om den gule bilen avtok gradvis og ble erstattet av andre drømmer, som regel med Frida til stede. Noen av dem var seksuelt betonet, og når han våknet fra disse gjorde han alltid et mislykket forsøk på å gli tilbake til henne i søvnen. I en annen tilbakevendende drøm beveget de seg hånd i hånd gjennom et surrealistisk bylandskap, med overbefolkede gater og en bebyggelse som kunne vært tegnet av en Gaudi på syretrip. Mengden av mennesker vokste rundt dem og trengselen økte, helt til han til slutt ble tvunget til å slippe 23


øistein borge

hånden hennes og se henne forsvinne i de bølgende massene, lik en skipbrudden i opprørt hav. Han hatet denne drømmen nesten like mye som marerittene, fordi tolkningen forekom ham pinefullt opplagt: Han hadde ikke greid å beskytte henne. Etter to måneder var han tilbake i jobb. Med noen hederlige unntak delte kollegene seg i to grupper: De som var overdrevent hyggelige og inkluderende, og de som sendte ham medlidende blikk på avstand. Han kunne leve med denne fremmedgjøringen. Langt verre var tendensen til at de mest graverende sakene lot til å havne på andre pulter enn hans, som om spriten hadde etset bort evnene hans. Han konfronterte Heiberg med fenomenet. Hun lyttet, men fastholdt at han trengte tid – som en idrettsutøver etter et comeback, lød den tvilsomme metaforen. Bull var fundamentalt uenig. Hvis det var noe han ikke trengte, var det tid. Han trengte utfordringer. Oppgaver så interessante og altoppslukende at det ikke ble rom for å tenke på det vonde. I en kort og indignert periode vurderte han å si opp jobben. Kanskje etablere seg som privatetterforsker. Etter litt selvransaking droppet han tanken. Privatetterforsker var en ensom tilværelse og Bull var ensom nok som det var. Derfor satt han her fremdeles, seks måneder og seksten dager senere, enkemann og barnløs. Men han var fremdeles pappa. Man slutter aldri å være pappa. Det banket på kontordøra hans og Miriam, en av saksbehandlerne, stakk hodet inn. «Heiberg vil ha et ord med deg,» sa hun. Som tidligere politimester i et av landets mellomstore distrikter hadde Eva Heiberg vært en outsider til jobben i Kripos. 24


den syvende demonen

Den som kanskje var blitt mest overrasket over utnevnelsen, var Heiberg selv. Selv nå, fjorten måneder og mange rosende ord senere, funderte hun tidvis på om departementet hadde lagt andre ting enn faglige kvalifikasjoner til grunn. Kjønn, for eksempel. I slike stunder hjalp det å være naturbegavet pragmatiker. Hun ga simpelthen blaffen. Heiberg hadde sans for Bull. Mannen hadde en tunge så skarp at folk kunne komme blødende ut av diskusjoner med ham, men han var sjelden eller aldri sleivkjeftet. Dessuten hadde han integritet. Han hadde tatt imot den nye sjefen uten å gi henne følelsen av at han misbilliget valget, men samtidig uten antydning til å ville innynde seg. Han var ganske enkelt en fokusert og dyktig etterforsker som gjorde jobben sin, uten å speide etter stolper han kunne pisse på når varene var levert. Heiberg så heller ikke bort fra at tragedien for et halvt år siden hadde forsterket sympatien hennes. Fem år tidligere, da Bull tilhørte Voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt, hadde han ledet etterforskningen som førte til pågripelse av Richard Torp, en 19 år gammel yngling fra beste vestkant som hadde tre brutale overfallsvoldtekter på samvittigheten. Alle ofrene var yngre enn Torp, og den ene jenta overlevde med nød og neppe mishandlingen. Det var ikke bare alderen som gjorde at Torp skilte seg ut i kategorien «voldelige serieseksualforbrytere». Gutten kom fra en høyprofilert og velstående Oslo-familie, en slekt som hadde vært grunnrik i tre generasjoner, og rettsaken ble en skittentøysvask av titaniske dimensjoner der pikante avsløringer sto i kø. En følelsesmessig neglisjert rikmannssønn, med en eneforsørgende far som hadde overøst gutten med like store doser statussymboler og knallharde fysiske avstraffelser. Den kvinnelige forsvareren brukte tiltaltes oppvekst og påfølgende misbruk av sentralstimulerende narkotiske stoffer for alt det var verdt. Richards far, skipsrederen og finans25


øistein borge

mannen Hermann Torp, ble revet så ettertrykkelig ned fra pidestallen at bare noen sølvgrå hårstrå stakk opp fra søla da det hele var over. Tingrettens dom på seks år markerte begynnelsen på Richard Torps mareritt. I Ullersmo fengsel er en ung, pen pappagutt med tre voldtektsdommer en delikatesse. I løpet av et døgn avanserte Richard til fengselshore nummer én, og da han slapp ut etter tre og et halvt år var de psykiske skadene ubotelige. Utenfor murene var det ingen og ingenting som ventet. Faren hadde tatt med seg formuen til et ukjent sted i utlandet, etter omhyggelig å ha strippet sønnen for alle arvemessige rettigheter. Richards mor hadde bukket under for kreft på midten av 1990-tallet, lenge før guttungen nådde skolepliktig alder. Hans tidligere venner snudde ryggen til sin løslatte kamerat. Richard Torp var ikke bare dømt. Han var fordømt. Brannmannskapene som skar ham ut av leiebilvraket på Steinssletta hadde forferdet kunnet fastslå at det menneskelige kadaveret fremdeles hadde puls. De hjelmkledde mennene mumlet seg imellom at Volvo var Volvo, men at de selv ville foretrukket å dø. Nå, mer enn seks måneder senere, var det en respirator som holdt Richard Torp blant de levende. Dagen etter ulykken hadde det ankommet en rekommandert sending til Kripos-bygget i Brynsalleen. Brevet var adressert til Bogart Bull og teksten var smertefullt kort og presis, som en strofe i et makabert dikt: Du ødela livet mitt. Nå har jeg ødelagt ditt. R.T

Slik ser bunnløs sorg ut, tenkte Eva Heiberg og studerte skikkelsen i stolen foran seg. En godt over middels høy mann i begynnelsen av førtiårene. Blågrå øyne som på underlig vis virket for gamle for det glattbarberte ansiktet. Det mørke 26


den syvende demonen

håret var klippet kort og begynte å få selskap av grått ved tinningene. Nesen var kraftig og buet som på en indianer, med et fremtredende arr på den venstre nesevingen. Bull satt tilbakelent i stolen, avventende, med hendene løst foldet i fanget. Heiberg lot blikket dvele et kort øyeblikk ved gifteringen han fremdeles bar på høyre hånd. «Du ser godt ut Bogart,» sa hun og mente det. Han smilte svakt, men sa ingenting. «Hvordan føler du deg?» «Som en benket fotballspiller, en som husker den tiden da han hadde udiskutabel plass på laget.» Hun holdt blikket hans fast. «Fotball tilhører ikke et av mine interesseområder, men jeg mener å ha fått med meg at spillere tidvis lånes ut til andre lag?» «Som regel til en lavere divisjon,» sa Bull. «Ikke i dette tilfellet.» Han rettet seg ørlite opp i stolen. Heiberg grep et ark som lå på pulten og løftet det opp foran seg. «Dette kom for noen dager siden fra Europol i Nederland, ikke å forveksle med Liverpool i England. Du kjenner organisasjonen. Medlemslandene har hatt styremøte og tenkehettene har gått varme. Kort fortalt har de tatt utgangspunkt i følgende: Åpne grenser, fri flyt av arbeidskraft, mer fritid og lavere reisekostnader gjør at folk flytter mer på seg enn før. Dette medfører blant annet at et økende antall drapsofre hører hjemme i et annet land enn der drapet blir begått. Eksempelvis blir to–tre nordmenn drept utenfor Norge hvert år, men innenfor EUs grenser. Land som Spania, Tyskland og Frankrike kan naturligvis vise til høyere tall. I mange av disse tilfellene har det nasjonale kriminalpolitiet behov for assistanse fra politimyndighetene i drapsofferets hjemland, også i form av fysisk tilstedeværelse under etterforskningen. Til nå er denne hjelpen blitt improvisert etter behov og eksisterende 27


øistein borge

kapasitet. Dette ønsker de høye herrer i styret å sette i system. Planen munner ut i et direktiv, der hvert enkelt medlemsland pålegges å allokere én eller flere etterforskere til dette formålet. Norge er formelt sett ikke forpliktet til å delta, men justisministeren har pålagt oss å stille opp. Antallet etterforskere vil rimeligvis være proporsjonalt med det aktuelle landets innbyggertall. I vårt tilfelle: én erfaren og oppegående politimann.» Heiberg satte punktum for enetalen og betraktet reaksjonen hans. Den var ikke påfallende lett å lese. «Hvis jeg ikke tolker deg feil, velger du altså å betrakte meg som oppegående?» sa Bull. Hun behersket seg med en viss anstrengelse. «Jeg hadde stor respekt for deg som fagmann lenge før jeg satte min fot i denne bygningen,» sa hun langsomt. «Enhver som må igjennom det du har vært, vil bli preget av det i en kortere eller lengre periode. Jeg er kommet til at du igjen er klar for krevende oppgaver. I tillegg til dine politifaglige kvalifikasjoner er det også en fordel at du snakker godt engelsk. Som en innfødt, var vel uttrykket Eriksen brukte.» En kort pause fulgte mens Heiberg tok en slurk av den lunkne kaffen. Hun rettet blikket mot ham igjen. «Hva skyldes det, forresten?» «Hva skyldes hva?» «At du snakker engelsk som en innfødt.» «Min mor var irsk. Hun døde da jeg var ganske liten, men jeg tilbragte de fleste sommerferiene hos mine besteforeldre utenfor Belfast.» Heiberg nikket. Noe i Bulls uttrykk ga henne følelsen av at han mintes disse besøkene med glede. «Hva har du tenkt at jeg skal sysle med i de periodene det ikke er behov for meg ute?» sa Bull. «Det blir jo litt morbid å sitte ved pulten sin og håpe at en landsmann skal bite i gresset et eller annet sted på kontinentet.» 28


den syvende demonen

«Du vil være operativ i avdelingen her hjemme, men ikke som etterforskningsleder. Hensikten er at du skal kunne sendes ut på kort varsel, uten at vi må gjøre endringer i bemanningen av en pågående sak. Oslo blir altså basen, men du må selvfølgelig regne med en del reisevirksomhet.» «Det forstår seg. Da passer det jo bra at jeg ikke har … familie.» Heiberg stanset kaffekoppen i bevegelsen mot munnen. Så satte hun den langsomt ned igjen og lente seg frem over skrivebordet. «Hør her, kriminaletterforsker Bull. Jeg har prøvd å stille opp for deg i en vanskelig tid. Det har ikke vært like lett hele veien. Det finnes folk rundt meg som mener at du er ferdig, at du burde overføres til en etat med et mindre krevende mandat enn vårt, alternativt tilbys en akseptabel sluttpakke. Det minste du kan gjøre til gjengjeld, er å oppføre deg som folk. Med andre ord: slutt å trekke i tvil det faktum at jeg faktisk mener du er rett mann for en slik jobb.» «Og hvis jeg takker nei?» «Det velger jeg å betrakte som en hypotetisk mulighet. Du kan tenke på det i noen dager. Haag forventer høyt tempo i tilretteleggingen av dette prosjektet. Skulle du velge å avslå, må jeg spørre en annen.» Hun sjekket avtaleboken sin. «Du kan få fire dager. Fredag klokken ni, her på mitt kontor.»


4

Østre Gravlund/Kripos’ hovedkvarter i Oslo Fredag morgen, 25. april 2014

Det finnes gravlunder i Norge som har en mer idyllisk beliggenhet enn Østre, der den ligger inneklemt mellom E6 og den sterkt trafikkerte Tvetenveien. Trærne tar av for noe av støyen og vinden, men om vinteren farges snøen grå av eksos, og besøkende beveger seg skyndsomt mellom rimfrosne gravstøtter og de varme bilene som venter på parkeringsplassen. Selv kom han bestandig til fots. Og alltid tidlig om morgenen, før han stilte på jobb. Rekkehuset i Prost Hallings vei, gravlunden og Kriposbygget dannet en trekant, med bare noen minutters gange mellom hvert hjørne. Bulls hellige treenighet – hjemmet, graven, jobben. Seks måneder og tjue dager. Snart mai. Første våren uten dem. Første våren i et ødelagt liv, et liv som kanskje – men bare kanskje – ville la seg reparere. I det minste så det ble levelig. Som alltid når Bull sto foran den svarte, blankslipte gravsteinen, forestilte han seg sitt eget navn meislet inn i granitten under de to. En dag skulle det bli sånn. Tanken var beroligende, nesten oppløftende. På denne tiden av dagen var det sjelden andre til stede på gravlunden, noe som gjorde det mulig for ham å prate høyt 30


den syvende demonen

med sine. Han fortalte at han hadde bestemt seg for å takke ja. At dette betød at han ikke kunne besøke dem hver dag slik han pleide, men at han ville komme så ofte han hadde anledning. At han mistenkte Heiberg for å ha tilbudt ham stillingen først og fremst for å bli kvitt problemet Bull. Han fortalte dem at han savnet dem forferdelig, men at han håpet den nye jobben ville gjøre det mer meningsfylt å være igjen her nede alene. Så vendte han ansiktet mot himmelen, lukket øynene og lyttet intenst. Han var ikke sikker, men han mente å høre at de bifalt beslutningen. «Det gleder meg å høre, Bogart.» Heiberg så oppriktig glad ut. Eller kanskje hun er lettet, tenkte Bull. Lettet over å ikke måtte kontre et avslag med beskjed om at han var historie i etaten. Strengt tatt betød det ingenting. Beslutningen var tatt og jobben var hans. Nå var spørsmålet hvor lang tid det ville ta før skjebnen kalte på ham der ute. Det tok omtrent fem sekunder. «Hvis det ikke hadde vært taktløst, burde jeg kanskje brukt uttrykket ’den enes død, den andres brød’,» begynte Heiberg. «Det er i alle fall et faktum at ditt første oppdrag nådde oss allerede før dette møtet. Frankrike, nærmere bestemt St. Maxime, en kystby på strekningen mellom Nice og Toulon. Har du vært i området?» Bull ristet på hodet. Han hadde sovet seg gjennom deler av Frankrike under en interrail-tur på begynnelsen av 1990-tallet, men var ellers blank. Frida og Anine hadde foretrukket de greske øyene. «En ganske pikant sak også – av flere grunner,» fortsatte Heiberg, uforstyrret av Bulls manglende frankofili. «Sier navnet Axel Krogh deg noe?» «Ikke umiddelbart.» 31


øistein borge

«Krogh var en av doldisene i norsk næringsliv. Han figurerte ganske høyt på listen over landets rikeste, men maktet å holde en lav profil i mediene. Onsdag kveld ble han funnet drept i sitt hjem i St. Maxime. Som sagt er saken pikant av flere grunner. Noen har skåret over strupen hans, og liket er visstnok grovt mishandlet, uten at rapporten inneholder detaljer. Vi snakker med andre ord ikke om et simpelt gateslagsmål med døden til følge. Det var Kroghs datter som fant ham. Hun var der på besøk sammen med ektemannen og et par til, Cathrine og Erik Jacobsen. Sistnevnte er visstnok en slags nestkommanderende i Kroghs imperium.» Heiberg studerte Bull mens hun snakket. Blikket hans syntes å klarne i takt med ordene hennes. Nakken rettet seg. En liten vridning på hodet, som om han hørte bedre på det øret. Er jeg vitne til en slags oppvåkning? tenkte hun. Nede i Vestfold hadde han tatt steget ut av alkoholtåken. Her – nå – på hennes kontor, ble kanskje det siste sløret trukket til side. «Heiberg?» «Hva?» sa hun forvirret og innså at han hadde stilt henne et spørsmål. «Inneholder rapporten noe fra rettsmedisinsk?» «Som hva?» «Som hvorvidt den nevnte mishandlingen ble foretatt før eller etter at døden inntraff.» Hun måtte sjekke PC-skjermen sin. «Nei, men de fastslår at drapet må ha skjedd kort tid før datteren fant ham, som var noen minutter over halv tolv onsdag kveld. Offeret er sendt til obduksjon. Spiller det noen rolle – det med rekkefølgen?» Bull nølte før han svarte. «Hvis det skjedde før selve drapet, kan det bunne i sadisme eller et sykt sinn,» sa han. «Er det gjort etterpå, er det trolig snakk om en symbolhandling fra gjerningsmannens side.» Heiberg nikket stumt. Sadisme og lemlesting av lik hadde 32


den syvende demonen

ikke vært et påtrengende problem i det politidistriktet hun kom fra. «Det er én pussig ting her,» sa hun med blikket festet på PC-skjermen. Bull ventet på fortsettelsen. «Til tross for at det hang en mengde verdifull kunst på veggene i huset, er det ifølge datteren bare ett bilde som er borte. Et lite oljemaleri av en ukjent kunstner som hang i Kroghs arbeidsværelse.»


5

Jernbanestasjonen i Lyon Torsdag formiddag, 29. mars 1906

Henri Matisse kastet villrådige blikk på sin norske malerkollega. Når hadde han sist sett et så overstadig beruset menneske? Edvard Munch var simpelthen ravende full, og klokken hadde ennå ikke rukket å passere tolv. Fikk mannen mer å drikke nå, måtte Matisse vurdere å tjore ham fast til stolen. Han skottet rundt seg. Man fikk takke sin skaper for at restaurantvognen på det nærmeste var tom. De eneste gjestene i tillegg til Munch og ham selv var to eldre herrer som satt i motsatt hjørne av vognen og spilte kort. Fantes det overhodet et sivilisert kortspill i denne verden som kunne spilles av to personer? Og hvor ble det av André og de andre? De dumdristige dårene hadde forlatt toget under det korte oppholdet i Lyon, for å få et glimt av den nybygde basilikaen oppe på Fourvière-høyden. Matisse sjekket lommeuret. Tre minutter igjen til avgang. Mon dieu! Tanken på å bli sittende alene med Munch helt ned til Rognac forkom ham alt annet enn oppløftende. Nordmannen var i slett lune og sa ikke stort, med mindre han ble tilsnakket eller ønsket påfyll i glasset. Ryktene hadde nådd Paris med rekordfart noen år tidli34


den syvende demonen

gere. En kvinne og et revolverskudd i Munchs sommerresidens. Om det var hun som hadde skutt, eller om Munch selv hadde løsnet skuddet som traff ham i hånden, var uklart. Én ting var sikkert: Matisse hadde ingen planer om å fritte ut dramaets hovedperson i sakens anledning. En mann fikk ha sine crimes passionnels i fred for ham. Matisse hadde selv erfart at kjærlighetens veier kunne være tornefulle, spesielt hvis kvinnen slumpet til å være både vakker og intelligent. Munch stirret mismodig ned i det tomme absintglasset. Så løftet han hodet og festet det slørete blikket på sin ledsager. «Hva sier De, min kjære Matisse? Skal vi unne oss en aldri så liten forfriskning til?» Matisse smilte tappert. Helst ville han foreslå at Munch trakk seg tilbake til kupeen for å sove ut rusen, men der gikk grensen for frimodighet. Han vinket på kelneren. «Oui, monsieur?» «Må vi få be om en runde til, takk.» Kelneren kastet et reservert blikk på Munch. «De vet, mon ami, en slik runde,» sa Matisse og lot kelneren få et glimt av 10-francseddelen han holdt i hånden. «Selvfølgelig, monsieur. » Kelneren bukket og seddelen skiftet diskret eier. Matisse mislikte denne typen vulgære knep, men det gjaldt å holde nordmannen tilfreds. Årets Salon des indépendants hadde vært en formidabel suksess, intet mindre. For første gang hadde publikum fått oppleve en felles eksponering av fauvistenes arbeider, og resultatet hadde vært overveldende. Nesten syv tusen besøkende og et salg de ikke hadde våget å drømme om. Den andre av fauvistenes åndelige ledere, André Derain, hadde vært mildest talt skeptisk til ideen om å invitere Munch til å stille ut sammen med dem. Dette skulle være 35


øistein borge

deres triumfferd – det definitive gjennombruddet for den fargesterke, modernistiske kunsten. Matisse måtte bruke to samfulle uker på å overtale kollegaen. Da han omsider ga etter, hadde Matisse satt seg ned og skrevet et langt brev til Munch, som på det tidspunktet befant seg i Tyskland. Han hadde krydret henvendelsen med en passende dose smiger og en forsikring om at alle Munchs utgifter ville bli dekket. Til hans store glede – og overraskelse, måtte han innrømme – hadde Munch akseptert tilbudet. På sett og vis gikk det troll i Derains ord. Publikum hadde flokket seg rundt de fem arbeidene som var signert nordmannen, og særlig maleriet «Rød villvin» skapte begeistring og høylytte diskusjoner. Matisse bebreidet dem ikke. Bildet oste av undertrykt drama. En regulær maktdemonstrasjon hva gjaldt motiv, farger og penselstrøk. Verket var unnfanget og båret frem av et geni, om mulig større enn Matisses eget. På tampen av utstillingsperioden hadde de forelagt Munch en ny invitasjon. André Derain hadde nylig arvet en eiendom i Cotignac etter sine besteforeldre, og seks av fauvistene planla noen ukers opphold under den sør-franske vårsolen «for å fordøye de gledelige inntrykkene», som Matisse hadde formulert det. En flaske eller to og en smak av det provencalske kjøkken skulle det også bli en råd med. Om Munch kunne tenke seg å beære dem med sitt nærvær, også ved denne anledningen? Han skulle få sitt eget hus til disposisjon, og lyset i Cotignac bød på henimot optimale arbeidsforhold for en gudbenådet maler. Munch, som knapt hadde hatt et edru gløtt siden han ankom Paris, takket ja på flekken. Så her befant de seg altså, på sørgående tog fra Paris, Munch med galopperende promille og Matisse med et innstendig håp om at de andre skulle rekke toget. Konduktø36


den syvende demonen

rens fløyte lød illevarslende fra perrongen. Merde! Sekunder senere satte vogna seg i bevegelse med et rykk, og Matisse sank tilbake i stolen. Seks timer som ensom cicerone for en tilnærmet psykotisk nordmann. Måtte djevelen spille pétanque med Derains oppblåste testikler! I neste øyeblikk åpnet døra til restaurantvogna seg og testiklenes innehaver kom til syne. André Derain rettet en lang pekefinger mot de to og smilte bredt under den struttende mustasjen. «Aha!» ropte han. «Så her sitter man og mesker seg, midt på høylyse dagen. Men for helvete, Henri – se og bestill en flaske til!» Da smilte Edvard Munch. I ettertid husket Matisse det som reisen han helst ville glemme. De måtte bytte tog i Rognac og hadde delt på byrden. Georges, Kees, Raoul og han selv slepte på bagasjen, mens André og unge Santiago bar Munch. Ved endestasjonen i Aix-en-Provence fikk de nordmannen i seng på det eneste ledige rommet jernbanepensjonatet kunne tilby, og ble selv sittende i salongen og slumre til morgengry. De siste milene opp til Cotignac i en skranglete omnibus ble et sant mareritt. Vogna måtte stoppe med ujevne mellomrom, dels på grunn av hindringer i veien, dels fordi en likblek og sterkt tilsjasket Munch måtte ut i veikanten for å brekke seg. Først sent på ettermiddagen nådde de frem til Les Arches. Eiendommen hadde opprinnelig vært en vingård, men Derains besteforeldre hadde forpaktet bort markene allerede i 1891. Hovedhuset var bygget i to etasjer, med fire soverom og et enkelt bad oppe, mens nedre plan inneholdt salong, spisestue, røkeværelse og kjøkken med anretning. Utenfor stuene lå en romslig terrasse, der man hadde utsikt ned til Cotignac by og over mot skogsområdene ved St. Bernard. Les Arches var knapt noe palass, men så var heller ikke Matisse og hans venner utpreget snobbete. 37


øistein borge

Livet, friheten og kunsten. Hva mer kan en mann begjære? tenkte Matisse der han satt på terrassen og studerte aftenrøden som fikk tretoppene i vest til å gløde. Etter at middagen var fortært, hadde André og resten av følget tatt turen ned til byen. Tok ikke Matisse feil ville utflukten konsentreres om et antall skjenkesteder, samt et grundig studium av Cotignacs kvinnelige innbyggere. Edvard Munch hadde unnskyldt seg etter måltidet og trukket seg tilbake til sine gemakker i den gamle portnerboligen. Nordmannen hadde knapt rørt maten, men funnet plass til noen glass av den lokale rosévinen. Nå lå han forhåpentligvis og sov. Matisse var ikke ukjent med at hans kunstnervenner drakk mer enn folk flest, men han var oppriktig bekymret for Munch. Det var noe manisk ved den nervøse, magre skikkelsen. Det flakkende blikket, de irrasjonelle og nærmest paranoide reaksjonene på bagateller, det være seg en replikk eller en situasjon. Et tilsynelatende tungsinn og en selsom sjenanse, som i neste øyeblikk kunne gli over i en oppførsel så utagerende at selv den frivole Derain ble brydd. Munch var syk, og det skyldtes noe langt verre enn et overdrevent alkoholkonsum. Kunne det være syfilis? Svineriet hadde rammet van Gogh, og han endte med å skjære av seg det ene øret. Munchs venstre hånd. Van Goghs høyre øre. Gud være de umistelige nådig, tenkte Matisse. Edvard Munch sov og drømte om solen. Stjernenes stjerne vokste sakte på himmelen, helt til den var så nær at han kunne skimte de flakkende tungene av ild. Så steg de opp fra jorden, alle Herrens skapninger – flygende, firbente, amfibier, primater, sjødyr og mennesker, myriader av liv i en ustoppelig elevasjon, der alle som en ble trukket inn i flammenes inferno og forsvant. Etter en liten evighet stoppet den organiske strømmen, solen trakk seg langsomt tilbake 38


den syvende demonen

og var til slutt bare en hvit prikk i det totale mørket. Da innså Munch at han var alene igjen på jorden, og han skrek i avmakt. Han våknet sittende i senga. Svetten drev av ham og hodet var et smertesenter så overveldende at han var nær ved å ta til tårene. Tungen, som sist han husket å ha hatt befatning med den lot seg bevege i munnen, satt nå fastklistret til ganen. Forsiktig sank han tilbake på puta. Rommet rundt ham var ukjent. Et hospital? Nei, her var for mye farger og treverk. Med lukkede øyne forsøkte han å rekonstruere den nære fortiden. Der kom det sigende. Matisse, Derain, Van Dongen og de andre … Hodepinen avtok. Med en viss møye fikk han svingt føttene ut på det kjølige steingulvet og ble sittende på sengekanten mens han orienterte seg. Bak de hvite bomullsgardinene så han at det var dag. Sol. Gudskjelov. Sovekammerset var lite, men hyggelig innredet. Over hodeenden på senga hang det riktignok et aldeles redselsfullt maleri, to lektere på en flod der vannet hadde samme farge som bedervet ertesuppe. Han lente seg frem og myste på signaturen: A. Derain Nu vel. Han prøvde å samle tankene. Hva nå? Opp på to ben, Munch. Du er ikke kisteferdig ennå. Beina skalv, men de bar ham. Først nå innså han at han var naken. Hvordan i helvete hadde det gått til? Kunne det være de som hadde … Tanken ble brutt av at noen banket på døra. Munch skottet ned på sitt eget underliv. Så rasket han til seg en skitten underbukse som hang på stolen, og var nær ved å gå overende før han fikk tredd plagget på. Ny banking, fulgt av en munter kvinnestemme: «Bon jour, monsieur!» Hvor fanden hadde buksene hans tatt veien? På toppen av 39


øistein borge

kommoden. Han fomlet dem på seg, fikk kneppet halvparten av gylfen og stavret ut i stua. «Er De der, monsieur?» «Bare et øyeblikk, er De snill. » Han trakk pusten dypt og åpnet døra. Utenfor sto en ferm, ung pike, neppe mer enn atten år gammel, kledd i et fargerikt skjørt og med hvit bluse over en sjenerøs barm. I hånden hadde hun en kurv fylt med ost, frukt og croissanter. Hun ble stående og måpe ved synet av ham. Så tok hun seg i det, slo blikket ned og rakte frem kurven. «Monsieur Derain ba meg bringe Dem litt frokost.» «Så omtenksomt av ham,» sa Munch og tok imot kurven. «Og hvem er så De, mademoiselle?» Piken holdt blikket rettet mot trammen foran seg. Munch studerte den frodige hoftebuen under skjørtet hennes. Joda, det var fremdeles liv i ham. «Mitt navn er Blanche, monsieur. Jeg hjelper til i huset når monsieur Derain besøker Les Arches.» «Så kunne De kanskje tenke Dem å sitte modell for meg, mademoiselle Blanche?» Hun så forvirret opp på ham. «Monsieur ..?» «Ja, jeg er jo maler, må vite. Det ville glede meg meget om De ville sitte for meg.» Blanches brune øyne ble store som kastanjer. Så ristet hun fryktsomt på hodet. «Nei, monsieur, det kan jeg nok ikke.» «Og hvorfor skulle De ikke kunne det, om jeg tør spørre?» «Pappa ville aldri tillate det, og …» «Og?» «Nei … det går bare ikke, monsieur.» «Så kan De se å pakke Dem vekk!» bjeffet Munch. Piken slo hånden for munnen med et gisp, før hun virvlet rundt på hælene og satte på sprang i retning hovedhuset. 40


den syvende demonen

Munch ble stående og se etter henne til hun forsvant i enden av alleen. Et endeparti verdig den store Rodin, tenkte han. Han fant de andre sittende på terrassen. De så uforskammet friske ut, med et mulig unntak for nederlenderen Kees Van Dongen. Georges Rouaults massive hode var nesten skjult i en sky av tobakksrøyk, mens Othon Friesz var i gang med dagens første glass. Ved hver sin ende av bordet satt Matisse og Derain, sistnevnte utstudert velkledd og med et lite smil om munnen ved synet av sin norske gjest. Den eneste som manglet rundt bordet var gruppens benjamin, den pur unge Santiago Gaillard. «Det gleder oss å se Dem på bena, Munch,» sa Derain. «Falt frokosten i smak?» Munch saumfarte franskmannens ansikt etter spor av ironi, men fant bare oppriktig vennlighet. «Den smakte utmerket, Derain. Takk.» Hvilket for så vidt var sant, særlig hva gjaldt vinflasken han hadde funnet i bunnen av kurven. Munch hadde tyllet i seg en drøy halvpart av innholdet før han våget å forlate sin lille cabine. Han tok plass på stolen som Friesz trakk frem for ham. Matisse viftet med et krøllete eksemplar av Le Figaro. «Pressen melder at det står dårlig til med Deres formidable landsmann Henrik Ibsen, min kjære venn. Han ligger på det siste, sies det.» Munch nikket tungt. Dikteren hadde vært syk i lengre tid. Ibsen var et av svært få mennesker som Munch næret grenseløs beundring for. «Intet tre står evig,» sa han. «Den rapper jeg til min egen gravstøtte,» flirte Rouault gjennom piperøyken. «Hvor er unge Gaillard?» sa Munch. «Han eskorterer Blanche ned til byen, der hun skulle plukke 41


øistein borge

opp ingrediensene til kveldens middag,» sa Derain. «Gutten ble peonrød da jeg foreslo at han skulle hjelpe henne å bære, men han var ikke spesielt vanskelig å overtale.» Munch trakk pliktskyldig på smilebåndet. Hvis han skulle unne noen i dette selskapet å innynde seg hos den fagre Blanche, måtte det bli Santiago Gaillard. Ynglingen var måtelig begavet, men viktigere for Munch – han var en usedvanlig høflig ung mann, blottet for kjekkaseri og umodne takter. Han tiltalte konsekvent Munch som maître – mester – og selv om Munch nødig ville innrømme det, nøt han guttens aktelse. Matisse dro av seg hornbrillene og så på Munch. «Vi satt akkurat og diskuterte mulige gjøremål i dagene som kommer,» sa han. «De fleste av oss har vel planer om å svinge penslene her nede, men litt studier i marken kan neppe skade. I morgen så vi for oss en utflukt til grotten i Sainte-Baume. Hva tror De, Munch?» Hva skulle han svare? Han hadde aldri hørt om stedet. Like greit å krype til korset med sin ignoranse. «Og hva befinner seg der, bortsett fra en formodentlig ansamling av –» Munch famlet litt etter det franske ordet for flaggermus «… chauve-souris?» Friesz slo seg på låret og gapskrattet. «De er ikke bare en fremragende maler, Munch, De er også en stor humorist!» Matisse drepte sin yngre kollega med blikket. «Og begge deler er mer enn man kan tilkjenne deg, Othon,» sa han skarpt. Friesz tilbakekalte gliset sitt med øyeblikkelig virkning. «Sainte-Baume er et yndet mål for pilegrimer,» forklarte Matisse. «Legenden vil ha det til at Maria Magdalena og broren Lasarus ble utvist fra Det hellige land etter Kristi himmelferd. Ledsaget av et antall disipler skal de to ha seilt over 42


den syvende demonen

Middelhavet til Frankrike i en åpen båt, med det edle formål å kristne Provence. Etter hvert trakk de seg tilbake til grotten i Sainte-Baume, der den hellige Maria tilbragte de siste tretti årene av sitt liv.» «Hellige? Dama var ikke annet enn en hore,» fnyste Van Dongen. «Varsom nå, Kees,» sa Rouault og viftet med pipeskaftet. «Det finnes dem som mener at hun inngikk ekteskap med Frelseren.» «Nonsens,» brummet nederlenderen. «Etter nesten to tusen år er vel den ene teorien like god som den andre, sa Derain. «Begge sider later imidlertid til å kunne enes om hvordan Jesus og Maria Magdalena ble kjent med hverandre.» «Og hvorledes skal det ha gått til?» ville ateisten Friesz vite. «Med en viss dramatikk,» sa Derain. «Ifølge Den hellige skriften var Maria besatt av onde krefter, og Kristus drev intet mindre enn syv demoner ut av kroppen hennes.» «Kanskje tilstrekkelig til å akseptere et frieri fra mannen,» bemerket Rouault. «Det hører med til historien at grotten lenge før Marias tid skal ha vært benyttet som rituelt samlingssted og hedensk offerplass,» avsluttet Derain. Stillheten senket seg rundt bordet. Munch kastet lange blikk på buketten av vinflasker som sto på skjenken. «Jeg har en idé,» sa Matisse. De andre så på ham. Det kom sjelden uvesentligheter fra den kanten. «Jeg er tilfeldigvis kjent med at Santiago Gaillard fyller tjue år på torsdag til uken,» sa Matisse. «Vi bør selvsagt sørge for en gave til vår unge venn. Vi er syv stykker her på Les Arches, hvis vi regner med Santiago selv. Hva om vi maler hver vår demon og gir ham bildene i presang?» 43


øistein borge

«Unnskyld?» sa Van Dongen. «Maria Magdalenas syv demoner,» fortsatte Matisse uforstyrret. «Hver av dem tolket av en av Europas mest begavede malere.» «Skal han male sin egen fødselsdagspresang?» sa Friesz tvilende. «Han skal selvsagt ikke kjenne til den delen av prosjektet før bildene foreligger. Santiago får simpelthen overrakt en komplett samling demoner på torsdag – inklusive sin egen. Vi nedfeller et par enkle regler for eksperimentet: Lerretene skal ha samme format, fortrinnsvis et som ikke er for stort, og bildene skal males i løpet av én dag.» «Jeg liker det,» sa Derain. «Det finnes kjedeligere motiver enn en demon,» istemte Rouault. Matisse lot blikket vandre rundt bordet og stoppet ved Edvard Munch. «Hva sier De, Munch? Kunne De tenke Dem å bidra til å gi Gaillard et evigvarende minne om merkedagen hans og vårt samvær her nede?» Munch hatet i utgangspunktet alt som minnet om gruppearbeid, men innså samtidig at han befant seg i gjestens rolle. Og i hans situasjon – hva fanden betød en demon fra eller til?


DETTE ER EN FONT-BOK

© Øistein Borge 2016 © Font Forlag 2016 Omslagsdesign: Morten Kristiansen Forfatterportrett: © Gabriel Ramon Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CXLII Første utgave ISBN 978-82-8169-362-3 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no


ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430årene, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den snirklete gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som dekor, som i enkelte avistitler og i markedsføring av metal-musikk. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. DEN SYVENDE DEMONEN er satt med skrifttypen Sabon, designet i 1964 av tyske Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1480–1561). I mellomkrigstida var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguinbokserien.

FONT FORLAG