__MAIN_TEXT__

Page 1


111029_omveier_kap1_.indd 1

02/07/2019 12.51


Per Roger Lauritzen

Omveier Fjellturer i pionerenes fotspor

FONT

111029_omveier_kap1_.indd 3

02/07/2019 12.51


© Font Forlag 2019 Grafisk formgiving: Bente C. Bergan Redaktør: Gro Stangeland Omslagsfoto: Oasen, Femundsmarka. © Bård Løken Foto: Der ikke annet er angitt, er fotografiene forfatterens egne. De historiske bildene er hentet fra Wikipedia. Tegner: Sven Poulsson Kart: Tegnet av Sven Poulsson. På kartillustrasjonene er de viktigste stedene i fjellområdene satt inn, og en del av rutene forfatteren har beskrevet i boka, har fått litt ekstra rødfarge. Repro: Narayana Press, Danmark 2019 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2019 Satt i 10/14 Myriad Pro og trykt på 110 g Amber Graphic 1,21 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Første utgave Første opplag ISBN 978-82-8169-515-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.com

111029_omveier_kap1_001-045_r1a_.indd 4

03/07/2019 14.04


Innhold Omveier og krokveier utenfor fjellets hovedveier......................................................................................

6

KAPITTEL 1 Hardangervidda............................................................................................................................... 9 I hæla på Claus Helberg og andre pionerer.................................................................................................... 10 KAPITTEL 2  Blefjell og Norefjell.......................................................................................................................... 47 I gamle og nye spor over Norefjell og Ble........................................................................................................ 48 KAPITTEL 3 Skarvheimen...................................................................................................................................... 67 Skarvheimen – med tradisjon for lange turer............................................................................................... 68 KAPITTEL 4 Jotunheimen...................................................................................................................................... 95 Høyt og lavt i Jotunheimen..................................................................................................................................... 96 KAPITTEL 5  Gausdal Vestfjell............................................................................................................................... 137 Gausdal Vestfjell – tur og tradisjon...................................................................................................................... 138

5

KAPITTEL 6 Breheimen........................................................................................................................................... 157 Breheimen – der Arentz viste veien.................................................................................................................... 158 KAPITTEL 7  Fra Femundsmarka til Dovre..................................................................................................... 187 Mellom moskusmøter................................................................................................................................................. 188 Litteratur............................................................................................................................................................................. 222 Takk....................................................................................................................................................................................... 224

INNHOLD

111029_omveier_kap1_r1_.indd 5

03/07/2019 10.00


Omveier og krokveier utenfor fjellets hovedveier

6

Gjennom et rimelig langvarig friluftsliv har det for meg ofte vært omveiene som har blitt snarveiene til de gode opplevelsene. Det er gjerne de krokete veivalgene og de uventede opplevelsene som gjør at jeg husker noen turer som bedre enn andre. For eksempel klarer jeg ikke å skille fra hverandre minnene om de vel hundre gangene jeg har slitt meg opp på Fannaråken, vest i Jotunheimen. Den gangen en av bikkjene mine stoppet turkamerat Sigbjørn fra å kjøre utfor et flere hundre meter høyt stup like under den 2068 meter høye toppen, husker jeg derimot hver detalj av. Minnene om natta øverst på Hellstugubreen da teltet blåste i filler i orkankast, ligger også ganske langt fremme i hjernebarken, mens alle de gangene teltovernattingen var ren rutine, for lengst har forsvunnet fra arkivet. Samtidig har graden av opplevelse ofte vært nært forbundet med hva jeg har lært på de forskjellige turene. Turene har vært mer eller mindre vellykkede alt etter hvor mye jeg har fått med meg av kunnskap om natur, historie og kultur underveis. Å dra på tur bare for å gå langt eller nå et eller annet mål, har jeg lenge vært lite interessert i – selv om jeg nok i yngre dager fikk min dose av det også. Å gå på tur bare for å bli svett har stort sett ikke vært min greie. Jeg har hatt stor glede av å møte eller gå sammen med skikkelig lokalkjente folk, og disse turene sto langt fremme da jeg skulle skrive denne boka. Flere ganger har jeg for eksempel vandret opp den villvakre dalen til Arentzbu i Breheimen. Det har vært flotte turer selv når været har vist seg fra sin mest mistrøstige side. Å vandre turen sammen med den lokalkjente fjellbonden Arne Mørkrid står allikevel for meg som en enda større opplevelse. Han fortalte levende om historien til mange av stedene vi passerte underveis, og krydret med anekdoter fra et langt liv i fjellet. Det å ferdes i pionerenes spor har ofte også vært drivkraften bak mine turer. Jo mer jeg har lært om hva våre forfedre har gjort i norske fjell – desto mer imponert har jeg blitt. Jeg har blant annet tatt for meg et par av turene til den smått legendariske botanikeren Christen Smith. Å gå en tur over Hardangervidda etter DNTs merkede ruter kan være en stor opplevelse. Å prøve å følge Christen Smiths tur over vidda er allikevel en mye mer interessant tur sett med mine øyne. Villmarksområdet Femundsmarka ble også enda mer tilfredsstillende å ta seg frem i da jeg prøvde å gå samme rute som Carl von Linné fulgte på sin pionerferd i 1734. Dette er derfor ingen bok for dere som vil ha kunnskap om de mest brukte rutene i de fjellområdene jeg forteller om. Riktig nok har jeg skrevet litt om dem også, men bare for å vise sammenhengene. Hensikten med boka er å fortelle om mine favoritter litt utenfor allfarvei og å inspirere leserne til å tenke litt utradisjonelt neste gang de drar til fjells.

FORORD

111029_omveier_kap1_.indd 6

02/07/2019 12.51


7

Gjennom et rimelig langt liv som skribent av bøker og artikler, har jeg også skrevet ganske mye annet om de områdene som jeg presenterer her. For interesserte har jeg satt inn en oversikt bakerst i boka. God tur!

Norge har utrolig mange muligheter for dem som vil gå sine egne spor eller finne noen riktig gamle de kan følge.

Asker, mai 2019 Per Roger Lauritzen

111029_omveier_kap1_r1_.indd 7

03/07/2019 10.00


8

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 8

02/07/2019 12.51


KAPITTEL 1

Hardangervidda For meg har det lenge vært noe særskilt med Hardangervidda. De lange, lave linjene og de nesten uendelige viddene har fascinert meg siden jeg som 15-åring gikk alene fra Rjukan til Eidfjord.

9

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 9

02/07/2019 12.51


10

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 10

02/07/2019 12.51


I hæla på Claus Helberg og andre pionerer Siden første fottur over Norges største høyfjellsplatå har jeg vandret og gått på ski svært mange ganger på forskjellige deler av vidda. Særlig ble det mange turer i de årene jeg var inspektør for DNT Oslo og Omegns selvbetjente og ubetjente hytter. Da var Stordalsbu, Lågaros, Hellevassbu, Middalsbu, Tyssevassbu, Torehytten, Rembesdalseter, Kjeldebu og Lufsjå hyppige reisemål. Dessuten var det selvbetjente losjier på Litlos, Sandhaug og Krækkja som også måtte inspiseres. Om vinteren skulle det dessuten merkes ruter mellom de fleste av hyttene. Det sørget en rekke dyktige bestyrere og tilsynsmenn for, men virksomheten skulle koordineres og inspiseres, og det var også en del av min jobb i mange år. Det var altså på Hardangervidda jeg begynte som fjellvandrer, og det var der jeg hadde den fjellturen som kom til å bli avgjørende for valg av yrke. Noen uker en sommer i 1970-årene jobbet jeg nemlig som gårdsgutt på Kalhovd turisthytte, sørøst på vidda. En av arbeidsoppgavene var å tømme pengebøssa på den selvbetjente Stordalsbu turisthytte, vest for Kalhovd. Fotturen dit inn tok 4–5 timer, litt avhengig av om jeg fikk transport til enden av veien ved Stegaros eller ikke. Kunne jeg starte på Stegaros, rakk jeg frem og tilbake til Stordalsbu på dagen, men som oftest ble det overnatting i den trivelige turisthytta oppe i bakken vest for Viervatnet. På en av turene fikk jeg følge med DNT-legenden Claus Helberg. Han var på sin årlige inspeksjonstur på Hardangervidda, overnattet på Kalhovd og skulle til Stordalsbu. Vi gikk sammen innover, Helberg først og jeg beskjedent bak. Jeg hadde lest om den legendariske tungtvannsaksjonen under krigen og visste at han var en av heltene derfra. Jeg visste dessuten at han var en av dem som hadde hovedæren for DNTs omfattende system av selvbetjeningshytter. Hva jeg ikke visste den gang, var at Helberg sterkt mislikte unødig prat på en fjelltur. Det bidro jeg heller ikke med på den turen siden jeg holdt meg bak og ikke sa noe før jeg ble spurt. Det skjedde svært sjelden. Da vi kom til Stordalsbu, stoppet Helberg og sa: – Det er hyggelig å gå på tur med folk som har vett på å tie stille underveis. Hvis du kan tenke deg flere sommerjobber i DNT, Per Roger, er det bare å ringe. Det gjorde jeg samme høst, og det ble starten på 34 år i DNTs tjeneste og et tett og godt samarbeid med Claus i mange av de årene.

11

Det er få steder i norske fjell hvor det er så langt til veggen og høyt til taket som på de sentrale delene av Hardangervidda. Fra Rauhelleren ved Langesjøen (i forgrunnen) til Nordmannslågen og Sandhaug (i bakgrunnen) er det en solid dagsmarsj. Videre til Hårteigen er det enda én.

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 11

02/07/2019 12.51


12

Helberghytta ble åpnet i 1993 for å dele den lange ruta mellom Rjukan og Kalhovd i to mer håndterlige etapper.

111029_omveier_kap1_.indd 12

Claus Helberg og hytta hans 125 år etter at DNT i 1868 åpnet Norges første turisthytte i Vestfjorddalen ved Rjukan, ble det bygget en ny hytte i Tinn kommune. Hytta ble plassert ved Våervatnet og fikk navnet etter min gamle sjef og DNTs æresmedlem, Claus Helberg. Han var født og oppvokst på Rjukan, og deltok i den legendariske sabotasjesaksjonen mot tungtvannsfabrikken på Vemork i februar 1943. Etter krigen arbeidet Helberg i DNT helt til sin død i 2003, 84 år gammel. Han var en av de viktigste drivkreftene bak utviklingen av systemet med selvbetjente hytter i fjellet, og hadde i mange år ansvaret for driften av DNTs selv- og ubetjente hytter. Hans drøm for disse hyttene var at flest mulig av medlemmene skal føle eierskapet og ta ansvaret for å holde hyttene i god stand. Folk som sløste med ved og lå i sengene uten lakenpose, mislikte han sterkt. Et eksempel på at han selv sto for det motsatte, understreket det: Før Lågaros på Hardan-

02/07/2019 12.51


gervidda sto ferdig i 1960, kom Helberg på inspeksjon sammen med en kollega. Da de skulle legge seg om kvelden, oppdaget de at det ikke fantes sengetøy på hytta, men Claus var ikke rådløs. Han gikk ut i vedskjulet hvor det lå oppbevart en del ruller med isolasjonsmatter fra byggingen. De rullet ut to stykker hver, la seg på én og brukte den andre som dyne. – Vi holdt varmen brukbart, men det klødde forferdelig, mintes Helberg senere. Å bryte seg inn i en DNT-hytte var selvfølgelig utenkelig for den godeste Helberg. Sent en høstkveld kom han og journalist Knut A. Nilsen i Aftenposten frem til Drammen Turistforenings hytte Daggrø på Vegglifjell. De hadde gått fra Imingfjell, og forholdene var heller utrivelige. Skiføret var så ille som det kan være senhøstes, med lite og løs snø. Været var heller ikke noe særlig. Daggrø var akkurat bygget ferdig, og Helberg hadde avtalt med byggmesteren at han skulle henge nøkkelen til hytta på utsiden. Der var det imidlertid ingen nøkkel, og istedenfor å ta et vindu og komme seg i hus allikevel, som nok de fleste andre ville ha gjort, nølte ikke Helberg. Etter å ha delt en rosinboks med turkameraten sin, fastslo han: – Vi går videre! Det ble sent før de kom i hus den kvelden!

13

En fornøyd Claus Helberg ved hytteinnvielsen kan fastslå at hytta som bærer hans navn, har utsikt mot Gaustatoppen, hans favorittfjell.

111029_omveier_kap1_.indd 13

02/07/2019 12.51


Gjennom Slettedalen

14

Helberg fortsatte videre til Mogen den dagen, mens jeg ryddet på Stordalsbu og gikk tilbake til Kalhovd med innholdet i pengebøssa. Før Helberg gikk, ga han meg imidlertid et par ideer til turer på Hardangervidda som han anbefalte sterkt. Det første tipset var fra det området vi befant oss i. Under annen verdenskrig hadde han oppholdt seg der i lang tid og var lommekjent. Særlig anbefalte han turen nordover fra innsjøen Vråsjåen og langs Kallungsjåen mot Lågaros og videre nordover langs Lågen. Den turen gikk jeg første gang sent en sommer et par år senere, og kan bare si meg enig med Helberg. Det er en perle. Også den gangen passerte jeg Stordalsbu, men fikk en lett tur inn dit siden jeg fikk sitte på i båten til verten på Kalhovd. Mange av turisthyttene på Hardangervidda ligger naturlig nok ved en innsjø. Derfor er kombinasjonen båt- og fottur eller padling og fottur en sikker vinner i dette området. Selv har jeg etter hvert brukt kajakken mye på Hardangervidda, for eksempel til Stordalsbu, men det er en annen sak. Dagene før og på turen til Stordalsbu regnet det, men så snart jeg kom til den selvbetjente hytta, klarnet det opp. Jeg kunne derfor ta bena fatt videre fra Stordalsbu til Lågaros iført kortbukse. De første kilometerne gikk langs den merkede stien mot Møsvatn og Mogen. Vel kommet over Steinbufjellet, fikk jeg se den mektige innsjøen Vråsjåen breie seg ut foran meg. Dermed var det bare å dreie nordover utenfor sti og varde. Å holde riktig kurs var allikevel ikke særlig vanskelig. Nede i dalen blinket Sletteåi mot meg og viste vei. Så lenge det var god sikt, var det derfor grei skuring, og bare å holde seg langs østsiden av elva. Så lett å krysse er Sletteåi heller ikke. Det var ganske mye vann i elva, og bortsett fra brostedet nord i Vråsjåen så det ut til å være plundrete å komme seg over. Elva blinket forresten ikke så lenge. Etter som skyer trakk inn fra vest og det begynte å regne, forandret den gradvis farge til en grå stålstreng som buktet seg gjennom det småkuperte landskapet. Ganske kaldt ble det også, og både langbukse og regntøy måtte på. Heldigvis hadde jeg ikke tenkt meg så langt. Tipset fra Helberg inneholdt nemlig opplysninger om en usedvanlig flott, liten bu oppe i Slettedalen. Hvis jeg var heldig, ville det bli natteleie der. Hardangervidda inneholder svært mange små buer glemt både av DNT og Kartverket. Mange av disse står åpne og kan brukes av folk på tur så lenge de steller pent med dem. Regelen er imidlertid «førstemann til mølla». Dersom krypinnet allerede er fullt, er det stort sett bare å gå videre eller slå opp teltet. Buene er som regel for små til at det er plass til mer enn de to–tre det er sengeplasser til. Vanligvis er imidlertid ikke dette noe problem siden buene stort sett står tomme. En times vandring senere kunne jeg til all lykke konstatere at jeg var heldig også denne gangen. Slettedalsbu hadde ingen besøkende, og ifølge den velbruk-

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 14

02/07/2019 12.51


15

te hytteboka hadde den stått tom en god stund. Det var en ren fornøyelse å finne en enkel brisk, brukbar ovn og ved! Etter at jeg hadde fått varme i bua, kom velværet sigende på. Når jeg så hadde fått laget meg litt mat og tørket tøyet, var det bare å lene seg tilbake og lese litt i hytteboka, som nesten alltid finnes i slike buer. Bedre enn dette kan man knapt ha det på et flott hotell, var min siste tanke før jeg sovnet.

Den flotte, lille hytta i Slettedalen inneholdt alt en sliten vandrer trenger: en enkel seng, ovn og ved.

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 15

02/07/2019 12.51


Fra bu til bu

16

Neste dag hadde værguden igjen bestemt seg for å smile til meg, med sol fra skyfri himmel, men det var kaldt. Gradestokken hadde nok krøpet under null om natten, for det var rim på bakken. Heldigvis var himmelen høy og blå. I tillegg til elva nedenfor bua, blinket det derfor også på bakkene videre innover dalen. Det lå an til å bli en slik dag da det er lett å gå. Ganske snart var jeg derfor oppe ved Kallungsjåen, en knappe åtte kilometer lang og smal innsjø. Østbredden danner grense mellom Vinje og Tinn kommuner. Jeg holdt meg derfor fremdeles i Tinn en stund til mens jeg vandret nordvestover. Langs bredden av Kallungsjåen er det ingen T-merket sti, men greit å gå allikevel. Særlig om du gjør som jeg, og holder deg litt oppe i høyden hvor det går en gammel slepe (se ramme, side 20). Ved den vesle Kallungsjåtjønnan måtte jeg imidlertid ned til bredden av den lange sjøen for å følge den planlagte ruta. Jeg la kursen på sørsiden av «tjønnan». Dermed måtte jeg vade en elv som vanligvis er liten, men som regnværet dagen før hadde gjort ganske stor. Fra nordenden av Kallungsjåen fortsatte jeg opp Flådalen, krysset fylkesgrensa til Buskerud og nådde etter en snau times marsj Lågaros selvbetjeningshytte. Den var jeg bare så vidt innom før jeg fortsatte nordover på den merkede stien mot Rauhelleren turisthytte. Helt dit hadde jeg imidlertid ikke tenkt meg, i hvert fall ikke i første omgang. Jeg tok av fra ruta etter et par kilometer og gikk bortom Råstugu. Det er også en åpen bu, den var i hvert fall det da jeg passerte. På lang avstand så jeg at det bodde noen der, så jeg fortsatte mot det Lågaros som selvbetjeningshytta er oppkalt etter. Helberg hadde tipset meg om at der var det mulig å vade Lågen. Da jeg kom til den flomstore elva, syntes jeg det virket som et temmelig risikabelt foretagende. Jeg gikk litt frem og tilbake langs bredden, men torde ikke prøve meg. Isteden fulgte jeg stien østover fra Lågaros, passerte ruta mot Rauhelleren og tok meg over Vegarhovda og ned til Vegarhovdlægeret. Der hadde jeg også fått tips om at det sto en åpen bu. Siden planen denne gangen var å overnatte enkelt, og billig – jeg var skoleelev – fortonet det seg som en god løsning. Noen karer fra Nore og Uvdal hadde imidlertid kommet meg i forkjøpet. De var på jakt og hadde fylt hele hytta med utstyr, bikkjer og børser, men tilbød meg sjenerøst å ligge på gulvet. Siden det igjen hadde begynt å regne, virket det nesten fristende, selv om utsikten til en natt med stressede vorstehere rundt hodet, ikke var det. Jeg valgte å fortsette turen. På kartet var det avmerket en prikk som het Bakkehytta noen kilometer mot nordøst. De lokalkjente karene kunne bekrefte at den sto åpen, men de visste ikke om også den var i bruk nå i reinsjakta. Et par timer senere kunne jeg fastslå at den var tom, og dermed fikk jeg nok en nydelig natt i en enkel bu.

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 16

02/07/2019 12.51


17

Viddas beste utsiktspunkt I Geitvassdalen gikk det fremdeles noen sauer på beite. Det oppdaget jeg neste dag etter å ha krysset Lågen på broa ved Festningstjønne. Helt dit opp måtte jeg for å komme meg inn i Geitvassdalen siden jeg ikke kunne vade elva ved Lågaros. Jeg hadde hørt mye pent om den vakre, lille dalen sør for Langesjøen og Rauhelleren, og hadde lyst til å se den med egne øyne. Inne i dalen bodde gjetere fra Uvdal hver sommer for å holde kontroll på alle sauene som beitet i området. Den lille gjeterhytta var forlatt og låst da jeg kom forbi, så jeg regnet med at vedkommende var en tur nede i bygda eller hadde gått i gang med å drive sau ned fra fjellet allerede. Siden har jeg overnattet der sammen med den legendariske Dagblad-fotografen Johan Brun og kona hans. I mange år var de gjetere i Geitvassdalen en måneds tid hver sommer, og mange av Johans beste bilder fra Hardangervidda er tatt nettopp her.

Fra toppen av Store Skrekken breier nesten hele vidda seg ut vestover, med Hårteigen som et markant punkt i det fjerne.

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 17

02/07/2019 12.51


18

Den flotte varden på Store Skrekken blir jevnlig besøkt av folk som vet hvor de kan finne viddas beste utsiktspunkt.

Jeg fortsatte min første tur i området opp dalen og fulgte en svak sti vestover mot Store Skrekken. Jeg hadde hørt at den 1429 meter høye toppen byr på en av Hardangerviddas flotteste utsikter. Det stemmer bra. Fra toppen av Store Skrekken breier nesten hele vidda seg ut foran deg. Særlig den firkantede Hårteigen i vest viser seg frem fra sin beste side. Det er ikke rart mange lokale kaller den «veiviseren på vidda». I tillegg kunne jeg – så vidt jeg husker – se både Gaustatoppen og Hardangerjøkulen der oppe fra, og mange andre terrengdetaljer på vidda. Etter å ha brukt et par timer ved den store varden på toppen med kikkerten og fotoapparatet ble det derfor ganske sent før jeg igjen var nede i Geitvassdalen. Jeg hadde håpet at det nå var folk i hytta og muligheter for å låne en seng, men den gang ei. Plan B var et åpent skjul utenfor. Det gikk det også, men jeg luktet friskt av sau neste morgen siden sagflisen jeg hadde ligget på, viste seg å inneholde mye sauemøkk. Morgenstunden kom forøvrig ganske tidlig, og hadde ikke gull i munn. Flere av områdets sauer kamperte utenfor døra, og jeg ble stort sett vekket hvert tiende minutt av frisk bjelleklang. De var sikkert misfornøyde med at en bykar hadde tatt natteleiet deres, og ville hevne seg.

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 18

02/07/2019 12.51


19 Det var selvfølgelig mulig at sauene også mislikte at det regnet. Etter lyden på taket å dømme hadde det gjort det mesteparten av natta, og jeg priste meg lykkelig over å ha hatt tak over hodet. Jeg var heller ikke særlig misfornøyd med at regnværet fortsatte, med et visst håp om å få vasket bort sauelukta. Tidlig start ble det altså, allerede ved syv tiden hadde jeg nådd frem til broa ved Festningstjønne. Derfra tok jeg snareste vei langs T-merket sti. Først forbi Rauhelleren og så nordover til innsjøen Halne, hvor det gikk skyssbåt til nordenden og Riksvei 7 over Hardangervidda. Mens jeg ventet, fikk jeg god tid til å studere en ivrig røyskatt. Den holdt til blant noen klipper like ved stien og spratt opp på en stein så snart den hørte meg – åpenbart nysgjerrig på denne tobeinte skapningen. Særlig fryktinngytende kan jeg ikke ha vært, for den ble sittende til jeg var et par meter unna. Da smatt den i skjul, men kom opp like bortenfor snart etter. Selv da jeg dro frem kameraet, forsvant den ikke. Artig krabat! Vel om bord på den vesle fergen «Halnekongen» viste det seg for øvrig at teorien om at regn vasker vekk sauelukt, ikke holdt stikk. Vel anbrakt på et sete midt i båten så jeg at mine medpassasjerer rynket fælt på nesa. Jeg flyttet så langt bakover jeg kunne og prøvde å late som ingenting.

Røyskatten er både sky og nysgjerrig, men sitter du stille, kan du være så heldig å få oppleve den på nært hold.

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 19

02/07/2019 12.51


Slepene De urgamle ferdselsveiene over Hardangervidda kalles gjerne sleper. De er spor som er avsatt av utallige generasjoner med ferdafolk med ride- og kløvhester som brukte vidda som snarvei mellom bygdene på øst- og vestsiden. Hardangervidda hadde òg markedsplasser hvor folk møttes jevnlig. Navn som for eksempel Hallingskeid, viser det. Sølvverket på Kongsberg var et annet viktig mål for mange ferdafolk. Gruvene hadde behov for store mengder talg til belysning og mat til en stor arbeidsstyrke. Det som har satt flest og dypest spor langs slepene på Hardangervidda, er likevel alle dyredriftene som krysset fjellområdet fra Vestlandet til Østlandet. Driftekarer for rundt i bygdene vinterstid og kjøpte opp dyr. Om sommeren førte de bølingen til fjells og lå der i lange sommermåneder for at dyrene skulle få fete seg opp på frodige beiter. Særlig markedet på Kongsberg i september var et viktig mål for mange dyredrifter. Om høsten drev driftekarene flokken med dyr videre østover for å selge den til kjøttsugne byfolk. Oftest var det vestlendinger som hadde ærend til Østlandet, som brukte slepene. Folk østpå kalte dem gjerne for nordmenn, derfor ble slepene kalt nordmannssleper. Det er utarbeidet kart hvor slepene det fremdeles er mulig å følge, er tegnet inn. Det varierer mye hvor godt merket og hvor markerte sporene er, men det er en flott utfordring å følge dem på vidda.

20

Det er ikke mange hestefølger som dette som bruker slepene lenger, men er du heldig, kan du fremdeles treffe dem på vei over vidda.

111029_omveier_kap1_.indd 20

02/07/2019 12.51


Vidda på skråss På Stordalsbu anbefalte Claus Helberg meg også å lese om Christen Smith og fjellvandringene hans. – Det var en kar som kunne gå lange turer som jeg tviler på at noen i dag kan gjøre ham etter, sa Claus. Det vakte min nysgjerrighet. Enda mer nysgjerrig ble jeg etter å ha lest Helbergs artikkel om den kjente botanikeren i DNTs årbok for 1978. Christen Smith (1785–1816) ble utdannet til lege, men studerte også botanikk i København. I 1814 ble han utnevnt til professor både i botanikk og statsøkonomiske vitenskaper ved universitetet i Christiania. Dessverre døde han altfor tidlig på en ekspedisjon i Kongo to år senere. Han rakk allikevel svært mye i sitt korte liv. I denne sammenheng er det viktigste at han gjennom noen usedvanlig krevende fotturer i Norge kartla både planteliv og annet av naturens rikdommer. Han var blant annet en av førstebestigerne av Gaustatoppen i 1810. Det skjedde fordi han var interessert i å finne ut hvor høyt de forskjellige plantene vokste. To år senere krysset han Hardangervidda som en av de første vitenskapsmennene. Turen gikk han sammen med sin venn og kollega, dansken J. Fr. Schouw. De startet turen til fjells fra Christiania 17. juli og fulgte ruten Kongsberg, Bolkesjø, Hovin, Gausta (oppom toppen igjen), Møsvatn, og over vidda forbi Litlos til Espe ved Sørfjorden. Derfra gikk turen til Bergen, videre til Jostedalen og tilbake til Christiania over Filefjell. Når en vet at de gikk til fots det alt vesentlige av ruta, og at klær og utstyr neppe tilfredsstilte våre dagers krav, må turen ha vært hard. At 1812 var et av de verste nødsårene med en elendig sommer, gjorde nok ikke vandringen lettere. Jeg vil like å se den i dag som går dem turen etter under tilsvarende forhold. Selv har jeg bare prøvd meg på den delen som går over Hardangervidda, og det var tøft nok. Ganske krevende er det forresten også å finne ut hvilken rute de to vitenskapsmennene fulgte. Christen Smith var nemlig svært ordknapp når det gjaldt opplevelsene underveis i sin rapport om turen i Topographisk-statistiske Samlinger for 1817. «Hensikten med denne ekspedisjonen var Planternes Undersøgelse og at Maale Bjergenes Høider, at samle Data til Plante-Geographien og Snelinjens Bestemmelse, og at Undersøge Gletschere under Folgefondens og Jostedalens Bjerge», skrev han. Botanikerne skildret derfor utførlig alle plantene de fant, men sa lite om selve turen. Smith var først og fremst vitenskapsmann, ikke reiselivsskildrer, og hans innberetning omfatter nøyaktige tidspunkt og steder for høydemålingene som ble foretatt underveis. Schouw skrev om turen i artikkelen «Bjergvandringer i Syden og Norden», som kom ut i slutten av 1830-årene, men heller ikke han skrev noe særlig om hvordan de hadde det i fjellet. På bakgrunn av disse kildene – og med sin store lokalkunnskap – har heldigvis Claus Helberg rekonstruert ruta de to vitenskapsmennene fulgte, og beskrevet den i årboka. Han har også gått det meste av etappen over Hardangervidda. Den har også jeg prøvd meg på.

21

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 21

02/07/2019 12.51


22

På turen i 1812 var ikke Møsvatn demmet opp og båttransport ikke tilgjengelig. Smith og Schouw måtte derfor vandre helt til Argehovd før de kunne starte på selve turen over Hardangervidda.

Lange og korte dagsetapper Turen i 1812 over Hardangervidda startet i begynnelsen av august fra Vestfjorddalen, der Rjukan ligger i dag. Ifølge Claus Helberg vandret så Smith og Schouw sannsynligvis forbi der Rjukan fjellstue nå ligger, videre gjennom Hjerdalen til gården Vågen. Før oppdemmingen av Møsvatn var det her en vakker dal nordover med en rad småvann. I 1812 var nok planen å følge disse innover mellom gårdene som lå der på den tiden, og til Argehovd, som lå innerst. Smith og Schouw overnattet på gården Juvik til 3. august, og samme ettermiddag var de inne på Argehovd. Der fikk de en fører som viste dem vei videre innover Hardangervidda. Claus Helberg gikk den samme ruta sammen med en venn rundt 180 år senere og fortalte om den i årboka. Selv er jeg sannsynligvis mer bedagelig anlagt. Noen år etter Helberg tok jeg først en tur opp i Hjerdalen og så bil opp til Møsvassdammen. Derfra hadde jeg en makelig

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 22

02/07/2019 12.51


tur med ferge de drøye fire milene over Møsvatn. På styrbord side kunne jeg så betrakte store deler av den ruta mine forgjengere hadde gått. Til Argehovd kom jeg derfor allerede den første kvelden. Istedenfor å overnatte på den gamle fjellgården tok jeg inn på den betjente turisthytta Mogen, som nå ligger like ved. Da Smith og Schouw vandret, fantes det ikke brukbare kart over dette fjellområdet. De leide seg fører på Argehovd, og han fulgte dem på den første dagsmarsjen. Sannsynligvis gikk de opp gjennom Bjørnegrøskardet til Mjågeflotti og videre nordvestover til Skardbu. Derfra fulgte de en gammel slepe forbi Fjellsjåen, før de dreide vestover forbi Blyvarden og langs Kvenna til Krokvasshallet seter. Dit er det cirka fire mils vandring. Kjentmannen pekte ut slepa videre til Litlos, og gikk tilbake til Argehovd etter å ha overnattet på setra sammen med vitenskapsmennene. I 1812 var det full seterdrift på Krokvasshallet, og budeier som serverte de tilreisende både melk og ost. Da jeg var der knappe to hundre år senere, var det ikke liv på noen av setrene i området. Det var ikke noe problem for meg, jeg hadde med mat og en bivuakksekk, og kamperte i ly av en stor stein jeg fant. Det ble for øvrig også en kort natt. I grålysningen bråvåknet jeg av at det pep inn i øret mitt. Jeg hev meg rundt og kikket rett inn i øynene på et lemen. Det hadde tydeligvis fått for seg at soveposeåpningen var en attraktiv hule og mitt bustehode et velegnet reir. Jeg fikk bortimot full panikk og satte nesten rekord i øvelsen «kjapt ut av soveposen». Bare lemenet var raskere og forsvant som en pil. Det ble smått med nattesøvn etterpå.

23

Liten, men tøff. Lemen, et av viddas minste pattedyr, kan gjøre mye av seg. HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 23

02/07/2019 12.52


I Amundsens spor En annen som har mye å takke Argehovd og Mogen for, er polfareren Roald Amundsen. Han bestemte seg tidlig for å bli polarforsker og begynte å trene. Da holdt det ikke med å sove med åpent vindu, skikkelige fjellturer måtte til. I jula 1895 prøvde han å krysse Hardangervidda fra sør til nord sammen med sin bror Leon. De startet på den vanskeligste delen av turen fra Mogen og gikk til Sandhaug første dag. Der lå de værfast et par døgn før de prøvde å komme seg til Garen, øverst i Sysendalen. Været var imidlertid elendig, de mistet retning og utstyr, fikk forfrysninger, måtte grave seg inn og holdt på å sette livet til. Med store vanskeligheter tok de seg tilbake til Mogen. Amundsen selv påsto i artikkelen om turen i DNTs årbok for 1929 at turen var vel så krevende som noe han senere opplevde i polare strøk. Han mente også at han var førstemann som prøvde seg på noe slikt, men det er nok lite sannsynlig. En eller annen reinsjeger eller andre fjellfolk fra bygdene rundt Hardangervidda hadde sikkert gjort dette tidligere uten å fortelle all verden om turen. I nyere tid er det meg bekjent ingen som har prøvd å følge Amundsens spor her, men det kommer nok. God tur! For mange år siden prøvde jeg og kamerat Tor Nicolaysen fra Sandefjord å krysse vidda fra Finse til Rjukan i jula. Det var helt elendig vær, og store mengder nysnø som gjorde det svært vanskelig å ta seg frem. Vi «svømte» i løssnø og brukte i overkant av tre døgn på de par milene til Krækkja. Da brøt vi av og brukte to dager til på den drøye mila til jernbanestasjonen på Haugastøl. Vi rakk akkurat nyttårsaften i Sandefjord.

24

Amundsen-brødrene overnattet i flere døgn på Argehovd og hadde mye å takke folkene der for. Amundsen etterlot derfor sitt dyrebare kompass på gården før han dro videre, og det befinner seg der fremdeles.

111029_omveier_kap1_r1_.indd 24

03/07/2019 10.02


25

Til Sørfjorden og Hårteigen Smith og Schouw fikk et par rolige dager etter Krokvasshallet. De vandret frem til setrene ved Litlos og ble tatt godt imot da budeiene forsto at fremmedkarene ikke var fant som kom rekende. Dermed var både mat og husly sikret for vitenskapsmennene noen dager. Det kom nok godt med, ettersom de på turen videre til Sørfjorden igjen var avhengig av kjentmann siden de ikke hadde kart. Setrene ved Litlos ble drevet av bønder fra Hardanger, som med jevne mellomrom måtte komme for å hente ost og andre seterprodukter. Etter noen dager med gode muligheter for botanikerne til å utforske Litlos-områdets blomsterprakt, fikk de besøk av en kløvkar som hjalp dem videre. Det ble en temmelig tøff tur. For å unngå å overnatte ute underveis startet de nemlig midt på natta. I dagboka skrev Smith «7 Miile over evige SneeBræer».

Opp gjennom historien har kløvhesten vært en trofast tjener for både bygdefolk og turister på Hardangervidda.

HARDANGERVIDDA

111029_omveier_kap1_.indd 25

02/07/2019 12.52


111029_omveier_kap1_.indd 3

02/07/2019 12.51

Profile for Font Forlag

Omveier - fjellturer i pionerenes fotspor  

I denne boka har den erfarne turbokforfatteren Per Roger Lauritzen plukket frem noen av sine beste turopplevelser. Han har konsentrert seg o...

Omveier - fjellturer i pionerenes fotspor  

I denne boka har den erfarne turbokforfatteren Per Roger Lauritzen plukket frem noen av sine beste turopplevelser. Han har konsentrert seg o...

Advertisement