Frihet fra det kjente

Page 1

Krishnamurti stiller kritiske spørsmål til hvorfor vi aksepterer spirituelle og religiøse ledere, og han utfordrer oss til å dukke ned i de store spørsmålene omkring livet, friheten, gleden, kjærligheten og døden.

Frihet fra det kjente

Selv om denne boken ble skrevet i 1969, lenge før «mindfulnessbølgen» traff Vesten, er innsiktene lett gjenkjennelige fra mindfulness slik det brukes i dag. Samtidig kan man si at Krishnamurti graver dypere – han beskriver en tilstand der skillet mellom den som ser og det som blir sett er fullstendig opphevet. Bøkene hans vitner om dyp innsikt i menneskesinnet, vår bevissthet og tankens natur.

J.

aktuelle klassikeren viser den indiske filosofen Krishnamurti hvordan mennesker, ved først å forandre seg selv, kan gå videre til å forandre både relasjonene til andre mennesker og hele samfunnstrukturer. Behovet for forandring og anerkjennelsen av at forandring er mulig, utgjør essensen av Krishnamurtis budskap i Frihet fra det kjente. i denne evig

En av tidsepokens største tenkere - Dalai Lama

J.

Frihet fra det kjente Forord av Andries J. Kroese

www.flux.no



J. Krishnamurti Frihet fra det kjente



J. Krishnamurti

Frihet fra det kjente Oversatt av Marius Middelthon



Denne boken er blitt til etter Krishnamurtis forslag og er godkjent av ham. Teksten er hentet fra opptak av taler han har holdt i forskjellige deler av verden, og er ikke tidligere utgitt. Utvalget og presentasjonsrekke­følgen er mitt ansvar. Mary Lutyens (redaktør for utgaven fra1969)


Originalens tittel: Freedom from the known Copyright©1969, 2010 Krishnamurti Foundation Trust, Ltd Published by agreement with Krishnamurti Foundation Trust Ltd, Brockwood Park, Bramdean, Hampshire SO24 0LQ, England Utgitt første gang hos Gyldendal, 1975 i oversettelse av Pio Larsen Norsk utgave Flux Forlag 2016 Frihet fra det kjente 1.utgave, 1.opplag 2016 ISBN 978-82-92773-85-7 Oversatt av: Marius Middelthon Omslagsdesign: Ellen Lorenzen Sats: Ingrid Ulstein Trykk: Bookwell Oy Utgitt med støtte av Stiftelsen Flux Alle henvendelser om boken rettes til Flux Forlag, www.flux.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk


Innhold Flux og dialog J. Krishnamurti og David Bohm Frihet fra det kjente Et utvalg av Ks tankevekkere

9 9 13 18

I

Menneskets søken – det plagede sinn – den tradisjonelle tilnærmingen – å være fanget i samfunnets konvensjoner – mennesket og individet – kampen for tilværelsen – menneskets grunnleggende natur – ansvar – sannhet – å forandre seg selv – sløsing av energi – frihet fra autoriteter 21

II

Å kjenne seg selv – enkelhet og ydmykhet – om hva som former deg 35

III Bevissthet – livets totalitet – oppmerksomhet

44

IV Jakten på nytelse – begjær – perversjon av tanken – minne – glede 50 V

Egeninteresse – ambisjoner – frykt og total frykt – fragmentering av tanken – å g jøre slutt på all frykt 56

VI Vold – sinne – rettferdiggjøring og fordømmelse – idealet og det faktiske 67


VII Relasjoner – konflikter – samfunnet – fattigdom – rusmidler – avhengighet – sammenligning – begjær – idealer – hykleri 77 VIII Frihet – opprør – ensomhet – uskyld – å leve med oss selv slik vi er

88

IX Tid – sorg – død

93

X Kjærlighet 100 XI Å se og å lytte – kunst – skjønnhet – strenghet – bilder – problemer – rom 111 XII Observatøren og det observerte

120

XIII Hva er tenkning? – ideer og handling – utfordring – materie – tenkningens begynnelse 125 XIV Gårsdagens byrder – det stille sinn – kommunikasjon – å lykkes – disiplin – stillhet – sannhet og virkelighet 131 XV Erfaring – tilfredshet – dualitet – meditasjon 138 XVI Total revolusjon – det religiøse sinn – energi – lidenskap 146


Flux og dialog Først og fremst er Flux et forlag som gir ut bøker. Men Flux er mer enn et forlag, og i så måte særlig engasjert i dialog. Siden 2008 har Flux arrangert en rekke kurs og seminar om dialog. De siste årene har dette arbeidet vært konsentrert om dialog i praksis – der den samme gruppen møtes over fire kvelder for å praktisere dialog som samtaleform, og fengselsdialog – der målet er kulturendring i fengselet. Tilsvarende arbeid er godt etablert i England, der Peter Garrett med flere har jobbet med fengselsdialog i over 20 år. Les gjerne mer om dialogarbeidet og om relevante bøker på flux.no. Dialogbegrepet blir brukt av mange og har mange definisjoner. Flux støtter seg til David Bohms forståelse av dialog. Det er mange grunner til at vi gir ut boka du nå holder i hendene, men den viktigste er kanskje samarbeidet mellom David Bohm og Jiddu Krishnamurti.

J. Krishnamurti og David Bohm David Bohm var fysiker. Han var opptatt av implikasjonene av innsiktene, særlig fra kvantefysikk, men han savnet fagfolk å diskutere tematikken med. Hos Krishnamurti fant Bohm en klar analyse av bevisstheten, av mekanismene som gjør at vi separerer oss selv fra tanken, og av hand9


lingen det er å tenke. Vi ser på oss selv som separate enheter, og i denne separasjonen ligger røttene til menneskenes problem, skrev Krishnamurti. Bohm så at disse innsiktene lignet hans egne refleksjoner rundt rollen til observatøren i kvanteteori, og han insisterte på at de to måtte møtes. De to møttes, og da Bohm snakket om arbeidet sitt, brukte han omgrepet totalitet – eller helhet. Her lå en fellesnevner for interessene til de to, og Krishnamurti utbrøt mens han omfavnet Bohm: «Ja. Det er det det handler om. Helheten.» Endelig hadde Bohm funnet samtalepartneren han hadde savnet. De to var ikke alltid enige, og samarbeidet var ikke alltid like fruktbart. Men det sentrale i denne sammenheng er enigheten dem imellom om at bevisstheten til mennesket har en tendens til å dele helheten opp i stadig mindre biter, og at vi slik ender opp med en forståelse av verden som fragmentert. Denne tendensen, og dette resultatet, er dypt problematisk. De mente begge at omfattende samtidsproblem kunne knyttes til fragmenteringen, og de så begge behov for noe som kunne støtte menneskene igjen i å se helheten. Der Bohm ser dialog i praksis som det fremste redskapet for å overkomme fragmenteringen, var Krishnamurtis råd kortere, men trolig ikke enklere å følge: «Se. Bare se.»*

* Framstillingen av forholdet mellom Bohm og Krishnamurti bygger på F. David Peats bok Infinite potential: The life and times of David Bohm. Vi takker for tillatelsen til å gjengi teksten på denne måten.

10


Flux er overbevist om at begge presenterte viktige tanker, og vi er stolte over endelig ĂĽ supplere utgivelsen av David Bohms Om dialog med Frihet fra det kjente. God lesing!



Frihet fra det kjente Jiddu Krishnamurti ble født i Mandanapalle i Sør-India i 1895. Senere flyttet han og familien til Madras, nå Chennay, hvor han ble oppdaget av Annie Bessant. Bessant var president i The International Theological Society, og hun opplevde at det var noe helt spesielt med Krish­ namurtis tilstedeværelse og utstråling. Hun adopterte ham, og de flyttet til England i 1912. Der fikk Krishnamurti en overklasseoppdragelse og et liv fjernt fra det han hadde hatt i India. Teosofen Bessant var overbevist om at tenåringen Krishnamurti var den neste «maitrea», frelseren, verden ventet på. Hun opprettet den filosofiske organisasjonen Order of the Star in the East, som hun ønsket at Krish­namurti skulle lede. Men Krishnamurti hadde ingen ønsker om å være frelser, og i 1930 oppløste han organisasjonen. Han sa: «Det er ingen veier som fører til sannheten – ingen metoder, religioner eller organisasjoner.» Resten av livet holdt Krishnamurti foredrag over hele verden, blant annet i FNs generalforsamling. Han hadde mange offentlige samtaler om eksistensielle temaer med verdensberømte vitenskapspersoner, forfattere og kunstnere. Heldigvis ble mange av disse dialogene tatt opp på video og arkivert i The Archives of the Krishnamurti Foundation 13


i England. Han skrev mer enn 50 bøker, mange oversatt til flere språk, og en av de mest leste er Frihet fra det kjente. Høsten 1970 kjørte jeg med min 2CV, en 2-sylinder Citroën, til India. I desember hørte jeg for første gang Krishnamurti tale i et stort telt i New Delhi. Det som gjorde størst inntrykk, var Stillheten, med stor S, han brakte med seg der han satt foran 150 tilhørere. Det han sa var logisk, selv om emnene var langt fra overfladiske, som for eksempel «Hvem er jeg? Hva er døden?». Måten han formidlet visdom på, appellerte direkte til vår egen indre visdom. Han ga meg en følelse av at jeg alltid hadde visst det han snakket om, uten å være klar over det. Siden besøkte jeg ham nesten hvert år i 10 år ved en av hans skoler i India, England eller California, der han døde i 1986. Krishnamurti er min åndelige far, gullstandarden jeg sammenligner andre psykologiske filosofer med. Denne boken er en samling av taler. Det har en annen formidlingseffekt enn en vanlig skrevet tekst. Krishnamurti sa at han aldri forberedte seg til en tale. Denne spontane, levende kommunikasjonen med mottakeren, i dette tilfellet leseren, er en styrke. Den tydeliggjør at hans visdom kommer fra hjertet. Samtidig kan det bli mer krevende å følge den røde tråden på grunn av digresjoner. Flere journalister har i den senere tid skrevet om opprør mot religionenes makt. Krishnamurti var opptatt av det samme. Han skilte mellom religiøsitet og organiserte religioner. Det er naturlig for mennesker å ha religiøse tanker. Men å sette disse i system og organisere dem er 14


en fare for verdensfreden, mente han. Verdenshistorien bevitner det. Krishnamurti ønsket ikke å bli oppfattet som en forkynner, lærer eller guru. Han mislikte autoriteter. Spesielt de som mener å forpakte sannheten fordi de har lest en såkalt hellig bok. Han kunne komme med krasse uttalelser i denne sammenheng, som at «Katedraler og bomber er like farlige». I likhet med for eksempel Buddha og Jesus ba han oss om å være vårt eget lys. Vi må på egen hånd finne ut av viktige eksistensielle spørsmål, og ikke bare gjenta andres meninger. Det krever å ha et åpent sinn, og det hadde han. Når noen spurte ham: «Tror du …», avbrøt han dem umiddelbart med «Jeg tror på ingenting». Han omtalte seg selv ofte i tredje person. Istedenfor å si «jeg» sa han «taleren» eller «K» (uttalt på engelsk). I en skrevet tekst kan det virke noe sært, kanskje pedantisk. Men når vi hørte på ham, var det naturlig. Han ville poengtere at han ikke tok personlig ære for sin visdom. Det var bare noe han formidlet. Likevel ble K for mange en guru, som opprinnelig betyr «En som med sitt lys fjerner mørket». Han ville ikke mystifiseres, men noen tilhengere hadde behov for å gjøre det. Det er forståelig fordi hans Stillhet, som vi var tiltrukket av og gjerne skulle ha hatt selv, virket uoppnåelig. Venner og andre som var glad i ham, kalte ham K. Det var kanskje fordi vi ønsket å komme så nær inn på ham som mulig for å øke sjansen til å bli «smittet» av ham. Han representerte en dimensjon som de fleste av oss har mistet kontakt med. 15


Noen av hans betraktninger som var revolusjonerende for sirka 100 år siden, er fortsatt aktuelle i dag. «Verden står i brann», sa han. Farlige konflikter, fysisk og mental forsøpling, urettferdig fordeling av ressurser truer planeten. Han sa: «Vi må gjøre noe nå, ikke en eller annen gang i fremtiden. Legg ikke skylden på samfunn og styresmakter, fordi du er menneskeheten.» Det betyr at mine personlige, selvopptatte egenskaper blir gjenspeilet i samfunnet som helhet. Jeg må forstå at min og samfunnets aggresjon og hat ikke er separate. Derfor deler jeg ansvaret for en grusom krig som føres langt unna. Det er lett å bli motløs når vi ser lidelse på nært hold og globalt gjennom alltid tilstedeværende media. Men det gir håp hvis vi kan påvirke totaliteten ved å oppføre oss skikkelig. K sa til meg en gang: «Det er ikke så viktig at du går i protesttog mot Vietnamkrigen. Dra heller på din hytte på fjellet og vær et fredelig menneske. Da bidrar du til verdensfreden.» Det er naturlig å spørre hva jeg personlig kan bidra med. K ville antakelig ha svart: «Frigjør deg fra dine programmerte, dualistiske meninger, som du har fått gjennom DNA og din oppdragelse. De er gamle og uaktuelle. Å gjøre seg fri fra det kjente er nødvendig for virkelig å kunne kommunisere med hverandre.» K ber oss om ikke mindre enn å omprogrammere hjernen. Det virker logisk, men hvordan gjør vi det? Det er ikke lett å endre på inngrodde, negative tanker og atferdsmønstre. Mange mennesker er redde for å gi slipp på det 16


kjente. Vi fortsetter heller å leve på samme måten, selv om vi er misfornøyd med det. Fordi behovet for trygghet og angsten for det ukjente er stor. Her kommer K med et forslag – «choiceless awareness». Det er synd å oversette dette engelske begrepet, som er Ks mest kjente varemerke. «Choiceless awareness» er en sentral veiviser i Ks lære, og internasjonalt blir det referert til begrepet innen både meditasjon og psykologi. Om vi skal oversette det, foreslår jeg «oppmerksomhet uten preferanser». Vi observerer oss selv og våre omgivelser på en ikke-dømmende, aksepterende måte. Vi registrerer livets opp- og nedturer og konstaterer nøkternt «det er som det er», for så å kunne gjøre det beste ut av det. Denne innstillingen til livet minner om «mindfulness», selvutvikling gjennom bevisstgjøring. Ved hjelp av selvobservasjon prøver vi å få bedre selvinnsikt, og det kreves for å kunne omprogrammere usunne vaner. Mind­ fulness er de siste årene blitt popularisert i den vestlige verden. Mange seriøse mindfulnesslærere mener at Ks lære er en sofistikert form for mindfulnesstrening. K ville ha avvist det på det sterkeste. Han gjentok ofte: «Ingen metode kan føre til sannheten fordi den finnes her og nå.» Mindfulness betyr «intentional awareness». Det er en meditasjonsform der vi ønsker å oppnå noe. Vi bestemmer oss for å bli oppmerksomme. K var mindful uten å forsøke å være det. Hans form for meditasjon er en livsstil, ikke noe som gjøres av og til sittende på en pute. Han levde i nuet 17


i dagliglivet. Han mediterte uten at det var en person (et ego) som mediterte for å oppnå noe. Når K prøvde å forklare hva han mente med «choiceless awareness», kom han inn på begrepet «The Observer is the Observed», altså «Observatøren er den samme som det observerte». Når observatøren med sine personlige meninger blir stille, finnes kun ren observasjon, der observatøren og det observerte fusjoneres. Det observeres uten en separat observatør som kommer i veien med sitt programmerte ego. Umiddelbart er det kanskje ikke lett å forstå. Av og til påsto K noe som vi ante var riktig, uten alltid å vite helt hvorfor. Men han gav oss tankevekkere, og disse satte i gang tankeprosesser i oss som hadde en egen verdi. Denne boken, Frihet fra det kjente, presenterer noen av disse tankevekkerne. Boken inviterer til å stoppe opp for å forstå hva han mener, både med hodet og hjertet. Da kan du gjøre hans lære til din egen. Det vil gi deg en sinnsro som også dine omgivelser kan ha nytte av.

Et utvalg av Ks tankevekkere Om døden: «Frihet fra det kjente er som å dø, og da lever du virkelig.» «Du er redd for å dø, fordi du ikke vet hvordan du skal leve.» «Hvis du greier å leve vel, greier du å dø vel.» Om relasjoner: «Relasjoner er basert på forestillinger, ikke virkelig observasjon.» «Ikke vær et individ, men et menneske.» 18


Om fred: «Du kan ikke skape fred rundt et konferansebord. Men du kan bringe fred til dette bordet.» Om kjærlighet: «Kjærlighet er ikke det motsatte av hat.» «Ved virkelig kjærlighet er egoet fraværende.» «Den som vet hva kjærlighet er, vet ikke hvordan det er å være kjærlig.» Om skjønnhet: «Skjønnhet finnes bare når det er kjærlighet.» K gir oss ikke svaret på tankevekkerne. Svarene må vi finne selv. Noen av dem er krevende, for eksempel: «Frihet fra det kjente er døden, og da lever du virkelig.» Denne minner meg om det kjente uttrykket i Zen i Beginner’s Mind. Beginner’s Mind handler om barnets åpne, uskyldige sinn, et sinn som ikke er forurenset av forutinntatte meninger. Fordi Ks lære kan være krevende, er det befriende når han kommer oss i møte med forenklinger. Et enkelt råd som jeg alltid bærer med meg, er «Bare se og lytt». Så enkelt, og likevel ikke så lett. Jeg håper at denne boken kan gi leseren den samme inspirasjon som jeg fikk i 1970.

Andries J. Kroese, pensjonert professor i karkirurgi og mindfulnessinstruktør

19



I

Menneskets søken – det plagede sinn – den tradisjonelle tilnærmingen – å være fanget i samfunnets konvensjoner – mennesket og individet – kampen for tilværelsen – menneskets grunnleggende natur – ansvar – sannhet – å forandre seg selv – sløsing av energi – frihet fra autoriteter

Til alle tider har mennesket søkt etter noe utenfor seg selv, noe utover materiell velstand – noe vi kan kalle sannheten, Gud eller virkeligheten, en tidløs tilstand – noe som er upåvirket av omstendighetene, av tanken eller menneskelig fordervelse. Mennesket har alltid stilt seg spørsmålet: Hva handler det hele om? Har livet overhodet noen mening? Han ser livets enorme forvirring, brutaliteten, opprørene, krigene, de uendelige splittelsene over religion, ideologi og nasjonalitet, og han spør med dyp, vedvarende frustrasjon: Hva skal man gjøre, hva er dette som vi kaller livet, finnes det noe utenfor det? Og når han ikke har funnet dette navnløse med tusen navn, har han dyrket troen – troen på en frelser eller et ideal – og tro fører alltid til vold. 21


I denne evinnelige kampen vi kaller livet, forsøker vi å tilpasse handlingsmønsteret vårt til samfunnet vi har vokst opp i, enten det er et kommunistisk samfunn eller et såkalt fritt samfunn. Som hinduer, muslimer, kristne eller hva vi enn måtte være, godtar vi adferdsregler som en del av våre tradisjoner. Vi vil gjerne at noen skal fortelle oss hva som er riktig eller gal adferd, hva som er riktig eller gal måte å tenke på, men ved å følge disse reglene blir oppførselen og tenkningen vår mekanisk, og reaksjonene våre blir automatiske. Vi kan lett observere dette hos oss selv. I århundrer har vi latt lærerne våre, myndighetene, bøkene, helgenene våre forsyne oss med enkle svar. Vi sier: «Fortell hva som finnes bortenfor åsene og fjellene og jorden», og vi nøyer oss med beskrivelsene deres. Det betyr at vi lever basert på ord, at livet vårt er tomt og uten dybde. Vi er overfladiske mennesker. Vi har levd basert på det vi er blitt fortalt, enten ledet av våre tilbøyeligheter og tendenser eller drevet til å godta det av omstendighetene og omgivelsene. Vi er resultatet av alle mulige slags påvirkninger, det er ingenting nytt i oss, ingenting vi har oppdaget på egen hånd – ingenting originalt, rent eller klart. Gjennom teologiens historie har religiøse ledere forsikret oss om at dersom vi bare utfører visse ritualer, gjentar visse bønner eller mantraer, følger visse mønstre, undertrykker våre lyster, styrer tankene, avviser og fornekter våre lengsler, tøyler våre lidenskaper og er seksuelt avholdne, vil vi etter tilstrekkelig tortur av sinnet og kroppen finne noe hinsides dette stusslige livet. Og gjennom tidene er det 22


nettopp dette millioner av såkalt religiøse mennesker har gjort. Enten alene, ved å trekke seg tilbake til ørkenen, opp i fjellene, inn i en hule, ved å gå fra landsby til landsby med tiggerskålen – eller i fellesskap, ved å gå i kloster, tvinge sinnet til å føye seg etter et etablert mønster. Men et plaget sinn, et ødelagt sinn, et sinn som ønsker å unnslippe fra kaoset, som har fornektet den ytre verden og blitt sløvet gjennom disiplin og konformitet – alt et slikt sinn vil finne, uansett hvor lenge det leter – vil være like forvrengt som sinnet selv. Jeg mener at dersom man vil finne ut om det virkelig finnes noe hinsides denne engstelige, skyldbetyngede, fryktsomme, konkurransepregede tilværelsen, må man nærme seg spørsmålet på en helt annen måte. Jeg er kritisk til den tradisjonelle tilnærmingen som er utenfra og innover. Her skal man, gjennom tid, øvelse og forsakelse, gradvis nærme seg den indre blomsten, den indre skjønnheten og kjærligheten. I virkeligheten vil det si å sette alt inn på å gjøre seg selv så innskrenket, smålig og tarvelig som mulig, skrelle bort litt om gangen. I morgen er tidsnok, neste liv er tidsnok. Men når man endelig kommer til kjernen, oppdager man at det ikke er noe der, fordi sinnet er handlingslammet, sløvt og ufølsomt. Når man vet dette, må man spørre seg om det ikke finnes en annerledes tilnærming – det vil si, er det ikke mulig å sprenge seg utover fra kjernen? Verden godtar og følger den tradisjonelle tilnærmingen. Den grunnleggende årsaken til forvirring i oss selv er at 23