__MAIN_TEXT__

Page 1


Antisuper – å leve best mulig som et helt vanlig menneske Flux Forlag 1. utgave, 1. Opplag 2015 ISBN 978-82-92773-71-0 Omslag/grafisk design Mette Gundersen Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: 12/15 pkt. Minion Trykk: Bookwell Oy

Alle henvendelser om boken kan rettes til Flux Forlag As www.flux.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering ingått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk


Til Stine, min eldste venninne, i kjĂŚrlighet. Takk for at du viste meg hva aksept er, for at du lĂŚrte meg at alt er mulig og for at du inspirerte oss med dine kontraster.


INNHOLD

Tre ut av komfortsonen med babyskritt (ikke sjumilssteg) Å stå i ubehaget (det er slik du utvikler deg)

9 10

Det er gøyere å være utafor enn innafor (enklere for forretteren også)

42

Hva må du og hva vil du?

55

Du er ikke perfekt – du er et menneske!

72

Ta humor på alvor!

96

Ta vare på flokken din – uten å drukne

110

Gir du eller driver du med utveksling?

134

Du skal dø – svi av kruttet mens du kan!

145

Mine 24 leveregler

164


Tre ut av komfortsonen med babyskritt (ikke sjumilssteg)

Jeg står med ryggen mot en åpen flydør, 12 000 fot over bakken. En hånd holder meg i hver arm, de holder hardt, nesten så det gjør vondt. Jeg ser bare øynene deres inni de svarte hjelmene. Kroppen min er stiv, det kjennes som om hjertet skal pumpe seg ut gjennom flydressen. Når kroppen utsettes for farefylte situasjoner, reagerer den på en av fire f-er: fight, flight, fuck or freeze. Jeg har aldri vært noen slåsskjempe. Dessuten hadde jeg ikke hatt en sjanse mot to topptrente militærgutter. Og å rive av dem flydressene og ha sex i flyåpningen virker mer skremmende enn å faktisk hoppe. Så jeg fryser på stedet. Men det hjelper ikke stort, militærgutta klemmer om armene mine og vil ha meg til å hoppe. Så da velger jeg flight – bokstavelig talt. Jeg lener meg bakover og kjenner at føttene mister kontakten med underlaget. Jeg er i fritt fall. Jeg måtte ikke. Jeg kunne ha ristet på hodet og sagt at jeg ombestemte meg, at jeg ville bli med flyet ned igjen. Men der og da tenkte jeg ikke at jeg hadde noe valg. Jeg 9


a n ti su pe r

hadde sagt ja til dette. Venninnen min trakk seg dagen før og skulle hoppe tandem isteden. En av oss burde gjøre dette – solohoppet. Vi hadde tross alt fått kurset gratis og skulle skrive en artikkel om fallskjermhopping. Dessuten ville jeg ikke feige ut nå og bli med flyet ned igjen. Å si ja til alle utfordringer, det var mitt motto frem til denne dagen. Selv om mannen min, som på den tiden var en fersk samboer, for første og eneste gang sa «nei» til prosjektet mitt. Og min mor og far, som nesten aldri har nektet meg noe, prøvde seg på det samme. Staheten min vant. En slags blind stahet. Jeg skulle hoppe i fallskjerm, koste hva det koste ville. Alene. Jeg, som er redd for å ta Marihøna på Tusenfryd, hadde denne helgen gått på et av de tøffeste sivile kurs som finnes. I USA må du ta to tandemhopp før du får lov til å hoppe alene. På dette helgekurset trengte du ikke et eneste et. Instruksjoner og bakketrening i to dager, og så ble du sluppet ut i løse luften. Jeg hadde vært sammen med min journalistkollega Vivian og flere ekstremsportere i to døgn, øvd på å ligge i X-posisjon, snudd meg mot en pappskjerm med en krusedull av en fallskjerm tegnet på seg, og simulert nødprosedyren i tilfelle hovedfallskjermen ikke ble løst ut og vi måtte ty til reserven. Jeg hadde skrevet under på at klubben ikke tok ansvar for død, invaliditet og annen snacks. Vært gjennom psykiske og fysiske tester. Pakket min egen fallskjerm. Og nå hang jeg her, i løse luften, og var i ferd med å rase gjennom en sky. Hvordan i all verden havnet reddharen her? På denne 10


a n ti su pe r

tiden jobbet jeg og Vivian for det sporty magasinet Shape Up. Vi var to frilansjournalister som delte kontor og ikke kjente hverandre særlig godt. Vivian fikk forespørselen før meg. En norsk fallskjermklubb hadde tatt kontakt med bladet og lurt på om de ville sende to av sine skribenter på kurs for å bli selvstendige fallskjermhoppere. Så kunne Shape Up skrive en reportasje om opplevelsen, og slik kunne klubben lokke til seg kvinnelige fallskjermhoppere. Det er mulig de tenkte at vi var ekstremsportere ettersom vi jobbet for et sportsmagasin, men det var så langt fra sannheten som man kunne komme. Jeg hadde akkurat stumpet røyken etter å ha vært storrøyker. I flere år hadde jeg sittet på et bitte lite kontor uten ventilasjon i Egmont HM Forlags lokaler og skrevet om hvordan man burde spise og trene for å komme i toppform mens jeg kjederøykte til det sved i øynene. Til lunsj var det stort sett en sjokolade – og så en diger middag når jeg kom hjem. Full fest i helgene. Jeg hadde aldri trent fast. Og jeg fikk adrenalinkick av å kjøre i akselerasjonsfeltet. Men én ting hadde jeg lært meg: Vi skal utfordre oss selv. Det er sånn vi vokser, ikke sant? Så jeg takket blindt ja til hver eneste utfordring som kom min vei. Alltid. Selv om jeg var livredd. Vivian er en like stor reddhare som meg. Vi tror hver dag at noen skal drepe oss – hun er den eneste jeg kjenner med samme nevrose. Hun hadde bestemt seg for at «hvis Kristine sier ja, så gjør jeg det samme». Og sånn endte vi altså opp i en liten 11


a n ti su pe r

brakke i Vestfold, med en masse militærfyrer som levde og åndet for fallskjermhopping. Vi ble mer og mer redde etter hvert som «hoppdagen» nærmet seg. Underveis sa Vivian ifra om at hun heller ville hoppe tandem. Hun var, forståelig nok, livredd. Dermed økte presset på meg: Du skal vel hoppe? Og jeg, som forsøkte å hjernevaske meg selv til å tro at utfordringer alltid var av det gode, sa at ja, selvsagt skal jeg hoppe. Hardt klaps på skulderen. Flink jente. Du er tøff! Jeg har sett video fra da jeg hopper ut av flyet. Jeg hører ikke hva gutta på hver side av meg sier, men jeg vet hva de spør om: Er du klar for å hoppe i fallskjerm? Og jeg ser at jeg nikker. Selv om resten av kroppen rister i et rungende nei. Jeg blir kvalm når jeg ser på klippet. Det stivner i ryggen. Nå også, når jeg skriver om det. Fordi kroppen husker hvor redd jeg var. Panikken da vi hoppet ut av flyet og møtte luften. Jeg hadde sett bilder av folk som lo og laget formasjoner og så ut som om de var vektløse. Men dette var så langt fra lystbetont sveving som man kunne komme. Luften var som en mur. Jeg raste gjennom skylaget mens jeg gispet desperat etter luft. Og bakken nærmet seg med rekordfart så det ut som. Jeg forestilte meg at jeg kom til å splatte mot asfalten som en mygg. Og så handlet jeg på impuls. Jeg tok hånden bak på ryggen og gjorde det jeg skulle gjort etter å ha vært mye lenger i fritt svev: Jeg trakk ut pinnen som løste ut fallskjermen. De to andre slapp meg og forsvant. Fra det øyeblikket av var jeg helt alene. Og alt var helt, helt stille. Jeg har aldri 12


a n ti su pe r

opplevd en sånn stillhet før. Jeg har aldri følt meg så alene i verden. Det var som et vakuum. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg var død. Det var som om jeg hadde gått over i en ny dimensjon. Det var et skikkelig «møte med deg sjæl»øyeblikk. Føling i lufta. Og stilt overfor det verst tenkelige følte jeg en underlig form for aksept. Jeg trodde ikke jeg skulle dø; jeg var hundre prosent sikker på det. Det var flere måter å dø på, slik jeg så det, og jeg gikk saklig gjennom dem: Jeg kunne havne i en høyspentledning og bli grillet levende. Jeg kunne ramle i vannet (og jeg hadde fullstendig glemt prosedyren for hva man da gjorde med fallskjermen og hvordan man kom seg inn mot land. Det var noe med en smykkelås, tror jeg). Jeg kunne smelle mot bakken med et brak. Var jeg heldig, overlevde jeg, og ble bare lam for livet. Det kunne komme onde fugler og hakke i stykker fallskjermen så jeg falt rett ned. Eller jeg ville være i en slags vektløs tilstand og sveve her oppe helt til jeg døde av sult og tørst. Jeg så for meg min egen begravelse. Jeg bekymret meg for hvordan samboeren min skulle klare avdragene på rekkehuset vi hadde kjøpt. Og jeg så for meg øynene til min mor, hun som alltid hadde sagt: «Du kan gjøre det meste. Men vær så snill, ikke hopp i fallskjerm.» Så var det akkurat det jeg gjorde. Jeg hang 12 000 fot over bakken i et tøystykke. Og nå var det for sent å angre på noen ting. Jeg ante ikke engang hvorfor jeg hadde gjort det. Bortsett fra et idiotisk selvpålagt prinsipp om aldri å takke nei til utfordringer. Jeg hadde hoppet i det, uten å tenke. Jeg 13


a n ti su pe r

hadde ikke vært med. Der og da forsto jeg forskjellen, selv om det tok meg fire år med gestaltterapi å forstå det teoretisk. Å ta små skritt ut av komfortsonen mens man kjenner at man er med i alle sansene, eller å hoppe i noe uten å kjenne etter. Jeg hadde hoppet blindt ut av komfortsonen, og det kan forårsake angst. Dette stuntet forårsaket også årevis med angst. Den lille flyskrekken jeg hadde, ble mangedoblet. Ennå kan jeg bråvåkne av mareritt der jeg drømmer at jeg raser mot bakken. Jeg tenker ofte på hva som kunne ha skjedd, kjenner at pulsen stiger og at den dårlige samvittigheten gnager i magen. Og det er godt, selv om det er vondt, for det er dette ubehaget som minner meg på at jeg ikke skal gjøre det igjen. Jeg skal aldri mer leke med livet på den måten. Jeg velger å se på det som verdifull livserfaring. Learning by failing. Og en form for evaluering: Ok, nå vet jeg i alle fall hva jeg ikke skal drive med. Men før jeg tenkte alt dette – hvordan kom jeg meg ned i én bit? Min venninne Vivian, som var nede på bakken og ferdig med tandemhoppet for lenge siden, spurte instruktørene om hvor jeg ble av. De pekte opp mot himmelen. «Er hun den lille prikken der oppe?», spurte hun forskrekket. Samtidig som hun kikket opp, forsøkte jeg å styre fallskjermen den veien jeg trodde var i retning av klubbhuset. Problemet var bare at jeg hadde glemt hvordan jeg styrte. Jeg skulle trekke i snorene – trakk jeg i den venstre, gikk det til venstre og vice versa. Men jeg fikk det for meg at jeg skulle dra snorene utover – det virket mest 14


a n ti su pe r

logisk – med det resultatet at jeg begynte å loope. Nede på bakken sa instruktørene strengt til Vivian: «Altså, hun bør ikke begynne å loope ennå. Det der er ikke akkurat for nybegynnere.» Vivian sa, som sant var, at hun absolutt ikke trodde jeg gjorde det med vilje. Etterpå kunne hun bekrefte at det tok lang tid før jeg kom ned. 12 000 fot er høyt. Og der hang jeg og hadde forsonet meg med døden og var forbausende rolig. Men så begynte bakken å nærme seg. Ikke nok med det – jeg så vindpølsa som vi hadde fått beskjed om å kikke etter, og den var i riktig retning – mot meg. Jeg tenkte: «I all verden, har jeg en sjanse til å overleve?» Noe våknet i meg. Jeg husket at man skulle se på et tre og tenke at det var omtrent to meter høyt, så man kunne bremse når man var på høyde med det. Du får nemlig bare én mulighet til å bremse. Så, altså: Jeg peilet meg ut et tre og trakk i begge snorene samtidig. Og så bestemte jeg meg: Hvis jeg overlever dette, hvis jeg lander nå og lever etterpå, skal jeg aldri gamble med livet mitt igjen. Jeg skal bare ta utfordringer som har mening. Og som helst har mening for noen andre enn meg selv. Bare da er det verdt det. Jeg landet i motvind. På flystripa. Med litt for god fart. Jeg slo halebeinet kraftig og skrapet hånden til blods. Ennå har jeg hvite arr på fingerknokene. En liten påminnelse. Innrisset advarsel. Etterpå var jeg i sjokk. Jeg kjørte den lille røde Nissan Sunnyen min hjem i 140 kilometer i timen mens jeg snakket i telefonen. Jeg kom hjem til samboeren min og 15


a n ti su pe r

snakket så høyt og frenetisk at han åpnet en flaske vin og ba meg roe meg ned. Og bestevenninnen min, som jeg snakket med på telefonen, forklarte meg hva psykologpappaen hennes hadde lært henne om mennesker i sjokk. Jeg skjønte ingenting. «Hvorfor i all verden snakker du til meg om mennesker i sjokk», sa jeg. «Jeg er ikke i sjokk – jeg har hoppet i fallskjerm!» Men selvsagt var jeg i sjokk. Jeg var traumatisert. Og det var jeg som hadde forårsaket det. Ingen andre. Det var kanskje det verste av alt. Jeg sier ikke at du ikke skal hoppe i fallskjerm. På ingen måte. For mange er dette helt riktig. For menneskene vi var sammen med på kurset, var dette det eneste riktige. De levde og åndet for fallskjermsporten. Noen drev med skeletonbob i tillegg (bob-aking hvor man ligger med hodet først). Andre hadde hanggliding som hobby. Et par hadde vært på Nordpolen, fordi hennes høyeste ønske var å spise is i arktiske omgivelser. En sa hun syntes fallskjermhopping var bedre enn sex. Det var fryktelig for henne å gå gravid og ikke kunne hoppe. Det er lett å la seg forføre av slike utsagn. Tenke at det gjelder for deg også. At det er det som er meningen med livet. Da er det viktig å stoppe opp og tenke: Et det riktig for meg? Jeg, for eksempel, har null behov for å spise is på Nordpolen eller ake i 100 kilometer i timen med hodet først. Jeg spiser is på brygga om sommeren og aker utenfor stuevinduet mens jeg bremser med hælene. Vi er forskjellige. Det er det som er poenget mitt. Vi 16


a n ti su pe r

har ulik spenningstoleranse i kroppen. Noen må hoppe i fallskjerm for å kjenne at adrenalinet bruser og de virkelig lever. Hos andre kiler det i magen når de kjører fem kilometer for fort. Hva slags utfordringer trenger du for å kjenne at du lever? For utfordringer mener jeg bestemt at vi trenger, i varierende grad og form. For meg er mye av meningen med livet å være i utvikling. Gå ut av komfortsonen, med hele meg og passe store skritt, så ofte jeg kan. Når jeg skriver dette, sitter jeg i Panama, hvor jeg skal være med familien i ett år. Det er definitivt en «ut av komfortsonen»opplevelse. Mange sa det var ekstremsport å gjøre noe sånt med små barn. Vi hadde aldri vært i landet, kunne ikke språket og kjente ingen i Panama. Kanskje er det ekstremt. Men det er ikke et fallskjermhopp – eller sjumilssteg, om du vil. Vi har forberedt oss i et år. Og det er nøye gjennomtenkt. Selv om det alltid vil dukke opp overraskelser underveis og man ikke kan forestille seg alt på forhånd. Sånn er livet. Dessverre og heldigvis. For meg er dette også et selvrealiseringsprosjekt med mening. Hva i all verden skal vi med selvrealisering hvis den ikke gagner andre enn oss selv? Hva i all verden skal vi strebe etter å være så lykkelige for, og hvorfor skal vi lære barna å tenke at de er unike, hvis vi bare skal gå rundt på hver vår tue og være lykkelige og unike? Det virker meningsløst. Vi er en del av en helhet, av noe større, både kongelige og tiggere og kjendiser og rusavhengige og ballettdansere og keisere og deg og meg. 17


a n ti su pe r

Mye av meningen med livet for meg er å være noe for andre. Psykolog Grethe Nordhelle sier det så fint: «Når vi realiserer oss selv, virkelig går i dybden og kommer i kontakt med vårt innerste vesen, da oppnår vi harmoni og fred. Og det er i denne tilstanden vi kan gi noe til andre. Det er da vi er ekte og gir med hjertet. Det er da vi kan lage ringvirkninger og en bedre verden.» Dette er noe av det viktigste jeg vil lære mine barn: at verden er større enn dem selv. For virkelig å lære det må barna gjøre noe annet enn å sitte ved en metallpult og høre om hvordan du skal ha empati med barn i u-land som ikke har like mye som deg. De må oppleve det, i en eller annen form. De må ut av komfortsonen. Vi fikk en del reaksjoner da vi fortalte folk at vi skulle ta med barna til Panama. De fleste var positive. «Tenk for en gave til barna,» sa de. «Barna kommer til å lære seg to språk og oppleve en eksotisk kultur.» «Ja», tenker jeg. «Og kanskje kan de gi noe tilbake til verden også?» For det dreier seg ikke bare om deres utvikling og opplevelser. Forhåpentligvis vil de bli mer ydmyke av å plutselig være outsiderne, og kanskje tenke mer globalt når de ser at verden er større enn «Åssia Grill» i Drammen. Hvordan er det å måtte tilegne seg et nytt språk, lære nesten alt på nytt, tilpasse seg etablerte gjenger? Klart det er tøft. Ubehagelig. Og veldig lærerikt. Vi beskytter ikke barna våre mot verden – vi forsøker å være den støtten de trenger for å utvikle seg. Så lenge vi har mulighet. En dag skal de faktisk stå på egne bein, hvis alt går etter planen. Da trenger de å ha trent seg 18


a n ti su pe r

på det. Kanskje kan de være noe for andre som trenger det, fordi de tenker utover seg selv. Å gå ut av komfortsonen er ubehagelig. Vi er vant til å tenke at ubehag er feil. Vi gjør som regel mye for å komme oss vekk fra ubehag. Propper i oss godteri, ser på TV, spiller, shopper, ruser oss. Men at noe kjennes ubehagelig, betyr ikke at det er feil. For at tannverken skal gå over, er du nødt til å sette deg i tannlegestolen og ta problemet ved roten. Ubehag er utviklende. Det er det du vokser på. Du kan ofte kjenne ubehaget rent fysisk, for eksempel i form av en svak kvalme, hjertebank og stramme muskler. Kroppen er et finstemt instrument som du burde lytte mer til og spille på lag med. Her i Vesten er vi veldig mye i hodet. På gestaltstudiet lærte vi om å gå dypere ned i kroppen – lytte og kjenne etter signaler. Når hodet og kroppen er uenige, noe jeg ofte opplever, er det alltid kroppen som vinner. Fordi oppe i hodet er det så mye annet som forstyrrer – tolkninger, synsinger, erfaringer og usikkerhet. Kroppen, derimot, gir et klart og udiskutabelt signal: Jeg er redd. Jeg er sint. Jeg er lei meg. Så: Hvis ubehag ikke er feil – hvordan skal man da vite om man skal gå ut av komfortsonen eller ikke? Det er en treningssak. Det er en hårfin grense mellom «excitement» (opphisselse) og «anxiety» (angst). Jeg bruker de engelske ordene fordi de er mer treffende, og de ligner hverandre. For å lære deg å kjenne forskjellen, må du trene på å lytte til kroppen din. Tenk for eksempel på da jeg skulle hoppe 19

Profile for Flux Forlag

Antisuper  

Klokt fra bloggeren Antisupermamma! Hylende morsom og dypt menneskelig fra antisuper-Kristine. Ubehag er ikke farlig. Ingen er lykkelige...

Antisuper  

Klokt fra bloggeren Antisupermamma! Hylende morsom og dypt menneskelig fra antisuper-Kristine. Ubehag er ikke farlig. Ingen er lykkelige...

Advertisement