Page 1

NR 6 2012 ÅRGANG 59 KR 89,-

Nordens LEDENDE kunstmagasin

Magne Furuholmen

50 år!

Sex! Rus! Vold! En samtale med Christopher Nielsen

Odd Nerdrum møter Klimt i Wien Backstage hos Skavlan:

Bjørn Opsahl

KUNSTHISTORIE: Frits Thaulow

Selvportretter i kunsten på Louisiana

Kvinner nær stupet i Anja Niemis fotografier

PUSHWAGNER RETURUKE 4

på HAUGAR

INTERPRESS NORGE AS


Detail Breakfast

S c e n e s f r o m t h e S e c o n d Wo r l d Wa r Vebjørn Sand Paintings 2010–2012

277 West 4th Street, between Perry Street and West 11th Street, West Village, New York City, 10014 Tel. 1.212.414.8714, 1.646.226.3070. Email: aune@gallerysand.com

www.gallerysand.com

www.vebjornsand.com

www.liveice.com

www.leonardobridgeproject.org


Innhold Kunstnerintervjuer: EKSKLUSIVT: Magne Furuholmen 50 år! ....................................................................................... 10

– Jeg ser helheten bedre fra mange vinkler. Magne Furuholmen

MESTERMØTE: Odd Nerdrum i Wien .............................................................................................. 19 Anja Niemis kvinner i oppløsning ..................................................................................................... 34 Christopher Nielsen: likkiste med platespiller og tegneserier ............................................... 42 Josefine Lyche og Henrik Pask sitt kunstnersamarbeid .......................................................... 54 Prosjektskolen for rebellene ................................................................................................................ 68 Nils Olav Bøes miniatyrverden .......................................................................................................... 70 Den kulturelle spaserstokken .............................................................................................................. 79 Bak kulissene på kunstmessene ........................................................................................................ 80 Shwan Dler Qaradaki: kunstner med fast oppholdstillatelse ................................................ 88 Elin Brissmans nitide malerier ............................................................................................................ 94

Skulptur: Dubuffet som arkitekt i New York ................................................................................................... 98

Aktuelt: Pushwagners første retrospektive utstilling i Norge ................................................................ 24 Selvportretter på Louisiana i Danmark .......................................................................................... 50 Fotograf tolker: Bjørn Opsahl backstage hos Skavlan ............................................................. 60 Slow Art ...................................................................................................................................................... 66 Cathrine Knudsen stiller ut i en gammel fabrikk på Hamar .................................................. 84

Kunsthistorie:

10 106

Bjørn Lis spalte De utstøttes billedhistorie ................................................................................... 104 Frits Thaulow ............................................................................................................................................. 106 Singapores største kunstner ............................................................................................................... 112

Fast / annet: KUNST i tiden ............................................................................................................................................ 16 Pulsen på gatekunst ............................................................................................................................... 41 Favoritter: Natalie Holland .................................................................................................................. 76 Inspirasjon med Gro Mukta Holter .................................................................................................. 97 Designikon: Popcornstolen .................................................................................................................. 103

94

KUNSTomtaler / KUNSTanmeldelser av Lars Elton .................................................................... 114 KUNSTkurs ................................................................................................................................................. 118 Galleripresentasjon: Elisabeth Ramfjord ....................................................................................... 118 Instruktivt: Hazel Soan ......................................................................................................................... 120 KUNSTkryssord ......................................................................................................................................... 130 På veggen: Sune Nordgren .................................................................................................................. 132

42 34


19 24

KUNST 6: 2012 59. årgang Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart as, selskap i Aller Media AS Opplag: 20 000 Årsabonnement 495,-  Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

– Dette synes jeg er et ufattelig vakkert bilde.

MEDVIRKENDE:

Odd Nerdrum

Redaksjonen:

Kunstverk:

Mette Dybwad Torstensen / ansvarlig redaktør mette@fineart.no / mobil: 901 19 007

Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mobil: 920 85 907 Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf anne.vesaas@fineart.no Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt tonje@fineart.no Kristin Krugerud / salgsleder kristin@fineart.no

Trykk: www.onetoone.as

Ansvarlig abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no 22 01 24 20 / mobil: 913 90 389

Bjørn Hatterud / kunstkritiker og skribent

Annonsering:

Bjørn Li / kunstskribent

Eric Bjørklund

Christina Gothe Schultz / skribent

eric@fineart.no / mobil: 948 17 753

Finn Skårderud / psykolog og forfatter Frøydis Benestad Hågvar / designer og skribent

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

Gro Mukta Holter / designer og kunstner Gunhild Horgmo / kunsthistoriker og skribent

Jan Kokkin / kunsthistoriker og skribent Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker i VG og frilansjournalist Lillian Reif / journalist Michael Dee / skribent

Om forsiden: KUNST valgte Pushwagners nyeste trykk, Cosmos, som årets siste forside. Motivet baserer seg på en tegning Pushwagner utviklet i Waxholm i Stockholm på slutten av 1970-tallet, etter hans London-periode. Det er uvanlig å se trykk av kunstneren i sort / hvitt. Detaljrikdommen i tegningen står i en kontrast til de enkle formene og den rene streken i seriene Soft City og En dag i familien Manns liv. Cosmos minner mer om Apokalypse-frisen til Pushwagner.

Tanja Thorjussen / kunstner og skribent Torgrim Eggen / forfatter og journalist Toril S. Kojan / skribent og kunstner

Fotografer: Anne Vesaas Julia Skorupska

36

Anne Vesaas

Anne Marit Muri / skribent

Hazel Soan / kunstner

Nesten 1500 tok turen til Haugar for å få med seg åpningshelgen til Pushwagners utstilling.

www.onetoone.as

Bidragsytere: Arne Spångberg / skribent

24

Design:

Bli abonnent! Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen. Send SMS med kodeord KUNST til 2007.

KUNST utgis av Fineart og holder til i Galleri Fineart på Aker Brygge / Tjuvholmen. Galleriet har åpent: Mandag–torsdag kl. 10–20 / fredag kl. 10-17 / lørdag kl. 10–18 Adresse: Filipstad brygge 2 / 22 01 24 20 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST 2012:

54

Helside: Halvside: Kvartside: Pris: 24 990,- eks. mva. Pris: 14 990,- eks. mva. Pris: 9990,- eks. mva. KUNST selges nå også i løssalg fra ditt utsalgssted. For mer informasjon kontakt: Eric Bjørklund / eric@fineart.no / mobil: 948 17 753


Foto: Bjørn Wad

Rett etter at nærmere 20 000 mennesker hadde svettet seg gjennom gatene under Oslo Maraton 22. september i år, startet et kunståpningmaraton uten like her på Tjuvholmen fra 25. til 29. september. Marina Abramovic (som vi skrev om i KUNST 5) var i Oslo og hadde både lecture i Folketeateret og preåpning og åpning på Galleri Brandstrup. Samme dag åpnet H.M. Dronningen hovedstadens nye storstue, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, den første av hele fire åpningsarrangementer av Renzo Pianos elegante ramme om en solid kunstsamling. Stolper & Friends åpnet en utstilling med Sarah Hardacre, og Fineart inviterte til afterwork med lansering av årets 5. utgave av KUNST og en utstilling med temaet Kunst i rommet. Men noe slo meg der jeg løp fra lokale til lokale disse dagene: Hvor er de under 15 år? De samme ansiktene møtte meg på hvert sted: kjendiser, kulturtopper, kunstnertopper, finansfiffen, gallerister og spesielt inviterte. De innvidde. De viktige. VIP. De pengesterke. Samlerne. De kunstkunnskapsrike. De kulturelle. Kanskje har det alltid vært slik helt siden Mediciene slo an tonen for kunstoppdragene i renessansens Italia, Solkongen Ludvig og hoffet hans la premissene for kunst & mote i Versailles og den katolske kirken engasjerte kunstnere til pomp, prakt og marmor og høyere og høyere gotiske hvelv. Men må det være sånn? Etter åpningsritualene vil jo selvsagt galleriene og museene åpne dørene for folk flest, men først er utstillingene forbeholdt en elite. Slik er regelen. Hvor er barna her? De under 15 år? Eller 20 … ? Jeg utfordrer gallerier og museer til å tenke litt utover den kommersielle gjestelisten og VIP-invitasjonene. Utover offentlig sponsede arrangementer i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Jeg vil også utfordre foreldrene på VIP-listen til å inkludere de unge. Min datter på fem år var faktisk det eneste barnet blant de 400 inviterte på åpningen til Astrup Fearnley-museet! Hennes begeistrede vandring fra bilde til bilde fikk meg til å se denne kunsten på en helt ny måte, mens de fleste fremmøtte stod med ryggen til og klirret med glass. Mens de minglet, undret hun seg over Takashi Murakamis skulptur 3-Meter Girl, og en museumsvert fortalte at Jeff Koons’ Caterpillar Ladder var malt metall. Men hvorfor vil kunstneren male på stål for å etterligne plast? Kan han ikke like godt bruke plast? Hvorfor er planter plutselig kunst når de plasseres inn i Huang Yong Pings skulptur Colosseum? Foran Marina Abramovics video, Clean the house, på Galleri Brandstrup, der performancekunstneren lå helt stille med et skjelett som beveget seg over henne når hun pustet, satte datteren min seg ned på gulvet og fulgte spent med på skjermen. Hva gjør at vi lever? Pusten. Lever et skjelett? Hvorfor holder Marina hendene foran ansiktet? Gråter hun? Hvorfor gråter hun? Jeg mener ikke at alle kunståpninger skal bli barnekunstfestivaler, men jeg oppfordrer deg til å ta med barn på utstillingen ved neste galleri- eller museumsbesøk. La barnet ta føringen, og du vil få en helt ny kunstopplevelse. Noen ganger spør jeg meg selv hva jeg egentlig jobber med. Hvordan kan man forsvare at man er heltidsengasjert i maling på lerreter eller bokser stablet i et rom, kalt en installasjon, med millionnuller på prislappen, når de sosiale problemene står i kø og barn sulter? En omvisning med et barn i førersetet gjør at jeg igjen ser kunstens essens og indre vesen – og kan legitimere mitt engasjement.

Bil

Vil du kjøpe noe av kunsten du leser om? Se etter dette ikonet på våre artikler! Kunst til salgs av kunstneren finner du i den vedlagte Kunstkatalogen!

en og

OBS! Hvor er de unge?

KUNSTkatalogen

Fineart på Facebook www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg og aktuelle arrangementer!

UNDRE SEG: Takashi Murakamis skulptur, 3-Meter Girl. Foto: AFM / Mike Bruce.

Hilsen

Mette Dybwad Torstensen Redaktør 8

6/2012

nstkata l Ku

r for salg i de

VIGNETT

STÅL ELLER PLAST? Jeff Koons’ Caterpillar Ladder. Foto: AFM / Jeff Koons studio.


På Bydel Tjuvholmen, vår Facebookside, får du oppdatert informasjon om bydelens aktiviteter og arrangementer, nyheter og gode tilbud fra våre spisesteder og butikker.

N E M L O H V TJU ANNO 2012 « Kunst er luksus, men det er for luksus vi lever»

[berthold brecht]

Med årets museumsbegivenhet bak oss, åpen skulpturpark og mange av byens toneangivende gallerier på plass, er Kunstbydelen nå klar til bruk. Kan man kalle den kunstferdig?

Q-Park Tjuvholmen er et av Oslos fineste parkeringshus, med plass til mange biler i alle farger.


VIGNETT

AKTUELL: Magne Furuholmen fylte 50 år 1. november og vil frem til årsskiftet ha en jubileumsutstilling på Galleri Trafo i Asker. 


EKSKLUSIVT

BOKSTAVELIG kunst Sist jeg møtte Magne Furuholmen var han hekta på aluminium og korthus. Nå har han wrappet inn det såkalte Aalto-bygget i Asker sentrum med anagrammer. Hva handler egentlig Magne Furuholmens kunstnerskap om?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas / Foto av verk © Magne Furuholmen

ASKER (KUNST): Fire menn i dresser med speilmosaikk, gevir på hodet og gassmasker, som lager musikk de ikke liker og ikke kan, og med artistnavnet Apparatjik. Et seil til Kjell Inge Røkkes båt. En forseglet skulptur med tanker fra ungdom anno 2012 til fremtiden. Mannshøye krukker med engelske ord mikset som bokstavkjeks ut fra bokstavene i navnet til den som mottar krukken – lik et annerledes portrett. Bokstaver og former malt på blodige laken fra akuttmottaket på Rikshospitalet. Korthus fra resirkulert aluminium foran Fredssenteret og et rom kledd med beskyttende aluminiumsfolie over snø og is med titlene CLIMAX og ANTICLIMAX. Bilder av bokstaver og fragmentert tekst. Dukkeversjoner av Magne Furuholmen, portretter av ham slik andre ser ham, eller vil se ham, i et rom med Furuholmens stemme på hundre lydspor i installasjonen Mange Furuholmen Discussing Art with Himselves. Og de mer allment kjente prosjektene: TV2-programmet The Voice, en jobb som manager og et liv som plateartist med to soloalbum og pop-karriere i a-ha. Hvordan skal man definere Furuholmens landskap? La oss rett og slett gå tilbake til begynnelsen: En sårbar strek og en blykasse fylt med minner.  – Jeg har lovet meg selv og min familie å ikke lage så mye de neste årene, men jeg vet ikke om jeg kan holde det! Jeg får mye energi av å jobbe, det er noe nesten manisk over det. Min kone mener jeg er en typisk ekstrovert person. Kanskje det er derfor jeg sover best med TVen på i hotellrommene ... Magne Furuholmen har sluppet KUNST inn i det aller helligste; atelieret i den gamle trafostasjonen i Asker. En modell av Kjell Inge Røkkes seil fanger blikket; Code One. Fotografen får noen regler. Rundt oss er det pakket og klart til Furuholmens store jubileumsutstilling som åpner 3. november i rommene under oss i forbindelse med hans 50-årsdag 1. november. Her er kunstnerlivet hans i esker og skuffer, fra debutprosjektet og grafikkmappen med ti sarte kold-

nålstrykk, Vulnerability i 1994 til hans siste utstilling Echo med malerier på blodige laken i 2012 på galleriet Stolper & Friends (hvor han er deleier). Det er lenge siden jeg hengte opp a-ha plakater over Stompa-sengen min og Barbie-huset og danset til Take on me under discolampen på Grender’n hver torsdag. Et sted på veien fra skinnarmbånd til Moods of Norway-jakke endret Furuholmen seg fra kommersiell popartist til en kunstner som selv setter reglene.  – I 1989 laget jeg mitt første grafiske blad til debut-utstillingen hos Arve Opdahl i Stavanger; det var ganske figurativt.  Magne graver frem en overraskende Munch-inspirert, sammenkrøpet figur med en monumental form der hodet ligger i et mørke, og fortsetter: – Så kom seriene Vulnerability og Ikaros, som minner mer om en slags tegneserie eller fabel. Bildene på den tiden fungerte nesten som en dagbok. Når jeg ser tilbake, er det tydelig at jeg kanskje var mer tegner enn maler i utgangspunktet. Og det er nok en av grunnene til at jeg har valgt å jobbe mye med grafiske teknikker, sier Magne, og viser frem sarte trykk med en direkte, skjør strek som nærmest vibrerer. Jeg lar meg fascinere av streken, som plutselig gir resten av kunstnerskapet en start; en forankring.  – Men når kom teksten? Og er det tekst som mening eller tekst som form du er interessert i? – Jeg har utfordret tekst både som arkitektur og form, men det begynte med mening. I tresnittserien Kutt fra 1995 brukte jeg personlige minner fra min fars flyulykke som utgangspunkt. Han var jazzmusiker, og hvert verk i Kutt henspiller på jazz-titler fra en håndskrevet liste jeg fant i hans ødelagte trompetkasse. Hver tittel er kuttet opp og gjort om til form og farge. Språk er jo også en form for musikk! Han slår han ut med armene og fyker hit og dit mellom eskene og en dekorert keramikkvask full av sneiper. Like ved ligger Furuholmens 6/2012

11


EKSKLUSIVT

KUTT var en av Furuholmens første tresnittserier, med titler fra hans fars jazznotater. Faren døde i en flyulykke i 1969.

TEGNEREN: Kanskje kan man si at Magne Furuholmens kunstnerskap er forankret i seriene Vulnerability og Ikaros fra 1994 som fremstiller livssyklusen fra fødsel til død med en direkte koldnålstrek. 

porselensservise Love Hearts med enkle, håndmalte statements som kommer til syne etter som maten spises. Et korthus holder balansen øverst på en hylle. Verktøyet ligger sirlig etter størrelse på benken. Kaoset er også organisert. Vi hopper videre til en ny node i Magnes liv.

Fra kolorist til gråtoner Tresnittene, som gir assosiasjoner til musikkomposisjoner, ble trykket i modige fargesammensetninger og bolde farger i Erasing memory. I 1995 fikk Furuholmen Høstutstillingsprisen for tresnittet Traveller, og det samme året laget han Flag for Burma. Året etter kom porteføljen Everything happens to me: fem tresnitt, et dikt skrevet av Henning Kramer Dahl og fire CD-er med musikk av jazzlegenden Chet Baker. Verkene ble laget mens Furuholmen konstant spilte Chet Baker for å se om musikken ble overført til grafikken. To år senere kom Blue note Boulevards ut, en Artist book med originale tresnitt. Boken var en slags reise gjennom jazzhistorien fra 1939 til 1969.  Magne forteller at han fort fikk merkelappen kolorist med disse bildene, noe som trigget hans neste prosjekt: Payne’s Gray i 2004. – Der og da ser jeg ikke den røde tråden i kunsten min, men i ettertid ser jeg den lange reisen. Tresnittene var uten sjenanse og tildels med en spissfindig koloritt. Men jeg hater å stivne i en bås. Alt jeg gjør er frukter av små oppdagelser underveis. Små ting kan på sikt få enorme konsekvenser.  I Payne’s Gray rev Furuholmen ned skillet mellom sin visuelle kunst og musikk-karrieren. Han utforsket den blå-grå fargen i alle dens nyanser, en farge man mener ble funnet opp av 1800-tallsmaleren William Payne. Og han benyttet sine egne tekster løpende i spiraler, fragmentert og som enkeltbokstaver. I 2005 kom Building

Ruins som en etterfølger av denne grafikk- og maleriserien. Og igjen skiftet Furuholmen uttrykk; fra grått til jordfarger i serien Monologues. Som en slags endelig konklusjon på Payne’s Grayprosjektet kom mappen Alpha Beta med 30 trykk og 12 vinylplater. Hvert trykk tok utgangspunkt i en bokstav, og Furuholmen beskriver prosjektet som en kirkegård for mening, men også som starten på noe nytt. I vinylene kuttet han opp alle vokal-filene fra a-has album The Foot of the Mountain til single ord, organiserte dem alfabetisk og laget nye setninger.

Rastløs Siden tidlig på 1990-tallet har Magne eksperimentert med glass og leire. Krukkene, med hans egentegnede form, har også blitt en del av hans signatur. Han viser oss et av portrettene med bokstaver både risset inn som en håndskrift og trykket på leiren med former. – Med krukkene ville jeg opprinnelig lage tredimensjonale malerier. Men jeg ville også utfordre portrettkunsten. Flere av krukkene er nemlig portretter der jeg bruker en persons navn og leker med bokstavene i nye engelske ord, omtrent som bokstavkjeks eller scrabble. Jeg liker å kalle det et personlig alfabet. Alle har vi et nært forhold til bokstavene i navnet vårt og kjenner dem fort igjen, selv om de er delt opp og blitt til andre ord. Vi har et iboende behov for å forstå og lete etter mening med én gang det er bokstaver inne i bildet. Jeg liker fragmenterte utsagn som er åpne og utfordrer det rasjonelle. Dessuten må du flytte deg rundt krukken for å se helheten! Akkurat en slik tankegang passer Magne. Han står sjelden mer enn et minutt på samme sted, og flytter seg hele tiden rundt mellom vaser og kasser. Vi følger etter. 

– Jeg hater å stivne i en bås. Alt jeg gjør er frukter av små oppdagelser underveis.

12

6/2012


VIGNETT

APPARATJIK ble dannet i 2008 og består av Guy Berryman (Coldplay), Jonas Bjerre (Mew), Martin Terefe (produsent og låtskriver) og Magne Furuholmen. De jobber på tvers av alt; fra musikk og visuell kunst til mote, design og vitenskap, et sted mellom kunst og populærkultur. 

– For andre kan det se ut som om jeg sprer meg vidt som kunstner, men jeg synes ikke selv at jeg gjør det! Jeg ser helheten bedre fra mange vinkler. Jeg lærer ved å flytte meg og se fra ulike perspektiver, også i prosjekter. Men jeg respekterer selvfølgelig kunstnere som spisser seg inn på én ting hele livet. Som Jan Groth, for eksempel, som lader uttrykket ved å redusere det så ekstremt. Jeg er nok mer glupsk av type.

Samleren Han stopper foran de siste maleriene på blodige laken fra akuttmottaket på Rikshospitalet som han har malt med fargen sanguine, latin for blodrød. Hvert maleri måler 85 x 200 centimeter, målene på en standard sykehusseng. Maleriserien har fått tittelen Echo og Futura Plus og refererer til livet innenfor sykehuset, men også til dramaene som har utspilt seg på disse lakenene. – Jeg har lenge samlet på hotell-laken for å trykke på dem. Som Askeladden tar jeg vare på ting jeg finner, husker jeg dro med meg mange døde og halvdøde kråker hjem da jeg var liten. Bestefaren min lærte meg dette. Han stoppet alltid på motorveien for å plukke opp tomflasker, forteller Magne, uten å utdype den sterkt ladete serien mer. Han går bort til noen avlange metallplater der ord som MÅ IKKE GLEMME er preget inn. Nylig satte han i gang prosjektet Tidskapselen i lys av 22. juli. I 2031 kan forskere åpne hans skulptur som inneholder tanker fra elever ved 20 videregående skoler, skrevet på brev lagret i metallbokser og forseglet i Furuholmens skulptur i foajeen på Riksarkivet. – Jeg får energi av unge folk som angriper ting uten for mye i bagasjen og av prosjekter som kan fortsette uten meg. Plutselig går han tvers over gulvet igjen, bort til en blykasse. Og igjen går vi raskt fra slutten til starten. Kassen er verket Traveller fra

1989, som aldri ble avsluttet. Han løfter det, ja, blytunge lokket og viser innholdet: Gamle fotoer fra farens ulykke. Dokumenter. – Plutselig er ringen sluttet; det er en tråd fra Til ungdommen tilbake til dette minneskrinet som har fulgt meg hele veien! Det ser jeg nå.

Pendlerperioden over – Pendler du nå mellom musikken og kunsten? – Jeg var pendler i en periode, men nå pendler jeg ikke lenger. Alt går i hverandre. Som med Apparatjik (sammen med Guy Berryman fra Coldplay, Jonas Bjerre fra Mew og Martin Terefe). Vi kjenner alle popmusikkens språk, men bestemte oss for å lage musikk som ingen kunne noe om – eller ikke engang likte! Det ble en blanding av Donna Summer og Clash, en slags combat-disco. Apparatjik ramler som regel mellom alle stoler; det er egentlig hverken et kunstprosjekt eller et band. Det er både lekent og seriøst, ofte uten noen særlig pedagogisk sammenheng. Vi samarbeider med alt fra Moods of Norway til kvantefysikere ved Massachusetts Institute of Technology – Max Tegmark sendte oss kapitler fra en ny bok han skrev på, og vi laget musikk til teksten akkurat slik den var skrevet. Why not!

Grønt samarbeid Magne finner frem en katalog og viser bilder av Apparatjik i speilmosaikkbesatte dresser, gevir og gassmasker ved Neue Nationalgalerie i Berlin. Her er det humor, dada og elbiler gjort om til en diskokule.  – Jeg har alltid vært nysgjerrig på ny teknologi og miljøprosjekter … Morten Harket og jeg var faktisk de som betalte for den første elbilen som kom til Norge – en gave til Bellona. En annen samarbeidspartner i Berlin var Deutsche Bank. Apparatjik laget spiselige penger til 6/2012

13


VIGNETT

ECHO er malt på blodige laken fra akuttmottaket på Rikshospitalet. I serien Futura Plus måler hvert maleri 85 x 200 centimeter, målene på en standard sykehusseng. 

UTSMYKNING I BERGEN: I 2003 laget Furuholmen denne fem meter høye krukken med en 150 meter lang blå keramikklinje mot sjøen. Fra høyttalere i bakken høres musikk fra en mørk trompet, spilt av Nils Petter Molvær, lyden kommer og går i et random mønster og gir assosiasjoner til skip som passerer.

CLIMAX fra 2007 er en skulptur som ble bestilt av Nobelsenteret i Oslo til prisvinner Al Gore sitt besøk. Korthuset er laget av resirkulert aluminium og viser et hus på vei til å kollapse.


EKSKLUSIVT

AALTO-BYGGET: Denne høsten pakket Furuholmen inn det såkalte Aalto-bygget i Asker i mesh og ga det tittelen Bouquet. Utgangspunktet var den hollandske tulipanpaletten og anagrammer fra bokstavene i KUNST RETT VEST. 

PAYNE’S GRAY fra 2004 markerer overgangen fra farger til en smal palett med Furuholmens egne tekster. 

åpningen av bankens nye bygg i Frankfurt, og oppfordret folk til å spise pengene fremfor å handle mat – cut out the middleman! Deutsche Bank er selvfølgelig like skitne på hendene som andre banker – og som alle vi andre er – men de har i det minste tro nok på fremtiden til blant annet å redusere vannforbruket med 90 % i den nye bygningen. Du kan si at Apparatjik lager popmusikk uten å følge reglene. – Bort fra det kommersielle?  – Det er det jeg kaller reglene. Jeg vil ikke la meg fange av egen dyktighet. Jeg synes det er gøy å bygge sandslott, men enda mer gøy å trampe på det. Jeg har faktisk aldri kjedet meg en dag på jobb! Det handler om frihet fra forventning. Alle utsagn du ytrer skaper en forventning om neste utsagn. Jeg vurderer der og da hva jeg skal gjøre. Blir noe i fare for å bli rutinepreget, blir jeg veldig rastløs! – Men til sist, dette bygget i Asker, er Christo i ditt hode her? – Jeg jobbet som regiassistent på Henie Onstad Kunstsenter da jeg var 15 år og traff blant annet kunstnere som Yoko Ono og Christo. Jeg ante jo ikke så mye om dem da, men de opplevelsene er nok med som bakteppe for det jeg gjør. Du kan ikke pakke inn en bygning uten å referere til Christo. Men jeg ser på akkurat dette prosjektet mer som et tredimensjonalt maleri. Jeg ville tydeliggjøre byggets arkitektoniske utgangspunkt. Når draperingen tas ned, håper jeg at folk vil savne den. Og kanskje, når de passerer bygget om ti år, vil nettopp dette stuntet får dem til å se bygget – på en litt annen måte.  – Å bli oppmerksom på sine omgivelser og hverdag?

– Ja. Situasjonsbetinget forståelse og innsikt. Tenk bare på musikk – i kjærlighetssorg kan selv de mest banale poplåter plutselig bli meningsfylte.  Vi skifter raskt node og tar siste stopp utenfor Aalto-bygningen i Asker sentrum. – Dette blir altfor langt, sier fotografen på vei bort. – Gjør som meg da jeg sendte ut siste pressemelding: Jeg skrev en tekst om alt jeg fant kritikkverdig i norsk kunst, klippet den i mange biter, limte den random sammen og sendte den ut. Det kom ingen journalister! ler Magne, mens han hutrende lar seg avfotografere foran det bokstavdekkete bygget. – Før jeg starter å jobbe lager jeg noen kjøreregler. I dette prosjektet valgte jeg å kun bruke bokstavene i ordene KUNST RETT VEST. Paletten begrenset jeg til den offentlig tilgjengelige hollandske tulipanpaletten. Slike dogmer kan virke frigjørende. Står du foran et lerret og skal male noe, har du fort hele kunsthistorien i ryggen og hele verdens farger på paletten. Valgene blir så mange og nesten forkrøplende ... Å kun forholde seg til én bokstav eller velge én farge kan være nok til å sette i gang en masse aktivitet i meg. Ellers blir det fort en slags … lammelse. Sier Magne Furuholmen. Fra en liten detalj springer altså de mest komplekse prosjekter ut. Og en enkel, skjør strek er spiren til store korthus og wrappede bygninger. ■

JULETREET: I 2002 ble Furuholmen invitert til å dekorere et juletre på Oslo S. Han bestemte seg for å bruke hele budsjettet på 14  000 kroner til å dekorere treet, og laget origamipynt av pengesedlene. Så snart media avslørte at pengene var ekte, ble treet ribbet for verdiene over natten. Verket var fullført, og konseptet førte til performancen My Life as a Media Slut i undergrunnsmagasinet Hot Rod Magazine. Furuholmen var utkledd som drag, og fotoene ble tatt i et Oslohotell kjent for prostitusjon. Magasinet ga et tilbud om å kjøpe et ubegrenset opplag av tusenkronersedler signert Furuholmen, solgt for det dobbelte. Stuntet provoserte Sentralbanken som mente at kunstneren ikke kunne øke verdien på den norske kronen med en signatur. Furuholmen svarte tilbake med verket Munch Landscape i 2003: Han limte 18 tusenkronersedler på et lerret med et portrett av Edvard Munch, som var avbildet på sedlene, og satte prisen til 15 000 kroner, altså 3000 kroner under den reelle verdien på verket. Verket inneholdt også en instruksjon om hvordan man kunne få løs sedlene.

6/2012

15


VIGNETT

Kunst i tiden

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Et hus å dø i Snøhetta og Bjarne Melgaard har samarbeidet om Melgaards visjonære hus: A House to Die in. Frem til 18. november vises prosjektet med skisser og modeller i Institute of Contemporary Arts (ICA) i London. Det vil være en fullskala modell av fasaden. Planen er å bygge huset i Oslo i 2014, der Melgaard skal jobbe og leve. Dette er Melgaards første soloutstilling i Storbritannia.

Tidligere Nerdrum-elev i Ringnes’ lokaler

Foto: Nils Jorgensen / Rex Features / AOP

Utgavens hemmelighet fra norskehemmeligheter.no: Over 3000 mennesker besøker www.norskehemmeligheter.no på en dag. I løpet av to år har det norske folk lagt igjen mer enn 20 000 hemmeligheter på siden til Cathrine Louise Finstad og Elise Sofie Østby, som utgjør illustrasjonsduoen Desillustrert. Hver søndag legger jentene ut syv nye illustrerte hemmeligheter på weben. De gir KUNST en ny hemmelighet til hver utgave: — Høsten er en vanlig forkjølelsestid der hygienen kan være verdt å tenke på ... Vi valgte en hemmelighet som skapte litt furore på Facebook, samt virkelig har en tekst og illustrasjon som møtes midt i magen på oss som ser den! Grøss! forteller jentene. 16

6/2012

Helene Knoop arrangerer maleriutstilling fra 15. til 25. november i Øvre Slottsgate 12b i Oslo. Hennes seneste malerier viser motiver med ungdom, dens frihet og melankoli. Hennes figurer er plassert i vannet. Tidevann viser et par hvor kvinnen flyter med tidevannet ut mot horisonten og mannen prøver å fange henne fra land. Ungdomsbrønnen viser den motsatte prosessen; eldre kvinner ledes inn i et basseng, bader under fontenen og stiger opp igjen som unge. Andre bilder viser individet, som albinojenta Andrea, også kjent for å ha spilt i filmen Maskeblomstfamilien. Hun trives best i mørket, og fremstillingen av hennes skikkelse kan sammenlignes med en katt eller en vampyr. Den siste Taterjenta, Stine, er malt som vår tids sigøynerpike. Frimodig utleverer hun seg i møte med staten; mannen som er i ferd med en tvangssterilisering. Utøya befinner seg som en del av motivene, gjengitt som en naturperle. Helene Knoop har de siste årene malt fra den mytologiske verden. Hun har trådt ut av de gamle mytene og maler nå fra dagens myter. Det er blitt gitt ut bok om hennes produksjon fra de siste ti årene med tekster av kunsthistoriker Therese Sjøvoll. Knoop har hatt tematiske separatutstillinger flere ganger i ulike gallerier i både inn- og utland, og vært jurymedlem og arrangør av Kitsch-Biennalen. Som et sosialt eksperiment og i egen regi viser hun produksjon fra det siste året i Oslos beste lokaler, lånt av Christian Ringnes som er kjent for å bringe kunsten frem i det offentlige rom i Oslo.


Har du tips til denne spalten? Skriv til redaksjonen@fineart.no

Årets store kunstkonkurranse for barn – Det ble sendt inn mange gode bidrag til årets store kunstkonkurranse for barn, arrangert av Sparebankstiftelsen DNB NOR, Forsvarsbygg – Nasjonale festningsverk og Q barnekultur. Vi er veldig imponert over mengden og kvaliteten på bidragene. Det er spennende å se at denne type prosjekt skaper engasjement både hos elever og lærere, forteller Nina Molven fra Q barnekultur, prosjektleder for konkurransen. Fem tegninger og modeller av skulpturer ble kåret som vinnere. Disse ble produsert og satt ut på Akershus festning. I løpet av høsten kåret en egen barnejury ytterligere vinnere. Alle bidragene kan sees på Akershus festning i november.

Foto: Anders Aavik Hagen

Kunst i byrommet Aleksi Wildhagen stilte i høst ut I wish I was in Finland på Galleri LNM i Oslo. Bakgrunnen for utstillingen var et prosjekt med en mobil tegnevogn, der han under Tegnebiennalen flyttet seg rundt i Kvadraturen og registrerte omgivelsene gjennom tegninger og croquis. Tekst Line Ørslien Ruud

– Sommeren 2011 bygget jeg om en NSB-tralle for kofferter til et mobilt atelier for tegning. Jeg forflyttet meg rundt i Porsgrunn og Skien i løpet av juni og juli og tegnet portretter av folk i bybildet. Prosjektet utviklet seg deretter i retning av også å dokumentere omgivelsene jeg befant meg i. I mai og juni under Tegnebiennalen 2012 gjennomførte jeg en ny periode med det mobile atelieret mitt. Men jeg var ikke lenger interessert i å reklamere for portrettegning, men å utforske hvordan jeg ville fungere i interaksjon med mine omgivelser. I tolv dager var min tumleplass fra Wessels plass ned til Jernbanetorget og ut i havnebassenget. Når jeg ikke var ute og tegnet, stod vognen parkert i utstillingslokalet med en stadig voksende produksjon av tegninger, forteller Wildhagen, som er utdannet billedkunstner fra NTNU i Trondheim. Publikum ble invitert inn i prosjektet gjennom åpne samtaler om tegneprosessen, og Kvadraturens mangefasetterte persongalleri ga Wildhagen mange sterke møter. I prosjektet fremhever han viktigheten av tid og åpenhet mot andre mennesker og deres historier.

BJØRN BARRES lysboks.

STICKMAN er en mann som ligner på en tegneseriefigur, laget i bronse, skapt av Per Kolstad, Fridtjof Følstad Lund og Albert Jonathan Giverin i 5A ved Grindbakken skole, Oslo. Foto: Nina Molven, Q barnekultur.

Syv kunstverk i boks

– Skulpturarena öst lanserte i november et nytt utstillingsprosjekt: Box-stories 0,0130977. De har invitert syv kunstnere til å presentere hvert sitt prosjekt. Det blir syv åpninger på syv ulike datoer i november og desember 2012. Kunstnerne har fått beskjed om å holde seg innenfor en definert ramme: en boks. Hvordan de takler denne rammen er opp til den enkelte kunstneren. Kunstnerne velger også selv sted og presentasjonsform for prosjektet sitt. En blogg vil inneholde oppdateringer om prosjektene: http://boxstoriesblog.wordpress.com/ 2. november åpnet Lars Vilks sitt prosjekt med utgangspunkt i et tre. 7. november åpnet Hanne Tyrmi sin boks. De fem andre kunstnerne er Bjørn Bjarre med en lysboks som åpner 16. november, Jon Gundersen 21. november, Sara Korshøj Christensen 1. desember, Eirik Senje 7. desember og Mariken Kramer 14. desember. Skulpturarena öst er Norsk Billedhoggerforenings satsing på eksperimentell tredimensjonal kunst i det offentlige rom, opprettet i 2008. Prosjektet har tre hovedarenaer, der de også bruker butikklokaler, kafeer og bygater rundt Billedhoggerhuset, Skulpturparken i Hekkveien 5 og Prosjektrom Carl Berner på Carl Berner t-banestasjon.

6/2012

17


VIGNETT

Gustav Klimt (1862 –1918)

Maler og brukskunstner, født i Baumgarten i nærheten av Wien. Studerte i Wien, hvor han 1897 var en av grunnleggerne av Sezessionbevegelsen, en gruppe kunstnere som gjorde opprør mot historiske kunstidealer. Klimt begynte med allegoriske monumentalmalerier i symbolist-tradisjonen, men utviklet seg senere til den kanskje fremste kunstneren i jugend»stilen også kalt art nouveau. Typisk for Klimt er bruk av bladgull, trolig inspirert av faren som var forgyller, og av en i samtiden sterkt uttalt erotikk. Kvinnekroppen var hans hovedmotiv. Blant hans mest kjente bilder er Kysset (1907–08), Judith og Holofernes (1901), Danae (1907) og Portrett av Adele Bloch-Bauer (1907). Sistnevnte ble solgt for 135 millioner dollar i 2006, det høyeste beløpet for et maleri til da.


MESTERMØTE

Vi fortsetter Mestermøteserien i 2013, med blandt annet Caravaggio i Roma. Følg med!

Mestermøte i Wien Wien er en europeisk kunstskatt. Den gamle keiserbyen ved Donau strutter av prangende slott og overdådige kulturbygninger. Krimskrams, kremkaker og Gustav Klimt, årets 150-årsjubilant.

Tekst Torgrim Eggen / Foto Anne Vesaas

WIEN (KUNST): Schloss Belvedere, som ligger på et høydedrag litt øst for sentrum, var keiserinnens eget palass. Det er lyst og lett – et sted for wienervalser, maskeball og tedrikking, ikke for slagplaner og realpolitikk. Nesten uansett hva man henger opp av kunst i slike lokaler, vil omgivelsene slå den i hjel, eller i beste fall stjele kraft fra den. Et sted på utviklingslinjen mellom klassisk figurativt maleri og lyseblå gigantpopcorn finner vi jubilanten Gustav Klimt, Wiens stolthet i dag. Han har brukt tid på å nå dit. På tiden rundt Klimts død var landets mest navngjetne maler ekspresjonisten Oskar Kokoschka, som nå langsomt later til å bli glemt. Den store Klimt-renessansen begynte på 1970- og 1980-tallet. Man skulle ikke tro at Odd Nerdrum helt hadde sansen for Klimt, eller for brytningstiden han representerer, modernismens gjennombrudd i Europa. Det viser seg å være feil. Nerdrum vet å anerkjenne en briljant maler, selv når motivene er noe så hverdagslig som portretter av Wiens overklassedamer under la belle epoque. Så hverdagslige er de forresten ikke, når det kommer til stykket. Det skjer noe med kvinnesynet i denne epoken, som både Klimt og hans samtidige fanger. Dels blir de gudinneaktige og fjerne, dels

skjøre og litt, ja, halvsprø? De er kvinnefrigjøringens første generasjon. Kanskje kan man si at det er det kvinnelige intellektet og følelseslivet som oppdages. Nesten så man ser dem underveis til Dr. Freuds kontor i Berggasse i Klimts hjemby. Vi går først frem til Portrett av Sonja Knips fra 1898, et eterisk kvinneportrett i en hage som samtidig fremstår som en slags drømmeverden, der en tyllkjole ser ut til å oppløse seg i rommet. Hennes asymmetriske plassering skaper mye av spenningen. – Dette synes jeg er et ufattelig vakkert bilde, sier Odd Nerdrum. – Legg merke til at Klimt er svært forsiktig med fargene. Man tror at han var en sånn spradebass, men det er han altså ikke. Han holder orden på fargene. Det skulle ikke forundre meg om det ikke fins det spor grønt i det grønne der. – Til gjengjeld tok han kraftig i når han lagde rammene sine? – Ja, med bladgull og ornamenter og alt mulig. Rammene til Klimt ble på en måte signaturen hans, og det som skjer med ham etter hvert er at de dekorative elementene i rammen, designelementene kan du kalle dem, begynner å trenge inn i selve bildet. Rammen overtar bildet eller bildet overtar rammen, hvordan du nå ser det, og plut6/2012

19


MESTERMØTE

GUSTAV KLIMT, Portrait of Sonja Knips, olje på lerret, 145 x 146 cm. Foto: © Belvedere, Wien.

selig er så rammen borte. Her kommer de tyske reglene inn, hvor Kant sier at rammen bare er pirring og står i veien for det sanne uttrykk. Det er derfor moderne malere ikke har rammer på bildene sine; de er ikke klar over det selv, men det var altså Kant som dikterte det. – Hun har en liten rød bok i hånden. Kan det være formann Maos tanker? – Ja, det har bekymret meg i dagevis. Men se på dette – her er han kitsch, her. Lavkitsch, vil jeg si. Helt nydelig. Vi står foran en liten teaterplakat lagd av en temmelig ung Gustav Klimt. Nerdrum later til å foretrekke denne fremfor de senere bildene 20

6/2012

– ikke minst det verdensberømte Kysset, som henger på den andre siden av skilleveggen. Maleriet har fått sin egen museumsvakt. – Her står liksom fordommene i kø, sier Nerdrum om Kysset. – For det første alt gullet, og for det andre kjærligheten. Dunderkitsch, med andre ord. Men hvis du ser nøye på ansikt og hender, så er de ganske tørt og knudrete malt. Hånden hennes er altfor liten i forhold til den svære foten. Du kan si at det er mer design enn maleri. Det forteller noe at det tilbys en Klimt-kake (veldig god!) i museets kafeteria, og at kunstneren lett kan identifiseres ut fra et lite stykke. Klimts bilder, idet den rene dekoren spiser seg lenger og len-


MESTERMØTE

GUSTAV KLIMT, Kysset, 1908, olje på lerret, 180 x 180 cm. Foto: © Belvedere, Wien.

ger inn på lerretet – som i portrettet av den myndige, elegante og gullsprakende Adele Bloch-Bauer – er i slekt med interiørdesign. Man kan nesten se hva slags tekstiler og møbler som ideelt bør omgi bildene. Det er et klokkeklart uttrykk for en epoke, jugend- eller art nouveau-stilen, det siste skjønne tiåret før politikken forvandlet Europa til et helvete. Gustav Klimt rakk så vidt å oppleve første verdenskrig. Mot slutten maler han rene mønstre, og i signalfarger. Figurene, og den sterke erotikken, er vekk. – For meg er det kitsch-elementet som var så sterkt og nydelig ved ham, men når man ser på den eldre Klimt er han på vei inn i

kunst. Han begynner å bli abstrakt, og da er det ikke så spennende lenger, synes jeg. Da taper det veldig mye. Helt til slutt faller vi i staver over et lite bilde, malt med gull på pergament. Wasserslangen (1907 eller 1908) fremstiller rødhåret nakenhet og feminin, kanskje lesbisk erotikk. Det var tidlig for slikt. Uten sine hyppige skandaler ville Klimt neppe vært gjenstand for slikt jubileumsoppstuss. Mye av Klimts produksjon kan knyttes til symbolismen, som var en dominerende retning i europeisk maleri rett før år 1900. Symbolistisk maleri fremstiller gjerne scener fra en magisk verden og 6/2012

21


MESTERMØTE

Giovanni Segantini, Die Bösen Mütter, 1858, olje på lerret, 105 x 200 cm. Foto: © Belvedere, Wien.

en mytologisk tid, ofte allegoriske og ikke sjelden kraftig erotiske. Deler av Munchs produksjon kan sies å tangere symbolismen; Madonna er det klassiske eksemplet. I Belvedere ser vi noen direkte fæle eksempler, oppstyltede og kjedelige bilder, før vi når frem til et virkelig kraftfullt og uhyggelig maleri: Die bösen Mütter (De onde mødrene) av Giovanni Segantini fra 1894.

– Hva er et mesterverk? Dette er så til de grader et mesterverk. Segantini (1858–1899) malte for det meste alpelandskaper, og symbolismen kom inn i bildene hans mot slutten. I et selvportrett fra midten av tredveårsalderen ser han ut som en Kristus-skikkelse. – Segantini hadde en rar historie, sier Nerdrum. – Han endte som gategutt i Milano syv år gammel og måtte klare seg på egen hånd. Han var statsløs hele sitt liv, og levde på grensen mellom Sveits og Italia. Så døde han tidlig, for uten å være statsborger noe sted hadde han ikke krav på legehjelp. Moren ble gal, så han malte ganske mange gale kvinner i sitt liv ... er det gullmaling? Ja, det ser slik ut. Mødrene har altså blitt fullstendig gærne; så vidt jeg vet er det ikke noen historie eller noe sagn som lar seg knytte til dette bildet. – Maleriet er ikonisk, men det slår meg at jeg kanskje aldri har sett hele før, bare utsnitt? Det har en slik grafisk kvalitet, er fristende å sitere? 22

6/2012

– Jeg regner dette for å være en av historiens mest unike frembringelser. Det som er mysteriet her, ligger i spørsmålet Hva er et mesterverk? Og dette er så til de grader et mesterverk. Noe har å gjøre med komposisjonen, at det griper deg, tar fatt i noe. Mesterverket kan like gjerne handle om en mangel som om noe ekstra. Det at det er så enkelt, gir stort spillerom til komplementærvalørene, det blå mot det gylne. – Man tenker at Segantini må ha sett og blitt påvirket av japansk billedkunst? – Ja, det er nok riktig. Det lå i tiden. Dette har han til felles med Harald Sohlberg, hans trær og måte å oppfatte naturen på. Det er mye kineseri og japaneseri i det. Men uendelig mye bedre, altså. Her maler Segantini med mengder av tette strøk. Det gir en vibrerende virkning, uten at man direkte kan kalle det pointillisme. – Kan Klimt og han ha kjent hverandre, tror du? – Han var omtrent jevngammel med Klimt, og jeg regner med at de stilte ut sammen. Men Segantini var nok aldri den øyeblikkelige suksessen som Klimt ble. En litt tragisk figur, skulle jeg tro. Han begynte ikke å lese og skrive før han var 35, og da gikk det i Nietzsche. Det blir noe distinkt nonsjalant over disse vandringene. Verdensberømte kunstverk, som Wien altså er breddfull av, glir tilfeldig forbi. Plutselig passerer vi Jacques-Louis Davids store maleri av Napoleon på hesteryggen over Alpene, og skribenten utbryter et Jøje meg! Så vi studerer et par krigsbilder til. Nerdrum forteller noe interessant: – På tysk heter dette å være Schlachtenmaler, altså slagmaler. Men det kunne like gjerne hett å være slaktermaler. Kant var opptatt av det – han mente at de som malte slagscener måtte være krigs-


MESTERMØTE

Odd nerdrum og Torgrim Eggen foran Den hellige Hieronymus av Paudiss som henger på Kunsthistorisches Museum i Wien.

motstandere. Pasifistene skulle ha lov til å male krigen, ikke de som var begeistret for den. Før vi forlater Wien skal vi en tur innom den tyske barokken. Odd Nerdrum vil gjerne ha oss med på å gjenoppdage en gammel mester. Han het Christoph Paudiss (1630–1666), kom fra Sachsen, endte sitt ganske korte liv i Bayern og var en av Rembrandts elever. Så mye mer vet vi faktisk ikke om ham. På Kunsthistorisches Museum i Wien henger to Paudiss-malerier side om side, og det er ikke lett å si hvilket som er det beste. Men det vet Odd Nerdrum. Til venstre henger Den hellige Hieronymus, eremitten som er i ferd med å nedtegne Bibelen. Han bor i en hule ute i ødemarken, har gått tom for blekk og må bruke sitt eget blod. – Jeg er utrolig imponert over dette bildet, sier Nerdrum, – ikke minst koloristisk. Jeg tror han har brukt en apelles-teknikk. – Og det betyr? – Det vil si at paletten har bestått av blyhvitt, jernoksydsvart, jernoksydgult og kinesisk rødt. To farger og sort / hvitt. Da blir det en enhetlig tone over hele bildet. Her på bildet til høyre har han malt en marodør, står det. En kjeltring, altså, en halvgangster med hatten litt freidig på snei. – Men forestiller ikke bildene samme mann, da? – Gjør de? Ja, det tror jeg du har rett i. Sikkert en eldre venn av maleren. Etter min oppfatning er Paudiss et slags glemt geni. Rett og slett en stor maler. Det er en glede å oppdage slike som er borte vekk i historien, og så er det altså nesten som et mirakel hva de har fått til. Som å komme inn i en landsens kirke og få høre noen som synger like vakkert som Placido Domingo – og så er det bare en kar som kommer hver søndag og synger, og ingen har fortalt ham hvor god han er.

Nerdrum går videre og peker på en Rembrandt som henger like i nærheten. – Se, her har du læreren, gründeren. Et ganske trist bilde av ham, ikke noe særlig å skryte av. Så ser man på eleven, og han er da virkelig mye bedre her? Rembrandt må ha vært en lærer av dimensjoner, og det tar Paudiss til seg. Dette er ikke den vanlige Rubens-oppfatningen av en St. Hieronymus, ikke Rembrandts heller, for det er for skjørt. For skjørt i fargene, for skjørt i lyset, og det gjør det så ekstraordinært. Nerdrum blir veldig ivrig. Han går tett opp til bildet og peker ut hvordan Paudiss behersker punktering, som han kaller det, spillet mellom iskalde, eksakte konturer og dunkel, hemmelighetsfull bakgrunn. Han rører nesten ved lerretet, og en museumsdame kommer bort og kjefter oss opp. – Her må vi vise flat oppførsel, for all del ikke røpe noen lidenskap. Helst burde vi kanskje stått med ryggen til, spøker Nerdrum. – Er det ikke noe sterkt moderne ved dette røverportrettet også? Det er nesten sort / hvitt. Han minner meg om poeten Walt Whitman. – Walt Whitman malt av Thomas Eakins, kanskje? Jo, det kunne vært et langt nyere bilde. Slik er det med gamle mestere; alt som er betydelig er moderne, fordi det er levende – ikke design. Dette demonstrerer forresten hvor takknemlig det er å male en mann med hatt; da slipper man unna så mange av de vanskelige detaljene rundt øynene. Jeg kjenner det. Det går unna på en-to-tre. – Du har vel bare gjort det én gang, supplerer sønnen Bork, som tydeligvis har stell på farens portefølje. ■

6/2012

23


AKTUELT

&

Mannen streken

På en sort vegg henger syv bilder som beskriver vår sivilisasjons dommedag. Dantes inferno og Jan van Eycks altertavle i Gent fra 1432 med Hieronymus Boschs verden blir paradiser i forhold. Men det tyngste å svelge er at denne dommedagen er vårt eget verk; et resultat av vår likegyldighet og passivitet. Pushwagners Apokalypse slår deg rett i magen med en tegnet strek og detaljrikdom du ikke ville tro var mulig. Galskap eller visjonær genialitet? Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Haugar

TØNSBERG / HAUGAR (KUNST): – Vi ønsket å presentere en retrospektiv mønstring med Pushwagner på Haugar. I London ble denne utstillingen anbefalt som ukens utvalgte av avisen The Guardian fremfor hundrevis av kunstutstillinger under OL. BBC sendte en reporter dit. Her hjemme har dessverre kunsten til Pushwagner druknet i støyen fra reportasjer om junkienarren Pushwagner, spillmakeren, og det kommersielle sirkuset rundt ham. For som Petter Mejlænder skrev i Aftenposten i september, er det ingen norsk avis som har anmeldt Pushwagners kunst. Nå kan man for første gang studere hans mesterverk Apokalypse, som vanligvis er spredt hos fem eiere, og hans usedvanlige tegnetalent og kunstneriske ferdigheter, forteller Tone Lyngstad Nyaas, kurator ved Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg. KUNST har parkert bilen på historisk grunn fra vikingtiden og fått en privat omvisning i annen etasje i den gamle Sjømannskolen. I første etasje er konseptkunstneren Bente Stokke i full sving med å 24

6/2012

REKORDBESØK: Nesten 1500 tok turen til Haugar for å få med seg åpningshelgen for den sivilisasjonskritiske utstillingen til 72 år gamle Hariton Pushwagner. Så mange gjester hadde Haugar ikke hatt på 13 år. Foto: Petter Mejlænder.

feste aske på forbrenningsanlegg på glassplater med Elnett hårspray som fiksativ; dette også en krass kritikk av vårt samfunn i tråd med Pushwagners kunst i etasjen over. Rundt 20 barn kommer oppspilte ut fra barneverkstedene i underetasjen på museet. Vi kikker raskt gjennom Haugars nye fløy med den faste samlingen fra Sparebankstiftelsen med blant annet Andy Warhol og Bjarne Melgaard før vi stopper foran en enkelt tekst på veggen: PUSHWAGNER. Mannen og ikonet trenger ingen prangende overskrift. Det som skal møtes oss her inne, tre gigantverk i norsk kunsthistorie, treffer oss uansett rett i magen. Det er noe intimt ved å se originalene fremfor digitaltrykkene og gjengivelser i bøker. Det er her nerven til Pushwagner befinner seg. Den skjelvende streken hans på 1970, -80 og -90-tallet. Da han tegnet visjonen om en verden i oppløsning, som kanskje har mer appell og sannhet i seg i dag enn den gang. Men la oss bli med kuratoren rundt og oppdage kunstneren Push.


VIGNETT

FØRSTE RETROSPEKTIVE UTSTILLING: Utstillingen er et samarbeid mellom Museum Boijmans Van Beuningen i Rotterdam, MK Gallery i Milton Keynes utenfor London og Haugar Kunstmuseum i Tønsberg. Utstillingen ble vist i London før den kom til Tønsberg.


AKTUELT

HOVEDVERK: Apokalypse består av syv store verker som Pushwagner påbegynte på 1970-tallet da han bodde i London. Med nitide detaljer tegnet med en 0,13 mm tykk penn fikk han frem det han mente var vår tids verdensbilde, en dystopisk verden. De fleste verkene ble vist på Høstutstillingene fra 1989 til 1995.

JOBKILL er frisens hovedverk og innkjøpt av Nasjonalmuseet. Her ser vi en mengde fly, raketter og fallskjermhoppere over en by i flammer. Det er våpnene som de bedøvede menneskene i Soft City produserte som nå er tatt i bruk. Skraveringen er uten sidestykke i norsk tegnekunst.

26

6/2012


AKTUELT

Pop artens far i Norge

– Ironien er dypt forankret. Pushwagner har også nevnt Aldous – Pushwagners popularitet kan nok forklares med at hans temaer Huxley (1894–1963) med Vidunderlige nye verden fra 1932 og George griper inn i vår sivilisasjon i dag med våpenindustri, miljøødeleggelse Orwell (1903–1950) som inspirasjonskilder. og klimaendringer. Han speiler vårt samfunn. Og jeg tror folk kjenner Katastrofen er et faktum kunsten hans rett i magen. Hans kunst er uten sidestykke i samtidsI neste rom henger Apokalypse med sine syv bilder samlet for første kunsten – eller i kunsthistorien, forteller Tone. gang. I London var de montert i en treramme som bandt dem – Men hva med hans posisjon i kunsten på 1960-tallet? sammen. Det torde man ikke av sikkerhetsmessige årsaker på Haugar, – Han var den første norske kunstneren som ble inspirert av pop forteller Tone. Vi er fortsatt i den samme verdenen som i Soft City. Nå art og reiste over til New York allerede i 1962. Der så han kunsten ødelegges den. Innenifra. Men mange har ennå ikke forstått omfansom var i emning fra kunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein. get av katastrofen. – Men innholdsmessig var han ikke alene med sitt samfunnsopprør? – Pushwagner viser oss destruksjonen, det negative ved moderni– Nei, dette var jo 1960-tallet med et generelt studentopprør, teten. Kvalmen i systemet. Og han treffer samfunnet og enkeltindivibeat-generasjonen, med utbredt samfunnskritikk, opprør mot dets berøringsangst relatert til de store spørsmålene. Avmakten er Vietnam-krigen og en science fiction-tendens blant forfattere og fremtredende i dagens samfunn, ikke minst overfor klimaendringene, kunstnere. Pushwagners kunst uttrykker også sin samtid, denne fattigdomsproblematikken eller den økende økonomiske krisen i motstanden i kulturen. Men Pushwagners budskap er så tydelig og Europa. Det er få som griper fatt i de store perspektivene og de ekpoengtert. Han sier han setter opp et tivolispeil. Vi er alle en del av sistensialistiske spørsmålene slik han gjør i samtidskunsten – eller forbrukskulturen og denne instrumentaliseringen av livene våre. politikken. Hva slags verden er det vi lever i? – Men hvorfor tok det da 40 år før hans kunst slo igjennom? Tone stopper foran Jobkill og nevner Goyas krigsscener, Dinos og – Mye skyldes at Soft City, som var ett av hans hovedverk, først Jake Chapman og Guernica til Picasso. I midten av bildet kommer et dukket opp på 2000-tallet. En dag i familien Manns liv ble ferdigstilt skip med dansende, uberørte par på dekk, lik et Titanic. Rundt dem er på slutten av 1980-tallet, mens Apokalypse jobbet han på fra 1972 et inferno av tilintetgjørelse. Ofrene er hundrevis av barn og kvinner, frem til 1990-tallet. Det var jo også flere år han ikke produserte noe. og Tone minner meg på aktualiteten her; Syria for to dager siden. Men med Dreyer-saken eksploderte det i media. Man må heller ikke Skjelettene dekker elven. I baugen på båten åpner en hjerne seg, hvor glemme at han før dette stilte ut på Høstutstillingen 12 ganger, og at alt dette flyter ut fra. Fra menneskets ondskap? Hjernen bak domhan lenge før medie-stormen var en aktet og sentral billedkunstner. medagen? En figur på vannski stormer fremover med påskriften Heldigvis var Sune Nordgren fremsynt og sikret seg Jobkill i Apokalypse-frisen til Nasjonalgalleriet. For oss er det viktig å sette verkene i fokus. De har en enormt høy kunstnerisk kvalitet. – Så du kan si at han lykkes i to ting: å være en pioner som pop art-kunstner i Norge og å integrere innhold og budskap i sitt særegne uttrykk? Tone Lyngstad Nyaas, kurator på Haugar – Ja, han lager en syntese av det innovativt formale og det tematiske. – Men klarer folk å ta inn over seg hans dystre budVICTORY. Motstanderen er kneblet. Et lite SOS fra en kvinne hjelper skap, eller blir han gjenstand for en motebølge med kule farger og fin strek? lite. En mann legger penger på parkeringsautomatene for bilen sin, – Pushwagner bruker satire og galgenhumor. Jeg tror folk også helt uberørt av dommedagen. Tre er korsfestet midt i krigsscenen. blir betatt av hans fine skravering, detaljrikdom og farger og form, Grisehoder på båten gir assosiasjoner til grisefester. En skilpadde det suggererende perspektivet og repetisjonen som han hele tiden prøver å slippe unna, i sitt eget tempo. En liten øy rommer noen figubruker som en slags effekt. Men ved hjelp av ironien tror jeg folk trefrer som flykter fra sivilisasjonen. Så gisper du. For myser du helt inn fes av budskapet. på bildet, ser du plutselig skraveringen. Med den tynneste strek er På vei mot katastrofen alle figurene på 1–2 centimeter skravert. Det er miniatyrkunst på sitt Vi stopper foran animasjonsfilmen fra Soft City, et samarbeid mellom ypperste – i storformat. kunstneren og Arik Surabian fra 2008. Slik får de yngre besøkende på – Pushwagner sier ikke noe om religion, men om det ondes problem, Haugar en intro til Pushwagners kunstnerskap i et medium de er vant sier Tone, og peker på naboverket med soldater som minner om nazistetil. Vi ser hvordan de to hovedpersonene i Soft City tar pillen sin, nes uniformer og fangeleirer. Øynene stirrer tomt fremfor seg. Det er merket Life, når de våkner. ingen individer. Alle er en form. Hvorfor gjør de ikke opprør, som er så – Pushwagner ser på farmasøytindustrien som noe som har hemmange? Og igjen denne utsøkte tegningen. Hver millimeter har en strek. met livsangsten. Tenk deg lykkepillene, pulveret og pillene mange – Vi står overfor så store utfordringer i dag at vi blir nærmest spiser fremfor annet påfyll. Pillen Life blir en erstatning for livet selv, handlingslammet. Derfor treffer bildene oss rett i mellomgulvet. De kommenterer kuratoren. berører og er ikke pyntet på! Pushwagner snakker om å vekke det Teksten THEY ARE READY kommer på skjermen. Tone forteller om sovende subjektet og å se isolasjonen og likegyldigheten i et underden avindividualiserte verden og robotiseringen. trykkende samfunn. – Der ser du hvordan Pushwagner foregriper skype og plasmaVi beveger oss bort til kunsthistoriens kanskje mest særegne selvskjermer, smiler hun og peker. portrett. I ett år, i en psykose, nærmest som i en autistisk transe, En ny tekst kommer opp: WHAT A FUNNY FRIDAY. Jeg må smile, tegnet Pushwagner inn 23 000 menneskefigurer i den meterhøye og Tone sier: hodeformen i 1972.

– Apokalypsen er et resultat av vår likegyldighet og passivitet.

6/2012

27


VIGNETT

HOVEDVERK: Soft City var forsvunnet i over 20 år og ble så funnet i en koffert på et loft på Nesodden, og senere i Axel Jensens gamle båt i 2008. På Haugar stilles originaltegningene ut for første gang i Norge som en sammenhengende fortelling i montere. Sidene i boken er nylig restaurert. Korrekturlakken står tydelig frem på de gulnede sidene. Soft City ble skapt i Oslo og London mellom 1969 og 1975. Tegneserien forteller historien om et mekanisk hverdagsliv i en avhumanisert og dystopisk moderne by. Her går menneskene omkring som roboter. De blir observert gjennom barnet Bingos undrende øyne. Foreldrene begynner dagen med å svelge noen piller og går inn i en bedøvet tilstand som driver dem gjennom dagens automatiserte gjøremål. Far drar på jobben som produserer masseødeleggelsesvåpen, mens mor drar på supermarkedet og konsumerer. Serien ble fremhevet på biennalene i Berlin og Sydney i 2008.

– Det er det schizofrene selvet, det oppløste selvet. Hvor er samfunnet på vei? Evolusjonens spiral, forklarer Tone, og peker på spiralen av menn i aksen til hodet. Rundt står nakne kvinner. I kassene, lik Pantheons tak i Roma, kikker ansikter på oss. Barna? – Men vi kan vel også lese det som at hvert menneske også rommer den kollektive historien til menneskeheten? – Vi er alle en del av den og den er en del av oss. Øverst er det solens øye som kikker ned på oss, det metafysiske. Er det dit vi er på vei? Det er et mediterende bilde, nikker Tone, og avslutter med å peke på slipset: – Og her ser du igjen ironien til Pushwagner. Slipset er formet som et konkretistisk maleri. Det forankrer denne personen i sin egen tid; nemlig moderniteten. På vei mot de to andre hovedverkene passerer vi Pushwagners skisseblokker fra utallige reiser. Mens jeg venter på lift til Nimes, står det på en tegning. – Hans liv har vært preget av oppbrudd eller flukt, ettersom hvem som ser, smiler Tone, og legger til: – Pushwagner gir Axel Jensen all ære for at han skjønte meningen med livet og kunsten. De utforsket sammen et crossoveruttrykk, som så mange kunstnere jobber innen i dag. Axel ville ha ut sitt budskap gjennom tegneserier. Han diktet og Pushwagner tegnet, og slik skapte de dystopien. Tone går bort til montrene, der man for første gang kan se den originale Soft City i sin helhet. Korrekturlakken står hvit mot de etter hvert gulnede sidene som nylig har vært en runde hos konservatorene ved Nasjonalgalleriet. Vi begynner på side en: Solen står opp lik et øye. Teksten THE BABY IS AWAKE er tvetydig, og tegningen viser 28

6/2012

barnet Bingo som våkner og går rundt i en tom leilighet. I MUST LOOK FOR THE BABY, sier kvinnen. I MUST SHAVE, sier mannen idet de står opp etter å ha tatt pillen Life. Den hurtige, impulsive streken er en annen enn i de nitide bildene i Apokalypse. – Pushwagner viser også til kvinne- og mannskampen, smiler Tone og legger til: – Alt var soft, soft, soft på den tiden, særlig innen reklamen. Bingo er det eneste subjektet i denne verdenen. Det menneskelige, det uskyldige, en spire av håp som ennå ikke er formet. Vi leser videre på de 269 tegningene i A3-format laget mellom 1969 og 1975: Barnet blir plassert i lekegrinden, lik et fengsel. Moren teller fra en til ni mens hun kysser mannen av gårde. I Bingos øyne bak stengslene i lekegrinden er pupillene formet som jordkloden. Far drar på jobb for å lage våpen som han ikke vet at skal brukes til å utrydde hans egen, og familiens, eksistens. Et bilde av far og sønn med teksten FATHER & SON kan leses på mange nivåer når man tar Pushwagners biografi i betraktning, men også som foreldre-barnrelasjonen i denne kalde verdenen. – Levde Pushwagner i sannheten selv, altså i opposisjon til det han kritiserte? – Han har alltid villet motstå uniformeringen og bryter normalitetsbegrepet på en tydelig måte i sin livsførsel. Han innfrir håp gjennom det livet han har levd, ved alltid å ha reist seg igjen. Kanskje livet han levde langt nede blant de mest marginaliserte i samfunnet også var et uttrykk for en indre motstand, et opprør som fikk et selvdestruktivt utslag, men som han atter en gang mestret konstruktivt og nådeløst å kanalisere ut i bilder. ■


NYHET! 24 unike proffverktøy

i silikon. Tenk NYTT og skap SPENNENDE effekter med • akrylmaling • oljemaling • leire og... • din fantasi!

Kreaktiv AS - Tollbugata 115 - 3041 DRAMMEN - Åpent 10 - 18 (16)

Håndholdte: 79,Med skaft: fra 119,-

Tlf: 32 83 25 00


Bil

nstkata l Ku

r for salg i de

AKTUELT

en og

Terje Brofos 13 år.

Historien om Pushwagner Tekst Petter Mejlænder

Hariton Pushwagner ble døpt Terje Brofos i 1940. Den dag i dag veksler han mellom de to identitetene. Pushwagner er hans kjendis- og kunstnerpersonlighet. Under okkupasjonen merket lille Terje fort at de voksnes verden var gjennomsyret av lydighet og angst. Blant de voksne skapte de tyske soldatene frykt bare de viste seg. Barna fikk sukkertøy og fikk en mer ambivalent holdning som også var preget av fascinasjon. Lille julaften 1944 lekte lille Terje som vanlig på veiene mellom villaene på Berg. Men livet ble snudd på hodet da han ble overkjørt av en buss. Den bevisstløse fireåringen ble båret til det tyske lasarettet på Berg skole. Da foreldrene hans kom hjem fra arbeidet, fikk de høre at tilstanden var kritisk. Men Terje kom seg. Som alltid. Da han våknet og så ut av vinduet på sykehuset, hvor han siden skulle gå på realskole, kom faren gående i snøen med armene fulle av julepresanger. I den lange rekonvalesenttiden måtte han holde seg innendørs. Faren lærte ham å tegne: Alt fra fly og biler til hester og mennesker. Han stirret ut gjennom vinduene på barna som lekte i snøen – en verden han var utestengt fra. Han fikk mareritt som fortsatt plager ham. Innesperret i sin egen ensomhet og sykelighet fikk han den første sterke følelsen av å være noe annet – en outsider. Etter krigen gikk det ikke mer enn seks-sju år før familien gikk i oppløsning. Moren og storesøsteren flyttet, og tenåringen Terje måtte ta seg av faren, som var ulykkelig og alkoholisert. Terje søkte tilflukt i pøbelstreker og konkurranseidrett – særlig tennis, løping og ski. Tidlig slukte han alt fra tegneserier til romaner og filosofi. Han ble 30

6/2012

utvist fra skolen og forsto da at hans eneste realistiske fluktmulighet fra et traurig liv var kunsten. Da han som 21-åring reiste på avsluttende studietur med Kunstog håndverkskolen til Italia, brøt han alle bånd til faren og flyktet gjennom Hellas og Tyrkia til Midtøsten. Sju måneder senere, samme dag som han kom hjem til Norge, døde faren. På reisene til SørEuropa støvsugde han gallerier og museer, og han levde av å tegne turister. Etter Kunstakademiet jobbet han på malersalen i NRK og Det Norske Teatret. Han var en klassisk bohem sammen med kjæresten Eva og andre kunststudenter, som alle opponerte mot det tilstivnete bestående samfunnet som omga dem. De ble opprørere og demonstranter – eller nihilister. Han fikk ry for sitt tegnetalent og kopierte stilen til forbilder som Klee, Mondrian og van Gogh, men fant ikke sin egen stil. Han mistet troen på sitt talent og på kjærligheten. Dermed rømte han nok en gang. Det var studentopprørsåret, høsten 1968. En tid for håp og forandring. Han fant ingen redning på en iskald og høstmørk fransk Riviera. Uten penger i lommen satte han kursen hjemover – via Paris – og havnet nok en gang på Kunstnernes Hus. Der ble han sittende og henge med hodet over et glass øl. Hans nihilisme hadde fått alle de bekreftelser den trengte. Livet var trøstesløst, og det var ingenting som pekte fremover mot et bedre liv. Da dukker ett av hans største forbilder opp, forfatteren Axel Jensen. Han var på utkikk etter en tegner og hadde hørt rykter om Terjes begavelse. Samme kveld ble et vennskap sveiset sammen, som skulle vare livet ut. I januar 1969 for-


AKTUELT

SELVPORTRETTET var starten på Apokalypsen-frisen, der Pushwagner i et helt år tegnet inn 23 000 figurer i en hodeform; kvinnekropper på sidene, ansikter i kassene og en mannlig skikkelse i spiralen. Verket er i privat eie.

6/2012

31


VIGNETT

PUSHWAGNER og Axel Jensen fra utstillingen En dag i familien Manns liv på Henie Onstad Kunstsenter i 1980. Foto: Dag Grundseth / Scanpix.

svant de to inn i en skaperrus som varte i tre måneder. Det skjedde i stortingspresident C. J. Hambros gamle leilighet i Skovveien i Oslo. Axel ville lage tegneserier og presset Terje til å tegne raskere og enklere. Axel hadde et budskap, og fortellingene rant ut av ham. Slik ble den karakteristiske streken til Pushwagner født. Etter et halvt år sammen på Menorca havnet de i Axel Jensens hus i Fredrikstad. I denne perioden ble både Soft City og Doktor Fantastisk klekket ut. Før de fikk sluttført arbeidet rømte Terje til London, hvor han levde fra hånd til munn som gatetegner. I 1971 signerer han sitt første bilde med Pushwagner. Han var hippie og laget alt fra store, psykedeliske veggmalerier til små, detaljerte tusjtegninger. I London giftet han seg med Sally og fikk sin første datter. Han gjorde ferdig Soft City, og han brukte ett år på å tusjtegne det monumentale verket Selvportrett. I 1978 rømte han fra London og brøt med Sally og datteren og flyttet inn i Axel og Pratibha Jensens husbåt i Stockholm. Han hadde med seg hundrevis av detaljerte tusjtegninger, alle unnfanget i London. Axel syntes de var makeløse. Om bord i den gamle frakteskuta Zeus samarbeider de om En dag i familien Manns liv, 34 trykk som ble vist på Henie Onstad Kunstsenter sommeren 1980. Dét var Pushwagners norske gjennombrudd. Han var blitt et navn i kunstNorge, selv om han sto i Axels dominerende skygge. I 1982 reiste Pushwagner fra Stockholm. Nok en gang måtte han starte på nytt, uten penger og uten bosted. Han levde fra hånd til munn. De fleste av bildene hans forsvant i denne prosessen, også originaltegningene til Soft City. Livet var tapt igjen. Alt han så var et svart hull. Arbeidet ble hans redning. Han hadde funnet sin strek, som nå hadde fått sitt umiskjennelige preg av skjelvende sjangling, formet av høy rus og dype sorger. Nok en gang kom han seg på beina ved å løfte seg selv opp etter håret med sin egen skaperkraft. Han var magiker, og mediterte seg inn i en ny og bedre eksistens ved hjelp av svarte tusjstreker. Han giftet seg med Ellen Elisabeth i 1984. De arbeidet sammen og stimulerte hverandre. Men livet gikk i oppløsning. Etter måneder og år i fattigdom og rus i Oslo flyktet de til Telemark, og gjennomførte også arbeidsopphold i Paris og New York. I Skien fikk de en datter – Pushwagners andre og siste barn. På 1990-tallet kom det ene gjennombruddet etter det andre. Han hadde store, påkostete utstillinger i Skien og Oslo (Kunstnerforbundet og Kunstnernes Hus). Mot slutten av nittitallet raknet alt igjen. 32

6/2012

Pushwagner ble skilt og hjemløs, og kompanjongen Morten Dreyer overtok alle bildene og skissebøkene ved en omstridt kontrakt. Alt var tapt – igjen. Pushwagner ble uteligger og druknet sine sorger i store mengder dop og alkohol. Han tegnet og malte for å holde hodet over rennesteinen. Det var det eneste som hjalp. Da kalenderen rundet 2000, snudde lykken – så smått. Han fikk seg et krypinn og et snuskete atelier – og så kom originaltegningene til Soft City mirakuløst til rette i 2002. De lå i et uthus på Nesodden. Trivselskurven steg frem mot 2008, da interessen for Pushwagner eksploderte. Journalister og kuratorer hang i hælene på ham. Ikke minst fikk utlandet øynene opp for hans dystopiske og satiriske versjon innen pop art-sjangeren. Eksplosjonen kom med biennalen for samtidskunst BB5, i Berlin, våren 2008. Der fikk han et helt rom til visning av originaltegningene til Soft City, som ikke var vist i Norge. En måned senere hang bildene hans i Paris, og deretter bar det til Sydney. Hjemme i Oslo ble han samme år hedret med Høstutstillingens ærespris. Og for første gang i Norge vistes hele hans malefrise Apokalypse samlet. Hovedstadens kunstkritikere klarte ikke henge med i denne plutselige omveltningen. Bare noen få så hans storhet. Én fikk den store skjelven foran hans motiver og etterlyste et eget Pushwagner-museum. En annen sammenliknet Apokalypse-frisen med Picassos Guernica. I 2008 ble Soft City gitt ut i bokform, og den første biografiske boken om Pushwagner ble lagt ut for salg. Pushwagner var blitt den mest omtalte billedkunstneren i norsk presse. Deler av New Yorkfrisen kom på veggen i Oslo Kunstforening. Pushwagner gikk også til sak mot sin tidligere kompanjong, Morten Dreyer, for å få tilbake sin store bildesamling. Han vant rettssaken i 2009, men Morten Dreyer anket. Samme år viste NRK Safari filmen Pushwagner, og Soft City ble kåret til årets vakreste bok. Bildene hans ble presentert i Göteborg, Wien, New York og den Haag. I 2010 inngikk så Pushwagner og Morten Dreyer rettslig forlik. De delte bildene mellom seg, slik at Pushwagner fikk alle de viktigste originalene. Dette året åpnet han også sitt eget galleri på Tjuvholmen. Samtidig kjempet han for å få bygge sitt eget museum i det nedlagte kloakkanlegget på Akershus festning. Han inngikk også en avtale med papirprodusenten Canson, som innebærer at hans bilder blir vist verden rundt, kontinuerlig. I 2011 hadde Pushwagner rundt 20 utstillinger i Norge. Flere steder satte han besøks- og salgsrekord. Salget tok seg voldsomt opp i forbindelse med lanseringen av kinofilmen Pushwagner – fra rennesteinen til stjernene, av Even Benestad og August B. Hansen. Høsten 2011 åpnet han en ny utstilling med håndkolorerte trykk, som også innbefattet bearbeidinger av skisser fra 1959. I 2012 ble hans tre hovedverk En dag i familien Manns liv, Soft City-originalene og Apokalypse-frisen for første gang vist samlet, først i England, deretter i Tønsberg, for så å vises i Nederland vinteren 2013. Han arbeider videre med nye museumsplaner etter at SF Kino gikk av med seieren i striden om kloakkrenseanlegget. Pushwagners liv er blitt en kamp for kunsten – mot klokka. Han arbeider med nye tegninger og trykk, og en serie malerier. Han er blitt en bedrift med mange ansatte både i Norge og Riga, hvor han også har et atelier. Hans mål er det samme: Å gjøre sitt verk tilgjengelig for publikum – og overbevise oss om at vi alle innerst inne er kunstnere. Sånn sett er dystopikeren i bunn og grunn optimist. En svart skjelvende strek på hvit bakgrunn, som blir stående – uansett. (Petter Mejlænder har skrevet bøker og artikler om Pushwagner. Neste år kommer hans store Pushwagnerbiografi.) ■


Utstillingen Det moderne øye har gått sin seiersgang gjennom Europa. Utstillingen er sett av nær en million mennesker i London, Paris og Frankfurt, og har mottatt strålende kritikker. 31. oktober vises utstillingen på Munch-museet.

Åpningstider: tirsdag - fredag 10 – 16, lørdag – søndag 10 – 17, mandag stengt. www.munch.museum.no

Sponses av:


VIGNETT

Kvinner på randen Selvportrettene til Anja Niemi viser kvinner nær kanten av stupet. Kvinner som er i ferd med å gå i oppløsning eller forsvinne ut i intet. Selv har hun akkurat feiret datterens ettårsdag og føler seg veldig forankret i virkeligheten. Tekst Lillian Reif / Foto Christina Gothe Schultz

34

6/2012


FOTO

– Humor kan være en lettere vei inn til det dypeste i oss. OSLO (KUNST): – Hvem er disse kvinnene på bildene dine? Det er selvportretter, men er de deg? Anja humrer. Hun sitter i en vintagekjole og nipper til et glass vin, og ser ikke ut som om hun har tilbrakt dagen med sukkergira barn og velmenende mødre. Hun tenker seg lenge om. – Du vet, mitt nye galleri, The Little Black Gallery, ligger i fancy Chelsea i vest-London. De har et helt annet klientell enn det galleriet jeg var hos tidligere. Og jeg var derfor ganske usikker på hvordan bildene mine ville bli mottatt. Businessfolk i Armanidresser. Kvinner kledd i Gucci som virket så kontrollerte og lukket. Men så på åpningen kom mange av gjestene over til meg og ville snakke om bildene mine. Og alle var så åpne. Det morsomme var at disse menneskene som jeg trodde var så forskjellige fra meg, de kjente seg så veldig igjen i bildene mine. Og ikke bare kvinnene. Alle hadde historier som relaterte til det mørke i motivene, men også det humoristiske. Så for å svare på spørsmålet ditt: Bildene handler om sider i oss, også meg, som vi ikke får vise i hverdagen der vi skal være foreldre, kollegaer, naboer, venner og helst vellykkede mennesker. Det er ikke rom i hverdagen for å si at i dag vil jeg ikke på jobb, jeg vil heller gjemme meg under kjøkkenbordet og ikke snakke med noen. Men disse sidene finnes i de fleste av oss, og noen ganger kan det være godt og befriende å ta dem frem i lyset, le litt av dem, snakke om dem, da er de ofte ikke så farlige som man kanskje trodde. – Spiller du på humor i bildene dine? – Jeg liker å ha med et element som kan tolkes humoristisk. I bildet Room 80, der kvinnen på bildet ligger med hodet i en koffert, er det et ganske stort humoristisk element. Og det tror jeg gjør det lettere for betrakteren å forholde seg til det tragiske. At humor kan være en lettere vei inn til det dypeste i oss. En måte å nøytralisere det litt farlige på. Noen synes ikke bildene har et tragisk element i det hele tatt, de liker bare det visuelle uttrykket. – En kritiker sa at bildene dine var for vakre … – Ja, igjen. Det er morsomt å se hvordan den enkelte tolker et bilde. Det som for noen er en tragisk, hodeløs kvinne i en nedbrent

syfabrikk, er for andre kun en estetisk opplevelse. Det har kanskje noe å gjøre med hvor man er i livet også. – I utstillingen Do Not Disturb har du tatt bildene i hotellrom. Hvorfor akkurat der? – Hotellrom har alltid fascinert meg. De er så private. De innbyr til noe utenom, noe annerledes, noe grenseoverskridende. Det er et lukket rom der mennesker kommer og går, lever korte, ofte intense øyeblikk av sitt liv, og så forlater de det for å gå tilbake til hverdagen. Det er noe privat som foregår der. Utroskap, reiser ... mange velger å ende sine liv på hotellrom. Bryllupsnatten. Et slikt rom favner mye av det ekstraordinære ved et menneskeliv. Så er det andre som tilbringer altfor mange netter på hotellrom i forbindelse med jobb og lengter hjem til sine nære. Kanskje ikke så rart at hotellrom blir smadret noen ganger. Og det er disse følelsene jeg vil lete frem til i mine bilder. Og da kunne jeg ikke ha hvilke som helst hotellrom. – Hvordan fant du de rette rommene? – Jeg brukte måneder på å søke på nettet. Så igjennom hundrevis av sider med hotellrom-beskrivelser og bilder. Så fant jeg de riktige og måtte dra til steder som Wien, New York, Berlin og London. Også Grand Hotel i Oslo fikk være med. Så lukket jeg meg inne og lot prosessen begynne. – Ja, for du gjør alt alene? – Ja, alt sammen. Jeg er fotograf, modell, lysmester og stylist. Det er viktig for meg å ha full frihet i en slik prosess. Mye av arbeidet mitt er rent intuitivt, og da trenger jeg å være alene. Bare jeg vet eksakt hva det er jeg vil uttrykke, og da er det viktig at jeg har full kontroll

Free like a dead bird fra serien Portraits of the Invisible.

6/2012

35


VIGNETT


FOTO

FOTOUTSTILLINGEN Do Not Disturb handler om sider vi ikke får vise i hverdagen. Den ble vist på The Little Black Gallery vest i London i mars. Her er Room 81 Suitcase (motsatt side), Room 39 Vanity og Room 39 Tub. Niemi stiller også ut her i juni 2013.

på det omkring. For at jeg ikke skal bli avbrutt av å måtte løpe og trykke på selvutløseren, stiller jeg inn kameraet på å ta et visst antall bilder i løpet av en halv time. Da går kameraet, og jeg kan tillate meg å glemme at det er der. Så, når alt det ytre stemmer, kan det underbevisste og intuitive skje. – Handler det om å miste kontrollen? – På en måte. Jeg prøver å pushe meg selv. Se hvor langt jeg kan ta det. Like før jeg gjorde den siste serien så jeg en film av Wim Wenders. Det er en dokumentar om danser og koreograf Pina Bauch. Den viser mange av danseforestillingene hennes, samt intervjuer med dansere og andre hun jobbet med. Denne filmen ble en øyeåpner for meg. Hun sier You just have to get crazier. Jeg har vel i grunnen alltid tenkt det motsatte, at jeg måtte holde mer igjen, men etter å ha sett denne filmen skjønte jeg at jeg måtte våge å ta meg selv enda lenger. Miste kontrollen og la noe helt grensesprengende være til stede. – Kan det være ubehagelige eller skremmende ting som skjer med deg i en slik fotoseanse? – Det kan helt klart komme opp ubehagelige følelser når jeg jobber. Det er viktig for meg at ikke alt er skuespill, og prosessen med isolasjonen i hotellrommene var en måte for meg å få det til på. Å våge å være i det som er vanskelig. Det er jo ganske naturlig at man får tenkt gjennom en del ting når man ligger alene en halv dag med hodet i en koffert, eller ligger og holder pusten i bunnen av et badekar. Men til sist er det en god følelse man sitter igjen med i flyet på

vei hjem. Da føler jeg meg helt tømt, men på en god måte. Og ikke minst fordi hjemme venter jo alt som er fint! – I dine tidligere utstillinger Stadtbad og Portraits of the Invisible er det flyktige og det forfalne viktige elementer i bildene dine. – Ja, serien Stadtbad handler på en måte om svunnet storhet. Den staselige svømmehallen Oderberger i Berlin hadde sin storhetstid på det festglade tyve-tallet og ble siden et gjemmested for berlinere under andre verdenskrig. Og det er i disse ruinene jeg spiller ut mitt eget lille teater. Jeg blir selv noe forgjengelig, noe som også kan forsvinne i historien. Et av bildene fra samme serie er tatt i en nedlagt, vakker danseskole. Kommunistregimet tillot ikke den typen dans som ble vist der, og dermed ble skolen stengt. Bildet jeg tok reflekterer dette. Jeg henger på et vis i usynlige tråder, som en levende marionett, kontrollert av noe. Denne serien reflekterer det destruktive vi møter når noe stort har slått oss i bakken og vi ikke klarer å reise oss til samme storhet igjen. Men, så er det likevel noe i oss som gjør at vi nekter å gi opp helt. – Hva var det som tiltrakk deg med akkurat disse bygningene? – Jeg likte at disse bygningene har all historie bak seg, og ikke noen fremtid. Det er som om livet fortsetter utenfor veggene, men på innsiden står alt stille. Og for å illustrere dette lar jeg meg selv forsvinne inn i veggene, inn i historien, og lar meg selv bli ett med forfallet. Når jeg står i disse tomme rommene, med disse veggene som roper ut etter medfølelse, og roper ut etter deres medfølelse, da skjer det noe uforklarlig. Som om jeg tar bilder av mine egne hem6/2012

37


FOTO

STADTBAD handler om svunnet storhet. Bildene er tatt i den staselige svømmehallen Oderberger i Berlin som hadde sin storhetstid på det festglade tyve-tallet og siden ble et gjemmested for berlinere under andre verdenskrig. Her er fotoet Stadtbad.

meligheter, min egen angst, og da kjenner jeg på frykten for hva som gjemmer seg der inne i mørket. – I fotoserien Porcelain skjer det noe helt nytt. Da tar du bilder av hester. Kan du fortelle litt om denne brytningen? – Hele mitt kunstneriske virke før det hadde handlet om å rette kameraet innover mot meg selv. Utforske mine egne grenser og en selveksponering. Men da jeg fikk mitt første barn, følte jeg meg plutselig veldig avkledd i mine tidligere arbeider. Jeg fikk en veldig beskyttertrang, selvfølgelig overfor barnet, men også overfor meg selv. Så da ble det til at jeg rettet linsen mot noe som ikke handlet om meg. Og det ble noen nydelige araberhester. – Hvorfor hester? Var du en hestejente som ung? 38

6/2012

– He-he, nei, ikke i det hele tatt. Jeg er i grunnen ganske redd for hester. Hadde en ganske alvorlig ulykke som barn da jeg falt av en hest. Så det var en litt absurd situasjon da bildene skulle tas. Her var disse dyrene, brakt inn i dette studioet med fremmede og masse lys og hvite vegger og en fotograf som så vidt torde komme nær dem. Man ser at de er engstelige på bildene, og jeg var engstelig. Men så var det på en måte i denne usikkerheten vi fant hverandre. Og jeg synes virkelig det er noe med hester som er litt opphøyd, åndelig kanskje. De er så store og stoiske og har på mange måter noe trygt og beskyttende over seg. Og når jeg ser tilbake på den serien, så var det nok denne beskyttelsen som jeg ville vise min nyfødte datter. Gi


FOTO

PORCELAIN: Da Anja Niemi fikk sitt første barn, rettet hun linsen mot noe som ikke handlet om seg selv: araberhester. Her fotoet Swans.

Bil

r for salg i de

nstkata l Ku

en og

henne en slags gave, noe trygt å se på og ikke bare bilder av sin mor som et slags spøkelse. – Hva er det du jobber på nå? – Nå har jeg på en måte tatt den samme kvinnekarakteren som var på hotellrommet ut i forskjellige hverdagslige hendelser. I min forrige serie lånte jeg elementer fra moteverdenen, og dette vil bli enda tydeligere i min neste serie. Etterfølgerne til damene i Do not Disturb vil komme frem fra lukkede hotelldører og inn i glinsende variasjoner av hverdagen. Det er litt tidlig å si akkurat hva de skal gjøre, men jeg har et bilde av en velkledd dame som skifter bleie på en hylende baby i baksetet på en gul Jaguar. En slags stilisert perfekt kvinne som befinner seg i en uperfekt og til tider kaotisk verden. – Hva er disse kvinnenes agenda? – De har fått et slags falskt løfte om perfeksjon, og gjennom en kombinasjon av det filmatiske og selvportrettet vil jeg utforske det banale og melodramatiske i selvportrettet. Og uttrykket jeg bruker er stilisert, men også forførende. Jeg vil bakenfor den perfekte fasaden og minne seeren på at det ofte skjuler seg mye bak det tilsynelatende feilfrie. Hun skal ut i virkeligheten, og der kan jo det meste skje. – Fikk du tatt mange fine bilder på barnebursdagen i dag? – Nei! Nesten ingen. Jeg bruker så lang tid på å ta et bilde, så når jeg har komponert det slik jeg vil, er modellene forsvunnet. Unger, ikke så flinke til å sitte stille, vettu. ■

Anja Niemi (f. 1976) • Norsk fotograf bosatt i Berlin. • Utdannet fra Parsons School of Design og London College of Printing (1996–2000). • Representert av Riflemaker, og nå hos The Little Black Gallery i London. • Omtalt som lovende ung kunstner (bright young thing) av det prestisjetunge bladet Art Review etter sin første soloutstilling hos Riflemaker i London. • Fotografiene hennes har blitt solgt gjennom både Phillips Auction House og Christie’s, og hun var nylig med på listen for One to watch av Art & Auction Magazine og har fått omtaler i Sunday Times og Eyemazing. • Internasjonale kunstmesser: Volta Art Fair, Basel, New York Christie’s Art Fair, London Preview og Berlin Preview.

6/2012

39


Hotell Refsnes Gods Restaurant Munch • 425 kunstverk • 61 rom som alle er et eget lite galleri Blant Norges beste hotellfrokoster • Unik vinkjeller med vegger og takhvelvinger fra 1700-tallet

Kurs, møte, konferanse eller selskap for 2-90 personer? 45 minutter med tog/bil fra Oslo • Idyllisk vest på Jeløy midt i Oslofjorden

edward Munch

Edward Munch har fått hedersplassen i vår “Restaurant Munch” med 7 originale verk av kunstneren. Han og mange andre kjente kunstnere gjestet ofte Refsnes Gods. Det vakre landskapet og lyset fascinerte Munch.

Romantisk aften eller Godsweekend

Inviter noen du er glad i til et et avslappende opphold på vakre Refsnes Gods. Her venter opplevelser for gane og sjel. Nyt kunsten, maten, vinen og hverandre. Gaven til de som har «alt».

førjulstid

Inviter ansatte, kollegaer eller familie til en hyggelig middag og overnatting med deilig frokost. Nyt vår julebordsbuffet fredag og lørdag fra 23. november, julelunsj mandag-fredag fra 1. november.

post@refsnesgods.no • telefon 69 27 83 00 Hotell Refsnes Gods Godset 5, 1518 Moss

www.refsnesgods.no


VIGNETT

STREETART

Kunstner:

Pøbel

Sted: I Rogalands ødemark, 2012

Pøbel er en norsk, anonym gatekunstner, særlig kjent for å lage kunstverk på øde steder. Dette verket er malt i nettopp det han kaller ingenmannsland / terra nullius, og det er få personer som har sett motivet live. I sommer var Pøbel med på å arrangere Komafest i Vardø, sammen

Frøydis Benestad Hågvar er en oslojente på 33 år som lever og ånder for kunst og design, med stor interesse og nysgjerrighet for gatekunst.

Teknikk: Sjablong og spraymaling

med gatekunstneren Komacrew og Nordnorsk Kunstsenter. Prosjektet gikk ut på å friske opp bybildet i det fraflytningstruede Vardø ved hjelp av 12 internasjonale gatekunstnere. Flere verk av Pøbel kan sees på www.pobel.no.

6/2012

41


VIGNETT

Sex! Rus! Vold! En subversiv samtale med Christopher Nielsen

Christopher Nielsen er tegneserieskaperen med kunstbakgrunn, som de siste årene har utforsket en rekke medier. Nå har han gjenskapt seg selv som konseptualist. Og hva er konseptene? Sex, rus og vold! Tekst Bjørn Hatterud / Foto Anne Vesaas


CROSSOVER

OSLO (KUNST): – Er det noen norske kunstnere du ser spesielt opp til, noen som inspirer deg? – Nei. Christopher Nielsen sitter foran meg på en rørstol. Kroppen hans er kompakt rotfestet, som en trassig stubbe i skogen. Jeg er et stykke ned i den første halvliteren. Teddys Softbar bades i 50-tallsrock fra jukeboksen. I puben, som er Christophers stamsted, er interiøret fredet. Patinaen på veggene er resultat av mer enn femti års drift. Tiden har stått stille på Teddys. Det har den ikke for Christopher Nielsen. I høst hadde han sitt gjennombrudd som billedkunstner med Høstutstillingens mest omtalte og kritikerroste verk etter over tretti års mangfoldig arbeid i kunstens randsoner. Christopher Nielsens inntreden i kunstverdenen er en klassisk fortelling om outsideren som kom inn i kunstrommets varme. Trodde jeg. Til jeg møtte ham. – Hvordan havna en outsider som deg i kunstverdenen? HØSTUTSTILLINGEN 2012: Christopher Nielsens dobbeltinstallasjon Sarkofag og – En outsider, jeg? Jeg har da alltid Mausoleum var det mest omtalte og kritikerroste verket på Høstutstillingen 2012. Verket vært innafor, jeg! Kommer jo fra en ble laget i samarbeid med Erling Sand Artifex (møbelsnekker), Ann Helen Norum (rekvisitør), oppfinner Armin E.B. Bårdseth (elektronikk) og Ridder som sto for all tagging og kunstnerfamilie, brodern og jeg kravla graffiti. Foto: Høstutstillingen. mellom bordene på Kunstnernes Hus, det var ville bohemfester i hagen hjemme på Ulsrud. Jeg har da til og med gått på kunstskole! Problemet er bare det at jeg først ble kjent som en utøver føre klassiske Fluxusperformancer på senteret. Samme året lagde han innen tegneseriemediet. Og er det noe som er en pariakaste av en skulptur, verdens største flipperspill, for Popsenteret i Oslo. kunstartene, så er det tegneserier! – Du har gjort en mengde forskjellige ting de siste tretti årene. Ser Han har et poeng. Det er som serietegner han først fikk offentlig du på alt du har gjort som et sammenhengende prosjekt? oppmerksomhet, og dette fester ved ham. Og ikke uten grunn. Hans – Ja! Jeg har til og med, de siste årene, gjenoppfunnet meg selv som litt over tjue album med undergrunnstegneserier har tross alt gitt konseptualist, slik at alle mine uttrykk er blitt deler av et overordnet ham Sproingprisen tre ganger, nesegrus omtale og dedikerte fans. prosjekt. Noe jeg har gjort for å få respekt i middagsselskaper. Serier som Hold Brillan og To Trøtte Typer er blitt folkeeie. Nielsen trekker forsiktig på smilebåndet. Sistnevnte ble også vist som animasjonsserie på NRK i 2000. Nielsens – Hva er det som driver deg? smalere serier, samlet i de åtte utgavene av Weltschmerz, leses og – Nei, si det … Jeg skjønner det ikke helt selv, jeg. Jeg tror jeg kan prises av kjennere og litterater. si at det er som et rusproblem. Jeg er en workaholic. Jeg klarer ikke la Likevel vil det være å redusere Christopher Nielsens engasjement være å gjøre ting. å kalle ham serietegner. Han var i alle år mannen bak konseptene og Han blir stille og ser ut i rommet. coverne til platene som broren, Joachim, spilte inn med Jokke & – Er det slik at du ikke klarer å beherske deg selv? Eier du ikke Valentinerne. Senere gjorde han seg bemerket da han stod bak norselvkritikk? geshistoriens dyreste spillefilm, animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri fra – Nei, nei, nei! Tvert imot! Saken er heller den at jeg tviler meg 2006. En film som ga ham både Amandapris for årets beste film og frem til vellykket resultat hver gang. Det er alltid masse smerte og hovedprisen på animasjonsfestivalen i Annecy. lidelse, og det er ikke noe gøy! Jeg har et ultraromantisk kunstsyn, Han debuterte som dramatiker i 2008 med stykket Verdiløse menn det er verdiløst hvis du gjør noe bare fordi det er gøy. Jeg har bare hat på Nationaltheatret, som innbrakte ham Ibsenprisen som årets beste og forakt til overs for driftige folk som får til noe. Jeg blir flau av min dramatiker i Norge. Hustyrannen, som ble satt opp på Nationaltheatret egen suksess. i 2010, fikk svært mye oppmerksomhet i ettertid fordi Nielsen i stykChristopher Nielsen forsvinner til baren for å hente et par pils til ket forutsa terroranslagene sommeren etter. Entropi, som hadde preoss. Han liker ikke å snakke pent om seg selv. Da han var æresgjest i miere i 2012, solgte fulle hus. NRKs debattprogram Trygdekontoret, der et helt program var viet I 2011 bestilte Henie Onstad multimediaforestillingen Jimmy Polaris ham alene, satt han rødmende og vred seg i stolen og bad om mer fra Nielsen, til konsertbruk. Omtrent samtidig brukte de ham til å fremkritikk og mindre hyllest. Det er som om han bevisst motarbeider

6/2012

43


CROSSOVER

44

TEGNESERIE: De to sympatiske narkomane hovedpersonene i To trøtte typer er kanskje Christopher Nielsens mest folkekjære karakterer.

RULLETRAPPEN fra Weltschmerz nr. 8 er Christopher Nielsens viktigste serie, som oppsummerer hva han ikke tror på: Karriereklatring og prestasjonsjag.

kanonisering, som om han bevisst unngår å komme inn i varmen. Eller kanskje det hele bare er et forsøk på koketteri? – Du har laget norgeshistoriens dyreste Hollywood-film uten å bli del av norsk filmmiljø. Du har gitt ut masse prisbelønte tegneserier uten å bli antatt av de store forlagene. Og nå er du altså kritikerrost kunstner, nesten uten at du har stilt ut i kunstrommet før. Du har en fot innafor mange miljøer og sjangre, men aldri begge føttene plantet i sentrum av noe miljø. Hvorfor gjør du det på denne måten? – Det gir meg masse frihet. Det blir jo aldri noe prestisjenederlag for noen hvis jeg stjeler rampelyset. Får jeg Ibsenprisen, så er jeg bare han derre tegneseriefyren som har slumpet til å skrive en bra tekst. Vinner jeg den gjeveste internasjonale prisen noen norsk film har vunnet seineste åra, så teller egentlig ikke det heller, for jeg representerer ikke den ekte norske filmen. Og får jeg masse media på Høstutstillingen, lurer alle bare på hva han derre jack of all trades, master of none har funnet på denne gangen. Nielsen smiler litt og tar seg en slurk. – Utenfra kan det jo se ut som om du bare bruker institusjoner som supermarkeder der du shopper deg plass når du trenger det. Hvorfra henter du motet til å gå frem slik? – Det går ikke så mye på mot, men heller ydmykhet, beskjedenhet. Hvis noen tror jeg tar det for gitt at jeg kan valse ned dørene her og der, så tar de feil. Jeg søkte pent om lov til å stille ut på Høstutstillingen. Tilfeldigvis var jeg et navn juryen hadde på blokka allerede, som de

tenkte å invitere, så da fikk jeg rommet i tillegg til at jeg fikk lov til å stille ut kista. På Nationaltheatret sneik jeg meg inn bakveien ved hjelp av min makker, regissør Anders T. Andersen. Slipp Jimmy fri ble noe av fordi alle produsentene hadde diagnose og Norsk Filminstitutt var skeptiske. Jeg har hatt flaks. Nielsen ser ned i glasset før blikket går videre bort til beina på ei dame som går forbi. Blikket følger skoene. På Nielsens hjemmeside er menyen som du navigerer ut fra, formet som et tegnet selvportrett av kunstneren naken. Museklikker du på penisen, blir den erigert, og en selvbiografisk tegneserie spretter opp i en ny rute. I den forteller Nielsen om sin seksuelle tenning på damesko. Serien er symptomatisk for mye av Nielsens virke. Svært mye av hans produksjon har vært preget av at han har plassert seg selv inn i miljøer med sex, vold og rus. Han har gjentatte ganger sagt at disse tre elementene er kjernen i alt han gjør. Så også i verket på Høstutstillingen, dobbeltinstallasjonen Sarkofag og Mausoleum. Bakgrunnen for verket skal ha vært at en helsetest som Nielsen fylte ut i Dagbladet avslørte at livsførselen hans gjør at han bare kommer til å bli 55 år gammel. Han er 49 nå. Den store, ytre installasjonen bestod av et rom der veggene var svartmalte og dekket av undergravende, samfunnskritisk og obskøn graffiti, mens inneluften var nedkjølt som i en likkjeller. Midt i rommet stod den lille installasjonen, en likkiste tilrettelagt for en glamorøs død. Fylt av ymse rusmidler, en platespiller med 7-tommers singelplater fra 1970-tallet,

6/2012


CROSSOVER

VERDILØSE MENN: Gjennom tre ulike oppsetninger har Christopher Nielsens teaterstykker fylt opp Nationaltheatret, kveld etter kveld. Nå jobber han med et fjerde. Regissør: Anders T. Andersen. Foto: Kristine Jakobsen.

HØVIKODDEN: På Henie Onstad Kunstsenters Fluxusfestival i 2010 fremførte Christopher Nielsen Bengt af Klintbergs Lettuce Music, der Nielsen sprengte et salathode. Foto: Gunhild Varvin / Henie Onstad Kunstsenter.

6/2012

45


VIGNETT

SUPERSTAR var det første verket Christopher Nielsen gjorde ferdig til sin Misfornøyelsespark. Flipperspillet kan spilles på Popsenteret i Oslo. Foto: Inger Sanne Dalseg.

sex-leketøy og modernistiske, eksistensialistiske, litterære klassikere. På kistelokkets underside en tegneserie. På kistelokkets overside en dildo, til bruk for begge kjønn. – Hvorfor velger du å stille ut et verk om sex, vold og rus i kunstrommet? Er det fordi det er blitt plass til den slags der? – Hvis jeg får innta kunstrommet med sex vold og rus, så er vel det et tegn på at det er plass til det der, ja. Helt riktig observert! Nielsen humrer over det klønete spørsmålet mitt før han skåler med meg. Jeg skåler tilbake. Inni meg er jeg mest opptatt av om ikke kunstrommet kan ufarliggjøre Nielsen. Hvis du er inne på Nielsens hjemmeside og trykker på hjertet til nakentegningen, så spretter det opp en lengre tekst som blant annet inneholder et manifest om sex, vold og rus: (S)amfunnet både hyller og fremmer alle tre områder så lenge staten kan utøve den. VOLD – nødvendige og heroiske kriger, undertrykkelse. (…) SEX – innesperra i institusjonen ekteskapet, stilisert og idealisert med erotikk og pin-up estetikk. Eller i tilfellet RUS, (…) hvilke (typer rus) – alkohol, reseptbelagte medikamenter – og når, hvor og hvordan den kan brukes. 46

6/2012

Ukontrollerte utslag av Sex, Vold og Rus er ikke bare belagt med lover, men også av sosiale konvensjoner og er sosialt uakseptabelt ... Jeg leser utdraget fra teksten til Nielsen, og han nikker gjenkjennende. – Du skriver i teksten din at sex, vold og rus er lov så lenge staten får utøve og kontrollere det. Nå i høst stilte du ut på Statens Høstutstilling. Hvilke tanker gir dette deg? – At staten utøver og kontrollerer, men kanskje mest administrerer sex, vold og rus. Du skjønner, på åpningen hadde jeg gleden av å høre festtalene, og syntes det var veldig interessant at Espen Barth Eide som åpnet kalaset, uttalte noe sånt som at: Kunsten skal provosere, hvis ikke kunsten provoserer, så er det noe galt med kunsten. Og hvis samfunnet ikke lar seg provosere av kunsten, så er det noe galt med samfunnet. Så der fikk jeg den, at kunsten må provosere og øvrigheta må la seg provosere, så fint at vi er enige om det, liksom … Kanskje det eneste kunsten egentlig MÅ, er å være et pent lite maleri som kan henges på veggen? Det er ikke mange pene, små malerier hengende på veggen, verken i samtidskunsten eller i Christopher Nielsens verden. Jeg lurer på


CROSSOVER

– Verden tilhører en bitteliten elite, etablert i skatteparadiser.

om han har tenkt på hvordan kunstrommet former tolkningen av det han lager. Når en gjenstand merkes som kunst, forandrer dette hvordan gjenstanden blir sett av et publikum. – Det kantianske kunstsynet er rammeverket for kunstinstitusjonen. Dette kunstsynet innebærer at en ser kunsten med interesseløst blikk, at en skal se kunst med intellektet, at det er gjennom en intellektuell vurdering av verket at en skal få følelser av kunsten. – Ja? – Er du ikke redd for at kunstrommet faktisk gjør deg ufarlig? Ettersom kunstrommet er laget for at en skal se ting med et interesseløst blikk? – Nei, det der er jeg ikke med på! Jeg står på barrikadene for det jeg kaller resirkulART­ ismen der man tar gamle ideer, gamle ismer og gjerne gamle ting og kjører dem gjennom kverna en gang til. I den gjenbrukssuppa finner du DADA, situasjonisme, underground-tegneserier, Fluxus, pop-art, psykedelia, graffiti, avantgardisme, ja det meste. Vi lever i et end of history vakuum, der en lett kan oppleve det som at alt var bedre før, og at det ikke er stort mer nytt å finne på. Så jeg påstår at jeg, ved å innrømme at jeg resirkulerer, er en innovatør og nyskapende, bare i kraft av å innrømme det! Nielsen kombinerer sine teorier om sex, vold og rus og gjenbruksestetikk med et sterkt politisk engasjement. Verket han stilte ut på Høstutstillingen inneholdt blant annet en sterk kritikk av rosetogene som ble arrangert etter 22. juli. FUCK ROSETOGET stod det med store bokstaver på en av veggene. – Hva var det ved reaksjonsmønstret i Norge etter 22. juli du mislikte mest? – Vårt oppblåste selvbilde. Vi takler rett og slett ikke at en av oss kan være så rå som det Breivik var. Rosetogene var avledningsmanøver så ikke annerledeslandet og fredsnasjonen Norge skulle få riper i lakken. Betegnende nok fikk hatet blomstre fritt i opptakten til ettårsjubileet for terroren, da romfolket fikk en bredside mot seg, med

rop om forbud og deportasjon fra sentrale politikere. Da viste vi vårt sanne ansikt! Nielsen er så engasjert at stolen beveger på seg. – Du er en engasjert mann. Hva er det med samfunnsutviklingen du liker dårligst? – At de med makt aldri noensinne har hatt mer makt og vært mer uangripelige og utenfor demokratisk kontroll. Verden tilhører en bitteliten elite, etablert i skatteparadiser, skjermet for skatt og kontroll gjennom en deregulert globalisert økonomi. Eliten og deres representanter gir seg ut for å være fornuftens stemme, i motsetning til livsfjerne ideologiske drømmere som meg, mens det de egentlig står for, er et enormt verdensomfattende sosialt eksperiment. – Har du noen tro på at det du gjør i kunstrommet vil endre på noe? – Jeg har liten tro på kunstens evne til å forandre utover at du sår et frø som du muligens kan høste senere. Jeg har valgt å være politisk av rent opportunistiske grunner. Så vidt jeg kan se er det enighet om at politisk kunst er helt ut. Derfor har jeg spekulert meg frem til at her kan jeg grave meg ut min egen nisje. Nielsen humrer over sin egen kynisme. På hjemmesiden har Nielsen et sett på åtte regler som han har operert etter de mer enn tretti årene han har tegnet serier: 1. Du skal ikke kunne tegne. 2. Du skal ikke konformere til noen særskilt sjanger. 3. Serien må inneholde rikelig med tekst. 4. Seriene må alltid inneholde like deler sex, vold og rus. 5. Skal serien inneholde kroppsvæsker, bør det dreie seg om oppkast. 6. Det skal aldri være en lykkelig slutt eller et positivt budskap i seriene. 7. Du må alltid utlevere deg selv. 8. Du skal ta livet av dine figurer. Når jeg leser reglene for første gang, slår det meg hvor nært disse ligger opp til estetiske føringer som yngre samtidskunstnere har operert etter de siste par tiårene. Jeg viser Nielsen en utskrift av reglene hans og ber om hans kommentar. – Hva hadde skjedd om du tar reglene dine om serietegning og rett og slett erstatter ordet serie med ordet kunst? – La meg se ... Tja, da blir det at kunsten må inneholde rikelig med tekst, kunsten må alltid inneholde like deler sex, vold og rus, det skal aldri være et positivt budskap i kunsten ... Nielsen trekker på smilebåndet. – Nå? Hva tror du? - Da blir de jo plutselig dogmene for den norske kunstscenen slik den fortoner seg 2012! Hver eneste regel klaffer totalt! Neste skritt nå blir å bryte alle disse dogmene, dogmer er ikke noe å trakte etter! Egentlig burde enhver kunstskole og alle akademiene henge den lista der på veggen og si til elevene: Sånn er det nå. Hva med å finne på noe nytt? Christopher Nielsen jobber for tiden med en større skulptursamling som skal fungere som motsatsen til en fornøyelsespark, en såkalt Misfornøyelsespark. I tillegg til en rekke andre prosjekter i en mengde sjangre og uttrykksformer, deriblant tegneserie og teater. ■ 6/2012

47


ANNELI MJØEN OG KITH MJØEN: Prinsesse Ylva og den magiske skaperkraften

Multikunstner Kith Mjøen debuterer som barnebokillustratør i denne nydelige fortellingen om lille prinsesse Ylva som vil lære å skape det hun ønsker seg aller mest. Boken er gjennomillustrert i farger og passer for barn i alderen 5-10 år. Forfatterens budskap om at vi alle har mulighet til å skape vår egen virkelighet, gjør dette til en vakker og viktig bok også for voksne. Boken er til salgs i alle landets bokhandlere og kan også bestilles på www.bokkilden.no.


Per Didrik Wærner

“ Refleksjon i hvitt ”, håndkolorert trykk, 60 x 70 cm m/ramme

se : www.norskkunst.no – pd@norskkunst.no – tel. 922 15 100

Motiver på Fineart auksjon


AKTUELT

Stor mønstring av nyere selvportretter:

Louisiana Museum of Modern Art:

Finn Skårderud:

• Utstillingen varer fra 14. september 2012 til 13. januar 2013. Den viser 150 sentrale verker fra de siste hundre års selvportretter, fra Picasso, Schiele, de Chirico, Dalí og Nolde til Mapplethorpe, Warhol, Basquiat, med flere.

En av Europas ledende moderne kunstinstitusjoner. Ligger i Humlebæk en snau time nord for København.

Professor, psykiater og forfatter. Bidrar med en tekst i utstillingens katalog.

• Utstillingens verker er inndelt i ni bolker, motivisk fremfor kronologisk: Kunstneren i sit atelier, Pionerer, Livets gang, Forenkling, Opløsning, Ekshibitionisme, Spejlet, Ironi og Stemplet.

Selvets portretter Det slår meg hvor rikt og presist selvportrettet er som en kilde til å forstå mer av oss selv.

Tekst Finn Skårderud

HUMLEBÆK / LOUISIANA (KUNST): Selvportrettet er ikke bare en kunstsjanger, men også en erkjennelsesform. Kunstneren ser på seg selv, seg selv i en sammenheng, og ser på sitt eget blikk på seg selv, for at jeg kan se på meg. Dette er refleksjoner om selvrefleksjoner. Jeg ser på selvportrettene i utstillingen. Og mange av dem ser på meg. Munch ser på meg. Slik er det med ham. Den uttrykksfulle maleren krever noe tilbake. Jeg ser på andre: Emil Nolde, Frida Kahlos selvportrett med ape, Otto Dix, fotografen Robert Mapplethorpe og de mange andre. Jeg setter mine øyne i de selvportretterte, og de setter sine øyne i meg. Vi ser og blir sett. Og vi får noe å føle og tenke over. Det er noe urovekkende med Andy Warhols blikk. Francis Bacons øyne er i ferd med å forsvinne inn i et ansikt i fordreid oppløsning. Gerhard Richters ansikt blir svært utydelig for meg. Det kan virke som om han vil si noe tydelig nettopp via dette utydelige, om noe som glipper, viker eller unndrar seg. Et klassisk verk i selvportrettets historie er et bilde av Johannes Gumpps fra 1646, hvor maleriet viser ham selv bakfra mens han ser i speilet og samtidig maler sitt eget portrett på lerretet. Det er altså et trippelt selvportrett, og bør få oss til å tenke over de flytende 50

6/2012

overgangene mellom å være seg selv, å se seg selv og å iscenesette seg selv. Selvportrettet er en representant for meget finurlige og avanserte psykologiske prosesser. Ved hjelp av speilet lar kunstneren seg selv reflektere. Det er selviakttakelse. Men scenen som velges, det øyeblikket som males, tegnes eller fotograferes, er ikke tilfeldig. Valg av humør, kostymer, scenografi og attributter gjør denne refleksjonen til en selvrefleksjon. Det er altså ikke bare en refleksjon av, men også en refleksjon om. Dette blir tydeligere og tydeligere jo nærmere vi kommer vår egen tid, at selvportrettet er kunstnerens refleksjoner om sin egen selvrefleksjon. Det er lag på lag. Kunstneren er i dialog med seg selv, ser seg selv både innenfra og utenfra, og utforsker, utfordrer og dikter seg selv. Kunstneren skaper seg. Det tradisjonelle hjelpemidlet ved selvportrettering har vært speilet. I speilet ser jeg meg selv, men alltid også mer. Jeg kommer i kontakt med mitt indre. Dette indre har navn som fantasier, drømmer, lengsler, traumer, demoner, nevroser, sinnsstemning, identitet, personlighet, selvfølelse og dagsform. Jeg får ikke direkte blikkontakt med mitt indre, men jeg ser mitt ytre speilbilde med mitt indre selv-


AKTUELT

❺ 1. EMIL NOLDE (1867–1956), selvportrett fra 1917, olje på kryssfiner, 83 x 65 cm. Foto: © Nolde Stiftung, Seebüll. 2. HELEN CHADWICK (1953–1996), Vanitas II fra 1986, cibachrome print. Foto: National Portrait Gallery, London. 3. MARIA LASSNIG (født 1919), Zweifel (Tvil), 2004–2005, olje på lerret, 207 x 150 cm, privat samling. Foto: Courtesy kunstneren og Hauser & Wirth. 4. EGON SCHIELE (1890–1918), Selvportrett med påfuglvest fra 1911, gouache, tempera, akvarell og blå blyant på papir montert på papp, 51,5 x 34,5 cm. Foto: Ernst Ploil, Wien. 5. CHUCK CLOSE (født 1940) Selvportrett I fra 1995, olje på lerret, 182,9 x 152,4 cm, privat eie, Jon og Mary Shirley. Foto: Ellen Page Wilson.

6. JEAN-MICHEL BASQUIAT (født 1960), selvportrett fra 1986, akryl på lerret, 180 x 260,5 cm, MACBA-samlingen, Government of Catalonia Art Fund, tidligere i Salvador Riera-samlingen. Foto: Giga-Mirco Art.

6/2012

51


AKTUELT

MICHELANGELO (1475–1564) malte seg selv inn som en flådd maske i veggmaleriet Dommedag på endeveggen i Det sixtinske kapell i Vatikanet i Roma.

bilde. I går så jeg bedre ut enn i dag. Speilet gir oss i samme øyeblikk både virkelighet og forestilling, kropp og sinn, og det er umulig å skille dem fra hverandre. Speilet er overskridende, slik selvportrettet er. Det er vanskelig å tenke seg dannelsen av det moderne mennesket uten speilet som psykisk teknologi. Hva hadde det moderne mennesket vært om den flyktige vannpytten var den eneste kilden for selvrefleksjon? Speilet som reflekterer oss, får oss til å reflektere. Det er en identitetsmaskin, en kjerneteknologi for vår selvbevissthet. Vi blir mer følsomme for oss selv. Ansiktene har vært, og er delvis fortsatt sentrale i selvportrettkunsten. Men bak ansiktet, uansett hvor tydelig følelsene vises frem, finnes det et sinn, og sinnet kan ikke fullt ut sees. Ikke bare andres, men vårt eget sinn vil alltid være delvis uklart for oss. Det kan således bare tolkes. Selvportrettet er både individuelt og kulturhistorisk en fortolkende praksis. I kunsthistoriens tidlige selvportretter malte ikke kunstneren sitt indre, men snarere sitt ytre, utenpåselvet. Det vil si en offentlig posisjon, gjerne med pomp og prakt. Andre melodramatiserte, eller ironiserte, slik Michelangelo selvportretterte seg som den flådde huden til helgenen St. Bartolomeus i Det sixtinske kapell, eller Caravaggio som 52

6/2012

FRIDA KAHLO (1907–1954), Selvportrett med ape fra 1945, olje på masonitt, 59 x 42 cm, Robert Brady Museum, Cuernavaca, Mexico. Foto:  Antonio Berlanga.

Goliats avhogde hode. Eller det var indirekte selvportretter hvor kunstnere som Botticelli og Rafael malte seg selv inn i større arbeider. Storhetstiden for selvportrettering henger sammen med den gryende individualiseringen som vi finner i renessansen. Gjennombruddet kommer med Rembrandt. Høsten 1999 besøkte jeg utstillingen Rembrandt by Himself i Londons National Gallery. Det var en fascinerende vandring i selvbilder. Med Rembrandt blir selviakttakelsene til et hovedanliggende i kunstnerskapet. I maleri etter maleri, tegning etter tegning utforsker han sitt eget humør, som leende, trist, sjokkert, arrogant, aggressiv og så videre. Verkene hans er en varekatalog over følelser. I disse selvbildene ser vi begynnelsen til en ny sosial figur: det moderne mennesket. Det er en udiskutabel linje fra hollenderen til dagens samling av selvportretter på Louisiana. Dette mennesket er en homo psychologicus. Sigmund Freuds samlete verker kan betraktes som et stykke pioneraktig portrettkunst over denne figuren. Det er et følsomt og selvsentrert menneske, årvåkent for hva som beveger seg i det. Det psykologiske mennesket er et selvrefleksivt vesen, som betyr at vi ikke bare har større anledning til, men også er nødt til å ta stilling til hvem vi skal være, hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal handle.


AKTUELT

CARAVAGGIO (1573–1610) brukte sitt eget hode som modell i maleriet David med Goliats hode fra cirka 1610 som henger i Galleri Borghese i Roma.

Ta for eksempel Egon Schieles arbeider på Louisiana. Han var en del av samme kulturelite som Sigmund Freud i Wien. Schiele var sterkt preget av psykiaterens teorier om undertrykt seksualitet og nevroser. Mange av hans mange selvportretter viser et nakent og plaget menneske, en mager mann i forvridde stillinger og med for-

REMBRANDTS (1606–1669) selvportretter er berømte, her av den aldrende kunstneren fra 1659 som henger i National Gallery of Art i Washington D.C.

modernistiske språket søker man etter noe ekte bak de sosiale maskespillene, og maler altså den nakne sannhet som seg selv som naken. For modernistene ble speilet knust. Derfor får vi de forvridde ansiktene i selvportrettene. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto mer går speilet selv i oppløsning. Nå er det snakk om løse fragmenter, løse biter og skamfering. Den amerikanske kunstneren Chuck Close oppløser sitt eget ansikt i piksler. Vår opplevelse av å være oss selv er kulturelt utfordret. Selviscenesettelser er nå blitt en daglig syssel gjennom Facebook. I en slik flytende modernitet lekker selvet. Og det er ikke nødvendigvis lekkert. Det preger de aller nyeste selvportrettene i en slik grad at det er usikkert om vi kan kalle dem selvportretter. Hva er de da? Rollespill? Identitetslek? Mange nyere verker tematiserer nettopp selvdannelsens vilkår. Andy Warhol lyktes med å bli paradoksalt original gjennom å produsere kopier i massemedienes og konsumerismens epoke. Nå er det ikke avkledningen som strategi, men til dels karikerte påkledninger. Leken og ironien er ikke bare en psykologisk, men også en kunstnerisk strategi for å håndtere en uro om hvem man er og hvem man vil være. ■

– Rembrandts selvportretter er en varekatalog over følelser. dreide ansiktstrekk. Dette er en nervenes mann, men det er også nervenes epoke. Det er en brytningstid med krigsfrykt og undergangsstemning, men også gjennombrudd for den moderne, gudsforlatte tanken og følelsen. Det er ikke bare Freud, men også Nietzsche, Ibsen og Hamsun. Mennesket er blitt enestående. Ene-stående kan bety ensom og overlatt til seg selv. Schieles arbeider er også selvportrettet av en epoke. I mange av Schieles selvportretter fikk selvutlevering og avkledning et kunstnerisk uttrykk gjennom konkret å kle av seg. I dette

6/2012

53


VIGNETT

Estetikk, kosmos og det originale Skandinavia – en samtale om kunsten og universet med Josefine Lyche og Henrik Pask Begge er viktige aktører på dagens kunstscene og er med på å definere ung, norsk samtidskunst. For tiden bor og arbeider de i Skien. Tekst Gunhild Horgmo / Foto av kunst fra kunstnerne

INSTALLASJONEN Noon Universe av Lyche fra utstillingen Cosmic dropout ved 0047 Oslo (2007) fikk svært gode kritikker av Morgenbladets kunstanmelder Tommy Olsson.


UNG SAMTIDSKUNST

SKIEN (KUNST): De startet samarbeidet i 2009, men jobber i dag sjeldnere med felles verk. De respektive kunstnerskapene har utviklet hver sin egenart som krever mye konsentrasjon. – Vi utveksler fremdeles ideer, men trenger nå tid til å konsentrere oss om egne kunstnerskap, sier Josefine. Det faktum at Josefine Lyche og Henrik Pask er et par, mener de ikke er spesielt relevant i en kunstnerisk sammenheng, og de ønsker ikke oppmerksomhet rundt kjærlighetsforholdet. Jeg møter dem for å ta en prat om kunsten og oppholdet i kunstnerbyen Skien.

Kunstnerstipendiater Josefine fra Bergen har sin utdannelse fra Strykejernet kunstskole og Kunstakademiet i Oslo. Henrik har også bakgrunn fra Strykejernet, og basen deres er vanligvis i Oslo. Dette året deler de imidlertid en leilighet på idylliske Snipetorp i Skien. Som kunstnerstipendiater i kommunen disponerer de også et atelier i Spriten kunsthall og er aktive aktører på den lokale kunstscenen. Da jeg møter dem, er de i full gang med å montere en utstilling som Månedens kunstnere ved Telemark Kunstnersenter (TKS). Her skal publikum få presentert hva stipendiatene jobber med. Uken før har de rukket å åpne hver sin utstilling ved henholdsvis Galleri Trafo i Asker og The Boiler Room Gallery i Oslo, og er etter eget utsagn på hils med bussjåførene på Grenlandsekspressen. Skytteltrafikken er ikke et resultat av at det skjer for lite i Skien. Siden februar i år har paret rukket å kuratere to utstillinger ved Spriten kunsthall, Josefine har ferdigstilt et utsmykningsprosjekt ved Kongerød ungdomsskole, og Henrik har kommet godt i gang med sitt bokprosjekt. Men nå er det altså en felles utstilling som skal åpnes, to år etter den forrige ved Galleri Christian Torp. Verkene Josefine viser ved TKS må sies å være representative for hennes kunstnerskap, med bokstaver i rosa neonlys og et geometrisk rutenett av små lerret malt i hvitt og neonrosa. Grids You Say? peker mot Rosalind Krauss sitt essay fra 1979 med samme tittel og finnes i flere versjoner. Henrik sine tre bilder gir et innblikk i hans kunstneriske univers. To av arbeidene er tekstbaserte digitaltrykk, og More facts 1 rører ved tema vi stadig kommer tilbake til i samtalen. Josefine og Henrik ser også en stor kunstnerisk verdi i å kuratere for andre, som med utstillingen Fremtidskongressen #2: AUX. – Det å være kuratorer for utstillingene på Spriten kunsthall har vært veldig flott, sier Josefine og smiler. – Vi har kunnet samle kunstnere med spennende prosjekter som vi mener fungerer bra sammen. Vi skal ha ansvaret for to utstillinger til før vi drar herfra, og det ser vi veldig frem til. Ellers skal vi fortsette å jobbe med våre egne prosjekter.

Natur og vitenskap – Hva er essensen i kunsten deres? Begge tar en tenkepause før Henrik tar ordet: – Viktige tema for oss er spiritualitet, geometri, okkultisme og esoterisk vitenskap. Forskningen på natur og hva universet er bygd opp av. Dette er kunnskap som jeg mener folk i Skandinavia satt inne med før samfunnet ble kristnet. På en måte ønsker vi å søke tilbake til det opprinnelige, det som eksisterte før religion og samfunnet slik vi kjenner det. Vi ønsker en tilbakevending til det originale Skandinavia. – Og vi tenker ikke på Åsa-tro og den biten der, skyter Josefine inn. – Nei, for min del tar jeg avstand fra alt som har med religion å gjøre, slår Henrik fast. – Men vi er opptatt av symboler, og særlig 6/2012

55


VIGNETT

– Jeg mener vi kjenner historien vår veldig dårlig, og at vi heller har sett mot Østen og beundret de gamle vitenskapene som man mener eksisterer der. Henrik Pask

– Du jobber mye med det som er vakkert. Går det estetiske foran det idémessige? – Nei, det er vel to ganske likeverdige faktorer. Jeg ser på det vakre som en subversiv størrelse som uttrykker en motstand mot det bestående. Det er jo subjektivt hva man synes er vakkert. Det vakre i mine arbeider kan ses på som en manifestasjon av et mentalt bilde jeg har av en ideell verden. De rene formene, de matematiske størrelsene og det idealiserte uttrykket behandler uregjerlige emner som jeg gjennom en nesten meditativ prosess prøver å formidle. Kunsten er for meg et verktøy for å komme i kontakt med noe som er større enn den karrige virkeligheten vi lever i. En dimensjon av åndelighet og en åpning til kosmos som ønsker å vise en vei forbi vår tids mørke, som er preget av den spekulative kapitalismen. – All kunst er jo egentlig konseptuell, mener Henrik. – Alt springer ut ifra en idé, men så må noen lage det helt nedkuttede og ikke-estetiske også. – Ja, for noen er det også vakkert, sier Josefine.

Mixed media PAR I KUNST: De to kunstnerne trives for tiden i Skien, men har ambisjoner om utlandet. Foto: Gunhild Horgmo.

mange av dem som har hatt en annen betydning før de ble tatt opp av ulike religioner og misbrukt. – Hva legger du i begrepet det originale Skandinavia? – Jeg tenker på vikingene og menneskene som i historiebøkene har blitt fremstilt som barbariske og uopplyste. Kunnskapene de besatt om naturen, naturkrefter og magi er noe som har forsvunnet helt. Fortiden er helt mørklagt, og vi er blitt forledet til å tro at disse menneskene bare var primitive. Det naturlige livet de levde i pakt med naturen, og vitenskapen om den, er noe av det både Josefine og jeg søker tilbake til i kunsten, forklarer Henrik.

Estetikk med substans Geometriske former, matematikk, vitenskapsfilosofi, minimalisme og science fiction er referanser som kan brukes for å beskrive Josefine Lyches kunst. Men hun jobber også med rom og arkitektur, som i de store veggmaleriene med tittelen Untitled #36, som pryder Kilden kulturhus i Kristiansand. 56

6/2012

Gjennom samtalen er det tydelig at de to har en felles tematisk og teoretisk tilnærming til kunsten, og at samtaler rundt disse temaene er hyppige. Henrik har klare ideer om vår oppfattelse av verden og er velvillig til å utdype og forklare. Josefine fyller inn for å skape et tydelig bilde av det de vil formidle. – Hva inspirerer dere? – Genesis Breyer P-Orridge (født 1950) har alltid inspirert meg. Hvordan han bruker en sann kunnskap og innsikt i det okkulte, og sømløst mikser visuell kunst, musikk, performance og så videre i et jevnt output av eksperimentelle piecer. Han har ennå ikke blitt forstått på sine egne premisser, eller de premissene han har skapt ved sin naturlige holdning til kreativitet, forteller Henrik. – Jeg blir inspirert av matetikk, naturvitenskap; spor og systemer som kan bringe oss nærmere den universelle sannheten. I installasjonene mine etterstreber jeg noe av opplevelsen en film kan gi, hvor bilde, lyd og tekst kombineres til en helhetlig opplevelse, sier Josefine. – Fortell om tematikken i separatutstillingen din ved Galleri Trafo, Henrik. –Jeg viser fem–seks piecer som uttaler, ikke brøler eller hvisker, et slags ønske om å returnere menneskene til verden. Jeg mener vi kjenner historien vår veldig dårlig, og at vi heller har sett mot Østen og beundret de gamle vitenskapene som man mener eksisterer der. Det har skjedd mye her som vi ikke har fått med oss, så vi har på en måte blitt snytt for vår egen historie. Vikingene var spirituelle, og oppfyller


VIGNETT

– Kunsten er for meg et verktøy for å komme i kontakt med noe som er større enn den karrige virkeligheten vi lever i. Josefine Lyche

VEGGMALERIET Untitled #36 er fra Josefine Lyches store utsmykning ved Kilden kulturhus i Kristiansand.


VIGNETT

NEONFARGER går igjen i Josefine Lyches kunst. Her lysinstallasjonen Untitled (PSY). Foto: Gunhild Horgmo.

kun den blodige silhuetten av den etablerte idé om seg selv, idet de forsvarte sin visdom og sitt liv mot maktstrategier i form av religiøse ideologier. Ideologier som til slutt tok over og har fordervet kulturen vår i et millennium, forklarer Henrik. – Dessverre ble det meste av de skriftlige overleveringene destruert av dem som tok makten og skrev om vår historie til hva den er i dag. I utstillingen ved Trafo bruker jeg våre egne symboler, og ett av verkene består av et flagg hvor linjene, som til sammen kan produsere alle runetegnene, utgjør et symbol som kalles Skulds Nett, den skandinaviske ekvivalenten til Karmas Hjul. – Begge bruker mange ulike materialer og flere uttrykksformer, avhenger dette av hva dere vil formidle? – Ja, helt klart, svarer Josefine. – Ingen av oss er mediespesifikke. Når det dukker opp en idé, begynner jeg å tenke på hvordan den best kan uttrykkes. Gjør den seg best som skulptur eller video? Noen ganger finner jeg andre som kan utføre håndverket. Ved The Boiler Room Gallery viser jeg en skulptur i plexiglass som er del av en serie med hyperkuber. Disse fremstillingene av den fjerde dimensjon har jeg fått produsert av en ekstern tekniker. Jeg kan bli ganske hektet på spesifikke materialer, og da jeg oppdaget effekten jeg fikk til med plexi i regnbuefarger, satte det i gang en helt ny tankeprosess. Gjennom materialene får jeg ny kunnskap. – Jeg er litt for en renessansemenneske-approach i kunsten, sier Henrik. – For meg inngår både bilder og tekst i en helhet. Det viktige er å til enhver tid ha en casual holdning til materialet, og selvfølgelig ha respekt for det. Men uttrykkene må ikke nødvendigvis defineres, alt henger på en måte sammen. – Gjelder det samme for boka du holder på med? – Ja, jeg vil vel kalle det for eksperimentell litteratur. Den er en blanding av ulike tekstformer, og jeg er ikke så opptatt av at den skal leses som vanlig litteratur.

Oslo og verden Kunstnerparet blir værende i Skien over vinteren og har relativt konkrete planer. I tillegg til videre arbeid i Telemark skal Josefine ha ny separatutstilling ved Galleri Christian Torp, samt ferdigstille et utsmykningsprosjekt ved en skole i Kirkenes. Henrik vil jobbe videre med bokprosjektet. Fremover søker begge nye impulser, gjerne i ut58

6/2012

Genesis Breyer P-Orridge

Han omtales som en kunstnerisk ingeniør og en avantgardistisk antihelt. Genesis Breyer P-Orridge sin dedikasjon til kunsten definerer hele livet hans og omfatter en rekke kunstneriske uttrykk. I 1990 inngikk kunstneren et samarbeid med performancekunstneren Lady Jaye Breyer. Med en visjon om å forene det kvinnelige og det mannlige i en hermafrodittisk tilstand gjennomgikk de to en transformasjon som innebar plastisk kirurgi, hormonell terapi, cross-dressing og endret adferd. Alt for å likne hverandre i størst mulig grad og flette sammen de to personlighetene i et forsøk på å dekonstruere selvet og problematisere det de anså som pålagte begrensninger for identitet. Karakteren som ble skapt var såkalt pandrogynous og fikk navnet Breyer P-Orridge. Lady Jaye Breyer gikk bort i 2007, men Genesis fortsetter sitt prosjekt som innebærer både visuell kunst, musikk, performance og tekster. Ifølge kunstnerens hjemmeside fortsetter også et interdimensjonalt samarbeid med avdøde Lady Jaye Breyer, hvor hun representerer Breyer P-Orridge i det immaterielle, mens Genesis opptrer som karakteren i den materielle verden. Kilde: www.genesisbreyerporridge.com


VIGNETT

GEOMETRI OG NEONFARGER går også igjen i flere av Henrik Pasks malerier. Her verket Universal diagram 4 the 4mation of questions about every possible question #2 fra utstillingen A 2ND V NO ved Dortmund Bodega i år.

Josefine Lyche (f. 1973)

Når det dukker opp en idè, begynner jeg å tenke på hvordan den best kan uttrykkes. Gjør den seg best som skulptur eller video? Josefine Lyche

Utdanning: • Kunstakademiet i Oslo 2000–2004. • Strykejernet kunstskole 1998–2000. • Filosofi ved Universitetet i Bergen 1995–1998.

Separatutstillinger i utvalg: Who cares about aliens anyways (Galleri Christian Torp, 2010), Purple Haze (Sørlandet Kunstmuseum, 2009), Remake (med Ane Graff, Kunstnerforbundet, Oslo 2008) og Cosmic dropout (0047, Oslo / Örebro Kunsthall, 2007).

Utsmykninger i utvalg: Kilden kulturhus (Kristiansand, 2010), Bølgen kulturhus (med Ane Graff, Larvik, 2009), Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design (2008) og Universitetet i Oslo, institutt for filosofi (2005).

Aktuelt: Separatutstilling ved Galleri Christian Torp i Oslo i november.

landet. Josefine har tidligere deltatt ved flere utstillinger utenlands og har bodd perioder i Berlin, Paris og Stockholm. – Jeg ønsker jo at flest mulig skal se arbeidene mine, så å stille ut i utlandet er vel og bra, det. Men også her må man havne på riktig sted og treffe det riktige publikummet, sier Josefine, og legger til at hun synes Oslos kunstmiljø stadig kommer seg. – Det åpnes stadig nye gallerier, både kunstnerdrevne og kommersielle, som trekker folk hit også fra utlandet. Kunst-Norge har blitt mer interessant i et internasjonalt perspektiv, og det er spennende. Josefine ønsker å endre arbeidssituasjonen sin, og flytter etter Skiens-oppholdet tilbake til Berlin. – Rent uttrykksmessig vil jeg jobbe i litt mindre formater fremover, men tematisk vil jeg fortsette å dekode universet; skape sammenhenger og mønstre, seremonielle spor og systemer. Jeg ønsker å jobbe litt mer hands on med hands off-temaer, avslutter Josefine, før vi går ut i bakgården og knipser bilder av de to samtidskunstnerne. ■

Henrik Pask (f. 1984) Utdanning: Strykejernet kunstskole 2004–2006.

Utstillinger i utvalg: Alt Knight crisis (Galleri Trafo, Asker, 2012), A 2nd V No (Dortmund Bodega, Oslo, 2012), Word perfect 1.0 (gruppeutstilling, Noplace, Oslo, 2011), More than this (gruppeutstilling, Telemark Kunstnersenter, Skien, 2010) og Hehe, the truth of course, one night only (Spasibar, Oslo, 2009).

6/2012

59


FOTO

Bjørn Opsahl (f. 1968) • Ble kjent som kjendis- og motefotograf og for sine bilder av norske og internasjonale rocke- og popstjerner på 1990-tallet. • Debuterte som fotokunstner med utstillingen Deadscapes i 2005 på Henie Onstad Kunstsenter, og fulgte opp med serien Ask the Dust på Stenersenmuseet i 2009 og Black Eye på Nordic Light International Festival of Photography i Kristiansund i sommer. • Flyttet til Los Angeles i 2008. • Underviser i fotografi og regi på Bilder Nordic School of Photography i Oslo. • I 2011 startet Opsahl samarbeidet med talkshowet Skavlan. Prosjektet avsluttes høsten 2014 med bok og utstillinger i Oslo og Stockholm, der Opsahl portretterer Skavlans gjester backstage. • Han har laget musikkvideoer for blant annet Aleksander With / Lene Marlin, Carburetors, Surferosa, og D’Sound. • Opsahl samarbeider med ProFoto, Lupo Light og er Leica-ambassadør. PORTRETT av Bjørn Opsahl tatt av den kjente fotografen Anton Corbijn.

Jakten på en

mastersamling – Jeg har alltid de 30 beste motivene mine i en mastercollection. Når jeg er umotivert, tar jeg disse frem. Skjeler jeg til andre fotografer for å hente inspirasjon, blir det lett til at jeg begynner å herme og tøve. Tekst Mette Dybwad Torstensen

FROGNER (KUNST): I 2010 fikk fotografen Bjørn Opsahl en idé. Han kjente godt Maria Bonnevie, og tok kontakt med Fredrik Skavlan. Skavlan hadde navnene og stjernene og Opsahl hadde evnen til å forevige dem. – Jeg har noe du vil ha, du har noe jeg vil ha, refererer han. Siden 2011 har Opsahl derfor satt seg på flyet over 50 ganger til og fra Stockholm eller London. I beste sendetid, backstage hos Skavlan, har han rigget ett kamera i garderoben, ett i greenroom og ett i oppholdsrommet. Han har fra 30 sekunder til fire minutter på seg for å skyte fotoet med stjernene før de skal inn i studioet: Kevin Costner, Eva Joly, Ben Kingsley, Linn Ullmann, Lionel Richie, Muse, Geir Lippestad, Noomi Rapace, Lena Olin, Tony Bennett, Magnus Karlsen, Justin Bieber, Bjarne Melgaard – og Odd Nerdrum. I 2014 kommer en bok med alle portrettene, samt utstillinger både i Sverige og Norge. – Jeg liker så godt portrettet av Odd! Du ser en mann i en preget stund. Jeg var den første norske fotografen som fikk et portrett av ham på ni år! Tidspresset backstage gjør at bildene får en ekstra energi. Du kan ikke gi personen tung regi eller si at nå må jeg BARE hente kameraet … da har de gått. Gjestene er også meget fokusert 60

6/2012

før de skal på og gir meg ikke så mye. Odd Nerdrum ga meg for eksempel ti sekunder, men det er fordi vi har jobbet sammen før, så han var raus, sier Opsahl entusiastisk, mens han blar på iPaden sin og viser meg en litt annen side av de kjente ansiktene. – Se på øynene til Ben Kingsley, jeg fikk til noe der … smiler han gutteaktig; han som er på talefot med navn vi andre bare leser om i kjendisreportasjene og rulletekstene. Men det finnes også en annen Opsahl, en mørkere; kunstfotografen. Og som han sier: folk er folk.

Krigsfotografen Jeg har akkurat overtatt en oppvarmet stol på kafeen Kolonihaven på Frogner etter Selene Wendt, direktør på Stenersenmuseet, som var ute og snuste litt på hva Opsahl holder på med. Det var nettopp på Stenersen han hadde sin andre separatutstilling, i 2009. Men tilbake backstage i Stockholm. I høst møtte Opsahl elitesoldaten Emil Johansen som har skrevet boken Brødre i blodet om opplevelsene i Afghanistan. Etter noen øl var prosjektet klart i Opsahls hode. Han ville bli med Forsvaret til Afghanistan for å fotografere den norske


FOTO

MARilYN LEAVES (black Eye).

tilbaketrekningen og møtene som oppstod mellom soldatene og lokalbefolkningen. – Jeg drømte tidlig om å bli krigsfotograf, selv om det nok var en romantiserende forestilling om selve krigsreporteren jeg hadde da. Kanskje handler det om å søke noe nytt. Jeg har fotografert mote og kjendiser i 20 år og trenger utfordringer for å fortsette. – Hva vil du fortelle fra Afghanistan? – Jeg er ingen pressefotograf, og det eventuelt kritikkverdige rundt vår tilstedeværelse der nede har pressen allerede tatt seg av, føler jeg. Jeg ville forevige de siste dagene i Meymaneh sett med en uavhengig fotografs øyne. Jeg hadde ingen føringer fra Forsvarets side og stod i grunnen helt fritt. I september var jeg ti dager sammen med de norske og amerikanske soldatene i Faryab-provinsen. De første seks dagene gikk med til å vandre rundt, vinne tillit og skjønne kodeksen blant soldatene. Så hadde jeg bare fire dager igjen på å gjøre meg ferdig med bildene. De amerikanske soldatene var imøtekommende og tok meg med på Blackhawk-trening og ville fremstå litt glossy, mens de norske soldatene var mer skeptiske og kjølige, naturlig nok.

– Og lokalbefolkningen? – Jeg kunne dessverre ikke gå utenfor leiren på egen hånd. Der streifet selvmordsbombere, parate til å kaste seg foran deg. De hiver seg visstnok på de pansrede bilene. Det røde på vindusviskerne var ikke rust, for å si det forsiktig. Først ute på landsbygda kunne vi gå ut av bilen, men der var det fare for veibomber (IED). Du kan si at 50 % av befolkningen ville ha soldatene ut og så på dem som okkupanter. 50 % av afghanerne oppfattet dem som frigjørere. Men oppfatningen var faktisk ofte uavhengig av deres religiøse og sosiale ståsted. Opsahl ser rett på deg, slik han er vant til i jobben sin, men da gjennom en kameralinse. Han forteller ivrig videre om en skateklubb i Kabul, Skateistan, der unge gutter og jenter, gjerne iført hijab, trosser alle forbud og gjør flip tricks og slides. – Jeg er en gammel skater, så dette gjør stort inntrykk. Jeg skulle veldig gjerne besøkt dem. Det er helt abstrakt, en skateklubb i Kabul under konstant trussel fra Taliban. Det er et sterkt symbol på frihet og fri vilje, i skateboardingens sanne ånd! Det er denne generasjonen som skal endre landet. De viser en vilje til å tilegne seg kunnskap, tross den svarte 6/2012

61


FOTO

Carter tok sitt eget liv. En hel verden spurte ham hvorfor han ikke gjorde noe. Men hva skulle han gjøre? Han fortalte at det var en kløft mellom ham og barnet, og barnet var kanskje sultefôret i flere måneder. Han kunne ikke bare gi det mat … Opsahl forteller ærlig at jobben i Afghanistan ga et kick. Mersmak. – Når du fotograferer under slike premisser, gir det et adrenalinrush. Og kanskje du evner å gjøre en god jobb. Dermed får du en selvbekreftelse, men du føler også at du gjør noe viktig. Slike fotografier besitter en bestandighet. Et motebilde varer kanskje noen uker, med mindre du heter Avedon eller Penn … mote går av mote … men man jo også prostituere seg for å få mat på bordet, ler han og bestiller en ny kaffe. Og mens vi venter på den, kan vi gå litt tilbake i tid.

SUICIDE MERCEDES (Ask the Dust).

Nixon Quits (black Eye).

kloa som hoverer over dem. Dessverre gikk det av en selvmordsbombe som drepte fire av disse medlemmene, blant annet to jenter på bare 8 og 14 år, rister Opsahl på hodet. På bloggen til Opsahl har han lagt ut fotografen Kevin Carters bilde, som vant Pulitzerprisen for beste foto i 1994, av en gribb som ventet på at et barn skulle dø under hungersnøden i Sudan. Carter ble kritisert for å ikke ha gjort noe for å redde livet til barnet. Selv hevdet han at han hadde blitt advart mot nærkontakt med flyktningene med tanke på smitte. Siden angret han imidlertid på at han ikke hadde hjulpet jenta. 33 år gammel tok han livet sitt, delvis på grunn av denne hendelsen. – Bildet viser krigsfotografens dilemmaer. I 1990 var det fire krigsfotografer, Kevin Carter, Greg Marinovich, Ken Oosterbroek og João Silva, som dannet Bang Bang Club. To ble drept på oppdrag, og 62

6/2012

Fra en spurv i gresset til mote og kjendiser For 35 år siden lånte Opsahl en Pentax av stefaren sin da de var på ferie i Kragerø. Han fikk sitt første blinkskudd: en spurv i gresset. Bildet sendte han inn til magasinet Fotografi som hadde en spalte som het nettopp Blinkskudd. Og det kom på trykk! Men det tok enda femten år før han oppdaget fotolidenskapen og håndverket. Han jobbet da som roadie i musikkbransjen. I en av pausene på en jobb gikk han til den lokale kiosken for å kjøpe seg en pølse og fem Flax-lodd. 25 000 kroner ble skrapt frem, og han dro til Stockholm for å feste bort pengene. På turen fikk han også kjøpt seg sitt første kamera. Han søkte på det som den gangen het Pressefotografskolen i Fredrikstad, men kom ikke inn. Dermed gikk det en faen i Opsahl. – Motstand er irriterende, og det som er irriterende, inspirer meg. Jeg jobbet meg frem, var frekk og freidig – og fikk oppdrag. Et par år etter ringte skolen og spurte om jeg kunne holde et foredrag. Jeg sa nei, ler Opsahl, som etter hvert kunne putte portretter av Nick Cave, Tyra Banks og Björk i porteføljen. Etter flere år i Oslo flyttet han til Los Angeles. Igjen måtte han bygge seg opp fra bunnen. Han ble med på audition på Kat von D sitt tatoveringsshow LA INK, og kom med. Ryggen måtte ofres. Og Opsahl klarte å overtale den berømte tatovøren til et foto-shoot. Dermed var han innenfor i englenes by. For et par år siden vendte han igjen tilbake til Norge.

Gatefotografen Opsahl har også en annen side enn kjendiser, Top Model, over 60 platecovere og motefoto: Hans gatefotografier, eller snapshots. Han har nesten alltid kameraet med seg og kommer ofte for sent til møter fordi han måtte fotografere noe. Leser han bøker, kommer det opp bilder som han må skisse ned. Ser han filmer på TV, fryser han scener og tar bilder av dem.


FOTO

– Å vandre gatelangs, som i Hamburgs gater, og bare plukke … det hjelper meg å holde hjula i gang. Denne langsomme formen for fotografering. Disse motivene som varer lenger enn kjolen. Som Christer Strömholms gatebilder. Jeg tar jo tusenvis av eksponeringer, men har en Rain Man-hukommelse på akkurat hvilken eksponering som funket, som jeg kan bla meg tilbake til. Men ofte vet du når eksponeringen sitter idet du trykker. En intuitiv seleksjon. Noen ganger putter jeg inn en gammel film som helst har gått ut på dato for flere måneder siden. Når den er ferdig, legger jeg den i en skuff. Tenk deg hvilken opplevelse det blir å fremkalle den om mange år? Hukommelsens bilder kan man ikke stole på. – Langsomt foto som en kontrast til det hurtige kommersielle fotoet? – Jeg er veldig opptatt av slow photography. Med Leicaen kan jeg bremse ned og ta vare på faget som jeg tilegnet meg som ung. Jeg kaller utløserknappen for pauseknappen, jeg fryser et fragment av tiden.

Kunstfotografen For kunstfotografen Opsahl er det ikke så mange som kjenner til. Kaffen kommer på bordet i Kolonihagen, og Opsahl bretter opp skjorteermene og avslører flere tatoveringer. – Jeg skjøt en hvit pil, eller er den grønn? … og sendte bilder til Henie Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnely-museet og Stenersenmuseet i 2004. Og la lista der … Opsahl løfter hånden så høyt han kan, og fortsetter: – Etter et år ringte Henie Onstad og sa at de hadde funnet en boks med bilder liggende. Kunne jeg tenke meg en separatutstilling? Med Deadscapes i 2005 var jeg den første fotografen som debuterte som hovedutstiller på Kunstsenteret. I 2009 viste jeg Ask the Dust på Stenersen. Så nå er det bare Astrup igjen, ler han, og viser bildene fra serien Black Eye fra Nordic Light International Festival of Photography i sommer. For kunstfotoene hans er mørke. En mørk verden med få mennesker. Etter katastrofen. Etter festen. En Mercedes står igjen på en parkeringsplass med tittelen Suicide Mercedes. En mann på vei hjem i supermannkostyme med kappen over armen. En pornoinnspilling. Gamle, forlatte interiører som en barbersalong, en uttørket og øde ørken med campingvogner eller folketomme, støvete gater. Er det Opsahls verden? Hva gjør disse omgivelsene med menneskene, eller hva gjør vi mennesker med omgivelsene? – Dette er street-snapshots fra Los Angeles. Den ene delen heter Black, den andre Eyes med portretter. I møte med såkalte kjente mennesker kan du si at jeg skaper dem i mitt bilde. Noen ganger får jeg en mulighet til å fotografere mennesker jeg har beundret i lang tid. Det er en privilegert øvelse, som da jeg møtte Björk og Nick Cave. – Men det er mørkt? – Ja, svart som natta. Det er min verden. Moll-stemt. I mine bilder finner du ikke muffinskaker i solnedgang. Sånn sett har jeg gjort det vanskelig for meg selv. – Vil du gjøre folk vakre? – Nei, men interessante. Jeg er deres regissør i foto-shootet, og gjør min versjon av menneskene i min verden. Et slags selvportrett ligger iboende i alt jeg gjør. – Er du en god psykolog?

Regency (black Eye).

– Nei, det vil jeg ikke si, men jeg er god på å takle mennesker. Jeg netter lett med folk i de fleste samfunnslag, fordi jeg er interessert, og viser det. Og jeg har lært meg hva som funker og ikke funker. Jeg husker jeg ba vokalisten i Oasis å sitte litt hensunken, alene og avslappet. Why can’t I just fucking stand up? var svaret. Hadde det vært for 15 år siden, hadde jeg mistet grepet og fått hjerteinfarkt. – Handler portrettene om å komme inn under huden på disse menneskene? – Jeg mener at et foto ikke kan komme under huden på dem du portretterer. Et foto-shoot er ikke rett sted for det. Da får du gå på date! En mekanisk innretning mellom deg og en annen gjør noe med kommunikasjonen. Jeg er dessuten helt tom etter noen minutter, det er litt av en date, hva? Jeg tror ikke på kunstfloskler om å avdekke mennesket med et kamera – da må du legge bort kameraet! Noe slikt evner i alle fall ikke jeg. Jeg har heller ambisjoner å finne en ny side, et nytt blikk, en usett nerve. – For alle kan jo fotografere? – Ja, i dag er foto like vanlig som mat. Vi er vant til å se bilder av en øl i sola eller dagens rett på Instagram. Foto er demokratisk. Men med mangfoldet blir yrkesfotografen også mer synlig. Det er en kollektivt iboende interesse for fotografiet, og det er positivt. – Men du jakter ennå på den perfekte eksponeringen? – Nei, jeg jakter på den perfekte mastercollection som inkluderer kirsebærene fra alle mine genre – til ettertiden! ■

– Jeg kaller utløserknappen for pauseknappen, jeg fryser et fragment av tiden.

6/2012

63


FOTOGRAF:

Bjørn Opsahl

Tittel:

UNTITLED (Rear Window) fra serien Deadscapes

FOTOGRAF:

Bjørn Opsahl

Tittel:

SUPERMAN fra Black Eye

en og

KUNST inviterer i hver utgave en profilert fotograf til magasinet. Denne gangen spurte vi Bjørn Opsahl. Fotoene kan kjøpes i KUNSTkatalogen som følger med magasinet.

Bil

nstkata l Ku

Kunst:foto

r for salg i de


SLOW ART

l angsom

kunst Slow Food har nok de fleste hørt om, men Slow Art? Husk begrepet, for Slow Art er i ferd med å bli en global bevegelse.

SLOW ART gir deg en annen opplevelse av kunst, mener Phil Terry. Foto: privat.

Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan

LONDON (KUNST): I april hvert år arrangeres Slow Art Day. Bak denne bevegelsen står newyorkeren Phil Terry. – Slow Art Day er en reaksjon på hvordan kunst konsumeres på gallerier og museer. Folk kaster et raskt blikk på hvert bilde og ser i gjennomsnitt åtte sekunder på et kunstverk før de ruser av gårde til neste, og slik unngår de å få med seg kunstens dypere innhold. Phil Terry er verken kunstkritiker eller historiker, men administrerende direktør for Creative Good, et konsulentfirma som lærer bedriftsledere hvordan de kan få bedre relasjoner til kundene sine. – Vendepunktet for meg kom da jeg besøkte en utstilling i New York kalt Action / Abstraction. Jeg ble stående en time foran Hans Hofmanns maleri Fantasia. Jo lenger jeg så på det, desto mer så jeg, og helt spontant begynte jeg å lage en masse koblinger, ikke bare til kunst, men også til livet generelt. Og bak meg hastet folk forbi. Terry ba fire bekjente bli med ham til The Metropolitan Museum of Art for å se på noen malerier, og det langsomt; veldig, veldig langsomt. – Responsen deres var utrolig positiv. De følte seg beriket av opplevelsen, noe som ga meg ideen om å gå videre og få med meg folk, ikke bare i USA, men rundt i hele verden. Slow Art Day organiseres gjennom Internett (www.slowartday. com). En velger seg et galleri, et museum eller en kunsthall, og så kan man registrere seg for å møte frem på denne dagen. – Etter å ha sett lenge og vel på hvert verk, spiser man lunsj og diskuterer sine opplevelser av det man har sett. Terry er ikke den eneste som anbefaler Slow Art. New Yorkkunstneren Tim Slowinski begynte å bruke begrepet på slutten av 1980-tallet og hevdet at kunst skulle skapes langsomt for å oppnå tilstrekkelig dybde. Hans idé ble tatt opp av to ledende kritikere, Michael Kimmelman og Robert Hughes, sistnevnte da han opponerte mot rask, overfladisk kunst av Damien Hirst. Robert Hughes er en av tungvekterne blant kritikerne, og hans bok og TV-serie The Shock of the New, som kom i 1980 og som handlet om kunsten etter impresjonistene, anses som en milepæl og lærte en hel generasjon om samtidskunst. Men Hughes er ikke mye positiv til 66

6/2012

utviklingen etter dette og mener at kunsten skades av markedets penge- og publisitetshunger. Behovet for å synes i massemedia fører til kompromiss med innholdet for å kommunisere raskt, omtrent på samme måte som reklamen. Hughes ser saken i et lengre historisk perspektiv. Ikke fordi han er en tørr akademiker eller bakstrever, men fordi han savner den humanismen som han mener utgjør sjelen i god kunst og som er blitt borte. I samtidskunsten savner han det ansvaret som tidligere generasjoner gikk i bresjen for; å tolke og vise hva samtiden handler om. Som Goyas Krigens katastrofer eller Pablo Picassos Guernica. Han ser ingen ting i den unge generasjonen som når opp mot Anselm Kiefers verk og Paula Regos malerier. Hughes ser dem som få, levende lysglimt, kunstnere som griper dypt inn i seg selv og klarer å videreformidle kunst som maner til ettertanke. Kunst som skapes langsomt, men alvorlig og intenst og som skal gripe oss på samme måte. Hughes er på oppdrag for Slow Art, og han tviler ikke et øyeblikk på hvor endringen i samtidskunsten satte inn. Det var da Fast Art begynte, morsomt og raskt. Hughes anser Andy Warhol og hans silketrykkmalerier av Elvis Presley og Marilyn Monroe, hvor Warhol benyttet fotografier som han overførte til lerret, som innledningen på Fast Art. Hughes oppfatter Warhols måte å kommunisere raskt på, samt hvordan han skaper publisitet, som en slags mal for kommende generasjoner av kunstnere. Prakteksempelet er Jeff Koons som helt og holdent er viet til markedet og penger, mener Hughes, og som dessuten er totalt selvopptatt og til og med mener at han befinner seg på samme nivå som Michelangelo. Det sies iblant at vi får de politikere vi fortjener. Kanskje har vi også de kunstnerne vi fortjener, mener Hughes. At den overfladiske, raske kunsten speiler vår samtid. Men det finnes tilstrekkelig mye alvor både blant allmennheten og en del kunstnere til at kunstens sjel kan reddes. Og den redningen er Slow Art. Ideen har begynt å ta av; i debatten og i kunstverdenen, også globalt. Phil Terrys innfall har lyktes over all forventning, og i år ble Slow Art Day holdt på mer enn 100 steder rundt om i verden. ■


JONNY ANDVIK FØLG MALEREN PÅ: JONNYANDVIK.BLOGSPOT.NO/ Maleren og hans verk: www.andvik.com

BØKENE OM MALEREN FÅR DU HOS DIN LOKALE BOKHANDEL


VIGNETT

RampeSKOLEN

PROSJEKTSKOLEN er en toårig kunstforskole i Oslo som støttes av Statens Lånekasse. Den tar årlig inn cirka 40 elever, og betegner seg selv som Norges første kunstskole som spesialiserer seg i det tredimensjonale, kombinert med nyere medier og fokus på samtidskunstuttrykk. Kursene omfatter blant annet installasjon, scenografi, video, lyd, performance, politisk kunst, stedsspesifikk kunst, bodyart, teori og filosofi.

I 1935 debuterte Wenche Foss på scenen i Edderkoppen teater. 70 år senere sang hun i det samme rommet da Prosjektskolen åpnet i de gamle teaterlokalene. Der fikk hun overrakt et halskjede laget av Non Stop av kunstneren Ole Sjølie fordi hun pratet non stop da hun satt modell for ham. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Julia Skorupska

Prosjektskolen betegnes av rektor Vilde von Krogh som den rampete lillesøsteren til den litt rampete storebroren Strykejernet. Vilde underviste selv i flere år ved skulpturavdelingen ved Strykejernet, og mye av ånden til skolen hun startet for åtte år siden har Strykejernets, ja, rampete filosofi. Prosjektskolen kan likevel vise til at den har det høyeste antall elever som kommer videre på høyere kunstfaglige utdanningssteder, enten det dreier seg om arkitektur, scenekunst, visuelle fag eller film. Og skolen er den eneste forskolen i norsk historie som har fått støtte og godkjenning før den startet opp! – I går fikk vi en fantastisk nyhet, skolen ble godkjent som toårig! Alle sa vi måtte gi opp å kjempe mot byråkratiet. I siste instans var det ingen vits i å klage. Men jeg gir meg aldri, og vi fikk godkjenningen for to år! forteller en glad Vilde mens hun klatrer ned trappen fra det som må være landets underligste kontor høyt oppe på veggen med eget vindu, plastblomster i en kasse, et grisehode og grisekranium og en pult med alskens rariteter og ingen PC. Men så er heller ikke Vilde rektor på en helt normal skole, ei heller en rektor med en A4-bakgrunn. Da hun mistet moren sin syv år gammel, valgte faren å være hjemme med de fire barna. Han var bahai og sentral i Nei til Atomvåpen. Vilde kalte seg en fattig pike fra Vika (dette var lenge før Aker Brygge). Hun gikk 12 år på Steinerskolen, og var ikke store jenta da hun en morgen dumpet ned fra hemsen og måtte tråkke seg mel68

6/2012

lom 16 unge, iranske flyktninger. Slike erfaringer fra et utradisjonelt liv er bakteppet for hennes modige og åpne tilnærming til kunsten. – Det er et rampete sus i hele bygget, sier hun, mens hun viser oss inn i det store rommet hvor noen elever pusler rundt. Et ekte tre danderes og skal bli sentralt i en koreografi, et par ben i plastfolie stikker ut fra en vegg – med skoene på. Musikk startes. Et underlig bord dekkes. Det er såkalt fri studiedag, og som kjent er ikke kunstnere a-mennesker, så de fleste av skolens 40 elever fra 17 til 56 år ligger hjemme og klekker ut ideene til denne ukens prosjekt: Installasjon. – Prosjektskolen har ikke som mål å trene folk innen en spesiell kunstfaglig retning. Tvert imot ønsker vi å vise dem alle de 360 gradene, åpne opp og vise at kunstfeltet er like stort som livet selv. Vi ambulerer alltid atelierplassene så ikke noe blir fastlåst. I år startet vi med installasjon. En av oppgavene lød: Hvis du kan lage hva du vil, hva gjør du da? Friheten er en vanskelig idé! Elevene ble også delt inn i grupper som skulle tolke følelser i ulike installasjoner, uten å fortelle hvilken følelse de hadde valgt. Under scenen laget en gruppe en mørk labyrint der du måtte krabbe inn alene. På veien datt du nærmest ned i et hull, noe ekkelt traff deg, det var et griseøre, og plutselig endret gangen seg. Jeg klarte ikke å fullføre! Det var ikke tvil om hva dette var: redsel, forteller Vilde. Hun viser meg rommet under


VIGNETT

scenen hvor hjemmefronten i sin tid lagret våpen mens Leif Juster stod rett over depotet og sang revyviser foran tyske soldater under andre verdenskrig. Flere meter over oss strekker broene seg gjennom rommet, derfra stanger du nesten hodet i et utrolig stukkaturtak som det kun finnes to av i Norge. Det andre befinner seg på Det kongelige slott. – Vi leier inn kjente gjestelærere i to–tre uker, og var lenge én av få kunstskoler som ikke hadde kurs i todimensjonale uttrykk. Jeg har et intensivt kurs i kunsthistorie der vi går gjennom 40 000 år på en uke! Da henges hele kunsthistorien opp som en linje på veggen, og hver dag legger jeg inn en løgn som elevene må avsløre på slutten av dagen. Det skjerper dem! ler Vilde. – Dessuten tar vi for oss filosofi og teori. Og vi snakker mye om det verbale. Jeg kan for eksempel be alle elevene tegne et bilde av tid, og du aner ikke hvor mange ulike bilder som kommer opp. Det viser nettopp hvor upresist språket vårt er, og at det visuelle kan ha en helt annen kvalitet! Men jeg sier hele tiden til elevene: Ikke tro på alt jeg sier, presiserer Vilde, mens hun viser oss oppover i gangene der Edderkoppen teaters gamle veggmalerier med edderkoppnett er skrapt frem under et tykt lag murpuss. Vilde er også medeier i et kunstnersenter i Can Serrat utenfor Barcelona, som drives i to deler; den ene er et kunstnersenter og den andre er mer tilpasset studentene. Men det leies også ut til alle interesserte; fra forfattere til fjellklatrere – an open creative space. Vilde ble, kanskje ikke uten grunn, kalt Vildskuddet, i et intervju i Aftenposten for noen år siden. Prosjektskolen ble nemlig startet ut fra ren og skjær vilje, visjon og idealisme. – Læringskurven har vært stupbratt. I løpet av de åtte årene vi har holdt på, har lovverket blitt endret seks ganger! Vi har gått fra å være privatskole til friskole og er nå under voksenopplæringen. Det startet med et år med søknader og støtte fra Cultura bank, og 30 gode kollegaer og familie som stilte som garantister for 30 000 kroner hver. Men jeg manglet lokaler, og ingen av forslagene mine ble godkjent av Plan- og bygningsetaten. Til slutt satte jeg meg på en bar, drakk øl og følte at drømmen min raste. Da stakk en av de gamle alkisene en lapp i lommen min: Tror jeg sitter på noen rare lokaler med et telefonnummer rablet ned. Jeg ringte, og det viste seg å være i nabobygget! Jeg dro ned. Det var ikke strøm her, og alt stod under vann etter en lekkasje. Men lokalet kom gjennom et smutthull i en paragraf: Det var regulert til kulturforetak i mer enn 70 år, og akkurat det året var det 70 år siden Søilen teater flyttet inn her! Lokalet fant meg! Og etter utallige dugnadstimer kunne vi åpne Prosjektskolen med Wenche Foss på scenen. – Hva er motivasjonen din? – Jeg ble intervjuet i en artikkel en gang, der de spurte en prest, en sykepleier og meg, som lærer, om vår gjerning var et kall. Jeg var den eneste som sa meg enig i dét. Du kan også si det er en del av mitt eget kunstprosjekt. Jeg kalver av meg gullfolk hele tiden. Dette er ikke en broilerskole. Verdien for meg ligger ikke der. Jeg er like glad uansett om elevene som går ut herfra blir elektrikere eller kunstnere. De har nemlig lært om nysgjerrighet og kreativitet. I dag er vi opplært i kjedsommelighet med innputt hele tiden. På Can Serrat tar jeg mobilene, iPodene og laptopene fra elevene i en uke. For hva skjer når du slutter å kommunisere via Internett og telefon og ikke lenger får servert musikk konstant? Du begynner å snakke med dem som faktisk er rundt deg og du lager din egen musikk, avslutter Vilde. Gangene rundt oss har begynt å våkne, mens de få morgenfuglene på skolen steker speilegg til lunsj og er klare for dagens andre kunstøkt. ■


FOTO

Scener uten manus

En rad med filmkameraer på en åpen slette, men ingen utsikt. En bossbøtte på en tom slette, men ingen andre spor. En ensom kontorist i hjørnet av et kaldt rom. Vil man egentlig være i Nils Olav Bøes verden? Er dette vår verden?

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Julia Skorupska / Foto av verk © Nils Olav Bøe

HOVEDØYA (KUNST): Det er en underbetalt gjeng, dette, kommenterer Nils Olav Bøe, og peker på sine modeller og objekter som gjennomgår streng casting og utvelgelse til ulike roller og karakterer i hans tablåer. Heldigvis er det få primadonnanykker, og ingen blir sure hvis de ikke får rollen. Gjengen han sikter til er nemlig små miniatyrmodeller, fikset og malt på og satt inn i ulike scener og fotografert. Nerdete? Ja, kanskje. Men i Nils Olavs verden skjer det noe som kryper under huden på deg. Ingenting er hva det utgir seg for å være. – Jeg får assosiasjoner til boken og filmen The Road av Cormac McCarthy med far og sønn som vandrer gjennom et ødelagt landskap, som en scene etter apokalypsen? – Ja, da den kom, var det en verden jeg kunne gjenkjenne i mine arbeider. Du kommer inn i noe, en scene, men du aner ikke hva som har skjedd eller hva som kommer til å skje. Eller hvor du er.

Fra lyd til foto, fra monumentalt til miniatyr KUNST har tatt båten over til Hovedøya, der billedkunstneren Nils Olav Bøe har sitt hovedatelier. Høsten har innhentet øya, som både har huset et kloster på 1100-tallet og militære anlegg. Fergen går sjeldnere og sjeldnere. 30 000 sommergjester er borte og vel installert i storbyen kun 500 meter unna på den andre siden av sjøen. – Vi har fulgt med på det nye Astrup Fearnley-museet som reiser seg. Du er tre minutter unna Vippetangen, men det føles som å komme til en annen verden, sier Nils Olav Bøe, og rusler opp bak70

6/2012

ken sammen med oss til det gamle Lavetthuset bygget for å huse understell til kanoner i 1848. I første etasje har Kunstverket en årlig sommerutstilling, mens seks kunstnere har atelier og arrangerer utstillinger i GangGalleriet i etasjen over. Han viser oss bilder på veggen i gangen fra utsmykninger kunstnerne har laget, som bare sees av et lite publikum på det stedet de blir montert. – Jeg startet egentlig som en installasjons- og lydkunstner, og er også musiker, forteller Bøe, som gikk i den såkalte eksperimentklassen på Statens kunstakademi fra 1983–1985. Dette var en alternativ linje som oppstod som resultat av en internasjonal tendens i 1960- og 1970-årene, da utvidelsen av kunstbegrepet førte til at grensene mellom de ulike kunstartene ble brutt ned. – På Huseby kompetansesenter for svaksynte og blinde er tre porselensobjekter knyttet sammen med en aluminiumslinje som de svaksynte kan følge med fingrene. Fra hvert objekt kommer en tone. Det dannes en svak akkord i hele rommet, slik at det er du som kommer til lyden, og ikke omvendt. Lyden blir laget ved hjelp av luft fra ventilasjonsanlegget i bygget, som blåser på flasker bak porselensobjektene. For hvor kommer egentlig lyd fra? Lyd er luft i bevegelse. Jeg ville gjøre det så enkelt som mulig og unngår å lagre lyd på CD / DVD og harddisk, som har en mekanisk slitasje. På utsmykningen min på Oscarsborg festning er det mer som om lyden angriper deg. Der aktiviseres installasjonene av din bevegelse: Når du kommer inn i rommet, blir luft pumpet gjennom tynne rør mot flasketutene slik at flaskene spiller. Lyden i hver flaske blir satt i gang og


VIGNETT

SCENE 71 (105 x140 cm, 2000) var den første scenen Nils Olav Bøe fotograferte. Nummeret på scenen er ikke reelt, kun en tittel, for å vise at vi plutselig har kommet inn i en ukjent handling.

TABLÅER: Det startet med tablåer som senere ble fotografert. Som en kontrast til tablået med svanene vil du høre en samplet drapsscene fra Tarantinos vampyrfilm.


VIGNETT

Nils Olav Bøe er aktuell med separatutstillinger i Reykjavik Fotomuseum i 2013, New Art Senter i New York i 2014 og Museet for Fotokunst, Odense, i 2014. Han jobber for tiden med en lukket utsmykningskonkurranse til St. Olavs Hospital i Trondheim.

stoppet på ulike tidspunkt, etter en komposisjon, ved hjelp av programmert elektronisk styring / tidsur. Samtidig blir små LED-lys i dette speilrommet innretningen står i tent, slik at installasjonen lyser. Flaskene er stemt i B-dur, en toneart med grunntonen B. Durakkorder brukes i de fleste militære signal og fanfarer. – Hvordan fikk du flaskene så finstemt? – Tonen handler om volumet i flaskene, noe jeg regnet ut, og så fikk jeg en glassblåser til å lage flaskene jeg skulle bruke i dette verket.

LYDKUNST i verket Conchs på Huseby kompetansesenter for svaksynte og blinde fra 2000.

72

6/2012

Frem til 1986 jobbet Bøe med store lyd- og videoinstallasjoner som krevde store budsjetter. Gikk det en sikring, ringte galleriet og sa at verket hadde stoppet. I 1988 deltok han på en utstilling i Gulp Gallery i Reykjavik, der forutsetningen var at verkene måtte få plass i en skoeske. – Jeg laget mitt første tablå, en scene med tre svaner og to trær på et lite bord, og samplet en drapsscene i Tarantinos vampyrfilm. Du ser på svanesjø-scenen og forventer noe helt annet enn lyden fra en drapsscene når du tar på hodetelefonen. Senere laget jeg flere kontrasterende tablåer, blant annet et tablå som viser en spent scene med to militærpolitimenn, men med fuglekvitter på ørene. Da jeg skulle fotografere disse tablåene til en katalog, så jeg plutselig potensialet i dem som rene fotografier! Jeg tenker hva jeg vil fortelle, og deretter velger jeg mediet. Som lyd, foto, video og skulptur. – Så hva vil du si? – Det er det store tusenkronersspørsmålet. Jeg lager miniatyrverdener som jeg flytter inn i nye størrelse, rom og medier. Matthias Reichelt skrev i Berlin-avisen Die Tageszeitung i forbindelse med min separatutstilling i Galerie Blickensdorff i Berlin: En side av den unge samtidskunsten fanger inn politiske handlinger og sosiale protester ved hjelp av dokumentasjon, og prøver å forstå denne virkeligheten som en performativ handling ved å overføre den inn i utstillingsrommet. Nils Olav Bøe representerer den andre siden: Han bygger realiteter ved hjelp av modeller. Denne fremmedgjøringen


VIGNETT

MINI-FIGURER blåst opp til menneskestørrelse ble vist i Berlin i 2008. De er like høye som oss, men føles større. Serien heter Simulacrum og er fra 2007.

stimulerer også til kritiske refleksjoner, men uten å angi en bestemt retning på forhånd. Nils Olav Bøe er egentlig odelsgutt fra Vestlandet. – Hvordan kom jeg da på å bli kunstner? smiler han, og minnes hvordan han som tiåring hørte Jimi Hendrix for første gang, og det gjorde sterkt inntrykk. Fem år gammel oppdaget han Kittelsens rare tegninger. Han tegnet og tegnet, og bestemte seg: Han ville bli musiker eller billedkunstner. Bøe lar seg inspirere av billedkunst, men nærmest ligger musikk og filmmediet. Filmregissører fra Tarantino til Tarkovskij og musikere fra Hendrix til Sunn O. Jo smalere, jo bedre. Bøe har også skrevet musikk til ballett- og danseforestillinger, og i 1985 ga han ut en LP med ballettmusikk.

Å skape en verden Noen malte skisser henger på veggene. To gitarer, et forsterkeranlegg og en sampler forteller om musikeren i ham. Et enormt bord innerst i rommet er hjertet i Bøes kunstnerskap. Her er regissørens scene hvor modeller av figurer, objekter, biler, hus og trær rigges og arrangeres. Her skapes hans verden. Eller her gjenskapes vår verden – om du vil. I den seneste sort-hvitt serien, Constructed sites, har han tatt utgangspunkt i pressebilder fra hendelser i nyhetene og rekonstruert dem i atelieret. Her har han utelatt ting i bildet for ikke å spore opphavet for tydelig, men beholdt spenningen, samtidig som han skaper en ny vinkling.

OSCARSBORG. Her laget Nils Olav Bøe lydinstallasjonene Vindorkester I og II. Installasjonene aktiveres av bevegelse.

6/2012

73


VIGNETT CONSTRUCTED SITES II (41 x 144 cm) er fra 2012.

CONSTRUCTED SITES II (41 x 120 cm, 2012) viser underlige landskap du plutselig havner midt inne i. Hvor er du, hva har skjedd og hva vil skje?

– Ved å ta vekk fargen, tar du også vekk litt av tiden. Den er med på å forsterke følelsen av når det er tatt, sier han, og fortsetter: – En tradisjonell fotografs avbildning er ofte et dokument på et spesifikt tidspunkt. En kan ta et nytt bilde, men det vil forandre seg; et tiendedels sekund senere vises en ny tid og bevegelse. Når jeg har laget ferdig scenen min og lyssatt den som et filmsett i miniatyr, kan jeg komme tilbake et år etter og ta bilde. Ingen ting har forandret seg, bildet blir identisk. Dermed får jeg en annen type kontroll på tid og sted, noe jeg prøver å utnytte i 74

6/2012

mine arbeider. Jeg startet å jobbe analogt med både mellom- og storformat kamera. Men de siste årene har jeg gått over til digitalt skanner-bakstykke, det vil si at jeg skanner motivet. For å få beste oppløsning står kameraet og skanner motivet i åtte minutter. Da er det bra at mine motiver ikke beveger seg, og jeg må sitte helt stille. – Hvorfor gjøre det så vanskelig? – Skannere av denne typen, som kun produseres i Tyskland, har de reneste og skarpeste fargene du får innen digital fotografering. På utsmykningen ved Elvebakken videregående skole brukte jeg


Bil

Nils Olav Bøe (f. 1958)

en og

dessuten en 3-D fototeknologi, der objekter beveger seg i bildet når du beveger deg forbi. Kommer du fra høyre, kjører en bil inn i bildet og parkerer foran et hus. Kommer du fra venstre, rygger bilen ut av bildet. –Du er en regissør for døde ting? – Ja, og det er en setting jeg trives godt i. Total kontroll. Bøe har også dataanimert sine scener og filmet miniatyrverdenen med teknisk hjelp fra kollega Ivar Kjellmo. Igjen får man en følelse av å dukke opp i en virkelig verden. Kameraet beveger seg sakte rundt og langsmed panoramaet. Man forventer at noe dukker opp. Men ingen ting skjer. Det er kun landskapet og en ødslig skyskraper-konstruksjon som gir informasjon. – De siste avlange panoramafotoene er hentet fra pressebilder og dekonstruert på min måte. Bykulissen i bakgrunnen er laget av papp, tegnet i kull og klippet til. Vannet er faktisk av papp og fjellet i modelleringsleire. Motivet er hentet fra byene i Dubai, som bygges på kunstige øyer. Kameramotivet er bygget etter et pressebilde fra en hendelse i Jerusalem, der jeg har fjernet pressekorpset og det de faktisk ser / fotograferer. – Men selv om du jobber med lyd, er alle bildene så stille? Er ikke dette et paradoks? – Det er mange fallgruver når det kommer til lyd i kombinasjon med det visuelle. Ja, bildene har en type stillhet i seg, og videoene mine kan være uten lyd. Men jeg jobber nå med en videoinstallasjon med surroundlyd. Her prøver jeg å gå inn i et mer komplekst rom, der lydverket får en større rolle. Jeg liker prosessene i arbeidet med kunsten, og det å forske, smiler Bøe, mens han følger oss til ferga som bringer oss tilbake til verden. Alt etter hvilket perspektiv du ser det fra. ■

nstkata l Ku

r for salg i de

Utdanning: • Kunstakademiet i Oslo, 1983–1985. • Kunstakademiet i Bergen, 1981–1983. Separatutstillinger i utvalg: Galerie Alte Schule (Berlin, 2010), Red Door Gallery (Zurich, 2008), Sogn og Fjordane Museum (Førde, 2008), Field Gallery (Berlin, 2007), Galleri Brandstrup (Oslo, 2007 / 2004 / 2002), Laznia Centre for Contemporary Art (Gdansk, 2006), Galerie Blickensdorff, (Berlin, 2005), Vigeland-museet (Oslo, 2004), Kunstnerforbundet (Oslo, 1999), Haugar Vestfold Kunstmuseum (Tønsberg, 1998), Østfold Kunstnersenter (Fredrikstad, 1996), Galleri K (Oslo, 1993) og Henie Onstad Kunstsenter (Bærum, 1986). Utsmykninger i utvalg: Arbeidermonumentet (Gjøvik, 2011), Oscarsborg festning (Drøbak, 2009), Elvebakken videregående skole (Oslo, 2005), Høgskolen i Harstad (2005), Huseby kompetansesenter (Oslo, 2001) og Rikshospitalet (1999). Innkjøpt av: Museet for samtidskunst, Sogn og Fjordane Kunstmuseum, Statoil Stavanger, Norges Bank, Kulturrådet, samt private samlere.

6/2012

75


VIGNETT

Favoritter:

Natalie Holland Natalie Holland er født i Russland, men kom til Oslo som ung og er nå bosatt i London. Hun har studert under Odd Nerdrum, ved Academy of Fine Arts i St. Petersburg og School of Fine Arts i Novorossiysk. Her hjemme har hun vakt oppsikt med sine sterke portretter av selvskading og plastisk kirurgi, og et bilde av en kvinnelig selvmordsbomber med barnet sitt ved siden av seg. Hennes malerier er i et klassisk, figurativt formspråk, og motivene tar som regel utgangspunkt i virkelige historier, opplevd av mennesker som Holland har snakket med. Da hun stilte ut på Grev Wedels Plass Auksjoner i 2004, vakte utstillingen stor oppmerksomhet med BBC til stede, og den ble senere vist i London. Et av Hollands store bilder, som ble vist på galleri Gruppo Donatello i Firenze, viser en ung kvinne kun aa Rek iført en liten truse, flankert av to grønnkledde menn, to kirurger. Kvinnen er nærmest barbie-vakker. Vi y b Foto: Marte Lund skjønner at det er et resultat av kirurgenes verk. Slik kommenterer Holland samfunnsdebatten kunstnerisk, som mange kunstnere før henne. – I am inspired by great people and people who in their own small ways have done great things. This could be a Somali woman who has defied the strictures of politics and religion to become a leading politician, or a Saudi woman who defies the order that women should not drive, a sportsman born without lower limbs who becomes one of the fastest men on earth, or a survivor of breast cancer who has rebuilt her life, skriver Holland på sin hjemmeside.

Min største kunstopplevelse: Å se bildene i virkeligheten på Eremitasjen etter å ha bladd i en kunstbok som barn.

Kunst­ opplevelse

Da jeg var syv år, hadde jeg min favorittkunstbok om Eremitasjen, som jeg ikke kunne få nok av. Det var en stor, tung bok med omtrent alle kunstepoker representert. Jeg kunne forsvinne i den i timevis. Så fikk jeg reise til St. Petersburg (Leningrad på den tiden) og se kunstverkene i virkeligheten. Det var som å få et slag i mellomgulvet; det tok pusten fra meg å se mange av mine favoritter slik de virkelig var. Da fikk jeg også stadfestet at alle kunstverkene alltid bør ses i virkeligheten, uansett. Opplevelsen av farge og lys i maleriene var en åpenbaring, samt å se hvor store mange av dem var, som Dansen av Matisse. Siden den gang har jeg gjentatt denne kunsttilnærmingen mange ganger: Hvis jeg faller for et verk, så gjør jeg mitt beste for å se det i virkeligheten. Og det skuffer aldri. Nesten.

Mitt favorittkunstverk: Kunstverk

REMBRANDT, Self Portrait at the Age of 63,  1669. Foto: © The National Gallery, London.

76

6/2012

Rembrandts selvportrett fra 1669. Jeg tror de fleste kunstnere vil kjenne seg igjen i at det er vanskelig å velge ett favorittkunstverk, simpelthen fordi det skifter med tiden og det man selv er på jakt etter i ens egen utvikling. Min nåværende ubestridte favoritt er det siste selvportrettet av Rembrandt, malt i 1659. Det befinner seg på National Gallery i London. Jeg er så heldig som kan dra og se på det når jeg vil, og det skjer ganske ofte. For meg står dette bildet i dag som det mest menneskelige og ærlige selvportrett som noensinne har blitt malt. Man snakker om en mester som bevisst eller ubevisst overgir sin maletekniske overlegenhet til noe mye større og dypere. Hans tekniske virtuositet kan vi selvsagt se i lyset han frembringer,

og i stoffligheten, men det er som om han også formidler et konsentrat av selve menneskelivet. Mer som et nødvendig uttrykk for egen innsikt enn for å lage et verk for ettertiden. Det er også såre ærlig fordi det synes å si til tilskueren: Jeg er et menneske som har levd et langt liv, med store gleder og store sorger, på høyden og på bunnen av tilværelsen, og du (tilskueren) forventer kanskje at jeg har noe visdom å gi videre, men det har jeg ikke. Jeg er blitt gammel, og mitt liv er snart over, men jeg vet ikke noe mer i dag enn jeg visste da jeg var ung. Jeg har mine mange minner, men det er også alt. Dette bildet viser uendelig empati for mennesket, i et vemodig lys.


JENS HAMRAN maleri

23.11.2012 – 10.02.2013

Sten Are SAndbeck

Ane GrAff GALLERI SUNDVOLDEN Krokkleiva 25.november – 27.januar

MARIUS SCHULTZ foto

cAmillA løw Nobels gate 32, tlf.: 23 49 37 00 www.vigeland.museum.no Åpningstider: tirsdag - søndag 12-16. Utstillingen er støttet av Norsk kulturråd

Her har du mulighet til å få:

GALLERI TRAFO

Annen etasje Asker 1. desember – 6. januar

GALLERI SEMMINGSEN mobil 90 59 41 17

ah@gallerisemmingsen.no

et utvalg av kunstneres arbeider k an sees på showrommet på Bellevue på Nesbru.

Mer informasjon og utvalg kunstnere: www.gallerisemmingsen.no

* oppleve kunstneren i arbeid.... * gavekort

forskjellige salgsutstillinger og temautstillinger. Dronningens gt 48 7018Trondheim Tlf 95979557 www.elisabethsatelier.com www.facebook.com/aasdetgladegalleri


En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo

Vi rammer inn alt du setter pris på: • Grafikk

• Foto

• Skilter

• Bryllupsbilder

• Maleri

• Kart

• Objekt

• Speil

Laminering - Oppklebing • Plexi - Akryl løsninger • Rens og Restaurering • Forgylling

Atelier T14 • Jens Bjelkesgt 9, Oslo • Tlf 23 24 04 00 • www.ateliert14.no


VIGNETT

Den kulturelle spaserstokken Den kulturelle spaserstokken ble startet opp i 2007 av Kulturdepartementet. Ordningen oppfordrer til samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og kultursektoren i kommunene, og hver enkelt kommune kan søke om midler til å gjennomføre ulike aktiviteter rettet mot eldre. Tekst Christina G. Schultz / Foto Oskar Seljeskog / Oslo Museum

Eldre setter like høye krav til kulturtilbudet som yngre. Derfor er ett av hovedmålene til Den kulturelle spaserstokken å sørge for en profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet, innenfor et mangfold av sjangre og uttrykk. Ett av tilbudene som støttes av ordningen er Møte med minner ved Oslo Museum, som retter seg spesielt mot mennesker med demens. Våren 2011 holdt kunstneren Gro Mukta Holter en separatutstilling på museet, Everything that was – still is, en del av et program i regi av MoMa i New York med fokus på kunstformidling til mennesker med demens og Alzheimer. Flere eldrehjem fikk omvisning i utstillingen, som ble en suksess. Året før hadde Holter en utstilling i Porsgrunn Kunstforening støttet av Den kulturelle spaserstokken, så hun har gjort seg flere erfaringer med kunstformidling for eldre. – Hvordan har du opplevd de eldre og dementes møte med kunsten din? – Jeg opplevde en veldig positiv interesse fra gruppene som kom på utstillingen og deltok på foredrag. Reaksjonene handlet ofte om at de oppdaget og gjenkjente elementer i kunsten min som fikk tankene til å vandre. Under utstillingen i Oslo Museum fikk flere av del-

takerne sterke reaksjoner og ville ikke forlate utstillingen fordi de fikk så mange historier i hodet av arbeidene mine. Som ung kunstner synes jeg at det er veldig motiverende at folk i alle aldre får utbytte av kunsten jeg skaper. Formidling av kunst skal ikke begrenses av noe aldersgrense, mener jeg. Akershus Kunstsenter er også støttet av Den kulturelle spaserstokken, og tilbyr et program for brukere på bo- og behandlingssentra. Kirsten Mørck, leder for ordningen ved kunstsenteret, forteller at de kan tilby utstillingspakker som for eksempel kan inkludere samtaler mellom kunstneren og den besøkende gruppen om kunsten, samt kurs i enkle kunstteknikker. – Vi gir ikke dette tilbudet for å sysselsette de eldre, men for å gi dem en økt forståelse av samtidskunst. Reaksjonene er sammensatte, men de som er med på hele opplegget får både en økt forståelse for hva kunst er og en økt selvfølelse og glede over å prestere noe de aldri har prøvd før. Som jeg ser det, er det viktig å gi både hjemmeboende og institusjonaliserte eldre det samme tilbudet som alle andre i samfunnet får. Kan ikke brukerne komme til kunsten, får kunsten komme til brukerne. ■ 6/2012

79


KUNSTs frilanser Tanja Thorjussen har i 2012 besøkt den kommersielle messen Market og den kunstnerdrevne Supermarket (som holdes samtidig i Stockholm i februar hvert år), samt den nye WHAT A MESSkunstmessen i Fredrikstad. Hun tar deg med bak kulissene i en, for mange, lukket bransje.

Neste Supermarket og Market arrangeres fra 15. til 17. februar 2013.

Kunst på markedet Hva skjer på kunstmessene? Er de kun for innvidde med penger? Og kan en messe faktisk kalle seg ikke-kommersiell? Tekst Tanja Thorjussen

STOCKHOLM / FREDRIKSTAD (KUNST): En kunstmesse er en blanding av utstilling, kort presentasjon av en kunstner eller et galleri og en salgsstand. Her møter gallerister og kunstnere publikum og hverandre i en konsentrert og intens periode. Messer har ofte et høyt faglig innhold med foredrag og artist talks, mens salg er en hovedfaktor for den kommersielle messen. Nettverk og nye bekjentskap er en hovedfaktor for den kunstnerdrevne messen. Felles for de to messeversjonene er at man må søke, eller bli invitert til å delta, og bli godkjent av kunstmessens styre. Kunstmesser har eksistert lenge i Europa og USA. Om messen tiltrekker seg et profesjonelt og interessert publikum, får den høyere status og blir et trekkplaster i seg selv for den voksende kunstturismen. Flere og flere byer i verden har årlige kunstmesser, mens Norge ikke har noen tradisjon for dette. For første gang ble det i år holdt en kunstnerdreven messe i Norge: på Hydrogenfabrikken i Fredrikstad. Messen har fått navnet What a Mess og er relativt liten med 30 inviterte deltagere fra Norden. Supermarket i Stockholm startet også i det små med Minimarket i 2006. Interessen var stor, og messen forandret navn til Supermarket allerede året etter og holder nå til i to etasjer på Kulturhuset i Stockholm med gallerier fra hele verden. På kunstnerdrevne messer er det veldig variert og mye eksperimentell kunst. Alt fra rombasert og tidsbegrenset performance til installasjoner, fotografi, fanziner, tegning, skulptur og maleri, men også workshops, artist talks og foredrag. På den kommersielle Market er det kunstneriske uttrykket mindre lekent og mer etablert. Kunstnerne er ikke nødvendigvis til stede, og galleristene formidler verket til publikum og potensielle kjøpere.

Market: den kommersielle messen Joanna Sundström er presseansvarlig ved Market, og jeg spurte henne hva som var den opprinnelige hovedintensjonen for messen og om denne intensjonen har forandret seg noe med årene og messens utvikling? 80

6/2012

– I 2006 tok en gruppe gallerister initiativet til en ny høykvalitetsmesse for samtidskunst i Stockholm. Med de store internasjonale kunstmessene som forbilde var intensjonen å starte en messe som skulle skille seg vesentlig fra tidligere kunstmesser. Målet var å skape en mindre, mer profesjonell messe med utvalgte gallerier og en nordisk profil. Intensjonen er fortsatt den samme, og målet er oppfylt. – Hva vektlegger dere når dere velger deltagere: kuraterer dere ut ifra kunstneriske kriterier? Omdømme? Kan du fortelle om prosessen for utvelgelse og hvem som gjør utvelgelsen? – Deltagende gallerier velges av en uavhengig valgkomité på fem personer. Komiteen består av gallerister og andre i bransjen fra de nordiske landene. Søknadsperioden pågår fra juni til september, og selve utvelgelsen skjer om høsten og offentligjøres i november. For oss er det viktig å belyse at vi er en nordisk messe, og vi legger stor vekt på at alle de nordiske landene er representert. Denne forankringen er styrket gjennom årene, og i 2012 var 17 av de 42 galleriene fra Norden. – Har dere oversikt over salg på messen? Må salg rapporteres? Tar dere prosenter? – Det er helt frivillig for galleriene å fremvise salgsresultat. Generelt rapporteres gode fortjenester, og ut ifra det vi ser, så har både salg og antall besøkende økt med årene, en utvikling som også speiler interessen for samtidskunst. Nei, Market tar ingen prosent av salg. – Hvordan er søkermengden, og er det mange som ikke kan bli med på grunn av begrenset plass? Har søkermengden økt drastisk? Hvorfor? – Ja, det er mange gallerier som ikke kommer med. Market har siden begynnelsen hatt flere søkere enn det er plass til, og søknadsmassen øker for hvert år. Etter åtte år er interessen større en noensinne, og messen har ekspandert med noen flere monterplasser. Men begrensningen av plass er forankret i at messen finner sted i Kunstakademiets historiske og vakre lokaler. Vi har ikke flyttet messen til et større lokale, men vil fortsette å bli her. Mange gallerier


NATASA KOKIC fra Beograd stilte ut på VIGNETT Supermarket: – Verket beskriver et fredelig landskap med fjell, skog og dal og er et drømmelandskap som uttrykker noe jeg ønsket meg da jeg vokste opp i det krigsherjede Beograd i Serbia. Foto: Øystein Agerlie.

WHAT A MESS i Fredrikstad er den første kunstnerdrevne messen arrangert i Norge.

SVERIGE: Supermarket startet som en kunsthappening og har nå blitt en viktig plattform for den kunstnerdrevne scenen. Foto: Supermarket.

MARKET: Med de store internasjonale kunstmessene som forbilde var intensjonen å starte en messe som skulle skille seg vesentlig fra tidligere kunstmesser. Målet var å skape en mindre, mer profesjonell messe med utvalgte gallerier og en nordisk profil. Foto: Courtesy of Market art fair.


BAK KULISSENE

anser det som viktig både økonomisk og nettverksmessig å delta på messer. Kunstscenen har blitt mer internasjonalisert, og messene spiller i dag en større rolle enn før. – Hvordan ser Market på Supermarket som motsats? Samarbeider dere på noe vis? – Market og Supermarket er to individuelle aktører som har ulike profiler og fokus. Vi har ikke noe direkte samarbeid, men synes det er bra at de kunstinteresserte kan besøke begge messene samme helg. Vi er positive til alle kunstaktiviteter, også til alle museenes og institusjonenes spesialprogram som finner sted i Stockholm under messedagene.

Galleri i8 i Reykjavik på Market Det er ikke mange kommersielle gallerier i Reykjavik, men i8 i Reykjavik har i mange år vært en sterk aktør i den lille hovedstaden. Økonomisk fall til tross, så går det godt. Mye av grunnen er kanskje at galleriet ved å være med på kunstmesser kan holde kontakten med sterke kjøpere i hele verden. Samtidig er den islandske kunstscenen internasjonal og stadig undersøkende i sitt felt. i8 har holdt på siden 1995 og representerer internasjonalt aktive kunstnere som Ragnar Kjartansson, Olafur Eliasson, Eggert Pétursson, Elín Hansdóttir, Karin Sander, Lawrence Weiner og Roni Horn. KUNST spurte den nye direktøren, Audur Jörunsdottir, om hvorfor det er så viktig å delta på kunstmesser og hva som er hovedgrunnen til å delta? – Vi har deltatt på mange kunstmesser de siste årene, spesielt Market i Stockholm, ettersom vi også er involvert i messen ved at vår eier, Börkur Arnarson, er med i komiteen. Vi har også deltatt på Armory de siste syv årene, Basel Miami de siste seks og i Brussel. Det har blitt mer og mer viktig for oss å delta på messer i Europa, som i København og Berlin, og siden år 2000 har vi satset på å være mer aktive på kunstmesser i USA, der vi holde kontakten med mange amerikanske samlere. Vi drar til en messe for å selge arbeider, men det er ikke det eneste som skjer: Messen skaper også uventede møter og relasjoner, og vi møter nye kunstnere som vi kanskje kan jobbe med. Så det er bra både for business og kunst. – Er salg på kunstmesser et viktig aspekt for økonomien til i8? Selger dere mest kunst gjennom messer eller galleriet i Reykjavik? – En stor del av salget skjer utenfor Island, og ofte i sammenheng med en messe, selv om vi kanskje ikke selger verket under messen. I tillegg skjer det ofte at kuratorer ser våre kunstnere og deres verk på messer, slik skapes også nye bånd. Det er utrolig mye som skjer i den korte tiden en messe varer, det er en veldig intens setting.

Supermarket: den ikke-kommersielle messen Andreas Ribbung er kunstner og en av grunnleggerne av og organisator for Supermarket. KUNST spurte ham om hovedintensjonen for messen og om denne intensjonen forandret seg noe med årene og messens utvikling? – Hovedintensjonen har hele tiden vært å synliggjøre den kunstnerdrevne kunstscenen og å tilrettelegge for nettverksbygging mellom kunstnere, kunnskapsdeling, samspill og samarbeid. Vårt nåværende hovedmål har utviklet seg etter hvert som vi har vokst med messen. Vi vil nå et stort publikum, bidra til å øke interessen for kunst og styrke kunstnernes posisjon i kunstverdenen. Gjennom messen ønsker vi å tilrettelegge for et engasjerende innhold i utstillinger og seminarer hvor aktuelle temaer som likestilling, demokrati, bærekraftig utvikling og rettighetsproblematikk belyses. – Hvorfor valgte dere å lage en kunstmesse? 82

6/2012

– Vi benytter messeformen fordi det er en bra måte å arrangere en stor internasjonal utstilling. Vi skaper et rammeverk der alle kan produsere sin del. Det som er unikt med Supermarket er atmosfæren, som er morsom, kaotisk og energisk. Supermarket startet som en kunsthappening og har nå blitt en viktig plattform for den kunstnerdrevne scenen. – Hva vektlegger dere når dere velger deltagere, kuraterer dere ut ifra kunstneriske kriterier? Omdømme? Kan du fortelle om prosessen for utvelgelse? – I første hånd ser vi hva vi synes om utstillingsideen som presenteres; anser vi den som bra, så vil vi gjerne ha med visningsrommet. Våre formelle grunnkriterier er om den søkende utstillingsvirksomheten er kunstnerdreven, Not for profit, har et regelmessig utstillingsprogram og tilbyr utstillingsmuligheter for andre kunstnere. Om virk-

– Kunstnerdrevne gallerier er en viktig del av kunstscenen. somheten er interessant nok uten å oppfylle disse kravene, kan vi gjøre unntak. – Hvilken motsats ønsker Supermarket å være i forhold til Market? – Supermarket er et bransjemøte der kunstnerne er viktigst. Fokus ligger ikke på salg. Kunstnerne har generelt behov for et større og bredere publikum i motsetning til hva de kommersielle galleriene tilbyr, retter seg heller mot en liten, kjøpesterk krets.

Natasa Kokic på Supermarket Det er mange deltagende kunstnere fra hele verden på Supermarket, flesteparten fra Europa og Skandinavia. Natasa Kokic er kunstner fra Beograd, men bor og arbeider i Oslo. Hvordan kom hun med på Supermarket? – Jeg ble invitert av GRAD – European Centre for Culture and Debate / KC GRAD, som er et kunstnerdrevet kultursenter i Beograd, ettersom jeg har hatt utstilling der tidligere. Til spørsmålet om hva hun ønsker å oppnå ved å delta på kunstmessen, svarer hun at det i hovedsak er å møte andre kunstnere og nye mennesker, å se hva som skjer: – Det er det samme som å stille ut i et galleri, bortsett fra at det er veldig kort tid og intensivt. Jeg har ikke tenkt noe på å selge kunst, så det er ikke hovedgrunnen.

Kurant på Supermarket Visningsrommet Kurant fra Tromsø og kunstner og kurator Kristin Tårnes var også på Supermarket. – Vi syntes at en messe for kunstnerdrevne gallerier hørtes veldig spennende ut og ville gjerne delta for å møte andre. Intensjonen er å skape og utvide nettverket, det er ingen økonomisk vinning eller salg. Vi ville se hvordan andre gjør det. Det er mange eventer og foredrag. Vi var for eksempel med på et møte med fem andre kunstnere der vi snakket om finansiering av kunstnerdrevene steder. De andre var fra Russland, Serbia og Nederland, og det var veldig nyttig og interessant. – Hvilke kunstnere har dere med her, og hvorfor valgte dere dem? – Vi har valgt ut tre kunstnere som har en tilknytning til Kurant og Tromsø: Matilda Carlid,
Sille Storihle og
Øystein Wyller Odden, samt


BAK KULISSENE

bokhandelen Mondo Tromsø som holder til på Kurant og drives av tre studenter ved akademiet i Tromsø.

WHAT A MESS! Det er ingen tradisjon for å holde kunstmesser i Norge, verken kommersielle eller kunstnerdrevne. Men nå har Østfold Kunstnersenter for første gang initiert en kunstmesse i forbindelse med åpningen av den nye Hydrogenfabrikken Kunsthall i Fredrikstad. Kunstnerdrevne gallerier ble invitert til å delta på messen, som varte en helg i august. Deltagerne er i hovedsak fra Norge, men Sverige, Danmark og Finland er også med. Hydrogenfabrikken er en ny arena for kunst og huser atelierer for kunstnere som Petter Hepsø, Hege Liseth, Laila Kongevold og Stefan Christiansen, samt kontorer til flere arkitekter, forfattere, film- og designbyråer. Kunstneren Putte Helene Dahl er prosjektmedarbeider ved Østfold Kunstnersenter. Hvorfor valgte de å lage en kunstmesse, og hva er det som er interessant og fordelaktig med denne typen utstillingsformat? – Hydrogenfabrikken Kunsthall sto ferdig i mai, og for å innvie den nye kunsthallen arrangererte vi en stor, offisiell åpning med kunstmessen WHAT A MESS! Vi valgte å arrangere en kunstmesse av flere grunner. Det er Kunsthallens målsetting å være nyskapende og aktuell, og vi når begge mål ved å være først ute med en slik kunstmesse i Norge. En kunstmesse er både faglig interessant for deltagerne, for vårt kunstmiljø i Østfold og har bredden som appellerer til det bredere publikum. I forkant av WHAT A MESS dro vi til Market og Supermarket i Stockholm 2012 for å se hvordan de gjorde det.

GALLERI i8 i Reykjavik er en sterk aktør i den lille hovedstaden. De klarer seg økonomisk på grunn av internasjonale kontakter via messer, som Market. Foto: Market art fair / courtesy of the artist / i8 Gallery.

VISNINGSROMMET Kurant fra Tromsø og kunstner og kurator Kristin Tårnes var også på Supermarket. Foto: Kurant.

– Hvordan opplevde dere de to messene i Stockholm? – Det var interessant for oss å se forskjellene mellom de to messene, og at den kunstnerdrevne hadde vokst seg langt større en den tradisjonelle. – Hvordan har utvelgelsen foregått, og hvilke kriterier hadde dere for å være med? – Vi gjorde research på aktuelle gallerier og så blant annet på hvem som hadde vært aktive på andre kunstmesser, så vel som å forhøre oss med kuratorer / kunstnere / aktører forskjellige steder om hvilke gallerier det kunne være interessant å presentere. Alle galleriene er uavhengige og kunstner- / kuratordrevne, som var vårt fokus og kriterium. – Hvorfor er det viktig å ha en kunstnerdreven kunstmesse, og hvorfor tror du det ikke er noen tradisjon for kunstmesser i Norge? – Kunstnerdrevne gallerier er en viktig del av kunstscenen både som alternative visningssteder og prosjektbaserte initiativer. De representerer i stor grad den ikke-kommersielle kunsten og ofte med andre tilnærmingsmåter og strategier for å fremme kunsten. Fordi kunstnerdrevne gallerier er basert på mye frivillig arbeid med begrensede ressurser, er det vesentlig å løfte dem frem for et større publikum gjennom en messe. Østfold Kunstnersenter og Hydrogenfabrikken Kunsthall er kunstnerstyrte institusjoner, så dette er i vår ånd. Det er vanskelig å si hvorfor det ikke er noen tradisjon for kunstmesser i Norge, men det er ikke fordi det ikke er en interesse eller et behov. Folk i fagmiljøet er alltid ivrige etter å møtes til seminarer eller på messer. Vi mener det er et behov for flere kunstmesser i Norge, det viser jo også interessen hos oss og den lange deltagerlisten. ■

KUNSTMESSENES HISTORIE: • Kunstmesser begynte å vokse frem på 1900-tallet. En av de første var The Armory show i New York i 1913. Ikke før på 1990-tallet begynte kunstmesser å ta den massive form som de nå har. • Art Forum Berlin, Art Cologne, Art Basel, Frieze art fair … listen er lang, og små som store byer holder kunstmesser som ikke bare styrker det kunstfaglige miljøet, men også byen som arrangerer den, ved å tiltrekke seg kjøpesterke samlere, utøvende kunstnere, kuratorer og et økende kunstinteressert publikum. • The Armory Show i New York er en av de sterkeste messene. I 1994 startet fire kunsthandlere denne messen som nå huser 228 gallerier og kunstinstitusjoner, og gjennom perioden på fire dager er det et mylder av aktiviteter. Hoveddelen er i The Armory Show, Contemporary og The Armory Show Modern, der gallerier holder sine stands. I 2012 inviterte kuratoren Jacob Fabricius 19 gallerier fra Danmark, Norge, Sverige og Finland for å tiltrekke seg kjøpesterke samlere, utøvende kunstnere, kuratorer og et økende kunstinteressert publikum. • En kunstmesse er i første omgang et bransjetreff som også er åpent for publikum, som betaler inngangspenger. Samtidig er det selvfølgelig også debatter, artist talks, film og performance-program og vernissasjer. • What a Mess i Fredrikstad er den første kunstnerdrevne messen arrangert i Norge.

6/2012

83


VIGNETT

Krakelert natur og skjulte farger Overflater som sprukkent porselen. Antydninger til blader, insekter og organiske former. En vinterpalett. Cathrine Knudsen forteller oss poetiske og mollstemte historier i sine nyeste bilder i den gamle Sagbladfabrikken i Hamar. Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Flemming Støldal

HAMAR (KUNST): – Jeg vil at alt skal se bearbeidet ut. Det går med sinnssykt mye maling til et bilde. Det er lag på lag med oljemaling uten noen som helst form for fortykningsmiddel. Jeg bruker også sjablonger som jeg skjærer ut på frihånd i hard plast. Og så er det krakeleringene. Til slutt legger jeg på en fernissering som gir maleriene en porselensaktig overflate.

Cathrine Knudsen står midt i den gamle produksjonshallen på Sagbladfabrikken i Hamar. Rundt henne henger rundt 30 nye bilder skapt de siste to årene. Det er lenge siden hun kjøpte interiørmaling, sparkel og lerret og satte i gang med å lage bilder hjemme på kjøkkenbordet for å bruke kveldene til noe annet enn TV. Det er ti år siden VG skrev Pangstart for ung kunstner. Det er også ganske lenge siden


VIGNETT


VIGNETT

86

6/2012

Bil

d

Cathrine Knudsen (f. 1974)

nstkata l Ku

hun tok permisjon fra jobben i TV2 for å male, for så å kunne leve av kunsten bare fem år etter at hun hadde startet. Men formene har vært der hele tiden; naturens former, botaniske, organiske. – Det handler mye om det å vokse, gro, uten at jeg vil legge for mye i det … insektene mine har fått en vinge til, og de flyr faktisk alltid oppover … men får jeg til denne skjørheten, er jeg veldig fornøyd, smiler Cathrine, og pirker på en miniflekk med en pensel. Hun er en perfeksjonist. Hennes utstillinger er planlagt bilde for bilde i en modell idet hun begynner å male. – Det er som om du bevarer noe inni der … en slags forsegling mellom lagene, sier jeg. – Ja, det skal være noe skjult. Det er en langsom kunst. Selvsagt kunne jeg jobbet i akryl, men jeg liker at det tar fra tre til seks måneder for et bilde å tørke, og så har du tørketiden på hvert lag også! – Jeg opplever at folk vil ta på bildene dine, de er nærmest som relieffer, legger gallerieier Gunn Andersen til, og viser oss rundt i fabrikken mens Cathrine lakker de siste maleriene. Det var Gunn som kjøpte den gamle Sagbladfabrikken fra 1949 i 2001. Hun flyttet ut maskinene, hvittet vegger og la varme i gulvene. I annen etasje har hun i dag mottagelser for opptil 500 mennesker med en fast kunstsamling av Nikolai Astrup Geelmuyden på veggene. I første etasje er utstillingsrommet som har huset navn som Morten Krogvold, Kjell Nupen, Per Heimly, Frans Widerberg og Carl Nesjar. Til

en og

BEARBEIDET: Hver kvadratcentimeter er gjennomarbeidet i Cathrine Knudsens bilder. MDF-plater har lag på lag med oljemaling i ren form fra tuben – og lakk.

sommeren kommer Sverre Bjertnæs. Begge rommene er fullbooket to år frem i tid. – Barna mine er internasjonale musikere, og de spilte ofte på åpningene til de store kunstnerne. Jeg var også mye i London og så hvordan gamle fabrikklokaler ble bygget om til cross-over-arenaer. Dette var nytt i Norge på den tiden. Dette skal være et hus fylt med mennesker, kunstverk, musikk og større eventer. – Det beste er at utstillingene kan henge så lenge som flere måneder. Og tenk deg alle menneskene som kommer innom og ser kunsten, kanskje flere tusen i løpet av en utstillingsperiode. Det er en drømmesituasjon for en kunstner, skyter Cathrine entusiastisk inn. Bildene hennes har titler som På vent, Fly fly fly, I rommet mellom oss, Frossent blikk, Så stille kan det være, Varme vinder, Tusen tegninger og Møt meg, og viser til det poetiske, det mollstemte. – Jeg liker at det oppstår kontraster. Rene flater, men også en dynamikk. Jeg vil skape en følelse av noe slitt og ødelagt, som en slitt dør, men også av naturens prosesser. Det skal ligge noe under overflaten som gir deg noe. Noen ser stengsler, andre en by, mens jeg ser strå og natur. Rankene, eller piggtråd som noen assosierer dem med, stopper nesten aldri opp og har sjelden en begynnelse … jo … forresten i dette bildet gjør ranken en pause – og fortsetter like ovenfor, peker Cathrine. For tre år siden fikk hun sin andre sønn. Etter et år i barselboblen kom hun tilbake til et nesten tomt atelier. Det var som en idrettsutøver som måtte bygge seg opp igjen: – Det tok et år å male til en ny utstilling, og det ble et år uten lønn. Det var hard jobbing, men jeg er heldigvis superdisiplinert. Jeg tenker mange ganger at jeg burde ligge på terrassen når sola skinner, jeg har jo nettopp denne friheten. Men jeg er på plass i atelieret klokken 8.15 hver dag. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg gjør noe, så skal jeg gjøre det så utrolig skikkelig og planlagt. Alt står og faller på meg selv. Cathrine smiler og drar jakken tettere over toppen fra Part Two med mønster fra egen kunst. Du kan ikke annet enn å like henne. Her er det vilje og mål. Og bildene innehar en ganske sjelden skjønnhet og estetikk uten å bli rene dekorative oppvisninger. – Før var det å lage et bilde en mer usikker prosess. Mange spør meg hvordan jeg vet hvor jeg skal begynne å male på de store bildene. I dag vet jeg alltid hvor jeg vil at et bilde skal ende, selv om bildene blir til over mange måneder. – Men tross i all bearbeidelsen, de er så stille? – Ja, mange har kommentert stillheten. Stillheten for salg og skjørheten. ■ er i

• Autodidakt. • Aktuell med utstillingen Tilnærminger på Sagbladfabrikken på Hamar frem til 31. desember. • Fast kunstner ved Galleri Nobel, der hun har hatt flere separatutstillinger. Separatutstillinger også i blant annet Galleri A, Galleri Rosendal, Galleri Fineart og Galleri Athene. • Har utsmykket Asker og Bærum tingrett, to lokaler for SpareBank 1 og Østerås skole. • Innkjøpt av blant annet TV2, Kommunal- og regionaldepartementet, Kalenderforlaget, Eidesvik rederi og Klepp kommune, samt flere private samlinger, som nylig av en stor privat samler i Monaco. • Samarbeider med Part Two, som får benytte Cathrine Knudsens kunst som mønster på skjerf, topper og kjoler. Cathrine fronter selv kolleksjonen. • Er invitert til å stille ut i Bærum Kunstforening fra 9. mars 2013, Galleri Son fra 22. juni og Galleri Nobel i oktober / november 2013.


R AMMEOPPHENGEREN.NO verktøyet som gjør jobben enkel


PERSPEKTIVER

Identitetssøkeren Usikkerhet rundt en uavklart fremtid gjør noe med et menneske. Shwan Dler Qaradaki har benyttet vakuumet og en sterk personlig historie i et kunstnerskap som uttrykkes gjennom beherskelse av en rekke teknikker og en gjennomgående tematikk.

Tekst Gunhild Horgmo

SKIEN (KUNST), 2010: – Jeg har to hjem, men samtidig ingenting. Etter nesten 12 år i Norge venter jeg fremdeles på svar om oppholdstillatelse fra UDI. Hva må til for at jeg skal kunne kalle meg norsk? Spørsmålet står sentralt i kunstnerskapet til Shwan Dler Qaradaki. Han er en av de mange såkalte MUF-kurderne (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening) som kom til landet på slutten 1990-tallet. De ble gitt personnummer og arbeidstillatelse, men har ennå ikke fått innvilget permanent opphold i Norge. Resultatet av en slik tilstand er et liv i konstant usikkerhet, et vakuum som medfører at man ikke kan etablere et normalt liv. For mixed-mediakunstner Qaradaki har denne midlertidige eksistensen dannet bakteppe for både en personlig og en kunstnerisk utvikling. – Før malte jeg klassiske bilder. Det var ofte ballett som gikk igjen i motivene, og jeg arbeidet mye i akvarell. Etter at jeg kom til Norge og begynte ved Kunsthøgskolen i Oslo, forandret mye seg. Situasjonen jeg befant meg i preget meg, og arbeidene ble i større grad en gjenspeiling av livet mitt. Plutselig føltes det helt feil å jobbe med ballettdansere, forteller Qaradaki, som også arbeidet med tradisjonelle portretter og skulptur før han forlot hjemlandet.

Sterk historie Første gang jeg møter ham er Qaradaki Skien kommunes kunstnerstipendiat for 2010 og disponerer både bolig og verksted i byen. Han fremstår som en reflektert person som på mange måter er preget av veien livet har tatt. Likevel utstråler han en utpreget positiv energi og ler ofte og hjertelig. På dette tidspunktet er han travelt opptatt med forberedelser til premieren på Salte kyss II, et videoarbeid bestående av enkeltbilder sammensatt til en digital historiefortelling. Arbeidet 88

6/2012

er oppfølgeren til Salte kyss I, og prosjektet skal resultere i en lengre film. Filmprosjektet baseres på en personlig, men samtidig politisk tematikk. – Det er vanskelig å sette ord på følelsene mine som er sterke, men samtidig veldig fjerne. Jeg blir sint over den situasjonen jeg er i, men hva kan jeg gjøre? Selv om jeg oppholder meg lovlig i Norge, har jeg opplevd å bli behandlet som en kriminell. Det er klart alle disse følelsene preger det kunstneriske, sier Qaradaki. Problemstillinger rundt identitet i en flerkulturell verden er dypt forankret i kunsten hans. Refleksjoner rundt hva det vil si å være norsk. Er det å ha et norsk pass? Er det hudfargen eller er det bare en følelse? Qaradaki er opptatt av hvordan identiteten vår dannes gjennom en kombinasjon av kultur, oppvekst, omgivelser og menneskene rundt oss. Kunstneren kom til Norge en vinterdag i 1999 etter å ha flyktet fra et samfunn ødelagt av borgerkrig. Han var del av et stort antall unge som reiste fra et land som ikke kunne tilby noen fremtid. Men flyktningene måtte også forlate et kjært fedreland, familie og venner. Etter lang tid på reise gjennom Europa endte Qaradaki opp på et asylmottak på Sørlandet. Det første møtet med Norge var kaldt. Både fordi kalenderen viste desember, og fordi innbyggerne i den lille bygda ikke var nevneverdig positive til mottaket, som huset et hundretalls asylsøkere fra hele verden.

Vennligst vent Møtet med det offentlige Norge har heller ikke vært lystbetont. I 2005 fikk Qaradaki opphold på humanitært grunnlag. Året etter ble UDI rammet av en mye omtalt skandale, og det ble vedtatt at alle


PIGGTRÅDBREV: Utallige henvendelser til myndighetene og en spenning hver gang posten ble sjekket endte i mastergradprosjektet Be patient. Et avtrykk av avslagsbrevet som kunstneren frykter å finne i postkassen. Installasjonen består av to store, hvite plater hvor piggtråd erstatter skriften. Sammen med installasjonen spilles et lydspor med opptak fra Utlendingsdirektoratets telefonsvarer: Du står fortsatt i kø, men vi vil hjelpe deg så snart vi kan.


FOTO

SALTE KYSS I: Salte kyss viser bredden i Qaradakis kunstnerskap. Her er frihåndstegninger i et tegneserie-inspirert uttrykk kombinert med mer klassiske figurative fremstillinger, maleri og manipulert foto.

asylsøknader skulle gjennomgås på nytt. Qaradaki søkte om fornyelse av oppholdstillatelsen, men har siden ikke hørt noe. Utallige henvendelser til myndighetene og en spenning hver gang posten ble sjekket endte i mastergradprosjektet Be patient. Et avtrykk av avslagsbrevet som kunstneren frykter å finne i postkassen. Installasjonen består av to store, hvite plater hvor piggtråd erstatter skriften. Sammen med installasjonen spilles et lydspor med opptak fra Utlendingsdirektoratets telefonsvarer: Du står fortsatt i kø, men vi vil hjelpe deg så snart vi kan. – Jeg hadde som de fleste studenter kommet til et veiskille da jeg nærmet meg studieslutt. Men i tillegg til å bekymre meg over hvordan jeg skulle klare meg som kunstner, måtte jeg også reflektere over hvor kombinasjonen kunstner, innvandrer og kurder skulle føre meg. Be patient materialiserer det jeg kaller et piggtrådbrev. For meg har det vært det fryktede avslagsbrevet, for andre kan det være et brev som fastslår uhelbredelig sykdom eller dødsfall. Rett før den avsluttende mastergraden fikk kunststudenten en alvorlig diagnose og måtte hjerteopereres. Piggtråden i Be patient symboliserer også arrene han i dag har fra inngrepet. 90

6/2012

– Du bruker mye av ditt eget liv i kunsten. Er det budskapet eller en skapende kraft som driver deg? – Det er nok en kombinasjon av begge elementene. Men for meg er idéen det viktigste, deretter kommer det estetiske. Jeg må formidle noe, og det jeg gjør blir gjerne politisk.

Ulike teknikker Med utdannelse fra Kunstakademiet i Suleimani i Irak er Qaradaki klassisk skolert innen tegning og maling. Etter videre kunststudier ved NISS og KHiO har han beveget seg mot et mer eksperimentelt uttrykk og arbeider i dag hovedsakelig med foto og video. I Salte kyss ser man bredden i Qaradakis kunstnerskap. Her er frihåndstegninger i et tegneserie-inspirert uttrykk kombinert med mer klassiske figurative fremstillinger, maleri og manipulert foto. En stemme forteller kunstnerens historie med en poetisk, men samtidig realistisk tilnærming. Lydbildet utfylles med kurdisk musikk, lyden av rakettsalver og fuglesang. Filmene er et komplekst arbeid satt sammen av et bredspektret uttrykk som likevel skaper et helhetlig resultat. – Bruker du de forskjellige mediene for å formidle ulike budskap?


FOTO SALTE KYSS III vises fra 10. november på Akershus Kunstsenter.

SALTE KYSS II er et videoarbeid bestående av enkeltbilder sammensatt til en digital historiefortelling. Arbeidet er oppfølgeren til Salte kyss I, og prosjektet skal resultere i en lengre film. Filmprosjektet baseres på en personlig, men samtidig politisk tematikk.

– Prosessen starter alltid med at jeg har en idé i hodet. Deretter vurderer jeg hvilket medium som egner seg best for det uttrykket jeg er ute etter. Salte kyss er et resultat av alle teknikkene jeg har lært. Det har blitt et arbeid hvor lyd og bilde danner en helhet. I dette prosjektet føler jeg også at jeg behersker både idé og det visuelle på en god måte. Jeg er ikke så opptatt av å oppnå en stil rent estetisk. Mitt kunstneriske uttrykk skapes ikke nødvendigvis av det visuelle, men av hvordan jeg angriper tematikken. I Salte kyss forteller Shwan Dler Qaradaki sin sterke historie. Gode minner fra barndommen og fotografier av familiemedlemmer gjenskapes sammen med mer skjellsettende opplevelser fra tiden på flukt. Fotspor har jeg (...). Hjemme her og hjemme der, sier fortellerstemmen, og setter ord på noen av følelsene som til en viss grad oppleves uhåndgripelige for kunstneren. Men norsk-kurderen benekter at han bruker arbeidene sine som terapi. – Jeg konfronterer minner fra barndommen som jeg kanskje trodde jeg kom til å glemme. Men jeg bruker ikke kunsten bevisst som terapi. Likevel får jeg uttrykt mye personlig gjennom mange av prosjektene mine. Det er tøft å arbeide med det jeg føler innerst inne.

Under åpningen av Salte kyss I klarte jeg ikke å se filmen, det ble for sterkt. Likevel føler jeg at det er en viktig historie å fortelle, spesielt til unge mennesker, forklarer Qaradaki.

Politisk budskap Qaradaki er engasjert av Den kulturelle skolesekken og har vist Salte kyss I på ungdomsskoler og videregående. Blant elevene har han både møtt unge i samme situasjon som han selv og fått formidlet et budskap han mener det er essensielt å videreføre til neste generasjon. Den samfunnsengasjerte kunstneren har også sterke meninger om barn og unges rolle innenfor det religiøse liv. – Jeg jobber aktivt mot bruk av hijab, særlig for barn. Kvinner som mener de selv har valgt å bruke hodeplagget, har ikke skjønt det. Jeg har diskutert dette emnet med mange muslimske kvinner, men ennå ikke fått et tilfredsstillende svar på hvorfor de bruker hijab. Det er fint å ha en tro, men den trenger ikke komplisere livet. Hijaben er blitt et symbol på det islamske terrorister står for, og jeg mener at kvinner som bruker den må ta et oppgjør med nettopp dette. Det opprører meg også at foreldre tar barna sine med i moskeen. Barn burde ikke 6/2012

91


SALTE KYSS I.

tvinges til å inkluderes her før de er fylt 18 år og kan gjøre seg opp sine egne meninger. Qaradaki er opptatt av motsetningene mellom øst og vest og har tidligere vært i media i forbindelse med et kunstnerisk utspill som vakte oppsikt. Han ønsket å bruke asken fra en død norsk kvinne som virkemiddel i et prosjekt på idéstadiet. Siden Wenche Foss hadde erklært at hun ville donere sin kropp til forskning, skrev Qaradaki en forespørsel til både henne og Fabian Stang om å få benytte skuespillerens aske etter hennes død. Han har aldri fått noe svar på brevene. – Denne saken ble aktuell igjen da Wenche Foss gikk bort i mars i år. Hva var den opprinnelige tanken bak dette prosjektet? – Jeg ønsket å rette søkelyset mot alle de unge jentene i Kurdistan som tar livet sitt, ofte i forbindelse med tvangsekteskap eller utroskap. Ofrene tar livet sitt på den mest brutale måten ved å sette fyr på seg selv. Slik hevner hun seg overfor familien som har utsatt jenta for nedverdigende behandling, og straffer dem med denne smertefulle opplevelsen. Hva blir det igjen etter disse livene annet enn aske? spør Qaradaki retorisk. – Det er ingen som snakker om dette i Kurdistan, fordi en slik handling skader familiens ære. Derfor ville jeg starte en diskusjon herfra. Idéen oppstod etter sakene der norske kjendiskvinner poserte i undertøyet på Twitter. Jeg ønsket å utfordre norske kvinner til å starte en diskusjon med sine kurdiske medsøstre om hva kvinnefrigjøring virkelig er. Kunstverket skulle utformes som et brev med hår fra kurdiske kvinner og tekst i aske fra en norsk kvinne. – Du fikk mange sterke reaksjoner på utspillet, i tillegg støttet kontroversielle Morten Viskum prosjektet ditt. Ønsket du å provosere? – Jeg visste at jeg kom til å provosere. Noen mennesker lar seg provosere uansett, men det var ikke det som var hensikten. Dette er 92

6/2012

et såpass alvorlig tema at jeg trengte et kraftig virkemiddel for å formidle budskapet. Flere norske kvinner har tilbudt seg å donere negler eller hår, men det ville ikke hatt den samme tyngden. Hadde jeg gjennomført prosjektet uten asken, tror jeg ikke det hadde engasjert folk. Kanskje forblir det hele bare en idé. Men den ligger der i bakhodet, sammen med flere andre skisser til prosjekter.

Veien videre – Hvor går veien etter året i Skien? – Før jeg flytter herfra håper jeg å få realisert et skriveprosjekt jeg har kaldt Zorbas Dans i Snipetorpgata 27. Jeg holder på med manus nå og utformer det som en film i sammenheng med teater eller en performance. Det er en hyllest til en død frosk jeg måtte spise da jeg var på flukt og ikke hadde mat. Jeg har et behov for å gjøre det godt igjen, gjøre opp for meg. Prosjektet vil også bli en ny digital historiefortelling som skal vises i Tegnerforbundet i 2012. Jeg håper også å fortsette samarbeidet med Kate Pendry, som har medvirket på Salte kyss. Hun er et forbilde for meg, og jeg beundrer hennes sterke sceneopptredener samtidig som hun er en dyktig billedkunstner. I november flytter jeg nok tilbake til Oslo, det er der jeg har de fleste vennene mine. Jeg jobber også som tolk og får lettere oppdrag i storbyen. Det er forresten ganske ironisk; jeg jobber som norsk tolk, har studert i Norge, mottatt studielån fra lånekassen og jobbet som kunstner og kokk her, men likevel regnes jeg ikke som norsk. – Tror du at du noen gang vil få et svar fra UDI? – Etter Maria Amelie-saken er reglene blitt endret, og det er til det positive for meg som har studier og et vitnemål å vise til. Om jeg får et svar er usikkert, også hva svaret eventuelt vil være. Det er på en måte et spørsmål om å leve eller dø. Men jeg har ikke latt meg bøye av myndighetene. Jeg har klart meg gjennom studier og skaffet meg


PERSPEKTIVER

arbeid. Slik livet mitt er nå, er usikkerheten kun en liten del av det. Ordner det seg, er det bare et pluss, en bonus, avslutter kunstneren. Vi går ned de bratte trappene fra Qaradakis atelier og ut i solskinnet. Ved en slitt benk på brygga til det gamle industriområdet ved elva tar vi noen bilder. Mennesket og kunstneren Shwan Dler Qaradaki må bære på et håp for å beholde en slik positivitet og for å skape med en så meningsfylt og estetisk appell. Det må være lov å håpe at appellen når frem til dem som råder over liv og død. Noen uker etter dette intervjuet fikk Shwan Dler Qaradaki innvilget oppholdstillatelse i Norge. Etter 12 års usikkerhet kunne den unge kunstneren starte på en ny epoke. Ganske nøyaktig to år etter møter jeg ham igjen for å høre hvordan vedtaket har påvirket livet og kunsten. PORSGRUNN (KUNST), 2012: Shwan Dler Qaradaki er på turne med Salte kyss I for Den kulturelle skolesekken, og kommer direkte fra diskusjoner med reflekterte ungdommer på en videregående skole. Vi setter oss ned på byens lille konditori for å snakke om hva som har skjedd siden sist vi møttes. –Mye har skjedd de siste to årene. Hva arbeider du med nå for tiden? – Jeg jobber med å ferdigstille Salte kyss III, som skal vises første gang ved Akershus Kunstsenter 10. november. Planen er å vise alle tre filmene på premieren, slik at publikum kan følge utviklingen både tematisk og kunstnerisk. Jeg føler jeg har hatt en utvikling tegneteknisk, og visuelt er jeg veldig fornøyd med del tre. Jeg gleder meg til å få vist den, sier Qaradaki og smiler. Kunstneren har også sittet i juryen for årets Høstutstilling og synes det har vært en utfordrende og annerledes oppgave. – Jeg må innrømme at det var litt rart å skulle bestemme hvem som fikk komme med og ikke. Det var uvant å sitte på den andre siden av bordet og være med på å ta slike viktige avgjørelser, forteller han. – Du fikk oppholdstillatelse i 2010, hvordan har dette påvirket deg? – Det at jeg har oppholdstillatelse har gjort det mulig for meg å reise til Irak for å møte moren min og resten av familien. Det har kanskje vært det viktigste for meg. Det var utrolig sterkt å se henne igjen etter 11 år. Samtidig var det vondt å se at landsbyen jeg vokste opp i er helt utslettet. Det eneste som står igjen er fjellet og et tre vi pleide å leke under da vi var små, forteller Qaradaki. – Landet er i stor grad bygget opp igjen, men korrupsjon er et stort problem innenfor alle områder i samfunnet. For meg som kunstner er det mye bedre å arbeide i Norge. I desember skal Qaradaki ha en utstilling ved Amna Soraka – Red security museum i Suleimani. Det tidligere sikkerhetsfengselet har blitt omgjort til museum med et eget galleri. – Jeg er veldig spent på reaksjonene på arbeidene mine når jeg skal stille ut der, sier Qaradaki alvorlig. – Hva med kunsten din; har en mer stabil tilværelse endret måten du jobber på? – Jeg vil ikke si at livssituasjonen har påvirket kunsten i så stor grad. Jeg er fremdeles opptatt av tilhørighet og identitet, men tilhørigheten til Norge følte jeg lenge før jeg fikk oppholdstillatelse. Før ble jeg hele tiden minnet på at jeg egentlig ikke hadde noen rett til å være her, men nå føler jeg større trygghet. Jeg trenger ikke lenger å være redd for at politiet skal komme på døra for å sende meg ut av landet. Mye av tematikken i kunsten min er likevel stadig koblet til min tilhørighet til Norge. Hvorfor liker jeg Norge og Oslo? Er det menneskene jeg er glad i her? Er det landet i seg selv? Hvorfor føler jeg meg hjemme? spør Qaradaki, og legger til at Salte kyss III er annerledes enn den forrige, både tematisk og språkmessig.

– På mange måter er den mer lik den første filmen. Jeg fokuserer på hvordan skillet mellom øst og vest oppstod. Og jeg tar for meg tematikk rundt 22. juli og hvordan sorg bearbeides ulikt i Norge og i Kurdistan. Her er det veldig store forskjeller. I Norge er alt veldig behersket utad, mens i Kurdistan viser særlig kvinnene voldsomme reaksjoner. De drar seg i håret og klorer seg i ansiktet. Da jeg var liten, syntes jeg dette var veldig skremmende, og jeg spør hvorfor det er slik. Fokuset mitt er først og fremst på mødrene, mye fordi min mor har vært en sterk og viktig person i livet mitt. I filmen har jeg med et originalt lydspor hvor hun sier: Velkommen hjem, kjære Dler. – Du kommer til å fortsette å besøke henne? – Ja, jeg kommer til å reise dit i hvert fall en gang i året. Når jeg drar ned i forbindelse med utstillingen i desember, skal jeg ta meg tid til å sette meg ned og prate ordentlig med henne. Det er så mye jeg vil spørre henne om. Men hun har faktisk frarådet meg å flytte tilbake, og det sier mye om henne som person. Nå er jeg glad for at jeg har kjøpt meg leilighet her og setter pris på å ha et eget sted og en mer stabil tilværelse. Jeg har fått meg kjæreste og er klar for å stifte familie. Selv om fortiden alltid vil påvirke meg på ulike måter, er det godt å tenke på at jeg ikke trenger å flytte eller flykte igjen. ■

Shwan Dler Qaradaki (f. 1977)

Utdanning: • Kunsthøgskolen i Oslo, 2004–2009. • NISS, 2002–2004. • Kunstakademiet i Suleimani, Irak, 1991–1997.

Separatutstillinger i utvalg: Telemark Kunstnersenter i 2010 og 2011, Oslo Museum, Galleri IKM i 2010, Galleri NB8 i 2008 og Universitetet i Suleimani, Irak i 1997.

Kollektivutstillinger i utvalg: Galleri BOA i 2009 og 2011, Sørlandsutstillingen i 2011, Internasjonal videokunstfestival i 2010, Tegnerforbundet i 2010, Østlandsutstillingen i 2008 og 2010 og Hannover Kunstverein i 2007.

6/2012

93


VIGNETT

Fasadekunst Høyt oppe på veggen på årets Høstutstilling hang et lite maleri, så fint malt at man nesten kunne tro det var et foto. Bildet fikk årets Fineart-pris.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

På få kvadratcentimeter som viser en kald blokkfasade der gardiner hindrer innsyn og utsyn, har den svenskfødte kunstneren Elin Brissman (født 1982) satt fingeren på et svært viktig trekk ved vårt samfunn; ensomheten og isolasjonen, der du kanskje ikke engang kjenner navnet på naboen din. Lik den berømte kunstneren Vermeer bruker hun små, intime formater med motiver som rommer et hav av assosiasjoner og samfunnskritikk. – Bildene mine tar fra tre måneder til ett år å male med mange laserende lag som må tørke mellom hvert lag. Jeg jobber derfor på flere bilder parallelt. Motivene er hentet fra fotoene mine, og PC-en står på hele dagen slik at jeg kan zoome inn på de minste detaljene, forteller Brissman til KUNST fra Bergen. Hun er oppvokst i Sverige – i Skara og Alingsås, der mange av hennes motiver kommer fra. Hun forteller at hun alltid har malt. Da hun skjønte at det fantes kunsthøyskoler, og at det å male faktisk kunne være en jobb, begynte hun på to forberedende kunstskoler i Sverige, hvor hun studerte fra 2001 til 2004. Etter noen år for å ta opp fag kom hun inn på Kunstakademiet i Bergen i 2006 og gikk ut med en mastergrad i Fine Art i 2011. I vår startet hun og venner et atelierfellesskap, BLOKK, og hun jobber på et eldrehjem ved siden av for å ha råd til å betale husleien. I 2010 hadde hun en separatutstilling ved Galleri Fisk i Bergen, og i år viste hun den betegnende utstillingen Nowhere Better Than This Place ved Banksmidja i Voss. – For meg er det viktig å trekke frem arkitektur og detaljer som man ofte overser og som oppfattes som stygt og negativt, men som jeg synes er viktig å bevare. Jeg vil at betrakteren skal se seg om i hverdagen, ikke bare gå forbi uten å løfte blikket, og se omgivelsene. Jeg velger bygninger fra 1945–1975 som mine motiver, ettersom det er en veldig tydelig og viktig periode i svensk historie. Dette er også en periode som har en lavmælt arkitektur med spennende materialbruk. Bygningene fikk sin endelige form i maleriene mine den sommeren jeg begynte på min masteroppgave i 2009. – Ser svensker annerledes på bildene enn nordmenn? – Jeg har ikke vist dem i Sverige ennå, men det er mange svensker i Bergen, og de legger nok mer merke til hentydningene til svensk historie, sammenligner Brissman. ■


SOLO utstilling i New York

www.GalleriSonne.no

www.NewArtCenter.net

2013


Fineart formidling

Innlevering hver dag!

Har du kunst du ønsker å selge?

Fineart formidling er auksjonen der din kunst kan få en ny eier. Kontakt oss på formidling@fineart.no eller se fineart.no/tjenester fineart.no – Norges største kunstportal – 130 000 registrerte brukere – 60 000 unike besøk hver måned Fineart AS • Filipstad brygge 2, Oslo • kundeservice@fineart.no • tlf. 22 01 24 20 • fineart.no

Espolin Johnson Juskafiskerne II

Nyhet!


INSPIRASJON

EVE, 2011, broderi på foto, 24 x 19 cm. Foto: Courtesy kunstneren / Statoil Collection.

I AM RED, 2010, syntetisk hår. Foto: Courtesy kunstneren / BALTIC Centre for Contemporary Art.

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunst- og håndverksskole, og tipser leserne av KUNST om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden.

ROUND MIDNIGHT, 2009, broderi på print, 62 x 45 cm. Foto: Courtesy kunstneren / Saatchi Gallery.

Ikke uten en tråd:

Maurizio Anzeri Ved å veve og brodere med tynne silketråder og løshår skaper Maurizio Anzeri helt unike organiske og geometriske kunstverk. Maurizio Anzeri holder til i et nedlagt antikvariat i London. Han sitter bøyd over symaskinen i timer, dager og uker. Tynne tråder legges lag på lag til de til slutt danner skulpturelle flater over gamle fotografier, eller skulpturer dreies frem av kaskader av syntetisk hår. Fotografiene henter han enten fra gamle familiealbum, eller han jakter på loppemarkeder og i bruktbutikker. Anzeri liker best å bruke anonyme personer som utgangspunkt for sine kunstverk for så å gi dem en helt ny identitet ved å brodere dem til det ugjenkjennelige. Linjene fra trådene minner om science-fiction-aktige motiver, transformasjonen fra falmede sort/hvitt-fotografier til geometriske, fargesterke flater minner nærmest om tolkninger av Max Ernsts malerier. Anzeri har alltid uttrykt seg ved å bruke tråder, det er hans måte å visualisere og kommunisere med omverdenen. Da han studerte, møtte han opp til akt-tegning med symaskin under armen istedenfor blyant

som redskap. Anzeri er nærmest besatt av hår, og tiltrekningen minner om en fetisj. Grunnen til denne besettelsen av å jobbe med hår og tråd utspinner seg fra faren, som var fisker. Anzeri satt som ung oppe om nettene og fulgte med på farens arbeid med å bøte fiskegarn. Etter å ha jobbet med disse materialene i over ti år, innså Anzeri hvilken stor innflytelse farens arbeid har hatt på kunstkarrieren. Anzeri har skapt seg et stort navn i samtidskunsten internasjonalt. I de senere år har han laget skulpturer i samarbeid med designere som Alexander McQueen og kostymer for artisten Björk, og han har høstet en rekke utmerkelser og priser for sine arbeider. Tradisjoner rundt hårkunst finnes i flere kulturer langt tilbake i tid, og det er flere av disse flettetradisjonene som blir gjenopplivet gjennom Anzeris arbeider. Anzeri finner inspirasjon blant annet ved å besøke etnografiske museer verden rundt, så vel som i forfatterskapet til Virginia Woolf, uten å sy med en eneste tråd for mye eller et hårstrå for lite … ■ 6/2012

97


GROUPE DE QUATRE ARBRES fra 1972, utenfor Chase Manhattan Plaza, New York. Foto: Scanpix.


Dubuffet

som skulpturell arkitekt De arkitektoniske arbeidene til den franske kunstneren Jean Dubuffet har lenge vært en hemmelighet for de fleste, inntil Henie Onstad Kunstsenter viste frem den komplette samlingen av de forunderlige verkene våren 2011.

Tekst Anne Marit Muri

I 1982 ble Dubuffet hedret av The American Institue of Architects med gullmedalje for sine prosjekter. Dette var uten tvil en sterk anerkjennelse for kunstneren som med dette også ble hyllet som arkitekt. Dubuffet er en av de mest kjente kunstnerne i det tyvende århundre. Han er også berømt for sitt begrep Art Brut – den rå kunsten. Selv var han et multitalent. Han var kunstmaler, forfatter, musiker, skulptør og arkitekt. Men det tok tid før han kom i gang med kunstkarrieren. Dubuffet forsøkte i lang tid å drive familiens vinhandel. Kunststudiene ble avbrutt etter bare et halvt år, og han betraktet seg selv som selvlært kunstner. Mange av hans verker har klare paralleller til Picasso, Miró, Gaudí og Léger. Dubuffet utviklet en særegen puslebitstil fra kulepenntegninger som først ble presentert i verket L`Hourloupe i få farger, blant annet i svart, grått, hvitt, blått og rødt. Maleriene er preget av et mylder av former som gjør at du i det ene øyeblikket ser noe, for så i det neste sekundet å oppdage en helt annen form eller figur. L`Hourloupe begynte som tegninger, for så å materialisere seg som tredimensjonale figurer som først ble formet i isopor. De ferdige, frittstående skulpturene ble bygget i polyester, forsterket med metallskjeletter og fundament i betong.

Moderne og utopisk I samarbeid med Fernand Légers keramiker, Roland Brice, laget Dubuffet i 1966 et utkast til en offentlig utsmykning ved Faculté de Nanterre utenfor Paris. Arbeidet ble aldri fullført i komplett form i Nanterre, men skissene eksisterer i samlingene til Guggenheim, Henie Onstad Kunstsenter og Skissernas Museum. Skissene for Nanterre-utsmykningen ble utført i L`Hourloupe-stilen i et formspråk lik et puslespill med cellelignende organismer og halvt figurative skikkelser. Teknikken omfattet hele miljøer i labyrintlignende

mønstre og tok form som totalinstallasjoner, såkalte Utopian Architecture. Da de nye verkene fra Dubuffets hånd ble publisert i forbindelse med Nanterre-utsmykningen, fikk han flere offentlige oppdrag. Kunstneren var inspirert av naturen da han skapte sine monumentale romarbeider. Det var aldri meningen å skape beboelig arkitektur fra Dubuffets side. Han lagde bevisst flere fantasilandskaper i spektakulære former, noe ingen før hadde skapt. Bare et fåtall av kunstnerens fantasifulle skulpturarkitektur-prosjekter ble realisert. Ett av de mest oppsiktsvekkende arbeidene fra denne perioden er monumentalskulpturen Groupe de 4 Arbres på Chase Manhattan Plaza i New York, som illustrerer fire svære fantasitrær. Midt på Manhattans kjølige finanstorg står skulpturen og utstråler et even-

Internasjonalt samarbeid: Fire museer har så langt vist Dubuffet-utstillingen som startet i Norge i 2011 og sist ble vist i Brüssel i 2012. Den ble kuratert av Daniel Abadie, med støtte fra direktør Sophie Webel fra Fondation Dubuffet og direktør Karin Hellandsjø fra Henie Onstad Kunstsenter. 12 000 besøkende så utstillingen på Høvikodden. Store innlån av Dubuffet-verker ble realisert gjennom Guggenheim Museum i New York. Henie Onstad Kunstsenter eier den største norske samlingen av Dubuffet. Under utstillingen Dubuffet som arkitekt ble 50 modeller, skulpturer, malerier og tegninger fra tiårsperioden 1965 til 1974 vist for publikum. I denne perioden var Dubuffet opptatt av tredimensjonale arbeider og totalinstallasjoner med arkitekturpreg.

6/2012

99


VIGNETT

JARDIN D’EMAIL fra 1974, utenfor Kröller-Müller Museum i Nederland.

tyrlig liv. Kontrastene kan neppe bli mer markante mellom finansfiffens tallunivers og kunstens irrasjonelle eventyrverden.

Oppdrag fra Rockefeller David Rockefeller plukket ut fire figurserier blant en rekke skulpturserier som Dubuffet produserte i perioden 1969 til 1970. Den styrtrike finansmannen presenterte deretter skulpturene for utsmykningskomiteen ved Chase’s Art Committee. De bestemte seg for å realisere skulpturen Gruppe med trær i oktober 1970, og forstørret den femten ganger i forhold til den opprinnelige skissefiguren. Skulpturen rager 12 meter over bakken, den er 10 meter bred og strekker sine sopplignende former opp mot de stålformede skyskraperne nær Wall Street. Da Groupe de 4 Arbres (1971–1972) på Chase Manhattan Plaza i New York ble innviet i 1972, holdt kunstneren en tale. Vanligvis avskydde Dubuffet slike arrangementer, men denne gangen gjorde han et unntak i ren takknemlighet til Rockefeller, som hadde gitt ham det prestisjefylte oppdraget. I talen åpnet han med å si: Hver og en må se på skulpturen med sine egne øyne og danne seg sin egen oppfatning om den. Min egen oppfatning om kunst er at et kunstverk feiler dersom meningen blir for åpenbar. Han røpet likevel litt om hvilke tanker som lå bak skulpturverket ved å gå tilbake 10 år i tid da han arbeidet med L`Hourloupe. Det hele startet først med et ord. Dette ordet ble han begeistret for på grunn av dets vakre lyd. På fransk mente han at ordlyden betydde et drømmeland eller et grotesk objekt eller skapning. Verket er en figurasjon som er annerledes enn vår egen verden, men som kan være en parallell til vår reelle virkelighet. Virkeligheten er i sin sannhet bare en mulighet blant en rekke likeverdige muligheter, mente han.

Endret fransk lov Dubuffets mange planlagte arkitektoniske prosjekter ble aldri oppført, selv om de var bestillingsverk. Men noen få så dagens lys, slik 100

6/2012

som Jardin d’email fra 1974 på Kröller-Müller Museum i Otterlo i Nederland, som er utformet som en stilisert hage i sort og hvitt. Det tredimensjonale verket Salon d’été som ble designet for Renaultfabrikken utenfor Paris, ble dessverre revet. I 1975 var halvparten av det 800 kvadratmeter store anlegget ferdig. Samme år ble det revet på grunn av et direktørskifte ved fabrikken. Denne saken klaget Dubuffet inn for retten. Prosessen tok fire år. Dubuffet vant. Selv om kunstverket aldri ble bygget opp igjen, førte tilintetgjørelsen av Dubuffets kunstverk til lovendring i Frankrike. Heretter skulle det ikke lenger være tillatt å ødelegge kunstverk. Denne type kunstverk skulle sikres realisering i fremtiden. Da saken pågikk i retten, lagde Dubuffet flere humoristiske og satiriske malerier som kommentarer til rettsaken, blant annet bildene: Arkitekt og sekretær forklarer presidenten at verket er årsak til at det regner, samt Domstol uttaler at det er tillatt å ødelegge monumenter så lenge man bevarer modellene, som anses mindre brysomme. Det største tredimensjonale Dubuffet skapte, var kunstverket Closerie Falbala som ble bygget i perioden 1970 til 1973, finansiert av kunstneren selv. Anlegget er formet som en kunstig park med bølgende former inspirert av steiner og fjell fra naturen. Det ligger nær bygningen Le Cabinet logologique utenfor Paris. Dette hageanlegget har noe sakralt over seg. Fondation Dubuffet ble i 1973 etablert med utgangspunkt i dette arbeidet. Dubuffets drøm var å skrelle vekk alt ved vår vante virkelighet – en invitasjon inn i hans fantasiverden for å åpne opp for nye impulser som kunne gi betrakteren en ny form for bevissthet. ■ Kilder: Jean Dubuffet, Writings on Sculpture, Richter Verlag, 2011 / Daniel Abadie, Dubuffet as Architect, Editions Hazan, Paris, 2011 / Info fra pressesjef ved Henie Onstad Kunstsenter.

Jean Philippe Arthur Dubuffet (1901-1985) • Fransk maler, skulptør, forfatter, musiker og arkitekt. • Født og oppvokst i Le Havre. Faren drev vinforretning. • Flyttet til Paris i 1918 for å gå på Académie Julian. • Studerte språk, filosofi, litteratur og musikk fra 1920 til 1922. • Gift i 1927 med Paulette Bret. Skilt i 1936. Gift på nytt i 1937 med Emilie Carlu. • Første separatutstilling i 1944 i galleri René Drouin. • Opptatt av surrealisme fra 1948 og patafysikk fra 1954. • Lanserte begrepet Art Brut i 1946, som en definisjon på primitiv, naiv og ufaglært spontankunst. Det ble et samlebegrep på verker laget av ikke-profesjonelle kunstnere, som for eksempel psykiatriske pasienter, kriminelle fanger og barn. • Bodde i Venezia og Paris fra 1957. • Fra 1962 begrenset han fargebruken til rødt, hvitt, svart og blått. På denne tiden begynte han også å eksperimentere med polyester for å lage skulptur som han påførte vinylmaling. • Separatutstilling på Museum of Modern Art i New York i 1962. • Separatutstilling av polyesterskulpturer i 1966 på Guggenheim Museum i New York. • Avduking av skulpturen Groupe de quatre arbres i New York i 1972. • På 80-årsdagen til Dubuffet i 1983 åpnet en retrospektiv utstilling både på Centre Georges Pompidou i Paris og Guggenheim Museum i New York. • Mest kjent for sine abstakte bilder som kan minne om store puslespill, i bølgende former i grått, hvitt, blått og rødt med markerte, sorte streker. • Dubuffets produksjon består av over 10 000 arbeider. Han er representert i museer og samlinger verden over.


JAN BAKER post@janbaker.no


Se prisene!

Se tusenvis av gjenstander - fra antikviteter og samlerobjekter til retro og norsk design. Alle gjenstander vises med flotte fargefotorgrafier og tilhørende historisk informasjon, samt prisopplysninger.

ISBN 978-82-996412-7-2

Innbundet kvalitetsbok, 304 sider. Kr 498,-

I BOKHANDELEN NĂ…!


DESIGNIKON

Christina G. Schultz skriver fast om et designikon i KUNST. Hun har en bachelor i Medievitenskap fra NTNU og Kunst og Design på HiO.

Popcornstolen Sven Ivar Dysthes Popcorn ble laget på oppdrag fra Sonja Henie og Niels Onstads stiftelse til Henie Onstad Kunstsenter da dette stod nytt i 1968. I år er stolen relansert og ble nylig vist på designutstillingen 100 % Norway i London Den opprinnelige Popcornstolen var aldri i kommersiell produksjon, den ble spesialdesignet til kunstsenteret i kun 350 eksemplarer. Stolens futuristiske og moderne form passet godt inn på et nytt og dynamisk kunstsenter som skulle speile både sin fortid og samtid, og peke mot fremtiden. Popcorn var oppsiktsvekkende, men også praktisk. Den kunne lett stables og settes bort når den ikke trengtes. Dysthe spesialdesignet også flere andre møbler til Henie Onstad Kunstsenter, blant annet den minst like futuristiske loungestolen Prisma. Mot slutten av 1990-tallet bestemte kunstsenteret seg for å kvitte seg med flesteparten av stolene, noe de må ha angret bittert på i senere tid. Stolene havnet etter hvert på annenhåndsmarkedet, der de har blitt verdifulle og ettertraktede samlerobjekter. I senere tid har kunstsenteret begynt å kjøpe tilbake stoler de har kommet over.

Internasjonale impulser Sven Ivar Dysthe tilbrakte tre år ved prestisjetunge Royal College of Art i London og gikk ut i 1953 med en Master’s Degree i industridesign. I 1958, vel hjemme fra både studieopphold og en periode som møbeltegner ved et tegnekontor i København, startet han egen praksis i Oslo sammen med sin kone Trinelise Dysthe. Designmiljøet i Norge på denne tiden var fortsatt opptatt av håndverk og eksklusivitet. Dysthe var derimot påvirket av internasjonale impulser etter sitt opphold i London og drømte om masseproduksjon. Mange av Dysthes møbler var strammere i formspråket enn mye av datidens møbeldesign, som i Norge fortsatt var preget av 1950-tallets organiske former. Gjennombruddet kom i 1960 med møbelserien 1001 for Dokka Møbler, en elegant og dristig kombinasjon av stål, tre og sort skinn som vakte oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom årene har Dysthe blitt prisbelønt flere ganger for sine møbler og sin oppfinnsomhet innen designfaget. Han har blant annet mottatt Jacob-prisen, Klassikerprisen og Merket for god design av Norsk Form. I 2010 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Gamle klassikere får nytt liv Det er Sven Ivar Dysthes trofaste samarbeidspartner gjennom mange år, møbelprodusenten Fora Form (tidligere Møre Lenestolfabrikk),

RELANSERINGEN. Foto: Fora Form.

som har satt den ettertraktede stolen i kommersiell produksjon. Dysthe, som nå er 81 år gammel, har imponerende nok vært med på hele relanseringsprosessen fra start til slutt. Det er ikke bare Popcorn som har fått nytt liv den siste tiden. Også Laminette, stolen de fleste nordmenn en gang sannsynligvis har sittet i, har funnet veien til årets 100 % Norway. Denne stolen viser et helt annet aspekt av Dysthes møbeldesign, som er mer tradisjonell og rasjonell både i form og materialer. I motsetning til Popcorn ble denne satt i masseproduksjon og er solgt i nærmere en million eksemplarer, de fleste til forsamlingslokaler og offentlige miljøer. Den nye versjonen er designet av Andreas Engelsvik for produsenten Rybo. Engelsvik har også redesignet flere norske ikoner, blant annet Peter Opsviks Garden Chair. Nye Popcorn kommer i hvit eller koksfarget plast og understellet i hvit eller sort epoxy med overflate av treverdig krom. Putene fås i ulike farger og materialer og kan velges helt eller delvis bort. På grunn av stolens materialvalg er den lettere enn sin forgjenger, som hadde sitteskall av støpt glassfiber og ben av stål.

Romfart og science fiction Dysthe fant inspirasjon i populære samfunnsfenomener som rock’ n roll og science fiction, og Popcorn er et av hans beste eksempler på dette. Mot slutten av 1960-tallet vokste det frem en stor fascinasjon knyttet til teknologi og særlig romfart, sannsynligvis knyttet til Apollo-programmet og oppladingen til menneskets første skritt på månen i 1969. Det er ikke vanskelig å se for seg Popcorn plassert for eksempel i romstasjonen i Stanley Kubricks film 2001: A Space Odyssey. En stol kan fortelle mye om sin samtid, og det er kanskje derfor designhistorien bugner av stoler. En stol kan reflektere samfunnets teknologiske og materialmessige nyvinninger, samtidig som man kan eksperimentere en god del med stolens form uten at funksjonen forsvinner. Form og funksjon måtte samstemme, men estetikken var like viktig for Dysthe: God mat skal smelte på tungen. God design skal smelte på netthinnen. Så enkelt, så utfordrende. ■ Kilder: Design på norsk, Ole Rikard Høisæther / Norske designmøbler 1940–1975, Mats Linder / dysthedesign.no / foraform.no. 6/2012

103


De utstøttes billedhistorie

Bjørn Li har lang erfaring som kunstskribent og har blant annet skrevet en biografi om komponisten Harald Sæverud og levert tekster til bøkene Per Ung og Themes om Odd Nerdrum. Han har også skrevet en artikkelserie om kunstinvestering i Kapital og er medforfatter til boken Kunst og Priser.

Hvem er Alexander Chandler? Brennende kors mot nattehimmelen – spøkelsesaktige skikkelser med spisse hetter – Ku Klux Klans seremonier hørte til min generasjons første fjernsynsopplevelser fra det tidlige 1960-tall. Sendingene viste enda uhyggeligere fremtoninger: Slåpne figurer med rep om halsen dingler som brukne bønnebelger fra grener i trærne. En ung mann blotter sin skamferte rygg, omkranset av opprørte familiemedlemmer – alle med hud mørkere enn barken på grantreet hjemme i hagen i det vinterlige Norge. Slik fremsto afro-amerikanerne i denne uvirkelige forestilling: Et brunbarket folk med skamslått rygg og rep om halsen. Og man forsto at dette ikke var eventyr. De ble lynsjet. De ble slått i hjel. Og politiet beskyttet morderne. Det satte verden i perspektiv. Den var et farlig sted å være. For prøv å forestille deg: Du går ut om morgenen for å hente avisen til dine foreldre, og der henger naboen dinglende fra en gren på frukttreet og du vet hva som må ha skjedd: En gjeng fra nabolaget har i nattens løp tatt seg inn i huset, dratt naboen opp av sengen og ut i hagen. Der klynger de ham opp mens konen desperat ringer til politiet som skjeller henne ut for å forstyrre natteroen. Og mens du står der med avisen under armen og betrakter liket, sitter morderne på den lokale respatexcaféen og spiser vafler med lensmannen mens de morer seg med å beskrive vanviddet i blikket til naboen idet han kjente repet klebe til halsen. Historien om Amerikas fargede befolkning må være et av de minst oppløftende kapitler i menneskehetens historie: Ført i lenker gjennom det afrikanske fastland, solgt på slavemarkedet for så å bli transportert over Atlanterhavet – sammenstuet under forhold som tok livet av millioner – brukt som arbeidsdyr i gruver og på plantasjer, fornedret og mishandlet gjennom nesten et halvt årtusen og helt inn i vår tid. Millioner av individer fra et utstøtt folk pålagt umenneskelige plikter og fratatt alle rettigheter. Historien har en parallell: Det gamle testamentets beretning om jødenes fordrivelse til det faraoiske Egypt. Men til forskjell fra jødene forble de fargede i sin diaspora. Hele denne historien ligger på eiendommelig vis nedfelt i det bildet den amerikanske kunstner Andrew Wyeth (1917–2009) maler av Alexander Chandler i 1955. Men først: To år før Andrew Wyeth kom til verden, gjenoppsto Ku Klux Klan etter å ha befunnet seg i mange års dvaletilstand. I det følgende halvsekel skulle bevegelsen ikke bare terrorisere den fargede befolkning over store deler av det sydlige USA, men også tiltrekke seg millioner av tilhengere på tvers av de føderale grenser. Til tross for at Wyeth tilbrakte sitt liv på landsbygda i Pennsylvania og Maine – et 104

6/2012

godt stykke fra sydstatenes omstridte segregasjonspolitikk og Ku Klux Klans aksjoner, tilhørte disse begivenheter i påtrengende grad hans samtid. Likevel har hans fremstilling av Alexander Chandler intet av den politiske pamflettens agiterende vesen. Han er da heller ingen agitator, den loslitte karen som har satt seg på en hoggestabbe i solveggen foran malerens staffeli. En vissen hånd hviler mot stokken; den er mer en drømmers resignerte hånd enn en sliten arbeidsneve. Og stokken har vel tjent som selskap og vandringsstav før den også ble støtte ved ustødig gange. Men bildets virkelige tyngdepunkt – det punkt som samler og forklarer alt det annet – befinner seg i Alexander Chandlers venstre øye. Har verdenskunsten noensinne – før eller siden – frembrakt en slik klode av et blikk? Så åpent, så sårbart og med et slikt innhold av erfaring? Ikke kun den subjektive erfaring som oppstår mellom tilfeldighetenes spill og viljens vankelmodighet, men den erfaring som tar form av et helt folks skjebne. Og nøyere besett – er blikket som utgår fra Alexander Chandlers øye virkelig rettet mot noe utenfor ham selv? Eller er det nå så mettet at det ikke kan ta opp i seg flere inntrykk der utefra, men må vende seg den motsatte vei for å finne et feste: Innover i sinnet, lik den blinde, men visjonære dikter Homer – den greske grunnlegger av vestlig fortellertradisjon? Det er Wyeths geni at han i det maleriske uttrykk makter å fastholde denne skjøre balanse mellom de psykologiske muligheter. For nettopp slik unngår han å havne i psykologiens reduksjonistiske grep, men løfter sin modell opp til det metaforiske plan uten å frata ham en tøddel jordnær realitet. Alexander Chandler bærer sitt folks historie på samme måte som spiritualen, gospelen og bluesen løfter den enkeltes fortelling opp til det nivå hvor vi mennesker begynner å kjenne hverandre igjen; på tvers av rasemessige og kulturelle ulikheter. Slik har Chandlerskikkelsen en svakt beslektet figur i vår hjemlige kunst: Den gamle mannen i Edvard Munchs Historien. Men mens Munchs selvbevisste historieforteller har en tilhører, den unge etterkommer som skal føre tradisjonen videre når den gamle er gått bort, så er Alexander Chandler alene med sin viten – uten annet selskap enn stokken og sin egen skygge. Den avtegner seg skarpt og likesom fanger sitt opphav til den solhvite veggen. Det er skrevet at for Wyeth symboliserer det hvite døden. Alexander Chandler er omhegnet av hvitt. Skoene er hvite. Etter et langt liv i skjebnens tjeneste sitter Alexander Chandler på hoggestabben og venter. Tålmodig og tillitsfull venter han på å bli hentet av døden. ■


ANDREW WYETH: Alexander Chandler, 1955, 53 x 37cm. Foto: Š 2011 Office of Andrew Wyeth.


VINTER VED SIMOA fra1883.

Frits Thaulow:

– En fest for øyet Ved siden av Edvard Munch er Frits Thaulow (1847–1906) vår mest internasjonalt kjente kunstner. Langt inn på 1900-tallet beholdt han et stort navn, særlig i Frankrike og USA. Tekst Jan Kokkin

Ingen i norsk kunst har kunnet male rennende vann som Frits Thaulow. Det er fristende å kalle ham vannmaleren par excellence. Han fant gjerne sine elvemotiver i Frankrike, der han bodde sammen med familien gjennom en årrekke fra 1892. Men han malte også både Akerselva, Lysakerelva og Mesnaelva ved Lillehammer. Det virvlende og rennende vannet må ha fascinert ham som kunstner. Det var selvfølgelig en kunstnerisk utfordring å male vann så illusjonistisk at det så virkelig ut. Men det var like gjerne fargespillet i vannet som opptok ham. Fest for øiet, musik i linier og farver, er hvad jeg har villet i min kunst, uttalte han selv om sitt livsverk. Fargenes musikk var et slagord i tiden, inspirert av den amerikanske kunstneren James McNeill Whistlers bilder med titler som Symphony in white og Nocturne in 106

6/2012

black and gold. Whistler var et klart forbilde for Thaulows senere stemningsbilder i 1890-årene. Frits Thaulow hadde startet sin karriere på 1870-tallet som en slags kyst- og marinemaler med motiver både fra Lista og fra Skagen. I 1880-årenes naturalistiske kamptid ble han imidlertid innhentet av kravet om å male det urbane hverdagsliv. Thaulow malte bybilder fra Slottsparken, fra Karl Johan med sølete vintergater og motiver fra Akerselva. Han var en svoren friluftsmaler som konsekvent malte alle sine bilder ute foran motivet, uansett årstid. Om vinteren kunne man påtreffe kunstneren sittende ute i snøen kledd i en enorm pelsfrakk når han malte på Frøensjordet eller langs Akerselva. Resultatet var alltid en slående og frisk realisme. Parallelt med Thaulows engasje-


VIGNETT

VINTER MED SKILØPERSKE fra 1892.

ment for det nye friluftsmaleriet gikk hans protest mot den konservative Christiania Kunstforening, og han ledet an i kunstnerboikotten mot foreningen i 1881. Han var også sentral i arbeidet med å få i gang den årlige Høstutstillingen fra 1882.

Friluftsakademi Men det er som elvemaler Thaulow først og fremst vil bli husket. De første forsøkene fant sted på Modum vinteren 1883, der kunstneren ledet det såkalte friluftsakademiet hvor en rekke yngre malere deltok, blant dem Edvard Munch, Jørgen Sørensen, Kalle Løchen og Gustav Wentzel. Her ble Thaulows vannmaleri forløst for første gang gjennom pastellen Vinter ved Simoa. Bildet viser et snødekt landskap der en kvinne ror ute i den stilleflytende Simoa, glitrende gjengitt med landskapets speilinger i overflaten. Samtidig malte han et bilde av Haugsfossen med dens kraftige fossefall. Vinteren 1882 / 83 oppholdt Thaulow seg i Paris, der han malte et bilde kalt Oversvømmelse ved Seinen. Den høye vannstanden har flyttet noen lasteprammer innover land. Det svake lyset fra en nedgående sol speiles i det grumsete, brune vannet. Thaulow fortsetter sine vann-motiver under opphold i Hamburg og i Venezia i 1885. Han besøkte kanalbyen sammen med Eilif Peterssen, og ifølge Thaulow hadde de to en vennskapelig kappestrid om å male de beste bildene: Den almindelige Mening er at jeg slaar Eilif meget i Farve og Friskhed, medens han i eleganse og Udførelse vinder paa mig, skriver han entusiastisk hjem. Det var særlig kanalene Thaulow ønsket å gjengi med deres skimrende flater og speilinger av husfasader, men han malte også bilder fra Markus-plassen og av kjente monumenter. I Venezia var Thaulow også sammen med sin tilkommende hustru, Alexandra Lasson, etter at han var blitt skilt fra

sin første kone, danske Ingeborg Gad, hvis søster Mette var gift med Paul Gauguin. Alexandra var søster av Oda, Christian Krohgs kone, og slik ble Krohg og Thaulow svogere, selv om forholdet dem imellom ikke var det beste etter at Krohg hadde hengt ut Thaulow som besteborgerlig i bohem-avisen Impressionisten. For Thaulow var kunsten alltid det viktigste, mens Krohg også hadde en sosialpolitisk og litterær agenda i sin virksomhet. Thaulow lot seg ikke påvirke av tidens litterære tendenser, enten det var naturalisme eller symbolisme.

Den berømte ørefik Thaulow var stadig i strid, både med malerkolleger og andre. I 1887 arrangerte han den såkalte Borgen-festen i Slottsparken som skulle være til inntekt for en ny utstillingsbygning for kunstnerne. Denne festen ble møtt med mange insinuasjoner og negativ kritikk, særlig i den konservative pressen, om at kunstnerne bare hadde arrangert festen for sin egen fornøyelses skyld og at de nærmest hadde drukket opp alle pengene. Dette fikk Frits Thaulow til å reagere; han reiste ned til Aftenpostens lokaler der hans straks traff redaktør Amandus Schibsted i porten og ga ham en saftig ørefik. For dette fremstøtet ble Thaulow dømt til 60 dager på vann og brød i Møllergata 19, men han mottok mange støtteerklæringer fra kolleger, og på selveste 17. mai i 1888 ble han hentet i en landauer av ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. På slutten av 1880-tallet bodde Thaulow med sin familie et par år på Grini i Bærum. Her og andre steder rundt Christiania, blant annet på Riis og Gaustad, malte han en rekke vinterbilder som også skulle bli et varemerke for kunstneren. På mange måter var det likheter mellom det å male snø og vann; begge elementene krevde at kunstneren behersket valørmaleriet, det vil si å kunne gjengi alle nyansene 6/2012

107


VIGNETT

MIDNATT I AMIENS fra cirka 1895.

i lysets møte med vann- eller snøoverflaten. Et godt eksempel på at Thaulow behersket dette, er Vinter med skiløperske fra 1892.

Suksess i Frankrike Selv om Thaulow hadde hatt en viss suksess i Norge, var det først da han sammen med familien flyttet til Frankrike i 1892 at karrieren tok av for alvor. Han slo seg først ned, ganske tilfeldig, i landsbyene Camiers, Etaples og Montreuil-sur-Mer mellom Calais og Dieppe på Kanalkysten. Her gjorde han bekjentskap med flere franske malere, blant dem Henri Le Sidaner og Henri Duhem. Men det var særlig hans vennskap med de fremste franske kunstnere, som Auguste Rodin og Claude Monet, som skulle få betydning. Det var Thaulow som brakte Monet til Norge i 1895 da han malte en rekke motiver fra Sandvika. Han tok opp igjen kontakten med Rodin under oppholdet i Etaples etter at de to antagelig var blitt kjent under Verdensutstillingen i Paris i 1889, der Thaulow var med i den internasjonale juryen. Thaulow kom til å kjøpe flere av Rodins skulpturer, og han sørget for at Christiania fikk en offentlig skulptur av den franske 108

6/2012

mesteren gjennom en av figurene til Borgerne i Calais, som i dag står på Solli plass. Etter et lengre opphold i Montreuil-sur-Mer, der han malte en rekke stemningsfulle måneskinnsbilder og gatebilder 1893–1894, slo Thaulow seg ned i kystbyen Dieppe. Her kjøpte familien seg et hus, Villa des Orchidées, hvor de ble boende i fire år. En rekke kjente forfattere og kunstnere besøkte dem her, blant andre August Strindberg og den danske dikteren Herman Bang. Familien hadde omgang også med den dekadente engelske tegneren Aubrey Beardsley, maleren Charles Conder som laget dekorasjoner til deres villa og ikke minst dikteren Oscar Wilde. I områdene rundt Montreuil-sur-Mer og Dieppe tok Frits Thaulow igjen opp sitt elvemaleri. Flere motiver viser den langsomt flytende elven Canche der himmelen speiler seg i et differensiert fargespill i vannet. Selv oljemaleriene har et tørt og krittet, nesten pastellaktig preg. Kunstneren utvikler utover på 1890-tallet en stadig mer raffinert teknikk som nærmer seg impresjonismen, men som likevel holder fast ved det naturalistiske. Enkelte bilder kan ha en litt skisseaktig,


VIGNETT

BERØMT: Vaskekoner i Quimperlé, Bretagne, 1901.

impresjonistisk karakter, som Madeleine-plassen i Paris (cirka 1895), men Thaulow benytter sjelden den stoplede, pointillistiske malemåten vi finner hos Monet eller de andre franske impresjonistene. Thaulows 1890-tallsbilder må først og fremst kunne betegnes som et nyromantisk eller symbolistisk stemningsmaleri. Den blonde, litt duse koloritten i Thaulows bilder har vært sammenlignet med den franske maleren Jean-Charles Cazins (1841–1901) arbeider. Cazin malte også i Montreuil-sur-Mer, blant annet lignende stemningsfulle måneskinnsbilder som Thaulow. Det er dermed ikke utenkelig at den norske kunstneren har vært influert av Cazins raffinerte koloritt.

Feiret i USA Frits Thaulow ble ganske snart en populær maler både blant publikum, samlere og ikke minst kunsthandlere. Det vakte ikke så lite oppmerksomhet og kanskje misunnelse blant Thaulows norske kolleger da det i 1893 nådde hjemlandet at han hadde inngått kontrakt med kunsthandleren George Petit i Paris om å levere tre bilder à 400 franc

per måned for en samlet sum på 30 000 franc på to år! En annen viktig kunsthandler var Samuel Bing som startet L’Art Nouveau i Paris. Bing sto bak Thaulows første utstilling i Amerika, i J. Eastman Chase’s Gallery i Boston i 1897. Året etter ble Thaulow invitert av den berømte stålmagnaten Andrew Carnegie i Pittsburgh til å delta som jurymedlem i forbindelse med hans årlige internasjonale kunstutstillinger. Dette var Thaulows andre tur over Atlanterhavet, han hadde også vært på Verdensutstillingen i Philadelphia i 1876. Han har selv gitt en levende beskrivelse av reisen og av Andrew Carnegie som han omtalte med følgende ord: Jeg konstaterede den gamle Erfaring, at Genier altid har en eiendommelig Personlighed – ogsaa paa Omraader, som ligger udenfor deres egentlige Virksomhed. Men det var Carnegies partner, Henry Clay Frick, som var den store kunstsamleren og som kom til å kjøpe hele 10 malerier av Thaulow mellom 1895 og 1899. Frick donerte senere sin samling til The Frick Collection i New York. Frits Thaulow ble feiret som en berømt europeisk kunstner under oppholdet i USA, og han ble invitert til andre av landets rikeste menn, 6/2012

109


VIGNETT

LA DORDOGNE fra Frankrike, 1903

blant dem Potter Palmer i Chicago. Han hadde en stor kunstsamling med blant annet 20 malerier av Cazin, noe som imponerte Thaulow. I sine memoarer skrev han at Cazin, den store, uforlignelige Poet, er for mig vor Tids største Kunstner. Jeg glemmer aldrig det overvældende Indtryk af disse tyve Symfonier i Farver og Stemning. Thaulow fortsatte sin rundreise til Boston, Washington og Philadelphia, der han besøkte den kjente kunstsamleren John G. Johnson som hadde kjøpt tre malerier av Thaulow. Hans store samling av europeisk kunst er senere gått inn i Philadelphia Museum of Art, blant annet Thaulows The Water Mill fra 1892, med en glinsende blank vannoverflate som speiler lyset og de franske møllebygningene.

Hos Fjæstad i Arvika Etter reisen til USA slo Thaulow seg ned i Paris. Til tross for at han i 1897 hadde fått påvist sukkersyke, fortsatte han sin utstrakte reisevirksomhet. I 1901 gikk turen til Quimperlé i Bretagne der han malte en rekke elvemotiver, blant annet et av hans mest kjente bilder, Vaskekoner i Quimperlé, som han også utførte som fargeradering og dessuten er spredd i et utall kopier. Flere kvinner kledd i karakteristiske bretonske folkedrakter ligger på kne i en trapp og vasker klær i elven. Bildet er tydeligvis malt om høsten med de gulrøde trærne mot den grå himmelen i bakgrunnen. Det ble fullført i atelieret og utstilt på Champ de Mars Salon i Paris i 1902. Thaulow ble gradvis svekket av sin sykdom, men han fortsatte å reise, blant annet til Spania i 1903, der han besøkte Cordoba, Madrid og Toledo. Han malte flere bilder i Cordoba, blant andre Plass i Cordova med deler av en gammel bymur i bakgrunnen. En av de siste reiser Thaulow gjorde var for å besøke den svenske snø- og vannmaleren Gustaf Fjæstad som bodde ved sjøen Racken i Arvika i Sverige. Hvis det var noen som kunne måle seg med Thaulow når det gjaldt å 110

6/2012

male vann og snø, så var det Fjæstad som hadde høstet stor suksess i Sverige. Maja Fjæstad forteller om besøket: Storfrämmande, Fritz Thaulow med fru och son. Han var mycket förtjust i Gustafs tavlor. Thaulows aller siste malerreise gikk til de to småbyene Edam og Volendam i Nederland i oktober 1906. Her forsøkte han å male, men var så avkreftet at Alexandra måtte klemme fargen ut av tubene. På vei hjem fra Edam falt han om, og 5. november døde han av hjertesvikt i Volendam. ■

Frits Thaulow (egentlig Johan Fredrik, 1847-1906) • Han er en av de internasjonalt mest kjente norske kunstnerne fra 1800-tallet. • Thaulow fikk sin utdannelse ved Kunstakademiet i København i 1870–1872, og i årene 1873–75 var han elev av Hans Gude i Karlsruhe. De følgende år oppholdt han seg for det meste i Paris og mottok her avgjørende inntrykk fra de franske impresjonistene. • I 1880 vendte Thaulow hjem som overbevist naturalist. Sammen med Christian Krohg og Erik Werenskiold ble han raskt en av lederne i de unge kunstnernes kamp for et rikere og romsligere norsk kunstmiljø. Thaulow var med på å etablere den første Høstutstillingen i 1882. • I 1892 slo han seg ned i Frankrike, og han besøkte USA i 1898. Fra samme år bosatte han seg i Paris, der han ble en kjent skikkelse og vant internasjonalt ry, blant annet gjennom å bli antatt på den prestisjetunge Salongen.


Terje Resell Edvard Munch Marilyn Amatruda Per Rosenberg Oluf Føinum

24. nov. - 9. des. 2012 Alle dager 12-19 soli-brug.no

Frank Brunner maleri - grafikk Dronningensgate 39, 4610 Kristiansand tlf 380 25 330 • www.galleribi-z.no

1 - 18 nov.

6/2012

111


Singapores største kunstner

LIU KANG var Singapores mest kjente maler, og bygget opp et marked for kunst i landet som president for Singapore Art Society. Foto: Liu Kangs familie.

Nanyangstilen er ikke noe man støter på ofte i vestlig kunst. Men i Sydøst-Asia er den fargerike stilen verdensberømt. Møt Singapores største kunstner! Tekst Arne Spångberg / Oversatt av Toril S. Kojan / Foto av kunst National Heritage Board, Singapore

Det er en miks av øst og vest; en blanding av fauvisme, olje og kinesisk blekkteknikk i sydøstasiatiske motiver. En av frontfigurene i sjangeren er kineseren og singaporeren Liu Kang, som i fjor ble hyllet med en fargesprakende minneutstilling på Singapore Art Museum. Liu Kang formulerte følgende beskrivelse av nanyang: Nanyangstil kan defineres i tre aspekter. Først: Temaet bør være fra The South Seas og reflektere områdets tradisjon, landskap og kultur. Dernest skal maleriets uttrykk være ekspressivt, spontant og abstrahert fremfor stivt beskrivende. Til sist: Maleriets tone skal være lyst og lett i kombinasjon med avslappede, men stødige penselstrøk og linjer. Nanyang betyr nettopp South Seas. Nanyang er sterkt influert av fauvisme. Det vil si at man setter fargen og formen i sentrum. Fauvismen vokste frem i Europa i begynnelsen av 1900-tallet under parolen fargens og formens frigjørelse. Ifølge fauvistene skulle fargen påføres direkte fra tuben på lerretet for å skape klare og rene fargefelt og dekorative bilder. Teknikken kalles pastos og innebærer at fargene ikke blandes. En av fauvismens fremste kunstnere var Henri Matisse, som også sto bak uttrykket fauvisme, som i formen fauves betyr villdyr. Og faktisk var det en kunstkritiker som etter en utstilling beskrev Matisses malerier som nettopp villdyr innen kunsten. Matisse var Liu 112

6/2012

Kangs store forbilde og inspirator. Fauvismen var aldri noen formulert stil, men en bevegelse i tiden som ble etterfulgt av kubismen med Pablo Picasso og Georges Braques som kjente utøvere. Liu Kang ble født i 1911 i samfunnet Yongchun i Fuijan-provinsen i Kina og flyttet som femåring med familien til Muar i Malaysia, hvor han gikk i barneskolen og fremfor alt tegnet. Unge Liu vendte tilbake til Kina ti år senere for å studere nettopp tegning og kunst i sin alminnelighet på Jinan-akademiet og Shanghai Academy of Fine Art. Det store forbildet var Liu Haisu, som var en av de første kineserne som blandet teknikker fra øst og vest. Han kjente også Matisse. Etter eksamen reiste Liu Kang og en gruppe andre kunstnere til Paris og ellers i Europa for i fem år å studere Vestens kunst, blant annet som studenter på Académie de la Grande Chaumière. De tegnet kroki om kveldene, bodde i kunstnerkvarterene i Montparnasse og besøkte gallerier og atelierer. På søndagene gikk herrene i Louvre, som da lokket med gratis entré. Dette sa Kang senere om årene i Europa: Jeg ville være en del av den kreative franske ambience. I motsetning til idolet Matisse arbeidet Kang med bold outlines, det vil si skarpe konturer, i den hensikt å skape dybde og skygger i sine figurative, fargerike arbeider. Både Matisse og Kang brukte fettstifter. Kang blandet også inn kinesisk blekkteknikk, som for eksempel å la noen


NUDE er en tegning fra 2002 som viser Kangs tegnetalent og kjærlighet til kvinnekroppen.

SIESTA er en pastell på papir fra 1952. Motivet kommer fra Bali.

flater være umalte. Liu Kang beskrev stilen sin slik: Jeg maler med vestlige materialer og teknikk, men min stil og substans er kinesisk, og grunnlaget for mine malerier er typisk orientalsk. I 1933 var Liu Kang tilbake i Kina og kosmopolitiske Shanghai, som da ble kalt Orientens Paris. Han begynte å undervise i vestlig kunst på Shanghai Academy of Fine Arts og giftet seg med Chen Jen Ping, som var matematikklærer. De hadde et ildfullt forhold, og Kang malte portrett etter portrett av sin kone. Han hadde også planer om å starte en Wife Loving Club. De fikk senere fire sønner og en datter. Da Japan okkuperte store deler av Kina, inklusive Shanghai under andre verdenskrig, flyttet familien Kang til Muar i Malaysia og ble tvunget til å etterlate over to hundre malerier, som alle ble ødelagt av japanerne. Etter krigen publiserte Kang tekster i både engelsk og kinesisk presse om japansk krigsbrutalitet. Prosjektet ble kalt Chop Suey og er kjent i hele verden. Skissene er det fortsatt mulig å kjøpe hos for eksempel internettbokhandlere. Etter krigen bosatte familien seg i Singapore, hvor Kang startet på en 34 år lang karriere som kunstlærer. Han var da allerede en anerkjent kunstner og vekslet mellom lærerrollen og eget maleri. I 1952 planla han en studiereise til Bali sammen med kollegene Chen Conh Swee, Chen Wen Hsi og Cheong Soo Pieng. De søkte motiver i den fargesprakende, eksotiske sydøstasiatiske hverdagen og malte hver eneste dag. Samtidig var de opptatt av å finne et nytt kunstspråk, for regionen hadde egentlig ingen kunsttradisjoner, og de hadde tatt imot mange kinesere under krigen, ikke minst kinesiske kunstnere. Etter hjemkomsten ble Bali-arbeidene stilt ut på Commonwealth Institute i London, og pressen lovpriste dem. Det sies at Bali-

LIFE BY RIVER fra 1975 er malt med olje på lerret og er et bevis på Kangs talent for å komponere et bilde. Her ser man mennesker i ulike hverdagsaktiviteter.

ekspedisjonene fra 1952–1953 ble grunnlaget for nanyangstilen. Noen av Kangs mesterverk fra Bali-reisene er Life on Water (1956), Happy Village (1957), Women drying Sarongs, (1959), Offerings (1957) og for eksempel Souri fra 1953, som er et veldig feminint maleri i glødende farger og med typiske skarpe konturer. Generelt er det mye kvinner i Kangs malerier, ofte er de mer eller mindre nakne, som mange av dem var på 50-tallet i Sydøst-Asia. Han gjorde ingen hemmelighet av at han var besnæret av menneskelige former. Han uttrykte det slik i et essay fra 1953: Hvis Gud skapte Adam og Eva, burde han æres som den største kunstneren i universet … Det uskyldige unge paret som i hemmelighet spiser eplet, er det mest perfekte kunstverket. Noen år senere la han til: Kvinnekroppen er faktisk selve skjønnhetskilden og kunstens sjel. Liu Kang ofret seg for overordnet arbeid for kunsten i regionen da han ble eldre, og i 1968 ble han president for Singapore Art Society. To år senere mottok han en pris for sitt arbeid for samfunnet og kunsten. Året deretter ble han pensjonist, men fortsatte likevel å reise, male og å stille ut. I 1996 ble han tildelt Meritous Service Medal for arbeidet med å skape en plattform for kunst i Singapore. I 2003 donerte Liu Kang det meste av sine arbeider til Singapore Art Museum. Det skal ha dreid seg om mer enn ett tusen malerier og skisser. Som symbol på gaven overmalte han verket Offerings. Ett år senere døde han, 93 år gammel. ■ Kilder: Asian Artist Series, Liu Kang, Colourful Modernist, 2011 / China.org.cn, Tracing the Footsteps of Master Painter / National Library Singapore, Liu Kang (1997), Tan Bonny. 6/2012

113


ANMELDELSER Aske, skodde, støv for vinden Hva: Bente Stokke: Navigasjon Hvor: Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg Når: frem til 30. desember 2012

ASKE: Bente Stokke bruker det ubetydelige materialet aske til å skape noe stort. Foto: Bente Stokke / Haugar Vestfold Kunstmuseum.

Bente Stokke bygger sin utstilling rundt det mest flyktige og overflødige vi kan tenke oss. Men ut av askens gråhet stiger en visjon som gir tanken vinger. Sitatet i tittelen stammer fra Peer Gynt, som etter å ha oppdaget at Solveig fortsatt venter på ham, lister opp byggematerialene aske, skodde, støv for vinden. Det er det første han ser for seg etter å ha innsett det svik han har begått mot Solveig og seg selv. Bente Stokke (født 1952) har jobbet med aske siden tidlig på 1980-tallet. Da hun jobbet på Venezia-biennalen i 1990 og kastet aske muligens fra alle ting mot veggene, ble det tilfeldige utsagnet en nøkkel til storheten i det prosjektet hun har jobbet med så konsekvent siden. Aske er det materialet som blir igjen når vi har brutt ned det vi ønsker å kvitte oss med. Det er ikke rart at Peer Gynt bruker dette som bilde, for i asken ligger både minner og muligheter. Asken rommer et potensial for å la tanken vandre inn i symbolikkens verden, samtidig som det er et materiale som er veldig konkret og ekstremt skjørt i den sammenhengen Bente Stokke bruker det. Hovedverket i utstillingen er installasjonen Horisont, der en serie glassplater i A4-format er montert i en sirkel. Glassene er dekket med aske, og det er så vidt asken henger på glasset. Allerede på åpningsdagen hadde noen kommet borti ett av glassene så asken var drysset av. Denne skjørheten kan minne oss om hvor sårbart livet er. Derfor gjelder det å gripe øyeblikket, slik Bente Stokke gir oss mulighet til i videoen som viser grått hav så langt du ser. Men ett sted i den 20 minutter lange filmen flyr en fugl gjennom bildet. Ser du den, eller forsvant den i et øyeblikks manglende konsentrasjon? I rommet ved siden av står en stjernehimmel så svart at tegningens fysiske kvalitet vokser ut av papiret den er tegnet på. Dette er andre gang Bente Stokke stiller ut på Haugar. Hun knytter an til byggets forhistorie som sjømannskole, og i gravhaugen like utenfor inngangen har hun tatt initiativet til en arkeologisk utgravning. Deler av funnene er brukt i en installasjon som mest av alt minner om et laboratorium. Slik bygger hun et stort spenn av noe som er høyst ubetydelig. ■

ARKEOLOGI: Bente Stokke fikk foretatt en arkeologisk utgravning i forbindelse med utstillingen på Haugar. Foto: Line Ask / Haugar Vestfold Kunstmuseum.

114

6/2012

KONKRET: Bente Stokke knytter en forbindelse mellom det konkrete og det flyktige i sin installasjon Excerpts (uttak). Foto: Line Ask / Haugar Vestfold Kunstmuseum.


Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Kunst og rehabilitering Hva: Emil Nolde – Jakten på det autentiske Hvor: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design / Nasjonalgalleriet, Oslo Når: frem til 20. januar 2013 Emil Nolde var kanskje nazistenes mest forhatte kunstner før og under andre verdenskrig. Men han fikk sin oppreisning etter krigen. 145-års bursdager pleier ikke å brukes som unnskyldning, så det må være inspirasjonen fra Edvard Munch som er årsaken til at tyskeren Emil Nolde (1867–1956) nå vies en utstilling i Nasjonalgalleriet. Ved inngangen til Munch-året er det grunn til å se på hvilken betydning han har hatt, og som en av ekspresjonismens viktigste utøvere er Nolde et eksempel på hvordan (ett aspekt ved) Munchs kunst har hatt innflytelse på andre kunstnere. Emil Nolde startet sent, men da han kom i gang som kunstner i år 1900, fikk han raskt en sentral plass i det tyske kunstmiljøet. Han ble invitert som medlem av kunstnergruppen Die Brücke i 1906, og selv om han trakk seg etter ett år, var han gjennom samtlige tiår frem til andre verdenskrig stadig mer omstridt. Riktig nok opplevde han stor suksess, men den motstanden han møtte fra kunstlivets koryfeer, og ikke minst fra det nazistiske regimet, ville ha knekket de fleste andre. Motgangen kan vanskelig spores i bildene, som er både fargesterke og umiddelbare på en god måte. Maleriene er pastose med sjenerøs bruk av maling i et ekspressivt og vitalt formspråk, mens grafikken, tegningene og akvarellene er mer strukturerte og grafisk enkle. Vi ser det i verkene fra ekspedisjonen i Gauguins fotspor til Ny Guinea og i de vakre akvarellene fra tiden med yrkesforbud under krigen. Nolde satte Munch veldig høyt, og da de møttes i 1907, var det en stor begivenhet for den fem år yngre Nolde. Senere skulle de dele skjebne da begges kunst ble trukket frem som degenerert i nazistenes utstilling Entartete Kunst i 1937. Her ble moderne kunst hengt ut til spott og spe, kunst som ikke harmonerte med det totalitære regimets ideologi. Nolde hadde tidligere fått beslaglagt hele 1052 verk i tyske samlinger, og på utstillingen ble hans Kristus-suite trukket frem som det verste av det verste. Etter krigen ble Emil Nolde rehabilitert, blant annet på den første documenta. Han var kanskje ikke først ute, men han skapte kunst som fortsatt vibrerer av primitiv kraft og modernistisk energi. Det kommuniserer godt også i 2012. ■

VITALT: Emil Nolde hadde yrkesforbud under krigen, og akvarellen Vilt dansende kvinner foran en park tilhører hans såkalte umalte bilder.

BLOMSTER: Emil Nolde var en pasjonert gartner, og blomster var alltid et gyldig motiv. Her Blomsterhagen fra 1922. Begge foto: Nasjonalmuseet / © Nolde Stiftung.

6/2012

115


OMTALER

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også ­kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle ­utstillinger til KUNST.

Verdenspremiere i Bergen Kinesisk kunst har vært i vinden de siste årene. Bergen Kunstmuseum viser den hittil beste presentasjonen i Norge. Med sommerens store suksess på Kistefos-museet har kinesiske Ai Weiwei blitt kjent i Norge. Men det er i Bergen de gjør vei i vellinga og for første gang i Norge stiller ut et nyprodusert verk av den opposisjonelle kunstneren. Installasjonen 81 Trekuler hadde verdenspremiere ved Kunstmuseene i Bergen i oktober, og antallet kuler samsvarer med dagene Ai Weiwei satt fengslet, delvis på ukjent sted, i 2011. Utstillingen Real Life Stories, som installasjonen er en del av, står til 3. februar. Den presenterer ti kinesiske samtidskunstnere, og det er flere enn Ai Weiwei som har spektakulære verk. Samtlige kunstnere er store internasjonale navn, og de har deltatt på en rekke utstillinger ved museer, gallerier og biennaler verden over de siste årene.

BEGIVENHET: Ai Weiwei har laget installasjonen 81 Trekuler til utstillingen i Bergen Kunstmuseum. Foto: Dag Fosse.

Den som venter på noe godt … Noen ganger må man vente lenge. Det er på tide å bli kjent med Ole Sjølie. Alder er ingen hindring, sier man gjerne. For Ole Sjølies del er det et utsagn med stor gyldighet. I kunstmiljøet har han vært en bauta i flere tiår. Utenfor miljøet er han knapt nok kjent. Derfor oppleves det som en overmoden begivenhet når han i sitt nittiende år for første gang presenteres med en museumsutstilling. Ole Sjølie (født 1923) var voksen da han startet kunstutdannelsen i 1950. Senere ble han knyttet til generasjonen som stilte seg kritisk til det kommersielle kunstmarkedet. Han tok konsekvensen av dette, og brukte mesteparten av livet til å undervise. De få gangene han stilte ut, var kritikerne positive. Nå kan vi vurdere selv, i en utstilling som vises på Trondheim Kunstmuseum til 21. januar.

I hodet på åtte kvinner

MAKTKRITIKK: Ole Sjølies bilder dreier seg ofte om samfunnets strukturer, som det abstrakte Makt og motmakt fra 1968. Foto: Ole Sjølie / Trondheim Kunstmuseum.

Lene Berg lager filmer og kunstprosjekter som går utenpå det meste. Lene Berg er kanskje ikke blant våre mest kjente samtidskunstnere. Hun er utdannet filmregissør fra Dramatiska Institutet i Stockholm, og hun bor i Berlin og New York. Det forhindret ikke at hun fikk mye oppmerksomhet for sitt forslag om å henge et Stalin-portrett tegnet av Picasso på Folketeaterbygningens fasade på Youngstorget i Oslo i 2008. Det er som kjent i dette bygget Arbeiderpartiet har sine kontorer. Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter viser flere filmer og dokumentasjonsmateriale. Hovedattraksjon er premieren på filmen Kopfkino, som henter sitt motiv fra Leonardo da Vincis berømte Det siste måltid. I filmen gir Lene Berg ordet til åtte kvinner som lever av å iscenesette andres seksuelle fantasier. Det kan vise seg å gi overraskende opplevelser.

116

6/2012

FANTASIER: Henie Onstad Kunstsenter har premierevisning av Lene Bergs nye spillefilm Kopfkino. Foto: Lene Berg.


Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 49 Kirkeveien 49 131 Tlf.: Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.:Tlf.: Tlf.: GottaasalleÊn 3, 63 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt 1 Tlf.: Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleÊn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleÊn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allè 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleÊn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allè 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allè Tlf.:Tlf.:

100% fornøyd garanti

God service

100% fornøyd garanti God service 100% fornøyd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allè 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vüre priser. Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vüre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vüre priser. OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vüre priser. 100% fornøyd garanti Godgaranti service  Lang erfaring 100% fornøyd God service Rask  levering Lang erfaring  Rask levering OBOS RABATT 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering • Henter og bringer • UV glass • Rammer • Speil

• Opphengsystemer

• Print

• • Henter og bringer • UV glass • Rammer Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Henter og bringer • UV glass • Rammer Vi printer bildene Salg av Aukrustbilder • • Print Blindrammer og lerret • Speil Firmagaver • Utsmykking • dine Refleksfritt glass • Opphengsystemer • Opphengsystemer • Print • Speil • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • ViRammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

  

• printer Speil 131 • UV glass GottaasallÊen • 48 Utsmykking • Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Tlf: 23 23 00 90 • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringerHasleveien 15c,•Oslo Firmagaver NedreiVollgt Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger - sjekk vüre priser. Butikker Oslo 1 Jessheim Trondheimsvn Lillestrøm Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn Tlf: 23 dine 27 00 80 GottaasallÊen 3 Aukrustbilder Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene Salg 11 av Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 største og mest Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pü lager. et moderne rammeverkstad. Vi kan sende landet. Spar penger -over sjekk vüre priser. Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vüre priser. Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

• Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • Rammer • Reeksfritt glass • Laminering Print • Speil • UV glass Utsmykking • •Plexiglass • Speil • •UV glass • Henter Utsmykking Plexiglass • Blindrammer Opphengssystemer og bringer • •Firmagaver • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver • Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • SpeilVi er VieteravetSkandinavias •største UV glass • utvalg Utsmykking • landet. Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad. Stort listerpüpülager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. største og mest moderne rammeverkstad. Stort utvalg avav lister • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver

  

    

 

       

    

  

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.     

    

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.     


For 15 år siden solgte Elisabeth Ramfjord plutselig 25 av 27 malerier på en utstilling. Det var kicket hun trengte. I dag er de fem ansatte og kan feire 15-årsjubileum som Galleri Ramfjord i et stort lokale nederst i Schwensens gate.

Gallerist med joggesko Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Julia Skorupska

ST. HANSHAUGEN (KUNST): I 1998 leide Elisabeth et lokale i Frydenlundgata 17 på St. Hanshaugen for å vise sine egne bilder. Men hun hadde også en drøm: å skape et galleri for unge kunstnere som ikke fikk utstillingsplass andre steder og som ikke nødvendigvis var utdannet fra kunstakademiene i Norge. I dag er flere av disse unge kunstnerne godt etablerte og ennå tilknyttet galleriet med en fast kundegruppe. – Mange av mine første kunder var fattige studenter fra Blindern som kjøpte bilder på avbetaling over et år. Gleden var stor da de endelig kunne hente bildet sitt! I dag er disse menneskene etablerte med hus og barn, og ennå kundene mine! Selv hadde Elisabeth en stor utstilling i Ålesund Kunstforening i 2007 og en separatutstilling ved Galleri Osebro i Porsgrunn i 2011. Ved å få utstillingsplass andre steder kan hun også forsvare at hun viser bildene sine en sjelden gang i sitt eget galleri. – Jeg var en såkalt kjøleskapstegner! Det er slik mange kunstnere starter. Jeg var jenta som var veldig flink til å tegne, og når tegningene hang på kjøleskapet hjemme, fikk jeg jo så mye skryt! Det er omtrent slik som twitter og facebook fungerer i dag; du offentliggjør noe for å få tilbakemeldinger og ros, smiler Elisabeth, som understreker at hun er mye online. Hun unnskylder en lett vinlukt etter gårdsdagens åpning med over 300 mennesker på utstillingen Juvenarte, et samarbeid med ANSA (Association of Norwegian Students Abroad), der galleriet viser kunstnere utdannet fra kunstskoler i utlandet. Nylig ryddet Elisabeth bort galleriets egen stipendutstilling med 541 innsendte bidrag, som også ble vist i New York i oktober. I neste måned venter den årlige juleutstillingen og i januar Rett på veggen-auksjonen. I tillegg kommer rundt 20 separatutstillinger i året og prosjekter i samarbeid med andre gallerier i Norge, New York og Amsterdam. Galleriet mottar årlig mer enn 700 søknader fra kunstnere. 118

6/2012

– Vi rekker ikke å se på alt. Spesielt innen foto er det mye mainstream og få som virkelig skiller seg ut. Som ellers i kunsten blir utvalget basert på min subjektive vurdering, sier hun. Men det var aldri meningen at Elisabeth skulle bli gallerist: – Jeg drømte først om å bli klesdesigner og sydde mine egne klær i hele oppveksten. Foreldrene mine krevde at jeg tok videregående først, så kunne jeg gå på tegnelinja. Jeg gikk derfor fem år på videregående! Deretter fulgte Wolff Eksponeringsdesign (Westerdals) og utdannelse innen økonomi og markedsføring på BI. Jeg tenkte på film, og jobbet i restaurantbransjen i over ti år ved siden av studiene. Da jeg solgte 25 av 27 bilder på Broker i 1997, leverte jeg oppsigelsen på bordet dagen etter og fant mitt første lokale på St. Hanshaugen. Men jeg ser i ettertid at det muligens var altfor tidlig å stille ut, og kanskje en litt falsk boost. Da Elisabeth fikk sin sønn for syv år siden, endret uttrykket hennes seg over natten. – Sånn tror jeg mange har det når de blir mødre, man legger merke til ting og berøres av ting man før ikke så. Jeg husker jeg leste en artikkel i DN om pikebarn i Kina som ikke hadde livets rett. Disse pikebarna plasserte jeg i abstrakte, store rom med blondetrykk. I denne verdenen er jeg ennå, smiler Elisabeth, og ber pent fotografen kutte vekk joggeskoene på bildene. Hun vil ha en avslappet stemning i galleriet, og joggeskoene er en avvæpnende effekt i en ellers stiv galleriverden der mange gallerister så vidt letter på blikket fra en altfor høy galleridisk. Et vennlig møte med kunsten og galleriet har vært hennes intensjon fra dag én. – Å både være gallerist og kunstner er en stor fordel. Jeg har en fot i begge leirer og kan kommunisere med kunstnerne på en annen måte, avslutter hun. ■


UNNI ASKELAND www.unniaskeland.com


INSTRUKTIVT

ZIONS TÅRN, olje på lerret, 90 x 60 cm. Dette maleriet inneholder et bredt spekter av valører fra lyst til mørkt og er derfor ikke dominert av en spesiell fargenøkkel. En mørk diagonal skjærer gjennom midten av bildet mellom det gule, oransje og blå og forhindrer de vakre fargene i å bli søtladne, og på den måten tvinges betrakteren til å ta bildet mer seriøst. Denne fargenøkkelen er verken rettet mot lyst eller mørkt. Betrakterens stemning kan ikke manipuleres fordi nøkkelen er for omfattende til å frembringe en spesiell følelsesmessig respons.

Hazel Soan maler bilder til hver artikkel, spesielt for KUNST, og forteller om sine tanker rundt prosessen og valg av farger.


Å finne nøkkelen ... En fargenøkkel er et nyttig redskap for å skape spesielle stemninger i et maleri. Hazel Soan viser hvordan den kan brukes. Tekst og bilder Hazel Soan / Oversatt av Toril S. Kojan

Mellom det mørkeste sorte og det lyseste hvite ligger alle fargevariantene kunstneren har til disposisjon. Kunstnerens eneste begrensning ligger i pigmentspekteret på paletten. Valg av fargetone og fargenøkkel er redskapet man har for å skape stofflighet og stemning i et maleri. Før man legger ut på den spennende reisen over lerretet, må man bestemme innen hvilket spekter fargene skal spille opp mot hverandre. Siden fargetonen har sterkest innvirkning og hver farges normalverdi har en bestemt lys- eller mørkhet, er det den overordnede fargenøkkelen som styrer malerens valg. Den nøkkelen fargeskalaen varierer innenfor etablerer stemningen i bildet og påvirker den følelsesmessige reaksjonen hos betrakteren. Man trenger ikke tilbringe mye tid foran et maleri for å føle glede, likegyldighet eller avsky – vi reagerer nesten umiddelbart på hvordan et maleri ser ut, før vi blir opptatt av innholdet. Derfor reagerer vi også raskt på helt abstrakte bilder. Etter den første følelsesmessige reaksjonen blir vi oppglødd eller oppbrakt alt etter hva bildet gir oss av gjenkjennelse, minner og fantasier, men vanligvis er betrakterens oppmerksomhet fanget eller tapt allerede ved første øyekast. En figurativ maler kan sjekke fargenøkkelens virkning ved å snu bildet opp ned og se på det uten umiddelbart å se hva det forestiller. Hvis det er tiltalende som et mønster av farger eller et spill av lys og mørke, er sjansen stor for at det fungerer som et maleri, uavhengig av innholdet.

Et maleri med en lys fargeskala og med klare farger som gult, rosa eller oransje skaper en positiv stemning. Et maleri med en mørk fargeskala eller med mørke farger som marineblå, brunt og fiolett fremkaller en alvorligere – eller til og med dyster – følelse. Et maleri med et bredt utvalg av fargevalører fra de helt lyse og ned til de dype mørke (som valører og kontraster i et fotografi tatt på en solrik dag), gjør sjansen mindre for å skape et bevisst stemningsskifte, fordi denne fargeskalaen er for omfattende til automatisk å utløse en fø-

– Vi reagerer nesten umiddelbart på hvordan et maleri ser ut, før vi blir opptatt av innholdet. lelsesmessig reaksjon. Om du kan lede betrakteren til å føle den stemningen du har ønsket å skape vil derfor avhenge av hvordan lys og mørke veies mot hverandre og av hvor klare de lyse fargene er. Å samle fargene innenfor en bestemt fargenøkkel er derfor et verdifullt redskap for maleren. Kunstneren kan omgå den naturlige stemningen fargenøkkelen skaper ved å male et tilsynelatende meningsløst motiv i sterke, dystre farger eller et alvorlig motiv i barnslige primærfarger, slik at letthet oppfattes tungt og gravalvor som noe lett. ■

GRAND CANYON. HOMMAGE TIL HOCKNEY, akryl på lerret, 100 x 300 cm. Dette triptyket av Grand Canyon er malt i en klar og lys fargenøkkel. Det kan derfor utløse følelsesmessige reaksjoner. Den klare, lyse fargeskalaen blir ivaretatt av et tynt transparent slør som lar det hvite lerretet lyse gjennom lagene som i en enorm akvarell – til og med den mørke magentaen er gjennomskinnelig, noe som gir den et lyst preg. Ingen mørke områder demper stemningen eller tilsier at dette maleriet må tas for alvorlig. Det er et lykkelig maleri. David Hockneys nylige utstilling i Royal Academy i London viste tydelig betydningen av en dominerende fargenøkkel. Maleriene var malt i optimistiske farger og lyse, klare valører, balansert, men aldri dominert av mørke fargetoner. iPad-trykkene, som blir lyssatt når de skapes, fikk denne lyse, lette stemningen i utgangspunktet. De besøkende, meg selv inkludert, var opprømte og glade og ville bare motvillig forlate utstillingen. Dette medførte lange køer og tvang faktisk Royal Academy til å holde galleriet åpent til sent på kveld den siste dagen! Det er slike krefter fargenøkkelen kan åpne for.


VIGNETT

Forhandler-

oversikt Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

:

akershus

KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Color Rebels

Voldgata 1 / 2000 Lillestrøm / info@colorrebels.com / www.colorrebels.com Postadresse: Postboks 53, 2011 Lillestrøm / Telefon: 908 30 114 Åpningstider: Man–ons: 10–17 Tors: 10–19 Fre: 10–17 Lør: 10–15 Forhandler av kunstner- og hobbymateriell. Vi fører kvalitetsprodukter som bl.a. Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Rembrandt akvarell, PanPastel, Marabu med mer, i tillegg til pensler, papir, lerret, spray, tusj, tegneutstyr og bøker. Velkommen til oss for en hyggelig handel! facebook.com/colorrebels

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i! 20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

:

buskerud

Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent. Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – UTSTYR TIL KREATIVE FAG

Tollbugata 115 / Rundtom / 3041 Drammen. (Følg skiltene mot Svelvik.) Åpningstider: kl. 10–18 hverdager og kl. 10–16 lørdager. Telefontid fra kl. 08 på hverdager. Tlf: 32 83 25 00 Landets største nettbutikk med utstyr til kreative fag på www.kreaktiv.no Vi leverer over hele Norge og har budbil til Oslo hver dag! - maling og malemedier - lerret og blindrammer, eget lerretsverksted - bøker og DVD-er - kjente merkevarer til lave priser!

:

hedmark

CARIBONUM HAMAR / TORSO Hamar

Strandgt. 61 / 2317 Hamar / 62 51 24 30 / faks 62 51 24 31 ordrekontor.hamar@caribonum.no Mjøs-regionens ledende forhandler av kunst- og tegnemateriell. Vår styrke ligger i vareutvalget og varekunnskap. Vi forhandler bl.a. Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor og Letraset. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

122

6/2012

:

hordaland

MALEPALETTEN - TORSO Bergen

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, GOLDEN, Sennelier, Letraset og Conté. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

HOBBYKJELLEREN SENTRUM

Olav Kyrresgt. 2 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 post@nordbye.no / www.nordbye.no Vestlandets største kunst- og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 leif@rammeservice.com / www.rammeservice.com Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

:

møre og romsdal

Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling. Kurs og innramming.

:

nordland

Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

:

oslo

ANDVORD CITY CASH - TORSO Sentrum

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i sentrum. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 post@ceson.no / www.tegne.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel! Nå også nettbutikk.

TORSO VULKAN

Maridalsveien 17 B / 0178 Oslo / 21 38 80 70 torsovulkan@torso.no / www.torso.no Åpningstider: kl. 10-17, 10-19 (torsdag) og 10-16 (lørdag) TORSO Vulkan er Oslos nye storbutikk for alt innen kunst- og tegneartikler. Vi forhandler: Daler-Rowney, GOLDEN, Cretacolor, Williamsvurg Oil, Letraset, Aristo, Artograph, Mapac, Sculpey m.fl. Du finner oss i Bellonahuset på Vulkan-området, nederst i Maridalsveien. Velkommen! Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

FARGERIKE AGERUP - TORSO Colosseum

Fridtjof Nansensvei 12 / 0369 Oslo / 23 33 42 00 / faks 23 33 42 01 Stort utvalg i kunstnermateriell: Golden, Daler-Rowney, System 3, Gouach, egg tempera, Cretacolor, Old Holland. Lerret, papir, staffelier og Tracer/baloptikon. Se nettbutikk www.agerup.no, sender over hele landet. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.


VIGNETT

:

rogaland

Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev. Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

:

sør-trøndelag

rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for Fineart i Trondheim.

:

telemark

HOBBYSENTERET - TORSO Porsgrunn

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemarks desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell og akrylmaling fra GOLDEN. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no. 

:

troms

Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl. Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

:

østfold

Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

KUNST OG HOBBY - TORSO Ski

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10-17, 10-18 (torsdag) og 10-15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell: Vi forhandler bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Talens, Sennelier, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, holder kurs og har galleri. God fagkunnskap. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

Skjeberg Bilde og Ramme

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 /skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21 (tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 Design

Ivar Aasen vei 48A / 1511 Moss / 909 99 500 Steffen Svartberg Kristiansen / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer. Vi utfører leveranser til privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir og tegneutstyr.

: vest-agder HOBBYHIMMELEN / TORSO Kristiansand

Henrik Wergelandsgate 26 / 4612 Kristiansand / 917 72 057 mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets TORSO-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører bl.a. GOLDEN, Daler-Rowney, Cretacolor, PanPastel, Letraset, Winsor & Newton, Old Holland og Talens Cobra. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning. Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk www.hobbyhimmelen.no Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

:

vestfold

ARNES FARGEHANDEL / TORSO Larvik

Kongensgt. 26 / 3256 Larvik 24 50 / faks 33 18 35 20 Vi fører bl.a. Daler-Rowney, Old Holland, GOLDEN og Letraset. Godt utvalg i Hobbymateriell. Panduro-forhandler. Medlem av TORSO kunstartikler. www.torso.no.

BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør. Sender også per post.

Forandring fryder!

Skap et nytt inntrykk i hjemmet. Flytt bildene dine når du vil, hvor du vil med et opphengsystem for din kunst. Det er enkelt å montere og gir deg stor fleksibilitet ved flytting av bilder

Diskret opphengstang

og oppheng av nye. Trinnløs regulering både horisontalt og vertikalt. Med dette systemet unngår en å lage huller i veggen. Enklere kan det ikke gjøres. Les mer på våre web sider www.artmodern.no Kontakt oss i dag for et uforpliktende tilbud.

Art Modern Hjaltlandsgaten 17 4009 Stavanger Telefon: 51 53 17 06 post@artmodern.no

6/2012

123


ÅRETS HYGGELIGSTE VENNINNEGAVE!

NYHET! Det beste fra – nå som BOK!


SIGMUND S. PEDERSEN maleri

10.2. - 4.3. HAUGESUND BILLEDGALLERI Reflex

leie.

.

16. november – 31. desember 2012

Nordnorsk kunstnersenter, Svolvær

xefleR

Velkommen til Galleri Smalgangen.

Et helårsåpent galleri sentralt i Gamle Åsgårdstrand med sine idylliske omgivelser.

Tomas Colbengtson Olav Kyrresgt 43 Grethe Irene Einarsen 5014 Bergen Camilla Tlf: 55 32Figenschou 92 50 Hanne Grieg Hermansen Dan Lestander www.rammeservice.com Trygve Luktvasslimo Camille Norment Ina Otzko Sonja Siltala Bjørn Tore Stavang Galleri A & Galleri A minor 11. januar – 10. februar 2013

012

­ kun 495,­

arrangør: HAUGESUND KUNSTFORENING

G

G

Bli abonnent

www.haugesund-billedgalleri.net

Samisk senter for samtidskunst, Karasjok

e fargebruk s kan arie Sander.

• Åpent keramikkverksted ved Anne Kristine Mjelva og Ingrid Kristine Lund • Utsalg av kunsthåndverk, kunstbøker, postkort m.m. • Stort utvalg av billedkunst fra mange kunstnere • Galleri med skiftende utstillinger gjennom hele året.

Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no

Per Heimly, Bastards

Galleri A

Galleri A minor:

19. jan. – 5. feb.: Line Schjølberg, IDYLL

19. jan. – 29. jan.: Sten R. Fagerberg, SØVNEN

9. feb. – 4. mars: Per Heimly

2. feb. – 12. feb.: Marit Bockelie

8. mars – 25. mars: Thomas Heager

16. feb. – 4. mars: Grete Ross

Smalgangen 4, 3179 Åsgårdstrand, tlf: 971 41 401 www.gallerismalgangen.no Tirs- fre: 10.00-17.00, lør-søn: 12.00-16.00, mandag stengt (noe redusert åpningstid jan-mars) Timeekspressen har direkte rute mellom Oslo og Åsgårdstrand.

GHG 10-årsjubileum

Henrik Gerners gt. 7 / PB 207 / 1501 Moss / 69 25 77 75 ghg@ghg.as 10. nov – /2.www.ghg.as des

MARIO SOTO

Åpningstider: Tirsdag–fredag: 10–16 / Lørdag–søndag: 12–16

Kirstin Flåten

8. des – 22. des

Utvalgte utstillinger 2011: APAYDINLI ANNE LANGSHOLT 28. jan - 19. feb KOLLEKTIV Mari Astrup, Nicholas O'Leary, Synnøve Persen, Shahram Takhsha Galleriets åpningstider: Tirsdag - søndag kl. 12.00 - 16.00 25. feb -Gerners 18. mars JUBILEUMSUTSTILLING 1 Henrik gate 7, N-1530 Moss

Eli Gjestvang Katedral

Kirsten Flåten

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, Harmoni eller send e-post til kunst@fineart.no

Aase-Hilde Brekke

www.taramedia.no post@taramedia.no Telefon: 976 48 791

6/2012

125


lyst til å tegne eller male? Hos TORSO kunstartikler har vi alt fra komplette startsett for nybegynnere til det helt spesielle for profesjonelle kunstnere. Våre medarbeidere hjelper deg å finne det du trenger til dine kreative idéer.

Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo Sentrum Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98 TORSO Larvik Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50

TORSO Oslo Colosseum Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40 TORSO Porsgrunn Hobbysenteret Storgt. 125 Tlf. 35 55 53 96

TORSO Oslo Vulkan Maridalsveien 17 B (Nye Bellona-huset) Tlf. 21 38 80 70

TORSO Ski Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

TORSO Kristiansand Hobbyhimmelen H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 91 77 20 57

TORSO Hamar Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30 TORSO Bergen VULKAN Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

VULKAN www.torso.no

LANDSKAP 23.9 2012–6.1 2013

NorSK LANDSKAP 1987 FOTOGRAFENE PER BERNTSEN, JENS HAUGE, JOHAN SANDBORG OG SIGGEN STINESSEN REDEFINERE DET NORSKE LANDSKAPET I 1987. FOTOGRAFENE HADDE SETT SEG LEI På POSTKORT Av FOSSEFALL, FJORDER OG mIDNATTSSOL. DE SATTE SEG FORE å vISE AT DE UBETyDELIGE LANDSKAPENE vI IKKE LEGGER mERKE TIL OGSå KAN væRE vAKRE

Ane Dahl Torp Foto: Agnete Brun

1800–TALLeTS LANDSKAP KNUDSEN OG LINDAHL BL.A.

126

6/2012

ANDrZeJ MACIeJeWSKI – WeATHer rePorT vED HJELP Av ET CAmERA OBSCURA HAR HAN UNDERSØKT FOTOGRAFIETS EvNE TIL å DOKUmENTERE ØyEBLIKKET. BILDENE vISER SAmmE LANDSKAP UNDER ULIKE åRSTIDER OG væRFORHOLD PREUS mUSEUm KARLJOHANSvERN HORTEN DET NASJONALE mUSEET FOR FOTOGRAFI TEL +47 33031630 TIR–FRE 12–16 LØR–SØN 12–17 WWW.PreUSMUSeUM.No Per Berntsen, Jens Hauge, Johan Sandborg og Siggen Stinessen, Norsk Landskap nr. 16: Birkestrand, Finnmark, 13. juni 1987

PREUS mUSEUm


AUD IRENE ANDERSEN inviterer til åpning av utstilling ved Galleri E i Asker. Vernissage lørdag 17. nov kl 12.00 Adr: Søndre Borgen 20, 1388 Borgen. Utstillingsdagene er: 17.–18. nov 12.00–17.00 24.–25. nov 12.00–17.00 Hjertelig velkommen!

www.galleri-haap.com Tlf: 482 15 294 Galleri Haap / Aud-Irene Andersen St.Marie.gt 2, 1710 Sarpsborg (Åpent etter avtale) Håp-engler, non figurativt, sommerfugler og keramikk.

to generasjoner grafikere i haugesund billedgalleri

26.10.-18.11. arr.

www.haugesund-billedgalleri.net

Galleri A Espen Eiborg

IBSENHUSET, SKIEN 3. NOV. – 2. DES.

HÅKON BLEKEN SVERRE K. BJERTNÆS KJELL NUPEN TIINA KIVINEN ØRNULF OPDAHL INGEBORG STANA

TORUNN MYRANN UTEN ORD

08.11 – 02.12

Galleri A minor Roar Kjærnstad

08.11 – 02.12

www.torunnmyrann.com

Galleri A & Galleri A minor • Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo • galleri-a.no

6/2012

127


Gi et abonnement p책 KUNST i julegave! Send e-post til kunst@fineart.no eller ring oss p책 22 01 24 20

Kun kr 495,-


Gjør som de profesjonelle – velg Ramme Service

Vi fører antirefleksglass fra Groglass med UV-sperre Ramme Service Olav Kyrresgt 43 5014 Bergen Tlf: 55 32 92 50 post@rammeservice.com www.rammeservice.com

Medlem av RF

ÅPNINGSTIDER: mandag - onsdag torsdag fredag lørdag

09.00 – 16.30 09.00 – 19.00 09.00 – 16.30 10.00 – 14.00

Fagmessig innramming i Bergen


06_2012_Kunstkryss_oppgave_KN VIGNETT

KUNSTKRYSS

ORDNE

GARN

TALTE USANT

BOK AV NERDRUM

INNLYSENDE

SENTER- KUNSTRETKJEDE NING

GLØDE BEVEGELIG

VISNE

TONE TIGGER MELODI MED POSTGIROBYGGET MEDMENNESKE

KJØRETØY EN HAGEN

GA

UDELT

GUD BUNT RADIOFREKVENS

SMYKKE Foto: Bork Nerdrum. .. HANSEN SVOGER (DANSK, AV MALTE NERDRUM LEGENDE MAKER BØRN")

VALUTAKODE

NAVN VINNERE

SPRÅK LØFTE

EN TVEDT

OPPKAST

PLATE

SØRGELIG

TEMA TIDL. ELEV AV NERDRUM

UBRUKT LYKKELIG INSEKT

EN HYPOTURNER TESER

SKRIN HETTIS SØSTER

FORHALL KONJ.

AFTEN LURER

TANNRÅTE

TYKK MAS

TOMT

GJØN

UERFAREN

MELDE

HARMONERT

GARN POPKUNSTNER FILM MED JET LI

SKJEBNEDRAMA

ODDETALL UTILTALENDE SIDE AV ENS KARAKTER

SYMASKINMERKE

KULYD DYR

VIBRERER

IRRITERTE

HARKE VILL

BILMERKE

MUSIKKDRAMA

3,14

SAUS

MINERAL

VALUTAKODE

PADLE

Send løsningen på mail til kunst@fineart.no. Frist for innsending er 1. januar 2013.

FUKTIGHET

C. JACOBSENS FØDEBY

HULER

FORLANGT

TETTSTED

SATIREBLAD

HAST

MÅL FØR FA

2. premie er et krus av Björg Thorhallsdottir.

GUDINNE

HUS

KUNSTNER JUUL

Vinneren får et kunstskjerf av Cathrine Knudsen fra Part Two.

SJARM

KORT

HERSKER FRISTERINNE

KLEMMEREDSKAP

Vinnere fra KUNST 5: Cappuccinosett: Hanne Lie, Hokksund

130

6/2012

Hver sin Rikke Jakobsen skål: Ragnhild Karlsen, Svarstad / Britt Ingunn Eriksen, Odda


Neste VIGNETT nummer

Bli abonnent – kun 495,-

Få et bilde av Tone Flesche ved tegning av abonnement! Verdi kr 1000,-

kommer i januar! •• EKSKLUSIVT: Kunstsamler Tore Holm møter maleren Håkon Bleken. •• Tegning: Vanessa Baird i regjeringsbygget. •• Bli med til kunstens Århus og møt norske Ingerlise Vikne. •• Undervannsskulptøren Jason Taylor. •• Henriette Sonne: Fra Drøbak til New York. •• Syntesi – å se farger ved lyd. •• Tropisk arkitektur.

I tillegg får du dette hos Fineart: •• Inntil 20 % rabatt på et stort utvalg kunst •• 20 % på innramming •• 20 % på frakt •• 10 % på kurs

NR 5 2012 ÅRGANG 59 KR 89,-

TEMA:

NORDENS LEDENDE KUNSTMAGASIN

Astrup Fearnleys nye storstue

Kunst i rommet

Marianne Aulies nye optipistkopper

Speilkunst med Elin Melberg Sune Nordgren og Petter Stordalen om kunst og utsmykning

KUNSTHISTORIE: Anders Svarstad i Sigrid Undsets hjem

Rokker og yoga-elefant hos Petter Hepsø

Kunst & mote

MARINA ´ ABRAMOVIC: RETURUKE 35

performancens mor INTERPRESS NORGE AS

Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

PAR: Håkon Bleken og Tore Holm. Foto: Bjørn Wad.

6/2012

131


VIGNETT

På veggen:

SUNE NORDGREN ➊ Hva er ditt beste kunstkjøp? Vid ett besök på konstnärskollektivet La Tinaia i Firenze för tjugo år sedan köpte jag en teckning av patienten Francesco Motolese. Det är mitt bästa köp – inte för att det är ett konstverk som stigit i värde, utan för att jag tycker så mycket om det fortfarande.  ➋ Finnes det kunstverk som har / har hatt betydning for deg? Några stycken. I olika faser i livet är det olika konstnärer som avlöser varandra. För mig har det varit Gauguin, Magritte, Richard Long, Laurie Anderson, Martin Puryear, Nancy Spero, Cindy Sherman, Jaume Plensa … ➌ Husker du din første kunstopplevelse? Den första som jag minns var Picassos målning Dröm från 1932. Min mor hade köpt en mapp med reproduktioner av några av Picassos mest kända verk, och denna var på omslaget. Jag kan aldrig glömma den positiva chock den gav mig: jag skulle bli konstnär, jag också! ➍ Hva var din siste kunstopplevelse? Vid öppningen av Astrup Fearnley-museet drabbades jag igen av Anselm Kiefers Zweistromland, bokhyllan med blyböcker. Den är mäktig.

➎ Husker du kunst som har provosert deg? Mother and Child Divided, den delade kon med sin delade kalv, när jag såg den på Aperto i Venezia i 1993. Jag tycker fortfarande att det är det bästa Damien Hirst har gjort.

Foto: Anne Vesaas

➏ Er det et kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve? Jag har aldrig varit i Lascauxgrottorna i Vézèredalen i sydvästra Frankrike, med sina fantastiska väggmålningar. Nu är de stängda, så det blir väl bara en dröm. ➐ Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske rødvin med i hans/ hennes atelier? Franco Leidi. Vi delade många flaskor, men han gick bort för fyra år sedan och jag saknar honom ofta. ➑ Hva hadde livet vært uten kunst? Alltför kort. ➒ Hvis du fikk lov til å velge helt fritt

fra hele verdens kunst­ skatter, hvilket verk skulle du helst hatt i ditt eie, og hvorfor? René Magrittes L’Empire des lumières (1954). Han var hypnotiserad av motivet och han överför den känslan till betraktaren. Jag blir aldrig färdig med den.

➎ PROVOSERT AV: Damien Hirst, Mother and Child Divided, 1993, stål, GRP kompositter, glass, silikon, ku, kalv, formalinløsning og to tanker, 190 x 322,5 x 109 cm. Foto: Prudence Cuming Associates / © Damien Hirst and Science Ltd. / All rights reserved, DACS 2011.

DELE VIN MED: Franco Leidi (1933–2008), og her verket Budbæreren fra 1981.

132

6/2012


VOLVO XC60

UT I NATUREN PÅ 1. KLASSE VELGER DU HØYESTE UTSTYRSNIVÅ SUMMUM OG VOLVO ON CALL GIR VI DEG 30 000,- i AVSLAG* * Tilbudet gjelder Volvo XC60, XC70, XC90 og V60 AWD ut 2012. 30 000,- i avslag gjelder også ved valg av R-Design + Volvo On Call

VOLVO V60 AWD

VOLVO XC70

SUMMUMUTSTYR og VOLVO ON CALL: • Skinninteriør • El. førersete m/minne • High Performance stereo/ Bluetooth • Stereobetjening på rattet • DAB+ radio • Oppvarmet baksete

Volvo On Call tar vare på deg og står til din tjeneste 24 timer i døgnet året rundt. Med smarttelefon får du i tillegg direkte tilgang til en rekke komfort- og sikkerhetsfunksjoner.

KOMPLETT UTSTYRT

VOLVO V60 D4 AWD 163 hk, AUT

• Ekstra luftrensing og antiallergi

• Aktive Dual Xenon hovedlys

• Kompass og dimming av sladrespeil

• 17/18" alu.felger (avh. av modell)

VOLVO XC60 D3 2WD 136 hk, MAN

• Fjernstyrt motor- og kupvarmer

VOLVO XC60 D4 AWD 163 hk, MAN

• Volvo On Call

VOLVO XC70 D4 AWD 163 hk, MAN

• Skinn, krom og alu. detaljer • Vannavstøtende sideruter foran

• Rygge- og regnsensorer

480 700,-* kr 465 200, - * kr 533 200, - * kr 537 600, - * kr

VOLVOCARS.NO LAST NED NORSK VOLVO APP

* Veil. pris inkl. frakt-, leverings- og adm. kostnader levert Oslo. Gj.sn. forbruk 5,3–10,7 l/100 km, CO 2-utslipp 139–249 g/km (XC70 D4 AWD – XC60 T6 AWD). Tilbudet gjelder ut 2012 eller så langt beholdningen rekker. Alle Volvos dieselmodeller har partikkelfilter som standard. Forbehold om trykkfeil. Avbildet bil kan ha ekstrautstyr. Treff Volvo på facebook.com/volvocarsno og volvocars.no. For mer info skann QR-koden til venstre eller send SMS ”VOLVO” til 2330.


KUNST 06/2012  

KUNST har en historie tilbake til 1953, og er i dag Norges største og eldste kunstmagasin

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you