Issuu on Google+

Nordens største og eldste kunstmagasin

Bli abonnent! Send kunst til 2007

Odd Nerdrum

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

Jan Groths - genistreker

Per Kleiva Guttorm Guttormsgaard – i Rosendal - aktuell med Artistbook

Kenneth Blom

– suksess i New York

Frans Widerberg

Ida Lorentzen

– filmfestivalutstiller i Haugesund

RETURUKE 43

KUNST 4/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

NR 4 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

INTERPRESS NORGE AS

&

– aktuell med ny grafikk-utstilling

Magne Furuholmen med nytt galleri på Tjuvholmen • Eksilkunstner Anne Senstads­ spektakulære utsmykking i Snøhetttas nybygg i Ohio • Collagekunstner Elisabeth Rønne • Smykkekunstner Camilla Prytz • Billedkunstner Mia Gjerdrum Helgesen Billed­kunstner Gro Mukta Holter • Arkitektur i Rio • Kunst­historie: Anna Ancher Anders Kjær • Victor Sparre • David Hockney


kunstmagasin

足 足historie: Anna Ancher


Koke

KUNST

Kvänum er et sjarmerende lite sted i Sverige hvor vi har laget kjøkken i nesten 100 år. Olle har jobbet 46 år med blant annet montering av fronter, Christer har jobbet 27 år med blant annet beslag til frontene og vi kan love dere at det ligger mye stolthet og erfaring i hendene til disse gutta. Vi tar oss god tid på snekkeriet når vi lager et kjøkken, men har vi lovet en leveringsdag, så kommer vi den dagen. Sånn er det bare. (Vi har over 600 kunder i Norge som kan bekrefte det) Du finner ikke mange Kvänum kjøkken, men leter du litt finner du minst ett i Japan, Amerika, Sør-Afrika… og nesten alle europeiske land. Vi jobber hver dag for at ”ingen i verden skal være bedre enn oss”. Litt ambisiøst kanskje, men skikkelig morsomt . Hilsen oss i Kvänum.


180x200 cm, m/Bj overmadrass

kr. 60 200,-

Nøyaktighet_215x290mm.indd 1


Foto: Mona Gundersen

Vel kommen t il 600 m 2 t ot al omb y g g e t u ts ti lli n g

W W W . K V A N U M . C O M

Dram m e nsv e ie n 1 2 3 , 0 2 7 7 O slo

Te l: 2204 8510


kunst rett vest

11.–23. oktober

– en kunstrunde i 16 kommuner vest for Oslo

Åpne atelierer 106 kunstnere tar imot publikum 14.–16. og 21.–23. oktober Se kunsten der kunsten skapes! Fellesutstilling i NSBs vognhaller på Sundland i Drammen Velkommen til stor åpning 11. oktober kl 19, Bygg D, Skogliveien 4, 3047 Drammen

Norges største regionale satsning på billedkunst og kunsthåndverk Begeistret 55.000 besøkende de fire første driftsår!

Støttet av Norsk Kulturråd www.kunstrettvest.no Følg Kunst rett Vest på Facebook


FRANS WIDERBERG Utvalgte arbeider // 20. oktober – 5. november 2011 Velkommen til åpning 20. oktober kl 19.00

Galleri Fineart • Filipstad brygge 2, Oslo • Tlf 22 01 24 20 • fineart.no • Man–fre: 10–20 Lør: 10–18


Innhold

12

Kunstnerintervjuer: Frans Widerberg ................................................................................ 12 Ida Lorentzen ..................................................................................... 20 Per Kleiva ............................................................................................ 28 Kenneth Blom .................................................................................... 36 Anne Senstad ..................................................................................... 46

Tema kunst- og kunstprovokasjon: Provokasjoner i kunsten ................................................................... 70 Høstutstillingen – elsket og hatet .................................................... 74 Kunstprovokasjon i praksis – Morten Traavik ............................... 78 Kunst -og krig, om manipulerte fotografier................................... 82 Kunst -og kampen mellom det klassiske og det moderne .......... 86

Design / kunsthåndverk / Arkitektur: Arkitektur i Rio ................................................................................... 50 Designikonet: Erik Magnussen ........................................................ 111

Aktuelt: Magne Furuholmen med nytt galleri på Tjuvhomen .................... 42

– Jeg lever i energistrømmen.

Galleripresentasjon: Galleri Infill .................................................... 44

(Frans Widerberg)

KUNSTdebatt ...................................................................................... 54 Kunstprosjektet Blood, Milk and Honey ........................................... 58

28

Kunsthistorie: Norsk kunsthistorie: Victor Sparre ................................................. 66 Kvinne fra kunsthistorien: Anna Ancher ........................................ 96

Internasjonal kunst: David Hochney .................................................................................... 92

Kunstreisetipset: En smak av Italia ................................................................................ 122

Kunstnerhjem: Elisabeth Rønne, i Oslo ..................................................................... 100

Kunstutstillingen jeg aldri glemmer: Anders Kjær ....................................................................................... 90

Fast / annet: Inspirasjon med Gro Mukta Holter .................................................. 104 På veggen: Guri Solberg ................................................................... 108 Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler ............................ 112 Instruktivt: Hazel Soan ..................................................................... 116 Kursoversikt ....................................................................................... 124 Forhandlersider ................................................................................. 126 Klubbsider .......................................................................................... 128

– Først når idéen er bra nok er det mulig å skape interessant kunst. (Per Kleiva)

8

4/2011


20 KUNST 4: 2011 58. årgang Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart AS Opplag: 27 000 Årsabonnement 495,Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

– Objektene i rommet er som øyer omgitt av stillhet. (Ida Lorentzen)

Redaksjonen:

Forsidefoto:

Anne Marit Muri / fungerende ansvarlig redaktør / anne.marit.muri@fineart.no / mob: 958 15 196

Thomas Widerberg

I permisjon: Mette Dybwad Torstensen

Anne Vesaas

Toril Kojan / redaktør / toril@fineart.no

Christina G. Schultz

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart AS rolf@fineart.no / mob: 920 85 907

Kunstverk:

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf / anne.vesaas@fineart.no

Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstnerkontakt / tonje@fineart.no

Design: Zmedia.no

Bidragsytere:

Anne Vesaas

Michael Dee / skribent

58

Fotografer:

Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker, frilansjournalist Maren Engelschiøn / skribent og kunstner Paul Grøtvedt / skribent og kunsthistoriker Hilde Hernes / skribent og kunsthistoriker Gro Mukta Holter / designer og kunstner Bjørn Li / skribent Christina G. Schultz /fotograf og skribent Hazel Soan / billedkunstner og forfatter Arne Spångberg / skribent

Trykk: Zmedia.no

Foto av kunst: Anne Vesaas

Kunstklubben-ansvarlig / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 01 24 20 / mob: 913 90 389

Annonsering:

Tommy Sørbø / skribent og kunsthistoriker

Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753

Mette Dybwad Torstensen / skribent og kunsthistoriker

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

50 KUNST utgis av Fineart AS og holder til i Finearts galleri

Galleriets åpningstider på Aker Brygge/Tjuvholmen, gateadresse: Filipstad brygge 2 / tlf: 22 01 24 20 Man-fre 10-20, Lør 10-18 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser: Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST

78

Helside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Halvside: Pris: 14 990,- eks. mva.

Kvartside: Pris: 9990,- eks. mva.

For mer informasjon kontakt Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753


Leder Kunst – og kunstprovokasjon Vi lever i en tid der endringer i samfunnet skjer raskt og ofte. Noen bruker vold for å oppnå endringer eller ytre sin misnøye med samfunnsutviklingen. Andre velger kunsten som kanal for å si noe om det som oppleves som fint eller feil på mikro- eller makronivå. Per Kleivas ikoniske silketrykk Ameri­ kanske sommerfugler fra 1971 ble i sin tid skapt som et flammende innlegg i samfunnsdebatten. Kunstneren ville vise sin avsky mot Vietnamkrigen med motivet av helikoptre som flyr lavt over jord som brenner. I ettertid er bildet blitt stående som et av de viktigste kunstverk i nyere norsk kunsthistorie. Den gangen midt i kampens hete var det mange som ble provosert over Kleivas samfunnsengasjement mot stormakten USA. Kleiva er fremdeles aktiv. KUNST fikk møte 78-åringen på separatutstilling i Galleri Guddal i Rosendal, i slutten av mai i år . Til alle tider har kunstnere inntatt rollen som observatører og seere i samfunnet. De betrakter ofte livet litt på sidelinjen, og litt utenfor de mange som lever midt i travelheten.

KUNSTs blogg www.blogg.magasinetkunst.no På de nye KUNSTdebattsidene har vi opprettet en egen blogg, der du kan komme med dine kommentarer.

Fineart på Facebook www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg, og aktuelle arrangementer!

Fineart på Twitter www.twitter.com/fineartno

Nyhet! KUNSTkatalogen For å gjøre det lettere for deg som er interessert i å kjøpe kunst, har vi lagt kunst for salg-annonser inn i en egen KUNSTkatalog, som følger med som eget vedlegg til magasinet.

Løssalget øker! Vi opplever stor tilstrømning av nye lesere, og løssalget stiger stadig.

Malerier av nakne kropper har satt sinnene i kok både i ny og gammel tid. Kunsthistoriker Tommy Sørbø skriver i denne utgaven om Kunstutstillingen han aldri glemmer: glemmer: Anders Kjærs berømte og provoserende malerier av nakne kvinner i 1982. Utstillingen ble nedrent av publikum, og omtalt som spekulativ av kritikerne. Å bryte med tradisjonene er noe som kjennetegner nye kunstgenerasjoner. Den norske kunstneren Morten Traavik ble i 2010 valgt til Forsvarets huskunstner. Men fikk fort munnbind da verket Honest John, John, en gedigen rakett påkledd et kondom ble vist frem utenfor Forsvarsmuseet. Kunstverket ble raskt fjernet av Forsvaret da den russiske presidenten, Dmitry Medvedev kom på statsbesøk til Norge i 2010. Kampen mellom det klassiske og det avantgardistiske uttrykket i kunsten synes aldri å ta slutt. I denne utgaven ser vi nærmere på denne striden på våre temasider om Kunst – og kunstprovokasjon. KUNST er for øvrig svært stolt over å presentere Frans Widerberg i dette sensommernummeret. Vi har også gleden av å invitere til salgsutstilling med grafikk av Frans Widerberg fra 20. oktober til 5. november. Vel møtt til høstens store utstillingsbegivenhet i galleri Fineart!

Medlemskap i KUNSTklubben og abonnement på KUNST får du ved å gå inn på denne linken www.fineart.no. Gjør som 14 000 andre, bli medlem, og få KUNST rett i postkassen annenhver måned for kr. 495,- per år. Eller send SMS med kodeord KUNST til 2007.


Munchs Laboratorium Veien til Aulaen 4. september 2011 - 8. januar 2012 Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle veggmaleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munch-museet. Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere - Edvard Munch og Emanuel Vigeland. For informasjon: www.munch.museum.no


12

4/2011

Foto: Thomas Widerberg


Vil ikke være en myte, maler det alminnelige – Jeg lever i energistrømmen. Bildene er energistrømmer. Man må hengi seg. Ikke kontrollere og beherske. Åpne seg og våge å slippe taket, våge å tørre. Bildene skal være som en åpning til en annen dimensjon, en annen virkelighet. Eller en uvirkelighet. Et hull i veggen. Det er landskapet vi alle lever i.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Thomas Widerberg

Sa maleren, grafikeren og skulptøren Frans Widerberg sist jeg besøkte han i hans toetasjes atelier ved Akerselven en iskald vinterdag i 2006. Etter hundrevis av kunstnermøter og like mange atelierbesøk i årene som har gått etter dette, må jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har møtt en lignende kunstner med en slik energi, taleflom, assosiasjonsrekker – og varme. Jeg husker at jeg grudde meg til å møte en så anerkjent kunstner med over 50 års fartstid i norsk kunstverden. Men Frans møtte meg og fotografen med et smellkyss på hvert kinn, satte oss til å lage kaffe og mente han ville fotograferes uten skjorte som alle idrettsutøverne gjorde på den tiden. Og det ble en samtale utenom det vanlige som endte med at jeg kastet spørsmålsarket og overlot regien av intervjuet til Widerberg selv. Klokt nok. Jeg fikk ikke svar på det jeg lurte på, men derimot svarene på spørsmålene jeg ennå ikke hadde tenkt på. Kanskje er det også slik i møte med Widerbergs bilder? Jeg husker lysende skikkelser, ryttere, bevingete vesener og kentaurer, som fra en annen dimensjon, som stod stablet langs veggene. Møblene, gulvet og klærne var nedprikket av den samme fargetrio, rødt, gult og blått, som i maleriene. Disse fargene som har blitt like kjent som det norske flagget i rødt, hvitt og blått. Det har seg nemlig slik at selv om ikke folk vet så mye om kunst, så kjenner de fleste navnet Frans Widerberg og hans karakteristiske verden og langstrakte figurer. I møtet med Frans Widerbergs kunst har jeg i ettertid ofte stilt meg et spørsmål: Hvor har egentlig Widerberg fått kraften til å skape som han har gjort gjennom et så langt liv? Og når er man egentlig ferdig med å skape? Denne sommeren fikk jeg møte Widerberg igjen, en eldre mann siden sist, men varmen og den intense energi var ikke borte. Alt var bare litt mildere med mer rom for stillhet. Energi trenger ikke alltid dirre.

Maler fordi det er noe han ikke kan En mann i slippers, grå bukse, t-skjorte, runde små briller og et grått, krøllete hår møter meg i trappen foran en murvilla like bak Stensparken: Frans Widerberg trykker hånden min og vi-

ser meg inn i hagen. Her har han bodd siden 1985. To enorme vaser signert Frans ruver bak oss. En skulptur av sønnen Nico Widerberg er omkranset av grønne busker. Gjennom vinduene nærmest gnistrer Frans’ heftige farger. – Jeg har nok glemt alt jeg sa sist, og husker ikke hvilke bilder dere tok av meg. Det er jo viktig hvordan man ser ut … – Er det egentlig det? – Nei, kanskje ikke, men jeg ser ganske godt ut nå. Jeg var i en begravelse til en av mine beste venner i går. Det er så trist. Han kunne ikke snakke på slutten. Jeg nyter ikke så mye som før, selv om jeg maler noen timer hver dag. Og jeg glemmer mye. Men det er også bra, på sett og vis, så slipper jeg å fylle hue med så mye. Og jeg snakker ikke så mye som før. – Sist jeg intervjuet deg, hadde jeg over 20 A4-ark med nota­ ter i et totalt kaos … – Ja, jeg kan tenke meg det. Nå får du sikkert bare de små lappene der. Frans smiler, blir stille litt, ser meg langt inn i øynene med et sterkt blikk. Han tar seg til de grå krøllene. – Hvorfor ble det farger, egentlig? spør jeg, modigere av blikket som undersøker hvem jeg er. – Jeg var ikke så jævlig god til å tegne, ja, så kompenserte jeg nok med farger. Men det er jo ikke farger, men lyset, jeg maler. Svart og hvitt er jo farger som bare søren. Men se her … Han reiser seg fra solsengen og går mot et hjørne i hagen. Lar stokken ligge. – Se hvordan lyset lyser opp det røde i blomsten. Lyset skaper fargen. Ja, nå gjorde du meg ivrig, ler han. – Hvor får du motivasjonen til å male fra, gjennom så mange år? Blir du aldri lei? – Motivene er inne i meg og inne i oss, som jeg leter frem. Det er et møte mellom meg og maleriet. Hvis man skal male et bilde, må man ikke vite hva det skal bli på forhånd. Man må slippe kontrollen og slippe følelsene fri. Jo mer usikker, klønete og mindre kontroll jeg har, jo bedre. Jeg maler fordi det er noe jeg ikke kan. Men bli med inn i atelieret og se på noe! Jeg fikk 4/2011

13


Foto: Ivar Aaserud, VG.

Foto: Privat.

kjøpt tilbake maleriet jeg søkte på Akademiet med da jeg var litt over 20 år. Per Krohg roste det. Frans viser vei inn i en sidebygning. Han legger vennlig en varm hånd på armen min og peker. Først på tresnittet Hieronymus fra 1962 som fikk stor oppmerksomhet. Huggene minner om penselstrøkene hans; energiske og vibrerende. – Se, sort og hvitt kan også være farger, bare se på lyset i det tresnittet, nikker han. På veggen høyt oppe henger maleriet i jord­ toner av flere hester som ga han innpass på Akademiet i 1957. Noen små flekker med en sterk blåfarge er det eneste som peker fremover mot fargehavet Frans representerer i dag. Han børster av busten på en slitt, stor pensel. – Da jeg var 15–16 år, hadde jeg jo ikke råd til modeller, og dro ofte på ridesenteret for å tegne kvinner og menn som red. Jeg trodde det var sånn alle hadde det, at de måtte tegne, men først

UTSMYKNING på Hurtigruten. 14

4/2011

En bronsestatue av en kvinne på hest viser Widerbergs bredde som kunstner.

Nico, Frans og Thomas Widerberg. Foto Thom

da jeg kom på Akademiet, skjønte jeg at dette ble kalt et håndverk og senere kunst. For meg er det en kjærlighet til malingen, dette sølet med farger, som driver meg. Jeg blir litt av fargene … i ett med malingen … penselen er en forlengelse av meg. Frans klemmer ut en klatt sitrongul maling og mumler herlig. – Gulfargen blir ikke skitten i dine malerier, uansett hvor mye den er blandet med andre farger … – Nei, den gjør ikke det, det er noe med sammensettingen og lyset … og de mange strøkene og tjukke lagene. – Og alle figurene får nærmest en lysende aura rundt seg? – Ja, de gjør visst det, smiler han, og viser vei til hagen igjen der han tenner seg en røyk. – Hvor mange bilder har det blitt?

Frans Widerbergs utsmykning på Kastrup flyplass er ifølge han selv noe av det bedre han har laget. Foto: Arne V. Petersen.


g. Foto Thomas Widerberg.

Foto: Privat.

– 500 000 svarer Frans og ler. – Nei, i hvert fall 1000. De snakket en gang om et museum på Deichmanske, men det ble borte. De fleste bildene står her i kjelleren. – Er det et verk du er mer fornøyd med enn andre? – Utsmykningen på Kastrup flyplass er bra. Og den på hurtigruta av en midnattssol der man kan ta heisen over tre etasjer. – Munchs aula-utsmykning som inspirasjon? – Ja, han er mitt største forbilde. Livet og prosessene. Jeg vet ikke hva meningen med livet er. Jeg skulle ønske jeg visste det. Meningen med livet er gripbart, men ikke mulig å formulere. Frans stopper opp. Det blir stille, og jeg spør: – Jeg tenkte ofte før at motivene dine var fra en annen di­ mensjon, en åndelig sfære, men det slår meg mer og mer at det er livet her og nå, deg og meg du maler, virkelighetens farger? – Mange forbinder hest-og-rytter-motivet som en helteavbildning, noe opphøyd, men da jeg satt på ridehuset og tegnet som ung, gjorde jeg om rytterne til alminnelige mennesker som red omkring. Det var ikke noe heroisk ved det. Jeg vil male det alminnelige, og det alminnelige er også ualminnelig. Slik blir det alminnelige noe høytidelig. Jeg har malt så lenge nå at jeg gir blaffen i hva folk synes om bildene mine. Men jeg synes det er flott at flere og flere yngre mennesker også liker og kjøper bildene mine, og at jeg appellerer til så mange generasjoner. Han reiser seg igjen. – Se her, bli med meg. Vi går inn i stua og stopper foran et stort landskapsbilde. – Det malte jeg i 1963. Et figurativt landskap. – Cezanne-inspirert? sier jeg og peker på de oransje og grønne tonene i det ene hjørnet. Frans smiler.

Foto: Privat.

– Vet du hvem som har laget trykket under? Cezanne! Og det ved siden er to aper signert Munch. Det var et sorthvitt trykk, men jeg fargela det. – Det sier kanskje litt om hvor modig du er, ikke alle had­ de fargelagt et Munch-trykk … Frans smiler lurt og viser vei videre innover i huset. Han stopper foran et maleri på kjøkkenet. Midt i de kryssende linjene over f laten aner man to menneskeformer som nesten er malt over. Maleriet tangerer grensen til å være abstrakt. – Dette synes jeg er det modigste, sier han og stopper på ny i spisestuen. Og der er det siste maleriet jeg er ferdig med. Eller jeg tror jeg er ferdig. Fire figurer svever over f laten. Frans fortsetter. – Jeg lever ikke med så masse mennesker som før, og liker ikke lenger utstillingsåpningene mine. Jeg får liksom ikke den samme kontakten med folk og forstår ikke på samme måte. I stedet lever jeg tettere med bildene, og jeg tenker mer enn jeg maler nå. Før var det motsatt. Da tenkte jeg mens jeg malte. – Har bildene dine blitt stillere? – Kanskje. De er liksom lukket mer inne. Mer ensomme. Han ser ned på hånden sin. – Det er fire år siden jeg fikk slag. Jeg får ikke tegnet så mye som før, men det kommer seg. Jeg går til fysioterapeut to ganger i uka for å trene opp motorikken i hånden. Hånden er jo kunstnerens fremste redskap! Vi setter oss igjen på solsengene der vi startet. Samtalen nærmer seg slutten. – Det blir mye feil i slike intervjuer … man hopper jo frem og tilbake. Og jeg husker ikke hva jeg har sagt. – Jeg har jo skrevet ned alt. – Men du kan jo notere feil, ler han og ser på meg med de varme øynene igjen. – Skriv det du ser, du, da blir det alltid bra.

4/2011

15


Det startet med hester; dette er maleriet Frans Widerberg søkte med på Akademiet i 1957.

Frans Widerberg Frans Widerberg ble født 8. april 1934 i Oslo. Moren var Ingrid Christine Blom og faren murmesteren Nicolai Magnus Widerberg. – Hjemme hadde vi masse kunst på veggene, blant annet tegninger av Lars Hertervig. Mor var en brukbar amatørmaler og far en dyktig tegner. Jeg hadde også en grandonkel som jeg malte hos på begynnelsen av 1950-tallet. Men det var aldri noen som roste kunsten som ble laget. Vi var ikke så mye for hverandre hjemme, forteller Frans om oppveksten til KUNST. Men det startet faktisk med bokdesign ved Statens håndverks– og kunstindustriskole i 1953 for Widerberg. Deretter gikk utdannelsesferden videre til Goldsmith’s College School of Art, Bergen Kunsthåndverksskole, som hospitant under Povl Christensen og til University of London i 1955. I 1957 startet Widerberg tre år ved Akademiet under Alexander Schultz. Selv har Widerberg sagt at han var for komplisert til å være et vidunderbarn: – Jeg fikk alltid ros av læreren for mine tegneferdigheter, men var et for komplisert barn til å kalles vidunderbarn. Et handikappet barn. I ung alder var jeg besatt av å tegne, og fascinert av detaljer og bygget opp tegningen innenfra. Jeg reiste gjennom detaljene frem til rommet. Men det skal ikke bare være en tegning, det skal være mer enn noe virkelig. Uvirkelig. Som et orkestervibrato. Du skal ane noe bakom, noe mer enn du aner og føler. Men det tar tid å utvikle seg. Mozart var kanskje en utviklet kunstner som ung. Ikke mange er som ham. Den unge Widerberg var en ivrig forkjemper for det figurative og romantiske maleriet sammen med en større gruppe elever ved Akademiet, deriblant Odd Nerdrum. I en tid

16

4/2011

da det nonfigurative maleriet var det eneste man burde dedikere seg til, ble Widerberg beskyldt for å være reaksjonær. I 1963 hadde han sin første separatutstilling i Holst Halvorsen kunsthandel, og det samme året debuterte han på Høstutstillingen. På slutten av 60-tallet og utover på 70-tallet fikk Widerberg en røffere uttrykksmåte og utviklet sine kraftige primærfarger. Virkemidlene ble sterkere, uttrykket kraftigere, formatet større og figurene mer abstraherte. Det Widerbergske universet ble skapt, og Frans slo igjennom med sin signatur med to store maleriutstillinger i Kunstnerforbundet i Oslo i 1968 og 1969. – Det var mennesket jeg var opptatt av. Vi gjenkjenner oss i hverandre. Vi må føle noe for hverandre for å forstå hverandre. Forstår du meg, for eksempel? Forstår jeg deg? Energien ligger mellom menneskene. Det er lett å være sammen med mennesker om man er sikker og sterk. Det er vanskeligere om man er svak, fortalte Widerberg sist vi møtte han, om hvorfor han valgte det figurative uttrykket. I 1960 giftet Frans seg med Aasa Brække, som også var elev ved Statens kunstakademi, og fikk det samme året sønnen Nicolaus Magnus (skulptøren og billedkunstneren Nico Widerberg). Sønnen Thomas (fotograf og musiker) ble født i 1964. Som formann i UKS i 1960-årene var Widerberg også aktiv i datidens politiserte kunstmiljø. Hans kunst hadde sjeldent et politisk budskap, men hans samfunnsengasjement kom til uttrykk gjennom kunstgaver til aksjoner, veldedige formål, demonstrasjoner og politiske partier opp gjennom årene.


vinget hund, 210 x 175 cm, 1992.

Frans Widerbergs siste maleri.

På 1980-tallet ble det metafysiske og spirituelle i Widerbergs bilder ytterligere forsterket til en stil mange forbinder han med i dag: Ryttere på hester, kentaurer og langstrakte figurer svevende i et åpent landskap. Energisk, ekspressivt, med gnistrende farger og heftig strøk og strek. Men menneskene til Widerberg er anonyme – uten ansikt. Bildene handler jo heller ikke om enkeltmennesker, men uttrykker lengsler, følelser og savn. Selv forteller han om figurene: – Menneskene mine er ikke personer med individuelle egenskaper og ansikter. De er mer generelt menneskelige. Jeg maler mest følelser. Ikke episke dramaer eller storslåtte komposisjoner. Landskapene er tidløse og stedløse. Det er landskapet vi lever livene våre i. Kentauren er foreldrene mine. Far hadde mannekropp, mor hadde hestehode. Hest og rytter-motivet blir et erotisk parforhold med kropper som adlyder hverandre. Rytteren behersker hesten med viljen. Mange skribenter har også trukket frem lyset i Widerbergs kunst. Tidligere direktør ved Astrup Fearnley Museet, Hans-Jacob Brun, skrev i katalogteksten til en stor retrospektiv utstilling i 1996 at Frans Widerberg er mer en lys­ kunstner enn egentlig en kolorist. – Lys er farge, og for meg er farge mer konkret enn form. Lyset kan representere livskraften eller kjærligheten mellom to mennesker, åndelig vekst, eller lengsel. Man trenger ikke å være av stein eller jern for å være synlig. Lys er også synlig. En foss kan være synlig. Tenk deg den kraften. Eller en kraftig vind, fortalte Widerberg i 2006 da jeg spurte om lyset i bildene hans.

Fra slutten av 1960-årene jobbet Widerberg også jevnlig med litografi. Han utviklet seg til en svært dyktig grafiker. Både høytrykk, litografi og dyptrykk har stått på menyen, og i hans produksjon frem til 1990 var det registrert hele 540 grafiske arbeider. I 1974 arrangerte Nasjonalgalleriet en større utstilling med hans grafikk, og det er senere publisert omfattende samlekataloger. I løpet av Widerbergs over 50 år lange karriere har det blitt utallige utstillinger verden over som Galleri Brandstrup, Astrup Fearnley Museet, Biennalen i Venezia, Decembristerne (København), Konstnärshuset (Stockholm), The National Gallery of Modern Art (Edinburgh), Saga Gallery (London), The Morley College Gallery (London), Art Council Gallery (Belfast), FondaciÓn Colegio del Rey (Madrid) og The Gulbenkian Foundation (Lisboa). Flere kunstinstitusjoner har arrangert store, retrospektive mønstringer av Widerbergs kunst som Kunstnernes Hus (1990), Astrup Fearnley Museet (1996), Lillehammer Kunstmuseum (2003) og Trondheim Kunstmuseum (2004). Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Bergen Billedgalleri, Haugesund Billedgalleri, Malmö Museum, Göteborgs Konstmuseum, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo Kommunes Kunstsamlinger, Norges Bank og Statoil kunstsamling. I 1997 mottok Frans Widerberg St. Olavs Orden, Ridder av første klasse, og i 2000 Anders Jahres kulturpris.

4/2011

17


JAN BAKER post@janbaker.no

H V lo S o

N D e in


Galleri Voksenåsen «Observasjoner» Salgsutstilling

11. september - 30. november 2011

Teppo Valkama

Sverre Koren Bjertnæs

Steve Joy

Johannes Vemren Rygh

Arne Samuelsen

Timon Botez

Hilde Vemren

Magne Rygh

Sverre K. Bjertnæs - Timon Botez - Steve Joy - Johannes Vemren Rygh - Magne Rygh Arne Samuelsen - Teppo Valkama - Hilde Vemren maleri - foto - skulptur - tegning - mixed media - prints Kunstutstillingen «Observasjoner» gir oss et interessant innblikk i utvalgte kunstneres indre og ytre observasjoner. Uttrykk, innhold og medier er høyst forskjellig slik det må bli når dyktige kunstnere dykker i livet og tilværelsen. «Observasjoner» lodder dypt, har bredde og gjenkjennelse. Hjertelig velkommen til åpning søndag 11. september kl. 15. Tapasbuffet i restauranten mellom kl. 16 og 18 til kr. 165. Kunstverkene kan ses på www.kulturkonsept.no Visning for innkjøpskomiteer, bedrifter og private kan avtales. Gode betalingsordninger. KulturKonsept samarbeider med interiørarkitekt MNIL Beba V. Holøyen, og bistår med små og store kunst- og interiørløsninger for private og bedrifter. Omvisning/kunstpause på dag- eller kveldstid kan bestilles for bedrifter og private. Vi skreddersyr enkle eller spektakulære arrangementer med kunst & mat. Det er skiftende kunstutstillinger også i restaurant Nils Holgersson. Henvendelse 22 81 15 00 / 909 67 883 eller epost: hotell@voksenaasen.no eller kristin@kulturkonsept.no

Utstillingen «Observasjoner» er åpen hver dag i hotellets åpningstid.

For spørsmål og kjøp, henvendelse resepsjonen eller kristin@kulturkonsept.no eller tlf 909 67 883 Hjertelig velkommen til Galleri Voksenåsen. Voksenåsen er Norges Nasjonalgave til Sverige, og har hotell og flotte lokaler til konferanse, kurs, selskap, bryllup og konfirmasjon. Se www.voksenaasen.no for videovisning og tilbud. 501 meter over havet og fantastisk utsikt i tillegg til vakre og estetiske omgivelser med kunst. Neste utstilling: Den tradisjonsrike juleutstillingen med topp kunst og salg «rett fra vegg» er åpen for publikum fra 3. desember. Be om invitasjoner til kunstutstillingsåpninger og kunsttilbud : kristin@kulturkonsept.no

KulturKonsept Utstillingen kan ses på www.kulturkonsept.no Tlf. 909 67 883

Voksenåsen kultur- og konferansehotell Ullveien 4, 0791 oslo tlf. 22 81 15 00 www.voksenaasen.no


Maler rommets stille magi Det er i linjene, i lyset, i skyggene, i stillheten og i det eller de som har vært i rommet, at Ida Lorentzen skaper malerisk gull i sine bilder. Nå er hun klar for å vise frem nye malerier på Haugesund Billedgalleri med serien The rest is silence, som er en hyllest til de forlatte rommene på Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

Rom som en gang var der, og som nå bare er minner om en tid som er forbi, maler Ida Lorentzen med poetisk blikk og minimalistisk koloritt. Melankolien, ensomheten, de mennesketomme og stille rommene kan også leses som en metafor for menneskets indre rom. I de spartansk innredede rommene er det møtet mellom linjene og lyset som gir bildet liv. Alt det vi ikke får se, som vi bare aner konturene og skyggene av, innbyr til undring om eksistensielle spørsmål som dveler ved deler av vårt metafysiske univers. Veggene, og lyset som faller inn i rommet, sier noe om atmosfæren. Gjennom vinduet tilføres rommet lys, et vindu gir også en åpning inn til et annet univers, alt som er der ute, og som man kan lengte etter når man er inne. Helt siden 1980-tallet da hun var ferdig utdannet fra Statens kunstakademi, har Ida Lorentzen viet seg til sitt kall å male stillferdige rom med og uten møbler i. Bildene har i seg ele20

4/2011

menter både fra selvportrettet, stillleben og gruppeportrettet. Noen av hennes mest kjente bilder er interiørseriene fra Kronborg slott og Nyfossum ved Blaafarveværket. Ved en tilfeldighet fikk hun se rommene i det røde mursteinsbygget fra 1903 som har huset Kunst- og håndverksskolen bare dager før alt interiør skulle rives ut. Hun hadde med seg fotoapparat og tok bilder av de nakne rommene, av det som en gang hadde vært en fornem trappehall, av monumentale, men slitte gulv, golde vegger, tak og ripete bord og stoler. Allerede i 1818 ble det etablert en selvstendig utdanning for norske kunstnere. Til å begynne med het skolen Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania. Her gikk også Edvard Munch i sin tid. I 1911 endret skolen navn til Statens håndverks- og kunstindustriskole. Nå er det bare et skall igjen av det gamle bygget. I de store, klassiske rommene så Ida Lorentzen en falmet ynde av levd liv. Også det hun ikke kunne se, men


– Rommet huser legemet, og legemet er bolig for sjelen. Min romverden symboliserer kontinuiteten i livet. Rommet jeg dikter, er en uvirkelig virkelighet.

I Ida Lorentzens atelier på Nesøya, henger nymalte malerier som skal vises frem på Haugesund Billedgalleri høsten 2011.

4/2011

21


føle og fornemme, ville hun fange inn, slik som gløden, inspirasjonen, tanke- og skaperkraften, slitet og svetten og noe av fortvilelsen som sikkert også har utspunnet seg i disse lokalene gjennom over 100 år. – Jeg ble raskt betatt av rommene på Kunst- og håndverksskolen med vegger tykke av atmosfære. Her kunne jeg fornemme noe av eimen fra svunne tider og fange inn den kulturelle arven som lå i veggene. Skolen er en rest av et stykke norgeshistorie, som nå er over.

Filmfestivalutstiller I disse dager henger hele serien med oljemalerier og pastelltegninger fra Kunst- og håndverksskolen i Haugesund Billedgalleri, der Ida Lorentzen er årets Filmfestivalutstiller fra 21. august til 11. september i år. Hun viser også noen motiver fra gamle kirkegulv og fra sitt atelier på Nesøya. Tittelen på utstillingen The rest is silence er inspirert av Shakespeares Hamlet. Setningen var Hamlets siste replikk i det berømte teaterstykket. Ordene sier noe om tilstanden til den gamle Kunstog håndverksskolen som nå har åndet ut og er stedt til hvile, mener Ida Lorentzen. Gjennom Lorentzens bilder fra bygget, som har huset en viktig del av vår åndelige kulturkapital, har hun formidlet noe av auraen og mystikken i rommene. Et rom er ikke bare et fysisk rom for kunstneren. Det er også lys og mørke. Stillhet og liv. Nåtid og fortid. Selv om rommene er tause, får de likevel et rikt språk gjennom Lorentzens bilder der tematikken, lys og stillhet innbyr til undring og beundring. Hun fanger lyset så levende og troverdig at betrakteren nesten ikke kan se forskjell på det virkelige og det fiktive lyset. Det er presisjon i pensel22

4/2011

strøkene. Betrakteren kan lett fornemme tyngden av en trekrakk eller et trebord i rommet. Ofte er det kun ett enslig interiørelement, eller et lysglimt fra et vindu, som bryter opp de store flatene med vegger, gulv og tak. Noen av maleriene har i seg sterke kontraster, slik som maleriet som består av en panelvegg i lyseblått, og en vegg som er sortmalt med et delvis ødelagt trebord i forgrunnen. Panelveggen er nær og oppleves som tredimensjonal og virkelig, som om vi ser på en ekte trevegg. Den sorte veggen i den andre halvdelen av bildet fortoner seg som en flate uten bunn, den virker uendelig, slik som verdensrommet, som et sort hull man kan synke inn i eller ned i, uten å nå et endepunkt. Bordet utstråler patina, det er ødelagt og tilgriset, men har likevel i seg en ynde med sin tiltalende form. Bordet kan minne om et gammelt trepennal, som kan skyves igjen med de to platene som er trukket fra hverandre. Hva skjuler seg inne i dette hulrommet, kanskje noen lapper eller blyanter, pensler eller malerens hemmeligheter? Maleriet griper lett tak i betrakteren, det får deg til å undre og tenke på både det som er nært, og det som er fjernt, slik som livet selv, det er nært i det ene øyeblikket og fjernt i det neste, fordi vi vet lite om hva morgendagen vil bringe. I et annet motiv fra Kunst- og håndverksskolen ser vi et medisinskap som henger på veggen fullt av malingsflekker, som kan minne om Wasilij Kandinskijs (1866–1944) maleri. Bildet har en mer rotete overflate enn hva vi er vant til å se i Lorentzens bilder. Flere av motivene i serien har en usymmetri i seg, blant annet i maleriet der vi ser en plate som er spikret over en vegg. Platen er satt skjevt på veggen, den skal dekke over noe som har vært, og som vi ikke lenger kan se. Sannsynligvis er det


Ida Lorentzen bor idyllisk til på Nesøya.

mange spikerhull i veggen under platen. Også i maleriet av to hvite rom med grått gulv er det et element av uorden. I det første rommet er alle overflater sirlige. Gjennom en dør som står på gløtt, ser vi inn i det andre rommet, og her flyter rotet. Da Ida Lorentzens datter så det ferdige maleriet, utbrøt hun spontant: – Dette er jo deg, mamma. – Jeg forstod godt hva hun mente. På overflaten virker jeg ryddig og stødig, men når jeg letter litt på sløret, kommer roterommene i mitt eget sinn frem.

Ida Lorentzen på terassen.

Maleriske omgivelser KUNST er invitert hjem til Ida Lorentzens idylliske eiendom på Nesøya. På terrassen med overbygget tak sitter vi i dype og myke stoler og prater mens vi spiser lunsj. En seilbåt glir sakte forbi gjennom sundet noen få meter fra terrassen. Uteplassen er omgitt av vegger malt i typiske Ida Lorentzen-farger, i lyse pasteller, lyseblått, mintgrønt og mild lavendel. Kunstneren snakker med iver i stemmen, som har spor av amerikansk aksent i seg. Hun er høyreist og slank, ikledd jeans og bluse. Øynene er intenst lyseblå. Håret er blondt og smilet kritthvitt. Selv om hun nærmer seg 60 år, er hele hennes vesen som en ungpikes. Hun utstråler masse varme, er åpen og direkte. Tidlig alene De lavmælte og folketomme interiørbildene begynte Ida Lorentzen å male like etter at hennes amerikanske mor plutselig døde. Ida Lorentzen var 20 år. Brått ble veggene i hennes tilværelse revet ned. – Plattformen ble borte. Over natten ble jeg løsrevet fra min mor og hjemmet oppløst. Min da 50 år gamle mor valgte å avslutte livet sitt selv. Hun falt ned i sitt eget hull. For henne varte festen kun til kl. 12. Jeg har aldri klandret henne i ettertid, dette var hennes valg, selv om det var tøft da det skjedde. Det kom som et sjokk. Dagene med min mor kunne fortone seg som en berg-og-dal-bane. Enten var hun i strålende humør eller det motsatte. Jeg visste aldri helt hvordan dagen med henne ble. Hun tok mye plass. Men hun skapte også mye liv rundt seg, og hun malte fine bilder. – Hvordan har din mors plutselige bortgang påvirket deg som kunstner? – I ettertid har jeg forstått at uten denne hendelsen hadde jeg aldri funnet mitt maleriske uttrykk så raskt. De folketomme rommene som dukket opp i bevisstheten min, og som jeg begynte å male etter at min mor døde, var et symbol på min egen sinnstilstand. Ensomheten og melankolien grep meg tidlig i livet. Jeg måtte bygge opp veggene i tilværelsen på nytt. Opplevelsen av å miste førte til en tidlig bevissthet på hva jeg ville si. Jeg er fremdeles ikke ferdig med å fortelle denne historien.

pantomimescene i hagen.

vi trenger biene mener Ida Lorentzen, derfor er hun blitt birøkter.

Miljøbevisst I hagen har ekteparet krydret utetilværelsen med skulpturer og pantomimescene innimellom blomsterkrukker og bed. Fire nye biehus er de siste nykommerne på tomten. Etter direkte inspirasjon fra Michelle Obama har Ida Lorentzen og mannen 4/2011

23


maleri til utstillingen The rest is silence, Haugesund Billedgalleri 21. august – 11. september.

oppført biehus som gir plass til 150 000 bier. Fru Obama har engasjert seg sterkt i miljøvern og dyrking av grønnsaker og frukt. Biene, som lever av blomsterstøv og nektar, spiller nemlig en viktig rolle i plantenes pollinering. Hvis biene forsvinner kan menneskeheten gå under, mener flere forskere i dag. I år kunne familien på Nesøya nyte flere liter med egenprodusert blåveishonning. Datterens samboer er primus motor for birøkterprosjektet til daglig. Han passer på at ikke biene svermer til sjenanse for naboene. – De kan stikke, men de stikker ikke av, sier den miljøbevissste kunstneren. Innvendig er huset, som er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, krydret med egne og andres kunstverk på veggene. Soverommet er innredet som en teaterscene, skjult bak et sceneteppe, kun et trappetrinn opp fra spisestuen. Tidligere ble rommet brukt som atelier av Ida Lorentzen. Nå sover hun her. Atelieret i hagen er hennes arbeidsplass i dag. Opprinnelig var det mannen, Ulf Nilsen, som malte her. I dag maler han i et større atelier utenfor Nesøya. Vi reiser oss fra den myke kurvsittegruppen på terrassen og går noen få meter bort til atelieret i hagen, der Ida Lorentzen maler sine bilder. Ikke en malingsflekk er å se på det rene tregulvet. Veggene er lyse, fylt med nymalte bilder som skal stilles ut i Haugesund. Fra takvinduene flommer det inn dagslys, som får atelieret til å bade i lys. Vi blir stående og se på bildene, og flykter raskt inn i verkenes magiske univers. Ida spør hva vi ser i motivene, og hun lurer på hva bildene skal hete. Selv om ma24

4/2011

lingen har tørket, og motivene er ferdige, er bildetitlene ikke helt bestemt ennå.

Røtter i to verdener – Hadde du behov for å uttrykke deg visuelt tidlig i livet? – Jeg malte aldri før min mor døde. Jeg gikk på amerikansk grunnskole og tegnet bare litt i barndommen. Min mor malte mye, og hun var kunstner med stor K. – Hvordan var oppveksten i USA? – Jeg hadde et nært forhold til min mor, det er jo ofte en nær forbindelse mellom mor og datter. Pappa var mer anonym. Han var forretningsmann og jobbet veldig mye. – Hvorfor flyttet du fra USA til Norge og begynte på Kunstakademiet? – Etter studier i Fine Art på Boston universitet fra 1970 til 1974 ønsket jeg en mer praktisk utdanning, og søkte på Kunstakademiet. Jeg lengtet også etter å komme inn i et norsk miljø. Med malerier av nedtonede interiører inspirert av blant annet Edward Hopper kom jeg inn på Kunstakademiet. Jeg visste mye om Norge før jeg bosatte meg i landet. Alle barndommens sommerferier ble tilbrakt på Nesøya. Min far kjøpte ferieeiendom på Nesøya da jeg var to år. I dag er han 92 år og etablert på nytt i USA med kone nummer to. Vi reiste fra Connecticut nær New York og til Norge for å slappe av. Opprinnelig var det bare en hytte på eiendommen. På


dette stedet var det ingen krav som ble stilt til meg. Jeg fikk være helt fri og puste inn sommerlykken. Jeg flyttet rett ut hit da jeg kom til Norge i 1974. Fascinasjon for Ibsen, det nordiske sommerlyset og det melankolske lynnet gjorde at jeg fant stor glede i å bo i landet. På Nesøya fant jeg fort roen til å male nær sjøen. Gjennom kunsten får hun uttrykke sine erfaringer fra to verdener. Utdanning fra Boston og Oslo, oppvekst i New York og voksenliv på Nesøya har satt sine tydelige spor i Ida Lorentzens bilder. Når hun stiller ut i USA, får hun ofte høre at bildene hennes har en sterk nordisk identitet, og motsatt i Norge, der de asketiske bildene hennes gjerne forbindes med amerikansk realisme og amerikansk estetikk. Felles for alt som uttrykkes i Ida Lorentzens kunst, er rom for ettertanke. Også lengsler og drømmer står sentralt i hennes feminine bildeunivers.

Sterke impulser – Hvordan opplevde du tiden på Kunstakademiet i Oslo? – Professorene Ludvig Eikaas og Halfdan Ljøsne så fort en forbindelse mellom meg og den danske maleren Vilhelm Hammershøi (1864–1916). Jeg fikk et reisestipend til Stockholm for å se en retrospektiv utstilling med Hammershøis bilder i de vakre salene, i prins Eugens Waldemarsudde. Møtet med Hammershøis malerier ble en sterk opplevelse for meg. Jeg fikk se en kunstmaler som formidlet en stillhet som jeg kjente meg igjen i. Forenklingen, melankolien, tid og sted som er utvisket, bar bud om en mystisk distanse. Møtet med Hammershøi var et høydepunkt på Kunstakademiet, som jeg har bygget mitt maleriske univers på. Og ikke minst møtte jeg mannen min, Ulf Nilsen, på Kunstakademiet. Etter å ha kjent han i tre uker ble vi samboere på Nesøya. Jeg bare grep fatt i han, for jeg ville ikke leve livet mitt alene. Nå har vi bodd sammen i over 30 år. – Hvordan er det å leve sammen med en annen kunstner, blir det konkurranse dere imellom? – Selv om vi er to kunstnere under samme tak, finnes det ingen konkurranse oss imellom. Vi er likestilte og har til og med samme bankkonto, noe vi alltid har hatt. Som personer er vi både like og ulike. Jeg er litt mer rolig enn Ulf, i hans verden er det krise hele tiden uansett hva han holder på med. Jeg liker å gå fra selskaper helst før kl. 12, mens Ulf ofte er den siste som går fra en sosial sammenkomst. – Hvilke andre kunstnere har påvirket deg? – I tillegg til Hammershøi er Edward Hopper (1882–1967) og John Singer Sargent (1856–1925) blant mine favoritter. Men det er Jan Vermeer som har betydd mest for meg. Han er stillhetens maler nummer en. Jan Vermeer (1632–1675) maktet å skape gull med sine bilder. Han er det umulig å kopiere. – Hvordan vil du selv beskrive ditt bildeunivers? – Det er i tausheten jeg finner mitt maleriske rom. Rommet er alltid utgangspunktet for mine bilder. Mennesker maler jeg aldri. Kun en fornemmelse av deres nærvær. En rød stol i bildet kan være symbol på et menneske som tar mye oppmerksomhet i et rom. Jeg forsøker å skrelle vekk og forenkle så mye som mulig for å komme inn til en kjerne. Et rom og den menneskelige psyken kan ha mye til felles. Jeg ønsker å formidle stillhet og relasjoner mellom mennesker i mine bilder. Ulike objekter i rommet kan ha en relasjon til hverandre. Ofte har bildene en kontrast i seg mellom det mørke og det lyse, og ulike nyanser i grått og beige. Veggene spiller som regel

hovedrollen, slik en mor og en far er hovedrollepersonene for et barn i oppveksten. – I 20 år har jeg malt bilder i min egen stue. Jeg har alltid vært kontrollert, disiplinert og nøyaktig når jeg maler. Men etter hvert har jeg lært meg å male raskere. Produksjonen per år er ikke så stor, det kan ofte dreie seg om en håndfull bilder, men til gjengjeld er kunsten Ida Lorentzen slipper fra seg, så gjennomarbeidet at bildene raskt blir omsatt. Ida Lorentzen regnes som en av Norges fremste samtidsmalere, og har stilt ut i anerkjente gallerier i USA og i prestisjefylte gallerier i Norge. Hun er innkjøpt av samlere og museer i innog utland, og representert i offentlige og private virksomheter. I tillegg har hun en permanent utstilling i Ida Lorentzen museet på Blaafarveværket i Modum. – Du har tidligere sagt at du føler deg i slekt med alkymisten når du maler, kan du utdype det nærmere? – Vi kunstnere har mye til felles med alkymisten. Vi rører rundt i grumset, i det som er grått og brunt, blander kjemikaler og holder våre oppskrifter hemmelige. Det er en del av det å være alkymist og kunstner. Vi holder på i ensomhet og jobber med elementene jord, luft, ild og vann. Selv om oppskriften på maling er den samme siden høyrenessansen, holder vi våre egne individuelle hemmeligheter tett inntil brystet. Mange kunstnere og alkymister går i graven med sine hemmeligheter. For en kunstner og for en alkymist er det å være i verkstedet å holde på selve livet. Vi tror at vi kan skape gull. Drivkraften til mange malere er å lage bilder som puster og lever. Men det er jo umulig. Ofte er det troen på det umulige som driver oss fremover. – Maler du aldri rom i nye hus? – Jeg har kun malt nye rom i en syfabrikk. Selv om rommene var helt nye, var bygget gammelt, og det oste av atmosfære. Ulf og jeg planlegger nå å bygge nytt hus i hagen, arkitekttegningene er klare, men byggearbeidet er utsatt. Jeg håper å få det satt i verk fra høsten 2012. Det blir i så fall første gang jeg tar spranget over i noe helt nytt. – Tror du på et liv etter døden? – Jeg lurer jo på hvor vi blir av, og hvor vi går hen. Jeg tror vi mennesker etterlater oss spor her på jorden, men det er også alt. Et fysisk liv etterpå er lite sannsynlig. Selv forholder jeg meg til livet her og nå, ved å fange inn sporene av levd liv i mine malerier … ■

Ida lorentzen (f. 1951) Utdannelse: • Boston University College of Arts, 1970–74. • Statens kunstakademi, 1974–79. Utstillinger i utvalg: • Formusforvaltning, 21. sept. – 12. nov. 2012. (kommende) • Haugar Vestfold Kunstmuseum, 2009. • Baroniet Rosendal, 2008. • Nordnorsk Kunstmuseum, 2008.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.

4/2011

25


JØRLEIF UTHAUG JUBILEUMSUTSTILLING 28. august – 25. september 2011

Storgaten • 3126 Tønsberg • Norway Storgaten 20 20 · 3126 Tønsberg · Norway Tel +47 48 17 97 06 • Email: post@galleriks.no Tel. +47 48 17 97 06 · Email: post@galleriks.no


Historiefortelleren – Jeg bruker mye tid på å tenke, og å vente på de gode ideene. Først når ideen er bra nok, er det mulig å skape interessant kunst, mener Per Kleiva. Fra politikken, musikken, lyrikken og dramatisk vestlandsnatur har den høyt respekterte samtidskunstneren funnet kildene til sine mange verker, som spenner vidt fra moderne installasjoner, grafikk, klassiske utsmykninger til malerkunst.

Tekst / foto Anne Marit Muri

ROSENDAL (KUNST) KUNST er på vei til Rosendal og galleri Guddal der Per Kleiva skal stille ut nye og gamle grafikkmotiver. Siste lørdag i mai i år møter jeg Kleiva først på ferja fra Bergen til Rosendal. Om sommeren går det direkte båt fra den gamle hansabyen innover til den frodige vestlandsperlen. Vi sitter helt fremme i båten. Per Kleiva er i strålende humør, selv om regnet siler ned fra en grå himmel. Det lune smilet kommer stadig frem i ansiktet under samtalen denne forsommerdagen om bord på Hardangerfjordekspressen. Blikket er spill levende og utstråler en blanding av intensitet og mildhet. Selv om alderen er 78 år, er han fortsatt en vital mann, og moderne antrukket. – Det er landskaper, det mørke, de tunge vestlandsfjordene og svarte fjellsider som fascinerer meg mest om dagen. Jeg tar stadig opp inntrykk fra barndommens landskaper fra Vestlandet i mine nye bilder. Jeg har alltid vært glad i svart og har blitt mer minimalistisk med årene og har nå sagt farvel til mye farger, for godt. Det er alltid ideen som kommer først når jeg arbeider med bildene. Formen kommer etter hvert. Ideene ligger lenge på lur. Av og til dukker det opp en god idé, og da blir det et motiv. Jeg har alltid jobbet idébasert og må ha ro for å få inn de gode ideene. Kanskje det er som å være på en lang fisketur, tenker jeg. Plutselig rykker det i snøret, og da får armene noe å gjøre. Når ideen kommer pang på, ja, da er det bare å hale den i land for Kleiva … som en fisk på kroken … – Rytmen i bildet må også være på plass. Jeg leter like mye etter rytmen som den gode ideen. Jeg tar ofte utgangspunkt i et kvadrat, klipper og limer, helt til det går opp. Musikk er viktig, særlig jazzmusikk. Jeg fikk sterke impulser fra jazzen da jeg studerte i København i 1959. Der fikk jeg min

 ra åpningen av Per Kleivas separatutstilling i Galleri F Guddal i Rosendal. Gøril Guddal, daglig leder i Galleri Guddal ønsket velkommen.

første platespiller og begynte å lytte til Miles Davis, Charlie Parker og Thelonius Monk. Jeg skvetter litt til i båtstolen når Kleiva sier han liker brutal musikk. Det er særlig den ungarske musikeren Ligeti og den polske musikeren Penderecki Kleiva trekker frem i denne sammenhengen. – Jeg skulle ønske det var jeg som kunne komponere de voldsomme tonene, men er ikke tøff nok, sier Kleiva. – Helst vil jeg lage bilder på den måten de lager musikk … Lidenskapen for rå toner overrasker meg, for det finnes ikke mye som minner om brutalitet i Per Kleivas fremtoning. Hans væremåte er alt annet enn rebelsk eller støyende selv om noen vil hevde at kunsten hans er det. Under huden på Kleivas stillferdige og beskjedne vesen skjuler det seg nemlig krutt, i form av samfunnsengasjement. Per Kleiva er i dag nærmest synonym med sine Amerikanske sommerfugler. Silketrykket som viser et motiv av helikoptre fra USA som flyr lavt over vietnamesisk jord som brenner, har fått ikonstatus i norsk kunsthistorie. Verket stråler av koloristisk ­fargeprakt, og fremstår som poetisk selv om motivet skildrer en brutal krigsvirkelighet. – Mitt politiske engasjement ble for alvor vekket i 1967. Jeg var 34 år og studerte i Paris. Byen ulmet og kokte av politisk engasjement. I Paris gikk jeg i demonstrasjonstog, noe min mor likte svært dårlig. Hun var bekymret for sønnen sin da, kan jeg huske. Etter å ha sett levende bilder av Vietnamkrigen på fjernsyn dukket ideen til de berømte sommerfuglene opp i 1971. – Det var naturlig for meg å være solidarisk med den vietnamesiske befolkningen. De hadde lite å stille opp med mot den amerikanske supermakten. På dette tidspunktet var jeg påvirket og opptatt av verden rundt meg. Helt siden antikken har kunsten ikke bare hatt en estetisk betydning, men også et etisk element i seg for å ivareta det humanistiske menneskesynet. Mange kunstnere, slik som Per Kleiva, ser det som sin oppgave å bruke sin moralske og sine intellektu4/2011

29


Amerikanske sommerfugler, Per Kleiva, 1971. Bildet henger i Galleri Fineart p책 Tjuvholmen.

30

4/2011


Høgfjell og fjord, Per Kleiva.

Ein farleg leik, Per Kleiva.

elle evner til å fremme mer empati og sympati for utsatte grupper og truede folkeslag gjennom samfunnskritisk kunst. I Kleivas mangeartede kunstunivers er det alltid de gode ideene som har spilt førstefiolin i hans skaperverk. Estetikken kommer i andre rekke selv om den er mesterlig utført, både rent håndverksmessig og i bildeflatens rytme, bevegelse og fargebruk. Hans uttrykk kan være abstrakt, figurativt, konseptuelt eller skulpturelt. Tematikken spenner over alt fra krig, fred, natur, konsum og urbefolkninger. Han viser en forbløffende innsikt i fargespillet og i linjeføringene, og bruker mye tid på å få kunstverket til å gå opp i en samstemt enhet. Kunstverket skal helst svinge, som en velkomponert jazzlåt. Kleivas kunst er ofte en miks av råskap og ynde. Kniven, militærhelikopteret og avskallede kroppsdeler kombineres gjerne med stille vibreringer i et vann, idylliske landskaper, avstemte farger, fyldige lepper eller ømme hender.

Her begynte Gras-gruppa å trykke silketrykkplakater. Etter hvert fikk de tak i nye lokaler i Christian Krohgs gate, samt en bedre trykkpresse, og begynte nå også å organisere politiske studiesirkler. Gras markerte seg med rimelig plakatkunst til folket og sprelsk installasjonskunst. Gras utviklet seg videre til et rent arbeidskollektiv og ble en viktig aktør for kunstnerne som omsider fikk forhandlingsrett med staten og gjennomslag for garantiinntekter for kunstnere. Gras opprettet dessuten Norske Billedkunstneres fagorganisasjon. Kleiva var med i det første styret.

Okkupant Hans nærmeste kunstnervenner var og er Anders Kjær og Willibald Storn. De to har nok provosert kunstpublikumet langt kraftigere enn Kleiva. Kjær, Kleiva og Storn har gjennom et langt liv satt sterke spor etter seg i norsk samtidskunst. De var sentrale aktører i kunstnerkollektivet Gras etablert i 1970, som hadde sterk kulturell innflytelse i de fire årene de var aktive. Vaterland skole, som skulle rives, ble okkupert av Kleiva, Storn og Kjær for å vise samfunnet at det var feil å rasere gamle miljøer. Kunstnerne ville ha et sted å være og arrangerte demonstrasjon på stedet. Per Kleiva lagde plakat til aksjonen med påskriften: Revolusjonen er i gang – Følg på! Skolen ble senere omgjort til kulturhus der ulike kulturarbeidere og sosialarbeidere møttes for å støtte hverandre, og for å arbeide med å endre samfunnet. På loftet etablerte Gras et lite trykkeri da Per Kleiva fikk overta den gamle trykkpressen til Svend Skaar Olsen.

Vestlandsrøtter Ytterst ute mot havet, på Senja, ble Per Kleiva født for 78 år siden. Faren var lærer i folkeskolen. Han skrev også bøker. I tillegg var han utdannet møbelsnekker og tegnet hus for lokalbefolkningen. Da Per Kleiva var 13 år, flyttet familien på fem til Gulen i Sogn. Naturen var ikke et tema som opptok den unge Kleiva i vesentlig grad. De ville fjellene og de dype fjordene var en selvfølge for han da. – Jeg så ikke på naturen slik jeg ser på den i dag. Nå er det naturen som inspirerer meg mest. Jeg prøver aldri å gjengi naturen slik den er, jeg dikter og skaper fantasilandskaper. Faren var god til å male akvareller og å tegne. Han gav sønnen tegnesaker under krigen. Det var kun papir og blyant som var tilgjengelig, men det dugde til å forme bilder. Kleiva oppdaget fort at han hadde et godt grep på tegningene, men var mest opptatt av å fiske. Å lage bilder var bare en adspredelese den gangen. På realskolen beundret klassekameratene Kleivas tegne­talent. Mange spurte han om hjelp til å lære å tegne. Tidlig i 1950-årene dro Per Kleiva til Bergen. Der fikk han jobb som vindusdekoratør i et lite firma. Han jobbet også som teatermaler, som assistenten til Sigurd Winge på Det Norske Teatret. 4/2011

31


Mektig vestlandsnatur i Rosendal.

I unge år vurderte Kleiva å bli teatermaler eller reklametegner. – Reklamebransjen var lite ansett på 1950-tallet, men å satse på kunst tok jeg ikke sjansen på da. Jeg søkte på Kunst- og ­håndverksskolen med tanke på en jobb innen reklamebransjen. Da jeg kom inn, ble jeg oppfordret av en lærer til å søke på Statens kunstakademi. Jeg kom inn med bildet Sommerjobb på sildefisket og gjennomførte to års studier i Oslo og ett studieår i København.

Et blikk sa alt – Per Krohg var malerprofessor på Kunstakademiet. Han betydde mye for meg da jeg studerte, selv om han ikke sa så mye. Krohg mente at den beste måten å lære å male bilder på er gjennom aktmaleriet. Jeg stod derfor mye og malte akt i denne perioden. Da han nærmet seg arbeidet mitt, sa han ingen ting. Vi vekslet kun blikk. Han var en tøff lærer selv om han ikke brukte mange ord. Gjennom blikkene lærte jeg å forstå hva han mente. Vi så bare på hverandre. Når han først sa noe, repeterte han til stadighet at det er ingen enkel jobb å bli kunstner. Sant nok. Uten å ville det helt og fullt går det ikke. Jeg gikk i en god skole under Per Krohg, han fikk meg til å se, se klarere, mer presist og skrelle vekk unoter. Å forenkle, og å lære å se på nytt gjorde at jeg beveget meg bort fra mine tidligere arbeider. Fargene ble etter hvert færre, og uttrykket renere. Under studietiden oppholdt jeg meg i ulike perioder ved kunstakademiene i Firenze, Stockholm og København. I Firenze gikk jeg i museer og sugde inn inntrykkene på dagtid. På kveldstid kopierte jeg de gamle mestrene Tizian og Botticelli på rommet jeg leide. – Da jeg var 30 år, i 1963, debuterte jeg på Høstutstillingen med fargetresnittet Portrett av ein målar. På dette stadiet i livet var Kleiva påvirket av abstrakte kunstnere, blant annet av fransk-russiske Serge Poliakoff og tyskeren Julius Bissier. 32

4/2011

Året etter, i 1964, hadde han sin første separatutstilling i Oslo på Galleri 27 med 18 tresnitt, påvirket av den franske skolen.

Oppvåkningen – Etter kunstutstillingen 106 former for kjærlighet og fortvilelse på Louisiana Museum i København i 1964 , der jeg så pop artkunst på nært hold, forandret alt seg. Denne utstillingen gjorde at jeg tok et endelig farvel til fransk påvirkning. – Det emosjonelle, det sanselige og den rå direktheten i pop art-kunsten traff meg midt i hjertet. Andy Warhol var representert med flere svart-hvitt-serigrafier på utstillingen. Warhol prøvde ikke å lage kunst. Kunst var for han totalt uinteressant. Det var spontanitet og følelser i kjente objekter han ønsket å formidle. Formen ble underordnet følelsene. Warhols silketrykk av den elektriske stolen boret seg fast i meg. Men det var Jim Dine som gjorde mest inntrykk på Kleiva. Han var enda et hakk mer taktil, emosjonell og direkte i sin kunst enn Warhol. Også samtidskunstnerne Robert Rauschenberg og Jasper Johns, som Kleiva så for første gang på en utstilling i Stockholm, påvirket han sterkt i denne perioden. De nye impulsene førte til et helt nytt uttrykk hos Kleiva, som ble vist frem på Gruppe 66-utstillingen i 1966 i Oslo kunstforening. Her ble hans installasjonsverk Softly as in a Morning Sunrise offentliggjort. Dette var assemblage-kunst laget av ulike brukte materialer, som Kleiva fant på søppelplasser og i bruktbutikker. En hånd stiger ut av verket, omgitt av en sol med sorte, vibrerende striper. I nedre del sees en rusten bilmotor der en bukett med metallblomster er stukket inn i gitteret. Det var ingen tvil om at Kleiva hadde skiftet stil fra fargerike og halvabstrakte tresnitt til konseptkunst. Anerkjennelse Mot slutten av 1970-tallet valgte Per Kleiva å si farvel til sitt ­politiske arbeid, i hvert fall rent partipolitisk. Solidariteten med


svake grupper har han likevel bevart friskt og levende gjennom hele livet. Han bosatte seg på Nesodden i 1972 med kone og oppdro to døtre. – Jeg etablerte meg sent, fordi det tok tid før jeg fant kona … Nå har vi vært gift i 40 år. Døtrene har gått i sin fars fotspor og valgt kreative yrker. Den eldste datteren, som nå er 39 år, er arkitekt. Den yngste er 36 år og scenograf. Gjennom de siste 40 årene har Per Kleiva hatt en jevn kunstproduksjon, hovedsakelig av grafikk og maleri. I seks år, fra 1987 til 1993, var han professor ved Statens kunstakademi i Oslo. I denne forbindelse samarbeidet han også med Arkitekthøyskolen i Oslo og underviste i romkunst. – Det ble lansert en del ville ideer i dette forumet, som også inkluderte musikk og lyd. – Selv om jeg møtte mange flotte unge mennesker i denne perioden, var det ikke et kall for meg å være lærer. De unge studentene tok for stor plass inne i hodet mitt, det kjentes nesten ut som om de bodde inne i meg. Jeg var pumpet etter de seks årene, og det var godt å trekke seg tilbake igjen til en mer anonym tilværelse i atelieret på Nesodden. En ting Per Kleiva alltid har likt er å jobbe i, er store formater, helst i høyder over en 1,80 meter, samme høyden som han selv ruver over bakken. – Å jobbe med utsmykningsoppgaver har vært givende. Jeg har vært heldig som har fått mange slike oppdrag, blant annet i Det Norske Teatret. Her henger en stor vinge i tre, sammen med en fugl i jern. Verket gav jeg navnet Stille tegn. Fuglen snur nær solen og går i oppløsning. Motivet er inspirert av romanen Ikaros av Axel Jensen. Vingen tar opp i seg rommet ved siden av. Utsmykningen i Det Norske Teatret var en åpen konkurranse, som Kleiva vant. Utsmykningen i Distriktshøgskolen i Molde er en annen oppgave Kleiva trekker frem. Arbeidet måtte gjennomføres på stramt budsjett. Kunsten består av et motiv felt ned i et steingulv. En bekk renner gjennom et langt rom omgitt av hvit og svart stein. En tynn bekk stikker seg fremover. Bekken ble veldig smal på grunn av et trangt budsjett, sier Kleiva og smiler. Mange av motivene til kunstneren er knyttet til litteratur og lyrikk. Jan Erik Vold er en god venn. Kleiva har laget flere omslag til hans mange diktsamlinger, samt bokillustrasjoner til blant annet Tarjei Vesaas, Rudolf Nilsen, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Selv er Kleiva så glad i lyrikk at han gjerne skulle vært dikter om han ikke ble maler. Titlene på verkene hans vitner om en finstemt og lyrisk åre. Han smykker bildene med rytmiske ord, som også har en funksjon til: de skal si noe om det samfunnet vi lever i. Hør bare på disse titlene: At hendene er våre eigne, 1977. Og jorda skal en ein gong minnast oss for våre gjerningar, 1979. Dei vaksne si verd, 1975. Spora etter deg vil alltid bli ståande, 1966. Byen i mennesket, 1968. Per Kleiva er en kunstner som har større visjoner enn å behage øyet med sin kunst. Han vil få betrakteren til å tenke og fundere over de valg vi gjør, om vi handler rett eller galt. Han gir aldri svar, men pirker galant i det som er ubehagelig. Dette gjør at vi tvinges til å tenke, reflektere og undre oss over det som skjer i våre nære eller fjerne omgivelser. I Trondheim Kunstforening fra september til november i 2010 ble det arrangert en stor retrospektiv utstilling med Per

Kleivas arbeider. Her fikk publikum se spennvidden til kunstneren gjennom de siste 50 år. Kunstneren som er innkjøpt av ­offentlige og private kulturinstitusjoner, det private næringsliv, offentlige bygg og private samlere.

Smekkfullt Etter et par timer om bord på ferja går vi i land. Per Kleiva har snakket seg varm. Nå trenger han litt frisk luft. Like bak oss sitter sangfuglen Tone Damli, som også skal av båten sammen med sine musikere. De skal opptre på konsert i kveld i Rosendal samfunnshus under årets Rosendal musikkfestival fra 27. til 30. mai. Den lille bygda er et attraktivt sted for kulturkjendisene på sommerstid, og det er ikke vanskelig å trekke folk til vestlands­grenda som er omgitt av pittoresk natur. Regnet har ikke stoppet å dryppe ned fra himmelen. Vi småløper bortover grusveien med oppslåtte paraplyer for å gå inn i varmen til galleri Guddal, som ligger noen få meter fra ferjekaia. Galleriet har vært åpent en time før vi ankommer stedet. Vi legger straks merke til at det allerede er røde prikker på de fleste av bildene. I det lyse og moderne galleriet har innehaver og daglig leder Gøril Guddal invitert direktøren for Innovasjon Norge, Nina Broch Mathisen, til å holde åpningstalen. Hun forteller om ulike faser i Per Kleivas kunstnerliv, og skildrer hans mange roller i kunsten, også som samfunnsprovokatør. Etter talen klappes det i lokalet, som er stappfullt av Kleiva-patrioter, familie og tilreisende gjester. I cafeen i galleriet sitter folk på alle stoler. Ikke så rent få har latt seg friste av lokalbakte lefser og sveler med ditto bringebær- eller jordbærsyltetøy. Stemningen er summende høy i det kaffeduftende galleriet. Etter utstillingen kjører vi bil sammen med Kleiva opp til Baroniet i Rosendal. Det er første gang kunstneren besøker Norges eneste baroni fra 1600-tallet. Kone og slekt fra Bergen er med for å se det berømte bygget og rosehagen i det praktfulle landskapet. Bena er ikke så gode som før, så han får slippe helt inn til porten med bilen. En guidet omvisning i det høyborgerlige Baroniet venter. Selv en gammel radikaler lar seg imponere av pompen og prakten i det staselige bygget, men det er naturen rundt som beveger kunstneren mest. Vestlandsfjellene, fjorden, den irrgrønne marken, det ville og det utemmede landskapet han kjenner seg så godt igjen i. Det er dette han vil stoppe opp ved og ta et ekstra blikk på, på denne regnvåte forsommerdagen.

Per Kleiva (f. 1933) Utdanning: • Statens kunstakademi 1955–1957. • Kunstakademiet i København 1959. • Studieopphold ved Kunstakademiet i Firenze . og Kunstakademiet i Stockholm.

Utstillinger i utvalg: • Høstutstillingen 1963. • Separatutstilling på Galleri 27 i Oslo 1964. • En rekke separatutstillinger i inn- og utland 1965–dd.

Innkjøpt i utvalg: • Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Museet for samtidskunst, Århus kunstmuseum, Künsthalle Rostock Tyskland og Nasjonalmuseet i Warzawa.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen. 4/2011

33


ELLING REITAN e l l i n g r e i t a n . c o m /e l l i n g r e i t a n . n o

To utstillinger i India samtidig. Ă…pning 10. nov. i T ime&Space Galler y, Bangalore og 12.nov. i Dhoomimal Galler y, New Dehli.


Gjennom nåløyet – i kresent New York galleri

– Det tok meg tre år å få i land avtalen med Jason McCoy Gallery i New York, sier Kenneth Blom. – Da jeg viste frem originalarbeider for første gang, gikk det tre sekunder før avvisningen kom, kontant. Det var bare å snu i døra, reise hjem igjen og male nye bilder. 8. juni i år kunne Kenneth Blom se tre av sine verker på veggene i det prestisjefylte galleriet med utstillingen Northern Light. Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas / Jason McCoy Gallery

Sammen med utvalgte bilder av de gamle mestrene J.C. Dahl (1788–1857), Christoffer Wilhelm Eckersberg (1783–1853), Svend Hammershøi (1873–1948) og Edvard Munch (1863–1944) kunne New York-publikumet også studere Kenneth Bloms tre malerier The Office, The Sun og The Disturbance frem til 29. juli i år i Jason McCoy Gallery. Utstillingen med den utvalgte buketten av billedkunstnere inkluderte også samtidskunstnerne Erik Schmidt fra Tyskland (1968) og danske Trine Søndergaard (1961). I maleriet The Sun ser vi to skikkelser i forgrunnen som betraktes bakfra. De står i et bylandskap. Midt imot skinner solen. Hovedpaletten er i ulike blåtoner, sort og gult. Blom forteller at den venstre siden i bildet er inspirert av en gatefasade i Sør-Italia. Den andre bygaten er ren fantasi. Motivet er skremmende og poetisk på samme tid, bygget opp av geometriske former med en sterk rytmisk komposisjon. Også i verket The Office, malt i januar 2011, er det en skikkelse i bildet. Her ser vi bare ett menneske, og det er ingen speiling i flatene. Rene geometriske former spiller en vesentlig rolle i maleriet. Rommet personen oppholder seg i, minner om et kontor. 36

4/2011

– Fargene i motivet har jeg hentet fra bilder jeg har malt litt tilbake i tid. Blåtonene og det sorte er kommet frem igjen. Da jeg kom inn i galleriet i New York City og så maleriet på veggen for første gang, stod galleristen McCoy foran bildet sammen med to jødiske samlere. Da han fikk øye på meg, utbrøt han: Blom, maleriet ditt er fantastisk! Bedre velkomst til det kresne New York-galleriet er det vel neppe mulig å få, tenker vi … Det tredje maleriet, The Disturbance, er enda et hakk mer poetisk i uttrykket enn de to foregående verkene. Også her har Blom brukt utsøkte linjer og geometri for å skape dybde i flaten. I bildet står personen med ansiktet vendt frem mot betrakteren. Motivet er inspirert av både fotografi, litteratur og poesi. I deler av maleriet bruker Blom abstraksjon.

Abstrakt og figurativt – De gamle mestrene, blant annet J. M. W. Turner (1775–1851), var genial i sin bruk av abstraksjon. Ved å studere hvordan figurative malere fikk frem høylyset i bildene, i gullgjenstander, i en gardin, i en brynje, er det opplagt at de har brukt abstrak-


– Northern Light er den andre utstillingen vi organiserer som inkluderer arbeider av Kenneth. Vi oppdaget Kenneth for noen år siden og ble fort begeistret for hans unike evne til å fange inn tydelige sinnstemninger gjennom sin evne til stilsikker figurasjon og abstraksjon.

THe SUN, olje på lerret, Kenneth Blom 2011.

sjonen for å etterligne lys og gjenstander. Jo nærmere man kommer en detalj i et stort verk, desto mer abstrakt er det bygget opp. Kenneth Blom har, etter at han gikk ut fra Statens kunstakademi i 1994, utmerket seg med malerier der figurasjon og abstraksjon går som hånd i hanske. Verkene er humane og eksistensielle, følsomme, nære, strenge og stramme på samme tid. Formen og innholdet synes å være av like stor betydning. Tematikken i Bloms bilder handler ofte om livets gang, om fødsel, vennskap, kjærlighet, ensomhet, død og begravelse. Ett eller flere mennesker i bildene er som regel omgitt av geometriske og abstrakte bakgrunner. Bildeflaten er matematisk komponert. Det som ved første øyekast kan virke som tilfeldige strøk og linjer, er nøye beregnet for å få frem dynamikken mellom det abstrakte og det figurative uttrykket.

Det er en følelse av lengsel og ensomhet i hans verker, som utfordres gjennom en sterk malerisk kontrast mellom anonyme skikkelser og arkitektonsike elementer. uttrykket er svært tidsriktig samtidig som det er klassisk. (Stephanie B. Simmons. Direktør. Jason McCoy Gallery)

Lunsj med den danske dronningen – Den danske dronning Margrethe var med på festlunsjen i galleriet dagen etter åpningen hos Jason McCoy, forteller Blom. To runde bord var dekket på til 18 mennesker. Forsamlingen bestod for det meste av investorer og velstående, kunstinteresserte jøder, og en ballettdanser. Flere var langt over 80 år. Svært hyggelige og oppegående mennesker. En dame i rullestol med fornemt vesen satt ved bordet, iført tunge gullsmykker. Hun var tydeligvis ingen hvemsomhelst. Jeg har aldri sett eller møtt slike mennesker før. Etter denne lunsjen skjønte jeg at gallerist Jason McCoy har gode kontakter blant kunstsamlere på Manhattan. Selv følte jeg meg som en statist i en Woody Allen-film, og en som titter på et fornemt middagsselskap bak et forheng … Begynte med et nachspiel – Galleristen poengterte raskt at det ikke er noen ulempe for en kunstner å opptre sympatisk høflig og ydmykt. Arroganse er det bare å styre unna, sier Kenneth Blom. Denne byen har til enhver tid ca. 20 000 kunstnere som ønsker seg et galleri .... Selv er Blom sterkt til stede, han er full av energi, og har masse selvironi. Han snakker fort, og mye. Når han prater, er han en mester til å male med ord og krydre ordbildene med komiske innslag, noe som får tilhørerne til å le, ofte. Øyene ser direkte på deg, noen ganger borer de seg fast, eller ser bort på ett eller annet, som om han har fått los på noe veldig spesielt. – Det var aldri aktuelt å skjelle ut galleriet da de ikke ville ha de første bildene mine, sier kunstneren. Det var bare å si seg enig i at jeg hadde tenkt taktisk istedenfor å bare male mine bilder.

4/2011

37


the sun, olje på lerret, Kenneth Blom 2011.

– Mitt første møte med Jason McCoy Gallery startet på et nachspiel i 2007. Ikke i USA, men i Norge. Jeg hadde nettopp stilt ut bilder i Stavanger kunstforening, der kulturråd Mary Miller var til stede. Senere på kvelden, eller natten er mer presist å si, havnet vi på nachspiel. Den skotskfødte Miller, som måler 1,50 på strømpelesten, er en racer til å danse, og vi ga oss ikke før kl. 04 om morgenen. Mens vi danset og moret oss, fortalte hun om sin gode gallerikontakt i New York, Jason McCoy. Jeg glemte aldri denne anbefalingen. Før jeg ringte gallersisten, snakket jeg med Miller. Dette var på en mandag. Samme uke, på en torsdag, satt jeg på flyet fra Oslo til New York. Vel fremme ble jeg intervjuet av galleristen. Han likte det han hadde sett av mine malerier i bøker og kataloger. Han lurte nå på om jeg kunne vise ham noen originalarbeider. Hvor lang tid er det mulig å få, tenkte jeg, men før jeg rakk å tenke mer, utbrøt jeg: Du kan få se nye malerier om en måned. Nøyaktig en måned senere satt jeg på New York-flyet igjen med fem nymalte bilder i bagasjen. Denne gangen tenkte jeg at nå må du vise ham hvor flink du er. Vis frem alt du kan. Dette er den eneste sjansen du får, trodde jeg! På møtet dukker det opp tre ansatte. De ser på bildene i tre sekunder. Så sier McCoy: – Her setter jeg av tid til deg og gir deg en sjanse, og så viser du frem fem helt upersonlige bilder. Det er ikke dette vi vil ha. Hvor ble det av deg og din malerstemme? Jeg ble paff, men mumlet likevel frem: Du har helt rett. Jeg beklager. Og tok med meg fire av fem bilder hjem igjen. De beholdt ett. I forbindelse med utstillingen på galleri Haaken i 2009 fikk jeg plutselig nytt mot og sendte galleriet en mail for å informere om utstillingen og la ved foto av maleriene. Til min store overraskelse fikk jeg raskt svar tilbake: Takk for hyggelig mail, dette var det vi så etter. Jeg reiser til New York på nytt, og nå starter samarbeidet. Første utstilling med Bloms bilder ble holdt i 2010 Galleriet er ikke kjent for å forhaste seg. De er grundige og kvalitetsbevisste. Målet deres er å beholde sin posisjon som et 38

4/2011

Side om Side med Munch henger Kenneth Bloms bilde The Disturbance.

velrenommert kunstgalleri på Manhattan. Det har tatt 30 år å bygge opp den posisjonen de har i dag. Å følge moten, eller å hive seg på trender, er noe de holder seg unna. De følger sitt eget opplegg for utvelgelse av kunst. Budskapet de stadig gjentar til meg, er at det tar tid å selge en norsk kunstner i New York. Dette er jo en nådeløs by.

På herreklubb i New York – Et par dager etter åpningen inviterte gallerist Jason McCoy på lunsj i den ærverdige herreklubben The Century Club, en gentlemansklubb for forfattere og intellektuelle på Manhattan etablert på 1880-tallet. Det knirket i det gamle gulvet da vi gikk inn. Veggene var dekket med mørkt treverk. Lokalet minte meg litt om en miks av Frimurerlosjen, et gammelt bibliotek og om Theatercafeen, forteller Blom. – Kelneren som serverte, hadde på seg lilla blazer. Hver gang han bukket, skled tupeen litt ned, men jeg kunne jo ikke le … Å tre inn i dette lokalet og oppleve den 120 år gamle herreklubben, som kun er åpen for medlemmer, er den mest ekstraordinære opplevelsen jeg har hatt i New York. Rundt oss satt det mennesketyper jeg heller aldri har sett før. Selv var vi tre menn rundt bordet: Galleristen, som er nevø av maleren Jackson Pollock (1912–1956) og oppvokst med kunst, Fredrik Nergaard, som driver og eier galleri Haaken, og meg. I dette selskapet følte jeg meg nok en gang hensatt inn i en uvirkelig scene, som i en Ingmar Bergman- eller Bogarth-film. Sommerutstillingen Northern Lights fikk bra respons hos publikum og ble godt besøkt gjennom alle de ukene den var tilgjengelig for publikum, ifølge galleristen. – Selv elsker jeg å være i New York og besøke biblioteker og museer, blant annet Neue Galerie med tysk og østerriksk skulptur, maleri og møbeldesign fra perioden 1890–1940. The Frick Collection, et herskapshus ved Central Park med Corot, Vermeer, Velásquez og mange andre fantastiske arbeider, og ikke minst


e.

the office , olje på lerret, Kenneth Blom 2011.

Metropolitan Museum of Art. På Metropolitan spør betjeningen hva vil du betale når du går inn, alt fra 5 til 50 dollar …

arkitekt. Jeg oppdaget at jeg elsket å male, og at jeg trivdes på tegnesalen.

En sosial fyr Selv om Kenneth Blom har stilt ut bildene sine i et av New Yorks beste gallerier, er den første nordmannen med separatutstilling på Sotheby`s og tidlig tatt inn i varmen av galleri Haaken, har han beholdt fotfestet og har en avslappet holdning til egen suksess. – Jeg kan ikke tenke på og bry meg så mye om medgangen, jeg må bare stole på meg selv og mitt eget uttrykk. Selv om jeg ble omtalt som en helt i VG og Dagbladet i forbindelse med Sotheby`s-utstillingen i 2007, ble jeg ikke kjempeglad da det skjedde. Jeg merket jo ingen forandring. Bildene var like bra eller dårlige. Jeg har også fått helsides slakt blant annet i Aftenposten. Det var kanskje litt dumt å kalle den første haien jeg malte, for Lotte ... – Jeg har alltid sett på meg selv som en normal fyr, energisk, åpen og sosial. Men da jeg gikk på Kunstakademiet, følte jeg meg rar, fordi jeg var så lite rar. Familien flyttet fra Danmark til Norge da jeg var fem år. Jeg tegnet kun kjedelige tegninger i barndommen, var utålmodig og likte ikke å sitte stille. Moren var hjemmeværende, og faren designer. Faren tok ofte sine to barn med til Folkemuseet når de hadde fri, for å tegne gamle hus og folkedrakter. Hjemme hos Blom-familien var stuene alt annet enn gammelmodige, de var møblert med danske klassikere. Unge Kenneth kunne svinge seg i Eggetstolen og lese bøker under en Ph-lampe. – Jeg vokste opp i en beskyttet tilværelse på Bestum i et hus med stor eplehage, drømmen var å bli flyger eller tannlege. I 1984 begynte jeg på Nissen videregående skole på musikklinjen. Da min søster begynte på Einar Granum kunstskole, ble det avgjørende for mine fremtidige valg. I dag er hun utdannet

Venn med Haaken – Da jeg var 16 år, begynte jeg å gå forbi galleri Haaken, men torde aldri å gå inn. Jeg bare lusket rundt, forbi huset, og tenkte: Ja, ja, en vakker dag går jeg kanskje inn ... – På utstillingen Norske bilder i Rådhusgalleriet så Haaken maleriene mine for første gang. Via en høflig tilnærming sjekket han meg ut hos min tidligere professor ved Kunstakademiet, Ørnulf Opdahl. Så ringer Haaken plutselig. Jeg sitter i en båt på Sørlandet og snakker i mobiltelefonen. Årskiftet 1999/2000 åpner jeg utstilling på galleri Haaken. Hver uke frem til han gikk bort i 2007, kom han på besøk i atelieret mitt. Han var lidenskapelig opptatt av kunst. Haaken hadde mange faste kunder, som han dukket opp med på atelieret, preget av et miljø som er det nærmeste man kommer en adel i Norge. Vi ble venner etter hvert, og jeg glemmer aldri turene vi hadde sammen. Han var sjeldent godt belest, og jeg opplevde han som varm og sårbar. Han hadde en intelligent sans for humor, og kunne drikke hvem som helst under bordet, uten selv å bli synlig full. Haaken lærte meg å være ydmyk. Han sa at de største kunstnerne han møtte, Pablo Picasso, Lucien Freud og Francis Bacon, var de mest ydmyke. Våren 2011 var Blom på ny aktuell med separatutstilling på galleri Haaken, der 11 nye malerier ble vist frem. Alle ble raskt solgt. Fire bilder på bakrommet gikk også unna på åpningsdagen. Halvparten av kjøperne var nye. Melankolsk klang Kenneth Bloms malerier har i de senere årene kretset rundt en melankolsk klangbunn. 4/2011

39


det figurative malerspråket uten å benytte et figurativt vokabular.

UNder SepArATUTSTiLLiNGeN i Galleri haaken i mai år ble samtlige av Bloms malerier solgt, deriblant dette, Disturbance II.

Som mange andre kunstnere er heller ikke Blom upåvirket av Munch, som på mesterlig vis skildret menneskesinnets skif skiftende tilstander i sine malerier. Å male ble for Munch en måte å holde ut på, å få ut sin egen livssmerte. Her i nord har melankolien blitt sett i sammenheng med vårt kalde klima, og de lange og mørke vinterkvelder. Selv vil Kenneth Blom ikke si noe som helst om melankolien i sine bilder. Han vil ikke lime seg opp til begreper. Å snakke om melankoli er vanskelig. – Altfor mange har snakket i hjel ord som melankoli og sårhet. Risikoen for å ende opp i en klissete hengemyr av svada gjør at jeg holder avstand til mange av disse opprinnelig vakre ordene. Jeg maler om disse temaene fordi jeg ikke klarer å snakke om det. – Det er en stadig kamp som pågår i atelieret, der jeg bedriver en intens dialog sammen med bildene mine. Blom skildrer ofte mennesker som er ensomme i en gruppe, og som venter på en forløsning. Om et lite sekund kan noe skje. Fargekombinasjonen må ikke ha i seg for mye patos. Om det skjer, ja, da må formen kompenseres. Øyet må få vandre. Kunstneren bruker systematikk, intuisjon, medfølelse og empati som virkemidler når han maler. Selv hevder han at det eneste virkelige talentet han har, er sin medfødte intuisjon. – Jeg definerer intuisjonen som et emosjonelt forvarsel. Intuisjonen er det første som sier meg noe. I bildene bruker jeg mennesker som opptrer på en tenkt scene, der de kan klage, hate eller elske. Maleriene mine må oppleves over lang tid, det er ikke om å gjøre å få inn budskapet med en gang. Inspirasjonen henter jeg fra overalt, fra mine nære omgivelser, fra filmstills, aviser, fotografier og private bilder. Alle maleriene bygger på 50 prosent fotografier og 50 prosent fantasi. Foto er for meg mindre komplisert enn maleriet. Det er mindre tidkrevende, og det er kanskje dets svakhet ... Jeg bruker fotografiet som et underlag i mine malerier for å skape regi som på en teaterscene. Jeg vender og bøyer på virkeligheten. Når jeg maler, stiller jeg opp motivet, visker ut og bygger opp. Jeg skaper et omriss, lager silhuetter eller tydelige figurer. Jeg prøver å skape rom for empati og magi. Virkemidlene er

40

4/2011

Ti års kunststudier Kenneth Blom studerte kunst i ti år før han debuterte med sin første separatutstilling i Galleri 27 i 1998. Først studerte han et par år på Einar Granum Kunstskole, deretter fire år på Kunstakademiet, senere ett år i Düsseldorf, før han avsluttet med et mesterår på Kunstakademiet. Han debuterte på Høstutstillingen i 1997 med maleriet Lignelsen om dinarene. Gjennom studietiden, særlig de fire første årene på Kunstakademiet, pågikk det en dragkamp mellom det figurative og det konseptuelle uttrykket. På 1990-tallet var Blom fascinert av teknomusikk og sterile bygninger, og det blålige lyset på offentlige toaletter. I en rus av Airbrush-teknikk malte han abstrakte bilder. – Jeg hadde en abstrakt periode under studietiden i Düsseldorf, et akademi som var knallteoretisk, der jeg forstod lite til å begynne med, og mindre da jeg sluttet ... Blom studerte under professor Gerhard Merz, i Düsseldorf, som lærte han å kombinere maleri og arkitektur. Han var inspirert av Dan Flanvins minimalistiske lysstoffrørkunst og malte i denne perioden bildet Narkolys. Sykehus, togstasjoner, flyplasser, undergrunner, de kalde og industrielle kulissene som livet utspiller seg i, var inspirasjonskilden da. Etter at Blom kom hjem fra Düsseldorf, malte han over alle sine abstrakte bilder. Han sa farvel til konseptuell og minimalistisk kunst for å vende tilbake til et mer figurativt og emosjonelt maleri, der frossede øyeblikk, grupper av mennesker, rektangulære og kvadratiske strukturer er sentralt i motivene. Kenneth Blom oppholder seg i atelieret hver dag, og går rett inn i malerprosessen uten noen former for ritualer. Han henter mye fargeinspirasjon fra Cezanne og foretrekker fargekombinasjoner basert på treklang treklang, og går ned i valør ofte ved bruk av komplementærfarger. Det er lenge siden han kjøpte 600 tuber med rosa og oransje farge på KEM. Den beste kritikeren er Anine Müller, som også har studert på Kunstakademiet. Sammen har de barna Isak og Johannes på ti og tre år. – Jeg stoler blindt på henne, hun har et rått blikk for linjer, farger og komposisjon. Akkurat nå maler Kenneth Blom på et triptyk på 160 x 180 cm x 3 som skal vises på Art Copenhagen i september, en messe han er invitert til gjennom sitt ferske samarbeid med et Berlin-galleri. Det blir separatutstilling i Berlin i november. – Noe av det som driver meg fremover, er opplevelsen av å se malerier som skaper en sterk tilstedeværelse i meg. Det å delta og skape tilstedeværelse er sterkt. Å male er også en måte å holde ut på ved å formidle inderlighet, og å ta inn over seg noe av det som går på en annen kanal. Og ikke minst tabbene ... det hender jo at jeg unngår å gjøre den samme feilen to ganger ...

KENNETH BLOM (f.1967) Utdannelse: • Statens kunstakademi, 1990–1994. • Düsseldorf Art Academy, 1994–1995.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.

N


1140

! t e h y N

Aftenposten K Aftenposten K er Norges nye kulturmagasin. Med 11 utgaver i året byr vi på aktuelle artikler fra landets beste kulturskribenter, samt stoff fra Aftenposten og anerkjente aviser, tidsskrifter og magasiner fra hele verden.

Film & tv / Musikk / Litteratur / Teater / Kunst / Arkitektur

Kultur / SEPt 2011

Harald

Eia

Temaer som kunst, film & tv, musikk, litteratur, teater og arkitektur er hovedstolper og vi presenterer internasjonale kulturtrender og dybdeintervjuer med aktuelle kulturpersonlig­ heter – alt for å holde deg oppdatert på det som rører seg i kulturverdenen.

om Humoren Hos

FraNz KaFKa NicolE KrauSS

Forfatteren av Kjærlighetens historie er tilbake med ny roman

JaN KJærStad

om Haruki murakami

ari KauriSMÄKi kultregissøren tar Farvel med Filmen

Pluss!

Anmeldelser meninger inspirAsjon TilBAkeBlikk Tendenser BC

1324

04

kr 69,15004

DaviD sylvian

80-tallets popikon lager bedre musikk enn noen gang. nå kommer han til norge.

7 023060 113247

lAnSeringStilbud 1

5 utgaver for kun

199,-

Bestill på SMS! Send: KK5 til 1905 lAnSeringStilbud 2

11 utgaver for kun

1140

1140

Bestill i dag! Film & tv / Musikk / Litteratur

/ Teater / Kunst / Arkitektur

/ Kun st

du SpAre r

146,- *

Bestill på SMS! Send: KK11 til 1905

du SpAre r

380,-

Kult Kultur ur / / SEPt 201 SEPt 1 2011 Kultur / SEPt 2011

Hara Harald ld Harald

E EiaEia ia om Hu

Humoren mor Hos en Ho aN Fr zFr s om HumorenaN Hos KaFKzaK aFK a Nico FraNzNi KaFKa colE Fo Kr lE Kr au ttere For fatteren rfa au n avSS his av Kjærlig SS torKjærligh NicolE histKrauSS orie er tilba ie er tilbeten ake sme hetens ke med Forfatteren av Kjærlighetens ny rom d ny JaNroman historie er Ja tilbake med ny K Jær an roman N KJ om rS S ta om HaruæHa ki d tad ki muru JaN KJærSt rak mur ak ad ar i K au ami ami om Haruki arimurakami Ka kuur riSM ltreiS kultreg MÄ gi ssørKi ÄKi Faiss rvel ørm ari KauriS en Farvel MÄKi edtar en ta

r med Fil kultregissøren tar menFilmen Farvel med Filmen

PlusPs!luss! Pluss!

An Anmeld meldel se els r meer nin men ing ins er ger Anmeldelser pir inspTil irAsjonAsjon meninger TilBAke BAkeBlikk Blikk Te inspirAsjon Tendenndenser TilBAkeBlikk ser

Tendenser 150 15004 247

1500

4

Da viD DDa vD sy lv ian ssyylviaavin D lviain

80-tallets popikon lager bedre musikk 80-tallet enn noen gang.snå popkommer ikon lager han til norge. enn noe 80 bedre mu n -t gan sikk enn no alleg.tsnå pokom pikomer han til en ga ng. nå n lager be norge. dre m komm us er ha n til no ikk rge.

Kundesenteret: Kmag@kundetjeneste.no / tlf.: 23 36 19 74 (man-fre 08-16). *i forhold til ordinær løssalgspris.

tur / Kuns t / Ar

om

379,-

/ Ark itek

kitek

tur


Nytt internasjonalt galleri på Tjuvholmen

a-ha har pensjonert seg, men Magne Furuholmen har ingen planer om å bli pensjonist. I mange år har han vært aktiv som billedkunstner ved siden av sin musikerkarriere, og denne virksomheten har nå tatt en ny retning. Sammen med sin faste gallerist i London, Paul Stolper og Hugo Opdal, suksessrik gallerist på Flø på Vestlandet, satser han friskt som gallerist i Oslo. Og ikke mindre enn midt i smørøyet på Tjuvholmen, hvor det allerede er blitt mange gallerier som b ­ idrar til å gjøre Tjuvholmen til den nye kunstbydelen.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

Galleriet, som har fått navnet Stolper + Friends, åpnet 1. september, og da med ingen ringere enn britiske Damien Hirsts vakre sommerfuglserie Souls som hovedattraksjon. Magne Furuholmen skulle selv ha hatt åpningsutstillingen, men på grunn av tragedien som rammet Norge i sommer, valgte han å trekke den. − Hvorfor droppet du din egen utstilling? 42

4/2011

− Fordi den har et tema som ikke er etisk forenlig med terror­massakren som rammet Norge i sommer. Utstillingens navn er Futura Plus (produktnavn på sykehussenger), og gjennomgående er temaet i arbeidene basert på skrøpeligheten vi alle føler når vi er på sykehus. Hvordan vi plir pasifisert og ser verden passere utenfor. I tillegg er alle bildene malt på syke-


huslaken, med og uten merker etter mennesker. Jeg har samlet lakener fra nordiske sykehus i mange år, men nå, selv om utstillingen var viktig for meg personlig, er tiden ikke riktig for et slikt konsept. Folk har nok med sorgen og trenger ikke å få påminnelser om tap og lidelser. − Vil du vise utstillingen på et annet tidspunkt? − Det vet jeg ikke ennå. Kanskje blir den aldri vist. Jeg skal ha en separatutstilling i desember, men hva temaet blir da, vet jeg ikke i dag.

Internasjonale kunstnere i Oslo Gjennom det nye galleriet Stolper + Friends vil Oslos kunstinteresserte publikum kunne få en unik anledning til å se utstillinger av tyngre internasjonale kunstnere som sjelden eller aldri vises i Norge. Paul Stolper, hvis Londongalleri ligger i et kjent galleridistrikt, Museum Street, har mange kjente og up and coming kunstnere i sin stall. Det er kunstnere som Damien Hirst, Peter Blake, Susie Hamilton, Keith Coventry og Kevin Cummins. − Hvordan ser du på galleriets sjanse for å lykkes i da­ gens marked? − Jeg tror nok det blir tøft, likevel har jeg tro på at vi skal lykkes. Her får jo norske kunstsamlere et vindu til Londons etablerte kunstnere. Vi vil også satse på noen norske navn blant våre kunstnere, som for eksempel Håvard Vikhagen, Nicolai Aamodt og meg selv. Det unike ved samarbeidet er at vi har ulike nedslagsfelt og vidt forskjellige nettverk. Derfor mener vi også at vi kan tilføre dette galleriet mange spennende navn og prosjekter. − Hva er din rolle i dette prosjektet? Ser du deg selv som gallerist? − Nei, jeg er med som eier, men vil selvsagt bidra med mine kontakter og mitt nettverk. Den daglige driften overlater jeg til Hugo og gallerimedarbeidere. Jeg vil først og fremst lage kunst selv, men jeg bor jo i nærområdet og vil steppe inn hvis det er spesielt behov for det. Litt musikk blir det nok også innimellom, kanskje på samme nivå som prosjektet Apparatjik, som vi gjennomførte i Berlin i våres. Apparatjik er et multidisiplinært kollektiv bestående av Magne Furuholmen, musikerne Guy Berryman (Coldplay), Jonas Bjerre (Mew) og den britiske produsenten Martin Terefe. Disse kunstnerne samarbeider med andre kunstnere og er en slags eksperimentell plattform for designere, teknikere og forskere. Spennende ting skjer i dette krysningspunktet. I mars i år lanserte de prosjektet The Appartatjik Light Space Modulator på Neue Nationalgalerie i Berlin. I løpet av året vil det også bli utgitt en bok om prosjektet. − Hva tror du om konkurransen med de andre galleriene som allerede er på Tjuvholmen? Om to år kommer jo også Astrup Fearnley Museum for Moderne Kunst med sitt nye museumsbygg. − At Astrup Fearnley kommer hit, vil bare bidra til enda større fokus på kunst, noe som jo er veldig bra. Hvilken betydning de vil ha for husleien, er en annen sak. Men slik det er nå, ser jeg ingen problemer med mange gallerier her. Tvert imot. Det vil jo bare trekke enda flere kunstinteresserte, og vi har noe litt annerledes å tilby. Dette blir bra! ■

Damien Hirsts sommerfuglserie Souls kan sees når Stolper + Friends åpner dørene 1. september 2011. 4/2011

43


Galleripresentasjon Galleripresentasjonen denne gangen er fra det nyåpnede Galleri Infill i Parkveien i Oslo

Norges minste kunstgalleri

– Galleri Infill I et nybygg på fem etasjer kilt inn på en smal tomt på syv meter, i Parkveien 5, var det litt plass til overs ut mot gaten. Det lille rommet, som måler litt over tre og en halv meter i bredden og høyden, omtales nå som Norges minste galleri. 11. mai i år åpnet ­ Galleri Infill, som ett utstillingsvindu for samtidskunst. Fasaden til Galler Infill vender ut mot Parkveien i Oslo.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Galleri Infill / Wegar Berg Gundersen

Arkitektfirmaet Kima arkitektur AS og eiendomsfirmaet Infill har markert seg med innovativ og urban byarkitektur med nybygget på den inneklemte tomten mellom to bygårder midt i Oslo by. Kunstanmelder Lotte Sandberg i Aftenposten er blant de som har latt seg begeistre av den stilrene boligblokken i kobber og betong, oppført på den umulige tomten med takterrasse på toppen og vindusgalleri på gateplan. Infill eiendomsutvikling er et datterselskap i Aspelin Ramm Eiendom AS. – Infill ønsker å skape mer særpreg i Oslo by, og gjøre inneklemte tomter om til små smykker i bybildet med moderne arkitektur, sier daglig leder i Galleri Infill, Cecilie Tyri Holt. Gjennom urban byarkitektur som byr på det lille ekstra, vil Infill berike folks hverdag midt i travelheten, på vei til og fra et sted i Oslo. I mange år ble den lille tomten i Parkveien 5 benyttet til parkeringsplass. Nå står et boligbygg og et galleri på tomten, kilt inn i en nisje som er 28 meter dyp. I London og New York er byens mange smutthull for lengst sporet opp for å gi plass til nye bygg, som kan gi boliger, næringslokaler eller kontorplass til flere. – Et lite ekstra hull er blitt til Galleri Infill, som alle får lett adgang til, uten å gå inn en dør, sier Tyri Holt. En enkel kalkyle utført av eiendomsutvikleren antar at det vil ferdes minst en million mennesker forbi vindusgalleriet per år, til fots, i bil og på trikken. Så høye besøkstall er det få andre gallerier som oppnår, selv om det her er snakk om et litt annet gallerikonsept enn et tradisjonelt galleri.

44

4/2011

– Galleri Infill skal profilere norsk og internasjonal samtidskunst. Kongerikets minste galleri ønsker også å vise frem design og arkitektur på sikt, sier Tyri Holt.

Vil skape engasjement – Asbjørn Kessel Brandsnes designet vår første utstilling som passet perfekt inn i det litt over en meter dype galleriet. Brandsnes installasjonsverk bestod av 12 trestammer og 16 ­f uglekasser i tre. Alle fuglekassene ble solgt. De fleste likte det de så, bortsett fra en av naboene som ble direkte forbannet, forteller Cecilie Tyri Holt. – Vedkommende klistret opp et brev på vinduet, skrevet på et gammeldags brevpapir. Klageren likte ikke skjellsordene som var risset inn på fuglekassene. Griseprat hører ikke hjem­ me noe sted var avsenders klare melding. Kunstneren selv har hentet inspirasjon til kunstverket fra det gamle barnerimet Sticks & stones may break my bones / But words will never hurt me. – Noen bærer på negative ord, som sitter fast i deres indre gjennom hele livet. Ordet har ofte større kraft enn fysiske handlinger. Det var blant annet dette Brandsnes ville reflektere over i sin utstilling, presiserer Tyri Holt. Selv om ikke alle liker kunsten vi stiller ut, setter vi stor pris på engasjement, sier galleristen. Og vi tåler litt bråk. Når KUNST besøker vindusgalleriet, er det en ny aktør som stiller ut. Kunstneren Johannes Høie (1981) profileres nå med et spektakulært sort-hvitt oljemaleri som illustrerer et tre som


dekker nesten hele flaten i det over tre meter brede og høye vinduet. Kunstverket har utsalgspris på 90 000 kroner. Høie er utdannet fra Statens kunstakademi. Hans arbeider gir assosiasjoner til eldre historie og en tid som har vært. Han refererer til Dürers tresnitt, 1800-talls raderinger og førmodernistiske holdninger i sin kunst. Høie hevder at ved å forstå vår fortid kan vi bedre forstå vår samtid. Nylig har han også uttalt følgende om sin samtid: Vi lever i en tid hvor velstående samfunns luksusproblemer krakelerer, klimaet holder på å rakne, samtidig som jordens befolkning øker i de områder hvor man må kjempe for i det hele tatt å leve. Det konsumeres mer enn det behøves der hvor andre lengter etter å dø. Dødstemaene intensiveres i denne konteksten. Det ville være interessant å vite hva man tenker om dette om bare noen år.

Blekksprutmodellen – De ulike utstillingene vil profileres i Galleri Infill fra en til to måneder. I sommer samarbeider vi tett med Hole Artcenter ved Tyrifjorden, som i perioden 11. juni til 21. august arrangerer utstillingen TID. Her vil Ulf Nilsen, Jannik Abel, Per Fronth, Elisabeth Werp, Asbjørn Kessel Brandsnes og Johannes Høie vise frem utvalgte verker der de reflekterer over begrepet tid. I utstillingskatalogen skriver Tyri Holt: Kunst er en av de få tingene som får oss mennesker til å stoppe opp og tenke over ulike aspekter ved våre liv, i en verden som er i konstant utvik­ ling, og der endringer skjer raskt. Flere av kunstnerne som vises på sommerutstillingen på Hole Artcenter, vil bli presentert enkeltvis i Galleri Infill frem til september i år. Det lille galleriet som har store visjoner, drives etter blekk­ sprutmodellen med armer ut til flere aktører og alternative visningssteder. På sikt ønsker de også å fronte designklassikere i pop-up butikk, og inkludere informasjon om arkitektur, film og bøker. – Vi håper å nå både bedrifter og privatkunder gjennom Galleri Infill. For de som ønsker mer informasjon om kunstne-

Daglig leder i Galleri Infill, Cecilie Tyri Holt.

ren og kunstverket som stiller ut i vinduet, har vi opprettet et trådløst nettverk på stedet, og da er det bare å logge seg på og få mer info rett utenfor.

Fire eiere Det var Per Fronth som trakk Cecilie Tyri Holt inn i Galleri Infill-prosjektet. Fronth ble invitert med i virksomheten av sin fetter Jarl Fronth, som er advokat og siviløkonom og en av rådgiverne for eiendomsfirmaet Infill. Selv ble Cecilie Tyri Holt kjent med Per Fronth etter at hun skrev en kunstartikkel om han for en del år siden. Hun har også vært forfatter av praktboken om Per Fronth utgitt på Press Forlag høsten 2009. – Min plan var opprinnelig å bli fotokunstner. Jeg har studert ved Asker kunstskole og Oslo fotokunstskole. Men oppdaget fort at det var gjort så mye bra allerede innen foto at jeg valgte å endre kurs. Jeg begynte å studere kunsthistorie, og fullførte mastergraden i 2008. – I dag er vi fire eiere i Galleri Infill, som også sitter i styret. I tillegg til Per Fronth er sivilarkitekt og utviklingsleder i Infill AS, Bjørnar Johnsen, og forretningsutvikler Marius Jørgensen med, pluss meg selv. Jeg er altmuligkvinne i galleriet og har frie tøyler overfor styret til å foreslå kunstnere som er aktuelle å profilere. På nabotomten, som ligger på baksiden av Parkveien 5, er galleriet omgitt av gammel kulturhistorie gjennom Lassonløkken. Oda Krohgs barndomshjem i Grønnegata 19 ligger på toppen av skråningen. Galleri Infill opprettholder dermed den kulturelle profilen i nabolaget. – Vi er veldig stolte av vår kulturhistoriske nabo, samt at vi nå tilfører strøket enda mer kultur, sier Cecilie Tyri Holt. – Vår visjon er å være en stemme i Oslo by. Vi vil engasjere, overraske og gjerne også å provosere. I et lite vindusgalleri er det også mulig å få øye på det helt store … ■

Den første vindusutstillingen med installasjonen Sticks & stones av Asbjørn Kessel Brandsnes.

4/2011

45


Sensibel fotokunst Den New York-baserte fotokunstneren Anne Katrine Senstad beveger seg fritt mellom foto, installasjoner og video i sine verk av lys, farger og mennesker. I august i år ble Senstads utsmykning av 39 fargepaneler med tittelen Eternal, avduket i nytt teater- og operabygg i Ohio. På samtidsgalleriet 3.14 midt i Bergen by har hun vært aktuell i sommer med soloutstillingen Is her name Red?

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas / The Wolfe Center for the Arts

NEW YORK/OSLO (KUNST): Senstad er utdannet foto­graf fra Parsons School of Design i New York. Hun er født i Oslo, vokst opp i Sydney, Singapore og Oslo. Faren har jobbet som IT-sjef i filmselskapet 20th-Century Fox i Los Angeles og bor fremdeles i byen. Moren, som er pensjonist, er bosatt i Norge. Søsteren er sjef i en av Reuters avdelinger i Skandinavia. Selv er Senstad eksilkunstner med fokus på fotokunst. Hun jobber i dag hovedsakelig med minimalisme, stedsspesifikk og tidsspesifikk kunst som lysinstallasjoner, video, abstrakt foto og landart som handler om rom, tid og sted. Portrettserien The Norwegians er et sideprosjekt. Hennes arbeider er både enkle og kompliserte. De favner om alt fra det klassiske portrettet til abstrakte bilder av lys og farger. I noen arbeider inkluderer hun også lyd. Selv omtaler hun seg som en barokk minimalist. Hun mener farger og lys er et fundamentalt element for å definere menneskelige erfaringer. Fargene påvirker oss psykisk, fysisk og sosialt samt former vår identitet. Anne Katrine Senstad har hele verden som sin arbeidsplass. I vår deltok hun blant annet på gruppeutstilling i Korea på Pink Gallery. I september skal hun ha soloutstilling i Buenos 46

4/2011

Aires, på Thisisnotagallery. I november deltar hun med videokunst på galleri Svae på Gjøvik. – Selv om jeg har en internasjonal bakgrunn, har jeg sterke røtter og tilhørighet til Norge. Den samme følelsen av å komme hjem har jeg i New York. Jeg opplever å ha to land som mitt hjemland, og får det beste fra to verdener. KUNST møter Anne Katrine Senstad for første gang for ett år siden i Chrysler Building på Manhattan i New York, et mesterverk av en art-deco-bygning, der vi skal ta bilder av verdensbyen fra 67. etasje. Hun har bodd i byen i nesten 20 år og føler seg som en newyorker, selv om hun har tilbrakt deler av sin oppvekst i Norge med norske foreldre. Hun er liten og nett og utstråler effektivitet. Øynene er blå. Bak øyefargen aner vi et sensitivt blikk som fanger inn fargepoesien. Hun snakker fremdeles godt norsk, men leter av og til etter norske ord. I over ett år har hun på dette tidspunktet jobbet med et stort offentlig utsmykningsoppdrag som består av 39 fargepaneler som skal avdukes i The Wolfe center for the arts ved Bowling Green State University i Ohio. Det norske arkitektkontoret Snøhetta, som har en filial i New York, har tegnet bygget. Dette


er deres første prestisjebygg som ferdigstilles i USA. Senstad vant utsmykningskonkurransen i 2009 med sin fargeinstallasjon Eternal som viser en horisont i ulike valører i gult og grått. Nå skal verket pryde en lobbyvegg i det nye ­teater- og operabygget. – I perioder har jeg fungert mer som en ingeniør, advokat og økonom enn en kunstner for å lose prosjektet i havn. Kontrakter, logistikk og teknikk har vært en del av arbeidsoppgavene, og det har vært mye å ta hensyn til, blant annet tornadosikring. Nå er arbeidet inne i sin siste fase. Bygget åpner 8. desember 2011, og installasjonen monteres på veggen i disse dager. – Hvorfor valgte utsmykningskomiteen ditt prosjekt? – Jeg antar at de først har lagt merke til mine tidligere arbeider, blant annet The Pink Project fra 2004, der jeg reflekterer over hvordan lys og farger påvirker omgivelsene. Før komiteen landet på mitt prosjekt, måtte jeg gjennom flere runder med intervjuer for å svare på spørsmål. De var grundige og systematiske. Til slutt bestemte de seg for å bruke mitt forslag. Snøhetta og komiteen fra Ohio state arts council og Bowling Greeen State University mente at ­arbeidene og visjonen min var i samsvar med Snøhettas design og deres egne ideer om hva de ville ha som kunstnerisk uttrykk i l­obbyen og bygningen. I bildene i storformat vises ikke synlige ­objekter, omgivelser eller situasjoner. Dette er abstrakte verket uten narrativt innhold. Fargemotivene er tidløse, men også innovative i all sin enkelhet. Det er sansenes erfaringer som kommer frem i søkelyset gjennom ­bildene, som utstråler ekspansjon, stillhet, ­balanse og energi.

Rød, rosa eller blå identitet Over hele verden har befolkningen et forhold til farger. Men, hva fargene representerer av symbolverdi, er forskjellig for mennesker verden over. Farger er en del av vår kommunikasjon, de har sitt eget språk og setter spor etter seg både i kunsten, i vitenskapen, psykologien og i filosofien. Farger og lys er ett av grunntemaene også innenfor litteraturen, i blant annet Goethes skrifter. Dostojevskij brukte gult som en rød tråd gjennom flere av sine fortellinger. Valørene leses ulikt, avhengig av kulturelle, følelsesmessige eller geografisk bakgrunn. De kan påvirke både vårt tankesett og handlinger. Gul farge kan i Vesten symbolisere fare eller feighet. I Saudi-Arabia betyr gult noe helt annet, der uttrykker denne fargen styrke og pålitelighet. I Kina forbindes gult med aristokrati. Gul symboliserer mot og kjærlighet i Japan. I Mexico og Egypt oppfattes gult som et uttrykk

i the wolfe center for the Arts, er Senstad med på å installere sin utsmykking.

i lobbyen, med verket Eternal.

Nybygget i ohio, tegnet av Snøhetta.

4/2011

47


fra utstillingen Is her name Red?, på Samtidsgalleriet 3,14 i Bergen.

rødt bilde I.A.L.10.02.04 fra utstillingen Is her Name Red?

videoinstallasjonen Colour Synthesia, Variation I, 2010.

48

4/2011

foto fra portrettserien The Norwegians.

for sorg. Farger har også ulik betydning for kjønn, klassebakgrunn og alder. KUNST treffer Anne Katrine Senstad igjen i Oslo ett år senere. Hun har et stopp i hovedstaten etter ­åpningen av soloutstillingen Is her name Red? på samtidsgalleriet 3,14 i Bergen. Utstillingen ble åpnet av byråd Harald Viktor Hove 24. juni i år. I det staselige bygget fra 1885 som tidligere har huset Norges Bank, var salene fylt med Anne Katrine Senstads klassiske kvinneportretter og abstrakte bildekomposisjoner av lys og farger fra serien The Pink Project, samt videoene colour Kiresthesin og colour Synesthesia. Videoene ble plassert i 45 graders vinkel fra hverandre og viste en poetisk fremstilling av gult, blått og rødt tonesatt av den New York-baserte musikeren og komponisten J.G. Thirlwell. Den kjente kunstkritikeren Tommy Olsson skrev følgende om utstillingen i sin faste spalte Olsson an­ befaler i Morgenbladet 8. juli: Rødt er en jentefarge, det vet man jo. Selv fikk jeg dette gnidd inn av min far da han foraktfullt omtalte en arbeidskollega som hinsides femi, siden denne ikke bare hadde blitt sett i byen med paraply(!), men på toppen av alt hadde valgt seg en paraply som var rød! Dette skjønte jeg var fryktelige ting, og selv når jeg bodde i Bergen, brukte jeg bare paraply når det ble tvunget på meg, og en gang i en kritisk fortid så … nei, jeg vil ikke fortsette å tenke på det. Men, altså en farge er jo aldri bare en farge i denne verden der vi tilskriver de minste nyanser betydninger som ikke nødvendigvis fantes der før oss. Og rødt er aldri bare rødt heller – hvis du nå innbilte deg det. Regn med en koloristisk sjokkterapi her. – Hva betyr rødt for deg? – Rødt er sentralt i det norske flagget og kan oppleves som symbolsk for det nasjonale på en positiv måte. Rødt var også viktig for nasjonalromantiske malere som Hans Fredrik Gude (1825–1903) og Eilif Peterssen (1852–1928). Jeg synes rødt er en behagelig farge. Rødt


gir uttrykk for sterke følelser og indre styrke. Du må være tøff og sterk for å leve i Norge gjennom vinteren. Min opplevelse av rødt er et indre bilde av fargen. Farger trenger ofte ingen direkte oversettelse, de tolkes individuelt av hver og en av oss. Men farger har også et universelt språk. Med dagens multikulturelle samfunn har vi lært oss at når trafikklyset er rødt, så stopper vi. Når det viser grønt, kjører vi, eller vi går over fortauet. Gult, der­imot, oppfattes ofte ulikt i flere deler av verden.

Portrettert verdesstjener Anne Senstad reiste til New York da hun var 23 år gammel i 1990 for å studere ved Parsons School of Design. I tillegg har hun studert videoog filmdesign på Berkeley University i California. I ti år bodde hun midt på Manhattan i Chelsea. Fortsatt bor hun in the big apple, men på ulike adresser de seneste årene. I flere år jobbet hun som portrettfotograf for New York Times. Hun har portrettert verdensstjerner som Robert Redford, Mike Tyson og Juliane Moore. Fra og med 2002 har hun jobbet som kunstner på heltid blant annet med prosjektene The Pink Project, Essence of Light og Light, color, Sound og installasjonsprosjektet The River of Migration der lys i landskap er det sentrale element. Hun har dessuten laget lysende kunstverk i neon. Hun er representert i to kunstgallerier i New York, gallery nine5, ett i New Orleans, og samarbeider med flere private kunsthandlere. Kunstneren har studio hjemme, der hun jobber med produksjon, og leier mørkerom eksternt. Senstad arbeider med kamera og film, og skanner inn film for å lage de store bildene. Videoene lages digitalt. 44-åringen er også opptatt av å få med seg det som skjer på kunstfronten i New York, og deltar flittig på utstillinger i verdensbyen. Gjennom Norsk kulturråd har hun mottatt støtte til flere av sine kunstprosjekter. Nasjonal identitet I portrettserien The Norwegians viser hun fotografier av en rekke menn og kvinner. Den første boken hun gav ut, handler kun om norske menn. I den andre boken hun har publisert, viser hun portretter av norske kvinner. Her er kjente og ukjente kvinner avbildet. Blant kjendisene kan nevnes maratonløperen Grete Waitz, politikeren Gro Harlem Brundtland, nåværende kulturminister Anniken Huitfeldt og polfarer Liv Arnesen. Kvinnene er utstyrt i ulike antrekk, i hverdagsklær, festantrekk, bunad, skianorakk og militæruniform. Anne Senstad utforsker de nasjonale kodene i sine portrettserier, og har stilt spørsmål om hva er det norske, og hva kjennetegner en nordmann? – Hvorfor må vi verne om det som er typisk norsk? – Å omfavne det som er typisk norsk, for eksempel det å gå på tur i fjellet, er med på å identifisere det å være en nordmann. Tore Erik Lund har skrevet et essay om nasjonal identitet, der han lister opp flere kriterier som kjennetegner en nordmann, blant annet: det å gå på tur i skogen, og å drive gårdsbruk. I Oslo og i større byer er den nasjonale identiteten svakere enn i distriktene, fordi vi ikke er så nært knyttet til naturen. Jeg mener ingen bør unnskylde sin identitet og eksistens. I New York, der jeg bor mesteparten av året, lever de fleste jøder og muslimer fredelig side om side. USA har et samfunn med et etnisk og rasemessig mangfold. Selv om det har kostet å komme dit man er i dag, fungerer samfunnet med sin mosaikk av ulike kulturer. For over 50 år siden ble Civil Rights Act skapt. Gjennom borgerrettsloven fikk alle borgere i USA like rettigheter. I New York har h ­ omofile lovmessig rett til å inngå ekteskap, vedtatt sommeren 2011. Ved å skape et samfunn der det er toleranse for ulikheter, skapes også større ­grobunn for fred. Anne Katrine Senstads fotokunst fanger inn et inntrykk av mennesker, farger og lys der betrakteren blir tatt med på en reise, som kan øke bevisstheten om den nasjonale identiteten i en globalisert verden.

chrysler-bygningen i New York (Foto: AMM).

på toppen av Chrysler-bygningen i New York (Foto: AMM).

anne katrine senstad (f. 1967) Oppvokst i Oslo, Sydney og Singapore. Bosatt i New York . Utdannelse: • New School for Social Research, New York. 1999 • Parsons School of Design, New York. 1990 –1994 • Berkeley University, photo/video studies. 1990

4/2011

49


Oscar Niemeyer stjernearkitekt i verdensklasse, nå i sitt 103. år!

Alder ingen hindring. Arkitekten lar seg fortsatt inspirere av feminine, myke linjer i sine futuristiske bygninger, som MAC i Rio de Janeiro. Tekst / foto Arne Spångberg / Oversatt av Toril S. Kojan

Museu de Arte Contemporanea de Niteroi, MAC, i Rio de Janeiro, tegnet av den 103 år gamle brasilianske stjernearkitekten Oscar Niemeyer, ser ut som en flygende tallerken klar til start. Noen ombordstigende marsboere med antenner på ­hodet ser man riktignok ikke rundt den 16 m høye og drøyt 800 m2 store farkosten. Skjønt vi håper likevel, og det kommer av at det 15-årige MAC i virkeligheten er mer futuristisk enn forventet. Kreasjonen balanserer på en kraftig søyle, som skyter opp midt i et drøyt 800 m2 stort vannbasseng kalt Bon Voyage. Og det føles helt riktig at uttrykket God reise, eller hvorfor ikke Ready for take off, virkelig hører hjemme i her. Vi kommer oss frem til bygningen via en rød og hvit rampe og får en fantastisk utsikt over Niteroi, havet og sandstrendene. Vel inne får vi en guide som ler av våre flygende tallerken-fantasier, som hun riktignok har hørt før. Hun spør om vi har lagt merke til hvor fint bygningens linjer passer til silhuetten av 50

4/2011

Sukkertoppfjellet. – A perfect match, synes hun. – Se selv, når dere går. Det tre etasjer høye MAC ble tegnet av Oscar Niemeyer i samarbeid med konstruktøren Bruno Contarini. De valgte forsterket betong som basismateriale takket være betongens formbarhet. Dette var og er Oscar Niemeyers favorittprodukt innen arkitektur. Niemeyer tenkte seg museet som en abstrakt form over landskapet, som for øvrig skulle være fritt for forstyrrende konstruksjoner. Slik forteller han i sin egen bok My Architecture fra år 2000: En sentral søyle med arkitektur rundt, omtrent som en blomst. I tillegg rampen som inviterer folk til besøk i museet og en tur rundt arkitekturen og det vakre landskapet som brer seg ut under bygningen. Utvendig er det ikke mange rette linjer og vinkler. Det er de organiske og de kvinnelige formene som dominerer. Oscar Niemeyer er kjent for å ha bannlyst nettopp rette linjer og vin-


kler i sine verk, og i stedet har han søkt de interessante linjene. Her forteller han hva som inspirerer ham: – Det er ikke den rette vinkelen som er interessant. Heller ikke den harde, ufleksible rette linjen, skapt av mennesket. Det er den frie og sensuelle linjen som forfører meg, kurvene jeg ser i fjellene i landet mitt, elvenes myke buktninger, bølgene i havet, og i favorittkvinnens kropp. Universet er laget av myke linjer, Einsteins bølgende univers.

En engasjert kommunist Filantropen Oscar Niemeyer har også sagt at han synes arkitektur selvfølgelig skal være funksjonell, men også vakker, samt at den skal overraske og utvikle menneskene. – Vi søker en arkitektur som er lettere og friere, med få støt­ tepunkter, slik at den blir mer dristig og skaper et sjenerøst rom hvor mennesker kan oppholde seg på en ny måte … Vi vil at folk skal være likeverdige, i tråd med hver persons muligheter. Vi vil at folk skal se på hverandre som brødre, uten å se etter feil. Vi er alle i samme båt – vi burde holde hverandre i hendene. I uttrykket alle i samme båt fremtrer muligens noe av hans kommunistiske samfunnssyn. Oscar Niemeyer er nemlig en engasjert kommunist og har vært medlem i det brasilianske kommunistpartiet siden 1945. I 1963 fikk han Lenins fredspris. Følgende uttalte han da den svenske avisen Proletären intervjuet ham for noen år siden: – Et kommunistparti kan skape bed­ re vilkår for alle, men folk fortsetter som vanlig, uten fremtidsperspektiv, uten å orga­ nisere seg og forandre verden. Reformer er ikke det viktige, det er revolusjonen for et so­ sialistisk samfunn … Jeg er enig med Lenin i at vi må forandre alt, gjøre alt annerledes… Det kapitalistiske systemet leder ingen steder. Det gir bare makt og penger til noen. Vi må gjøre Oktoberrevolusjonens mål til vårt … Mennesket må leve enkelt og beskjedent.

Mellom 1947 og ’53 jobbet han igjen med Le Corbusier i forbindelse med formgivingen av FN-sekretariatet i New York. Omtrent samtidig tegnet han sitt eget hus i Rio, Casa das Canoas, som arkitekturvenner fra hele verden i dag valfarter til. Verdensberømt ble arkitekten gjennom sin medvirkning i byggingen av Brasils nye hovedstad Brasilia. Den ble standsmessig planlagt av Lucio Costa, siden han vant arkitektkonkurransen. Forslaget var basert på formen til et fly, hvor vingene utgjorde boligområder, halen var regjeringsbygninger, og i midten var det handel og kultursentre. Oscar Niemeyer ble da utpekt av den daværende venstresosialistiske presidenten Juscelino Kubitschek og tegnet mesteparten av bygningene i byen. De fleste av dem er i forsterket betong og er monumentale, noen kaller dem lyrisk skulpturale. Som for eksempel De tre maktenes palass: Justispalasset, Nasjonalteateret, Katedralen med klokketårnet, Kongresspalasset og Høyesterett.

Flyktet til Paris Under militærdiktaturet i Brasil fra 1964 til ‘85 ble Brasils kommunister fritt vilt. Kontoret til Oscar Niemeyer ble vanda-

I godt selskap Oscar Niemeyer ble født inn i en katolsk familie den 15. desember 1907 i Rio de Janeiro og tok eksamen i Scola Nacional de Belas Artes i 1934. Da klassekameratene etter eksamen søkte seg til store byggeprosjekter for å få jobb og lønn, fikk Oscar Niemeyer fra 1935 lov til å henge rundt på kontoret til Lucio Costas og Carlos Leaos’ kontorer, uten lønn. Og nettopp Costa ble en viktig mentor for Oscar Niemeyer. Året etter samarbeidet de to om å planlegge og tegne Utdanningsdepartementet i Rio. Det var et prosjekt som ble ledet av ingen ringere enn Le Corbusier, som også ble en viktig person i Niemeyers karriere. I 1939 skapte Niemeyer og Costa den omtalte Brasilianske paviljongen på verdensutstillingen i New York. Men det store gjennombruddet for Niemeyer kom med fritidsanlegget Pampulha utenfor Belo Horizonte i 1943. 4/2011

51


lisert. Han fikk yrkesforbud og flyktet til Frankrike, fordi han hadde fått invitasjon fra landets kommunister. Han bosatte seg i Paris og åpnet kontor på Champs Elysées og fikk i oppdrag å tegne det nye hovedkontoret til det franske kommunistpartiet. Han fikk hjelp av president Charles de Gaulle med arbeidstillatelse, noe som gjorde etableringen i Europa mye enklere. Da han igjen vendte tilbake til Rio, ble han formann i det brasilianske kommunistpartiet. I 1988 fikk han den prestisjefylte Pritzkerprisen, som i dag er en av utallige priser han har fått i årenes løp. Han er den siste store frontfiguren innenfor den moderne arkitekturen, og som også har vært samtidig med Corbusier, Aalto, Wright … Oscar Niemeyer har etter snart 82 år som arkitekt en lang rekke bygninger på sin merittliste. Her følger et utdrag av dem som ikke er nevnt tidligere: Haifauniversitetet i Israel, Renaults hovedkontor i Paris, Kultursenteret i Le Havre, Mondadorikontoret i Milano, Kultursenteret i Valparaiso, Informasjonsvitenskapsuniversitetet i Havanna. I 2011 har Niemeyer arbeidet med å ferdig­ stille kultursenteret Cantro Niemeyer i spanske Asturia. Bygningen minner om MAC og beskrives som en fascinerende blanding av forfø­ rende kvinnelige former og science fiction-fantasi til minne om Jane Fondas rollefigur i 60-talls­ filmen Barbarella. Oscar Niemeyers karriere pågår altså for fullt, og fremdeles er det de kvinnelige formene som engasjerer ham mest. Og slike er det jo et bra utvalg av på Copacabana-stranden, der kvinnene har på seg stringbikini og ikke noe mer. (Det er ingen tilfeldighet at den brasilianske stringtrusen kalles for fio dental, altså tanntråd.) Oscar Niemeyer har visstnok nå fått i oppdrag å bygge en ny hovedstad i Angola, som skal bli fire ganger så stor som Brasilia. Etter sigende skal han ha takket ja til oppdraget. Og det er bare ett av flere prosjekter som ligger på skrivebordet hans i kontoret i takleiligheten på Avenida Atlántica, hvor herr Niemeyer ankommer hver morgen kl. 09:30 med en cigarill i hånden og nye ideer i hodet. Lunsjen inntar han raskt ved skrivebordet og fortsetter deretter med sine tegninger til presis kl 20:00. Da unner han seg å spise middag i byen.

Kilder: My Architecture: Oscar Niemeyer (2000) Swere with verve … The Independent Oscar Niemeyer’s Buildings: Weintraub (2009) Architecture: Baborsky (2001) 52

4/2011


Opplev Rino Larsen på Fineart www.rinolarsen.no

THOMAS SÆVERUD 8.september - 9.oktober

UNNI ASKELAND 20.oktober - 20.november

MADLAVEIEN 75, STAVANGER / WWW.KUNSTGALLERIET.NO / TIR-ONS-FRE 10 - 17 / TOR 10 - 19 / LØR-SØN 12 - 16

Rino Larsen KUNST


debatt KUNST lanserer nå sine egne debattsider, der vi gir ordet til mennesker som har sterke meninger om kunst og kultur.

kommentar: Bjørn Li Skribent

Følg oss også på www.blogg.magasinetkunst.no Tidligere publisert: Biografi om komponisten Harald Sæverud. Kunstskolen, artikler i Kapital, 1992–99. Medforfatter til boken Kunst og Priser. Tekst til boken Per Ung. Tekst til boken Themes, om Odd Nerdrum. Utstillingskataloger og artikler. Bjørn Li drev i mange år kunsthandel i Norge, men flyttet i 2004 til Danmark. Fra 2007 har Li vært bosatt i Kairo. Li er en av de tre personer som står bak etableringen av The Nerdrum Institute, selskapet som har fått i oppdrag å ­administrere Odd Nerdrums livsverk.

Rettferdig? Som du nok vet, ble Odd Nerdrum nylig dømt til to års ubetinget fengsel for skatteunndragelser. Dommen er anket og derfor i skrivende stund ikke rettskraftig. Jeg er tilknyttet The Nerdrum Institute, som siden 1. januar 2010 har forvaltet Nerdrums verker på vegne av maleren. Det jeg her skriver, er imidlertid – som alt jeg fremfører i denne spalte – mine personlige betraktninger, og ikke et uttrykk for The Nerdrum Institutes holdning til saken. I disse dager pågår en utstilling med Odd Nerdrum og den svenske maler Anders Zorn på Blaafarveværket på Modum. Utstillingen har vært en stor publikumssuksess. Noen av bildene på utstillingen ble transportert i bil av et norsk transportfirma fra Odd Nerdrums arbeidssted utenfor Paris til Blaafarveværket. Under åpning av lasten på Blaafarveværket i begynnelsen av mai viste det seg at ett av maleriene var forsvunnet. Det dreier seg om Pike med rødt hår; i Blaafarveværkets forsikringspapirer verdsatt til ni hundre tusen kroner. I Paris skal samtlige bilder ha blitt avlevert til transportør av en av Nerdrums fortrolige medarbeidere, men dette ene bildet kom aldri frem til bestemmelsesstedet – det er sporløst forsvunnet. Etter samråd med Nerdrum sørget jeg for at VG gjorde et oppslag om saken, med tekst og fotografi av Pike med rødt hår; dette for å vanskeliggjøre et eventuelt forsøk på videresalg av maleriet. 13. mai innleverte jeg på vegne av Odd Nerdrum-stiftelsen, som eier bildet, og som ikke må forveksles med The Nerdrum Institute, som jeg ellers representerer, en politianmeldelse av forholdet til Sentrum politikammer i Oslo. Jeg hadde på eget initiativ forhørt meg grundig hos de impliserte personer, og per email opptatt deres forklaringer skriftlig. Jeg gjorde i min anmeldelse politiet oppmerksom på at denne rapport fantes, og at den ville bli gjort tilgjengelig for politiet så snart det henvendte seg til meg. Saksforholdet var altså grundig utredet for å lette politiets arbeid i en travel hverdag. Jeg mottok aldri noen henvendelse. Det gjorde heller ikke Odd Nerdrum eller advokaten som bestyrer Odd Nerdrumstiftelsen. Sjåføren som transporterte maleriene, ble aldri av54

4/2011

hørt; det ble heller ikke mannen som utleverte bildene fra Nerdrums atelier utenfor Paris. Heller ikke Blaafarveværket ble kontaktet av politiet. Den eneste politiet skal ha satt seg i forbindelse med, var innehaveren av transportfirmaet i Oslo. Deretter henla politiet saken. Altså uten etterforskning. Faktum er dermed at et maleri til en verdi av ni hundre tusen kroner er stjålet og norsk politi nekter å etterforske. Blaafarveværket har henstilt politiet om å gjenoppta saken og har mottatt beskjed om at forespørselen er oversendt en egen instans som har til oppgave å utrede slike henvendelser. Så vidt vites i skrivende stund har denne instans ennå ikke gitt lyd fra seg. Saken reiser det prinsipielt interessante spørsmål: Hvor meget skal norske borgere bli frastjålet før politiet anser seg forpliktet til å etterforske? Vi vet nå at ni hundre tusen kroner ikke er tilstrekkelig. Hvor går så grensen? Ved én million? Spørsmålet berører norske borgeres rettssikkerhet og torde være av allmenn interesse. Men spørsmålet er heller ikke uten interesse for tyven. Hvor meget skal tyver kunne stjele før norsk politi setter en grense? Vi vet at ni hundre tusen ikke er tilstrekkelig. Tyvene må bli flinkere. De må stjele mer før norsk politi reagerer. Jeg tror leseren innser det ironiske i denne situasjon, men også at man står overfor en situasjon hvor rettssikkerheten vakler. Saken får imidlertid en ekstra dimensjon når vi tar et annet forhold i betraktning: 2. august ble Odd Nerdrum stilt for retten, tiltalt for hva påtalemakten betegner som grov skatteunndragelse. Aktor la


ned påstand om to års fengsel og fikk medhold i dommen. Jeg vil minne om den profesjonelle tragedie som danner utgangspunkt for de uklarheter som har ledet til rettssaken. I siste halvdel av åttitallet ble Odd Nerdrum oppmerksom på at hans produksjon fra den siste periode - og dermed en vesentlig del av hans livsverk – var i ferd med å gå til grunne som følge av en materialteknisk ufullkommenhet. I tillegg begynte en strøm av erstatningskrav å melde seg fra amerikanske kjøpere. Er det mulig å tenke seg en større profesjonell katastrofe for en maler? Til tross for det voldsomme sjokk valgte Odd Nerdrum å møte situasjonen med det samme etiske alvor som har preget hans arbeid. Han tilbød kjøperne full kompensasjon – enten i form av nye versjoner av de opprinnelige motiver, eller i form av økonomisk erstatning, basert på verdien på klagetidspunktet. Den 3. august kunne Nerdrums tidligere assistent, maleren Per Lundgren, fortelle retten om de ekstreme arbeidsoppgaver denne situasjon stilte Nerdrum overfor. Det ble gjort forordninger for å kunne møte fremtidige krav, og Nerdrums advokater bestrider ikke at disse formelt sett neppe alltid var i tråd med regnskapslovens ideale fordringer. Men de bestrider at Nerdrum ikke har innberettet det omstridte beløp for beskatning. Nerdrums problem er at han ikke klarte å bevise dette i retten, som dermed påla ham en omvendt bevisbyrde. Beløpet var ifølge aktoratet 14.029.150 kroner. I dommen er det innrømmet at ca 3,5 millioner allikevel er blitt beskattet, i motsetning til hva aktoratet mente og hevdet. Det vil si at aktoratet ikke fikk medhold i om lag 25 % av sine påstander. Skatteetaten og politiet har arbeidet med saken i nesten ti år. Hvor meget har etterforskningen kostet? I slike saker – det vil si saker hvor Staten hevder å være den fornærmede part – finnes det nok ingen grenser for hvilke ressurser som kan stilles til disposisjon. Men når en privat instans blir frastjålet et maleri til en verdi av ni hundre tusen, da avsettes ikke en dag til etterforskning. Berører dette vår rettsfølelse? Og hva forteller det om forholdet mellom stat og borger? Og om likhet for loven? I en kronikk i Aftenposten den 2. august stilte jeg spørsmålet om det kan tenkes andre måter for en kunstner å bidra til fellesskapet på enn det å føre en plettfri regnskapsførsel. Jeg var ikke blind for spørsmålets problematiske implikasjoner. Men det måtte til for å få den sovende bjørn til å våkne. Jeg mener ikke at åndsmennesker skal være fritatt fra lovfestet straffeansvar. Men kanskje byr Nerdrum-saken på en åpenbar mulighet til å se det uproduktive i å sette skapende mennesker - være seg innen et hvilket som helst område, også det merkantile - i fengsel, når saken kunne vært ordnet ved et økonomisk oppgjør, slik det praktiseres eksempelvis i Danmark. Og når fengselsstraff innebærer at vår største maler vil bli fratatt pensel og farver – altså vil bli nektet å male – da mener jeg dommen er grotesk, motbydelig og i høy grad bidrar til å parodiere de idealer som opprinnelig lå til grunn for likhetstanken. Mitt spørsmål i Aftenposten vakte sinte reaksjoner. Forfatteren Anne B. Ragde ble syk av Nerdrums sy­ ting og pekte på seg selv som det gode eksempel. Det er alltid befriende å se noen foreslå seg selv som rollemodell, men ikke alle har hatt det like enkelt med regnskapsførsel som Ragde.

selvportrett med barneskalle, Odd Nerdrum.

Verdens åndsliv er nå engang ikke skapt av revisorer. Edvard Munch slet hele livet med å fylle ut selvangivelsen. I de siste tyve år av sitt liv opplevde han stadig konflikt med skattemyndighetene. Aker ligningskontor insisterte på at Munch skulle betale formuesskatt av bilder han hadde malt, men ikke solgt. Altså egne bilder i eget eie. Dette mente man Munch skyldte fellesskapet. Munch forteller i sine dagbokopptegnelser om hvordan dette forstyrret og forringet hans arbeidsevne. I ettertid må vi vel kunne si at Munchs ytelser til fellesskapet allikevel ikke ble så verst. Bildene han testamenterte til Oslo kommune, er i dag verdsatt til titalls milliarder, og han har brakt heder og verdighet til nasjonen, foruten det veldige bidrag til verdenskulturen. Henrik Ibsen lærte med årene å få orden på sin økonomi, godt hjulpet av sin hustru Suzannah. Men først måtte han forlate landet blant annet fordi han aldri klarte å gjøre opp for seg i en farskapssak. Han ble borte i 27 år. Ibsen kunne naturligvis ha handlet annerledes. Han kunne ha oppført seg pent ved å la seg fengsle og råtne opp i en fengselscelle på Akershus festning. Men alt i alt må vi vel kunne si at Ibsen gjorde opp for seg overfor fellesskapet på sin egen måte. Den russiske dikter Fjodor Dostojevskij - grunnleggeren av den psykologiske roman – noen vil si også av psykologien som fag – forble hele sitt liv en katastrofe i pengesaker. Han flyktet fra sitt hjemland for å unngå gjeldsfengsel, utviklet spillegalskap og satte egne og kjærestens penger over styr på kasino. Men han etterlot seg jo noen bøker det kan være verdt å lese. Vil man prøve å forstå noe av psykologien i en person som Anders Behring Breivik, mannen som nylig valgte å gjøre seg til massemorder, vil Dostojevskijs romaner Raskolnikov, De besatte og Ynglingen være å anbefale. Men som sagt – regnskapsførsel var ikke 4/2011

55


debatt dikterens sterke side. Rembrandt – humanisten over alle humanister i maleriets historie – endte i fallitt; uten evne til å gjøre opp med sine kreditorer. Skal vi tro kunsthistorien, levde Rembrandt allikevel ikke helt forgjeves. Hans samtidige kollega, landsmannen Frans Hals, endte for øvrig sitt liv på fattighus. Listen med eksempler kunne gjøres nær sagt endeløs. Den som studerer forholdet mellom verk og opphavsmann, vil i regelen oppleve overraskelser. Der verket viser proporsjonalitet og et harmonisk hele, viser skaperens liv den motsatte tilbøyelighet. Dette skyldes at kilden for den skapende impuls ikke er orden og harmoni, men spenningen mellom angstdrevet kaos og lengselen mot – og viljen til – orden og proporsjonalitet – i kunstverket. Denne regel synes så rotfestet at den faktisk kan anvendes som målestokk for styrken i det kunstneriske uttrykk. Det er en nådeløs målestokk som unndrar seg enhver likhetstanke: Å skulle bli målt mot det smerteligste og mest fullendte; det er kunstens eneste målestokk. Dette må en kulturnasjon begripe om den skapende virksomhet. Hvis ikke er den ingen kulturnasjon. De fleste av oss slipper å bli vurdert mot en slik målestokk. Til gjengjeld burde vi være litt rause med likhetskravet overfor de mennesker som forsøker å bestå prøven. I dette ligger ingen forakt for tanken om likhet for loven. Den er et grunnfestet prinsipp i vår rettsoppfatning. Et grunnfestet prinsipp som dessverre brytes av Staten hver eneste dag. Som når den stiller en maler for retten i en skattesak, men lar være å etterforske når et av malerens verker blir stjålet. Nerdrum-saken startet med en profesjonell tragedie. Odd Nerdrum sto overfor en surrealistisk situasjon. Maleriene som var i ferd med å gi ham et internasjonalt renommé, gikk til grunne så å si foran øynene på ham. Han gjorde sitt ytterste for å redde situasjonen. Han malte 34 bilder om igjen. Den som vet noe om Nerdrums arbeidsmetode, vil forstå hva dette innebar. Han reddet sitt livsverk, og han innfridde alle forpliktelser overfor sine kunder og sitt galleri. Det virker imidlertid ikke som om denne borgerens kamp for sin eksistens gjorde noe som helst inntrykk på retten, som ikke trodde på sammenhengen mellom det omstridte beløp og bildene som måtte erstattes. Slår du hodet av en mann, får du redusert straff hvis du kan påvise en eller annen formildende omstendighet. I skattesaker er det kun tallenes tale som gjelder. Det finnes ikke formildende omstendigheter. Det feilaktige inntrykk har festet seg, at Odd Nerdrum er en person som generelt har unndratt seg å betale skatt. I motsetning til for eksempel den mer plettfrie Anne B. Ragde. Faktum er at Nerdrum gjennom sitt arbeidsliv har vært en betydelig skatteyter, personlig og gjennom sine selskaper. Han har derfor også i denne forstand – hvis vi velger helt å se bort fra hans livsverk, noe som faller mange lett å gjøre – i høy grad bidratt til fellesskapet, være seg i Norge eller på Island. Med hensyn til det beløp straffesaken omhandler, er det altså Nerdrums påstand at også dette er innberettet til beskatning, om enn muligens i feil land og ikke nødvendigvis helt i overensstemmelse med ordinær regnskapspraksis. En setning i dommen bør dog bemerkes: Det er på det rene at Nerdrum har gjort opp skattekravet. 56

4/2011

Nerdrum skylder altså ikke penger til fellesskapet! Han er på dette punkt så å si like rørende uskyldsren som Anne B. Ragde! Hva dreier så rettssaken seg om? Den dreier seg om å få dømt Odd Nerdrum til fengsel, hvor han vil bli fratatt retten til å tegne og male. Der skal han sitte til skrekk og advarsel. Betraktet i sitt samlende perspektiv fremstår Nerdrumsaken allikevel som en fillesak – ikke med henblikk på de konsekvenser den har for Odd Nerdrum, men for samfunnet. Ja, kjære leser, du leste rett; det er en fillesak, og det er nettopp slik ettertiden vil komme til å vurdere den. Man vil mene at saken ikke burde ha vært reist; man er jo for lengst kommet til en økonomisk ordning. I stedet for å stille Odd Nerdrum for retten kunne Staten ha stilt spørsmålet om hva den kunne gjøre for denne mannen som har kjempet så hardt for sitt livsverk, og som i en presset situasjon ikke løp fra sitt ansvar, men valgte å opptre etisk eksemplarisk overfor sin gallerist og sine kunder. I stedet for å stille Nerdrum for retten kunne Staten ha gjort hans livsverk til et flaggskip for kulturnasjonen Norge, slik Frankrike, Storbritannia og USA har gjort med sine beste malere. Er denne tanke en idiotisk utopi? Nei, den er ingen utopi. Saken mot Nerdrum er ikke uten paralleller. 30. januar 1976 ble den svenske regissør Ingmar Bergman arrestert av sivilkledd politi mens han instruerte August Strindbergs Dødens dans ved Det Kungliga Dramatiske Teater i Stockholm. Tiltalen lød på unndragelse av skatt ved ulovlig overførsel av fem hundre tusen kroner fra et svensk til et sveitsisk selskap. Et betydelig beløp i 1974; det var dette år overførselen skulle ha funnet sted. Arrestasjonen vakte voldsom oppsikt. Bergman fikk nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus med en alvorlig, langvarig depresjon. Da skjedde det bemerkelsesverdige; aktoratet frafalt tiltalen, som aktor Anders Nordenadler med min omskrivning omtalte nettopp som en fillesak. Nordenadler gjorde det et menneske er forpliktet til; han tenkte selv. Men Bergmans forhold til Sverige var skadet for alltid. Til tross for at den sosialdemokratiske statsminister Olof Palme og en rekke fremtredende personer i svensk samfunnsliv forsøkte å overtale Bergman til å bli værende i Sverige, valgte regissøren å stanse to filmproduksjoner, nedlegge sitt filmstudio på Fårø og emigrere til München. Han var en nedbrutt mann og fryktet at han aldri mer ville bli i stand til å arbeide. Harry Schein, daværende direktør for Det Svenska Filminstitutet, beregnet at det umiddelbare tap ved Bergmans emigrasjon beløp seg til ti millioner kroner og hundrevis av tapte arbeidsplasser. Bergman kom til å gjenoppta sitt arbeid i Sverige, men i et av sine siste intervjuer – det var i 2005 – fortalte han at til tross for arbeidsoppgavene han hadde maktet å gjennomføre i utlendighet, hadde rettsforfølgelsen fratatt ham åtte effektive arbeidsår. I dag er ingen i Sverige stolte av rettsforfølgelsen av Ingmar Bergman. Det er innstiftet en pris til hans ære, og Bergmans navn gir nasjonen Sverige internasjonal heder og verdighet. Den norske stat vil sette Odd Nerdrum – vår største maler – i fengsel med yrkesforbud. Og etterforskning av det stjålne maleri er ennå ikke iverksatt.


Episteme skadet av doxa. Olje pĂĽ lerret.

J O N N Y   A N D V IK www.andvik.com


Kunst for og av kvinner Trekløveret, smykkekunstner Camilla Prytz, billedkunstner Mia Gjerdrum Helgesen og billedkunstner Gro Mukta Holter er aktuelle med utstillingen Blood, Milk and Honey, a tribute to the art of motherhood i galleri A, fra 31. august til 18. september i ür. Her hyller de morsrollen i livet og i kunsten med nye arbeider. Tekst Anne Marit Muri / Foto Charlotte Spetalen / Sminke Maya Gulbrandsen


Camilla Prytz (f. 1971) Glasskunstner & smykkedesigner, se flere arbeider av Camilla på: www.camilla.prytz.no.no

Utdanning og praksis: • 1991–1993 Asker Kunstskole, Asker • 1993–1994 Praksis, Glasshytta i Stavern, stavern • 1994–1995 Glasskolan Kosta Boda, Sverige

Utstillinger i utvalg: • • • • • •

2010: Stenersenmuseet 2009: Studio Hugo Opdal, Flø. 2009: Hotel Normandy, Monaco. 2008: Det gule galleriet, Stavern 2007: Studio Hugo Opdal, Flø. 2004: Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.

Hvorfor er det viktig for deg å sette fokus på temaet mor i livet og i kunsten med alt det innebærer på godt og ondt? Fordi det er et tema som angår absolutt alle mennesker. Morsrollen og hele familiestrukturen har forandret seg veldig i moderne tid. Familien er i utvikling. Vi har familier med to mødre eller to fedre, vi har som regel et par kull unger med forskjellige partnere. Vi har surrogatmødre, og folk adopterer som aldri før. Hvorfor er de fleste kjente kunstnere i historien menn? Fordi kvinner har tatt vare på familien. Jeg syns temaet har vært lite belyst gjennom kunsthistorien, nesten et ikke-tema. Gjennom dette prosjektet har jeg tenkt godt igjennom forholdet til min egen mor og de sterke kvinnene rundt meg. Jeg håper vi kan inspirere andre til å gjøre det samme.  For meg er denne utstillingen er hyllest til min egen mor og alle mødre der ute. Hvilket forhold har du til din egen mor? Jeg har en ung mor, hun er bare 20 år eldre enn meg. Vi har selvsagt vært igjennom alle mor og datter-greiene, opprør, løsrivelse og forskjellige faser. Nå er vi i en voksen fase, og jeg setter mer og mer pris på henne fordi jeg ser henne som menneske og ikke bare mamma. Vi har et veldig nært forhold, det er ingenting jeg ikke kan fortelle til mamma. Hun forteller ikke like mye til meg, hun syns ikke at barna skal bekymre seg over hennes problemer. Vi snakker sammen nesten hver dag i telefonen, og jeg opplever at hun vet hvor jeg er i livet til enhver tid. Før syntes jeg vi var veldig forskjellige, men nå syns jeg bare vi blir likere og likere. Vi sier ofte at vi er glad i hverandre, det blir viktigere og viktigere. Man vet aldri når det er for sent. Jeg pleier å si til mamma at vi sikkert kommer til å ende opp på samme gamlehjem.  Er det spesielle hendelser/egenskaper ved din mor du særlig vil trekke frem? Selv om mamma var ung da hun fikk meg, har hun vært ganske streng, noe jeg er glad for i dag. Ikke noe fri barneoppdragelse der i gården. Mamma er en omsorgsperson, som hjelper mange mennesker rundt seg i tillegg til å ha full jobb. Hun setter andre foran seg selv, og hun er det mest positive men-

nesket jeg vet om.  Jeg pleier å kalle henne for Florence Nightingale.  Hun er en arbeidshest som aldri sitter stille, men som har orden i sakene. Jeg har full frihet som voksen, og hun legger seg aldri opp i mitt liv eller mine valg, selv om jeg har tatt valg som jeg tror hun syns har vært vanskelige.  Hun er midtpunktet i storfamilien, det er hun som holder alle samlet gjennom tykt og tynt.  Hvordan er ditt syn på egen morsrolle? Jeg er frivillig og lykkelig barnløs. Det er et bevisst valg, og det ligger ingenting trist bak det. Mange har problemer med å forstå dette valget, da de tror at reproduksjon er den eneste meningen med livet. Jeg brenner veldig for arbeidet mitt, det er ikke noe skille mellom jobb og privatliv. Å være kunstner er en livsstil. Jeg er heller ikke redd for ensomhet, jeg oppsøker den mer og mer. Jeg har mange nære relasjoner både til barn og voksne i livet mitt, og føler at jeg har veldig mye kjærlighet rundt meg. Jeg har jobbet hardt for å skape mest mulig frihet rundt meg, og jeg er livredd for å komme inn i et A4mønster som man automatisk gjør med barn. Jeg er kjempeglad i andres barn, men glad for å slippe det enorme ansvaret. Jeg har ikke gledene, men heller ikke sorgene.  Hva skal til for å være en god mor? Jeg tror på enkle ting som grenser og kjærlighet. Mor må være mor og ikke venninne. Hun må være den som tør å være upopulær, hun må ta sjansen på at du elsker henne selv om hun sier nei. Jeg syns mange i dag sliter med grensesetting og oppdragelse, det er altfor mange bortskjemte skrikerunger i 2011. Livet er hardt, og man må prøve å gjøre barna rustet til å møte livet på godt og vondt.  Hvorfor har enkelte så komplisert forhold til sin egen mor? Jeg tror mange sliter med å løsrive seg fra moren sin og ikke minst omvendt. Det er hele tiden en balanse mellom frihet og avhengighet. Ofte tar man ut problemer på sin mor, som egentlig burde vært tatt ut på andre. Det er vel bare en mor som virkelig kjenner våre verste sider, og som er glad i oss likevel. Venner kan komme og gå, men familien henger jo ved 4/2011

59


Egg

Madonna

Doll

– Jeg er frivillig og lykkelig barnløs. Det er et bevisst valg, og det ligger ingenting trist bak det. Mange har problemer med å forstå dette valget, da de tror at reproduksjon er den eneste meningen med livet. (Camilla Prytz)

60

deg hele livet. Vanskelige forhold dreier seg ofte om kontroll. Alle nære forhold er jo kompliserte, men jeg syns det er spennende å følge mor/datter-forholdet gjennom forskjellige faser. Nå som jeg er voksen og har kommet over puberteten og løsrivelsen og alt sammen, ser jeg på mamma mer utenfra, jeg føler at hun har gjort sitt beste for at jeg skal ha det bra. Nå passer jeg mer og mer på at hun skal ha det bra, rollene snur jo etter hvert som foreldrene våre blir eldre. Da er det jeg som skal ta vare på henne. Jeg tror man kommer langt med å akseptere tingene slik som de er, og akseptere forandring. 

med bokstavene MAMMA inngravert. Jeg har laget en kvinne som er en krysning mellom jomfru Maria og Mor Theresa. Jeg har laget en babydukke med voksent ansikt. Et foster som henger opp ned i mors mage med navlestreng og alt. Og en hjerne. Jeg liker ikke å legge for mange føringer for tilskueren, jeg syns folk skal få assosiere som de vil. Smykkene skal snakke for seg selv. Jeg tenker at de skal være kjærlighetsgaver til mor, til datter, til kjæresten, og for all del – gjerne også til far! Jeg ønsker å vise noe nært og sterkt som balanserer mellom å være vakkert og grotesk. 

Hvordan kommer tematikken i prosjektet Blood, Milk and Honey, a tribute to the art of motherhood frem i kunsten din som stilles ut fra 31. august på Galleri A i Oslo? Jeg har laget en helt ny smykkekolleksjon i sølv, som er litt rocka med sterk symbolbruk. Det er viktig med hele denne utstillingen at det ikke blir for romantisk og søtt, det har vi vært enige om fra første stund. I 2011 er det blitt stuerent å si at å ha barn ikke er noen dans på roser. Jeg har laget et egg

Er det et kunstverk fra kunsthistorien med tematikken mor/barn som betyr noe spesielt for deg, og hvorfor?  Jeg har valgt et Picasso-bilde som heter Maternity – Mother and Child. Jeg elsker Picassos enkle, geniale strek som får frem en følelse av symbiose, dette er et øyeblikk av lykke, en av de stundene man føler at det er verdt alt slitet. Bildet er røft og følsomt på samme tid, og ikke for søtt. Et sterkt uttrykk!

4/2011


Mia Gjerdrum Helgesen (f. 1971) Billedkunstner/designer, se flere arbeider av Mia på: www.miamgh.no

Utdanning: • • • •

1999-00 (MA) Hovedfag The Oslo National Academy of the Arts (SHKS) 1996-99 (MA) IVK The Oslo National Academy of the Arts – Oslo 1995-96 Academy of Art College - San Francisco – USA 1993-95 Westerdals Commercial College of Art – Oslo

Utstillinger i utvalg: • • • • •

2011 Galleri A Blood, Milk & Honey ( 31.aug – 18.sep) Oslo 2010 ART ARENA Telenor Arena Bærum 2010 Åsgårdstrand Galleri Erkjennelsen av Munch i meg 2010 Gallery Plysen solo exhibit STRYN 2007 Bærum Kunstforening De unge lovende Bærum

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.

Hvorfor er det viktig for deg å sette fokus på temaet mor i livet og i kunsten med alt det innebærer på godt og ondt? Ideen om en utstilling der jeg ønsket å hylle morsrollen, har jeg hatt lenge, tematikken i kunsten min har vært mye tilnærmet dette tema i lang tid. Det har vært komplisert å realisere dette tidligere, å finne et riktig format alene. Tiden var moden nå midt i min egen intense morsrolle med tvillinger på tre år og et barn på ti år. Jeg så at dette var et prosjekt som trengte flere vinklinger og mye innspill. Da jeg traff Gro Mukta Holter i forbindelse med vår deltagelse på Erkjennelsen i Munch i meg, ble ideen til virkelighet. Vi delte en skjebne, å ha mistet mor i ung alder. Ideen ble til konsept da Camilla Prytz også ville gå inn i denne prosessen. Blood, Milk & Honey-teamet var på plass, det har blitt en fantastisk berikende prosess. Det er så utrolig viktig for meg å realisere dette og nå sette fokus på å hylle morsrollen, det er det mangel på både i samfunnet og i kunsthistorien. Kvinnelige kunstnere er i utgangspunktet fraværende inntil nyere kunsthistorie, og denne tematikken er det ikke jobbet mye med – nå har vi laget en utstilling av kvinner for kvinner. Morsrollen er grunnleggende selv om den forandrer seg gjennom tidene, familiestrukturen er ikke som den en gang var, og morsrollen berører alle uavhengig av kulturell bakgrunn. Morsrollen er det største fundamentale som driver slektene videre, men det er også så mye mer i vår moderne samtid. Morsrollen kommer i mange varianter, og i vårt moderne samfunn fortjener morsrollen en hyllest gjennom å sette fokus på hva alt dette innebærer. Hvilket forhold har du til din egen mor? Min mor har vært borte nå i 18 år, hun ble revet bort så brått. I hele mitt voksne liv har jeg levd uten en mor, det tok nesten 10 år før den intense sorgen gikk over i en aksept, aksepten kom med min egen morsrolle. Sorgen forandret seg, mamma ble båret videre i meg og mine barn. Min mor og jeg hadde et veldig nært forhold, hun var alltid der og var meget omsorgsfull. Jeg var ung og i løsrivingsfasen, flyttet for meg selv og ville mine egne ting uten mor og far, være i fred. Og da ble hun plutselig borte, for alltid. En hard og surrealistisk kombinasjon for et ungt menneske som akkurat har forlatt redet.

Er det spesielle hendelser/egenskaper ved din mor du særlig vil trekke frem? Det å forstå sin egen mor og hennes morsrolle var noe jeg så først da jeg ble mor selv, og respekten for min egen mor vokser med min egen morsrolle. Det at mor ikke er der når man selv blir mor, har både gjort meg svak og sterk, svak i savnet av henne og samtidig sterk da jeg måtte gå opp veien selv. Min mor var hennes generasjon opp av dage, den mest omsorgsfulle og alltid til stede. Hun gav opp karriere som tekstildesigner da hun fikk barn, og var hjemmeværende mens far bygget karriere. Som voksen kan jeg i dag reflektere over at jeg kunne ønske hun hadde levd ut den kreative delen av seg selv i yrket sitt, jeg ville likt å se henne blomstre og være engasjert i mer enn oss barna, jeg kunne gjerne sett at hun hadde hatt et yrkesliv. Hun tok omsorgsrollen for alle, barna, sin mann og sine syke foreldre. Fra dette har det grodd en vilje til å lykkes i å glede meg over å få utfolde meg kreativt. Ut ifra min mors uteblivelse fra noe mer enn morsrollen ser jeg for min del at det er utrolig viktig at barna ser at mor har en lidenskap. Om det er en jobb eller noe annet, er ikke viktig, men noe som gjør livet enda rikere hvis det gleder henne og gir henne påfyll. Det er viktig å være ærlig på at man har flere lidenskaper selv om man er mor, og derfor tørre å få være til stede for dem også. Hvordan er ditt syn på egen morsrolle? Det å bli mor forandrer livet totalt, jeg ser det som det vakreste mirakel og den tyngste lasten, fordi det er så herlig og sårt på samme tid. Morsrollen er så mye lykke med så intens kjærlighet til noen man skal ta vare på og beskytte og redd for å miste. Morsrollen er den viktigste oppgaven i livet mitt, men ikke den eneste lidenskapen. Jeg kan ikke leve uten kunsten, den gir meg et utløp for mitt indre som jeg trenger, jeg kaller det ofte for mitt åndedrag. Jeg tror ingen forstår hva det egentlig innebærer å være mor før man er blitt mor og har vært det en stund. Morsrollen er kompleks, den tar så mye av deg, krever alt du har av styrke og utholdenhet i kropp og sjel, mange strekker seg lenger enn man trodde det noen gang var mulig for å få barn. For meg har utfordringene vært veldig store, men så er det nå da bare slik at morsrollen fyller 4/2011

61


– Min mor har vært borte nå i 18 år, hun ble revet bort så brått. I hele mitt voksne liv har jeg levd uten en mor, det tok nesten 10 år før den ­intense sorgen gikk over i en aksept. (Mia Gjerdrum Helgesen)

together

life

opp hjertet ditt så fullt av ubetinget kjærlighet at man selv ikke forstår at det er mulig å tåle så mye på en gang. Slik er de fleste skapt, slik går vel slekten videre, utrolig nok. Hva skal til for å være en god mor? Det er et stort spørsmål uten fasitsvar. Jeg ønsker å kunne stille sterkt på ubetinget kjærlighet og omsorg, bygge opp og la personlighetene til barna blomstre, gi dem all den selvtillit og empati jeg kan. De må lære å se at mor kan være lei seg, mor kan være hurpe og et troll på dårlige dager, mor må kunne ta feil og selv beklage, mor er bare et menneske, slik skal de lære selv å lytte til sin egen identitet og tørre å vise hvem de er. De må lære å finne en styrke inne i seg selv, se mestring og glede, barna er bare til låns, en gave man skal sende videre på en ferd gjennom livet. Jeg setter kreativitet høyt også, kreativiteten i barnesjelen må få leve videre etter som de gror til, med et kreativt sinn er man mer åpen for flere muligheter, kan leke litt med tanker og ideer og være friere i tankegangen. Grenser mener jeg gir barna trygghet, og det setter jeg også høyt. Men viktigst av alt er å være til stede i livet deres. Hvorfor har enkelte et så komplisert forhold til egen mor? Mor er det nærmeste man har, det er fra henne du kommer fra, og det er fra henne du skal løsrive deg fra for å finne din egen vei. Hvordan kommer tematikken i prosjektet Blood, Milk and Honey, a tribute to the art of motherhood frem i kunsten din som stilles ut fra 31. august på Galleri A i Oslo? Historisk har morsrollen blitt visuelt representert som arketypen: en mor og barn stirrer fornøyd på hverandre, eller Moder Jord, evig nærende, og sørge for dem rundt henne. Morsrollen, derimot, er en kompleks eksistens som må forstås på en kompleks måte. Jeg har hatt tre bakenforliggende mål med maleriene mine: å åpne opp og la det indre følelseslivet få skape en dialog om morsrollen: rollen av kvinner for kvinner, å sette spørsmålstegn ved den visuelle fremstillingen av morsrollen i historisk sammenheng og til å engasjere i en åpen utforskning av kompleksiteten i morsrollen. 62

4/2011

Tematikken kommer ganske direkte og usensurert frem i bildene mine til denne utstillingen, modige, direkte tolkninger av temamangfold. Jeg har fokus på det indre sjeleliv og alt som rører seg i alle relasjoner mellom de største kontrastene ved morsrollen: kjærligheten og angsten. Det er sterke drivkrefter, moderne afroditer og postmoderne madonnafigurer, sørgende foreldre, elskede glimt av ubetinget kjærlighet, fruktbarhet, tap og store ønsker, fødsel, død, sterke familierelasjoner og morsrollen i vårt moderne samfunn på tvers av kulturer. Jeg har bevisst hentet frem det jeg har av livserfaring og følelser for å skape sterke bilder. Dette er en meget spesiell utstilling med et stort tema som krever dyp jobbing med tematikken over lang tid. Det har vært en løsrivende prosess. Life er visualiseringen av livshjulet, madonnaen, moderen, å gi liv, fødsel, døden og engelen. Together er familierelasjoner, sterke band, noen sammen, noen alene, enhet. I min billedkunst jobber jeg med acryl på lerret, og da er det ikke så lang vei mellom de sterke følelsene og lerret. Jeg jobber spontant uten å planlegge mer enn å prøve å feste en stemning eller følelse ned som jeg vil fryse øyeblikket i. Jeg jobber meget intenst og direkte, acrylen er derfor et viktig medium da den tørker raskt og gir meg den friheten til å jobbe lagvis. Uttrykket mitt har utviklet seg over årene der jeg har jobbet med å finne min palett, og et uttrykk der harde grafiske flater møter myke og rennende strøk som går i oppløsning. Tematikken er stor, men helt nødvendig for meg å realisere på dette tidspunktet. Prosjektet skal leve videre, og vi har mange planer, vi ser at det kan bli en spennende reise parallelt med livene våre. Er det et kunstverk fra kunsthistorien med tematikken mor/ barn som betyr noe spesielt for deg, og hvorfor? Maleriet The Three Ages of Woman av Klimt (1905), også kjent som Mother and Child, er et så mektig bilde og gir meg en sterk følelse av livets sårbarhet på en vakker måte. Freden og kjærligheten er så sterk mellom mor og barn. Bildet har gitt meg mye inspirasjon til å tørre å kreve mye av mottakeren. Bildet antas å representere de tre viktigste stadiene i en kvinnes liv: barndom, morsrollen og alderdom. Moren med barnet på høyre side av lerretet er en fantastisk fremstilling av skjønnhet og kjærlighet til morsrollen, samt stadium av barndommen.


Gro Mukta Holter (f. 1976) Billedkunstner, se flere arbeider av Gro på: www.galleri-groholter.com

Utdanning: • • • •

2002–2004 Hovedfagskandidat KHIO 1998–2002 Diplomeksamen, SHKS 1998–1997 Artium, NKS allmenne, øk. adm. fag 1994–96 Strykejernet Tegne og Maleskole

Utstillinger i utvalg: • Behind Closed Eyes, Porsgrunn Kunstforening 2010. • 2011 BLOOD, MILK & HONEY samarbeidsprosjekt med Camilla Prytz og Mia Gjerdrum Helgesen Galleri A (kommende) • 2011 Everything That Was, Still Is, Oslo Museum avd. Bymuseet i Frognerparken

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.

Hvorfor er det viktig for deg å sette fokus på temaet mor i livet og i kunsten med alt det innebærer på godt og ondt? Først og fremst føltes det helt naturlig siden jeg nå har erfaringen med å bli mamma selv, og fordi jeg har rukket å ha  og miste to mødre før jeg fylte 30! Mia og jeg snakket om det en stund før vi avgjorde at vi ville fokusere på temaet rundt morsrollen. Det er dessverre et fåtall av kvinner i kunsthistorien som har belyst temaet i billedkunsten, og vi ville ta tak i rollen som en markering og hyllest. Vi ville heller ikke at det skal ekskludere noen, men prøve å rette fokuset på at alle mennesker på en aller annen måte har et forhold til mor. Dette inkluderer alle som er født, rett og slett ... Mor og barn som symbol i kunsten er kanskje det mest avbildede av alle motiver, men hvis man ser nærmere på signaturene, så er det stort sett menn som har avbildet disse ut ifra sitt blikk, ofte romantisert og opphøyd som madonna eller jomfruen med barnet. Disse er jo, som vi alle vet, et glansbilde som absolutt ikke stemmer med hverdagen som mor, bortsett fra noen korte glimt. Vi ville derfor lage et prosjekt der det er damer både i og bak kulissene ... og med oss tre kunstnere handler dette prosjektet om MOR og MAMMA som tema i et vidt begrep, og vi vil egentlig ikke legge hovedfokuset på oss selv, men så klart bruker vi det vi kjenner nærmest, som inspirasjon nå i starten. Hvilket forhold har du til din egen mor? Den moren som fødte meg, kjenner jeg ikke, jeg tenker på denne personen ofte, men hun blir jo abstrakt, en fantasi. Moren min som varmet, trøstet, oppmuntret og holdt rundt meg og gav meg navnet mitt, er den mammaen jeg virkelig savner! Det finnes utallige teorier på om blod er tykkere enn vann, men i mitt tilfelle er jeg ikke et sekund i tvil– man trenger ikke samme gener for å føle ekte oppriktig mor-barn-relasjon! Er det spesielle hendelser/egenskaper ved din mor du særlig vil trekke frem? Moren min som jeg har vokst opp med, var et omsorgsfullt, klokt og sterkt menneske. Dessverre mistet jeg henne altfor tidlig. Hun ble syk allerede da jeg var barn, og døde av benmargs­ kreft da jeg var i 20-årene. Vi hadde et sterkt forhold, og selv om hun var mye redusert og hadde masse smerter, husker jeg at hun

hadde en nesten infernalsk galgenhumor og selvironi som jeg beundrer henne enormt for! Spesielt i hennes situasjon der hun måtte sitte hjemme da resten av familien var på turer, avslutninger eller andre ting der det er vanlig å ha med mamma. Det er trist, og nå kan jeg forstå hva hun må ha tenkt, og hvor stort savnet hennes etter å være med oss barna kan ha vært. Hun skjulte mye av de alvorlige sidene for oss barna, det er nok en skåningsmekanisme, og hun var ekspert på det. Men istedenfor å klage skaffet hun seg for eksempel abonnement på lydbøker, og jeg kjenner få som har lest så mye som henne. Dette bidro sterkt til at vi kunne ha fine samtaler om alle mulige tema selv om hun satt mye hjemme. Vi delte også gleden over å skape, og jeg sier alltid at uten henne hadde jeg nok ikke valgt å arbeide som kunstner. Hun gav meg de dyttene i ryggen og den reflekterte feedbacken som må til – hun var i mine øyne fantastisk! Alltid når jeg åpner utstillinger, tenker jeg at nå har mamma det fint, dette er til deg mamma ... Hvordan er ditt syn på egen morsrolle? Morsrollen, uansett om det gjelder i et mikro- eller makroperspektiv, rommer hele spekteret av følelser og dramatikk på ett brett. I rollen som mamma opplever jeg stadig følelsen av alt fra ren lykkefølelse til den største dramatikk, engstelse, bekymring og sprekkferdig kjærlighet ... og alt veksler så enormt raskt!  Alle bryterne i hjernen er på liksom ... det blinker på hele skalaen, og derfor veldig nyttig med noen reale magedrag og time out – da er det fantastisk å gå på jobb. Jeg har aldri jobbet så intenst som etter at jeg ble mor, nå er det liksom alvor! Tiden er knappere, og jeg må lære meg å fokusere på de viktigste tingene. Jeg vil si at morsrollen gjør meg mer til stede i alle mulige situasjoner,  jeg må være like involvert i de minste og største øyeblikkene. Det har gitt meg et nytt perspektiv på tid, det er ikke mulig å forklare tid til et lite barn, og spillereglene i hverdagen må hele tiden justeres og tilpasses for å få ting til å gå opp. Det er heller ikke noe konsekvent i å være foreldre, det er jo nye stadier, og læringskurven kan noen ganger føles bratt! Det er både utfordrende, slitsomt og fantastisk på en gang! Svingningene i følelsene er som kjempebølger som ikke kan demmes og heller ikke burde det. Morsrollen er stinn av klisjeene på løpende bånd; kropp, sykdom, latter, tårer – rett og slett det mest menneskelige og natur4/2011

63


Treasure

Closer

– Den moren som fødte meg, kjenner jeg ikke, jeg tenker på denne personen ofte, men hun blir jo abstrakt, en fantasi. Moren min som varmet, trøstet, oppmuntret og holdt rundt meg og gav meg navnet mitt, er den mammaen jeg virkelig savner! (Gro Mukta Holter)

One Love

Forever

lige, som mødre hele tiden forsøker å forstå eller leve opp til. Uansett hvor i verden man befinner seg, handler det om det samme, livet og eksistens – basicinstinct, rett og slett ... Hva skal til for å være en god mor? Forhandlingsevner og en ubegrenset kjærlighet tror jeg man kommer langt med! Det viktigste er jo så klart å forsøke å bruke sunn fornuft og ikke tro at det er mulig å være et perfekt menneske i enhver situasjon. Men i tillegg til alle disse ganske selvfølgelige sidene ved rollen vil jeg fremheve at jeg synes det er viktig at mødre lærer seg å senke skuldrene og la ting gå litt på halv tolv i heimen ... Stress og barn er så utrolig dårlig kombinasjon! Jeg jobber masse med det, å la være å mase og tørke, flikke og gni på ting ... Jeg stikker heller og trener ballett eller yoga enn å brette sammen vasken, og tenker at nå skal hu mor gi seg selv en fin stund, så blir jeg en glad mamma, og forhåpentligvis kommer det noe godt ut av det ... Hvorfor har enkelte et så komplisert forhold til egen mor? Det handler nok mye om BEKYMRINGER, jeg tror det er roten til mye komplikasjoner. Det er vel omsorg og kjærlighet som ligger i grunnen for alle de worst case scenario-tankene jeg tror alle mødre driver med, men de gjør både barn og damene selv helt utslitt ... Men det handler også om at man faktisk ikke vet hva slags lite menneske man har å forholde seg til, hver dag er åpen for noe uforutsett, og jeg tror altfor høye forventninger også kan skape skuffelser og dårlige relasjoner. Barna dine er jo ikke som deg, selv om man kanskje både håper og vil at de skal forstå deg helt inn til det innerste i tankegangen ... for alltid ... Hvordan kommer tematikken i prosjektet Blood, Milk and Honey, a tribute to the art of motherhood frem i kunsten din som stilles ut fra 31. august på Galleri A i Oslo? Jeg har jobbet ut en serie med grafikk, håndtrykket linoleumssnitt og olje/akryl-malerier til denne utstillingen. Her er det tydelig bruk av både symbolikk og referanser med klartekst, noe som det har vært utfordrende og veldig spennende å jobbe med. Linoleum er blitt en motvekt til slik jeg vanligvis jobber i maleriene – kraftig, ekspressivt og lagvis. Tror det kom med min interesse for yoga som jeg læte meg da jeg gikk gravid ... nå kan jeg sitte og knote i 64

4/2011

evigheter med denne møysommelige kuttingen ... Men det blir mye blod også, her er det ekte lidenskap i hvert kutt ... Jeg jobber alltid med tematikk knyttet til hukommelse, minner og identitet, og kunstkritiker Tommy Sørbø konkluderte i en åpningstale på en tidligere utstilling jeg hadde i år, at hele mitt kunstnerskap er som en lang bearbeidelse av sorgen etter min mor eller mødre. Det høres kanskje bare sørgelig ut, men alle som kjenner til meg og mine arbeider, vet at det absolutt ikke bare er trist å jobbe med sorg. Jeg bærer den i meg, ja, men den er jo en styrke og en kraft som har gjort meg til den kunstneren og mennesket jeg er. Denne utstillingen handler jo om å hylle mor, og det må ikke bli for klamt – her skal vi forsøke å engasjere til noen videre tanker og ikke minst til de mødrene i verden som ikke har den luksusen vi faktisk lever i på denne holmen av velstand vi er, sett fra et større perspektiv ... – Er det et kunstverk fra kunsthistorien med tematikken mor/ barn som betyr noe spesielt for deg, og hvorfor? – Det er vanskelig å trekke frem et eneste verk, men da må det bli The Nursing av Frida Kahlo. Hennes kunst har betydd mye for meg siden jeg var 10 år. Hun var som et levende kunstverk med sin skjebne, engasjement i politikk og i sin sterke lidenskap til kunsten og til livet. I dette bildet har hun malt seg selv som voksen, liggende i armene på en amme som bærer en tradisjonell folkloremaske. Hun ble ammet av en indianerkvinne som baby, og det er først i voksen alder minnet om denne kvinnen som ammet henne dukket opp for Frida, derfor har hun malt seg selv som voksen. Frida Kahlos kunst handler om død, smerte og hennes, uhelbredelige savn etter å bli mor. Hun levde hele livet med sykdom, all smerten kommer frem i kunsten så det smeller og drysser konfetti til alle kanter når jeg ser på dem ... for det er også mye fest i Fridas liv, det er kontrastfylt, komplekst og evig aktuelt. En dag skal jeg dra med meg datteren min til Fridas hjem – La Casa Azul i Mexico. Jeg har en romantisk forestilling der jeg ser for meg oss to med et lass blomster i håret og lange hippieaktige kjoler: Hei, Frida, her kommer vi på besøk, endelig! Jeg vil jo gjerne gjøre de mor/barntingene med min egen datter som jeg ikke fikk med mamma, men igjen – forventninger ... Om datteren min, som er oppvokst som del av mitt kunstnerunivers, heller vil dra på fotballferie sammen med pappa, får tiden vise ...


malerier og grafikk

Lena Akopian Epost: atonoian@broadpark.no Mob 41 08 70 21

www.kunstner.be


66

4/2011


Malerisk glød og etisk engasjement Tiden er en god hjelper når man skal kaste lys over en kunstner og hans verk. Man ser de store linjene og de dypere intensjoner. Victor Sparre er ikke noe unntak. Hans kunstneriske innsats trer stadig ­tydeligere frem, og plasserer ham som et skapende kraftsentrum i norsk kunst de siste 50 år. Den 22. oktober i år åpner minne­­​ut­stillingen om Victor Sparre på Galleri Trafo.

Tekst Paul Grøtvedt / Foto Private bilder

Selv om kunsten og samfunnsengasjementet hos ham var tett vevet sammen, er det allikevel hans kunstneriske glød og maleriske prestasjoner som setter standarden for hans kvalitet i ettertid. – Victor Sparre ble født i 1919 og fikk sin utdannelse som kunstner ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) og senere Statens kunstakademi. Ved kunstakademiet fikk han Axel Revold som lærer. Sparre var en våken og interessert student, og ble etter hvert Revolds assistent under dennes arbeid med å utsmykke Oslo Rådhus. Denne nære kontakten med Revold og hans monumentale maleri skulle senere vise seg å bli et nyttig erfaringsgrunnlag for Sparre. – I 1955 vant han nemlig konkurransen om å lage et glassmaleri til østfronten i Stavanger domkirke. Deretter gikk det slag i slag med kirkeutsmykninger, og det ble mange av dem, hele 25 i tallet. Den mest kjente er trolig Ishavskatedralen i Tromsø, der Sparre laget et 23 meter høyt glassmaleri. Til utsmykningen av Ishavskatedralen, samt en del andre kirker, tok Sparre i bruk den såkalte la-dalle-teknikken. Det dreier seg om farget glass med en tykkelse på to til tre centimeter, en tykkelse som gjør at lyset brytes på en helt annen måte enn ved tynnere glass. – Gjennom de mange kirkeutsmykninger, med religiøse motiver, fikk Sparre eksponert mye av sitt kristne trosgrunnlag. Den unge Sparre ble allerede på midten av 30-tallet inspirert av Oxford-bevegelsen (senere MRA), en kristen fundert strømning i samtidens politikk og kulturliv, som ønsket å fremme et sterkere religiøst og moralsk engasjement i befolkningen. Dette ble skjellsettende for Victor Sparres kunstneriske orientering. Han brenner nå for sin tro og velger sine motiver ut fra et kristent livssyn og en medmenneskelig forpliktelse. – Et sterkt moralsk og religiøst engasjement lå også til grunn for hans nære kontakt med dissidentene i det kommunistiske Sovjetunionen. Sparre var en ivrig talsmann for universelle menneskerettigheter, og debatterte ofte i ulike medier om nødvendigheten av å markere motstand mot undertrykkende regi-

mer. Sammen med dikteren Claes Gill dannet han i 1973 Komiteen for frie åndsarbeidere.

Personlige møter – Jeg møtte Victor Sparre allerede på 60-tallet, da jeg var student ved Kunst- og håndverksskolen (SHKS). Her vikarierte han nå og da som lærer, og jeg ble umiddelbart fascinert av hans faglige entusiasme og moralske engasjement. Som person var han inspirerende og utfordrende, han insisterte alltid på ansvar og deltagelse, på det å være i verden, ta den inn over seg og protestere mot urett, overgrep og undertrykkelse. – På 80-tallet møtte jeg ham igjen, den gang i redaksjonen for Kontinent Skandinavia, et antitotalitært tidsskrift med vekten på kulturelle og politiske strømninger i samtiden. Sparres engasjement var ikke blitt mindre med årene, men nå var jeg mer kapabel til å diskutere kunst med ham. Og det fortsatte vi med i årene fremover. Det ga meg også et godt utgangspunkt til å forstå hans kunst og skapende prosjekt, enten han nå utfoldet seg innen maleri eller i monumentale kirkeutsmykninger. Varierte uttrykk – Selv om Victor Sparre vekslet mellom maleri, grafikk og glassmaleri, var han primært en malerisk begavelse. Det er i maleriene han formidler sine innsikter og sitt håndlag på den mest presise og profesjonelle måte. Det er også i maleriet han demonstrerer størst variasjon, både motivmessig og i koloristisk fylde. Men uansett motiv og maleriske grep hadde Sparre alltid en mening å formidle. Hans bilder skulle fylles med et spirituelt innhold, som den store kunsten til alle tider har synliggjort. – Det var et ambisiøst prosjekt, men så var da også Sparre rikelig utrustet med evner for de kunstneriske utfordringene. Allerede under debututstillingen i 1945 hadde Sparre kommet på sporet. Noe prøvende, men ganske målrettet viste han et​ fi ­ gurativt maleri som han utdypet gjennom hele sitt skapende livsløp. Formmessig knyttet han an til en ekspresjonistisk ­tradisjon, der figurbestemmelsen var basert på håndfaste strøk, emosjonell fargebruk og stofflige strukturer.

ny morgen, Victor Sparre, 1980, 116 x 98.

4/2011

67


utsnitt av Tvilens trilogi, Victor Sparre, 130 x 195.

Glassmaleri Jesu gjenkomst, 1972, 145 m2, av Victor Sparre, laget til Ishavskatedralen i Tromsø.

– I sum ga det en vibrerende overflate, med markante uttrykkskvaliteter. Men uttrykket i seg selv var ikke det primære for Sparre, som hadde mye mer på hjertet. For ham handlet kunsten også om å formidle noe dypt menneskelig, om erfaringer av følelsesmessig og åndelig art som ga livet fylde og håp. I så henseende gikk han andre veier enn sine malerkolleger. Sparre var et levende åndsmenneske for hvem kunsten var skjønnhet og smerte, og ikke bare fargeflekker på et lerret. Slik den modernistiske kunst hadde insistert på i årtier.

Ekspressiv – Sparre var da også ekspressiv som person og kunstner. Hans malerier har høy temperatur, for smerten, lidelsen og opprøret skulle forvandles til malerisk skjønnhet. Slik sett var det dionysiske dimensjoner over Sparres liv og kunstneriske virke. Og det har slått meg flere ganger at han var ganske alene i norsk kunstliv om å tenke og skape i et slikt kraftfelt. Enkelte jobbet nok figurativt, men i mer dekorativ retning. Den var mer stue­ ren i et for ham nokså meningstomt, norsk kunstliv. – Vi må utenfor landets grenser for å finne paralleller til Victor Sparres maleriske engasjement og uttrykksform. Innenfor The Scool of London, som fikk sitt definitive gjennombrudd på tidlig 70-tall, finner vi flere kunstnere med ekspressive uttrykk og motivisk forankring. Det er nærliggende å nevne Francis Bacon, Lucien Freud og Leon Kossoff. De er alle opptatt av maleriets meningsdimensjon og kommuniserende karakter. – I engelsk kunst har denne figurative tradisjonen holdt seg levende, tross en malerisk tørke innen internasjonal modernisme. Da kunsteksperter på 60- og 70-tallet hadde proklamert maleriet som utdatert og dødt, demonstrerte The Scool of London faktisk det motsatte: Maleriet var fortsatt både levende og nyskapende. Selv om Victor Sparre ikke tilhørte denne kretsen, gikk hans maleriske røtter tilbake til samme kilder. I norsk sammenheng var han en skole i seg selv, en opprørsk kunstner med malerisk teft og stort etisk engasjement.

Klassisk – Sparre var allikevel ikke noen antimodernist. Han aksepterte at kunstnerkolleger jobbet etter andre idealer, men for ham var formidlingen av åndelige realiteter i et malerisk uttrykk selve kjernen i kunsten. Sparre lot seg altså ikke forføre av de modernistiske doktriner om kunstens flatekarakter og motivløshet. Han fastholdt at motivet og dets mening skulle stilles til skue i en malerisk form som inviterte til kommunikasjon og dialog om det dypeste i oss. – På det punkt var ikke Sparre noen modernist, men han var allikevel moderne. Sparre var moderne på den måten at han mente kunsten skulle opplyse og frigjøre oss. Derfor insisterer Sparre på at kunstens mening er å kaste lys over det menneskelige, for derved å vise at livet også har en mening. En slik grunnholdning til kunsten er krevende, og det å skape er ingen ni-til-fire-jobb. Kunsten er nærmest en besettelse og en permanent krisetilstand. 68

4/2011


Kjell Thorjussen


TEMA: Kunst- og ­kunstprovokasjon

candy sigarette av fotokunstner Sally Mann. På slutten av 80-tallet begynte hun å ta bilder av sine egne barn, som provoserte omverdenen.

Provokasjoner i kunsten Trenger vi provokasjoner i kunsten? Og hvor langt kan kunstnerne gå? Hva tenker du om bæsj på boks og sex med lik? Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan / Foto Michael Dee

70

4/2011


Da den amerikanske kunstneren John Duncan i mai 1980 krysset grensen mellom USA og Mexico, var det verken for å dra på sightseeing eller for å høre på mariachiorkestre. På denne tiden hadde John Duncan skaffet seg en profil som en av verdens mest provoserende performancekunstnere. I en performance, med tittel Scare, hadde han avfyrt en pistol ladet med løskrutt mot to personer blant publikum, for å belyse deres reaksjoner. Men det var ingen ting mot hva som videre skulle skje. Etter å ha krysset grensen kjørte John Duncan til Tijuana. Der kjøpte han et lik, en nylig avdød kvinne. Etter å ha skaffet seg liket hadde han sex med det, en akt som han spilte inn på video. Duncan forklarte etterpå at akten hadde gitt ham en ubeskrivelig, intens selvforakt, og deretter lot han seg steriliblind date av kunstneren John Duncan. Et av de mest provoserende kunstverk gjennom sere, for, som han sa: jeg vil forvisse meg tidene. om at den siste sæden fra meg havnet i et lik. Også dette inngrepet lot han filme. Av den innspilte sexakten og steriliseringen produserte Duncan et verk han kalte Blind Date, et Seksualitet fortsetter å provosere lydkunstverk som ble spilt av i mørket i et varehus hvor publiHensiktene kan være helt forskjellige, som også reaksjonene. kum var invitert. Duncan forklarte at hensikten med Blind Da Robert Mapplethorpe på 1970- og 1980-tallet fotograferte Date var å vise at veloppdragne og kondisjonerte samfunnshomoseksuelle menn i New Yorks S/M-verden, gjorde han det borgere ville forvandle følelsesmessig lidelse til sinne. på en måte som ingen andre hadde gjort før. På en måte som Duncan var ikke den eneste performancekunstneren som minnet om den klassiske kunsten. Hensikten hans var å gi versjokkerte. På midten av 1960-tallet hadde en gruppe østerrikdighet til en gruppe som av samfunnet stort sett ble sett på som ske kunstnere, aksjonistene, utført aksjoner med blod og døde perverse freaks. Og etter hvert som Mapplethorpes stjerne steg dyrekropper. I 1974 lot en amerikansk performancekunstner på kunsthimmelen, havnet bildene hans hos de store museene, seg spikres fast, korsfestes, bak på en folkevogn, for siden å bli til og med i hjemlandet USA. kjørt rundt til allmenn beskuelse. Men da tente de konservative senatorene. Én sak var det at Men Duncans Blind Date var for mye til og med for de fleste S/M-verdenen eksisterte. Men å vise den frem slik som av de mest innbitte tilhengerne av denne sjangeren. Ja, selv de Mapplethorpe, og gjøre den synlig og akseptert, var en enorm internasjonale spesialbladene vendte seg bort. Redaktøren for provokasjon mot samfunnet. Det hele førte til at en stor High Performance beskrev Duncans handling som en voldtekt Mapplethorpe-utstilling ble tatt ned, og den statlige kunst­ av en kropp hvor sjelen ennå ikke hadde forlatt den. Det var rett komiteen NEA fikk sterke begrensninger i forhold til hva slags og slett en performance som hadde gått for langt, uansett om kunst den fikk gi støtte til. hensikten var å belyse noe viktig om den mannlige psyken. Duncan må ha vært den som har gått lengst, men provokaArtist’s Shit sjon er og blir en vesentlig del av kunsten, enten det dreier seg Drøyt ti år senere brøt det ut nok en het debatt om kunststøtte om Robert Mapplethorpes S/M-bilder eller Muhammedi USA. Det var da et maleri av den svarte kunstneren Chris tegningene. Provokasjon innen kunsten er heller ikke noe nytt, Ofili, Den Hellige Maria ble vist på en gruppeutstilling på et det går som en rød tråd gjennom kunsthistorien. museum i New York. Ofilis uttrykk er eksploderende farger og Da Europa gradvis gikk over fra hedenskap til kristendom, å plassere klumper med elefantavføring på maleriene. Så også forsvant også seksualiteten i form av fruktbarhetssymboler fra på dette bildet. Og på en svart madonna. Det ble et ramaskrik. kunsten. Men da renessansen oppsto, inspirert av antikken, Den som ropte høyest, var New Yorks borgermester Giuliani, kom seksualiteten igjen inn i kunsten. Vi ser den både hos som hevdet at dette var en fornærmelse mot alle katolikker. Det Botticelli og Michelangelo, og deretter fulgte århundrer hvor ble en hysterisk debatt, rettssaker omkring museets tilskudd, kunstnerne utfordret kirke, stat, sensurlover og allmenn opiog verket ble til og med vandalisert. nion med seksualiserte bilder. Innen kunstverdenen har provokasjon blitt sett på som en viCourbets maleri Verdens opprinnelse, et nærbilde av kvintal del av kunsten, og man har kost seg med skandalene og hvornens skjød, ble ansett å være så utfordrende at alle som eide dan de småborgerlige er blitt opprørte. Men det har vært vanskedet, måtte skjule det, enten ved å henge andre malerier over ligere å håndtere provokasjon som rettes mot kunstverdenen og det, eller ved å henge et stoffstykke foran det. dens mekanismer. Dens markedsføring og dens grådighet. 4/2011

71


artist's shit av den italienske kunstneren Piero Manzoni, 1961.

En grunnleggende del av markedsføringen av en kunstner, enten det er Warhol eller Picasso, handler om kunstneren som et opphøyet geni. Om at alt vedkommende produserer, er genialt. Og verdifullt.

Penger er roten til all kunst Den italienske kunstneren Piero Manzoni dro dette til det ytterste. I 1961 hermetiserte han sin egen avføring på boks. Kunstverket fikk tittelen Artist’s Shit og ble produsert i et begrenset opplag på 90 eksemplarer, hver med en vekt på 300 gram. Ideen var å selge dem til en pris som tilsvarte vekten i gull. Hvilket de etter hvert gjorde, og vel så det. I 2007 ble et eksemplar solgt på Sotheby’s auksjonshus for 124  000 euro! Kunstverdenen var blitt utsatt for en provokasjon, men den ga seg etter hvert ved å betrakte dritten som en viktig refleksjon over bransjens mekanismer og samlernes begjær for det ekstreme. Provokasjonene har de seneste årene ofte vært rettet mot dem som betraktes som kunstens avantgardister. Ingen provokasjon kostet så mye som den som The K Foundation 1993 rettet mot The Turner Prize, verdens mest berømte kunstpris. Fra slutten av 1980-tallet hadde det kommet frem en strøm av nye britiske kunstnere, ofte provoserende, som Damien Hirst, som brukte døde dyrekropper i kunsten sin. I 1993 ble prisen tildelt Rachel Whiteread, som skapte seg en sterk profil gjennom å støpe et objekt, til og med et helt hus, der sluttproduktet var skulpturer som var som et negativ, eller et spøkelse, som hun kalte dem. Men etter at hun fikk The Turner Price, fikk hun samme kveld også prisen som Årets dårligste kunstner av The K Foundation, hvor prisen var på 40 000 £, dobbelt så mye som hun fikk av Tate. The K Foundation var en mystisk, anarkistisk kunstnerduo som hadde tjent enormt med penger på noen poplåter. Det de ønsket med sin kunstpris, var å underminere elite­ fokuset innen kunsten, nemlig å frigjøre kunsten, hvilket også innebar å underminere pengehåndteringen rundt den. Og synet på penger som noe hellig. Slik betraktet tydelig også Whiteread pengene. Eller i alle fall hva som kunne gjøres med dem. Da hun fikk greie på at The K 72

4/2011

Foundation ville brenne pengene hvis hun ikke aksepterte prisen deres, sa hun ja og donerte dem til trengende kunstnere og en hjemløs-organisasjon. Deretter gjorde The K Foundation enda et kupp. De brente opp en million pund i sedler. Hensikten var å bevise at penger var roten til all kunst. Ikke eget uttrykk, kommunikasjon etc. Når vi ser på The K Foundation og Manzonis provokasjoner, kan vi forstå dem, ettersom de løfter frem ideer og debatter som er nyttige. Vi kan også forstå hensikten bak John Duncans Blind Date, selv om vi synes han gikk for langt. Vi reagerer på provokasjonen hvis den ikke tilfører noe, sjokkerer oss til tenke oss om, eller tenke nytt. Eller om den søker inn på veier som vi anser som forbudt område. Det gjelder da bl.a. kunst, særlig kunst­ fotografi og seksuelle fremstillinger av barn. Den amerikanske kunstfotografen Sally Mann tok på begynnelsen av 1990-tallet en serie bilder av barna sine som var i alderen 8–12 år. I en del av disse var døtrene nakne, med make up, i voksne poseringer som mange oppfattet som seksuelt provoserende. Bildene førte raskt til debatt, og den har ikke minket i omfang gjennom årene. Sally Mann selv ble overrasket over reaksjonene. Hun hadde vokst opp på landet, ofte sprunget naken omkring og lekt på gården, og bildene av barna var en fortsettelse av dette. I senere år har hun dog uttalt at hun nok skulle ha vært mer forsiktig med å publisere bildene og vise dem i gallerier. Når jeg i dag ser disse bildene, kan jeg ikke annet enn å reflektere over at kommersen stort sett har grepet fatt i dem. Seksualiseringen av barn bare fortsetter, enten det er musikk­ videoer, reklame, TV eller ukeblader. Men hvor finnes den kunst som vil provosere til debatt omkring dette? Ett eller annet sted i periferien. Hvor den misforstås når tabloider og massemedia får se den.

Er provokasjon viktig innen kunsten? Ja, absolutt. Fordi den får oss til å sette spørsmålstegn ved vaner og fastslåtte sannheter. Vi må alltid være våkne, synse og debattere. Men det er ikke alle samfunn og kulturer hvor det er rom for fri debatt og provokasjon. Filosofen Sir Isaiah Berlin kommenterte i begynnelsen på 1990-tallet at det største problemet som møtte det frie, liberale samfunnet, var å tillate selv de stemmene som ville styrte det. Det er en uttalelse jeg ofte tenker på i debatten omkring Muhammed-tegningene. Selv fant jeg tegningene verken spesielt morsomme eller kunstnerisk interessante. Men det betyr ikke at jeg synes de bør forbys. Den engelske filosofen Johan Stuart Mill skrev på midten av 1800-tallet Den dyd som ikke utsettes for prø­ velser, er ingen dyd. Det mener jeg gjelder så vel religiøs tro som moral. Dette er nok ikke synet blant fundamentalister som i liberal debatt kun ser vrøvl og tvetydigheter. Muhammed-tegningene brøt mot deres tro, og med både demonstrasjoner og terroranslag som konsekvens. Vi har sikkert ikke sett det siste av dette. Men hva fundamentalistene ikke ser, er at like hellig som deres tro er, like hellig er det frie samfunnets tro på å kunne problematisere og diskutere fritt. Og i det inngår også den provoserende kunsten.


#43, 100x75 cm 2011

helga bu w w w.helgabu.c om


TEMA: Kunst- og ­kunstprovokasjon

Høstutstillingen – elsket og hatet

Høstutstillingen burde vært gravlagt for 100 år siden, hevdet kunstanmelder Tommy Olsson da Høstutstillingen åpnet i fjor. Og like sikkert som at Høstutstillingen åpner om høsten, like sikkert er det at den blir kritisert og foreslått nedlagt. Er den ikke provoserende nok? Tekst Toril S. Kojan / Foto Billedkunst / Kunstnernes Hus

Da Gullaldermalerne kom hjem fra sine studier i Paris og Düsseldorf, var det skrinne kår. De måtte sette sin lit til Christiania Kunstforening om de skulle få vist og solgt sine verker. Her var ikke noe Akademi, det var få kunstinstitusjoner og heller liten forståelse for kunst generelt. Da Høstutstillingen ble etablert i 1882, var det som en protest mot Christiania Kunstforenings politikk når det gjaldt økonomi. Kunstnerne mente at foreningen utnyttet de fattige kunstnerne. Erik Werenskiold sa at Kunstforeningen prutet, og at innkjøpene var skandaløse. Han ville gjøre revolusjon. Og revolusjon ble det. Etter mye polemikk i aviser, også på ledernivå, uten at noe kom ut av det, samlet kunstnerne seg på rekordtid og fikk stablet en utstilling på bena. Forbildet var den franske Salongen i Paris. Frits Thaulow satte den i scene. 74

4/2011

Denne utstillingen var i seg selv en provokasjon, siden kunstnerne som stilte ut, ble sett på som svært radikale i sin samtid. Det var de såkalte unge malerne som viste nye tendenser, hovedsakelig malerier med landskap og folkelivsskildringer, men også noen portretter. Juryen besto av Frits Thaulow, Gerhard Munthe og Nils Hansteen, og de slapp inn 25 kunstnere. Mange av maleriene som ble vist, er i dag våre nasjonalskatter og hører til kunstnerne vi senere kalte Gullaldermalerne. Noen av bildene som ble vist var: Gustav Wentzels Frokost, Erik Werenskiolds Gjætere, Skrivergaarden i Drøbak av Edvard Diriks og Sommerdag av Gerhard Munthe. Til og med kvinnelige kunstnere som Kitty Kielland, Anette Anker og Betzy Berg fikk delta. Christian Krohg deltok med Hart læ og Tømmermand til rors, som representerte en ny sjanger i norsk billedkunst,


det syke barn av Edvard Munch skapte reaksjoner da det ble utstilt på Høstutstillingen i 1886.

samt portrettet av Johan Sverdrup som stortingspresident, det var utstillingens sensasjon. Det ble vist 60 malerier, seks raderinger, tre tegninger og to statuetter. Utstillingen åpnet den 14. november om kvelden. Kunstnerne hadde ikke spart på verken lys eller annet utstyr. Her var persiske tepper på gulvene, vaser og messingfat rundt omkring og gobeliner i trappen. Elektrisiteten var kommet til Norge på denne tiden, og det elektriske lyset kastet ekstra glans over utstillingen. Og gjorde utslag i billettprisen. De som kjøpte billett på dagtid, betalte 25 øre, mens de som kom om kvelden, måtte betale 50 øre. Utstillingen ble behørig kritisert i byens aviser, særlig i Dagbladet og Aftenposten gikk grundig til verks. Dette er også noe som skjer i dag, som regel med beskjed om at Høstutstillingen ikke lenger har livets rett.

Kunstnerstyrt Høstutstillingen var kunstnerstyrt da den så dagens lys, og det er den stadig. Allerede i 1884 klarte kunstnerne å inngå avtale med Staten om årlige tilskudd som skulle sikre driften. Dermed ble Høstutstillingen også Statens kunstutstilling. I 1885 åpner Høstutstillingen for første gang i Nasjonalgalleriets lokaler, som blir tilholdssted frem til 1890. Den største skandalen noensinne inntraff året etter, da Edvard Munch stilte ut Det syke barn. Det var ekspresjonismen som ble introdusert til verden. Det gikk ikke upåaktet hen. Noe av det som kjennetegner Høstutstillingen i dag og også da den kom i gang, var at den åpnet for ung, eksperimenterende kunst. Og Edvard Munch var vel den som sto for det mest radikale i kunsten på den tiden. Han fikk hele Norge på nakken og måtte tåle hard kritikk. Om skandalebildet Studie, som Det syke barn da ble kalt, fortalte Munch at han brøt seg nye veier – det var et gjennombrudd i hans kunst. – Det meste av hva jeg senere har gjort, fikk sin fødsel i dette bildet. Men han kunne ikke forstå hva som var så forargerlig ved nettopp dette bildet.

De var jo midt i Putetiden, dette var det mest populære motiv i tiden. Både Christian Krohg, Eilif Peterssen og Hans Heyerdahl hadde malt syke barn. Det som var forargerlig ved dette bildet, var at Munch malte sitt eget liv. Han malte sine følelser, sin sorg og fortvilelse. Det var ikke lenger et eksteriørbilde. Også hans samtidige kritiserte hans malerier, Gustav Wentzel skrek til ham: – Du maler som et svin, Edvard. Du kan jo ikke male hender engang! At Edvard Munch senere skulle bli det ikonet han er blitt, var det ingen som trodde den gang, kanskje bortsett fra Henrik Ibsen, som skrev til ham; – Hold bare ut, Munch, det vil tilsidst gaa Dem akkurat som det er gaaet meg, vær sikker på dette. I tiden som følger, blir det stadig mer tilspisset mellom konservative og radikale kunstnere, og noen bryter ut og starter en egen Vårutstilling. Ideen om et Kunstnernes Hus unnfanges, og et gigantisk arrangement i Slottsparken blir arrangert for å få inn midler. Imidlertid skulle det gå mange år før Kunstnernes Hus så dagens lys. Det var i 1930, og det ble åpnet av selveste Kong Haakon. Ingrid Lydersen Lystad er utstillingsleder for Høstutstillingen og har lang fartstid i denne sammenheng. Hun har vært sentral i Norske Billedkunstnere siden 1989. Hun har også skrevet boken om Høstutstillingen, så hun må være den rette å snakke med når det gjelder provokasjoner i forbindelse med Høstutstillingen. – Høstutstillingen er unik ved at den er kunstnerstyrt og at det er fri innsendelse. Dens mål er å vise et tverrsnitt av kunst i Norge i dag. I motsetning til kuraterte utstillinger er Høstutstillingen enkeltverkenes arena. – Hvorfor blir den alltid utskjelt og kritisert? – Utstillingen provoserer ikke som tidligere når det gjelder materialer og former. Det er mer innholdet som kan provosere i dag, spesielt når det gjelder politiske ytringer. Men vi får mest på pukkelen for Høstutstillingen som utstillingsform. Lotte Sandberg i Aftenposten mente i fjor at den var slitasjeskadet, og Tommy Olsson i Morgenbladet at den burde vært gravlagt for lenge siden. Men billedkunstner og kurator Jan Christensen mente at den var tidenes beste. Jeg gleder meg uansett over engasjementet. – Ja, og nå kan det igjen bli oppstyr, med den nye juryordningen? – Høstutstillingen er i takt med tiden. Landsmøtet i mai fastslo at Den Nasjonale Jury ikke lenger skal ha medlemmer som er valgt ut fra faggrupper. Fra 2012 skal juryen velges på bakgrunn av størst mulig spredning og kulturelt mangfold. – Tilbake til provokasjoner. Hva mener du er det som har provosert mest i din tid? – I dag er det slutt på at materialbruk egger til provokasjon. I dag er det de konseptuelle, de idébaserte verkene, spesielt politiske ytringer som kan skape sterke reaksjoner.

Fra Munch til Håland Malemåte er også noe som kan provosere. I 1886 provoserte Munch med sin nye malemåte, og i 1990 var kunstneren Magne Håland så provosert over tidens trend at han i tillegg til sitt maleri Moskus i Nystugudalen sendte inn et heftig, ekspresjonistisk maleri som han hadde smurt sammen i all hast. Tittelen var Full rulle. Han sendte det inn under psevdonym: Derzot Rendyat. Juryeringen skjer anonymt, og det gikk som han hadde tenkt: Moskus i Nystugudalen ble refusert, mens Full rulle 4/2011

75


76

Full rulle av Derzot Rendyat (Magne Håland), 1990.

MUREN av Pål Vigeland, 2006.

ble antatt. Lenge trodde man at kunstneren var av asiatisk opprinnelse. Men leser du kunstnernavnet sakte, lyder det som Det er så trendy at. – Monteringen og opphengingen har også provosert, fortsetter Lystad. – I 1995 satset Den Nasjonale Jurys monteringsgruppe på salongmontering, det vil si at det var tett i tett med malerier på veggene. Odd Nerdrum hadde fått antatt et maleri av Cato Zahl Pedersen hvor pioneren var omtrent naken, et maleri som av noen kunne oppleves som en provokasjon i seg selv. Men da Nerdrum fikk se hvordan maleriet var plassert der det hang, omgitt av andre bilder tett i tett, tok han resolutt og fjernet det. Slik ville han ikke ha det presentert! Han brakte det til utstilling på Blomquist i stedet. Maleriet var imidlertid gjengitt i Høstutstillingens katalog. Avisene hadde store oppslag. Det ble skandale! Et resultat var at Høstutstillingen fikk tidenes publikumsrekord med 60.000 besøkende. I 2001 var det utstillingen i seg selv som provoserte. Dette var historiens minste mønstring. Det ble vist 51 kunstverk av 29 kunstnere. En skulptur, ett grafisk blad og ingen tekstile verk. Til utstillingen ble det sendt inn 3770 verk av 1447 kunstnere. Juryen ble anklaget for å bryte målsetningen, men juryens formann Svein Rønning svarte: Vi har skapt den første Høstutstilling med et helhetlig inntrykk. – Politiske ytringer har vel også provosert publikum? Kjartan Slettemark og Rolf Groven har jo deltatt sterkt på dette feltet. – Ja, det stemmer. Slettemark sto for eksempel for Norges første performance; han satt utenfor Kunstnernes Hus og la kabal med Mao-kort i rosa dress på et bjørneskinn. Rolf Groven er også en maler som sto for politiske provokasjoner. Etter mange år med refusering, ble han antatt første gang i 1971 med

maleriet Sixtinske Madonna, fritt etter Rafael. Maleriet var et skrik mot krigens grusomheter: Hvordan kunne et kristent USA bombe med napalm? Er man på jakt etter provokasjoner, må man i dag gå til verk med slike sterke politiske budskap. Et av de siste eksempler på dette er Muren av Pål Vigeland i 2006. Da rettet Høstutstillingen søkelyset mot Midtøsten-konf likten. Med dette kunstverket ble vi minnet om et av vår tids største utfordringer. Muren var en tro kopi av en del av muren mellom Israel og Palestina. Den var av betong og tre, 8,5 meter høy og 1,5 meter bred, og den var reist foran Kunstnernes Hus så den nærmest sperret veien. Blant publikum var også Jan Benjamin Rødner, grunnleggeren av organisasjonen Med Israel for fred. Men han så ikke verdien av den kunstneriske ytringsfrihet i verket. Til Dagbladet sa han: Dette er dumskap. Det vitner om en kunstner som er kunnskapsløs og historieløs … slike uttrykk fremmer ikke dialogen for fred. Året etter ble Muren reist foran Nobels fredssenter i forbindelse med utstillingen Ytringsfrihet – hvor går grensen? Ja, hvor går grensen? Mange strides om hva som er kunst, og hva som er god kunst. Og når det gjelder provokasjoner, er det vel bare religion og tro som fortsatt kan provosere et blasert norsk publikum. Høstutstillingen vil nok bestå, som en institusjon i seg selv og fortsette å vise hva som rører seg i tiden. På godt og vondt.

4/2011

Kilde: Høstutstillingen – elsket og hatet, av Ingrid Lydersen Lystad, utgitt på Skald Forlag, 2003


Thorstein Rittun Du finner bilder av kunstneren i følgende gallerier; Kunstnerforbundet  Galleri D40  Galleri Oddvar Olsen  Gulden Kunstverk  Galleri Osebro Galleri BI-Z  Galleri Amare  Galleri Modern Art  Galleri Krane  Galleri Fineart


TEMA: Kunst- og ­kunstprovokasjon

Morten Traavik – og verket Honest John – Let’s be honest

Honest John – Let’s be honest Foto: Arne Flaaten.

Utenfor Forsvarsmuseet i fjor kunne man se et ganske så radikalt kunstverk utført av den skandale­omsuste kunstneren Morten Traavik. Verket viste en syv meter høy rakett som var ­påkledd et enormt kondom, med tittelen Honest John. Dette verket var startpunktet for kunstnerens posisjon som huskunstner 2010 ved Forsvarsmuseet i Oslo – et prosjekt som vekket mye diskusjoner og harme på vegne av samtidskunsten og ikke minst ytringsfriheten.

Tekst Hilde Hernes

Et tidligere kunstprosjekt som skapte mye furore, i likhet med prosjektet Hærwerk som denne reportasjen i hovedsak omhandler, var Miss Landmine. Ordet kontroversielt er bare stikkordet for denne utstillingen: Morten Traavik satte sammen og organiserte en missekonkurranse med landmineofre som sine hovedobjekt. Det var altså lemlestede kvinner, såret i og etter krigen av landminer, som var objektet for kunstprosjektet. Det haglet med meninger både for og imot. Traavik satte sin fot midt i et minefelt, og debatter ble satt i gang. Uansett hva man mener om verket – så klarte han å sette fokus på krigføring hvor han gav ofrene et reelt ansikt. Utstillingen Miss Landmine ble utstilt i tidsrommet 2007–2010 – på verdensbasis. Morten Traavik er en kompleks fyr. Han jobber innenfor flere ulike kunstneriske genrer, som regissør, teater- og film78

4/2011

skuespiller og utøvende kunstner. Han er rett og slett en multikunstner.

Ytringsfriheten Det var spesielt i forbindelse med at Morten Traavik var huskunstner ved Forsvaret at det virkelig ble skapt blest om han – dette grunnet ulike årsaker. Gjennom hele året 2010 var det han som ble valgt til å stille ut sine verker i Forsvarsmuseet i Oslo, og denne sjansen lot han ikke gå fra seg. Avtalen med det norske Forsvaret og forsvarsledelsen var opprinnelig at huskunstneren skulle få fritt spillerom, i forhold til Forsvaret som en makt­instans. Forsvaret fikk masse berømmelse og godord for sin rolle som samfunnsaktør – de viste at de var sterke demokratisk sett til å la folk (i denne forbindelse: Traavik) ytre egne offentlige standpunk-


ter om dem som instans. Dette er et viktig aspekt i landet Norge – hvor ytringsfriheten står sterkt. Forsvaret må i forkant ha visst at denne kontroversielle samtidskunstneren kom til å kaste kritiske blikk og provosere maktinstansen. Allikevel kontaktet de ham og ba ham om å være huskunstner, noe han selvsagt takket ja til. Men hva skjedde – kunstneren fikk munnbind. Rettere sagt: Det første verket hans, Honest John, hvor han hadde lagd et kondom som han trædde utenpå en rakett, ble tatt ned etter kun en måned, da Russlands president Medvedev skulle komme på statsbesøk. Forsvaret torde ikke å la verket stå ute på Akershus festning i tilfelle Medvedev ville tolke det som et angrep mot han. Dette var i og for seg greit nok, på vegne av politiske årsaker, verket hadde tross alt stått til offentlig betraktning i en måned. Men Forsvaret som institusjon fikk kraftig refs i media da de gav Traavik et blankt nei til å stille ut de to neste verkene sine, DiskoPanzer og Yes/No. Det førstnevnte verket bestod av en stridsvogn som skulle heldekkes av speilbiter fra diskokuler, som en referanse til Vestens kulturelle import-eksport-forhold til utlandet. Det sistnevnte verket bestod av to hvitmalte stridsvogner med de motstridende påskriftene Yes og No, som kan tolkes både i retning av uenighetene innad i Forsvaret i tillegg til konfliktene vedrørende krigføring. Begge verkene skulle for øvrig stå utendørs og dermed være lett tilgjengelig med tanke på offentlig beskuelse. De to siste kunstprosjektene til Traavik gikk som planlagt, begge innendørs. Det fjerde verket Rock Steady North Korea bestod av en rekke fotografier som Traavik selv hadde tatt under diverse opphold i Nord-Korea i løpet av en toårsperiode. I denne forbindelse hadde han bedt Nordkoreanske autoritetspersoner om tillatelse til å ta fotografier av dem (noen også sammen med han selv!) i forbindelse med et kunstprosjekt om deres kunst og kultur. Dette fikk han. De fotografiske verkene kobler sammen Nordkoreansk propagandaestetikk med vestlig rock’n’roll, som for eksempel kommer til uttrykk i fotografier hvor han selv med gitaren sin poserer (tilnærmet lik et ikon!) sammen med militærrepresentanter fra Nord Korea. Traavik blander igjen, som i prosjektet Miss Landmine, to svært så separate sfærer og stiller spørsmål om det faktisk kan finnes en helhetlig enhet blant dem. Det siste verket i utstillingsprosjektet til Traavik het Body Armour: Her lagde han installasjonsverk av våpen overtrukket med silikonhud. Disse ble tillagt ulike elementer som store truser, som gav assosiasjoner til barnesoldater eller fullverdige mennesker, á la mennesket som en maskin, for å nevne noe. Installasjonsverkene stod plassert innenfor glassmontrer i Forsvarsmuseet. De to avsluttende kunstprosjektene kan dermed tolkes som mindre provoserende ved at de ble utstilt innenfor et rom for kunstutfoldelse, nemlig innenfor museets vegger, fremfor de andre kunstprosjektene som var tenkt å stå ute i fri luft og dermed bli en del av hele Forsvaret. Siden vi nå befinner oss en stund i etterkant av utstillingsprosjektet Hærwerk, tenkte jeg det kunne vært interessant å stille noen spørsmål til kunstneren selv.

Traavik om kunst og kunstnerrollen I forbindelse med kunstverket Honest John, som stod utenfor Forsvarsmuseet i fjor, kom det en god del reaksjoner – både positive og negative. – Hvis du kan stille med blanke ark i forhold til dine tidligere uttalelser – oppnådde du det du ville i forbindelse med verket – i så fall, hva? – De ytre rammene for Honest John (Let’s be honest) ga det et stort tabloid potensial, siden det var så stort og spektakulært og

selvsagt på grunn av sex-referansene satt i en militær sammenheng. Det var derfor et bevisst valg å bruke Honest John som åpningsprosjekt med hovedformål å sette Forsvarskunstnerordningen på kartet og skape forventninger til de neste Hærwerkene i serien. Det ble jo også som forventet et mediekjør, ikke bare rundt selve åpningen, men også en måned senere da museumsledelsen fjernet verket før avtalt tid av angst for å fornærme den russiske presidenten Medvedev, som skulle besøke Akershus festning under statsbesøket sitt. Sånn sett kan man trygt si mission accomplished. Samtidig regnet jeg jo med at de mer nyanserte og sammensatte fortolkningsmulighetene som verket inviterer til – som for eksempel seksuell vold som våpen i krig, ansvarlig ­krigføring eller avmaskuliniseringen av det norske Forsvaret – ville havne litt i skyggen av de mer tabloide sidene. Men av og til er det en pris man får betale for at verket skal bli synlig, og det er jo uansett alltid sånn at den som har øyne og ører, den ser og hører gjennom all støyen rundt. – Hva var den helhetlige intensjonen med prosjektet Hærwerk? – Selve begrepet Hærwerk er jo tvetydig, i bokstavelig forstand betyr det en hærs verk, altså det en hær lager eller gjør, mens den vanligste og overførte betydningen vi bruker i dagligtale, er van­ dalisme eller skadeverk. Ikke som i sabotasje som har noe målrettet og planlagt over seg, men mer hodeløst og meningsløst, som å herpe trikkeseter eller knuse vindusruter i fylla. Dette valget av en tvetydig samlende tittel speilet min helhetlige intensjon – som også lå nedfelt i et mandat fra Forsvarsmuseet selv – om fritt å kunne nærme meg ulike militært relaterte tema med en instinktiv, spørrende og problematiserende holdning. Hærwerk-tittelen var vel også fra min side en antydning om at jeg var forberedt på at denne selvgranskningsprosessen ville kunne falle deler av Forsvarets eget etablissement litt tungt for brystet. Man kan forsøke å forstå en kunstner gjennom verkene som skapes, samtidig er dette en uløselig gåte i seg selv i og med at mye kunst i denne sammenhengen – samtidskunst, skapes ut ifra ­digresjoner, et virvar av idéfragmenter og ikke minst fra diverse inspirasjonskilder i fjern og nær omkrets. På grunn av dette har jeg lyst til å gå til kjernen – Morten Traavik. – Hvordan foregår begynnelsen på et av dine kunstprosjekter – hva inspirerer deg til å skape? – Paradokser, selvmotsigelser, dobbeltmoral, ufullkommenhet, store og umulige utfordringer. Hverdagslig og lavmælt galskap, inkludert stormannsgalskap. Delvis vellykkede selviscenesettelser. Å se seg selv utenfra, gjerne med et skjevt smil. Og, selvsagt, provoserende dårlig og/eller intetsigende kunst. – Mange av verkene dine pusher grenser. Jeg får ideer både til 1920-talls surrealismekunst og til filosofer som Jacques Derrida med hans ideer om både forskyvninger og forflytninger og dikoto­ mier. Mulig jeg er på jordet her ... Er det noen spesifikke kunstnere/ kunstperioder eller filosofiske retninger du har latt deg fascinere av opp igjennom årene? – Ja, man kan jo for så vidt si at verkene mine pusher grenser i både overført og bokstavelig forstand, Borderlines er et eksempel på det siste. Jeg vil ikke si du er på jordet, det meste er jo på en eller annen måte påvirket av 20-tallssurrealismen uten at jeg kan komme på noen spesiell kunsthistorisk periode som jeg føler meg mer hjemme i enn i andre. Jeg har jo selvsagt hatt perioder tidligere i livet der jeg har vært opphengt i bestemte retninger – for eksempel Sovjet-konstruktivismen og futurismen, Meyerholds biomekaniske teaterøvelser, H.R. Giger og Alien-filmene, Ridley Scotts 4/2011

79


80

Rock Steady North Korea Foto: Morten Traavik.

Miss Landmine Cambodia 2009. Foto: Gorm K Gaare.

Blade Runner-film, Werner Herzogs dokumentarfilmer, Bill Hicks’ standup-komedie og så videre. Akkurat nå har jeg en greie på Ulrich Seidls filmer og nordkoreansk massegymnastikk. Filosofi har jeg sjelden tid eller ork til. Altfor mye filosofi er bare narrepresanger, hundre lag papir rundt en selvfølgelighet. Det er noe litt rituelt over kunstverdenens bruk av filosofi som teoretisk alibi og fyllmateriale til utstillingskatalogene. – Holder du på med noen kunstprosjekter nå for tiden eller til noen kommende utstillinger? – Som du kanskje er klar over, ble flere av de planlagte verkene mine som forsvarskunstner avlyst etter påtrykk fra forsvarsledelsen. Ett av disse var yes/no, der det både hamletske eksistensielle og militært intervensjonistiske dilemma uttrykkes gjennom to stridsvogner stilt overfor hverandre. En stund etter at verket ble stoppet av forsvarsledelsen, kom imidlertid Kunst i Offentlige Rom (KORO) på banen, så jeg har jobbet en stund med å få importert to 50 tonn tunge Centurion-stridsvogner fra Sverige som skal bearbeides og stilles ut i Oslo sentrum fra slutten av august. Vi venter på endelig bekreftelse fra Oslo kommune om visningsstedet vi har søkt om, men jeg kan si såpass at verket vil bli godt synlig i det offentlige rommet. Og så er det Borderlines, den mobile grensen som jeg laget til Barents Spektakel i Kirkenes i februar, som også ble vist i Kirkenes, Oslo og Murmansk og skal til Moskva i november. Jeg skal også til Nord-Korea i september i forbindelse med et par større langsiktige prosjekter jeg er i gang med der. I tillegg er det min veldedighetsaksjon for bistandsarbeidere, Pimp My Aid Worker, med en musikkvideo jeg lanserte i Lusaka, Zambia i mars og en remixplate jeg holder på å samle inn bidrag

til. Dessuten prøver jeg å få lurt med meg Toralv Maurstad til å spille hovedrollen i en dramatisering jeg holder på med av hans egen selvbiografi med premiere til Festspillene i Bergen neste år. Så, for å vende tilbake til ditt tidligere spørsmål, så kan man kanskje si at noe av det som ligger til grunn for min kunstneriske utfoldelse er en åpen holdning til hvilket format og hvilken kunstnerisk genre jeg føler er den rette presentasjonsformen for hver enkelt idé og hvert enkelt prosjekt. Jeg er jo utdannet scene­ instruktør, så jeg vil vel tro at de fleste av verkene mine i en eller annen grad handler om eller har et element av iscenesettelse i seg. – Noen vil kalle deg en avantgardekunstner i og med at du ut­ fordrer samfunnet, stiller spørsmål o.l. – Er du selv fortrolig med denne definisjonen av deg selv? – Avantgardekunstner – da tenker jeg på han fyren med Beethoven-hår og alpelue, bare litt yngre, naken og innsmurt med geitesperm. Pluss at jeg er allergisk mot fransk. Men mest av alt må man aldri glemme at virkemidler som kontrovers og provokasjon er bare det – virkemidler, ikke målet i seg selv. Om folk vil la seg provosere av de spørsmålene jeg stiller, er det vel og bra og helt klart en dimensjon av den dialogen med omverdenen som jeg legger opp til. Men provokasjon som virkemiddel er et tveegget sverd – plutselig sitter man der med de halshogde hønene sine og er gjennomskuet som en tom tønne. Jeg vil i hvert fall at verkene mine skal bemøtes med et åpnest mulig sinn og blikk – og et image som provoserende kan lett bli en tvangstrøye både for meg selv og for øynene som ser. – Hva er det du vil med kunstverkene dine – generelt sett? – Hvis jeg hadde visst det, hadde jeg helt sikkert ikke villet si det.

4/2011


Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.:Tlf.: Tlf.: GottaasalleÊn 3, 63 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt 1 Tlf.: Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleÊn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleÊn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allè 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleÊn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allè 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allè Tlf.:Tlf.:

100% fornøyd garanti

God service

100% fornøyd garanti God service 100% fornøyd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allè 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vüre priser. Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vüre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vüre priser. OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vüre priser. 100% fornøyd garanti Godgaranti service  Lang erfaring 100% fornøyd God service Rask  levering Lang erfaring  Rask levering OBOS RABATT 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering • Henter og bringer • UV glass • Rammer • Speil

• Opphengsystemer

• Print

• • Henter og bringer • UV glass • Rammer Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Henter og bringer • UV glass • Rammer Vi printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • • Print • Speil Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • Opphengsystemer • Opphengsystemer • Print • Speil • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • ViRammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

  

• printer Speil 131 • UV glass GottaasallÊen • 48 Utsmykking • Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 23 00 90 • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver Nedre Vollgt 1 Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger sjekk vüre priser. Butikker i Oslo Jessheim Trondheimsvn Lillestrøm Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene dine Salg 11 av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 største og mest Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pü lager. et moderne rammeverkstad. Vi kan sende landet. Spar penger -over sjekk vüre priser. Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vüre priser. Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOS RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

• Rammer • Rammer • Speil • Speil • Blindrammer • Blindrammer

• Reeksfritt glass • •Reeksfritt UV glass glass • •UV glass Opphengssystemer • Opphengssystemer

• • • •

Laminering Laminering Utsmykking Utsmykking Henter og bringer Henter og bringer

• Print Print • •Plexiglass Plexiglass • •Firmagaver • Firmagaver

  

    

 

  

• Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • SpeilVi er VieteravetSkandinavias •største UV glass • utvalg Utsmykking • landet. Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad. Stort listerpĂĽpĂĽlager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. største og mest moderne rammeverkstad. Stort utvalg avav lister • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver     

    

  

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.     

    

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.     

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.


TEMA: Kunst- og ­kunstprovokasjon

Manipulerte fotografier Sannhet eller løgn. Tør vi tro at et fotografi er ekte? Er det en gjengivelse av virkeligheten slik den var foran kameraet? Eller har det innen bildet når frem til oss, vært utsatt for en forfalskning? Tekst Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan / Foto Michael Dee

josef stalin utførte omfattende utrenskninger på 1930-tallet. De mistet ikke bare livet, noen ble også retusjert bort i alle fotografier.

I dag hører det til hverdagen at det kommer rapporter om bilder som er forfalsket eller manipulert på forskjellige måter, enten det gjelder filmstjerner, hvis rynker og dobbelthaker retusjeres bort, eller krigsbilder som gjøres mer dramatiske gjennom at det digitalt plasseres inn røykskyer, flammer eller lik. Mulighetene for å forfalske et fotografi har eksistert siden fotografiets barndom, men da handlet det om kunnskap og verktøy som kun fotografer rådde over. I dag er de fleste ­hjemme-pc-er utrustet med en eller annen form for bilde­ behandlingsprogram som gjør det mulig å manipulere bilder.

Hvor sant er et fotografi? Likevel godtar mange i overraskende stor utstrekning et fotografi som sant, bare manipuleringen fremstår som realistisk. Troen på fotografiet som sannhetsbærer har vedvart siden William Henry Fox Talbot og Louis Daguerre introduserte de første fotografiske prosessene i 1839. Til forskjell fra maleri, som var basert på kunstnerens inntrykk og uttrykk, var fotografi ­basert på en kombinasjon av optikk, mekanikk og kjemi og ­registrerte alt som ble plassert foran kameraet. 82

4/2011

Så det ut som. For fotografiet så ikke ut som virkeligheten. Det var monokromatisk og ikke i farge. For i det hele tatt å få et bilde var det nødvendig med lange eksponeringstider på flere sekunder, slik at hvis noen rørte på seg, ble det bare et uklart skyggebilde. Fotografer begynte tidlig å manipulere ved å retusjere bort uønskede detaljer. Gustave Le Gray, ofte kalt den første kunstfotografen, skapte en serie dramatiske havbilder med truende skyer ved å sette sammen to negativer. Det ene av havet, det andre av skyene. Det var nemlig forskjellige eksponeringstider for disse motivene. Det var også vanlig at bilder ble iscenesatt. Da Felice Beato dro til India for å dokumentere hva som hendte under det såkalte Indiske mytteriet i fjor, fikk han gravd opp lik, slik at han kunne fotografere dem og siden distribuere bildene i Vesten som sann dokumentasjon. Sannheten er krigens første offer, heter det, og det gjelder i stor grad også fotografiet. Troen på fotografiet som absolutt sannhet ble etablert på slutten av 1870-tallet, da det ble mulig å ta øyeblikksbilder. Bilder tatt med så kort eksponeringstid at de frøs øyeblikket.


Og på den måten viste hva øyet og hjernen var for sene til å registrere. Det hele oppstod fra et veddemål om en hest. Om en hest i full galopp på noe tidspunkt hadde samtlige ben i luften. Den som hadde veddet, var den amerikanske forretningsmannen Leland Stanford, og han var i den grad besatt av å få bevis, at han ansatte fotografen Eadweard Muybridge til å ta bilder. Etter en enorm arbeidsinnsats lyktes Muybridge i å lage en lukker som reduserte eksponerings­ tiden til ufattelige 2/1000 sekund. I 1877 lyktes Muybridge i å ta et stillbilde av en hest i galopp med alle ben i luften. Bildet forårsaket en sensasjon og ble reprodusert i aviser verden rundt, selv som tresnitt. Deretter ble eksperimentet utvidet. Ett eneste stillbilde var ikke nok. Stanford ville se hele bevegelsesmønsteret i galoppen. Ettersom det handlet om å ta bilder av bevegelsesmønstre, anvendte Muybridge en oppstilling av 24 i filmen Blow Up fra 1960-tallet, tror fotografen Thomas til slutt hverken sine egne øyne kameraer, hvor lukkeren ble utløst ved at eller sine egne fotografier. den ble koblet til tråder. Når hesten i galopp sparket til tråden, ble lukkeren utløst og filmen eksponert. I serien av bilder kunne man følge vearbeiderne i Wales, hvor de sås ved matbordet med kullsvarte hestens bevegelsesmønster. Muybridge fortsatte å fotografere ansikter. I virkeligheten vasket de seg så snart de kom inn gjentusenvis av bevegelsesmønstre i løpet av de følgende årene – nom døren. han fotograferte alt fra mennesker til elefanter. Muybridge Redaktører får ofte bilder retusjert. Men det finnes andre hadde ikke bare skapt øyeblikksbilder. Han hadde undermimåter å manipulere på; ikke selve bildet, men hvordan det oppnert tilliten til øyet/hjernen og overført den til fotografiet. Jeg fattes. Nemlig gjennom å beskjære det og dermed fjerne samså det med egne øyne, veide ikke lenger like tungt. Kameraet så menhengen. Eller å utstyre bildet med en billedtekst som inmer. kluderer/ekskluderer informasjon, eller som har misvisende Når Muybridges bilder ble publisert i dagsaviser, var det i tekster. Dette er spesielt markant innen politisk propaganda, form av illustrasjoner basert på dem. Det var først i begynnelhvor fotografi ble ett av de viktigste våpnene. sen på 1900-tallet, da fotografiske trykkprosesser ble forbed­ Mest ekstremt ble dette i diktaturer. Ikke minst i Josef ret, at aviser begynte å trykke fotografier. På 1920-tallet tok det Stalins Sovjetunionen. Under ham ble fotografiet en måte å virkelig fart, og det ble nærmest en eksplosjon av aviser med omskrive historien på og faktisk skrive den på nytt. Han var fotografier. I stort sett hvert eneste land i Europa. hensynsløs i sine utrenskninger på 1930-tallet. De som falt i Blant de merkeligere forfalskede bildene i fotografiets historie unåde og ble henrettet, forsvant til og med ut av fotografier ved finnes de såkalte fébildene, fem bilder der man ser unge søsken hjelp av retusjering. omgitt av små feer. Bildene ble tatt i 1917 av to engelske kusiner, Det absolutt mest kontroversielle bildet på denne tiden ble og forfatteren Sir Arthur Conan Doyle var i den grad overbevist publisert i den frie pressen, i Frankrike. Og det regnes som ett om at de var sanne (som bevis for at det overnaturlige eksisterte). av fotografiets fremste ikoner: Den fallende soldaten av Robert Han brukte dem til å illustrere en artikkel som ble publisert i Capa. Fotografiet ble publisert i VU i 1936, hvor teksten opp1920. Andre var skeptiske. På begynnelsen av 1980-tallet innlyste at det var tatt 5. september og forestilte øyeblikket da leierømmet kusinene at bildene var forfalsket. Feene var klippet ut soldaten Federico Borrell García ble truffet i hodet av en kule fra en barnebok. En av kusinene hevdet likevel noe senere at bilfra Francos soldater. I Spania hevdet Franco-tilhengerne alledene ikke var forfalsket, at det virkelig viste en fé. rede fra starten at bildet var iscenesatt. Utenfor Spania ble slike Bildebladene florerte, som sagt, og ble stadig mer populære. anklager først fremsatt på 1970-tallet, og deretter har det komDe ga leserne innblikk i situasjoner og steder de bare hadde met både bevis og motbevis på bildets ekthet. Og i den grad at hørt snakk om, og fotografen fanget det de selv ikke ville ha de som tidligere var faste i sin tro, nå tviler. sett, selv om de selv hadde vært til stede. Mens Muybridge brukte store, klumpete kameraer på stativ, finnes det nå små, Krigsfotografier hendige kameraer som får plass i lommen. Et annet av ikonene innen fotografi ble tatt i februar 1945, da amerikanske tropper erobret Iwo Jima. Fotografen Joe Rosenthal fanget øyeblikket idet en gruppe soldater heiste det amerikanske Iscenesettelse flagget på en bergtopp. Kort tid etter tok han et bilde til av en Det var ikke uvanlig at fotografer iscenesatte sine såkalte dokuflaggheising, hvor han ba soldatene posere på samme måte som mentarbilder. Bill Brandt gjorde en stor reportasje om kullgru4/2011

83


Gustave Le Gray var en ledende kunstfotograf på 1850-tallet og lagde dramatiske havbilder gjennom fotomanipulasjon.

i det første. Det er det siste bildet, som nesten ligner en skulptur, som er blitt berømt. Rosenthal fikk Pulitzer-prisen for det, men da sannheten kom for en dag, mente mange at prisen skulle tas tilbake. Det er ikke bare fotografer som iscenesetter. Iblant er det de som er innblandet, som insisterer. Et grelt eksempel på dette gjelder fotografiet som Eddie Adams tok i Saigon, der en oberst dreper en fange midt på gaten med et skudd mot siden av hodet. Henrettelsen skulle egentlig ha skjedd innendørs, men da fotografen dukket opp, insisterte obersten på at det skulle skje utendørs. Og på at fotografen skulle stå bak ham, slik at han kunne ses i fin profil idet han skjøt fangen. Blant krigsfotografer har det i årevis sirkulert historier om hvordan en del har forfalsket bildene sine på forskjellige måter, bl.a. en britisk krigsfotograf som alltid hadde med seg dukker som han kunne kaste inn blant ruinene for å gjøre bildene mer hjerteskjærende. Muligheten til å iscenesette/forfalske bilder og film har med jevne mellomrom blitt benyttet av politiske grupper på ytre fløy, blant annet av dem som fornekter holocaust. Men den totale mangelen på fotografi og film er også en form for forfalskning. I 1958 innledet Mao Zedong Det store spranget fremover, i den hensikt å løfte Kina fra en nasjon av småbruk til en industrinasjon. Konsekvensene av dette ble en katastrofe. De som nølte med å innpasse seg, ble utsatt for sult, og nærmere 45 millioner kinesere døde av sult i denne peri­ oden. Det finnes ikke et eneste fotografi av dette, ikke en eneste filmstrips. Regimet innførte totalt mørklegging. Og mens majoriteten av folk i dag er overbeviste om at holocaust virkelig har funnet sted, er det bare et fåtall som vet om den store sultedøden under Mao.

Nye muligheter innen fotografi I løpet av de siste 20 årene har det skjedd enorme forandringer innen fotografi. Frem til da ble det fotografert på film. Gradvis har majoriteten av fotografene gått over til digitalkameraer enten de fotograferer mote, reklame, nyheter, reportasje eller arbeider med kunstfotografi. Digitalteknikken har ført til at manipulering er blitt hverdagskost. Kanskje fordi et medie- og bildetrøtt publikum skal stoppe opp og reagere. Det pleier det å gjøre overfor bilder Annie Leibovitz tar til Vanity Fairs årlige Hollywoodutgaver. Et av de mest kompliserte av disse hollywoodske grup84

4/2011

peportretter tok Leibovitz til 2001-opplaget. Det var ikke bare spørsmål om å få artister som Cate Blanchett, Nicole Kidman, Sophia Loren, Catherine Deneuve, Meryl Streep og flere foran kameraet. De befant seg på forskjellige steder, så Leibovitz måtte derfor fotografere både i New York, Los Angeles og London, og deretter digitalt føye sammen tre fotografier til et sømløst fotografi. Det er ikke uten grunn at vi tror stadig mindre på sannhetsinnholdet i et fotografi. Når det gjelder stjerner og politikere tar vi det nesten for gitt at bildene manipuleres, iscenesettes eller styles med en eller annen bestemt hensikt. Det er også viktig å huske på at uansett hvor tett på et fotografi enn er, så er det aldri en del av virkeligheten. Surrealisten René Magritte laget en gang et maleri av en pipe med teksten: Dette er ikke en pipe. Nei, for det var bare et maleri og ikke en pipe. Fotografiet har også sine begrensninger i forhold til virkeligheten. Alle som har deltatt i en begivenhet og etterpå ser bildene, har sikkert blitt slått av hvordan de skiller seg fra de inntrykkene de selv sitter igjen med. Det som er annerledes i bildene, er det de selv ikke så. Den uten tvil mest berømte filmen om en fotograf ble laget på 1960-tallet av den italienske regissøren Michelangelo Antonioni. Filmen utspiller seg i 60-tallets swinging London, der man får følge motefotografen Thomas. Han er ung og arrogant. Vi ser ham fotografere modeller, på rockekonsert, på fester. Han begir seg til en park der han får øye på et par som kysser hverandre. Han tar noen bilder, men når han går derfra, kommer kvinnen løpende etter ham og ber om å få filmen. Men Thomas vegrer seg. Han drar til fotostudioet sitt, fremkaller filmen og kopierer bildene. Han synes plutselig han ser noe bak det kyssende paret. Han lager den ene forstørrelsen etter den andre. Inntil han blir overbevist om at han i buskene ser en død kropp. Men han kan ikke overbevise andre om at det han har sett, er sant. I slutten av filmen drar han tilbake til parken, hvor han treffer på en gruppe mimekunstnere. De gir seg til å mime en tenniskamp med imaginære tennisracketer og ball. Da en av ballene blir slått utenfor banen, ber en av mimespillerne Thomas om å hente fantasiballen. Thomas nøler først, men plukker så opp den imaginære ballen. Moralen her er streng. Thomas spiller med i den illusjonistiske leken. Men han har mistet troen, ikke bare på fotografiet, men også på sine egne øyne. Verken fotografiet eller øynene gjengir virkeligheten som den er.


linn osnes www.linnosnes.com


TEMA: Kunst- og ­kunstprovokasjon

Kampen mellom det klassiske og det avantgardistiske uttrykket i kunsten Tekst / Foto Hilde Hernes

I samtidskunsten lages det forskjellige typer kunst. Noen verk er klassisk-figurative og konvensjonelle i uttrykket, hvor vi med det samme ser hva som er avbildet. Andre verk er avantgardistiske, altså mer uforståelige og tvetydige. Hvordan ser den norske kunstscenen ut i dag? KUNST har spurt professor i kunsthistorie Bente Larsen fra Universitetet i Oslo og den nylig avtroppede dekan George Morgenstern fra Kunstakademiet i Oslo om hva de tenker om samtidskunsten som lages i dag. Kan man ane sporene etter den gamle konflikten mellom klassisk kunst og avantgardekunst i dagens kunstscene? Det er interessant å leke med denne tankemodellen, både for å få et overblikk over kunsten som produseres i dagens samfunn, og ikke minst for å nyansere bildet på kunstuttrykk som kan virke fornærmende på grunn av dets utilnærmelighet eller tvetydighet. Har det noen hensikt å bruke de gamle karakteristikkene på kunstverk som lages i dag? Her bruker jeg merkelappene klassisk og avantgarde med en varsom penn: Dette fordi disse motstridende merkelappene omfavner en gammel diskurs mellom den klassiske kunsten (tidsbestemt ca. 1400–1800-tallet), den historiske avantgarden (1910–20-tallet) og neo-avantgarden (1960–70-tallet). Når jeg benytter meg av begrepene klassisk og avantgardistisk, er det mer som henvisninger eller pekere til nåtidens uttrykksformer som nærmer seg de to ytterpunktene i den gamle diskursen.

Den gamle konflikten I boken Om kunst, kunstinstitusjon og kunstforståelse (1995) beskriver Dag Sveen den klassiske kunsten slik: Perioden fra renessansen i Italia og fram til slutten av 1800-tallet kan karakteriseres som en enhetlig billedkultur; til tross for de mange forskjeller det er mellom renessanse, manierisme, barokk, nyklassisisme osv. Ett felles fundament bandt dem sammen; kunst som imitasjon. Det er all grunn til å holde fram dette generelle perspektivet for at vi ikke skal fortape oss i de mange ulikheter som skiller periodene. Det får fram radikaliteten i det bruddet som skjer rundt forrige århundreskiftet da den moderne kunsten beveger seg mer og 86

4/2011

mer bort fra imitasjonstradisjonen for selv å skape sin egen autonome kunstvirkelighet på kunstmedienes egne premisser. Ifølge Sveen karakteriseres det klassiske verket med imitasjonen i betydning etterligning, mens det modernistiske verket viser fram nyskapning eller brudd – altså en distansering fra imitasjonen. Det modernistiske verket blir altså en henvisning til det mer avantgardistiske og utfordrende kunstuttrykket i denne sammenhengen. Avantgardekunst henviser til nyskapning i kunsten, mer spesifikt til kunstuttrykk som er grensesprengende og bryter med de regjerende kunstkonvensjonene. I den europeiske kunsthistorien omtaler man tiden fra 1850–70-tallet som begynnelsen på modernismen: Ifølge Sveen ble avantgardebegrepet benyttet i kunstinstitusjonene fra 1850-tallet, men det var først med impresjonistene tyve år senere at begrepet hadde blitt allment kjent. Modernistenes geskjeft gikk ut på å konsentrere seg om det unike i sitt kunstneriske medium: Maleriet skulle undersøke mediets todimensjonalitet, skulpturen dens tredimensjonalitet osv. Denne granskningen førte til mange undersøkelser på vegne av kunst­ artenes medium – en retning kalt formalismen. På tross av mange og lange kamper mellom tradisjonalistene og modernistene vant til slutt modernistene, og kunstscenen beveget seg som nevnt fra å basere seg på imitasjon til nå på 1900-tallet å være banebrytende og kontroversiell i kunstuttrykket. Vi hadde den samme konflikten mellom de to ståstedene her i Norge – mellom de som forsvarte den tradisjonell-figurative kunstutfoldelsen, og de som ønsket modernismen velkommen. Hvordan ser kunstscenen i Norge ut den dag i dag?

Ytterpunkter og tvetydige definisjoner I forbindelse med ideen om klassisk og avantgarde-uttrykk skal jeg ta for meg representanter innunder disse kategoriene, nemlig den klassiske kunstneren Odd Nerdrum (1944) på den ene siden og avantgardekunstnerne Gardar Eide Einarsson (1976) og Bjarne Melgaard (1967) på den andre siden. En slik definering av kunstnere er uten tvil problematisk, noe jeg skal vise nedenunder. Påstand: Det er en likhet mellom disse tre norske sam-


tidskunstnerne – de har alle møtt mot­ stand. De har laget verker som er komplekse og tvetydige stilmessig, som gjør at de ikke kan plasseres innenfor en viss kategori av klassisk og avantgardistisk på enkelt vis – på tross av at dette skjer. Odd Nerdrum vakte både oppsikt og forargelse da han entret den norske kunstscenen på midten av 60-tallet – og dette har fulgt kunstneren i alle år. Også kritikerne la merke til han. I en anmeldelse av Ole Henrik Moe, en av de fremste talsmennene for modernistene og deres kunstsyn, senere direktør for Henie-Onstad Kunstsenter, heter det: Her har vi f.eks. den knapt 20-årige Odd Nerdrum som med utrolig dyktighet mo­ dellerer frem sine figurer i en slags lysdunkel stil [...] Man kan [...] merke en viss hjertets uro hos en kunstner som lover godt for fremtiden. Men Moe stiller så spørsmålet om dette er gyldig kunst. Kan man se bort fra det som er skjedd i kunsten i vår tid? Her var det en ung kunstner som brøt med den rådende moderne tradisjonen i Norge, som heller vendte blikket tilbake til de gamle mesterne fra fortiden. Kunstscenen i Norge hadde sett seg lei på det klassiske formspråket man kunne se hos Nerdrum, dette var foreldet. Modernismen hadde satt spirer ti år tidligere i Norge – og nå blomstret stilen for fullt. På tross av at Nerdrum ansees som en klassisk maler med sine portretter og allegorier, har han også malt sine mer spesielle motiver som skiller seg fra det klassiske innholdet: ett eksempel på dette er hvordan kunstneren i flere malerier har plassert både personer og samtidselementer inn i en eldre kontekst. Nerdrums motivunivers er ikke renskåret – men vitner heller om et blandingsunivers hvor gammelt og nytt møtes. Den vanligste karakteriseringen av Nerdrums malestil er klassisk, selv om han selv har omtalt den som kitsch. Her vises igjen forvirringen. Ifølge Ebbestad Hansen har Nerdrum alltid vært mer opptatt av motivet enn formen, noe kunstneren har uttrykt slik: maleri av Odd Nerdrum, som er en representant for et klassisk uttrykk. kunstverk av Bjarne Melgaard, som er kjent for sitt avantgardistiske kunstuttrykk.

4/2011

87


Det jeg har søkt å formidle, har mer vært basert på erkjennelse enn forsøket på å skape lødig kunst. Derfor har jeg kunnet bryte tradisjonen like mye som jeg har fulgt den. [...] Den klassiske formen ble brukt, ikke fordi den var klassisk, men fordi den passet så godt som uttrykksmiddel for utsynet. Odd Nerdrums kunst er kompleks – og den lar seg vanskelig definere.

Gardar Eide Einarsson Gardar Eide Einarsson er en av Norges mest kjente samtidskunstnere som gjør det særdeles godt i både Norge og i utlandet for tiden, og kan anses som en avantgardekunstner. I forbindelse med Einarssons utstilling Power Has A Fragrance på Astrup Fearnley i 2010 ble det laget en utstillingsbok med tekster og verksbilder. Direktør for Astrup Fearnley, Gunnar B. Kvarans tekst Gardar Eide Einarsson – Power Has A Fragrance, beskriver Einarssons kunstverk som komplekse, utfordrende og tvetydige. Dette forklarer han med at kunstneren forholder seg til referanser fra ulike samfunnskontekster som Mexico, Amerika, Norge og Japan. For å nevne noe benytter Einarsson seg av skilt, diverse tegn, klistremerker, tegneseriefigurer og flagg i verkene sine. Som betrakter blir man kastet ut i et merkelig univers med verker som ikke bare kan leses sammenhengende med hverandre, men også enkeltstående. Man kan fort gå seg vill i jungelen med referanser, og bli stående rådvill tilbake ... Det er flere som er kritiske til Einarssons kunst, rettere sagt den avantgardistiske uttrykksformen som kommer til uttrykk i hans verk – nettopp fordi verkene hans kan virke uforståelige og dermed hermetisk lukket for betrakterne som møter dem. Allerede nevnt, siden kunstneren gir referanser fra hytt og pine, kan betraktere føle seg utelukket fra det gode sel­ skap og føle at kunsten til Einarsson er ekskluderende og elitistisk. Verkene hans er sosialkritiske, selvkritiske, og de har en dybde. I dette henseendet kan Gardar Eide Einarssons kunstverk leses som en form for avantgardekunst – verkene utfordrer den sosiale eksisterende virkeligheten og ikke minst betrakterne. Jeg synes selv det er vanskelig å plassere samtidskunstneren innunder den avantgardistiske fløyen uten å få en liten bismak i munnen, i og med at Einarsson ikke baner vei på tilsvarende måte som de tidligere avantgardene gjorde. Samtidig syntes jeg verkene hans har dette noe i seg som gjør at det ikke er feilaktig å plassere han her. Ifølge Gunnar Kvaran skaper Einarsson et moderne univers med kunsten sin, hvor intensjonen til kunstneren ikke er å skulle ha en bestemt mening eller intensjon. Ifølge han handler det hele om hvordan Einarsson viser frem ulike fragmenter i utstillingen sin – hvor kunstneren selv er den som trekker i trådene. Hvis man forstår kunsten til Gardar Eide Einarsson på denne måten, virker det ikke korrekt å dømme kunstneren og hans verk som elitistisk, siden alle som betrakter hans verk, møter det samme virvaret innenfor hans konseptuelle kunstrom. Ina Blom, professor i kunsthistorie, beskriver Einarssons verker i utstillingsteksten Art, information, paranoia, hvor Einarssons verk fremfor å lene seg mot det amerikanske slagordet om å ta det rolig eller ting ordner seg heller vitner om den motsatte tilstanden – paranoiaen. Hvis man som betrakter av Einarssons kunst føler seg i «villrede», sier Blom It’s just that you lack the information. Det at man som betrakter ikke forstår referansene i hans verk, er ikke likt med at han utelukker noen spesifikt, men at du selv som betrakter ikke har referansene i behold. På den andre siden tilføyer Blom at det også finnes de betrakterne som påberoper seg 88

4/2011

makten ved å forstå Einarssons referanser og dermed hans verk fullt ut, som ikke alltid samsvarer med virkeligheten. Ifølge Ina Blom må begge betrakterposisjonene forholde seg til det samme materiale i Einarssons verk – nemlig tegnsystemet eller informasjonen, som hun også kaller det.

Bjarne Melgaard Bjarne Melgaard er en annen kontroversiell samtidskunstner, som nyter stor suksess både i Norge og i utlandet. På tross av at noen av hans verker kan sees på amme måte som i Einarssons, kan man lese Melgaards kunstnerskap enda mer bredt: Dette er kunstneren som har malt klassiske malerier med utsøkte modelleringer til fingerspissene, dette på tross av at han i enda større grad ansees som en av de mest provoserende og kontroversielle samtidskunstnerne i dag. Melgaard er mannen som kanskje aller best blir husket i ettertid for sine seksualiserte homofile og pedofile motiver vist gjennom både tegninger og oljemalerier. Utenpå disse motivene skrev eller malte han obskøne setninger eller utropsord, som forsterket motivets sjokkerende eller brutale karakter. Noen ganger ble verket til en collage – hvor han limte inn et fotografi for å øke følelsen av nærvær hos betrakteren – i forhold til verket. Kort sagt: Melgaard er en ekspressiv kunstner. Bjarne Melgaards kunstverk er forstyrrende, samfunnskritiske og paradoksale – altså nesten definisjonen på det avantgardistiske verket. Det er disse ordene som oftest knyttes til kunstneren. Samtidig er han også en utsøkt klassisk-figurativ maler – mannen modellerer av høyeste rang. Noen av verkene til Melgaard er nesten så godt figurativt malt at de tipper over grensen til å være hyperrealistiske malerier. På tross av at mange har sett Melgaards klassiske verker – er det hans provokative side som kunstner de forbinder han med. Det er en ingen enkel affære å skulle definere kunstnerne etter kunstuttrykkene deres – sagt igjen: kunsten er kompleks. Man kan muligens se forbindelser i tankemodellene til tidligere tider som samtidskunstnerne benytter seg av, men om det er korrekt og hensiktsmessig å benytte seg av de gamle termene klassisk og ­avantgarde på kunstverkene, er et annet spørsmål. Kunstekspertene svarer Nedenunder stiller jeg professor Bente Larsen, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og tidligere dekan George Morgenstern noen spørsmål i forbindelse med kategoriseringene klassisk kunst og avantgardekunst. – Bente Larsen, er det mulig å snakke om en videreføring i dagens norske kunstscene – i henhold til den gamle konflikten mellom klassisk kunst og avantgardekunst? – Selvsagt er det en forskjell mellom klassisk og avantgarde men det er et spørsmål om der er en konflikt. Avantgarden levde oprindelig på sjokket og dette sjokkets effekt er vanskelig å oppnå i dag. Samtidig finnes det flere uttryk der alle forsøker å nå ut til et publikum. Det samme spørsmålet ble stilt til George Morgenstern, som svarte slik: – Todelingen er for pent. På 80- og 90-tallet fremsto Nerdrum som en provokatør i norsk kunst, ikke minst takket være enkelte oppsiktsvekkende motiver. Melgaard og Einarsson er på mange måter svært konvensjonelle og trekker veksler på museumskunst fra 60-tallet og oppover. Hos begge er det igjen motivkretsen som provoserer – i hvert fall noen.


untitled 6, Bjarne Melgaard.

– På spørsmålet om det gir noe poeng å skulle todele kunst­ uttrykkene, sier han dette: – Båsene klassisk og avantgarde er i hvert fall for grove til å gi særlig mening. Man tyr til slike to-delinger når man prøver å forstå bredden i dagens kunst. Skal man sortere, er det like greit å dele kunsten i god og dårlig, mer eller mindre interessant. Men så må man se nærmere på hva som legges i god eller dårlig. – Larsen, hva mener du om påstanden om at noen former for kunstuttrykk kan virke ekskluderende/elitistiske eller inkluderen­ de/mer folkelige innenfor kunsten som lages i dag? F.eks. Nerdrum med en mer klassisk uttrykkform eller verkene til Einarsson som kan bli omtalt som ekskluderende og avantgarde pga. sin uforståelighet. – Jeg mener at kunst med nødvendighed på elitistisk. Det er en misforståelse at kunst skal ha det underholdende som sin essense. Det skal selvsagt ha en form for tiltrekningskraft, men kunst­ begrebet i dag impliserer en kunst der fordrer indsikt, konsentration og kontemplation. På det samme spørsmålet svarte Morgenstern dette: – Melgaard er en veldig god, gammeldags maler. Ser du på komposisjonen, penselføringen og koloritten, lever hans bilder opp til de fleste forventninger om godt maleri. Bildene kan neppe kalles elitistiske. Det som noen har vanskelig med, er ev. tematikken. Og hvis bildene klarer å provosere, kan de ikke kalles ekskluderende. Kunst er ellers som livet – vanskeligheten i å forstå den ligger i ens eget ambisjonsnivå. Man kan alltid sette mer pris på et kunstverk, selv ett som tilsynelatende er enkelt eller har et lett gjenkjennelig motiv.

Den norske kunstscenen Tilbake til utgangspunktet: Hvordan står det til med den norske kunstscenen i dag – eksisterer det en konflikt mellom fløyene, tilsvarende den klassiske og avantgardistiske? Professor Bente Larsen mener at man absolutt kan skille mellom klassisk og avantgardekunst, men hun er usikker på om det lenger eksisterer en kamp mellom de to. Der avantgardeverket på 1910–20-tallet hadde evnen til å sjokkere oss ulikt noe annet!, blir man som betrakter i dag bombardert fra ulike kanter med sjokkerende, paradoksale og tvetydige verker – uavhengig av de kunstneriske uttrykksformene.

I tråd med dette svarte Morgenstern hvordan de kontroversielle verkene til Bjarne Melgaard er konvensjonelle innenfor det feltet han opererer innenfor – nettopp fordi denne såkalte avantgardefløyen er karakterisert ved dens provokasjoner. Han nevner derimot Nerdrum som en provokatør på 80- og 90-tallet innenfor den klassiske stilen, dette på tross av at han fulgte sporene etter de gamle mesterne ved sin konvensjonalistiske stil. Det kan altså virke som om rollene er byttet om i den norske samtidskunsten. Enda viktigere: Verken kunstnerne eller kritikerne bryr seg om retningene, men heller om verkene som lages. – Den norske kunstscenen i dag, Bente Larsen, hva vil du kalle den eksisterende kunstscenen i dag, med alt fra maleri, skulptur, performancekunst o.l., og/eller hva mener du karakteriserer samtidskunsten som lages – i grove trekk? – Jeg mener at samtidskunsten er karakteriseret ved en pluralisme, der går fra det intime, personlige, udtryksmæssigt minimale til det politiske, aktivistiske og exhibitionistiske. Det samme spørsmålet ble stilt til Morgenstern, som svarer: – Mange billedkunstnere i dag arbeider med en rekke medier og materialer. De som søker Kunstakademiet i Oslo, leverer søknader som kan inneholde alt fra tegning og installasjoner til video – alt i samme søknad. Sånn var det ikke for 20 år siden. Ellers ser vi en markant interesse i low-tech-uttrykksformer – f.eks. tegning eller skulpturer laget av billige eller funnet materialer. Sammen med denne gjør-det-selv-holdning ser vi en stor blomstring av kunstnerstyrte utstillingssteder – ikke nødvendigvis tradisjonelle gallerier, men en scene der unge kunstnere bygger nettverk ved siden av etablerte utstillingssteder. –Hvordan er ditt ståsted til samtidskunsten i Norge, Bente Larsen, er du positiv eller negativ til det som skjer? –Uten tvil finnes det kreative lommer innenfor den norske kunstscenen, og kunstnere som kvalitetsmessige er på et internationalt nivå. På spørsmålet om den norske kunstscenen i relasjon til utlandet, gir Morgenstern dette svaret: – Kommunikasjon går fort i dag og kjenner ikke nasjonalgrenser. Dagens unge norske kunstnere er velorientert om hva som skjer ute i verden. Sånn sett er norsk kunst også blitt en mindre meningsfull bås.

Kilder: Astrup Fearnley Museum: Utstillingsboken Gardar Eide Einarssoon – Pover Has A Fragrance. Astrup Fearnley Museum of Modern Art, 2010. Kuratorer: Gunnar B. Kvaran, Hanne Beate Ueland, Grete Årbu. Dag Sveen (red.): Møtesteder I: Om kunst, kunstinstitusjon og kunstforståelse (Pax Forlag A/S: Oslo, 1995). Jan-Erik Ebbestad Hansen: Fenomenet Nerdrum (Gyldendal Norsk Forlag ASA: Oslo, 1996). Mail-korrespondanse med Bente Larsen, professor i kunst­ historie ved Universitetet i Oslo og George Morgenstern, ­dekan ved Kunstakademiet i Oslo.

4/2011

89


KUNSTUTSTILLINGEN JEG ALDRI GLEMMER

Tommy Sørbø er kunst­h istoriker/ forfatter. Sørbø leverer kunsthistoriske artikler til KUNST.

Kjødets lyst – Jeg husker det som om det var i går. Det var en varm augustdag i 1982, og jeg skulle på Anders Kjærs separatutstilling, Uten tittel, på Galleri F 15 ved Moss sammen med noen kunstinteresserte venner. Straks vi kom inn gjennom dørene, ble vi møtt av en haug digre og fargesprakende pupper og rumper. Foto Anders Kjær

Dette var ikke erotisk kunst, det var rendyrka sex, for ikke å si porno. Herregud, det var jo pornomodeller som Kjær her hadde malt! Mennesker som viste seg fram for betrakteren. Blottla alt det de hadde, og vel så det. Jeg ble stående og snakke med en kvinnelig kollega jeg kjente, rett foran det nakne skrevet til en masturberende kvinne. – Jøss, det var lenge siden, sa jeg. – Hm, ja, jeg syntes jeg måtte ta en tur. Det er jo så fint vær, svarte hun. – a, hm … hva synes du om bildene, da? – Hm, er det olje han har brukt, tro? – Nei, jeg tror det er acryl. Vi gikk så nært opp i bildet som vi syntes at vi kunne, og ble enige om at jo, det var acryl. Aldri har så mange mennesker stått på så stor avstand fra kunsten og snakket om abstrakte ting som teknikk, komposisjon, fargeholdning, rytme og stil, som på denne utstillingen. Aldri har det vært mer snakk om hvor fint det er på Jeløya i august eller hva de hadde gjort i sommerferien. Det ble simpelthen for pinlig å snakke om det som bildene handlet om. Men så kom rekasjonene. Hvordan kunne Anders Kjær, som både i form og innhold var en radikal kunstner, finne på å male noe sånt søppel? Han prøvde jo ikke engang å kritisere de motivene han malte. Hadde det nå bare vært for å utlevere pornoindustrien eller sette et spørsmålstegn ved det mannlige blikk, men måten det var malt på, tydet jo nesten på at han likte det. Utstillingen fikk stor oppmerksomhet, og folk kom langveisfra bare for å se hvor fælt det er. uten tittel, 190 x 135, akryl på lerret, Anders Kjær. uten tittel, 190 x 135, akryl på lerret, Anders Kjær.


Det postmoderne blikk På 1980-tallet ble den franske filosofen Jean Baudrillard for alvor kjent i Norge. I sitt hovedverk Forførelsen ironiserer han over alle de som måtte tro at sannheten ligger i dybden. Han sammenlikner dem med en elsker som vil inn under huden på sin elskede. Slike mennesker er alltid dømt til skuffelse, mener han, for der inne finnes det bare blod og gørr, eller sagt på en penere måte: naturens kaos. Det er alltid i overflaten at meningen ligger. Det er nettopp denne overflaten Anders Kjær dyrket i sin utstilling. Han er av de første kunstnerne her i landet som konsekvent dyrket det postmoderne blikk. Det er ikke rumper og pupper av kjøtt og blod han har malt, men rumper og pupper slik de fremstår i et glanset mykpornomagasin. Å kritisere ham for å flørte med mykpornoens vakre modellkropper henger ikke helt på greip, det er nemlig det kunstige og iscenesatte som er hans hovedpoeng. Se på Kjærs maleri av en blondines nakne akterspeil. I kunsthistorien vrimler det av mer eller mindre nakne kvinner i det grønne. Men da dreier det seg oftest om en eller annen lett kamuflert form for paradisfremstilling der natur og mennesket smelter sammen til et harmonisk hele. Alle forstår at denne ertende stjerten verken tilhører Eva, moder Jord eller jomfru Maria, og at det grønne i bakgrunnen neppe er Paradis, men en gartnerstriglet hage i Hollywood eller Las Vegas. Forresten, med olajakka slengt over skuldrene er ikke denne kvinnen naken, hun er avkledd, og det er ikke det samme. Dask på rumpa Selv om Kjær har latt seg inspirere av pornografien, har han ikke valgt å etterlikne det mekaniske og masseproduserte ved fotografiet og filmen, slik som for eksempel pop art-kunstneren Andy Warhol gjorde i sine arbeider. Warhol var opprinnelig reklametegner, og det kan sant å si ofte være vanskelig å se om det er reklametegneren eller kunstneren Warhol som har utført arbeidene. Kjær, derimot, lar oss aldri tvile på at bildet faktisk er et maleri. Som i de fleste av sine andre arbeider lar han det stå igjen spor i bildets overflate etter selve arbeidsprosessen. Det er lett å få øye på penselstrøkene, og flere steder står det igjen merker etter acryl­ malingen som har rent nedover lerretet. Hvis Kjær hadde malt en husvegg på samme måte, ville han ha fått sparken. Men dette er ikke dårlig håndverk. Snarere tvert imot, det er som om han på denne måten ønsker å briljere med sine faglige kvalifikasjoner. Se på denne maleren her, sier han. Selv om kroppene, stoffene og huden er aldri så virkelighetstro gjengitt, så har han ikke sittet og pirket med tunga rett i munnen. Her har det vært høyt tempo og grov redskap inne i bildet. Kjær har brukt brede pensler, og strøkene er påført i sikre og feiende bevegelser. Det er som om penselen dasker modellene over rumpa med glanslys, stryker dem over sjamporeklamehåret med blondinegult og kjærtegner lårene deres med en kobberbrun jordfarge.

Kul kunst Anders Kjærs noncharlante eleganse får meg til å tenke på alt fra den svenske sosietetsmaleren Anders Zorns mesterverk til amerikanske ukeblad- og bokillustrasjoner. Det er selvfølgelig helt bevisst at han på denne måten prøver å krysse grensene mellom høyog lavkultur, noe som jo også selve motivet innbyr til: Nesten alle de kvinner og menn som er malt i denne serien bilder, ser ut til å høre hjemme i et eksklusivt, men dekadent miljø. Sex er ikke akkurat mangelvare i moderne billedkunst, og mange kunstnere har brukt atskillig sterkere virkemidler enn det Kjær gjør her. Et nærliggende eksempel er Bjarne Melgaard. Knapt noe tema er tabu for ham, og alle tenkelige og utenkelige eksesser har dukket opp, uten at smaksdommerne har rynket på nesa. Men det denne kunsten gjør, er å skildre den grensesprengende dionysiske seksualiteten. Overskridelsen av det individuelle. Det nye og overraskende ved Kjærs kunst var at den også ville si noe om den kalde, for ikke å si kule form for forførelse. Jo, jo, det er klart at de fleste kvinnene i disse maleriene er maskuline drømmer, rene kjønnsobjekt, men som Baudrillard påpekte, er ikke objektene så passive som det man har villet ha det til, det er nemlig de som forfører oss og ikke omvendt. De glade 1980-årene Gro Harlem Brundtlands berømmelige ord om at alt henger sammen med alt, kunne være et motto også for kunsthistorien. Kunstnere er følsomme for mange ting som skjer i samfunnet, ikke bare postmoderne filosofer. På tidlig 1980-tall var sambaen løs i Oslos gater. Norge hadde omsider fått øynene opp for karnevalet, og mange trauste sekstiåttere kastet Sigrunn Berg-skjerfene sine, begynte å sminke seg og ble opptatt av forførelse og estetikk. Masken, som for modernistene, og senere de politisk radikale, hadde vært selve symbolet på den borgerlige løgn og forstillelsen, ble plutselig noe positivt. Den var ikke lenger en begrensning, men en mulighet til å kunne leke med ulike sider av seg selv. Det gikk an å være politisk radikal og intellektuell, og likevel dyrke leken og overflaten. Det var til og med mulig å innrømme at man hadde bladd i et pornoblad eller ti, enten man nå var publikummer eller kunstner.

uten tittel, 135 x 190, akryl på lerret, Anders Kjær.

4/2011

91


92

4/2011


David Hockney og det moderne I januar 2012 åpner David Hockney en kjempestor utstilling i Royal Academy i London. Da har han nådd en alder av 75 år, og kan se tilbake på et langt og produktivt kunstnerliv.

Tekst Paul Grøtvedt / Foto Scanpix

På 1960-tallet ble han oppfattet som pop-kunstner, men det er ikke en helt treffende karakteristikk. Etter at han flyttet til USA og Hollywood (1964), endrer billedfremstillingen seg. Nå møter vi solfylte skildringer av livet ved svømmebassenget og de luftige rom i en moderne villa. Fargebruken er lett og klangene sobert avstemt. Det er noe ubekymret, nesten overfladisk, ved disse enkle, minimalistiske øyeblikksbildene. – Men vi skal også merke oss stillheten i disse bildene. Atmosfæren er rent visuell og uten lydmessige kvaliteter, noe som trolig kan ha med Hockneys stadig mer svekkete hørsel å gjøre. Konsentrasjonen om det billedmessige blir et sentralt anliggende. Most of my art deals with the visible world, hevder han, And I’ve always been fascinated by images. Images more than art, actually .

Ulike teknikker David Hockney har kontinuerlig eksperimentert med ulike teknikker og fremstillingsformer. Særlig har han vært opptatt av fotografier og kameraets muligheter til å skape en visuell og malerisk retorikk. Sikkert av den grunn ble han penset inn på et grundig studium av renessansens og særlig barokkens billedmessige fremstillingsform. Her ble han fascinert av fenomenet Camera Oscura, en spesiell linse- og speilteknikk som de gamle mesterne brukte for å overføre motivet til lerretet. – For Hockney representerte denne historiske teknikken et steg i retning av en slags fotografisk overføring, der man både fikk en sterkere realisme, men også innsikt i optikk og persepsjon. Resultatene av denne forskningen ble presentert i et TV-program (2001), der faktaformidlingen og den teoretiske vinklingen var uhyre spennende. Både TV-programmet og den påfølgende bokutgivelsen ble lansert under tittelen Secret Knowledge. Boken er for øvrig oversatt til norsk og utgitt på Press Forlag. – Selv om Hockney alltid har vært opptatt av nye visuelle utfordringer, graviterer engasjementet kontinuerlig mot den maleriske kreativiteten. Det ser man tydelig i hans utvidelse av staffelimaleriet, der han lager en diger komposisjon bestående av samordnede enkeltbilder. I maleriet A Bigger Grand Canyon (1998) inngår det hele 60 separate, men sammenhengende enkeltbilder. Det er et langstrakt landskapsmaleri av Grand Canyon, i sterke farger og forenklet figurasjon. Maleriet ble for øvrig innkjøpt av National Gallery of Australia. Prisen sto tydeligvis i forhold til størrelse, galleriet betalte hele 4,6 millioner dollar. Flyttet hjem til England I 2005 reiser David Hockney tilbake til England og bosetter seg i Yorkshire. Han insisterer på at det ikke dreier seg om en permanent flytting, og parerer på spørsmål om skifte av bosted med følgende svar: I would say I’m on location here, that’s what we say in Hollywood. Det innebærer at han ikke har forlatt filmbyen for godt. Her har han fortsatt bolig og studio, samt et omfattende arkivmateriale og ditto nettverk. – Tilbake i hjemlandet og like utenfor den lille byen Bridlington installerte Hockney seg i et digert atelier. Umiddelbart går han i gang med et konsentrert studium av landskapet i distriktet. Det engelske landskapet minner ikke så mye om vårt eget. Det har en velpleiet, nesten parkaktig natur, med vakre skogholt og småveier som slynger seg harmonisk gjennom landskapet. Det er et duvende landskap uten sterke kontraster, himmelen er høy og naturen kultivert gjennom århundrer. Her var det mye å hente for landskapsmaleren Hockney. – David Hockneys interesse for landskapet har lite med realisme å gjøre, i alle fall i tradisjonell forstand. Landskapet er bare et utgangspunkt for helt andre intensjoner. Det dreier seg avgjort om natur, men en natur av forsterket karakter. Det er som om Hockney fornemmer en påtrengende intensitet i naturen, en slags energi, som driver nyansene til bristepunktet. Men gjennomgående er koloritten behersket, for kunstneren er på jakt etter en bestemt dimensjon ved forholdet mellom menneske og natur, som peker ut over øyeblikksinntrykket. Man kan si at det dreier seg om en erfaring av blikkets betydning i bildets virkelighet. – Dette har altså ikke noe med surrealisme å gjøre. Hockneys utfordring i forhold til naturen ligger på det perseptuelle plan, og dermed sansningen irelasjon til det billedskapte maleri. Vi vet jo at mennesket ikke bare 4/2011

93


på fondveggen henger et verk av David Hockney.

er ånd og tanke, men også et naturvesen. Slik er det også med vår persepsjon. Når vi sanser, forbinder vi oss med den omgivende natur, men uten at denne relasjonen blir synliggjort, eller kommer til bevissthet. I bildet derimot, kan vi se og skjønne hvordan vi sanser. I bildet blir sansningen synliggjort.

Landskaper – Denne vinklingen mot persepsjonen, som David Hockney tematiserer mer spesifikt i sine nye landskapsmalerier, har han gjort seg sine tanker om: I may seem to be passionately concerned with the hows of representation, how you actually represent rather than what or why. The ’how’ has a great effect on what we see. Denne vektleggingen av hvordan vi sanser, mer enn hva vi sanser, kommer tydeligst til uttrykk i Hockneys store komposisjoner. Spesielt i maleriet Bigger Trees near Watar (2007), som han donerte til Tate Britain i 2008. – Maleriet måler 12,2 x 4,6 m, og viser et landskap med nakne trær i en samlet gruppe. Motivet er monumentalt i sin fremstilling, men ikke desto mindre stemningsladet og sensuelt appellerende. Helheten består her av enkeltstående bilder (som i A Bigger Grand Canyon), der hvert av dem har sitt eget fokus og sin komposisjonelle identitet. Samtidig inngår de som integrerte deler av den store helheten med sitt samlende perspektiv. – I disse store komposisjonene synliggjør Hockney en fasettert fremstilling av den visuelle persepsjonens egenart. Vårt blikk kjennetegnes ved en stadig vekslende fokusering innenfor synsfeltet. Ved å fastholde fokus avklarer vi et utsnitt. Vi bearbeider det med henblikk på en eller annen praktisk funksjon, for eksempel et maleri, eller vi lar det i bero. Så forflytter fokus seg, og den samme prosedyren gjentas. Som regel skifter fokuseringen raskt, ofte uten at vi merker det. – Det er denne stadige vekslingen mellom fokus og synsfelt som David Hockney transformer til monumentalt maleri. Vi ser noe lignende i eldre kinesisk maleri, der fremstillingen bygger 94

4/2011

på en serie perspektiver med vekslende fokus. I disse bildene er ikke helheten fasettert, som hos Hockney, men samler vekslingene til et flytende og enhetlig synsfelt. Den kinesiske fremstillingsformen er rent visuell og ikke reflekterende, slik vi ser det innenfor moderne vestlig kunst. – Helt siden midten av 1800-tallet har den vesteuropeiske kunsten samlet seg om en utforskning av selve billedmediet. Det begynte med impresjonistene og ble utdypet av kubistene, for så å ende opp i det monokrome flatemaleri. Denne prosessen handler om selvrefleksjon, om det å avklare hva et bilde er på mediets egne premisser. På en måte ble prosessen sluttført med det monokrome maleri. Selvrefleksjonen kom ikke lenger. Den moderne kunsten syntes derved å ha nådd veis ende.

Moderne maleri Men det er en forhastet slutning. Det moderne maleri har fortsatt veier å gå, noe David Hockneys bilder insisterer på. Man må bare skifte fokus og rette oppmerksomheten ved andre aspekter enn det som er bildets rene flatekarakter. Nettopp det å skifte fokus har vært Hockneys ambisjon. Han reetablerer bildet som en multifasettert synserfaring, og viderefører derved det moderne ut fra andre premisser enn det rent modernistiske. Samtidig gir han rom for nye innsyn i bildets selv­ refleksjon. – Nå har ikke Hockney vært alene om å være moderne uten å være modernist. I 1970-årene jobbet flere av hans kolleger ut fra et synsbasert mangfold. Så å si hele The Scool of London besto av kunstnere med tyngdepunktet i en variert figurasjon. Men trolig den viktigste kunstneren i denne sammenheng var amerikaneren Edvard Hopper. Hans maleri er utpreget moderne, i den forstand at både hans formale grep og innholdsmessige dimensjoner fastholder enheten i den perseptive erfaring. På en måte er Hopper utgangspunktet for en modernitet hinsides modernismen. Det er denne arven David Hockney fører videre.


Her er døra til landets største utvalg i kunstnermateriell Innenfor finner du mer enn 12.000 kvalitetsprodukter til kreative fag, og en betjening som vet hvordan de brukes.

Web-shop:

...og her er nøklene Butikk: Tollbugata 115, 3041 DRAMMEN

Åpent 10 - 18 mandag til fredag, 10 - 16 lørdag

Tlf. 32 83 25 00


ANNA ANcHerS HUS i SKAGeN.

ANNA ANcHerS HUS i SKAGeN.

ANNA ANcHerS HUS i SKAGeN.

SAxiLdS GAArd eN deL Av

Kvinne fra kunsthistorien

Anna Ancher Den danske malerinnen Anna Ancher (1859–1935), kjent for sine koloristiske malerier, var født på solsiden i den idylliske småbyen skagen. Hun var datter av kjøpmann og gjestgiver Erik Brøndum og Ane Hedvig Møller, som eide og drev Brøndums hotell. I ung alder giftet Anna seg med maleren Michael Ancher. gjennom et langt liv malte hun dagliglivet i sine nære omgivelser, også de som var født på skyggesiden, ble løftet frem i hennes maleriske lys.

Tekst / foto Anne Marit Muri

SKAGEN (KUNST): Kun noen få meter fra det røde teglsteinsbygget som rommer Brøndums hotell, ligger Anna og Michael Anchers hus. Etter fire års ekteskap i 1884 kjøpte de det lave huset i Markvei, som gjennom fem tiår dannet en ramme blandt annet rundt ekteparets mange festlige sammenkomster. Den lille familien trengte mer plass etter at datteren Helga ble født i 1883. Ekteparet flyttet ut fra det gamle hagehuset på Brøndums hotell, til sitt nye hjem bare et par steinkast unna, der de også får hvert sitt atelier. Huset ble oppført i 1839 etter at den tidligere bygningen på tomten brant ned. En bakermester, en dikter og flere kunstnere, blant annet Christian Krohg har bodd i huset før det berømte ek ekteparet flyttet inn. Anna og Michael Ancher bygget på boligen flere ganger i sin levetid. 96

4/2011

Tidlig aksept som maler Anna Ancher slapp få fremmede mennesker inn i sitt private atelier. Hun var kjent for å være sky, og gav sjelden uttrykk for sine meninger i det offentlige liv. Dette kan nok også sees i sammenheng med at det ikke fantes så mange arenaer å uttrykke sine meninger i, for piker som vokste opp i et borgerlig miljø den gangen. Borgerskapets kvinner skulle helst være lydige, dannede, og ikke blande seg inn i menns diskusjoner. Hun oppnådde likevel tidlig aksept som maler også blant sine mannlige kollegaer, og hun utmerket seg raskt med sitt koloristiske talent. Maleren og professoren Laurits Tuxen sa følgende om Anna Ancher: Hadde hun hatt energi som talent hadde hun malt oss alle sammen sønder og sammen.


rd eN deL Av ANcHer-MUSeeT.

BrøNdUMS HoTeL.

ANNA ANcHer i ForGrUNNeN Med dATTereN HeLGA på FANGeT, i MALerieT Hip, Hip, HUrrA!

MALeri Av ANNA ANcHer, iNTeriør Med røde vALMUer.

– Hun var i dansk kunst den første, som virkelig forstod å fange en solstråle. (Karl Madsen, direktør for Statens Museum for Kunst i København 1911-28)

På veggene hengte hun opp skisser og ferdige malerier som hun selv signerte, samt malerier av sine mange malervenner. I nærmere 100 år produserte Ancher-familien kunst i dette huset. Det ble funnet hundrevis av små, malte skisser, den ene mer vidunderlig enn den andre da gamle skatoller og kister ble åpnet i forbindelse med restaurering av eiendommen da den ble overdratt til det offentlige på slutten av 1960-tallet.

ble det berømte maleriet Hip, Hip, hurra! malt av P.S. Krøyer. Her sees flere av de berømte Skagen-malerne, blant annet Anna Ancher, som løfter vinglasset til himmels og skåler i selskapet som finner sted i egen hage i Markvei. Også diktere, forfattere og samfunnskritikere fant veien til Skagen mot slutten av 1870 og i begynnelsen av 1880 årene.

eventyrlig oppvekst De mange oljeskissene er spontane inntrykk etter møter med mennesker, landskap, gjenstander eller lys som har gjort inntrykk på kunstnerne. Skissene stråler av umiddelbar friskhet. Her kommer man tett på malerens visuelle opplevelser, som det var om å gjøre å få raskt ned på papiret. Anna Ancher var gjennom sin oppvekst glad i å tegne og male. Hjemmet hennes, Brøndums gjestgiveri, ble flittig besøkt av store kulturpersonligheter, blant annet forfatteren H.C. Andersen. Han ble så begeistret for Skagen at han skrev en artik artikkel i hovedstadspressen om sin opplevelse. Han anbefalte kunstmalere å reise til Skagen for å male, for han ble selv blendet av lysets magi i kystlandskapet. Etter dikterens hyllest til Skagen begynte malere å strømme til den lille byen mot nord i Danmark, blant annet Holger Drachmann. Han kommer til Skagen i 1871. Nordmannen Frits Thaulow finner også motiver blant fiskerne i det særpregede kystlandskapet. I 1879 finner også den norske maleren Christian Krohg veien til Skagen for første gang. Snart er Skagenmaler-epoken en realitet, der en ny realisme i malerkunsten starter under Skagens lyse himmel og sterke sol, I 1884

piKeN i KjøKKeNeT, maleri Anna Ancher, 1883.

4/2011

97


98

høstarbeidere, maleri Anna Ancher.

gratulanter, maleri Anna Ancher.

Studier i København I 1875 reiste Anna Ancher til København for å studere ved Vilhelm Kyhns tegneskole, der hun oppholdt seg gjennom tre vintrer. Hun besøker kunstutstillinger, blant annet på senere stiller ut sine første Charlottenburg, der hun to år ­ malerier. Sommeren 1874 kommer Michael Ancher til Skagen fra Bornholm sammen studiekameraten Karl Madsen fra Kunstakademiet. Michael søkte logi på Brøndums hotell, og her startet det tette båndet mellom Anna og Michael. Sommeren etter blir han invitert til Anna Brøndums konfirmasjon. Malerne Michael Ancher, Karl Madsen og Carl Locker oppdager tidlig Annas malertalent. De anbefaler Annas ­foreldre at hun får undervisning i malerkunst. 14 år gammel reiser Anna til København for å studere på den kvinnelige ­tegneskolen. På denne tiden hadde ikke kvinner adgang til Akademiet for de Skjønne Kunster, som Kunstakademiet i København het den gangen. Det var likevel ganske uvanlig at en så ung kvinne fra borgerskapet fikk lov til å studere kunst, for å utdanne seg til malerinne. På Vilhelm Kyhns tegneskole lærer hun først og fremst klassisk, figurativt maleri, og maler mest portretter. Kun ett motiv, et selvportrett fra 1877/78 er bevart fra denne perioden. Anna likte seg på tegneskolen, men læreren så ikke hennes unike talent, da han var motstander av de nye impulsene fra Paris, der impresjonismen var på fremmarsj. I 1879 da hun er 20 år, stiller hun ut sine bilder i Charlottenborg, blant annet motivet Et gammelt ektepar på hjemveien fra Skagen kirke etter en begravelse. Den unge kunstnerspiren trives i København der Michael Ancher også oppholder seg som student på Kunstakademiet. Men, det er i Skagen hun helst vil være, nær familie og venner. Motivene henter hun fra sine nære omgivelser. Selv om hun er en borgerskapets kvinne, oppnår hun god kontakt med stedets fattige fiskere og torgkoner. Dørene åpnes for henne inn til de enkle fiskerhusene der hun maler fiskerkoner og fiskere, innendørs, i de lave husene. Med kvinnelig intuisjon, innlevelse og medfølelse skildrer hun livet i de fattige fiskerhusene i Skagen med stor empati. Hun viser tidlig et medfødt talent for komposisjon og rytme, og utmerker seg med sin koloristiske begavelse. I Skagen møtter hun maleren Kristian Krohg, som i tillegg til

Micahel Ancher hadde sterk faglig innflytelse på henne. Fra Krohg lærte hun blant annet å åpne seg opp for lys og farge, som var med på å gjøre henne til en suveren kolorist.

4/2011

Gjensidig respekt Den 18. august 1880 gifter Anna Brøndum seg på sin 21-årsdag med Michael Ancher i Skagen kirke. Gjennom hele sitt samliv beholder de respekten for hverandre både som mennesker og som kunstnere, selv om de har ulike maleriske uttrykk. Anna Ancher går sin egen vei, hun er selvstendig og arbeidsom. Hun ser på sin virsomhet som et yrke, og som er kall. Michael Ancher anerkjenner sin hustrus malerstil, som er lysere og lettere enn hans eget uttrykk, selv om hennes motivkrets som oftes hentes fra Skagen-folkets slitsomme hverdagsliv. Anna Anchers eget liv var preget av ro og harmoni, og hun skildret livets gang gjennom å male merkedager, konfirmasjon, bryllup, barnedåp og fødselsdager, sølvbrylluper og begravelser. Helt fra hun kom til verden, har tingene kommet til henne, malere og diktere. Berømthetene kom til Skagen og til Brøndums, hun var midt i sentrum for en kulturell elite som blomstret i hennes tid. På en utenlandstur til Wien i 1880-årene ser hun motiver av Pierre Puvis de Chavannes og Jules Bastien-Lepage, som gjør dypt inntrykk på henne. Også Jan Vermeer van Delt legger hun ekstra godt merke til, noe som er tydelig å se spor av i motivet Piken i kjøkkenet, malt i 1883. I 1999 skrev Skagen Museets direktør, Annette Johansen, følgende om Anna Anchers kvinnemotiver: Det var snarere, fordi hun var moderne at Anna Ancher i sitt kunstneriske virke turte å ta utgangspunkt i seg selv og sin egen ver­ den. Hun malte simpelthen av lyst og var ikke påvirket av akade­ miske konvensjoner og prestisje. Opplevde suksess Da Anna Ancher blir mor i en alder av 24 år, døpes barnet i Skagen kirke. Fadderne var P.S. Krøyer, Eilif Peterssen og Christian Krohg. Dåpen males senere av Michael Ancher, som ­selger bildet til Ribe kunstmuseum i 1888. Gjennom hele sitt virke som maler finner Anna Ancher inspirasjon til sine malerier i eget hus og hage. Om sommeren ble det arrangert hagefester, og mange av de beste bildene ble malt hjemme i eget hus. For henne handlet livet om motiver, mennesker og


modeller. Hun stiller ut sine malerier både på verdensutstillingen i Paris i 1889 og i Chicago i 1893. Anna og Michael Ancher bosetter seg et halvt år i Paris i 1889, da de begge har mottatt et stipend som gjør det mulig å gjennomføre reisen og finansiere oppholdet. Her får Anna Ancher undervisning av Puvis de Chavannes. I motivet Interiør med klematis kan man tydelig se spor av hennes pariseropphold. Nå viser Anna Ancher at hun tør mer, og maler i større formater med enda mer lys og lettere penselstrøk enn før. Hun oppgir sentralperspektivet, og bruker større flatevirkning i sine motiver. Hun beveger seg også ut i landskapet, og maler bilder i friluft. Flere mennesker enn ett eller to kommer inn i maleriene. I motivet Et misjonsmøte malt i 1903 er menneskene tydelige og omgitt av et friskt lys, i motsetning til i maleriet En begravelse som ble ferdiggjort i 1991, der menneskegruppen er mer skisseaktig malt i dunkel belysning. Datteren Helga Ancher blir malt flittig av både mor og far, som oppholder seg i hvert sitt atelier til daglig. De har hjelp i huset, slik at de kan male mest mulig. Tjenestepikene handler, lager mat og vasker. Rett som der er nyter også ekteparet godt av servering på Brøndums gjestgiveri. Anna Ancher beskrives i samtid som et menneske som lyttet mer enn hun snakket. Hun hadde et behagelig, elskelig, mildt og lyst sinn. Kunstneren var helt fri for nykker, men hun likte aller best å være alene i atelieret og male, selv datteren Helga måtte ikke forstyrre henne der. i den blå stue, maleri Anna Ancher, 1916.

Et langt kunstnerliv Kunstnerekteparet bodde i Skagen helt frem til sin død, i huset som ble åpnet opp for både kongen, dronningen, fiskere, diktere og en rekke kulturpersonligheter i sin samtid. Anna Ancher var ti år yngre enn sin mann, og levde til 1935. Deretter overtok deres eneste barn, Helga Ancher, huset. Hun eide det til 1964. Også Helga Ancher ble kunstmaler, og sørget for å ta vare på barndomshjemmet med pietetsfull omtanke. Interiøret beholdt hun mest mulig opprinnelig slik foreldrene hadde det. Hun valgte å testamentere bort eiendommen til det offentlige etter sin død, for å bevare et minne over Skagen-kunstnernes storhetstid. I 1967 etter omfattende restaureringsarbeid ble eiendommen åpnet som museum. I dag er stedet et av Skagens mest populære museer. I 1989 ble nabohuset, Saxilds Gaard, innlemmet i Helga Anchers Fond, noe som har gjort det mulig å holde skiftende utstillinger på stedet og å åpne en museumskafé. Gjennom hele sitt liv hadde Anna Ancher et nært forhold til sin sterkt religiøse mor, som ofte var å se i kjøkkenet på Brøndums gjestegiveri der hun stod og rørte i grytene, og ble sotet i ansiktet av røyken fra komfyren. Mang en skagenbeboer

stakk innom dette kjøkkenet for å snakke med kloke madam Brøndum. Hun gav også de som trengte det, økonomisk hjelp når de var i en knipe. Kanskje de mange kvinnemotivene fra kjøkkenlivet i Skagens små og fattigslige hus også var en form for hyllest til sin mor? Tre år før fru Brøndum dør som 90-åring i 1916, maler Anna Ancher henne i den blå stuen på Brøndums, et maleri som viser kunstnerens koloristiske begavelse på sitt aller beste.

Kilder: Anna Ancher, Claus Jacobsen, Aschehoughs forlag Anna Ancher, Margrethe Loerges, Lamberth forlag Michael og Anna Anchers hus Skagen, Helga Anchers fond 2007

4/2011

99


Kunstnerhjem og atelier.

Atmosfærerikt Elisabeth Rønne designer collager inspirert av Paris, New York og Østen. Hun er utdannet mote­ designer fra Parsons School of Design i New York, og har bodd i Paris og på den franske rivieraen. Hun komponerer bildene i sitt kombinerte hjem og atelier i et klassisk townhouse i Oslo.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

På det luftige glasspisebordet i stuen som står nær et stort vindu, ligger utklippsskattene strødd utover bordplaten sammen med ferdige collager i små formater. Motivene som klippes ut, finner Elisabeth Rønne i eksklusive motemagasiner fra utlandet. Med et skarpt blikk for estetikk og eksotiske elementer klipper hun raskt ut bilder som passer inn i hennes billedmessige drømmeunivers. Når hun har samlet nok detaljer til å komponere bildene, pusler hun bitene sammen til gjennomførte blikkfang. Noen av de ferdige bildene henger på veggene i glass og ramme i store formater i den fornemme boligen. Elisabeth lar seg lett inspirere av atmosfærer fra fjerne himmelstrøk og fra det kontinentale livet i sine bilder. De små collagene trykker hun opp i store formater gjennom firmaet ICAart, en virksomheten ble startet for 25 år siden av Gro Nesjar.

Dro tidlig til Paris Da Elisabeth Rønne var 17 år, trumfet hun igjennom sin drøm om å bo i Paris ett år. Hun reiste fra mor, far og bror i Bærum for å bosette seg på et loftsværelse midt i den franske hovedstaden. Rommet disponerte hun gjennom sin franske au-pair-­ familie. Om kvelden gikk hun på franskkurs. I dag er hun ­timelærer i kunstfag ved Den franske skolen i Oslo i tillegg til sin kunstneriske virksomhet. – Da jeg bodde i Paris, gikk jeg rundt på ni cm høye hæler. Det var neppe vanlig å se norske jenter i Oslo midt på 1970-tallet med tilsvarende sko. Men på dette tidspunktet var jeg konstant forelsket i alt som var fransk. I elegansen, i museene. Det 100

4/2011

åpenbarte seg en helt ny verden for meg i Paris. Det var skjellsettende for en norsk ungpike. Her fant jeg også etter hvert et internasjonalt miljø og fikk venner fra hele verden. Sansene stod på vidt gap, og livet fortonte seg langt og ubekymret, men innimellom var det litt tøft også, kan jeg huske. – Å stå på egne ben uten familie i nærheten koster noen ­ekstra krefter, men du vokser på det. Jeg lærte i alle fall tidlig å ta ansvar for meg selv, og å åpne meg opp for nye impulser og nye mennesker.

Oppslukt av mote Da året var omme, var drømmen å reise ut igjen så fort hun var ferdig med videregående skole. Men først ble det husflidsskole. Deretter gikk ferden videre til New York og Parsons School of Design der Elisabeth Rønne studerte motedesign fra 1981 til 1984. – Jeg var tidlig opptatt av klær og tegnet mønster til dukkeklær, som jeg fikk min mor til å sy for meg. Selve syingen har aldri vært min pasjon, til det er jeg for sleivete. Hvis du skal bli en dyktig syerske, kreves det et stødig håndlag med nål og tråd, noe jeg mangler. Men jeg var heldig og kom inn på Parsons med mine motetegninger. Det var hipt å være i New York tidlig på 1980-tallet, men jeg oppdaget fort at motebransjen er en ekstremt tøff og hard bransje. Moteverdenen generelt er knalltøff. Du er det du leverer til enhver tid. I de fire årene jeg bodde i New York, ble jeg eksponert for mange mennesker. For fire år siden dro jeg tilbake til skolen sammen med min datter Gine, som nå er 17 år, og traff igjen flere av mine gamle venner fra studietiden. Før jeg reiste, spo-


Elisabeth Rønne lager collager på stuebordet i boligen på Frogner.

Collage i stort format på asiatisk kiste.

Collage i stort format på kjøkkenet.

4/2011

101


interiør fra en av de tre stuene.

Utklipp fra motemagasiner oppbevares i grafikkskuffer i atelieret.

102

4/2011

I atelieret. PĂĽ staffeliet stĂĽr en liten collage original og ferdig trykk i stort format.

Utklipp fra motemagasiner oppbevares i grafikkskuffer i atelieret.


elisabeth Rønne.

ret jeg opp vennene via Facebook og chattet med dem. Nå har vi jevnlig kontakt. Fascinasjon for moteverdenen er nå et tilbakelagt kapittel. I dag er det billedkunst som er min store lidenskap.

Referanser fra kunsthistorien – Collagene jeg har laget de siste årene, er en lek med farger og former, og kunsthistorien. Jeg liker å mikse ulike kunsthistoriske stilretninger og ha tydelige referanser fra kunsthistorien i bildene mine. I motivet Refleksjoner ser man en dame som speiler seg. Hun er omgitt av ulike mønsterkomposisjoner og strukturer mot hverandre. Damen ser på et Picasso-bilde i speilet formet som en klokke. Klokken symboliserer tiden som går. I det ene hjørnet er det plassert en fugl i et forgylt bur. Lykten skaper rom i motivet, sammen med de ulike flatene. Bildet er fullt av symbolikk, samt ulike teksturer og forskjellige stilblandinger fra øst og vest. – Også når det gjelder farger, liker jeg å mikse motsetninger, ved å bruke både sort og hvitt. Duse farger, blant annet i grålilla og gulbeige er mine personlige fargefavoritter. Det er alltid de myke fargene jeg selv stopper opp ved. Flere av bildene Elisabeth lager, har franske titler, som L´enfant terrible (det håpløse barnet). Det viser et barn malt på 1700-tallet, sammen med et Matisse-bilde. En fransk rokokkokommode, et forgylt speil, søyler og bugnende fruktfat er andre detaljer som er limt inn i bildet, og som også åpner opp for ulike tolkninger.

Miks av stiler Omgivelsene i den luftige Frogner-boligen minner mye om atmosfæren i Elisabeths bilder. I de to stuene ser vi tydelig inspirasjon fra Paris med franske småbord, forgylte speil og lamper, samt orientalske tepper. Også fargepaletten i boligen er franskinspirert med krem-, beige- og bruntoner ispedd litt syrin- og turkisvalører. Innimellom alt det franske henger lykter i taket fra Italia. Stoler, bord og krukker fra Kina og India utgjør en herlig miks og minner lite om et typisk norsk interiør. Impulsene kommer tydeligvis utenfor Norges grenser, slik vi ser det også i Elisabeths billedkunst. Hun er gift med maleren Svein Bolling, som også av og til arbeider hjemme. En av stuene er omgjort til atelier. Malerier på rekke og rad som lukter av nystrøkne penselstrøk, sammen med collager i store størrelser vitner om aktiv kunstproduksjon. Det er harmonisk estetikk i hennes univers. Elisabeth Rønne makter å skape eventyrlige interiørstemninger både i eget hjem og i sine barokke collager.

elisabeth rønne (f.1957) Utdannelse: • Parsons School of Design, New York 1981–1984. • Kunsthistorie, og fransk ved Universitetet i Oslo.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.

4/2011

103


INSPIRASJON: KUNST & DESIGN Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunstog håndverksskole, og vil i KUNST tipse leserne i en fast spalte om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden. Hun bruker nettopp vår populærkultur som en viktig inspirasjon i sin egen kunst.

104

4/2011

Plastikk fantastisk! Libuše Niklová (1934–1981) er navnet på damen som klarte å skape ­revolusjon innen leketøysindustrien, med de mest fantastiske skulpturelle leker av plast og gummi.


Den tsjekkiske designeren var nytenkende og utviklet på 50-tallet leker til Niklovás design er blitt attraktive barn, i materialer som PVC og gummi. samleobjekter som ligger i grenseHennes tanke var å designe leker som landet mellom kunst og design. skulle stimulere barnets forståelse av form og natur, og hun tok patent på figurene i PVC, som på den tiden ikke var innovative figurer, og hennes design har siden 1950-tallet gleet materiale som ble forbundet med leketøy. De rene linjene, det flere generasjoner. Den dag i dag ser det ut til at både barn klare fargene og de grafiske mønstrene er karakteristiske for og voksne elsker hennes lekende, formsterke uttrykk. Niklovas design. Hennes figurer kan sammenlignes med deNiklovas design er blitt attraktive samleobjekter som ligger i signklassikere som den italienske Apen av Bruno Munari grenselandet mellom kunst og design, man kan være heldig å (1952) eller Frankrikes Sjiraffen Sophi fra 60-tallet. Libuše finne en på auksjoner på nettet eller på markeder for de som Niklová lot seg blant annet inspirere av trekkspillets fleksibihar snute for å lete etter skatter. Hun har en produksjon på litet og overførte metaforer fra for eksempel hvordan en katt rundt 120 ulike design og blir regnet som et ikon innen lekestrekker seg. Hun utforsket hvordan formene i naturen og i tøys-bransjen. Libuše Niklová er ikke like kjent i Norden som dyreverdenen kan overføres teknologisk i de tøyelige materii resten av Europa, men hennes mylder av PVC-figurer er poalene gummi og PVC. Hun klarte å etablere et nytt marked pulære langt utenfor øst-Europa og stilles ut på museer i flere innen leketøyindustrien, i en tid der unike treleker dominerland. Det er mulig å oppleve disse fantasifulle figurene på te. Niklova designet også oppblåsbare figurer til bruk som kloss hold i en stor hyllestutstilling på Museum of Decorative barnemøbler, formet som knallblå elefanter, røde fugler eller Arts in Paris, frem til 6. november. gule flodhester. Hun satte i gang en masseproduksjon av sine 4/2011

105


Foto Anders Bergesen/TV2

KUNSTs faste spalte På veggen gir ordet til kjente personer i Norge. Her vil de fortelle litt om sitt kunstsyn. I denne utgaven presenterer vi Guri ­Solberg. Hun er programleder i TV2.

PÅ VEGGEN: GURI SOLBERG 1. Husker du din første kunstopplevelse? Hva var det? Da jeg som barn var på Munch-museet og fikk sitte blant de flotte kunstverkene og tegne mine egne versjoner med fargeblyanter. 2. Hva er ditt beste kunstkjøp? I fjor sommer kjøpte vi to trykk av canadiske Jake Gossen, som er min manns fetter. Det var et fantastisk kjøp fordi bildene er knallfine, samtidig som de betyr ekstra mye for oss siden de minner oss om familien. 3. Hva fikk deg til å velge å kjøpe det? Vi trenger ting til veggene, og vi liker både Jake og tingene han lager!

9. Hvilket kunstverk skulle du ønske å få se, som du ennå ikke har sett? Jeg hater å gå i kø og i flokk, og har derfor aldri sett Mona Lisa. Drømmen måtte være å bryte seg inn i ­Louvre om natta, litt sånn Da Vinci koden-style, og nyte maleriet i stillhet.

4. Hvorfor kjøper du kunst? For å kunne omgi meg med vakre ting.

10. Hvilket kunstverk ser du som det største, norske kunstverket gjennom tidene? Skrik, kanskje?

5. Hvor på en skala fra 1 til 10 (uinteressert - lidenskapelig interessert) kan man plassere din kunstinteresse? 6

11. Har du en mening om hvem som er Norges viktigste kunstner i dag? Nei.

6. Mener du at man kan kategorisere en installasjon som f.eks. en plastbåt i et badekar fylt med vann, utstilt på Høstutstillingen som kunst? Ja! Ønsket om å formidle noe, få publikum til å tenke og sette noe inn i en ny sammenheng kan absolutt være kunst, og ofte mer spennende en et vakkert maleri.

12. Når og hvor besøkte du sist et galleri eller en utstilling? På Fineart på Tjuvholmen på åpningen av en fotoutstilling i regi av Unicef og produksjonsselskapet Monster i mai.

7. Husker du kunst som har provosert deg, eller gjort deg opprørt på en eller annen måte? Jeg ble relativt opprørt av å se Odd Nerdrums maleri av Sturla Berg Johansen med erigert penis. 108

8. Er det en spesiell kunstner du er spesielt opptatt av? Jeg er veldig glad i foto, og over sofaen har jeg et stort bilde tatt av tyske Andreas Gursky. Motivet er hylle på hylle med varer i en amerikansk butikk hvor alt koster 99 cents. Jeg synes bildene hans er vakre, humoristiske og tankevekkende.

4/2011

13. Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske vin med i hans/hennes atelier? Gardar Eide Einarsson. Han lager tøffe ting. Og så ser han ganske tøff ut. 14. Hva hadde livet vært uten kunst? Mye fattigere.


Velkommen til TORSO Vulkan! 300m2 ny butikk med verktøy for kreative sjeler!

TORSO kunstartikler er Norges ledende sammenslutning av butikker som selger materiell og utstyr til alle som har lyst til å tegne eller male. Telthusbakken: Buss 34 og 54

AHO

KHIO

en

sb

Cuba

veien

Stud

ent-

Gr an

um

Westerdals

silo

hu

lt Te

k ak

TORSO Oslo Vulkan

Nye Bellona-huset

TORSO Vulkan

Møllerveien: Buss 34 og 54

n

Møller veien

Brenneriveie

en sb or

gv eie

n

VULKAN Fr ed

Maridalsveien 17 B (Nye Bellona-huset) Tlf. 21 38 80 70

Grünerløkka Akerselv a

Maridals

VULKAN

Nordre gate

Schous Plass: Buss 111 og 112 Trikk 11, 12 og 13

Strykejernet Elvebakken

Her finner du TORSO kunstartikler: TORSO Oslo Sentrum

TORSO Oslo Colosseum

TORSO Ski

TORSO Hamar

Andvord City Cash Tollbugt. 31 Tlf. 22 41 54 98

Fargerike Agerup Fridtjof Nansensvei 12 Tlf. 23 33 42 40

Kunst og Hobby Parkaksen 4 Tlf. 64 87 53 18

Caribonum Strandgt. 61 Tlf. 62 51 24 30

TORSO Larvik

TORSO Porsgrunn

TORSO Kristiansand

TORSO Bergen

Arnes Fargehandel Kongegata 26 Tlf. 33 18 24 50

Hobbysenteret Storgt. 125 Tlf. 35 55 53 96

Hobbyhimmelen H. Wergelandsgt. 26 Tlf. 91 77 20 57

Malepaletten Kong Oscarsgt. 15 Tlf. 55 96 00 70

www.torso.no


NODE Berlin Oslo


DESIGNIKON: Erik Magnussens Thermo Erik Magnussen, designeren bak den populære kaffekannen Thermo, prøvde bestandig å finne den enkleste og mest effektive veien fra tegnebordet og frem til forbrukerens hånd. Dette kalte han snarveier, eller shortcuts, og disse har vært med på å gjøre ham til en av de mest betydningsfulle designere i vår tid. Tekst / foto Christina G. Shultz

Erik Magnussens farfar var kunsthandler og god venn med flere danske samtidskunstnere, og allerede fra barnsben av var Magnussen en ivrig tegner og maler. I 1960 gikk han med gode resultater ut av Kunsthåndverkerskolen i København som ­keramiker, og ble ansatt som industridesigner hos porselens­ fabrikken Bing & Grøndahl. Mens han jobbet her, studerte han grafikk på Kunstakademiet, og her fikk han også tilgang til flere verksteder. Han hadde nemlig et stort talent som formgiver, noe som gjorde det mulig å lykkes også med andre ­materialer og teknikker i tillegg til sine utdanningsfelt. Da han var tyve år, fikk Magnussen sitt første verksted, i foreldrenes kjeller. Faren hans var oppfinner og vitenskapsmann, og det er tydelig at det er her mye av Magnussens drivkraft og inspirasjon kommer fra. Gjennom faren har han siden han var ung, hatt tett kontakt med industrien, og Magnussens produkter har alltid hatt en nær sammenheng mellom teknikk og funksjon.

Stelton I 1971 ble Magnussen ansatt som husdesigner hos stålprodusenten Stelton, der ingen andre enn Arne Jacobsen var hans forgjenger. Gjennom sin periode hos Stelton var Magnussen med på hele tilblivelsesprosessen til produktene sine, helt fra planleggingsstadiet og produksjonen og til markedsføringen til slutt. Samtidig designet han en rekke produkter, blant annet lamper for Louis Poulsen og Bing & Grøndahl, der han fortsatt var kunstnerisk leder, samtidig som han var sensor ved design- og arkitektskolene. Han var med andre ord svært effektiv i disse årene. Det var under hans ansettelse i Stelton at kaffekannen Thermo, eller Steltonkannen som den populært blir kalt, kom til verden i 1976. Kannen bestod av kun syv deler, som var klipset enkelt sammen. Den ble først laget i stål, ikke så overraskende for et produkt laget av en stålprodusent, men Magnussen klarte etter hvert å overbevise Stelton om å begynne å ta i bruk andre materialer der det var mest praktisk. Resultatet ble en serie produkter i plast, og i 1979 ble også Steltonkannen lansert i rød og svart plast. Slik kunne hanken integreres i kannens form, og verdifull produksjonstid kortes ned.

Tidløs klassiker Thermo kunne like gjerne vært designet i dag som for over tredve år siden. Designen er stram og fornuftig, og formen er klassisk enkel og består av grunnformer. Vi kan klart se en videreføring av modernismens funksjonalistiske ideer i Magnussens kanne, den kan for eksempel minne oss om noe som er laget på Bauhaus-skolen flere tiår tidligere. Kannen åpner og lukker seg ved skjenkebevegelsen ved hjelp av et opphengt lokk som alltid søker vannrett posisjon, slik at man kan betjene den med én hånd. Når kannen står oppreist, er den tett. Magnussen jobber på mange måter som en vitenskapsmann. Det ligger grundige analyser bak tilblivelsen av produktene hans, og ofte arbeider han i mange år for å løse problemene ved oppgaven han står overfor. Først når produktet når forbrukerens hånd, er oppgaven løst. Samtidig er det viktig at et produkt til enhver tid fungerer optimalt, og i mange tilfeller velger han å forbedre produktene sine i ettertid. Derfor har Thermo gjennomgått en rekke forbedringer, deriblant en ny, dryppfri tut og mulighet for å sette lokket i lås. Mange elementer er avgjørende for om det ferdige produktet fungerer eller ikke, men spesielt materialvalget og produksjonen av produktet har vært viktig for Magnussen. Estetikken er kun en liten del av helheten, og fremkommer som et resultat av produktets funksjonalitet. Demokratisk design Thermo er Magnussens mest utbredte design, og er blant de mest populære danske designobjekter gjennom tidene. Kannen finnes i dag i museer og interiørbutikker verden over. Den ble raskt folkeeie og selges fortsatt i millioner av eksemplarer. Dette samsvarer med hans upretensiøse tankegang og mål om å skape demokratisk og tilgjengelig design, som de fleste skulle ha råd til.

4/2011

111


Landskapet i våre hoder

KUNSTUTSTILLINGER: ANMELDELSER

HVA: Screaming from the mountain – landscapes and viewpoints HVOR: Blaafarveværket, Åmot i Modum NÅR: 25/6 – 25/9 2011

KRISTIANSAND: Et landskap er mer enn trær og fjell, vann og blomster. Det er også deg og måten du ser det på. Komplisert? Ikke etter et besøk på Sørlandets kunstmuseum.

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

112

4/2011

Sier du landskapsmaleri til en nordmann, vil mange tenke på Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane eller Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger. Selv om de fleste forbinder landskapskunst med 1800-tallet og romantikken, er landskapet like aktuelt som kunstnerisk objekt i dag. Fra tidlig av ble landskapet sett som et uttrykk for indre kamp og etter hvert også som en arena for kjønns- og maktkamp. Nettopp slike synspunkt er utgangspunktet for storsatsingen Screaming from the mountain – landscapes and viewpoints. Utstillingen er Sørlandets kunstmuseums største satsing noensinne og mønstrer nesten 70 kunstnere og godt over 100 kunstverk. Den ser på den nordiske landskapstradisjonen i et samspill mellom samtidskunst og historisk kunst med romantikken i sentrum, og det er dialogen og diskusjonen som styrer publikums opplevelse. Utstillingstittelen indikerer at utsiktspunktet er like viktig som utsikten: At geografi, historie, kjønn og makt er elementer som avgjør hvordan vi betrakter landskapet og hvordan vi forholder oss til det. Derfor blir det en like sterk som vakker opplevelse å se Isaac Juliens video True North, der polfareren både er svart og kvinne. Bakgrunnen er den underslåtte hendelsen at Robert Pearys svarte assistent Matthew Henson antagelig var den som nådde polpunktet først. Bjerk i storm er ikke med i utstillingen, men J.C. Dahl er representert, på lik linje med en rekke sentrale, norske kunstnere. Like fullt er det hull i utvalget som avslører kurator og avtroppende museumsdirektør Pontus Kyanders begrensede kunnskap om det norske kunstlandskapet. Det kompenserer han med flere svært interessante internasjonale kunstnere. Utstillingen inkluderer et meget interessant utvalg av den erklært sinnssyke kunstneren Carl Fredrik Hill. Når han lar sitt eget navn regne over et enkelt landskap, viser han at fantasiens irrganger er minst like interessante som bekkens vei gjennom skogen, slik vi for eksempel kan se det i Amaldus Nielsens maleri. At hans skogsbilde fremstår som mer interessant enn de langt mer berømte maleriene fra Ny Hellesund, viser bare en liten flik av de overraskende og interessante perspektivene denne utstillingen setter opp.

Var det Robert Peary eller hans svarte assistent som nådde polpunktet først? Spørsmålet er utgangspunkt for Isaac Juliens vakre video True North. Foto: Isaac Julien.

Carl Fredrik Hill var erklært sinnssyk da han malte ­ avnet sitt som regn rundt forrige århundreskifte. n Foto: Malmö konstmuseum.

Med installasjonen Blue Fjord fra 2010 får danske Nina Saunders møbeltapetsering til å fremstå som en døråpner inn til ukjente verdener. I bakgrunnen to av Mari Slaattelids Haunted Landscape der hun spiller videre på Lars Hertervig. Foto: Leif Gabrielsen.


Kunst med krutt

HVA: Snorre Ytterstad: Squared target HVOR: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Museet for samtidskunst, Oslo NÅR: 24/6–18/9 2011

OSLO: Snorre Ytterstad er noe så sjeldent som en spøkefull kunstner med stor dybde og en uvanlig håndverksmessig presisjon. Snorre Ytterstad lager så mye ulik og bra kunst at han kan gis mange karakteristikker, for eksempel resirkuleringskunstneren: Da han laget skulpturen av elefantmannen med det deformerte hodet, Portrait of Proteus, ble det mange deler igjen av den store suvenirelefanten han skar skulpturen ut av. Men han kaster jo ingen ting, og delene har han montert à la amerikaneren Alexander Calders berømte mobiler. Slike eksempler på dialog med kunsthistorien løper som en rød tråd gjennom hans produksjon. Skulptøren Ytterstad har gitt seg maleriet i vold og dekonstruerer og omformer Kasimir Malevitjs ikoniske sorte og røde kvadrater. Men han har gjort dem om til veggskulpturer med hengslede plater. Disse har han så snudd og dreid på slik at han har laget nye, selvstendige kunstverk som omdanner det rene, modernistiske maleriet til kompliserte skulpturer. Utgangspunktet er gjenkjennelig, og resultatet er høyst originalt. Og morsomt. Slik kunne vi fortsatt gjennom en utstilling som er full av poengterte kunstverk der lite er overlatt til tilfeldighetene. Vi ser det for eksempel i det skulpturelle kjedet han har laget av hullene i hundrevis av norske enkronemynter. Eller i dekonstruksjonen av hans eget skrivebord slik at det blir som et dukkemøbel å regne. Dette er en veldig inkluderende utstilling som fungerer på mange nivåer. Her er det mye å humre over, og Snorre Ytterstad leker med publikum på en vennlig måte som åpner for dialog. Samtidig har hans humoristiske tilnærming alltid en alvorlig undertone. Det er mange nivåer i Snorre Ytterstads kunst. Han har for eksempel hengt en dobbeltløpet hagle på en wire og fyrt den av slik at den laget et kruttsterkt maleri på veggen før rekylen sendte geværet i veggen på motsatt side av lokalet. Det er ikke bare en fascinerende fysisk skulptur i et ladet museumsrom – man skyter jo ikke med gevær i et museum! – men det er også en kommentar til kunstens krav om evig fornyelse og originalitet. I stedet for å skyte seg selv i foten oppfyller han kravet med glans.

Snorre Ytterstad tillater seg det meste i kunsten, også å fyre av en dobbeltløpet hagle inne i museet. Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet.

Snorre Ytterstad lager skulpturer av de minste ting. En 1-krone kan bli et sagblad, og hullene fra hundrevis av 1-kroner er føyet sammen til et seks meter langt kjede. Foto: Snorre Ytterstad/Nasjonalmuseet.

Snorre Ytterstad lager poengterte varianter av ikoner fra kunst­ historien. I forgrunnen har en Man Ray-skulptur fått en aktuell vri. Hvis du ser etter, er S-ene i Boss-merket i skjortekragen byttet ut med SS-bokstavene fra Hitlers fryktede spesialkommando under 2. verdenskrig. Boss tjente en formue på å levere uniformer til den tyske krigsmakten. I bakgrunnen variasjonene over Malevitjs’ Sort kvadrat. Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet.

4/2011

113


Tegninger som utfordring

KUNSTUTSTILLINGER: OMTALER

Lotte Konow Lund er en eminent tegner. Denne høsten omdefinerer hun kunsthistorien i Kunstnerforbundet og kommenterer en rekke problemstillinger i Vigeland-museet. Med titler som Det kaster ingen skygge og det har ingen farge, allikevel er det så synlig (to videoer som viser soloppgang og -nedgang over det samme bordet der tittelen viser til definisjonen av kontrast) og Forslag til monument for Fritz Moen (tegninger som viser Moens rekonstruksjon av mordene han senere ble frikjent for å ha begått, med andre ord rekonstruksjoner av noe som aldri hadde skjedd) viser Lotte Konow Lund vilje til å gå inn i og kommentere fenomener som gjerne viser seg å være mer kompliserte enn vi først tror. Utstillingen i Vigeland-museet inkluderer både tegninger, video og skulptur, og står frem til 9. oktober.

The farewell party for Gerhard Richter er en av seriene Lotte Konow Lund viser i Vigeland-museet. Illustrasjon: Lotte Konow Lund.

Politisk i Bergen Details oppleves som en svært dagsaktuell utstilling, særlig etter 22. juli. Bergen Kunsthall ante nok ikke hvor aktuelle de ville bli da de inviterte den kroatiske kuratorgruppen What, How and for Whom til å sette sammen en ny utstilling spesielt for Bergen Kunsthall. De seks kunstnerne i utstillingen, fra USA, Serbia, Tyrkia, Israel, Danmark og Norge, berører alle utstillingens tematikk som kretser omkring ulike forekomster av fascisme i vår tid. Temaet er spesielt aktuelt fordi vår hjemlige terrorist (jeg foretrekker å ikke navngi ham) ikke passer inn i den tradisjonelle definisjonen på en fascist. Han baserte sine handlinger på en lapskaus av meninger som denne utstillingen retter søkelyset mot.

Milica Tomic er én av seks kunstnere som diskuterer fascismens vilkår i vår tid i utstillingen i Bergen Kunsthall. Foto: Srdan Veljovic.

Jubileumshøst i Oslo Kunstnerforbundet runder 100 år i år, og høsten er full av kunstneriske høydepunkt.

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

114

4/2011

22. september er datoen for den etterlengtede jubileumsboken, ført i pennen av Astrup Fearnley-museets tidligere direktør Hans-Jacob Brun. Skal vi bruke sommerens jubileumsutstilling som målestokk, vil det bli en bok full av interessante historier, anekdoter og kontroverser. Kunstnerforbundet har vært en sentral institusjon i norsk kunstliv siden åpningen i januar 1911. Det får vi til fulle se denne høsten, da den ene fremragende kunstneren avløser den andre. Frem til 11. september fylles salene av Kjell Torriset (maleri), Marit Tingleff (keramikk) og Lotte Konow Lund (tegning), mens Mari Slaattelid (maleri), Bertil Greging (maleri/tegning) og Ulla Mari Brantenberg (glass) overtar 15. september. 20. oktober overlates plassen til Leonard Rickhard (maleri), Astrid Johannessen (video) og Toril Bjorg (smykker), før sesongen rundes av med den tradisjonsrike Desemberutstillingen.

Kjell Torriset er en av de utvalgte kunstnerne som markerer Kunstnerforbundets 100-årsjubileum. Foto: Kjell Torriset.


Malekurs ved Jan-Ove Tuv (Elev av Odd Nerdrum 1996 - 2002)

Gullkurs høst: Tuv holder eksklusivt kurs i Christian Skredsvigs atelier i Eggedal! Kun fem deltagere. 23. - 25. september Last ned informasjon her: http://issuu.com/janovetuv/docs/friluftsskolen_2011. Se side fire.

Tuv holder jevnlig kurs over hele landet, etter invitasjon. Akt, portrett, stilleben, landskap. Last ned katalogen her: http://issuu.com/janovetuv/docs/2011 Facebook: “Malekurs ved Jan-Ove Tuv�. Bli medlem og motta jevnlige nyhetsbrev! Se bilder og avisomtaler av tidligere kurs. Selvportrett som stolt kitschmaler

malekurstuv@gmail.com


Hazel Soan maler bilder til hver artikkel, spe­sielt for KUNST, og forteller om sine tanker rundt prosessen og valg av farger.

Å tenne inspirasjonens flamme Mangler du inspirasjon, er en sikker måte å tenne flammen igjen på – å spille rollen som en eklektiker (en som låner fra andre); hent deg inspirasjon fra en favorittkunstner ved å besøke de stedene som opprinnelig inspirerte ham. Tekst og maleri Hazel Soan / Oversatt av Toril S. Kojan

Å følge i fotsporene Et perfekt eksempel på lånt inspirasjon kan du oppnå ved å besøke for eksempel Arles og følge i fotsporene til van Gogh. Denne lille provinshovedstaden i hjertet av Syd-Frankrike ga næring til en veldig produktiv periode i de siste to årene av van Goghs vanskelige liv. Mer enn 170 malerier ble laget på ett år i klosteret St Paul de Mausole, hvor han søkte tilflukt for sin urolige sjel i 1889. Den samme produktiviteten er overførbar, med inspirasjonen intakt, og til og med hans beskrivelse av det blendende lyset i Arles var ikke overdrevet. Etter bare et par dager der blir de gule steinene så blendende at du trenger solbriller for å male! 1: A cast of shadows, Theatre Ancien, Arles Skarpt hvitt lys kastes tilbake fra de gule steinene i det gamle romerske amfiteateret i sentrum av Arles, blå og fiolette skygger gjør bildet komplett. 116

4/2011

Kopiering er en ærlig form for skryt Hvis du beundrer en kunstners arbeid, vil sannsynligvis de stedene vedkommende malte, også tiltale deg. Det er ikke noe galt i å hente inspirasjon fra en annens kilde, så sant du vedkjenner deg det og, ved å være i den andres sko trenger du kanskje ikke å strekke deg så veldig langt for å nyte fruktene. Å vandre på de samme brosteinsgatene eller drikke en kopp kaffe på et luftig torg gir umiddelbart inspirasjon. I Arles er det ikke vanskelig å se med van Goghs øyne, å forestille seg en parallell stund 123 år tilbake. Mye er beholdt og restaurert for å gjøre ære på det korte oppholdet til deres berømte beboer, og noen av objektene, som Hospital de Dieu og broen over kanalen er så bra restaurert at de ser ut som om penselstrøket har hoppet ut av maleriene hans. Om Night Café skrev van Gogh at han prøvde å påkalle følelsen av et sted der man kan ødelegge seg selv, bli gal, eller begå


2

3

en kriminell handling, og det er absolutt en følelse av horehus eller gambling omkring ­stedet, til tross for at det faktisk er en turistkafé!

Kunstnerisk frihet? Nei! Van Gogh elsket landet, landskapet med de fine mønstrene av olivenlunder, vinstokker, sypressene som skjermet for vinden, former og linjer som inngår i landskapet; det er ingen overdrivelse: veggene er knall gule, fjellene er klare blå og bukter seg av gårde: valmueåkrene er røde og beveger seg mot brent sienna blant det klare grønne, sypressene slikker himmelen som flammer, og irisene er så enorme og sprudlende at de oser av purpur, blålilla og fiolett. 2 og 3: Iriser i Hospital de Dieu, Espace van Gogh Jeg følte meg hjemme i asylet; hagen er full av blomster som den var på van Goghs tid. Den er fredelig og ønsker en velkommen, og jeg motsto fristelsen til å male en sort kontur rundt irisene. Slik van Gogh så karakteristisk gjorde.

4

Inspirerende asyl Hospital de Dieu og klosteret St Paul de Mausole i St Remy, sanatoriene der van Gogh var innlagt i 1888 og 1889, er langt fra deprimerende. Faktisk var de, og er fortsatt, vakre og fredfulle steder, fulle av farger og ro og innbyr til en overflod av herlige motiver. Her var de gule søylene, de boblende irisene, de forvridde oliventrærne og den frådende blomstringen. Det er ikke rart at van Gogh malte så mange bilder på så kort tid. I St Remy gikk han faktisk tom for motiver, men han kunne ikke stoppe å male, så han begynte å lage fortellende bilder i stedet, som Såmannen og Goya-maleriene. For det meste var van Gogh en frivillig pasient, ikke en fange, han reiste til og med hjem til det gule huset av og til. Det at han hadde et brennende ønske om å feste maling til lerretet, glemmer du etter hvert, for du vil bare male, male og male. Utakknemlig? Blant disse utsøkte motivene og omgivelsene fikk jeg et nytt syn på van Gogh. Jeg hadde hittil vært medfølende overfor hans mentale tilstand og depresjoner. Etter hvert som jeg vandret i fotsporene hans og fikk høre om hans negative oppførsel overfor lokalbefolkningen, ble jeg mindre romantisk innstilt overfor hans karakter. Jeg begynte å se på hans oppførsel som egoistisk, krevende og til og med utakknemlig, ikke rart at Gauguin forlot ham. Jeg ble irritert på ham, noe jeg antar at også naboene var – her var han i et hjørne av paradiset, underholdt av sin bror, med mulighet til å male hele dagen og hver dag, og likevel kunne han ikke sette pris på hvor bra han hadde det. Men til sist ble han en virkelig person for meg, myten forduftet, maleriene hans virket mer som en seier, og kampen for å få dem til å fungere, mer inderlig, ærligheten i brevene hans ble mer gripende, og min beundring for hans evne til å skape så mange ypperlige malerier, det ene etter det andre mens han var så ulykkelig, steg til himmels. Som et virkelig menneske ble han den beste inspirasjonen en kunstner kunne ha - en forbausende hardt arbeidende kunstner som bare fortsatte å male, uansett hva. 4 og 5. St Trophime I klostergangene i St Trophime i Arles lener de helgenaktige statuene seg frem fra sine mørke gjemmer for å hviske om en mager, rødhåret person sammenkrøket i mørket og skyggene fra buegangene for mer enn et århundre siden. 5

4/2011

117


Høstens morsomste barnebøker! Følg Mathilde gjennom 3 spennende og gøyale fortellinger.

Bokslipp for store og små på Fineart på Tjuvholmen, lørdag den 24. september klokka 13.00

Det blir boller og brus og kanskje noen overraskelser!


Bli abonnent i dag! Kun 495,6 utgaver + Velkomsttrykk (verdi 1000,-)

Årets Palettklubbkunstner 2010 er kåret!

Send KUNST til 2007

Kristin Mørch Halvorsen ble den suverene vinner. Hennes tegning Unnskyld gikk av med seieren. Tekst Toril S. Kojan

Tegningen er laget i kull, 34 x 28 cm. Bildet har vært på juryert utstilling og er juryert inn i NFUK, Norsk forening for uavhengige kunstnere, som beste bilde av fem kulltegninger. Kristin Mørch Halvorsen er 1957-modell, født og oppvokst i Bergen, men bor nå på Østlandet. Hun jobber til daglig som landpostbud, men kunsten er hennes store hobby. Hun arbeider mest med akryl, men også kull, blyant, pastell og akvarell. Gikk KDskolen, male- og tegnelinjen på full tid i Oslo året 2003/04. Våren 2005 gikk hun VK1, tegning/ form/farge på voksenopplæring på Lørenskog vdg. skole. Hun liker best å male dyr og mennesker naturalistisk, men også med et

naivt og noe flatt uttrykk. I maleriet er hun veldig fargeglad. Ellers opptatt av at dyr skal ha det bra, noe som går igjen i mange av bildene. Hun har flere kurs med bl.a. Rolf Hidle, Eli Møller, Peter Esdaile og Jørgen Dukan. Hun har også deltatt flere ganger både på Romeriksutstillingen og Rælingsutstillingen som begge er juryerte utstillinger. Kristin Mørch Halvorsen begynte å male i 1998, men har tegnet i hele sitt liv. I syv år var Kristin forsidetegner til Aurskog-Høland hundeklubb sitt medlemsblad. Se flere av hennes bilder på www.123hjemmeside.no/kristin-m-halvorsrud.

HØSTENS KURS 2011 Dyptrykk I: 30 sept - 2 okt Dyptrykk II: 28 - 30 okt Dyptrykk III: 25 - 27 nov Mezzotint: 7 - 9 okt Kollografi: 11 - 13 nov Tresnitt: 14 - 16 okt Litografi I: 30 sept - 2 okt Litografi II: 21 - 23 okt Fotolito: 25 - 27 nov Fotopolymer: 4 - 6 nov, 18 - 20 nov Silketrykk: 7-9 okt, 28-30 okt,11-13 nov For mer informasjon:

www.norskegrafikeresverksted.no

Palettklubben gratulerer! For mer info om Palettklubben, se fineart.no

eller ring oss på 22 68 14 57


JAN BAKER post@janbaker.no


Kulturperlen – Veneto Veneto er regionen som ligger nordøst i Italia, og den består av de syv provinsene navngitt Belluno, Padova, Rovigo, Treviso, Venezia, Verona og Vicenza. Dette er regionen som byr på arkitektur, vin og musikk i skjønn harmoni. Velkommen til de tre V’ene – Venezia, Vicenza og Verona. Tekst / Foto Hilde Hernes

Når man er i Venezia er det umulig å ikke legge turen til Fyrstepalasset: palasset er selve setet for den venetianske republikken. Historisk sett var Venezia en av de rikeste middel­ alderbyene i Italia, noe som skyldtes dens gode havneforbindelser. Venezia er tross alt kanalbyen. I tillegg til dette, ble byens økonomiske situasjon godt sikret ved at byens mektiges familier slo seg sammen i kooperativer – dette gjaldt både for byens velstand på 1300 og 1400-tallet men også for dens videre utvikling. Palasset ble skapt iløpet av to århundrer: byggingen startet i årene mellom 1340–1345, mens prosessen ble avsluttet mellom 1424–1438 hvor bygningen ble forstørret i størrelse og modellert på nytt som et resultat av dette. Som nevnt, Venezia er kanalbyen: Fyrstepalassets ene langside ligger faktisk på kanalen – man kan dermed sitte i en av byens båter og nyte utsikten herifra. Fyrstepalasset er et storslått akitektonsk byggverk: den langsstrakte bygningen er tredelt med to søylerader i de to nederste etasjene, tykke nederst og tynnere ovenfor. Søylene skaper et dekorativt uttrykk på fasaden. I tillegg er byggets nedre del dekorert med repeterende gotiske spissbuer, og dens midtre del prydes av uthulete medaljonger. Palassets øvre del er like bred i høyden som de to etasjene nedunder: Det bemerkelsesverdige med byggverket er hvordan Fyrstepalasset utviser en letthet og enkelhet i utformingen, og ikke minst hvordan arkitekturen balanserer tyngdeelementene perfekt harmonisk. Slik sett, vil jeg kalle Fyrstepalasset et mesterverk – som bør sees. Når man først er i Venetoregionen er det ikke til å unngå at man tar turen innom ett av de elleve vingårdene til Casa Vinicola Zonin – hvor man kan bli guidet gjennom hundre års vinhistorie. I byen Gambellara i provinsen Vicenza ligger hovedkvarteret og dermed museet til vinhuset Casa Vinicola Zonin – det familiedrevne vindyrkingsetablissementet som dateres 200år tilbake i tid. Vindyrkingen hos Zonin har gått i arv i hele syv generasjoner – noe som har ført til at de er den ledende familieeide vinprodusenten i Italia. Dette er et moderne og nytenkende vinhus som hele veien er opptatt av å tilpasse seg de ulike markedene slik at de kan skape vin til alle smaksganer: Ett eksempel på dette er hvordan vinhuset med stor suksess har blitt etablert på det norske vinmarkedet med proseccoen Zonin. Proseccoen Zonin er den mest solgte proseccoen i hele Italia. Det er den unike Gleradruen som er hovedessensen i proseccoens sprudlende og friske viner: Gleradruen har sin 122

4/2011

opprinnelse i Venetoområdet i Italia – det er i dette territoriet druen trives og dermed utvikler seg best. Som vinconnoisseurs, forholdt vinhuset Casa Vinicola Zonin seg til kunnskapen om Gleradruen: de begynte å dyrke denne druen i sitt område nettopp i Veneto og de innhenter hele veien kunnskap fra den nyeste forskningen innen vin. Kvaliteten på de diverse vintypene deres er dermed utsøkt. Man kan altså, ved Zonins ulike vinhus i regionen Veneto, nyte gleden ved å bli beriket av ny vinkunnskap, være omgitt av store grønne sletter prydet med vinranker og smake på edle dråper. Hva er vel bedre enn dette?... Hvis man savner den italienske kulturen når man kommer tilbake til Norge er det bare å vende snuten til Zonins spesialtilpassede norske vin Zonin Montecampo... Denne ­gangen skal de røde dråpene stå for mimringen... Som en perfekt avslutning på besøket i Veneto, ville jeg uten tvil ha besøkt Verona. Det er to ting man ikke kommer utenom på dette stedet: for det første, man må besøke stedet hvor striden mellom de to husene Capulets og Montaques skjedde i William Shakespeares kanoniske verk Romeo og Julie. Jeg tenker her på balkongen hvor de elskede uttrykte sin kjærlighet til hverandre... Det andre stedet man må besøke, hvis man er der på sommerstid vel og merke, er det romerske antikke amfiteatret fra år 30. e.Kr, Arena di Verona. Det bemerkelsesverdige er at dette amfiteatret faktisk er eldere enn Colosseum i Roma. Her kan man fryde seg over å høre vakker klassisk musikk sittende på en antikk utendørsarena av stein under åpen himmel... Dette gjør uten tvil noe med en...

Kulturlandskap i Veneto.


Opplev Rino Larsen på Fineart www.rinolarsen.no

Rino Larsen KUNST

WWW.KUNSTHALL.NO/NETTBUTIKK TRYKK

EDITIONS

BØKER

BERGEN KUNSTHALL SAMTIDSKUNST SIDEN 1838


Høsten 2011

Her finner du høstens kurstilbud. Det er fortsatt mange å velge blant om du vil utfordre dine kreative evner. Påmelding skjer på våre nettsider eller på telefon.  www.fineart.no/kunstklubben/kurs  Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20 Se mer info om kursene på fineart.no og i Kurskatalogen vedlagt KUNST 3-2011. Der ikke annet er oppgitt, holdes kursene i KUNST sine kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo. Som abonnent på KUNST og medlem av Kunstklubben får du 10 % rabatt på kurs. Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben (Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.) Collography med Marianne Karlsen Kursene gir deg en introduksjon til den grafiske, vannbaserte teknikken collography. Teknikken skiller seg ut ved at man kan variere trykkplatene, og man kan derfor jobbe med collager, relieffer og strukturer på platene. Det ferdige bildet kan spenne fra det helt abstrakte med mye struktur til det figurative. Trinn 1 – Nybegynner Her trenger du ingen forhåndskunnskaper. Har du lyst til å utforske et nytt uttrykk, kan dette være kurset for deg. Trinn 2 – Videregående Deltagere på dette kurset bør enten ha deltatt på trinn 1 eller ha arbeidet noe med grafikk og ha en forståelse for begrepene høytrykk og dyptrykk. Trinn 1: 23.–25. september. Helgekurs. OBS! Kursstart lørdag og søndag kl. 11. Trinn2: 18.–20. november. Helgekurs. OBS! Kursstart lørdag og søndag kl. 11 Pris: Kr 3400,- (inkludert materialer) per kurs Antall plasser: 10 per kurs

Kulltegning med Dang van Ty Deltagerne på dette kurset skal utforske kulltegningens muligheter. Man vil her arbeide med ulike typer papir, dermed vil man lære hvordan kullet og de ulike papirkvalitetene gir bestemte og varierte uttrykk. Tid: 18.-20. november. Helgekurs Sted: Kunstnerens atelier på Kampen, Brinken 25 C. Pris: 2900.-, inkludert papir Antall plasser: 6

Lars A. Persson – Akvarellmaleriets uttrykksmuligheter Med lekenhet og nysgjerrighet nærmer vi oss det unike uttrykket som ligger i akvarellteknikken.. Dette blir en spennende helg hvor du kan hente mengder med inspirasjon til videre arbeid! Tid: 10.–12. oktober. Kveldskurs, kl. 1700-2100. Pris: 3100,- Antall plasser: 12

Lars A. Persson – Skru opp volumet – Mot et mer kraftfullt og spontant uttrykk i akvarellmaleriet På dette kurset vil vi med farge- og maleøvelser forsøke å forsterke og frigjøre akvarellmaleriets uttrykk. Har du kjørt deg fast i maleriet og vil utvikle en mer spontan og fri retning, er dette kurset absolutt for deg! Vi arbeider med store formater og brede pensler. Tid: 14.–16. oktober. Helgekurs. Pris: 3400,- Antall plasser: 10

Mal akvarell med Nina Aabel Vi har gleden av å introdusere en ny kursholder i akvarellens mysterier. Nina Aabel, som uttrykker seg via flere medier, sier om akvarellen: The Speed is of Essence, dvs vær dristig, vær i øyeblikket, grip mulighetene som oppstår, lek med vann og farge, elsk det vakre. Tid: 21. – 23. oktober. Helgekurs Pris: 3100,- Antall plasser: 12


Kreativt tegnekurs med esther Maria Bjørneboe Mange av våre lesere har etterlyst et kreativt tegnekurs. Fokuset for kurset vil ligge på det idérike og virksomme som ligger i oss, og møtet med tegningen som medium. Det er mange veier til utvikling i egne arbeider, og vi skal forsøke å finne nye holdepunkter Tid: 4.–6. november Pris: kr 3100,- anTall T Tall Plasser: 12

Kurs i kreativ komposisjon og maling på foto med rino Larsen Kurset består av en teoretisk del, hvor vi studerer hvordan kontraster brukes innen forskjellige formfag. I den praktiske delen tegner vi musikk og abstraherer objekter som en del av øvelsene. Kurset gir også en innføring i maling på foto og forskjellige underlag som print på papir og lerret med forskjellige midler. Tid: 11.–13. november. Helgekurs. Pris: 3400,- (inkludert materialer, printer til å male på) anTall T Tall Plasser: 12

Mogens Henckel – maleteknikker og komposisjon Maleriet kan tilnærmes med mange ulike teknikker. Et godt maleri er avhengig av en god komposisjon Mange har et naturlig talent for komposisjon, men en del regler er viktige i en maleprosess. Tid: Tirsdager fra og med 18. oktober til og med 8. november. Kveldskurs Pris: 2900,- anTall T Tall Plasser: 12

Mogens Henckel – innføring i oljemaling Dette kurset gir en introduksjon til det å arbeide med oljemaleri. Det vil bli gjennomgang av ulike medier og malemåter. Og vi maler etter stilleben og levende modell. Tid: 25.–27. november. Helgekurs Pris: 2900,- anTall T Tall Plasser: 12

Mod D-282

“Et mesterstykke bygget for mestere”

Hellstrøm Flygel & Piano as Sandstuveien 52, 1184 Oslo, tlf.: 22 28 90 77 post@hellstrompiano.no www.hellstrompiano.no


Forhandleroversikt Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

: akershus KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i! 20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: buskerud Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent. Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

KREAKTIV – utstyr til kreative fag

Butikk: Tomtegata 29 / 3012 Drammen / 32 83 25 00 Nettbutikk: www.kreaktiv.no Norges største nettbutikk med kunstnermateriell og over 10.000 produkter! - Akryl, olje, akvarell, gouache, pigmenter - Stort lerretsverksted - Bøker, magasiner og DVDer - Kvalitet til lave priser

: hordaland Male Paletten

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no. Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 / www.nordbye.no / post@nordbye.no Vestlandets største kunst –og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 / www.rammeservice.com leif@rammeservice.com. Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

126

4/2011

: møre- og romsdal Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling. Kurs og innramming.

: nordland Arne Neeraas

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

: oslo Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i Sentrum

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 / post@ceson.no www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel! 

: rogaland Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev. Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

: sør-trøndelag rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

: telemark Hobbysenteret AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.


: troms Harstad InnrammIngsforretnIng as

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl. Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir, tegneutstyr.

: vest-agder HobbyHImmelen

Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets Torso-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører blant annet Golden Acrylics, Daler & Rowney, CretaColor, PanPastel og Letraset. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning. Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk!

10 dagers tegne- og malekurs med Dang Van Ty i idylliske

La Herradura 8 mil øst for Malaga

Ty gir individuell undervisning. Det eneste opptakskravet er motivasjon og arbeidslyst, og hver enkelt elev vil bli veiledet på sitt nivå. Hvilket materiale du ønsker å jobbe med er opp til deg. Avreise 26. mai 2012. Prisen for kurset er ca. 15 000,- kr. Dette inkluderer 8 timer undervisning hver dag, flyreise og losji på Tena Tarda, et intimt og hyggelig lite hotell ved kysten. For mer informasjon og påmelding ring Heidi Michelsen på 994 06 571.

: vestfold bas nortHern art equIpment as

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør. Sender også per post.

dangvanty.com

: østfold rammemesteren Kunst og Hobby as

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

sKjeberg bIlde og ramme

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21(tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 desIgn

Ivar Aasen vei 48A, 1511 Moss Steffen Svartberg Kristiansen / 90 99 95 00 / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer, vi utfører leveranser til alt ifra privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Stort utvalg i Kunstmateriell & innramming Vi er spesialforretning på kunstmateriell. Vi fører de fleste merker i olje, acryl, akvarelle og trykkfarger, og leverer allt i dyptrykkpapir, akvarelle, tegne og skissepapir fra Hanemuhle. Stort utvalg i lerretsduk opptil 310 bredde og spenner opp alle størrelser på bestilling. Alt av blindrammer på lager, lagerfører mange alternativer i tykkelse og bredder. Vi leverer trykkpresser og verktøy, stort utvalg i pensler, kartong, klebeplater, skumplater og passepartout-kartong mm. Og vi har nå et parti med LINDUK fra Winsor & Newton i alle F mål til 50% !! Sender over hele landet !!

Du finner oss på gamle E18 mellom Larvik og Sandefjord (Mørk) Skinmo, 3270 Larvik Tlf: 33 11 15 40 • epost: art@baskunst.no

4/2011

127


Høstprogram hos Galleri Fineart Velkommen til en spennende høst med mye variasjon i vårt galleri! 10. september kl. 21:00 – Konsert hos Galleri Fineart

CAFÉ DE CONCERT

Fredrikstad Kammerorkester med konsertmester Jonas Båtstrand holder konsert i galleriet i forbindelse med Café de Concert festival Tjuvholmen den uken.

© Foto by CfExposure&KraftImage

Inngangsbilletter kr 200,-/150,- for medlemmer. Billetter kjøpes i døren, vel møtt!

24. 0 7 september - 1 1 . 0 9 . kl. 2 013:00 1 1

– Bokslipp for store og små hos Galleri Fineart

« M o n a L i s a , s k u D D En E på Tj u v h o L M En o g k u n sT i h v Er Dag En » www.cafedeconcer t.no onsdag 07.09 – kl. 20:00 @ verdensspeilet, Fredrikstad

Fredag 09.09 – kl. 20:00 @ tjuvholmen - Oslo

lørdag 10.09 – kl. 21:00 @ tjuvholmen - Oslo

TRIO VAlENTIN AKSEl KOlSTAd, klaver

AKSEl KOlSTAd, klaver JONAS BåTSTRANd, fiolin TOR ESPEN ASPAAS, klaver

FREdRIKSTAd KAMMERORKESTER, KONSERTMESTER JONAS BåTSTRANd

200 NOK

Utstilling: MARCH THIROUIN

200 NOK

200 NOK

Torsdag 08.09 – kl. 17:30 @ Frivillighetssentralen, halden

lørdag 10.09 – kl. 17:00 @ tjuvholmen - Oslo

søndag 11.09 – kl. 19:00 @ tjuvholmen - Oslo

TRIO VAlENTIN AKSEl KOlSTAd, klaver

Blomstrende konsert med BACH-SUITER for solo cello

TRIO VAlENTIN

200 NOK

100 NOK

Torsdag 08.09 – kl. 20:30 @ verdensspeilet, Fredrikstad FREdRIKSTAd KAMMERORKESTER, KONSERTMESTER JONAS BåTSTRANd

Billetter selges i døra – For mer info:

Vi inviterer til bokslipp på høstens morsomste barnebøker. Følg Mathilde gjennom tre spennende og gøyale fortellinger.

100 NOK

Det blir boller og brus og kanskje noen overraskelser!

AKSEl KOlSTAd – kunstnerisk leder

TEl: 91 83 66 92 MAIl: aksel.kolstad@cafedeconcert.no

åSlAUg UddU YSTAd – produsent

TEl: 98 45 13 70 MAIl: uddu@cafedeconcert.no

200 NOK

Sponsorer og samarbeidspartnre Musikk-Huset A/S, Thron Irby - Steinway and Sons, Marthinussen Pianoservice, Tjuvholmen KS, Fredrikstad Kommune

27. september kl. 18:00 – Omvisning på Høstutstillingen, Kunstnernes Hus Høstutstillingen – Statens 124. kunstutstilling, er en arena for unge ukjente debutanter og etablerte anerkjente kunstnere. Utstillingen har eksistert siden 1882 og har gjennom 124 år vist utviklingen innen norsk samtids­ kunst. Høstutstillingen er Norges største, eldste og best besøkte kunst­ utstilling. Siden den åpnet dørene første gang har den vært en magnet for kunstnere, kritikere og publikum. Den har provosert, sjokkert, gledet og begeistret. Bli med på lukket omvisning denne kvelden, og få et nært innblikk i høstens utstilling. Påmelding til kunst@fineart.no og inngangsbillett kr 50,Kun for medlemmer/abonnenter av KUNST

20. oktober. Åpning kl. 19:00 – Frans Widerberg-utstilling hos Galleri Fineart I løpet av Widerbergs over 50 år lange karriere har det blitt utallige utstil­ linger verden over. Nå er Galleri Fineart så heldig å få stille ut utvalgte arbeider gjennom hans karriere. Frans Widerberg er en institusjon i seg selv innen norsk kunst; hans farger, lys og motiver er høyt elsket. Utstillingen varer 20. okt – 5.nov

Følg oss også på Facebook! facebook.com/fineart.no

Galleri Fineart • Filipstad brygge 2, Oslo • Tlf 22 01 24 20 • fineart.no • Man–fre: 10–20 Lør: 10–18


Bli abonnent på KUNST - kun 495,KUNST 4/2011 – NordeNS STørSTe og eldSTe KUNSTmagaSiN

I SALG FRA MIDTEN AV OKTOBER! NR 4 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

NoRdeNs støRste oG eldste KuNstmAGAsiN

Bli abonnent! Send KuNSt til 2007

Få dette vakre bildet av Eva Langaas ved tegning av abonnement!

INNE DET PERFEKTE NTIKVITETEN ELLER T ER Å FRAKTE DEM NYE VOLVO XC60.

verdi 1000,-

Odd Nerdrum

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

Jan Groths - genistreker

Per Kleiva Guttorm Guttormsgaard – i Rosendal - aktuell med Artistbook

Kenneth Blom

– suksess i New York

Frans Widerberg

NYE VOLVO XC 60

487 800,- (DRIVe 2WD) 526 800,-* (D3 AWD man.)

Ida Lorentzen

– filmfestivalutstiller i Haugesund

RETURUKE 43

FRA KR FRA KR

*

DIESELMODELLER HAR ARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life

INTERPRESS NORGE AS

&

– aktuell med ny grafikk-utstilling

Ludvig Eikaas Steinar Jacobsen Leonard Richardson Knut Rhumor Hermann Hebler Arkitektur: Stein Skole Smykkekunst Instruktivt med Anna Tornqvist Tema: Edvard Munch

Magne Furuholmen med nytt galleri på Tjuvholmen • Eksilkunstner Anne Senstads spektakulære utsmykking i Snøhetttas nybygg i Ohio • Collagekunstner Elisabeth Rønne • Smykkekunstner Camilla Prytz • Billedkunstner Mia Gjerdrum Helgesen Billedkunstner Gro Mukta Holter • Arkitektur i Rio • Kunsthistorie: Anna Ancher Anders Kjær • Victor Sparre • David Hockney

Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler. Bl.a: • 20 % rabatt på utvalgt kunst • 20 % rabatt på innramming • 20 % på frakt • 10 % rabatt på kurs Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

Løssalg av KUNST! KUNST 4/2011 – NordeNS STørSTe og eldSTe KUNSTmagaSiN

NR 4 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

NoRdeNs støRste oG eldste KuNstmAGAsiN

Bli abonnent! Send KuNSt til 2007

LIVET ER MER ENN BILER. DET ER Å FINNE DET PERFEKTE DESIGNERMØBELET, DEN PERFEKTE ANTIKVITETEN ELLER DET PERFEKTE KUNSTVERKET. OG DET ER Å FRAKTE DEM HJEM MED STIL. DERFOR KJØRER DU NYE VOLVO XC60. Odd Nerdrum

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

Jan Groths - genistreker

Per Kleiva Guttorm Guttormsgaard – i Rosendal - aktuell med Artistbook

Kenneth Blom

– suksess i New York

2012 MODELL

Frans Widerberg

NYE VOLVO XC 60

487 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 526 800,- (D3 AWD man.) FRA KR

Ida Lorentzen

– filmfestivalutstiller i Haugesund

RETURUKE 43

2012 MODELL

NESTE NUMMER AV

NYE VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK XC60 5,7–10,7 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 149–249 G/KM. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life

INTERPRESS NORGE AS

&

– aktuell med ny grafikk-utstilling

Magne Furuholmen med nytt galleri på Tjuvholmen • Eksilkunstner Anne Senstads spektakulære utsmykking i Snøhetttas nybygg i Ohio • Collagekunstner Elisabeth Rønne • Smykkekunstner Camilla Prytz • Billedkunstner Mia Gjerdrum Helgesen Billedkunstner Gro Mukta Holter • Arkitektur i Rio • Kunsthistorie: Anna Ancher Anders Kjær • Victor Sparre • David Hockney

Har du et galleri, en kunstbutikk eller ­representerer et museum? NYHET! Vi lanserer nå muligheten for at alle som ønsker det å selge magasinet KUNST. Du bestiller enkeltpakker med 5, 10 eller 20 magasiner. For mer informasjon ta kontakt med kristin@fineart.no

Ludvig Eikaas Jeg

Bli abonnent i dag! Send KUNST til 2007


sans og samling

tore a. holms samling 24. september–31. desember

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: tirsdag–fredag 11–16 lørdag–søndag 12–17 omvisning hver søndag kl. 13.00

13.8 – 25.9.2011

Linn Halvorsrød og Anders K. Langstrand Besøksadresse: Torget 20, 8310 Svolvær

gerard garouste Shamir, 2005 Olje på lerret, 200 x 260 cm, detalj

Åpningstider: Tirsdag–søndag 10–16 og 18–22 www.nnks.no

HØST 2011 7.10 - 7.1 INDIA 2011 The Indigo Exhange

Tekstilkunstneren Axel Becker i samarbeid med Indiske håndverkere fra ARANYA

Indisk tekstilkunst fra Kiki Prytz Wilhelmsen og Petter Brønns samling.

Foto: Axel Becker

Utstillingene er en del av NTNUs INDIA 2011 program.

22.10 - 15.01 Nesten ingenting

Retrospektiv utstilling med Konrad Mehus

NORDENFJELDSKE KUNSTINDUSTRIMUSEUM

Munkegaten 3 -7, 7013 Trondheim tlf: 73808950 www.nkim.no

Åpningstider Tirs - Lør: 10 - 15, Tors: 10 - 17, Søn: 12 - 17


In pursuit –

Ingrid A. Tronstad

3. SEPTEMBER – 5. OKTOBER 2011 Riri K. Green

– Passages

tors-søn 12-17:00 T: 92 888 150 www.holeartcenter.com

ODDLEIV APNESETH JØLSTER 2008 ODDLEIV APNESETH – JØLSTER 2008 ENESTÅENDE DOKUMENTARPROSJEKT SOM VISER MENNESKER OG DERES SÆREGENHETER PÅ EN PRESIS OG OFTE HUMORISTISK MÅTE. VISES TIL 15.1 2012 BILDET SOM FORTELLER – DOKUMENTARFOTOGRAFIER FRA SAMLINGEN. BL.A. LEWIS HINE, JACOB RIIS, MILTON ROGOVIN, JACK PIERSON, DAN YOUNG, LARS TUNBJØRK OG SEBASTIAO SALGADO. VISES TIL 15.1 2012 PREUS MUSEUM KARLJOHANSVERN HORTEN DET NASJONALE MUSEET FOR FOTOGRAFI TEL + 47 33031630 POST@PREUSMUSEUM.NO WWW.PREUSMUSEUM.NO

Jølster handbakklubb, Svindalsøyra, 2. november 2008 © Oddleiv Apneseth

Bertil på Olahansen, Olahans-fjellet, 18. august 2008 © Oddleiv Apneseth


+47 76 07 84 05 www.galleri-espolin.no

Storvågan, 8310Kabelvåg / P.B. 179, 8309 Kabelvåg Tlf. 76 07 84 05 / post@galleri-espolin.no / www.galleri-espolin.no Åpningstider: 11–15 søn-fre (febr-mai) Fra.1.6–15.8: 10–16 daglig TRONDHEIM 4. – 25.9.2010 Kulturbunker Dora Tirs-søn 14–18 Åpning søndag 4.9. kl. 13

STØTTET AV STATENS UTSTILLINGSSTIPEND m

v–e

u

lti

e x

r

p a n

S-

d e d

e

03.09. – 02.10 MULTIVERSE EXPANDED JEMIMA BROWN OLE HAGEN PLASTIQUE FANTASTIQUE ALICIA PAZ KIT POULSON

15.10 – 13.11 PETRINE LILLEVOLD VINJE/ MICHAEL NYGREN

Trøndelag Senter for Samtidskunst Tirs-søn 14–18 Åpning søndag 4.9. kl. 15

BREKSTAD 8. – 30.10. Galleri Hans, Ørland Kultursenter Tirs-fre 11–15, lør 12–15 Åpning lørdag 8.10. kl. 13 LEVANGER 5.–27.11. Levanger Kunstforening Tirs-ons 18–20, lør-søn 12–15 Åpning lørdag 5.11. kl. 12

www.trondelagsutstillingen.no

KURATOR: OLE HAGEN

AKERSHUS KUNSTSENTER

www.akershuskunstsenter.no

Mørchs Kunsthandel Vi ønsker å hjelpe våre kunder med en rekke tjenester innen kunst: • salg • formidling • taksering

• valg av rammer • riktig belysning osv.

Etter ca. 30 år i bransjen er det derfor en god del vi kan hjelpe våre kunder med.

Mørchs Kunsthandel Frognerveien 48B 0266 Oslo www.mkunst.no

Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 www. ibsenmuseet.no

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no

Åpningstider: 15.09–14.05: Mandag, tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16, Torsdag: 11–18

Galleri A og Galleri A minor: 31. august – 18. september

Mia Gjerdrum Helgesen (maleri), Gro Mukta Holter (maleri) Camilla Prytz (smykker) One Love, Gro Mukta Holter,

15.05–14.09: Mandag–søndag: 11–18 Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår slik den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895. Se også utstillingen Henrik Ibsen – tvert imot.


Nøyaktighet, kjærlighet og stolthet. Velkommen til Hästens verden. Godt håndverk kombinert med naturens egne materialer. Det er suksessformelen når vi skal bygge Hästens-sengen din. Den er et produkt av nøyaktighet, kjærlighet og stolthet. For når det gjelder søvn og velvære, kan vi ikke kompromisse på kvaliteten - det må være perfekt. Og etter vår mening kan det perfekte bare oppnås for hånd. Finn ut mer på www.hastens.com Hästens Luxuria 180x200 cm, m/Bj overmadrass

kr. 60 200,-

HÄSTENS STORE OSLO RÅDHUSET H Heyerdalsgate 1, 0160 Oslo Tel. nr 22416650 oslo@hastensstores.com Følg oss på

Nøyaktighet_215x290mm.indd 1

11-08-08 14.46.04


KUNST 4/2011 – nordens største og eldste kunstmagasin

LIVET ER MER ENN BILER. DET ER Å FINNE DET PERFEKTE DESIGNERMØBELET, DEN PERFEKTE ANTIKVITETEN ELLER DET PERFEKTE KUNSTVERKET. OG DET ER Å FRAKTE DEM HJEM MED STIL. DERFOR KJØRER DU NYE VOLVO XC60.

-

2012 MODELL

NYE VOLVO XC 60

487 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 526 800,- (D3 AWD man.)

RETURUKE 43

FRA KR

NYE VOLVO XC60 * VEIL PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK XC60 5,7–10,7 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 149–249 G/KM. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

Volvo. for life


KUNST 04/2011