Boka Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel

Page 1

Eivind Bråstad Jensen

Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel


Innhold Forord 9 Innledning 13 Kapittel 1 17 Et historisk søkelys på skolepolitikken overfor samer og kvener fra 1700-tallet og fram til 1950- årene 17 Kapittel 2 41 Et utvalg seminarister utdannet ved Tromsø seminar før samiskopplæringa ble flyttet til Altens lærerskole i 1863 41 Christian Andreassen (1851) 41 Ole Andreas Johannessen (1854) 44 Ole Tobias Olsen (1852) 46 Elias Blix (1855) 55 Andreas Johnsson (1856) 58 John Rasmus Nilsen (1856) 60 Ole John Reiersen (1858) 62 Anton Chr. Bang (1860) 66 Nils Paul Xavier (1860) 77 Even Martin Hansen (1862) 79

Kapittel 3 85 Dimittert fra Tromsø seminar i perioden 1863 – 1870, mens friplassene var lagt til Alta 85 Olaus Martens Nicolaissen (1869) 85 Kapittel 4 89 Kandidater utdannet etter at friplassene i 1870 var flyttet tilbake til Tromsø og fram til ordninga opphørte i 1905. 89 Nils Olai Ursin (1873) 89 Anton Olsen Hoem (1877) 94 Johannes Kummeneje (1877) 100 Aleksander Eriksen (1877) 108


Wilhelm Skogsholm (1880) Ole Martin Gausdal (1880) Kristen Andreas Brygfjeld (1883) Johannes J. Haaheim (1884) Per Vigstad (1887) Daniel Hægstad (1887) Karl M. Ivarson (1888) Fredrik K. Forberg (1890) Andreas Hermod Vorren (1891) Anton Jakobsen (1894, ikke friplass) Johannes Reiersen (1897) Cornelius Steinbloch Moe (1898) Johan Rydningen (1889) Isak Saba (1898) Anders Larsen (1899, ikke friplass) Emil Heggelund Hansen (1896) Richard B. Rasmussen (1901) Johan Hveding (1903, ikke friplass)

110 116 123 136 141 145 154 157 160 166 173 179 188 194 204 210 218 227

Kapittel 5 233 En lærer som ikke var utdannet i Tromsø og en som ble utdannet ved Tromsø lærerskole etter at friplassordninga var opphevet 233 Inggjald Leigland (1904, Volda lærerskole) 233 Per Pavelsen Fokstad (1912, friplassordninga var opphevet) 243 Kapittel 6 257 Oppsummering 257 Litteratur 267 Aviser 271


Forord Min interesse for skoleverkets rolle i fleretniske miljøer i Nord-Norge ble for alvor vakt i forbindelse med mitt hovedfagsarbeid i pedagogikk ved Universitetet i Oslo på tidlig 1970-tall. Der satte jeg søkelyset på hvordan Solhov Folkehøgskole i Lyngen i NordTroms kom til å bli et viktig instrument for å realisere de statlige myndigheters fornorskningspolitiske ambisjoner i Nord-Troms, der det var betydelige samiske og kvenske befolkningsinnslag. Inggjald Leigland, som var styrer på Solhov fra 1919 til sin død i 1948, sto som en sentral lederskikkelse i dette arbeidet. Det forklarer at jeg har funnet plass til han i denne framstillinga som primært handler om Tromsøseminarister, til tross for at han ikke hadde tatt si lærerutdanning i Tromsø, men i Volda i 1904. Det store flertallet av de som blir presentert her, var såkalte friplasselever som gikk på seminaret mellom 1870 til 1906. Unntakene fra denne perioden er Anton Jakobsen som er tatt med fordi han kom til å innta så mange og sentrale posisjoner innen politikk og næringsliv, og Anders Larsen fordi han sammen med Isak Saba framsto som en sterk forsvarer av samisk språk og kultur. Av samme grunn er Per Fokstad tatt med selv om han gikk ut av seminaret så sent som i 1912, seks år etter at friplassordninga hadde opphørt. I det tidsrommet som denne framstillinga omhandler var det dominerende flertallet av seminaristene menn. Samlet var kvinneandelen ubetydelig, og ingen av friplasselevene var kvinner, så jeg har ikke funnet det naturlig å ta med kvinnelige seminarister i denne boka. Men - landets første kvinnelige seminarist, frøken Schølberg fra Tromsø begynte faktisk på Tromsø seminar så tidlig som i 1886. At jeg har valgt å rette søkelyset mot det flerkulturelle Nord-Norge har utvilsomt sammenheng med mi tilknytning til Nord-Troms-kommunen Nordreisa der mi mor kom fra. På tallrike besøk i Nordreisa fra tidlige barneår kunne jeg ikke unngå å høre Nordreisaværinger snakke både norsk, kvensk og samisk. Men under hele min skolegang, som startet på Tromsdal folkeskole og ble avsluttet ved universitet i Oslo der jeg studert historie, nordisk og pedagogikk, var ikke de tre stammers møte tema for undervisninga. Opptattheten av landsdelens fleretniske arv skulle bli ytterligere styrket etter at Universitetet i Tromsø var på plass i 1973. Og her er det berettiget å trekke fram historikerne, da særlig Knut Einar Eriksen og Einar Niemi som fikk utgitt det banebrytende arbeidet Den finske fare i 1981. Boka inneholder ikke minst mye grunnleggende kunnskap om landsdelens flerkulturelle forankring. Sosialantropologen Ivar Bjørklunds bok Fjordfolket i Kvænangen fra 1985 la stor vekt på kommunens sterke samiske og kvenske forankring.

9


På den måten staket han opp en ny kurs for slike lokalhistoriske arbeider i vår nordlige landsdel. Hans Kristian Eriksen har som forfatter av en rekke bøker tatt opp flere sider ved kulturmøter i nord. Også Nordnorsk Magasin som han grunnla og redigerte, har lagt stor vekt på å presentere stoff fra og om vår flerkulturelle landsdel. På samme måte har Menneske og miljø i Nord-Troms, der særlig den første redaktøren Anders Ole Haugli og hans etterfølgere Kjell Skog og Reidun Mellem, har lagt ned et stort arbeid. Årboka har inneholdt tallrike artikler med stoff fra nordfylkets historie. Ikke minst har regionens samiske og kvenske arv blitt grundig behandlet. Ved å presentere et utvalg av de lærerne som virket i såkalte overgangsdistrikt, har jeg ønsket å bidra til å nyansere de ofte ensidig negative bildene som til nå er gitt av disse lærernes og det norske skoleverkets møte med samiske, kvenske og fleretniske miljø i Finnmark og Nord-Troms. Jeg takker Helge Stangnes for konsulentarbeid. Takk også til Einar Niemi, Øystein Aspaas og Sigmund Sørensen som har lest gjennom og kommentert hele eller deler av manus. Under arbeidet har jeg også satt stor pris på den positive interessen som dekan Sonni Olsen ved HSL-fakultet og instituttleder Odd Arne Tunberg ved ILP har vist for bokprosjektet. Jeg er selvsagt også takknemlig for økonomisk bistand fra både HSL og ILP. Så vil jeg takke min ektefelle Kari for at hun også denne gangen har gitt både grundige og kritiske kommentarer underveis i skriveprosessen. Sist, men ikke minst har Nordkalottforlagets redaktør, Hilde Kat Eriksen gjort seg berettiget til stor takk for grundig gjennomgang av teksten og for gode og oppmuntrende samtaler underveis.

10


Innledning Etter at misjonering og opplysningsarbeid blant samene i hovedsak hadde foregått på deres eget språk, skulle Norge fra siste halvdel av 1800-tallet satse store ressurser på skoleverket som et hovedinstrument i et etter hvert høyt prioritert fornorskningsarbeid. Første delen av denne boka trekker opp hovedlinjene i norske myndigheters forhold til samefolket fra 1700-åra og på 1800- tallet, også forholdet til kvenene. Vårt lands første lærerutdanningsinstitusjon etter 1814, seminaret som ble grunnlagt på Trondenes i 1826 og flyttet til Tromsø i 1848, var tiltenkt en sentral plass i misjons- og opplysningsarbeid for samene. Det var i seminarets første år en selvfølge at det skulle rekruttere samiske elever og tilby undervisning i samisk. Det er symptomatisk at den første som ble tilsatt i ei lærerstilling ved seminaret var en same, Nils Gundersen. Men norske myndigheter endret gradvis si holdning til samisk og til rekruttering av samiske seminarister. I sju år, fra 1863 til 1870, var utdanninga av samiske lærere lagt til Altens lærerskole. Da skolen i Alta ble nedlagt, ble denne oppgaven tilbakeført til Tromsø seminar. Fra da var døra til seminaret langt på vei lukket for samiske søkere, og siktemålet var å gjøre skoleverket til et hovedinstrument i det som med stadig større rett kan karakteriseres som fornorskningsarbeid. Og for å sikre dyktige lærere til overgangsdistriktene, som var betegnelsen myndighetene med stadig større konsekvens brukte som betegnelse på steder med samiske og/ eller kvenske befolkningsinnslag, ble det i 1870 opprettet tolv friplasser på seminaret. Elever som bandt seg til å virke i et overgangsdistrikt i minst sju, seinere i fem år, fikk tilbud om gratis utdanning på seminaret. Tilbudet gikk til søkerne som oppnådde best resultat på opptaksprøven. Friplasselevene måtte i tillegg til å delta i den ordinære undervisninga følge undervisning i og avlegge eksamen i enten kvensk eller samisk. Disse friplasselevene var utvilsomt tiltenkt en nøkkelrolle som formidlere av norsk språk og kultur i overgangsdistriktene. Denne boka gir en presentasjon av liv og virke til et utvalg av de friplasselevene som etter endt utdanning begynte som lærere i Finnmark og Nord-Troms. Flere av disse markerte seg som politikere, skribenter, forretningsdrivende og kulturarbeidere. Finnmarks første skoledirektør fra 1902, Bernt Thomassen, skrev at “de aller fleste av Finnmarkens mere fremragende lærere er saadanne fripladselever, som neppe – for ikke at sige aldeles ikke – vilde være kommet her, om de ikke fra først av var blitt bundne til distriktet ved den forpligtelse til tjeneste som utdannelsen på statens bekostning medførte” (Thomassen, 1902).

13


Et siktemål med lærerbiografiene som legges fram her, har vært å vise at disse lærernes innsats langt fra innskrenket seg til fornorskningsarbeid. Friplassordninga medvirket utvilsomt til å gi Finnmark og Nord-Troms flere dyktige og ressurssterke pedagoger og samfunnsaktører som ellers neppe ville ha valgt å slå seg ned i et overgangsdistrikt. Selv om myndighetenes hovedmotiv for dette tiltaket var fornorskning, vil det gå klart fram av lærerportrettene at de i høy grad også engasjerte seg på flere andre samfunnsområder. Bilder fra skolens virke i overgangsdistriktene blir her presentert med utgangspunkt i portretter av et utvalg lærere, de aller fleste utdannet på friplass ved seminaret. Hvordan disse lærerne opplevde og forholdt seg til myndighetenes instruksfastsatte krav til dem om å stå for en kompromissløs fornorskninglinje, blir også behandlet. I et oppsummerende kapittel spør vi om seminaret lyktes i å forberede sine elever for lærerarbeid i overgangsdistriktene. Med unntak av fire hadde alle de lærerne som blir presentert her, og som hadde gått ut av seminaret etter 1870 da friplassordninga kom tilbake til Tromsø, vært friplasselever med særlige forpliktelser i fornorskningsarbeidet. De fire unntakene var for det første Johan Hveding fra Tysfjord som sto sentralt i arbeidet for å få etablert fornorskningsbastionen Solhov folkehøgskole i Lyngen. For det andre vestlendingen Inggjald Leigland som er den eneste som ikke er utdannet i Tromsø, men på Volda lærarskule. Han er tatt med fordi han i en årrekke med Solhov folkehøgskole som base var en ivrig og engasjert aktør i fornorskningsarbeidet. For det tredje er Anders Larsen fra Kvænangen tatt med fordi han i tett samarbeid med Isak Saba på mange måter førte an i arbeidet for samisk i skolen og for samiske interesser i sin alminnelighet. Og den fjerde, Anton Jakobsen, er tatt med fordi han var en svært sentral aktør både som politikere og næringslivsleder. Bak denne presentasjonen av et utvalg lærere ligger et ønske om å bidra til å gi et mest mulig mangeartet bilde av hvordan møtet mellom disse lærere og ei flerkulturell lokalbefolkning fortonte seg. Seminarets og skoledirektørens arkiv har vært viktige kilder. Det har også Chr. Wiiks Tromsøseminarister fra1948, Arne Espelands Norske Skulefolk fra 1934 og Helge Dahls bok Språkpolitikk og skolestell i Finnmark fra 1957. Dahls bok, som bygger på svært grundige arkivstudier, inneholder en solid dokumentasjon av norske myndigheters skolepolitiske ambisjoner overfor samiske og kvenske elever. Det samme gjør boka Den finske fare fra 1981 av historikerne Knut Einar Eriksen og Einar Niemi. Men denne boka begrenser ikke sin beskrivelse av norske myndigheters politikk overfor minoritetene til å handle om skoleverkets rolle, men tar også med forsvars-, kommunikasjons- og land-

14


brukspolitikk som har relevans for det store nasjonsbyggingsprosjektet som fornorskningspolitikken var en integrert del av. Fordi den inneholder så grundig, detaljert, og omfattende informasjon om ulike aspekter ved de “tre stammers møte” har denne boka blitt et standardverk. Den har også utgjort en viktig kilde for mitt arbeid. Siden arbeidet som legges fram her i så stor grad handler om et utvalg av enkeltlæreres liv og virke i sine respektive lokalmiljøer, har også bygdebøker og lokalaviser utgjort viktige kilder. Mange av seminaristene som presenteres, var ivrige bidragsytere til lokalaviser. Noen var også grunnleggere av slike. Ja, den første samiske avisa, Sagai Muittalæggje var grunnlagt av tromsøseminaristen Christian Andreassen i 1873. Denne avisa ble nedlagt i 1875. Men den samiske læreren Anders Larsen fikk fra 1904 utgitt ei ny samisk avis med nesten samme navn som den første. Avisa opphørte I 1911.

15


Seminaret blei flytta fra Trondenes til Tromsø i 1848, bildet viser Tromsø seminar der det først var lokalisert. Bygninga som seinere skulle bli Schmidts hotell, og som var det første seminaranlegget i Tromsø, lå på Strandskillet. Da meieriet ble bygd på denne tomta ved århundreskiftet, ble den avbildete bygninga flyttet til sør på Strandveien. Den har fungert både som aldersheim og som utleiegård.

16


Kapittel 1 Et historisk søkelys på skolepolitikken overfor samer og kvener fra 1700-tallet og fram til 1950- årene Innledning Norske myndigheters interesse for misjonering og undervisning blant samene ble for alvor vakt på begynnelsen av 1700-tallet. Her skulle romsdalspresten Thomas von Westen innta en nøkkelrolle, han var leder av Misjonskollegiet, som ble opprettet i 1714 for å organisere misjonsarbeidet blant samene. Det var den gang en selvfølge at denne virksomheten, i tråd med pietismen, skulle foregå på samisk. Von Westens utviklet følgelig et eget skoletilbud for samene. I hvert av de 13 samemisjonsdistriktene han delte landet inn i fra Femundstraktene og nordover, fikk han i tillegg til en misjonær tilsatt to “finneskolemestere”. I 1717 opprettet han en egen skole i Trondheim, Seminarium Scolasticum, for å utdanne lærere og misjonærer til å virke blant samene. Etter von Westens død i 1727 fulgte så en periode på 15 år der toneangivende teologer ønsket et sterkere innslag av norsk (dansk) i misjonsarbeidet overfor samene. Dette medførte at Seminarium Scolasticum ble nedlagt. Men von Westens linje fikk på nytt gjennomslag på 1740-tallet, og instruksene for misjonærene og “finneskolemestrene” understreket på nytt betydninga av at de brukte samisk. Som erstatning for det nedlagte Seminarium Scolasticum, ble det i 1752 opprettet en ny misjonsskole i Trondheim, Seminarium Lapponicum. Ved siden av å utdanne misjonærer og lærere, drev institusjonen også med oversetting av litteratur til samisk. Dette seminaret ble så nedlagt i 1774 som følge av at synet på misjonsvirksomheten overfor samene hos de som bekledde bispestolen for det nordenfjeldske igjen endret seg. Fra 1774 til 1803 etterfulgte nemlig de to svært pietistiske danskene, M. F. Bang og J. C. Schønheyder, hverandre i denne posisjonen. De krevde at all forkynnelse og undervisning for samene skulle foregå på norsk, dvs. dansk.

17