Page 1

1


Kapittel 4: Kenya, - Syd-Sudan, - Burundi og Rwanda på under 14 dager!

Mars - April måned 2012: Forrige kapittel var enkelt og til og med hyggelig å skrive. Det bragte svært mange veldig gode minner tilbake fra begynnelse til slutt. Men når jeg nå setter meg til rette for å skrive dette kapittelet vet jeg at jeg må tilbake til ting og hendelser i mitt liv som er årsak til at jeg jeg fikk lidelsen C-PTSD utløst i meg og det utløser allerede reaksjoner hos meg. Reaksjoner jeg er redd for når jeg må tvinge meg selv tilbake til enkelte ting i denne historien. Akkurat nå er bare det å måtte nærme meg han som den gangen var en slik god venn vondt og vanskelig. Men det er ikke til å unngå for Jan Ernst spilte dessverre en meget viktig rolle i alt det som i løpet av noen få måneder skjedde våren, sommeren og så tidlig på høsten 2012. 2


Mitt gode vennskap med Jan Ernst hadde bare blitt enda mye bedre gjennom de årene jeg jobbet med å bygge opp Freedom Globe Media & Advertising, Ltd. Jan Ernst var faktisk få år tidligere en av de aller første jeg introduserte ideen bak dette selskapet for da jeg møtte han på på en av «By The Way»

vei-kroene like før du passerer Drammen på høyre side når du kjører E18 på vei sydover. Og der og da ble han med på konseptet og var en av de første som begynte å presentere konseptet for kunder og andre som ble med på denne spesielle, nye forretnings-ideen. Jan Ernst gjorde en meget god jobb. Og ofte når jeg vår på besøk i Norge og reiste rundt i landet for å møte kunder og for å kjøre presentasjoner for grupper med interessenter, bodde jeg hjemme hos han utenfor Lyngdal på den absolutte mest sydlige spissen av Norge. En av gangene jeg var der satt Jan Ernst og jeg rundt midnatt alene i stuen i huset der han og hans kone bodde. Vi snakket om mye av det som hadde skjedd siden møtet vi hadde på By The Way kroen utenfor Drammen, og siden jeg selvfølgelig hadde full oversikt over resultatene han hadde skapt og hva han tjente, sa jeg omtrent følgende til han: «Jan Ernst, - jeg vet ikke hvor mye du gjennom årene har tjent som representant for ACN, - men jeg har en mistanke om at du nå tjener mye bedre i Freedom Globe enn hva du har gjort i ACN?» ACN var og er et meget stort amerikanske network marketing selskap som først og fremst solgte telefon og strøm løsninger til forbrukere over hele verden. Og jeg visste at han gjorde det brukbart godt der. Jan Ernst så på meg fra stolen sin og sa:

3


«Helge, - jeg må bare innrømme det, - jeg tjener nok betydelig mye mer i Freedom Globe enn jeg noen gang har gjort i ACN!» Jeg skal ikke her og nå «avsløre» hvor mye penger i form av inntekter det den gangen var snakk om for Jan Ernst sitt vedkommende. Men en ting kan jeg si, - han hadde noe vi kalte for «annonse-kredit poeng» verd nesten 1 million kroner den gangen, - en verdi han hadde bygd opp i løpet av en periode på mindre enn tre år! Og, - det var ikke mange andre som hadde kommet like langt, - men noen få andre var det. Mindre enn et år senere var jeg igjen på besøk hos Jan Ernst og hans kone Ingebjørg. En hyggelig dame som gjennom disse årene bl.a. serverte mange gode middager som jeg fikk lov til å spise sammen med dem. Dette var like etter at jeg også hadde vært på besøk i Trondheim der jeg bodde hjemme hos min gode venn og lege Ingard Ottemo. Jeg var sliten, - veldig sliten. I flere år hadde jeg jobbet for å bygge opp dette selskapet, - jeg reiste over hele verden, besøkte land og byer jeg før dette ikke en gang visste eksisterte. Mens vi spiste lunsj sammen en dag så Ingard på meg og sa: «Helge, - jeg har observert deg de siste tre døgnene, - du er ikke bare sliten, du er rett og slett i ferd med å krasje inn i den berømte veggen!» Som sagt, - jo, jeg var sliten. Men det var ikke bare p.g.a. mye reising og et firma som vokste og tok alt for mye av min tid. Samtidig hadde jeg også problemer på det private plan, - et kjærlighetsforhold med en absolutt vidunderlig kvinne som etter mange år virkelig også hadde begynt å kreve for mye av meg. Men om akkurat dette forteller jeg mer i et eget kapittel. Ingard så meg inn i øynene mens han ventet på at jeg skulle si et eller annet. Så fortsatte han: «Hør her Helge, - jeg forstår jo at du på grunn av dine mange negative opplevelser i forretning har problemer med å stole på folk, og at du derfor personlig har tatt alt ansvar for nesten alt av viktige oppgaver i selskapet ditt, - men det er nå på høy tid at du begynner å delegere Helge!» Jeg så på han og svarte; «Jeg vet jo at du har rett Ingard, - du har 100% rett. Men det er ikke bare dette med ansvaret jeg har i selskapet mitt, - det handler nok også om mitt forhold til Elena.» 4


Ingard var ganske godt kjent med den delen av livet mitt og svarte: «Jeg kan forstå det også Helge, - men det første du må gjøre er å få kontroll på livet ditt i forhold til selskapet. Hvis du ikke gjør det er du ikke mye verd for Elena heller. Den veien du er på nå er rett og slett farlig. Nå må du finne noen å overlate ansvar til og så må du ta deg en god og lang ferie! Hører du, - dette sier jeg ikke bare som din gode venn, men også som din lege gjennom ganske mange år nå!» Så sitter jeg der to dager senere i hjemmet til Jan Ernst utenfor Lyngdal en sen kveld igjen. Nå hadde også han kommentert at han merket jeg var sliten. Og jeg fikk en mulighet til å snakke med han om problemene med Elena også mens jeg håpet han ville forstå. Men så sier han: «Helge, - uansett, om to uker skal jeg reise tilbake til Afrika igjen, jeg skal besøke fire forskjellige land. Hør her, - hvorfor blir du ikke med meg på denne turen. Jeg kan vise deg noen absolutt fantastiske steder i Afrika. Vi kan slappe av litt sammen, snakke sammen og vi kan kanskje gjøre litt business også.» Akkurat der og da hørtes forslaget hans meget fristende ut, - så uten å tenke noe mer på det svarte jeg: «Ok Jan Ernst, - gi meg alle detaljer for reisen etter frokost i morgen, - jeg blir med deg!» Og med det sagt ble vi enige om å si god natt og vi gikk til sengs. Etter at jeg slo av lyset på nattbordet ved siden av sengen min tenke jeg på den samtalen jeg nettopp hadde hatt med Jan Ernst, - og da spesielt på den delen som hadde med Elena å gjøre. Og dermed gråt jeg igjen, - gråt og ba en stille bønn til Gud om at han måtte bevare og gi av sin uendelige kjærlighet til Elena mange tusen mil borte i byen Novosibirsk i Russland. «Kjære gode Gud, - du må hjelpe og være hos Elena også!» Et par uker senere: Det er tidlig på morgenen, - og jeg sitter ved vinduet i det flyet som nå letter fra flyplassen i Kristiansand med Amsterdam som destinasjon. Jan Ernst sitter ved siden av meg. Vi er på vei til Nairobi i Kenya etter et flybytte i Amsterdam få timere senere. Jeg sitter og ser ut av vinduet og ned på det norske landskapet i det som tidligere var Vest-Agder fylke. Det finnes fremdeles noen få steder der snøen 5


ikke har smeltet, - våren er definitivt igjen på vei til å gjøre Norge til et varmere sted. Men akkurat det behøver vi ikke tenke på da både Kenya og de andre landene vi skal besøke på denne turen er land med ganske varme temperaturer året rundt. Tankene mine akkurat da gikk i stedet først til Elena i Novosibirsk, men også til det faktum at det landet jeg så ned på aldri mer skulle bli et land jeg skulle bo i. Det var en avgjørelse som var endelig, - en avgjørelse som var tatt nesten fem år tidligere. Men, hvis de utfordringene som nå lå foran meg, både med selskapet og med mitt forhold til Elena ble løst, - hvor skulle vi så bosette oss sammen? Økonomien burde uansett ikke bli noe problem, - jeg kunne nå skaffe kontanter nok til å sørge for et godt liv for oss begge uansett hvor vi måtte velge å bosette oss. Utfordringene med selskapet var knyttet til det faktum at vi opplevde en synkende omsetning etter at de første årene hadde vært fantastisk lovende. Mye av grunnen var nok at alt for mye var avhengig av meg og jeg klarte ikke lengre å holde oppe det samme tempoet. I tillegg var det en utfordring i seg selv at jeg ikke lengre var i form, - jeg holdt nok på å gå på den berømte veggen. En time og 30 minutter senere landet vi i Amsterdam hvor vi måtte vente noen få timer før vi kunne fly til Nairobi i Kenya. Og da vi igjen satt i et mye større fly på vei til Afrika hadde vi en åtte timer lang flyreise foran oss før vi landet i Nairobi. Mitt første besøk til Kenya. Jan Ernst hadde arrangert med overnatting for oss i et slags misjons-hospits der han tydeligvis hadde bodd flere ganger før. Han har jo både bodd i Afrika som misjonær med sin familie og ellers reist dit regelmessig gjennom svært mange år. Stedet vi sjekket inn på var faktisk ganske fint, med egen restaurant og i vakre omgivelser. Formålet med oppholdet i Nairobi var for at Jan Ernst skulle ordne med innreise-tillatelse for oss til Sør-Sudan, et nytt land i Afrika som den 9. Juli 2011 bare 8 - 9 måneder før dette ble en selvstendig stat skilt ut fra NordSudan. Vi skulle reise til hovedstaden Juba der Jan-Ernst skulle undervise i John C. Maxwell´s lederskaps-trening i et par menigheter der. 6


Vi fikk våre tillatelser etter et par dager og dermed fløy vi til Syd-Sudan og landet på en flyplass der ankomst-bygningen ikke kan beskrives som noe annet enn et lite skur. Det var uten diskusjon den mest elendige, dårlige flyplass bygningen jeg noen gang har opplevd. Ubeskrivelig! Men fortsettelsen ble ikke så mye bedre. Du verden hvilken opplevelse Juba ble! Vi sjekket inn på et fire-stjerners hotell utenfor byens sentrum. Det eneste problemet var at det var et minus fire-stjerners hotell! Med andre ord det absolutt verste hotellet jeg noen gang har bodd i! Bl.a. opplevde jeg at midt på natten, da jeg hadde behov for å sitte på toalettet i noen minutter så falt taket ned i hodet på meg!

Omtrent slik så også hovedgaten, (også kalt «bank-gaten») i Sør-Sudans hovedstad Juba ut! Ikke rart at de fleste bilene her var firehjulstrekkere.

Maken til hovedstad i noe land hadde jeg aldri sett. Til og med hovedgaten der de fleste bankene lå var en jordvei full av store hull overalt. Dette var et land og en by som hadde en utrolig lang vei å gå før de engang kom i nærheten av å være et noenlunde «sivilisert samfunn». En ting jeg merket meg og som ble en «vekker» for meg når det gjaldt å utdanne meg om sannheten om det som skjer i verden, - var følgende: I mengden av totalt falleferdige, rustne biler som kjørte rundt omkring, var det 7


et stort antall blanke, flotte, store jeep-lignende biler med firehjulstrekk og med vinduer du ikke kunne se inn gjennom som kjørte rundt overalt. Når jeg spurte om hvem det var som kjørte rundt i disse fantastisk fine bilene fikk jeg til svar: «Det er biler eid av de mange hjelpe-organisasjonene som hadde kommet til landet for å hjelpe til med gjenoppbyggingen etter krigen». Det var altså et eksempel på hvordan disse organisasjonene brukte penger på når de kom til et nytt sted for å «gi hjelp» tenkte jeg. Jeg merket meg også at landet var utrolig grønt og fruktbart, - men forsøk på å dyrke denne jorden noe sted så jeg svært lite og intet av. Dermed ble også dette et spørsmål jeg ønsket svar på, - og svaret jeg fikk var: «Ingen har behov for å dyrke jorden, - det er jo bare gå til en av de mange hjelpeorganisasjonene som har mat og forsyninger nok til alle!» - svarte vedkommende og pekte i retning av noen store lagerbygninger i det fjerne. Vi så også flere ganger store opptog med lastebiler og tungt væpnede personer i sivile klær som satt bakpå og hylte og skrek mens bil-kolonnen kjørte gjennom byen. Jeg kunne vel egentlig ikke komme meg vekk og bort fra Juba og Sør-Sudan fort nok. Allikevel, jeg kan ikke nekte for at det var en meget interessant opplevelse! Så kom vi igjen tilbake til hovedflyplassen utenfor hovedstaden i Sør-Sudan og det ynkelige skuret som var bygningen vi skulle gå ombord på flyet fra. Og en time senere satt vi igjen i et moderne jetfly og tok av fra flyplassen, denne gang mot landet Burundi og byen Bujumbura. Burundi er et av de minste landene i Afrika med ca. 11,7 millioner innbyggere som har ca. 28.000 kvadrat kilometer å bevege seg på. Det er også et meget fattig land, men jeg ble positivt overrasket da vi kom inn i flyplass-bygningen etter at vi hadde landet. Dette var jo så MYE bedre enn den flyplassen vi nettopp hadde flydd fra! Og jeg glemmer ikke de store vakre reklameplakatene på veggene, inkludert flere som reklamerte for et turist-hotell som så meget bra ut. Etter opplevelsen med minus 4 stjerners hotellet utenfor Juba så dette meget fristende ut! Men det skulle vise seg at Jan Ernst hadde andre planer for oss. Vi fikk tak på baggasjen vår, kom oss gjennom toll og passkontroll og fikk tak på en taxi på utsiden. Jan Ernst ga sjåføren en adresse og så kjørte vi 8


avgårde. Senere fant jeg ut at vi kom til nok et misjons-sted, - denne gangen til et anlegg som var eid av Pinsevenner fra Sverige. Og her skulle jeg for første gang møte en nordmann som Jan Ernst kjente godt, - Arne Sylta fra Bergen. Men først fikk vi tildelt en bungalow vi skulle bo i, - og der skulle vi dusje og slappe av litt før vi senere skulle måte Arne Sylta. Da jeg kom inn i mitt rom i denne bungalowen tenke jeg imidlertid med lengsel på det fine turist-hotellet jeg hadde sett reklame for på flyplassen. Så tok jeg meg en dusj, - og gikk til sengs for å sove en times tid. Jeg våknet ved at Jan Ernst ropte på meg. Satte meg opp og satt på kanten av sengen og så ut i rommet. Nei, - her ville jeg ikke være! Nå ville jeg ha litt kvalitet og kanskje luksus rundt meg. Dette skulle være en reise der jeg skulle slappe av med gode opplevelser, - og nok var nok! Så reiste jeg meg, trakk på meg buksene, - fant frem en ny ren skjorte og gikk etter hvert ut til Jan Ernst. Det første jeg sa var: «Jan Ernst, - jeg har tatt en avgjørelse. Jeg vil at vi drar herfra etter at vi har snakket med han Arne Sylta og sjekker inn på det fine turist-hotellet vi så reklamen for på flyplassen. Jeg spanderer!» Han så på meg nikket og sa: «Jeg forstår deg Helge, - og takk for tilbudet. Jeg sier til Arne at vi reiser herfra tidlig i kveld.» Deretter forlot vi bungalowen og gikk i retning det huset Arne Sylta og noen andre nordmenn og svensker bodde. Og slik traff jeg Arne fra Bergen for første gang og ble litt kjent med han. Vi satt utenfor huset, fikk servert noe kaffe og litt å tygge på og snakket sammen i hyggelig lag i et par timer. Før vi reiste derfra ble det avtalt at vi også skulle delta i en middag hjemme hos et ektepar fra Burundi som hadde en meget spesiell og høy posisjon i bl.a. det politiske miljøet i Burundi. Dette skulle skje kvelden etterpå. Så reiste Jan Ernst og jeg i en taxi til det tidligere nevnte meget kjente turisthotellet utenfor Bujumbura. Og da vi senere stoppet opp utenfor den fine inngangen og jeg åpnet døren på min side og hørte lyden fra gresshopper i trærne følte jeg meg mer hjemme igjen. Dette skulle endelig bli noe annet. Nå skulle vi bo på et virkelig fire-stjerners hotell i tre døgn uten noe «minus9


tegn» foran tenkte jeg mens tankene gikk tilbake til den natten taket over toalettet der jeg satt plutselig falt ned i hodet på meg!

Vi sjekket inn i en flott resepsjon og fikk tildelt hvert vårt rom. Før vi skiltes utenfor døren til rommet mitt ble vi enige om å spise middag sammen om en halv times tid. Restauranten vi kom til, - bordet vi fikk tildelt, - omgivelsene, alt sammen var fantastisk! Vi satt ute men under et stort tak og kunne høre svake bølger fra vannet i Tanganyikasjøen slå inn over en strand kanskje kun 70 - 80 meter borte. Og i hjørnet var det en mann og en kvinne som spilte musikk som hun av og til sang til. Jeg tenkte og følte at jeg knapt noen gang hadde opplevd et så romantisk sted som dette og sa noe spøkefullt til Jan Ernst at «nå er det like før jeg holder deg i hånden her Jan Ernst!» Men i tankene var jeg allerede hos min kjære Elena i Novosibirsk i Russland. Savnet etter henne ble så sterkt under disse forholdene at tårene presset seg frem i øynene mine der vi satt i den svake romantiske belysningen. Den kjærligheten jeg følte for henne var så utrolig sterk, - nesten uvirkelig. Om jeg nå bare hadde kunnet holde Elena i den varme vidunderlige hånden hennes så hadde dette vært det mest perfekte øyeblikket i mitt liv. Tanganyikasjøen er den nest største innsjøen i Afrika etter Victoriasjøen. Dette er også den nest dypeste innsjøen i hele verden, kun slått av Bajkalsjøen i Sibir i Russland. Og, det er den lengste innsjøen i verden! Alt dette hadde jeg lest i en bok som lå i den Bungalowen der det først var 10


meningen vi skulle bo. Så, når jeg satt der og hørte den lave romantiske musikken, - og de svake bølgene fra innsjøen kun et par stenkast unna og tenkte på det jeg hadde lest, ble det en spesiell , nesten magisk forbindelse tilbake til Novosibirsk og Sibir.

Jeg hadde også lest litt om noen av de spesielle fiskeartene som fantes i denne sjøen, faktisk over 350 forskjellige arter! Den største og kanskje farligste av disse er Tigerfisken som kan bli mer enn 1 1/2 meter lang og opp til 50 kg. i vekt! Uansett, - kvelden i denne restauranten like ved Tanganyikasjøen i Burundi ble en kveld jeg ikke kommer til å glemme. Et av mange steder jeg så gjerne skulle ha tatt med meg Elena en gang. Og Elena var det siste jeg tenkte på da jeg sovnet med hodet på hodeputen i rommet mitt senere den kvelden. «Kjære gode Gud, - velsign Elena, - plasser en av dine engler ved sengen hennes i natt og pass på henne gjennom natten og hele morgendagen!»

Fra Burundi til Rwanda. Jeg hopper over resten av oppholdet i Burundi og går rett til 2 - 3 dager senere da vi igjen går ombord på et fly. Denne gangen skulle vi fly fra Burundi til Rwanda. Noen gode venner av Jan Ernst skulle møte oss på flyplassen der. Det faktum at jeg var meget sliten før jeg la ut på denne reisen har jeg ikke sagt noe om siden Jan Ernst og jeg forlot Kristiansand en ukes tid tidligere. Da jeg satt ved vinduet på flyet som skulle fly oss til Rwanda følte jeg imidlertid på at jeg faktisk var veldig sliten. Jeg tenkte endel på de oppgavene som lå foran meg med selskapet mitt, oppgaver som også representerte utfordringer. Men, en plan begynte å formulere seg i hodet mitt og følte meg sikker på at jeg skulle bli i stand til å lede det til nye høyder. Mest av alt tenkte jeg imidlertid mye på Elena og på hvor mye jeg savnet å kunne dele livet mitt med henne. 11


CONGO

Flyet rygget ut av sin oppstillingsplass og jeg så ned på asfalten under oss. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde sittet slik på et eller annet fly et eller annet sted i verden de siste 4 årene etter at jeg pakket alt i en container hjemme i Trondheim og bestemte meg for å forlate Norge for godt. Den beste avgjørelsen jeg hadde gjort i mitt liv. Flyet kjørte nå mot rullebanen og jeg tenkte på hvor glad og lykkelig jeg hadde vært da jeg kom frem til Panama City i Panama og flyttet inn i den nye leiligheten min der. En lykke som hadde bare et vondt sår i den, - jeg var fremdeles alene. Minutter senere følte jeg hvordan kroppen min ble presset tilbake i flysetet da flyets motorer med maks kraft begynte å skyve flyet raskere og raskere nedover rullebanen. Jeg tenkte at en slik kraft måtte jeg finne tilbake til i meg selv også, - både for selskapets skyld og ikke minst for min egen og Elenas skyld. Et par tårer rant nedover kinnene mine mens jeg så ut av flyvinduet på bakken og bygningene under oss som ble stadig mindre mens flyet steg opp gjennom et lett skylag. Antagelig merket Jan Ernst på meg at jeg ikke helt var meg selv. Det ble sagt svært lite mellom oss de første 15 - 20 minuttene av den ca. 40 minutter lange flyreisen til Rwanda. Jeg satt helt stille ved vinduet og kjempet med følelsene mine og kan ikke helt forklare hvorfor men plutselig begynte jeg bare å gråte mens jeg forsøkte å skjule for Jan Ernst at jeg gjorde det. Jeg var så til de grader sliten, - og det faktum at jeg da hadde levd i over 8 år uten noen avklaring på situasjonen med Elena var nok samlet det som ble den utløsende faktoren. Stille men uten kontroll gråt jeg mens jeg presset hodet mot fly-vinduet. Til slutt var det umulig å skjule det og min venn som satt ved siden av meg så det også. Men intet ble sagt der og da. Jeg gråt stille mens tårene rant, - antagelig var det etter hvert andre passasjerer som så det også. 12


Et kvarter senere landet vi på flyplassen utenfor Kigali, hovedstaden i Rwanda. Ved første øyekast så dette ut til å være et ytterligere opprykk i kvalitet og stil. Hvilket ble bekreftet da vi senere gikk gjennom pass og tollkontroll. Dette var en flyplass mer lik en flyplass med en standard vi er vant med i Europa. Men da vi kom ut i ankomsthallen der mange stod for å ønske sine kjære, sine gjester eller hva det måtte være velkommen, - fant ikke Jan Ernst den eller de personene han hadde forventet skulle stå der og vente på oss. Dermed ble vi stående på gulvet med koffertene våre mens vi ventet. Tiden gikk og vi bare stod der. Så sier Jan Ernst. «Helge, stå her med koffertene våre du, - jeg skal undersøke litt andre steder». Dermed gikk han og jeg ble stående igjen alene. Men ikke så lenge, for plutselig dukket det opp en ung sort kvinne, kanskje ikke mer enn 17 - 18 år gammel med en liten sort gutt i hånden. Hun kom opp til meg, så meg inn i øynene og spurte: «Du er kanskje Helge?» Hvordan i all verden visste denne unge damen mitt navn? Jeg rakk frem hånden min og svarte: «Jo da, - jeg er Helge!» «Oh..fint, du forstår, far nevnte at en mann også skulle komme her som het Helge.» «Ok, - jeg forstår» svarte jeg, fremdeles litt forundret. Men så fikk jeg virkelig forstå grunnen til dette. Hun smilte, - så ned på den lille gutten på 2 - 3 år som hun holdt i hånden og sa: «Da har jeg gleden av å kunne presentere deg for Helge!» «HVA?» Utbrøt jeg, - nå virkelig forundret mens jeg smilte ned til den lille gutten og ga han hånden min. «Glad for å treffe deg Helge!» smilte jeg. Det viste seg at den lille gutten var den unge damens lille bror. Hun forklarte raskt at han var født i Congo og at den lokale misjonæren der de bodde i Congo også het Helge. Og at foreldrene hadde blitt enige om at hvis de nå fikk en liten gutt så skulle han få navnet Helge også. Dette ble jo dermed en nokså spesiell «velkomst» for meg til Rwanda. 13


Minutter senere kom både Jan Ernst og også Helges far også. Jeg hilste på han også og sammen gikk vi alle ut til parkeringsplassen for finne bilen vi skulle kjøre inn til Kigali i. Og slik havnet jeg i baksetet sittende ved siden a en sort liten gutt som het Helge på vei til Kigali sentrum. Det ble imidlertid en kjøretur jeg ikke vil glemme så fort. Til sammenligning med de andre Afrikanske landene jeg hadde vært i så langt, - så så dette ut som et slags «paradis». Det var så utrolig vakkert, rent og ryddig over alt. Med vakre blomster, perfekt arrangert beplantning, - ja, - det var nesten som kjøre gjennom en vakker park! Og svært mange steder så jeg kvinner og menn med koster og andre redskaper som jobbet med å sørge for at alt var tilnærmet perfekt. Og en annen ting, - uansett hvor jeg så fantes det ikke spor av verken tomme plastposer, plastflasker eller annet rask! Rwanda så ut til å være et land totalt annerledes enn det inntrykket alle andre land jeg hadde besøkt i Afrika hadde gitt meg. Dette inkluderer land som f.eks. Ghana i nord til Kenya i sør og selvfølgelig Sør-Sudan og Burundi. Det meste jeg så i og rundt Kigali lå meget nær opp til det vi kan kalle en «vestlig standard». Selvfølgelig, - i andre områder av landet ser det fremdeles annerledes og langt mer typisk afrikansk ut, men tatt Rwandas meget spesielle historie i betrakting så var det jeg så og opplevde absolutt oppsiktsvekkende! Husk, - det er ikke lengre enn 26 år siden landet opplevde en av verdenshistoriens aller største tragedier: Gjennom en periode på kun litt over 100 dager fra den 6 april til begynnelsen av juli måned 1964 ble ca. 1 millioner av innbyggerne i dette landet brutalt slaktet ned. Et folkemord som raserte dette landet fra grense til grense! Når du regner litt på disse tallene finner du at det blir ca. 9.000 mennesker brutalt drept HVER ENESTE DØGN! Eller 380 mennesker hver eneste time, - eller 6 personer drept hvert eneste minutt gjennom totalt litt over 100 dager! Dette er ufattelige tallet og et like nesten ufattelig bevis på ondskapens konkrete tilstedeværelse i mennesket. Jeg lærte endel interessante ting om Rwanda gjennom de dagene vi oppholdt oss på en meget godt 3-stjerners hotel i sentrum av Kigali. Landets president heter Paul Kagame og han ble valgt til president den 24. mars 2000. Og har siden blitt gjenvalgt flere ganger, siste gang i august måned 2017 for en ny 7 års periode. Paul Kagame har 14


etterhvert også blitt kjent som en slags «velvillig diktator» og er ofte kritisert av politiske ledere i vesten som mener å ha krav på den eneste forståelsen av hva som er best for en suveren nasjon i Afrika. Jeg er ingen ekspert på verken Afrika eller Rwanda, - men har alltid ment at «vestens demokratiske system» ikke alltid er det beste for alle andre land i verden uavhengig av deres spesielle kultur og interne situasjon og problemer. En ting er uansett totalt udiskutabelt når det gjelder Rwanda: Landet har blitt kjent som Afrikas suksess-historie uten sidestykke. Meget interessant å merke seg er at noe av det første President Kagame gjorde da han ble president var å kaste ut alle vestlige hjelpe-organisasjoner! Han følgende to kjernepunkter som grunnlag for sin mening i denne forbindelsen: 1. De store internasjonale hjelpeorganisasjonene har en negativ effekt på folks evne til å lære å klare seg selv. Jeg er helt enig! 2. Han ønsker minst mulig og helst ingen innblanding fra utlandet om hvordan hans nasjon og hans folk skal utvikle nasjonen og folket sine muligheter. Igjen, - jeg er helt enig! Hvis det er resultatene som teller så kan ikke dette en gang diskuteres når det gjelder nasjonen Rwanda. Resultater jeg personlig så endel små men klare bilder av under vårt 4 døgn lange opphold der. Hvilket også får meg til å huske noen reklame-plakater jeg la merke til da vi gikk gjennom flyplass bygningen utenfor Kigali: Utenlandske investors ble varmt ønsket velkommen til å etablere bedrifter i landet med betydelige skattefordeler og under et meget enkelt system med et minimum av byråkrati! Som et av mange gode eksempler på resultater her har f.eks. Volkswagen etablert en fabrikk for det Afrikanske markedet i det lille landet Rwanda. Og rett opp i den samme gaten der denne fabrikken ligger i et moderne industri område med en spesielt gunstig skattelovgivning ligger Afrikas eneste produsent av smart-telefoner! Den i Afrika etter hvert ganske populære Mara telefonen. En av mange store suksess-historier i Rwanda. Du kan kjøpe en slik Mara telefon online her: https://maraphones.com Ellers, - siden jeg er av den oppfatning at historien med Rwanda og landets president er så spesiell og interessant, - her er en online artikkel der du kan lese mer om dette: https://www.dw.com/en/20-years-under-rwandas-benevolent-dictatorpaul-kagame/a-53159121 15


Men så tilbake til vår ankomst til hovedstaden i Rwanda. Før vi kjørte til hotellet hadde lille Helges far planlagt at vi skulle besøke Kigali´s fantastiske museum og minne-senter for det forferdelige folkemordet som fant sted i 1994. Det første stoppestedet etter at vi hadde kjørt gjennom sentrum av Kigali ble dermed dette minne-senteret. De neste 2 - 3 timene ble en absolutt

Et mikroskopisk lite utvalg bilder av de over 1 million menneskene som ble slaktet i løpet av den litt over 100 dager lange dette ubeskrivelige folkemordet fant sted i 1994.

UFORGLEMMELIG, nesten utrolig og tildels skremmende opplevelse. Siden hensikten med dette senteret var at verden og besøkende som kom hit aldri måtte glemme dette forferdelige folkemordet på over 1 million mennesker gjennom en periode på kun litt over 100 dager, så må jeg si at hensikten var oppnådd. Det er totalt umulig for noen som har vært der å glemme dette! Og igjen, - det ble for meg et tragisk bevis på det faktum at den totale ondskapen så absolutt lever i menneskets natur. Du kan nå selv ta en rask tur til dette senteret rett utenfor sentrum av Kigali ved å besøke deres webside hvor du også finner flere videoer: https://www.kgm.rw 16


Mens besøket på en måte ikke begynte på en spesielt hyggelig måte, (for hyggelig var det jo ikke akkurat å besøke dette senteret) så ble resten av oppholdet i Kigali meget hyggelig og interessant. Rwanda er virkelig en liten perle av et land midt inne det dypeste av Afrika. Så kom dagen for avreise tilbake til Nairobi i Kenya og det ble også den dagen da jeg dessverre skulle møte Magnar Kongestøl for første gang i mitt liv. Ikke personlig i denne omgang, men ved at jeg fikk lese en e-post fra han som Jan Ernst hadde mottatt. Men før dette, - en formiddag ble vi kjørt til flyplassen igjen og kort tid etter gikk vi ombord på et nytt fly til Nairobi i Kenya. Vår omfattende reise til fire (4) forskjellige, meget forskjellige må jeg legge til, land i Afrika var i ferd med å nærme seg sin avslutning. Igjen satt jeg innerst ved vinduet i flyet da vi lettet og jeg så mer og mer av Rwanda under meg før vi steg opp gjennom skylaget. Takk for meg Rwanda, du gjorde et uslettelig inntrykk på meg! Denne gangen hadde vi en flyreise på ca. 1 time og 30 minutter foran oss. Da vi etter 15 minutter var kommet opp i ca. 8.000 meters høyde kunne jeg se Afrika langt der nede mellom skyene under oss. Jeg hadde gjort klar en bok som jeg ville forsøke å lese litt i på denne turen og tok den ut av vesken min. Til høyre for meg satt Jan Ernst. Han hadde tatt frem sin lap-top computer og begynte å jobbe med et eller annet ved hjelp av denne. Jeg forsøkte å konsentrere meg om boken min, men av en eller annen grunn var det vanskelig. I stedet tenkte jeg på at jeg nå nærmet meg slutten på denne snart 14 dager lange reisen sammen med min gode venn Jan Ernst og jeg følte meg like sliten og lei som da hadde begynt. Jeg tenkte mye på de oppgavene som lå foran meg med selskapet mitt. Under oppholdet de forskjellige stedene der vi sammen hadde vært hadde vi inngått avtaler med flere partnere som skulle begynne å promotere løsningene våre der de bodde og jeg var spesielt begeistret for de mulighetene som hadde åpnet seg for oss i Rwanda. Mens jeg satt der og tenkte på alt dette snudde Jan Ernst seg til meg og sa: 17


«Har du hatt noen kontakt med Magnar Kongestøl noen gang Helge?» «Nei» svarte jeg, - «kan ikke huske det». «Vel, han har vært med i GoodleAdz konseptet i flere måneder nå etter at Tor Vaksdal i Bergen fikk han med. Og nå har han skrevet en e-post til meg som jeg tror du bør se litt på.» GoodleAdz var navnet på reklame-konseptet som jeg opprinnelig hadde fått ideen til og som selskapet mitt hadde utviklet. Jan Ernst løftet lap-top computeren sin og plasserte den over på fanget mitt der jeg satt. På skjermen kunne jeg se en lang e-post. Så forandret jeg litt på sittestillingen min før jeg begynte å lese, - en e-post som var skrevet og sendt til Jan Ernst av Magnar Kongestøl. E-posten begynte med å forklare at han (Magnar Kongestøl) hadde investert ca. 70.000 kroner i reklame credits for å promotere en eller flere websider han eide. (Dette beløpet var forøvrig den kostbareste pakken vi hadde å tilby). Han fortsatte e-posten med å begynne å forklare for Jan Ernst, (som han tydeligvis kjente meget godt) at han nå var kommet til den oppfatning at systemet han hadde investert i var alt for komplisert. Han beskrev endel tall og andre ting som kun fortalte meg at han ikke forstod noe som helst. Jeg ristet på hodet der jeg satt. Hvordan kunne han investere ca. 70.000 kroner i noe han overhodet ikke forstod hvordan fungerte? Men så kom han til det jeg oppfattet som konklusjonen i e-posten. Og konklusjonen hans var at han til tross for dette så at selskapet hadde et stort potensial, men at det etter hans mening var en situasjon der det var opplagt at «gründeren» burde kastes ut av selskapet! Kall meg gjerne en idiot for at jeg ikke tok disse ordene fra Magnar Kongestøl alvorlig nok den gangen, men først og fremst takket være den varme anbefalingen som Jan Ernst ga han, - ble den samme Kongestøl uformelt utpekt som «arbeidende styreformann» i selskapet mitt kun få måneder senere. Uansett, i denne e-posten mente han altså at jeg som eide selskapet 100% bare skulle kastes ut av mitt eget selskap!? Nå ble jeg selvfølgelig noe sjokkert når jeg satt der og leste dette om meg selv fra en mann, en kunde jeg overhodet ikke kjente og jeg tenkte: Denne Kongestøl, - hvordan i all verden kan han skrive noe slikt om meg, gründeren i selskapet som han aldri hadde truffet og aldri hadde snakket med!? Snakk om å avgi dom uten dommer og uten noen prosess! «Denne mannen forstår jo overhodet ingen ting av det han har investert i!» sa jeg til Jan Ernst mens jeg flyttet lap-top computeren tilbake til han. 18


«Vel, Kongestøl innehar jo en direktør stilling i den norske avdelingen av et av verdens største selskaper i olje-bransjen, - så noe vet vel og forstår han vel» repliserte Jan Ernst før han fortsatte: «Men bry deg ikke for mye om dette nå Helge, - jeg tar kontakt med han etter at vi har kommet tilbake til Norge.» Det var altså mitt aller første «møte» med Magnar Kongestøl. Lite ante jeg der og da, ca. 8.000 meter opp i luften over Afrika, at jeg etter hvert skulle stifte betydelig bedre bekjentskap med denne mannen og at vi til og med skulle ut på en 12 dager lang forretningsreise til USA sammen. Enda mindre ante jeg den gangen at et nærmere bekjentskap med han skulle føre at jeg ble totalt overkjørt, - at mitt selskap ble totalt knust og ødelagt og at jeg som et resultat av det sjokket dette ga meg utløste lidelsen C-PTSD i meg. Og at det skulle gi meg et liv med mange perioder i et bokstavelig helvete med smerter og andre helseproblemer p.g.a. dette overgrepet. Litt over en time senere landet vi på flyplassen utenfor Nairobi i Kenya igjen, og mindre enn to timer senere var vi tilbake på «misjons-hospitset». Den kvelden da Jan Ernst og jeg spiste middag sammen sa han til meg: «Helge, - jeg har jo ikke kunnet unngå å legge merke til at du har problemer. Er det noe du vil snakke om?» «Jo, - jeg har nok noen problemer Jan Ernst, - ikke bare er jeg fryktelig sliten, men som du kjenner litt til, situasjonen med Elena etter så mange år plager meg mye også.» Han så på meg over sin middagstallerken og svarte: «At du er sliten forstår jeg godt. Du har jo reist over hele verden, du har levd et liv de siste årene hvor jobb og selskap har vært det eneste innholdet i livet ditt nesten 24 timer i døgnet, - og du har som jeg forstår det, - absolutt alt ansvar selv! Er ikke det riktig?» «Jo - det er nok riktig Jan Ernst» - svarte jeg og fortsatte: «Som jeg tror jeg fortalte deg når vi var sammen i Norge, - min venn og lege i Trondheim ba meg innstendig om å finne noen jeg følte jeg kunne stole 100% på og så få en slik person med deg inn i selskapet som kan overta endel av ansvaret mitt. Men, - hvem og hvor kan jeg finne noen som jeg kan stole på?» Jan Ernst spiste litt mer av maten sin før han igjen så opp på meg.

19


«Helge, - jeg kan forstå hvis du er litt kritisk til Magnar Kongestøl etter det han skrev i den e-posten til meg, - men jeg tror kanskje han kan være din mann. Når vi er tilbake i Norge vil jeg ta kontakt med han og så får vi se hva som kan komme ut av det. Tror nemlig at han er åpen for nye utfordringer.» Jeg svarte ikke men tenkte mitt. Skulle jeg virkelig vurdere å ta en mann inn i selskapet som nettopp hadde ytret sin mening om at «gründeren bør kanskje kastes ut av selskapet nå». Men samtidig hadde jeg respekt for det Jan Ernst sa og mente så jeg bestemte meg for å ha et åpent sinn til det hele. Det ble ikke snakket mer om dette emnet der og da. De neste to - tre dagene i Nairobi ble brukt til litt sightseeing, inkludert et besøk til en av de store nasjonalparkene der vi kjørte i en bil og så alt fra løver til elefanter og kjempestore giraffer. Dette er vel på en måte Afrika på sitt beste. Og så, - igjen satt vi på et fly, - denne gangen med nye 8 til 9 timer i luften før vi landet i Amsterdam for flybytte til Norge. En særdeles opplevelsesrik rundreise til fire forskjellige Afrikanske land var over. Jeg hadde sett og opplevd både utrolige og fantastiske ting, jeg hadde lært mye, men jeg var fortsatt sliten og visste jeg måtte finne en løsning på dette. Selskapet mitt var blitt for stort og omfattende til at jeg kunne klare alt alene. Men, - på grunn av tidligere historier i mitt liv hadde jeg problemer med å stole fullt ut på folk. Det var derfor meget vanskelig for meg å gi andre tilgang til deler av mitt selskaps indre detaljer der jeg og selskapet kunne bli lurt og misbrukt. Hvilket tragisk nok var nøyaktig det som skjedde bare litt over 4 måneder senere.

Hvis du kunne tenke deg å hjelpe ved å donere et beløp til Helge´s crowdfunding-kampanje hvor du vil kunne få et GRATISferieopphold som takk for hjelpen, besøke disse websidene: http://fienden-innsiden.net http://fienden-innsiden.net/PTSD

20

Profile for Helge Normann

FIENDEN på INNSIDEN - Kapittel 4  

Kenya, - Syd-Sudan, - Burundi og Rwanda på under 14 dager! April måned 2012: Jan Ernst Gabrielsen, som var aktiv som misjonær og foredragsho...

FIENDEN på INNSIDEN - Kapittel 4  

Kenya, - Syd-Sudan, - Burundi og Rwanda på under 14 dager! April måned 2012: Jan Ernst Gabrielsen, som var aktiv som misjonær og foredragsho...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded