Page 1

1


Kapittel 3: Solen gikk ned på Grand Bahama også.

Oppdatering om min helse: Før jeg skulle sette meg ned å redigere dette kapittelet, så jeg på en måte frem til det. Historien det handler om er en utrolig hyggelig og fantastisk spennende del av mitt liv, uten noen form for negativ stress som kan gjøre min C-PTSD verre. Men da jeg våknet i dag tidlig og nå har satt meg ned for å gjøre denne jobben er jeg faktisk så dårlig at jeg ikke tror jeg kan klare det sittende ved bordet her. Svimmelheten er så sterkt at jeg nesten ikke makter å sitte engang. Og kroppen er full en av en murrende smerte. Mest sannsynlig blir jeg tvunget til å ta med meg jobb og datamaskin til sengs, - som så mange ganger tidligere.

Februar 1970 - Mai 1973: En av de aller siste dagene i januar måned 1970 hadde jeg pakket kofferten of var i første omgang klar til å fly fra Trondheim til London. Min «eventyrreise» til Grand Bahama, en av de aller største øyene av de totalt ca. 700 Bahamas øyene utenfor Florida kysten, var i ferd med å starte. Jeg var 22 år gammel og reise-feberen var meget sterk. Flybillettene tur-retur Trondheim London var allerede kjøpt og betalt, mens billettene London - Grand Bahama tur-retur ventet på meg i London. Londonkontorets administrative leder, Mr. Nigel Morris, som tidligere hadde vært 2


«commissioner of police» (øverste leder) for den totale politi-styrken på Bahamas øyene, - skulle møte meg på flyplassen. Jeg hadde jo blitt ganske godt kjent med Mr. Morris under mitt første besøk i London og så frem til å møte han igjen. Flyet mitt landet på Heathrow flyplassen ved 18-tiden og da jeg kom gjennom toll-kontrollen så jeg med en gang Nigel Morris stå der sammen med alle de andre som ventet på venner og kjente denne fredags ettermiddagen. Vi hilste hjertelig på hverandre, - han tok kofferten min i sin hånd og sammen gikk vi ut av ankomsthallen, over gaten og til parkeringshuset på den andre siden. «Så, - hadde du en fin tur Helge?» Spurte han mest vi kjørte ut på motorveien på vei inn mot London sentrum. «Ja takk, veldig bra» - svarte jeg «Gleder meg voldsomt til avreisen til Grand Bahama i morgen!» «Ja, - det blir garantert en fantastisk opplevelse for deg Helge.» Nigel svingte bilen sin ut i det venstre kjørefeltet for å passere en stor trailer. «Terry Moulton, som du jo traff i november, - blir med på denne reisen sammen med en av våre representanter fra Liverpool som har med seg en liten gruppe potensielle investors.» Terry var selskapets Europeiske salgssjef og han og jeg skulle raskt bli meget gode venner viste det seg. Men akkurat der og da var det første jeg tenkte på at det jo var han som hadde vært noe negativ til meg som deres representant i Norge p.g.a. min unge alder. Nigel fortsatte med å si: «Jeg har arrangert med et rom for deg i min private klubb for i natt Helge, men først skal vi ut og spise middag sammen med min kone.» Et rom i «hans private klubb» tenkte jeg. Du verden, - dette blir jo både spesielt og spennende. Men lite ante jeg akkurat der og da at dette også innebar at jeg for første gang i mitt liv skulle få oppleve hvordan det var å ha min egen butler! Ellers ble det en meget hyggelig og interessant middag sammen med Nigel Morris og hans hyggelige kone. Som tidligere topp-sjef for politiet i Bahamas, kunne han gi meg en spennende historie undervisning om den politiske utviklingen på Bahamas-øyene gjennom 60-årene (mens han var «police 3


commissioner) og frem til det tidspunktet da daværende statsminister i Bahamas, Lyndon O. Pindling ga han sparken under forhold som førte til at han ble nødt til å flytte tilbake til London. Lyndon O. Pindling var statsminister på Bahamas øyene fra 1967 til og med 1992 og blir av de fleste sett på som

Sir Lyndon O. Pindling, tidligere statsminister på Bahamas øyene sammen med prins Charles fra England. Sir Pindlings kone sees til venstre på dette bildet.

Bahamas øyenes «far». Det var under hans ledelse at Bahamas etter hvert ble en selvstendig nasjon, i stedet for kun en koloni underlagt England. Nigel fortalte meg imidlertid også at det var Statsminister Pindling som hadde underskrevet en avtale med Grand Bahamas Port Authority, (underlagt Grand Bahamas Development Company, Ltd.) som på mange måter ga det gigantiske ca. 600.000 mål store Freeport - Lucaya området på Grand Bahamas total selvråderett. Nesten som en liten nasjon i nasjonen. Og det var dette fantastiske området jeg nå i en alder av kun 22 år kanskje skulle få muligheten til å representere i Norge fremover! Lite ante jeg da at jeg to år senere skulle få møte og snakke litt med statsminister Pindling da han var en hovedtaler under en stor «convention» for Grand Bahama Development Company som fant sted i det store Holiday Inn hotellet i Freeport - Lucaya i 1972. Forøvrig den samme «convention» da jeg ble tildelt prisen «European Broker of the Year» foran 1.400 andre representanter fra USA og resten av verden. Tror det var en slags ekstra bonus fordi jeg jeg ble gitt prisen «European Broker of the Year!» 4


Ved 22:30 tiden den kvelden parkerte Nigel Morris bilen utenfor sin private klubb og fulgte meg inn i bygningen. En meget solid, luksuriøs bygning i sentrum av London der selve reinkarnasjonen av en butler tok imot oss på innsiden. Nigel introduserte meg for han og etter en kort avsluttende samtale der han lovte å komme og hente meg etter frokost neste dag,- forlot han bygningen. «Min» nye butler tok tak i kofferten min,- så på meg mens han smilte og sa: «Follow me Sir!» Du tror meg kanskje ikke nå, - men jeg kan til og med huske han gikk inn på baderommet i mitt nye rom der han stod over badekaret mens han snudde seg mot meg og spurte: «Skal jeg fylle badekaret for et godt varm bad før herren legger seg?» Jeg smilte tilbake og sa «nei takk». Tenker jeg heller bare ville ta en dusj etter at min nye butler hadde forlatt meg. Dermed gikk han til den store sengen og fjernet sengeteppet, brettet dynen litt til side og gjorde alt klart for en god natt for meg. «Hvilket klokkeslett i morgen tidlig vil du jeg skal bringe deg din frokost sir?» spurte han meg. Jeg svarte at ved 8-tiden ville bli perfekt. Og dermed bukket han seg baklengs ut av rommet mitt slik jeg går ut fra en skikkelig «butler» skal gjøre? Begynnelsen på min eventyrreise til Grand Bahama hadde i alle fall fått en fantastisk, nesten uvirkelig start! Før jeg sovnet den natten gikk tankene min til de fantastiske strendene og palme-trærne, de flotte hotellene og mye annet jeg opp til nå kun hadde sett bilder av i de flotte brosjyrene i den gul-brune konvolutten min. 5


Neste morgen kom min butler kakket på døren presis kl. 08:00! Jeg hadde allerede våknet og var klar til å lukke han inn. Og inn kom han med en tralle rullende foran seg, - og med den kom min deilige engelske frokost med pølser, kaffe og egg. Men mye viktigere enn frokosten, - dette var dagen av alle dager! Dette var den dagen da min reise til paradiset utenfor Florida-kysten, - et unikt samfunn kjent som Freeport - Lucaya på øya Grand Bahama, skulle ta av fra Heathrow flyplassen utenfor London med British Airways. Et virkelig eventyr var i ferd med å få sin begynnelse for meg. Nigel Morris kom en time senere og hentet meg som avtalt og sammen kjørte vi så til kontoret i New Bond Street. Og der møtte jeg igjen det som skulle bli min gode venn Terry Moulton, - og flere andre som også var klare til å reise til Bahamas i Karibien. De fleste av oss for aller første gang i våre liv. En sekretær som het Maureen, - (jeg skulle etter hvert også bli mye bedre kjent med henne) ga meg flybillettene mine som jeg betalte for. Og så, - ca. fire timer senere satt jeg ved vinduet i flyet og så ut og ned på rullebanen under oss mens flyet begynte å bevege seg, - fortere og fortere inntil flyet tok av og jeg kunne se London og Heathrow forsvinne under oss. Og da det eneste jeg kunne se under oss var skylaget,- visse jeg med sikkerhet at nå var vi virkelig på vei til Grand Bahama. Den fantastiske øya som de siste tre månedene kun hadde vært en drøm i hodet mitt. Flere timer senere kommer kapteinens stemme over høyttaler anlegget og forteller oss at nå var det like før vi begynte nedstigningen til øya Bermuda et stykke utenfor Syd Carolina på USA´s østkyst, hvor vi skulle mellomlande før turen fortsatte til Grand Bahama. Og etter et kort opphold der fortsatte vi turen til vår endelig destinasjon, kun ca. to t i m e r s fl y v n i n g f r a Bermuda. Slik så flyplassen ut da jeg for første gang landet der i begynnelsen av 1970. 6

Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket da jeg satt ved flyets vindu og


for første gang så et glimt av Grand Bahama mellom skyene under oss. Kapteinen hadde varslet om at vi ville lande på Grand Bahama International Airport om kun 10 minutter.

Og slik ser Grand Bahama International Airport ut idag, - en flyplass som er bygget og administrert av The Grand Bahama Port Authority, en del av det selskapet jeg i 3 år representerte i Norge i perioden 1970 til 1973.

Det kriblet virkelig på innsiden av meg mens jeg nesten sugde meg selv til flyvinduet for for første gang å virkelig få se den øya jeg hadde lest og studert så mye om de siste 3 - 4 månedene. Det var begynt å bli mørkt utenfor flyvinduet, men jeg kunne fremdeles se bygninger og kanaler komme stadig nærmere oppunder under flyet der vi nå raskt nærmet oss «touch-down» på flyplassens rullebane. Og der, - jeg kunne både føle og høre den spesielle lyden da flyets hjul traff asfalten og jeg hadde virkelig ankommet Grand Bahama, en paradisøy som skulle bli en fantastisk del av mitt liv de neste tre årene. Et virkelig eventyr var nå i ferd med å begynne. Vi fikk en meget hyggelig og varm velkomst da hele gruppen vår på, - jeg tror det var 12 - 13 personer, - kom gjennom toll og passkontroll. Selskapet hadde to av sine små «sight-seeing» busser klare for oss som skulle kjøre oss til det store og flotte Holiday Inn hotellet inne i Freeport city. Et hotel hvor forøvrig mange av de virkelig store og kjente stjernene på den tiden som Tom Jones, Engelbert Humperdinck, The Supremes med Diana Ross, og mange andre opptrådte med jevne mellomrom. 7


Og da jeg etter hvert hadde fått mitt rom og pakket ut kofferten min, hvoretter jeg gikk ut på den lille terrassen og så utover det store svømmebassenget som nå la der opplyst i mørket, og hørte lyden av havet som med rolige bølger slo innover stranden der ute i mørket, - da gikk det virkelig opp for meg: Jeg hadde virkelig kommet til «paradiset» på jord! Jeg kommer vel heller aldri til å glemme den frokosten som ble servert i hotellets restaurant neste morgen. Maken til utvalg av både frukt, grønnsaker, juice og alt mulig annet, i tillegg til egg og bacon, hadde jeg aldri før sett i mitt den gangen 22 år lange liv. Jeg fant meg raskt et sted å sitte sammen med bl.a. Terry Moulton og vi begynte å snakke om hva vi forventet oss av opplevelser de neste 7 døgnene på denne øya i Atlanterhavet ca. 88 kilometer ut fra Floridas kyst. Og opplevelser ble det, - gjett om det ble opplevelser! Terry viste seg å være en mann med godt humør, - og jeg tror vi begge allerede da begynte å like hverandre, han til tross for min unge alder. Etter frokost ble vi alle invitert til et møte med topp representanter for ledelsen i både Grand Bahama Development Company og The Grand Bahama Port Authority. Under dette møtet fikk vi en meget interessant presentasjon både av historien bak det fantastiske Freeport - Lucaya prosjektet der en amerikansk forretningsmann med navnet Wallace Groves, forøvrig også fremdeles bosatt på Grand Bahama, spilte en meget viktig nøkkelrolle. Historien begynte med at Mr. Groves hadde sikret seg retten til all tømmer produksjon på et gigantisk stort område med trær på Grand Bahama. Men før produksjonen egentlig kom godt i gang så han utover det kjempestore området med trær og fikk en visjon om å bygge et helt nytt samfunn, inkludert en by, som et bolig, ferie lek og spill område først og fremst for de rike og berømte i verden den gangen. Han bestemte seg for å skrinlegge planene om tømmer-produksjon og fikk utviklet de fantastiske planene for Freeport - Lucaya på papiret. Dette førte så til at Wallace Groves selskap The Grand Bahama Port Authority lykkes med å inngå en avtale med 8


regjeringen på Bahamas øyene som ble kjent som «The 1955 Hawksbill Agreement». Denne avtalen ga mr. Groves alle rettigheter til å utvikle det 600.000 mål store området til som skulle bli Freeport - Lucaya. I dette området fikk hans selskap også totale rettigheter til å administrere området både når det gjaldt immigrasjon, rettigheter til selskaper å etablere seg og drive virksomhet i området, og med full rett til å gjøre områdene garantert 100% skattefritt i opp til 99 år fremover. I praksis betød denne avtalen at Freeport - Lucaya ble administrert som et eget land men som en del av nasjonen Bahamas. «Garantert 100% skattefritt i 99 år» i en nasjon som allerede var et kjent skatte-paradis var som musikk i mine ører allerede den gangen. Hvis du husker det, - jeg skrev litt om meg selv og min i allerede meget ung alder «medfødte holdning» til skatt og myndigheter tidligere i denne boken. Dette er imidlertid ikke boken for å argumentere nærmere for eller imot en slik holdning, - utover å si dette: Denne boken handler om ting som ligger bak bokens tittel, «Fienden på Innsiden» og du har sikkert lagt merke til at et bilde av Stortinget er med for å illustrere denne tittelen. Alt jeg kan si nå er: Les resten av denne boken og du vil forhåpentligvis forstå meg bedre. Programmet for den uken vi nå hadde foran oss i Freeport - Lucaya inneholdt bl.a. følgende høydepunkter: Besøk og lunch på golf-klubben Shannon Country Club. Besøk ved det fantastiske kanal-prosjektet Grand Lucayan Waterway. Dette er et utrolig kanal-prosjekt som i praksis deler Grand Bahama i to med totalt ca. 57 kilometer med kanaler. Sightseeing i noen av de best utbygde boligområdene. Besøk i «The International Bazar». Et unikt internasjonalt shopping område. En dag ut på havet for å oppleve «deep sea fishing»! For meg ble det en en gang i livet opplevelse! Og ikke å forglemme,- et par kvelder var satt av til spesielle nattklubb besøk og besøk på et av de to spille-kasinoene som «The Grand Bahama Port Authority» var ansvarlig for å drive på Grand Bahama. Jeg husker også at vi ble «advart» mot en spesiell drink som var meget populær på øya, - en drink med navnet «Bahama Mama». Det «farlige» med denne drinken var at den smakte «farlig godt» men du merket ikke alkoholen før det var for sent. Vel, - jeg fikk oppleve det bare et par kvelder senere.

9


Men først, - lunsj på Shannon Country Club. Vi kom dit ved 12:30 tiden og like etter ankomst satt vi alle fordelt i flere av de små elektriske golf-bilene de har på golfbanene i denne delen av verden. For meg var dette mitt aller første besøk på en golfbane i livet, - og jeg opplevde både banen og omgivelsene som et fantastisk vakkert område! Etterpå spiste vi en nydelig lunsj i klubb-bygningens restaurant. Lite visste jeg da at dette skulle bli noe jeg gjorde svært mange ganger de neste få årene, men da med meg som reiseleder sammen med grupper bestående av norske investors. Etter lunsj kjørte vi til Grand Lucayan Waterway, det fantastiske kanalprosjektet som delte Grand Bahamas i to. Her skulle jeg senere oppleve å selge kanal-tomter regulert for eneboliger til priser fra ca. 12.000 dollar og opp til 40 - 50.000 dollar. Husker spesielt en gang jeg hadde med en gruppe fra Bergen og en av disse som også ble min sub-agent for Bergen og Hordland, - en forretningsmann som elsket sin seilbåt. Han kjøpte umiddelbart en slik kanal-tomt basert på drømmen om å bygge en lekker liten enebolig der seilbåten lå ankret opp ved tomtens kanal-kant. En annen kjent forretningsmann fra Bergen kjøpte under den samme turen en meget kostbar tomt et helt annet sted ved Grand Lucayan Waterway som var regulert for et leilighetsbygg. Det er imidlertid en helt annen historie som jeg eventuelt må Omtrent slik så det ut fra luften ved begynnelsen på 70komme tilbake til senere. tallet da vi solgte tomter ved dette gigantiske kanalprosjektet som effektivt delta øye Grand Bahama i to.

Neste dag etter frokost ble den mest fantastiske dagen for meg. Vi skulle ut på det store blå havet for å oppleve virkelig «deep sea fishing»! De to mini-bussene våre kjørte oss til et stort marina område og stanset ved 10


kai-kanten der det lå en MEGET stor yacht! En yacht spesielt utstyrt for «deep sea fishing» og som uten noen problemer i det hele tatt kunne ta med 12 - 15 personer ut på det store havet. Kapteinen ombord var en meget hyggelig bamse av en sort mann som jeg gjennom de neste 2 - 3 årene også skulle bli mye bedre kjent med. Opplevelsen med «deep sea fishing» var en vanlig del av programmet når potensielle investors fra både USA og Europa besøkte Grand Bahama og Freeport - Lucaya. Denne gangen var det imidlertid min tur for første gang. Og der stod jeg bakerst i denne flotte yachten mens vi sakte seilte gjennom en kanal og ut på det åpne havet utenfor Grand Bahamas hvite strender. Solen skinte fra en knallblå himmel og det var først og fremst damene som hadde begynt å plukke frem solkremen sin der de satt. Konturene av paradis-øya vi hadde forlatt ble stadig mindre bak oss og rundt oss så vi kun hav i alle retninger. En av kapteinens to medhjelpere gikk rundt og serverte oss drinker. Dette var definitivt noe annet enn å måke mengder med snø hjemme i Trondheim på denne tiden av året. Etter hvert var det tydelig at kapteinen hadde styrt den flotte yachten til et sted der «deep sea fiskingen» kunne starte. Igjen var det en av de to guttene han han hadde med seg som gjorde klar de to kraftige fiskestengene, en i hvert hjørne akterut i yachten. Til å begynne med var det to andre menn i gruppen som først fikk muligheten til å sitte i hver sin hvite stol, - men en av de kraftige fiskestengene mellom knærne mens snellen slapp ut stadig mer av det sterke snøret. Yachten beveget seg nå veldig sakte fremover. Jeg satt litt bak de to mens jeg kun observerte det som fant sted. I løpet av den neste timen ble det kun fanget noen få «mindre fisker». «Mindre» fordi det vi alle håpet på var jo det som gjorde deep see fishing til den fantastisk spennende sporten det kunne være i disse farvannene. Nemlig å fange en skikkelig Blue Marlin med den lange sverd-lignende snabelen foran seg. 11


Men så, - jeg ble spurt om jeg ville prøve meg. Smilende og nokså oppspilt må jeg innrømme, tok jeg plass i den ene stolen. Kapteinens hjelper hjalp meg med å sette på meg sikkerhetsbeltet og mens jeg holdt stangen i begge hender slapp snellen igjen ut meter etter meter med snøre. Skulle kanskje jeg lykkes med å fange en Blue Marlin? Noen ganger kunne jeg helt klart kjenne at «noe» bet tak i det store fiskestykket som var godt festet til den kraftige kroken ved enden av snøret. Det nappet kraftig et par gang, - men så ble snøret slapt igjen. Jeg fikk beskjed om å legge stangen helt ned, - og så trekke snøre og krok til meg så langt det gikk, - før jeg gjentok prosessen. Yachtens motor gikk på lavgir mens kapteinen stod på broen bak oss og så ned det som skjedde. Slik gikk tiden i 15 - 20 minutter. Men så. Plutselig! Det var nesten som om stangen ble rykket ut av hendene på meg. Men jeg holdt fast mens kaptein bak meg ropte:

«Pull! Pull! Pull!» Han ville jeg skulle trekke stangen opp og til meg igjen, - hvilket jeg gjorde. Men denne gang var alt annerledes! Jeg møtte kraftig motstand! Kjente at stangen vibrerte i hendene mine. Kapteinens hjelper kom løpende til og flere av de andre gjestene samlet seg bak meg. «Pull! Let go». Pull! Let go!»

12


Jeg kommer for alltid til å huske disse ordene bli ropt ut ved siden av meg. Den unge sorte mannen på min venstre side instruerte meg i hva jeg måtte gjøre. Han fikk meg til å trekke stang og snøre så langt opp og til meg som jeg maktet, - mens jeg deretter meget raskt slapp ut igjen. - samtidig med at jeg raskt med den andre hånden med snellen fikk rullet inn så mye snøre som mulig. På denne måten kjempet jeg mot den meget store fisken som satt fast i kroken ved enden av snøret. Og for hver gang jeg gjennomførte denne øvelsen lykkes jeg kanskje med å få den en meter nærmere yachtens akterende. For fisken ble det en kamp på livet. For meg ble det en kamp om utholdenhet og krefter. Etter 15 - 20 minutter med denne kampen gående var jeg egentlig totalt utslitt. Svetten rant av meg, - men spenningen og adrenalinet ga meg uante krefter. Med jevne mellomrom så vi «fisken» som vi etterhvert så var en kjempestor Blue Marlin, - skyte gjennom havets overflate og et godt stykke opp i luften før den med en gedigent plask falt tilbake i vannet sikkert 100 meter bak båten. Hele tiden med kroken godt festet i kjeven sin. Samtidig med dette hørte jeg yachtens motor gå fra lavgir til høygir, - mens kapteinen gjorde sitt for å hjelpe. Noen ganger sikkert for å unngå at den kjempestore fisken skulle svømme under båten og komme foran oss. Så skjedde det igjen…denne gangen 60 - 70 meter bak båten. Mitt publikum bak meg ropte av begeistring og spenning. De heiet på meg og hjelp til å gå 13


helt ned i kjelleren for å hente de siste kreftene. Og da jeg til slutt kunne se min første Blue Marlin, nå nokså utslitt, - kjempe med sine siste sprell rett foran meg ned i sjøen, - så jeg i øyekroken at kapteinens hjelper kom med en stang med en kraftig hake på enden. Med noen raske og sikkert for han vante grep fikk han kroken festet til min Blue Marlin. «Ok, - du kan slippe stangen nå!» ropte han til meg samtidig som han jobbet hardt for å sikre at de kunne bringe den kjempestore fisken ombord. Den andre hjelperen hadde kommet til å sammen fikk de i løpet av et par-tre minutter en nesten 3 meter lang Blue Marlin opp av havet og sikkert ombord. Jeg husker at jeg forsøkte å reise meg fra den stolen jeg satt i. Men klarte det ikke. Jeg husker at jeg forsøkte å hjelpe til med hendene, - men de var totalt kraftløse. Jeg var mer fysisk utslitt enn jeg noen gang før eller senere har vært i hele mitt liv! Men, - det var jeg som fikk en virkelig stor-fangst denne ettermiddagen langt ute på det blågrønne havet utenfor Grand Bahamas fantastiske gule sandstrender. En Blue Marlin som når vi kom i land over en time senere ble målt til 2,80 meter i lengde, - inkludert den lange, typiske «spyd-nesen». Alt dette er jo ganske lenge siden når jeg skriver dette, - men jeg husker det usedvanlig godt. Det var en utrolig opplevelse, - og en utrolig flott start på min rolle som representant i Norge for det absolutt fantastiske eiendomsprosjektet Freeport - Lucaya på øya Grand Bahama. Uansett, - vi ble kjørt tilbake til hotellet, - noen av oss solbrente, - hvor vi fikk muligheten til å slappe av og ta en dusj. Om kvelden, etter middag, skulle vi alle på en Bahamas inspirert nattklubb. Og der skulle jeg for første gang bli kjent med min «Bahamas Mama» drink. Det jeg hadde fått høre var at to «Bahamas Mama´s» drinker gikk meget bra uten problemer, - men at jeg skulle være meget forsiktig med den tredje! Vel, - denne tropiske drinken var noe av det beste jeg noen gang hadde smakt! Dermed forsvant både den første og den andre meget raskt. Et kvarter senere, - mens vi alle 14


satt og så på at noen av Grand Bahamas dyktigste utøvere utførte sin LIMBO dans på dansegulvet, - en dans der den ene etter den andre vrikket seg under en brennende påle, - var jeg godt i gang med min tredje «Bahamas Mama» drink. Og da glasset var tomt, - og jeg satt der og så på flammene fra den pålen som nå var meget nær gulvet, - merket jeg virkningen av den tredje drinken. Det var nok på høy tid å stoppe nå. «Bahamas Mama» skulle imidlertid spille en meget viktig rolle i mitt liv som representant for denne øya i fremtiden, mye viktigere enn jeg hadde fantasi til å forestille meg denne sene kvelden på nattklubben i Freeport - Lucaya. Det ble ellers en fantastisk og opplevelsesrik uke på Grand Bahama. Jo mer jeg så og forstod av det fantastiske eiendoms-prosjektet, - jo mer utrolig ble det nesten for meg at jeg med enerett kanskje skulle få retten til å representere alt dette i Norge!? Eventyr? For meg var alt dette mer enn bare et Eventyr, - det var uvirkelig. Få dager senere satt jeg igjen ved flyvinduet tidlig om morgenen etter en lang flytur tilbake til England. Flyet dukket ned gjennom skydekket og vi skulle om kort tid lande på Heathrow flyplassen igjen. Jeg må innrømme, - for meg stod jeg fremdeles ovenfor en STOR utfordring skulle jeg lykkes med å få en underskrevet avtale med kontoret i London: Under oppholdet på Grand Bahama hadde jeg fått vite at den eksklusive avtalen jeg håpet på ville kreve ytterligere investering fra min side: Hele US$5.000,- som var både som en «franchise-avgift» men også som en sikkerhet/garanti for det ansvaret jeg tok på meg. Fem tusen amerikanske dollar var en formue i 1970! I alle fall for meg. Faktum er, $5.000,- dollar i 1970 tilsvarer nesten $35.000,- eller 350.000 kroner i dagens penger! Ved lunsjtid den samme dagen satt jeg igjen på kontoret i New Bond Street sammen med Terry Moulton, Nigel Morris og et par andre fra det Europeiske leder-teamet. Terry og jeg hadde i løpet av en uke sammen på Grand Bahama blitt gode venner og tror bestemt at hans skepsis til meg som deres representant i Norge grunnet min «unge alder» var sterkt redusert. Så, - nå satt jeg der, - mens Nigel Morris så på meg og spurte: «Ok Helge,- hva syns du om Freeport - Lucaya og prosjektet vårt?» Det var jo for meg bare et svar på det så med entusiasme svare jeg: 15


«Jeg har aldri hatt maken til opplevelse, - det er et prosjekt som overgikk alt jeg hadde forventet! Helt fantastisk!» Nigel så bort på Terry, - og sa: «Så Terry, - etter en uke sammen med han nå, - tror du Helge er den rette til å representere oss i Norge?» Han smilte på en måte mens han sa det som å understreke at han ikke hadde noen tvil i det hele tatt. Terry svarte: «Ja, - absolutt! Jeg tror Helge og jeg kan samarbeide meget godt og jeg vil gjøre mitt beste for å hjelpe han til suksess i Norge.» «Flott, - da har jeg bare et spørsmål igjen jeg» sa Nigel og fortsatte mens han så tilbake på meg: «Avtalen krever at du må innbetale et garanti-beløp på US$5.000,-. Er dette noe du er i stand til å gjøre etter at du har kommet tilbake til Norge?» Jeg var forberedt på at spørsmålet ville komme, men sannheten var jo at dette beløpet den gangen var 25 til 30 ganger mer enn hva jeg tjente i måneden som sjåfør for Brødfabrikken! Under alle normale omstendigheter for meg den gangen ville jo svaret ha vært: Umulig! Men jeg hadde ikke noe valg så jeg svarte: «Ja da, - det tror jeg absolutt det blir mulig å ordne. Men jeg trenger kanskje en uke eller to på å reise pengene!» «Ok, flott!» svarte Nigel. «Vi har allerede gjort klar kontrakten som vi kan underskrive nå, - men som selvfølgelig kun trer i kraft under forutsetning av at garanti-beløpet blir innbetalt.» Dermed kom Maureen, - kontorets sekretær med kontrakt-kopiene som vi underskrev hver vår kopi av. Vi reiste oss, - tok hverandre i hånden for å understreke at avtalen var inngått! Men jeg tenkte, - hvordan i all verden skal jeg kunne lykkes med å reise utrolige fem tusen dollar!? En annen ting var, - det var nok et stort problem som jeg da ikke hadde tatt med i beregningene, et problem som også måtte overvinnes: Og det var de norske valuta-reglene den gangen! Det visste jeg imidlertid ikke da vi alle sammen forlot kontoret i New Bond Street for å spise lunsj sammen. Deretter 16


skulle Terry kjøre meg til flyplassen hvor jeg skulle fly tilbake til Norge tidlig på kvelden den samme dagen. Sent den samme kvelden satt jeg ved et deilig dekket aftensbord med varm kakao som min mor hadde forberedt for min hjemkomst etter eventyr-reisen til Bahamas øyene. Min far hadde hentet meg på flyplassen i Trondheim og klokken hadde allerede passert 23:30 da hele familien satt samlet for å høre den eldste sønnen fortelle om sine opplevelser fra denne reisen. Lite ante noen av oss da at kun ca. 18 måneder senere skulle jeg spandere på min mor og far en slik eventyr-reise til Grand Bahama. Min økonomi hadde da på en dramatisk måte forbedret seg fra den meget lave sjåfør-lønnen jeg fikk hos Ørvar Helgesen på Brødfabrikken. Det siste jeg tenke på etter at jeg hadde slått av lyset og lå med hodet på hode-puten i sengen på rommet mitt i andre etasje var,- hvordan i all verden skal jeg bli i stand til å finansiere fem tusen amerikanske dollar!?? Det var også det jeg tenkte på dagen etter mens jeg kjørte den vante ruten min for å levere brød, rundstykker og wienerbrød til Brødfabrikkens kunder. Jeg tenkte, - skulle jeg være så modig at jeg kjørte innom Ola Kvande igjen? Han hadde jo finansiert reisen min til Bahamas. Men etter 3 - 4 dager fikk jeg meg ikke til å gjøre det. Et annet navn begynte imidlertid ofte å dukke opp i tankene mine som en mulig løsning. Erik Klaveness, en av sønnene i den kjente skipsreder familien i Oslo. For han ville i alle fall 5.000 dollar bare være «peanøtter», - men ville jeg finne mot til å ringe Erik om dette? Min forbindelse til Erik Klaveness, - og min historie med han fortjener egentlig et eget kapittel i denne boken, - en historie med innhold fra tiden både før min «Bahamas-periode» og i tiden etter denne. Men her og nå, - la det bli med at jeg kjente han meget godt. Og jo mer jeg tenkte på det, - jo mer konkluderte jeg med at Erik var min eneste mulige løsning. Min plan ble derfor at jeg som første skritt måtte sende han noen brosjyrer om Freeport - Lucaya prosjektet på Grand Bahama. Og det gjorde jeg allerede neste morgen, sammen med et kort brev der jeg fortalte at jeg ville ringe han om et par kvelder om dette. Tre dager senere sitter jeg og spiser middag sammen med min familie ved 6tiden den kvelden. Det var tre dager siden jeg sendte Erik mitt brev med vedlagte farge-brosjyrer fra Grand Bahama og dette var den kvelden da jeg burde ringe han. For å være helt oppriktig, - jeg var forferdelig både spent og redd i forhold til den telefonen jeg nå bare måtte ta etter middag.

17


Men så, - etter å ha ventet i over en time etter middag, - klokken nærmet seg 20-tiden på kvelden, - sitter jeg ved siden av telefonen i stuen vår og forsøkte å manne meg opp til å ringe Erik i Oslo. Hjertet slo så hardt inni brystet mitt at jeg følte resten av familien kunne høre det mens jeg løftet av røret og begynte å slå nummer hans med dreieskiven. Så ringte det i den andre enden i Eriks flotte leilighet på Bygdøy i Oslo. Ville det være Erik selv som tok telefonen, - eller butleren hans? Ja, - Erik hadde som ung mann egen butler i ledigheten sin! «Hallo! Erik her!» Det var Erik selv som svarte. Jeg snakket inn i røret: «Hei Erik! Det er Helge som ringer, - fikk du brevet mitt?» «Hei Helge! Jo da, - jeg fikk det, - flotte brosjyrer du sendte meg! Men hva i all verden er det du har kommet borti nå?» Det gikk antagelig et par sekunder for mye før jeg forsøkte å svare og han benyttet sjansen og fortsatte: «Så jo at dette var fra Bahamas øyene. Har jo vært der endel ganger, - men da som regel kun i Nassau på Paradise Island». Flott tenkte jeg, - Erik kjente til Bahamas øyene. Jeg tok meg sammen og fortalte han en kort historie om hvordan jeg hadde kommet i kontakt med dette prosjektet, - og at jeg faktisk nettopp selv hadde vært på Bahamas og at jeg hadde kommet tilbake for åtte - ti dager siden. Erik lyttet oppmerksomt til alt jeg fortalte han før han selv sa: «Ok, - og nå skal du begynne å selge eiendommer på Grand Bahama Helge?» «Ja, det er tanken» - svarte jeg, - men det er et problem. Dermed fortalte jeg han om avtalen jeg hadde underskrevet i London for 8 - 10 dager siden og kravet om innbetaling av en garanti-sum på fem tusen amerikanske dollar. Jeg tok motet til meg og lot det slippe ut: «Og nå hadde jeg tenkte å spørre deg om du har mulighet til å gi meg et lån på $5.000,- mot en rimelig rente?» Jeg tenkte meg litt om før jeg fortsatte:

18


«Og, - hvis du senere skulle finne det interessant å investere på Grand Bahama kan jeg godt skrive under en avtale på at du får min provisjon betalt tilbake til deg som en del av avtalen mellom oss Erik.» Dette var jo den samme typen avtale jeg hadde gjort med Ola Kvande, men jeg tenkte ikke der og da at i dette tilfellet ville det kreve at Erik investerte minst $50.000 for att 10% skulle gi han beløpet på $5.000 tilbake. Akkurat da ga ikke Erik noe signal på at det interesserte han så mye, og i stedet spurte han: «Finner jeg navn og opplysninger om selskapet bak alt dette i de brosjyrene du sendte meg Helge?» «Ja, - det gjør du Erik» svarte jeg. «Ok, - la meg få noen folk jeg kjenner i USA til å sjekke ut dette, - så kommer jeg tilbake til deg om et par - tre dager Helge.» Erik´s svar hørtes i det minste lovende ut så jeg svarte: «Ok, - veldig bra Erik. Håper å få høre fra deg om et par-tre dager da!» «Det gjør du Helge, - jeg ringer deg.» Det ble et par-tre meget spennende dager i uvisshet før Erik en kveld ringte meg tilbake som lovet. Min mor ropte på meg og fortalte det var telefon til meg. «Hallo?» sa jeg inn i røret. «Hei Helge, - det er Erik her. Jeg har fått endel informasjon tilbake om selskapet bak prosjektet på Grand Bahama. Det er jo til og med notert på New York børsen!» «Ja, - svarte jeg, - det var jeg klar over.» «Ok, - det kan vel ikke bli mer seriøst og solid enn det. Men hvis jeg gjør dette for deg, - hvordan skal pengene betales?» Det var et spørsmål jeg egentlig ikke hadde tenkt mye på i det hele tatt så jeg sa: «Hva mener du Erik, - er det ikke bare å be banken om å overføre pengene til selskapet i London da?» 19


«Nei, - så enkelt er det ikke, - ikke for et såpass stort beløp som $5.000,Helge. Her må det leveres inn dokumentasjon på hva beløpet som betales skal dekke osv.» «Hmm…» begynte jeg med å svare. «La meg undersøke med kontoret i London om dette i morgen Erik. Men, - betyr det at du er villig til å gi meg et lån på fem tusen dollar da?» «Ja, - det gjør jeg for deg Helge. Det hadde jo vært morsomt om du kunne lykkes med dette!» Erik´s svar gjennom telefonen var som utrolig musikk i mine ører! «Erik, - da sier jeg allerede nå TUSEN TAKK! Dette skal du ikke angre og jeg kommer tilbake til deg med en gang jeg har fått svar fra kontoret i London.» «Den er god Helge, - bare ring meg når du har ting klart.» Det var jo egentlig absolutt utrolig nå jeg nå tenker over dette. Det min venn Erik Klaveness i Oslo den gangen gjorde, - var det samme som om han idag gikk med på å gi meg et usikret lån på ca. Nkr. 360.000,-! Men et problem gjenstod, - hvordan skal vi få beløpet betalt? Dagen etter ringte jeg kontoret i London, - fortalte dem at jeg hadde pengene klare, men at et spørsmål hadde dukket opp: Hvordan skal pengene betales? Svaret jeg allerede da fikk på telefon var at dette var et problem de var meget godt kjent med og at den enkleste måten å løse det på var ved hjelp av en kurer. En «kurer»? Jeg lurte på hva de mente med det, men fikk til svar at de ville sende meg et spesielt brev der svaret ville komme frem av seg selv. Tre - fire dager senere, - da jeg igjen svingte innom postkontoret på Øya for å sjekke om det var post til meg, - var det igjen et brev fra kontoret i New Bond Street i London. Jeg satte meg inn i brød-bilen og åpnet konvolutten før jeg startet motoren. På innsiden var det et brev med nøye forklaring og vedlagt brevet var det en avrevet halv dollar-seddel. Brevet forklarte at en av selskapets pengekurerer ville være på Viking Hotel i Oslo på en bestemt dato og et bestemt klokkeslett uken etter. Vedkommende ville være i besittelse av den andre halve delen av dollar-seddelen og hvis de to bitene passet sammen var det bare å betale beløpet på 20


$5.000,- til han. Idet jeg startet motoren på bilen lurte jeg på hvordan Erik ville reagere hvis jeg ba han om å møte opp i resepsjonen på Viking Hotel uken etter med en halv dollar-seddel for så å betale det beløpet han skulle låne meg til en profesjonell penge-kurer? Var ikke det det samme som en valuta-smugler? Selvfølgelig var det det. Jeg var i ferd med å nærme meg en verden jeg tidligere ikke hadde tenkt på en gang. Jeg var i ferd med å begynne å lære om ting i denne verdenen jeg før dette ikke hadde forstått. Før jeg dro hjem etter arbeidstidens slutt den dagen gikk jeg innom hovedpostkontoret i Trondheim sentrum og sendte den halve dollar-seddelen til Erik i Oslo med et notat om at jeg ville ringe han og forklare. Jeg må innrømme at jeg bli litt positivt overrasket da jeg senere den kvelden ringte til Erik og forklarte han «historien» rundt den halve dollar-seddelen. Han aksepterte med en gang denne noe utradisjonelle metoden for å betale beløpet, fortalte at han ville ringe meg og gi beskjed neste uke når det var gjort og jeg kunne ikke annet enn å ønske han lykke til. Og nok en gang takke han for det han gjorde for meg. På denne måten ble jeg mindre enn to uker senere offisielt erklært som Grand Bahama Developments Company´s offisielle representant i Norge, med tillatelse til også å gå inn i Sverige med de investerings-tilbudene selskapet ga til investors over hele verden. Dermed var det på tide å si opp min stilling som sjåfør hos Ørvar Helgesen i Brødfabrikken. Han tok meg i hånden, - ønsket meg lykke til og fortalte at han nok aldri, verken for eller senere ville oppleve å ha en sjåfør ansatt som meg. Han ba meg også om å holde han orientert om utviklingen. To uker senere var det kommet en stor pakke til meg på postkontoret. En stor og tung pakke fra London i England som innehold flere kilo med brosjyrer, kart og kontrakter og annet salgs materiell. Jeg husker fremdeles veldig godt når jeg satt på stuegulvet hjemme hos mor og far og pakket dette materiellet ut. Min karriere som eksklusiv representant i. Norge for det fantastiske Freeport Lucaya prosjektet på Grand Bahama hadde offisielt startet.

21


Dette bildet viser en mindre del av de mange tomte-kartene vi hadde til disposisjon for Freeport - Lucaya og der vi solgte flere hundre tomter til nordmenn og noen svensker.

Det tok ikke lang tid før jeg hadde solgt min første tomt på Grand Bahama til en god venn som het Torleif. Og kort tid etter dette,- tomt nr. 2 ble solgt til en venn av Torleif. De rimeligste tomtene i Freeport - Lucaya prosjektet kostet fra ca. 2.000 til 4.000 dollar, en pris som inkluderte strøm, - asfaltert vei vann og kloakk. Men siden betingelsene var så utrolig gunstig, - kun 10% kontant ved underskrift av kontrakt, - og deretter månedlige avdrag gjennom de neste ti (10) årene, - var det forholdsvis lett å selge slike tomter. En annen ting var at min provisjon var på 10 - 12% og siden dette tilsvarte det som en ny kjøper måtte betale kontant, - så hadde jeg en avtale med selskapet om at dette var penger jeg kunne beholde i Norge. (Som utbetalt provisjon til meg). Med andre ord, - når jeg solgte en tomt til .3000 dollar beholdt jeg 300 dollar i «cash» hos meg selv som min provisjon. De månedlige avdragene ble da på rundt regnet kun 20 dollar pr. måned. Dette var forøvrig noe som viste seg å bli meget viktig i forhold til valuta lovgivning i Norge på det tidspunktet. En valuta lovgivning som jeg forøvrig 22


så på som totalt idiotisk! (Noe svært mange andre var enig med meg i.). Den gangen var lovgivningen som følger: «Du har kun lov til å sende maksimalt Nkr.70.000,- ut av Norge for kjøp av fast eiendom i utlandet. Kjøp av tomt alene er ikke tillatt med mindre du kan vise til at et hus skulle bygges på denne tomten innen maks 2 år og at den totale prisen ikke vil overstige nevnte kr. 70.000,-.» Vel, - for det første, jeg fant jo raskt ut at grensen på kr. 70.000,- i seg selv var en UMULIGHET å følge i nesten alle praktiske tilfeller. På denne tiden, slutten av 60-tallet og starten på 70-tallet, var det blitt meget populært for nordmenn å kjøpe seg feriehus i Spania f.eks. Aftenposten hadde hver eneste lørdag en egen annonseside kun for dette formålet og der var det minst 15 - 20 forskjellige selskaper og agenter som annonserte for sine tilbud i Spania hver eneste uke. Men, en nærmere undersøkelse rundt det de tilbød fortalte alle og enhver at hus på egen tomt, - og ikke engang en leilighet i Spania, - kunne i de fleste tilfeller kjøpes for så lite som kun 70.000 kroner. Norges Bank oppga hvert år beløpet for hvor mye penger de totalt forrige år hadde gitt lisens for. Når du så tok det beløpet de oppga som «lovlig utført valuta» og delte på f.eks.15 selskaper så ble det kun en så liten mikroskopisk omsetning på hver av disse selskapene at de ikke engang hadde igjen penger til å betale for annonsene i Aftenposten. Med andre ord, - det beløpet Norges Bank oppga representerte kun kanskje ca. 5% av det beløpet som faktisk var ført ut av Norge for dette formålet. Eller for å si det med andre ord: Minst 20 ganger mer var blitt smuglet ut av landet til dette formålet! Min egen personlige oppfatning var et det var snakk om kanskje 40 - 50 ganger mer som var smuglet ut av landet. Men alt dette sett i forhold til salg av tomter og eiendommer på Grand Bahama ble en helt annen historie. Norsk valuta-lovgivning ga nemlig også alle nordmenn rett til når som helst, - uten søknad til Norges bank, - å sende opp til nkr. 2.000,- ut av landet! Dermed hadde vi funnet et «smutthull» i loven for å si det slik. I de aller fleste tilfellene ble jo det beløpet som skulle betales månedelig langt under denne grensen på 2.000 kroner. Og dermed hadde vi til slutt mange hundre nordmenn som en gang i måneden gikk til sin bank og kjøpte en dollar-sjekk på alt fra 20 - 100 dollar og sendte denne i en konvolutt til selskapets adresse i USA.

23


Hvordan jeg med mye jobb og reising, delvis sammen med Terry Moulton, europeisk salgssjef fra kontoret i London, lykkes med å gjøre dette til en suksess er en lang historie i seg selv. En historie som tidligere nevnt bl.a. førte til at jeg 1972 ble gitt prisen «The European Broker of the Year» av selskapets president under en stor «convention» på Grand Bahama. Det hele begynte imidlertid med noe vi markedsførte som «cocktail-parties». Dette var et konsept jeg hadde lært litt om fra et par meget suksessrike «brokers» i USA. De arrangerte og inviterte potensielle investors til «Bahamas cocktail-parties» på et hotel i byen der de bodde. Dette var en ide og en måte å gjøre det på som fascinerte meg. Og i den forbindelsen kom tanken på den utrolig gode tropiske drinken «Bahamas Mama» tilbake til meg. Jeg ville arrangere «cocktail-parties» i Trondheim der gjestene ble servert den fantastiske «Bahamas Mama» drinken når de ankom hotellet ved 19-tiden på kvelden. Gjennom kontoret i London fikk jeg etter hvert hjelp til å få tak på oppskriften for denne drinken. Denne tok jeg så med meg til hovmesteren på Astoria Hotel i Trondheim sentrum som jeg kjente ganske godt gjennom min far. Jeg fortalte han litt om Freeport - Lucaya prosjektet, forklarte at jeg var interessert i å arrangere regelmessige «cocktail-parties» i et av hotellets møterom, - men at betingelsen var at de kunne servere gjestene mine en «Bahamas Mama» når de kom. Hovmesteren leste raskt gjennom oppskriften, så på meg og sa: «Vel, - det er en spesiell ingrediens her som ikke finnes å få tak på fra vinmonopolet». Han pekte på navnet på noe som jeg ikke var kjent med i det hele tatt. Hovmesteren fortsatte med å si: «Jeg kjenner imidlertid til denne spesielle ingrediensen og er sikker på at vi kan søke og få Vinmonopolets tillatelse til å importere dette fra England.» «Hvor lang tid vil det ta da?» spurte jeg. «Det behøver ikke ta så mye tid, - men tror i alle fall ikke at det bør ta mer enn pluss/minus tre uker» svarte hovmesteren meg. Og dermed var prosessen i gang. Jeg ble enig med hovmesteren om å arrangere det første «cocktail-partiet» 4 uker senere.

24


I dagene etter dette fikk jeg trykket opp spesielle «brevark» med vakre bilder i fulle farger øverst, og så skrev jeg en tekst med informasjon og invitasjon som ble kopiert inn på dette brevarket hos Rank Xerox i Trondheim. Mindre enn to uker før den avtalte datoen ble over 100 invitasjoner sendt ut til en gruppe personer hentet fra telefon-katalogen under bokstaven «A». «A» for «Andersen» eller «Andreassen» osv. Men kun til personer med en tittel som indikerte en inntekt over middels, som f.eks. «direktør» - «disponent» «ingeniør» - «lege» osv. osv. Ryktene om at Helge, - sønnen til Odd Normann nå skulle begynne å invitere folk i Trondheim til «cocktail-parties» spredte seg imidlertid raskt innad i Normann familien. En familie kjent for å være kristne mennesker og med en viss status i den trønderske hovedstaden. Dette i kombinasjon med «cocktail-parties» ble raskt et aldri så lite problem. En sen morgen ringte en onkel av meg, - onkel Arthur, - og spurte om jeg hadde anledning til å spise lunsj med han den dagen. Han inviterte meg til å møte han på Hotel Britannia klokken 13:00 da han hadde noe viktig å snakke med meg om. Da jeg senere på dagen satte meg ned ved bordet der onkel Arthur satt tok det ikke lang tid før han kom til saken: «Helge, - jeg må snakke med deg om noe alvorlig. Det går rykter om at du skal begynne å arrangere cocktail-parties på Astoria Hotel for mange mer eller mindre kjente mennesker i denne byen! Er det virkelig riktig?» Han så på meg et alvorlig og tildels bekymret blikk. «Vel, - det er jo forsåvidt riktig det onkel Arthur. Men, hva er problemet?» Jeg fortsatte med å forsøke å forklare han litt om Freeport - Lucaya og om at det var jo slik de gjorde dette i USA, - så hva kunne være galt med å gjøre det samme her hjemme i Trondheim i Norge? «Men kjære Helge, - du tilhører jo en i Trondheim meget respektert kristen familie, og at vi skal bli assosiert med å arrangere «cocktail-parties» det passer seg rett og slett ikke!» Det ble en noe skal vi si «anstrengt» lunsj med onkel Arthur i «Palmehagen» på Hotel Britannia den dagen. Han lykkes selvfølgelig ikke med å få meg til å avlyse noe som helst, - dessuten, - nesten 130 invitasjoner var jo allerede 25


sendt ut til 130 andre «respekterte familier», andre gode representanter for byens befolkning. Så kom den store dagen, - eller skal vi si kvelden. Jeg hadde fått tilsendt en fantastisk farge lydfilm fra kontoret i London, en film som på en fantastisk måte tok publikum med på en spennende reise til Freeport - Lucaya, en film som nå skulle få sin norske premiere på Hotel Astoria den kvelden. Og hotellets hovmester hadde fått den spesielle ingrediensen spesielt importert gjennom Vinmonopolet. «Bahama Mama» skulle også få sin norske debut den samme kvelden. Jeg møtte selvfølgelig opp på Astoria Hotel 50 minutter før mitt første Bahamas «cocktail-party» skulle starte. Helge´s Bahamas En 16 mm lydfilm-fremviser cocktail-parties ble arrangert her: ble satt opp og testet, - og alt var klart for det vi kan kalle for «premieren». Det som imidlertid overrasket meg ca. 20 minutter før start var at onkel Arthur kom for å bli med på denne «premieren». Selv hadde jeg stilt meg opp i lokalets inngangsdør og ønsket gjestene velkommen når de begynte å komme. Det var jo et MEGET spennende øyeblikk. Hvor mange personer ville komme basert på at jeg hadde sendt ut enten 130 invitasjoner? Jeg hadde null erfaring med dette men forstod jo at sikkert kun var en lite mindretall som ville komme. Da klokken var 19:05 var lokalet og alle de ledige stolene ved de mang bordene som var satt opp, absolutt fulle av folk. Onkel Arthur satt alene på en stol helt bakerst i lokalet. Og en kelner var opptatt med å servere en «Bahamas Mama» cocktail til hver person. Om onkel Arthur tok imot en slik drink fikk jeg faktisk ikke med i dette meget spesielle øyeblikket for meg. Mitt første Bahamas cocktail-party ble en fantastisk suksess! Og dette første Freeport - Lucaya presentasjons-møtet på Hotel Astoria i Trondheim den kvelden ble starten på noe som ble nok et nesten 3 år langt eventyr i mitt liv. Utviklingen fra det bare være en sjåfør i en Volkswagen kassebil tilhørende Brødfabrikken i Trondheim, - til en ung mann med egen Mercedes og 26


kontorer i Elgesetergate 9 rett ovenfor det kjente Studentersamfunnet i Trondheim, gikk meget raskt. Min gode venn Torleif som drev et par «frukt og tobakk» forretninger i Trondheim, samtidig med at han også med jevne mellomrom reiste til Oslo for å kjøpe gode bruktbiler som han solgte i Tronheim med god fortjeneste, ble også leverandøren av min først bil. En beige Mercedes 220. Jeg leide en stor, eldre leilighet i andre etasje i Elgesetergate 9 som jeg pusset opp og gjorde om til flotte kontorer for Freeport - Lucaya prosjektet. I den ene enden av lokalet fikk jeg hengt opp et stort kart av Grand Bahama, limt opp på en tre meter lang kork-plate. Og med gule «pins» begynte vi å merke av tomter solgt til nordmenn gjennom dette kontoret. Våren 1971 hadde jeg fire selgere som hver hadde fått sin egen pult i dette lokalet, og vår sekretær Linda satt ved sin pult ved motsatt vegg. Lengst inn i lokalene til venstre hadde jeg mitt private kontor. Og mellom meg og det store lokalet der Linda og selgerne satt, - hadde vi en stor, koselig sittegruppe der vi kunne servere kaffe, brus og annet til besøkende, spesielt med tanke på mulige kunder og investors. Jeg var i ferd med å bli en stor suksess i Trondheim og det tok ikke alt for langt tid før denne suksessen også tiltrakk seg media. Jeg skal heller ikke legge skjul på at i denne perioden var penger ikke noe problem for meg. Faktum var, - jeg fikk på forholdsvis kort tid så mye penger mellom hendene at det kanskje ikke var rart hvis noen lurte på om det jeg drev med var ulovlig. Hvilket faktisk ble et poeng noe senere i denne fantastiske historien. Men før vi kommer dit, - jeg levde et liv som var enhver ung manns drøm. Stamstedet på kveldene ble restauranten Kunstnerkroa og baren «Feilgrepet» hos Erling og Morten i Trondheim sentrum. Forøvrig et sted der jeg raskt også ble populær hos damene. «Feilgrepet» ble også baren der vi alle møttes etter nok et suksessrikt «cocktail-party» på et av byens hoteller. Pengene satt løst og drinkene smakte godt til 12 kroner stykket. I slutten av 1971 hadde jeg sub-agenter både i Bergen, Stavanger og Oslo. Og noen ganger ble det arrangert cocktail-party både i Trondheim, Bergen og f.eks. Oslo den samme kvelden. Den gangen fantes det jo ikke mobiltelefoner, men min lokale sub-agent i Bergen f.eks. hadde telefonnummeret til «Feilgrepet». Og da ble det enten Erling eller Morten som ropte ut i bar-lokalet at det var telefon til meg fra Bergen f.eks. Jeg skulle straks få rapport om hvor mange tomter de hadde solgt den kvelden på Hotel Norge. 27


Samtidig ble jeg også uten konkurranse den størst og beste kunden som Winge Reisebyrå noen gang hadde hatt. Vi arrangerte jo visnings-reiser til Grand Bahama hver andre måned, - og disse gikk fra Fornebu med Pan American Airlines via New York City og som regel var vi fra 15 - 25 personer i hver gruppe som reiste. Kommer heller aldri til å glemme hvordan Pan American Airlines viste hvor stor pris de satte på meg som kunde. 30 - 45 minutter etter hver eneste avreise kom kapteinen på flyets høyttaleranlegg for å ønske alle velkommen ombord og samtidig si litt om reisen som lå foran oss. Men når jeg var ombord i flyet med min gruppe la kapteinen alltid til: «Og idag vil vi spesielt ønske Helge Normann fra Grand Bahama Development Company og hans gruppe reisende velkommen ombord. Mr. Normann skal ta med sin gruppe helt ned til Grand Bahamas og vi ønsker han og gruppen hans en god reise og et fantastisk opphold på Grand Bahama!» Jo, dette var en meget spesiell tid i livet til den unge mannen Helge fra Trondheim det. Du kan vel si at jeg nå «fløy høyt» på minst to forskjellige måter. Det er ellers en rekke både meget morsomme og tildels utrolige historier jeg kunne ha fortalt her fra denne perioden i mitt liv. Men da dette kapittelet allerede er i ferd med å bli litt for langt, må jeg begrense meg til en av disse: Jeg tror det var på den samme visnings-reisen til Grand Bahama som da jeg jeg bl.a. hadde med meg Ola Kvande og den i Trondheim meget kjente og høyt respekterte forretningsmannen Martin Klein, eieren av Tiger Konfeksjons-fabrikk. De endte forøvrig begge opp med å kjøpe en rekke tomter og hadde store planer for sitt prosjekt på Grand Bahama. Det jeg skal fortelle nå har imidlertid med en ung kvinne som kom inn i livet mitt. En ung vakker kvinne som den gangen var på en ferietur til Grand Bahamas sammen med sin venninne og som het Mary Lehrbaumer. Jeg så Mary med sitt lange sorte hår i hotellets «gift-shop» sammen med venninnen og tror at en av Amors piler treffe meg med en gang. Jeg stod ikke lengre unna enn at jeg kunne høre venninnen si til Mary: 28


«Han unge mannen til venstre for oss har sett på deg flere ganger nå!» Mary snudde seg i min retning og vi så hverandre inn i øynene og jeg kunne ikke annet enn å gå noen skritt mot henne før jeg så både på henne og venninnen og spurte: «Hei, - hvor kommer dere fra?» Det ble venninnen som svarte for dem begge: «Vi kommer fra Wisconsin, - fra Milwaukee. Og hvor kommer du fra?» Mary hadde ikke sagt et ord så langt men hun smilte mens hun så på meg og ventet på mitt svar: «Jeg er fra Norge». Jeg mannet meg opp litt før jeg fortsatte: «Kan jeg få lov til å inviterte dere på en drink kanskje?» Jeg hadde allerede Bahamas Mama i tankene. De så på hverandre før Mary så på meg igjen og nå var det hun som svarte: «Ja takk, - hvorfor ikke?» Og slik begynte mitt forhold til Mary fra byen Milwaukee i Wisconsin. Det viste seg at de skulle reise tilbake til Milwaukee allerede dagen etter og kjøpte en gave til Mary som hun fikk morgenen etter. Før vi tok farvel med hverandre hadde vi utvekslet både adresser og telefonnummer og jeg lovte å ringe henne når jeg 4 - 5 dager senere var kommet tilbake til Trondheim. Så kom 1972 og etter hvert nærmet tidspunktet seg for min andre deltagelse på den årlige globale «convention» som fant sted på Holiday Inn hotellet i Freeport - Lucaya som skulle finne sted i begynnelsen av mai måned. Jeg bestemte meg for å invitere Mary med som min gjest. Hun aksepterte invitasjonen og jeg kjøpte flybillettene for henne. De følgende ukene ble særdeles forventningsfulle for meg. Gleden og følelsene ved å vite at jeg snart skulle treffe henne og vi kunne være sammen igjen levde sterkt i meg nesten hver eneste time, 24 timer i døgnet. Det ble et fantastisk gjensyn på flyplassen i Freeport - Lucaya dagen etter at jeg hadde kommet dit igjen, denne gangen for å delta i den årlige konferansen for selskapets selgere og brokers fra hele verden. Jeg må innrømme at jeg var ganske stolt ved å ha Mary ved min side de neste 29


En av mange uforglemmelige opplevelser da jeg kjørte rundt på denne golfbanen i en liten golf-cart bil sammen med min Mary, der vi ble undervist i salg og salgs-teknikk osv. av instruktører i forskjellige emner ved forskjellige «hull» på denne fantastisk vakre golfbanen!

dagene. Ikke minst da vi sammen var med på salgs og trenings-møter som ble arrangert på golfbanen The Shannon Country Club. Tenk deg selv en situasjon der alle deltakerne satt i sine små golf-biler og kjørte i grupper fra «hull til hull» der de forskjellige emnene vi ble undervist i fant sted. Solen skinte fra en skyfri Bahamas himmel og jeg kjørte i vår lille golf-bil med Mary ved min side! Eventyret ville ingen ende ta. Til slutt kom vi til ukens absolutte høydepunkt: Avslutningen med en fantastisk galle-middag i den kjempestore bankett-salen på Holiday Inn hotellet. Der satt vi sammen med endel andre ved et rundt bord, - mens nesten 1.400 andre satt ved sine runde bord. Fra scenen spilte et Bahamas Kalypso band den typiske karibiske musikken og stemningen var fantastisk! Etter at vi hadde spist et herlig middags-måltid var tidspunktet kommet for utdelingen av priser og premier til de selgere og brokers som hadde skapt de beste resultatene i de foregående 12 månedene. Først var det det store flertallet av selgere og brokers fra USA som ble ropt opp på scenen og der bli 30


tildelt sine priser i forskjellige kategorier. Grand Bahama Development Company´s president «for sales and marketing» tok den enkelte vinner i hver kategori i hånden, delte ut prisen og gratulerte med noen passende ord og setninger. Jeg ble imidlertid meget overrasket da mitt navn plutselig ble ropt opp fra scenen! «Mr. Helge Normann from Norway, - please find your way to the stage!» Hva? Jeg så bort på Mary som sikkert var like overrasket som meg. Men så reiste jeg meg opp og begynte å gå mellom bordene mot scenen der fremme. Kalypso bandet på scenen spilte noen høye spesielle toner mens nesten 1.400 personer i salen klappet i hendene. Det var en nesten uvirkelig opplevelse. Så stod jeg der på scenen foran 1.400 mennesker mens presidenten for «sales and marketing» tok meg i hånden og sa: «Du har i år blitt tildelt prisen «The European Broker of the Year» Helge! Vi er utrolig stolt av deg og imponert over den jobben du har gjort med ditt team!» Han ga meg en kjempestor plakett med en stor Blue Marlin fisk i bronse festet til denne og en bronse plate der følgende ord var inngravert: «Given to Mr. Helge Normann, May 9th 1972 for his great accomplishments, we hereby proclaim you to be: «The European Borker of the Year!» Ca. 1400 personer stod foran meg nede på det store gulvet i bankett salen og klappet. De kraftige blinkene fra blitzene på flere kameraer fikk meg til å holde den store premie-plaketten opp foran meg mens presidenten for «sales and marketing» sa: «Har du noen ord du vil dele med oss Helge?» Jeg må imidlertid innrømme at flere detaljer fra dette meget spesielle øyeblikket i min livshistorie forblir ganske uklare. Men, - jeg håper i det minste jeg kanskje sa noe om at de resultatene jeg hadde skapt var skapt 31


takket være fantastisk innsats fra flere av mine selgere og sub-agenter hjemme i Norge. Men en liten detalj glemmer jeg aldri: Idet jeg gikk de få trappetrinnene ned fra stenen igjen og begynte å gå tilbake til bordet der Mary satt og ventet på meg hørte jeg presidenten for «sales and marketing» igjen snakke til meg. Jeg stoppet opp, snudde meg og så opp mot han. «Helge, - jeg antar at et godt råd er at den veggen der du mest av alle vegger i hele Norge IKKE bør henge opp denne plaketten er på veggen til bygningen i Norges Bank i Oslo!» Jeg viste han bare en tommel opp, snudde meg og gikk resten av veien tilbake til bordet mitt bærende på den store og fantastiske fine premieplaketten jeg nettopp hadde blitt tildelt. Selvfølgelig var hele topp-ledelsen i det store børs-noterte selskapet jeg var offisiell broker for 100% klar over og kjent med valuta-lovgivningen, - ikke bare i Norge men også i de fleste andre Europeisk land på den tiden. Akkurat det var imidlertid der og da ikke mitt største problem. I stedet begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle få med meg denne store plaketten med den store Blue Marlin fisken trygt med meg helt tilbake til Norge? Mary reiste seg og kastet seg rundt halsen min da jeg stod ved bordet igjen. Hun ga meg en fantastisk klem og var tydelig stolt over det hun hadde vært vitne til: «Helge, - I am so very proud of you!» Vel, - jeg må innrømme, jeg var stolt selv også, men akkurat der og da var jeg nok enda mer stolt over å ha denne vakre fantastiske kvinnen ved min side. Som jeg nevnte tidligere, - det er mange andre utrolige historier jeg kunne ha delt med deg fra min tid som broker for The Grand Bahama Development Company. Men historien med Mary er viktig fordi den forbereder deg på den noe sjokkerende avslutningen på dette kapittelet. Sommeren 1972 kom og gikk og vi begynt på høsten. I September var jeg klar med en ny gruppe nordmenn som skulle reise til Grand Bahama sammen med meg. Men etter dette oppholdet i Freeport - Lucaya reiste hele gruppen tilbake til Norge uten meg, mens jeg satt meg på et fly for å fly opp til Milwaukee i Wisconsin der Mary bodde. Og igjen fikk vi en fantastisk og minnerik uke samme før jeg reiste tilbake til Norge via New York. Men før jeg 32


reiste hadde vi blitt enige om at neste år måtte hun komme og besøke meg og min familie i Norge. Samtidig fortsatte min virksomhet som offisiell representant for Freeport Lucaya prosjektet å vokse og hadde til og med nå spredt seg til Sverige. Jeg hadde også fått med meg en journalist i Adresseavisen i Trondheim på en av visnings-reisene. Og tidlig i 1973 resulterte det i en STOR artikkel over to hele sider inne i avisen, med vakre fargebilder (sjeldent på den tiden) og med en meget positiv omtalte av prosjektet som sådan. Dette, skulle det senere vise seg, - ble imidlertid også begynnelsen til slutten på dette over 3 år lange fantastiske eventyret i mitt liv. Nå bør jeg nevne at min kjære mor, som døde for mange år siden, - i mange år hadde jobbet ved Norges Banks avdelingskontor i Trondheim. Og hun jobbet der med hennes sønn Helge jobbet med å selge eiendommer på Grand Bahama, mye i strid med de lover og regler som Norges Bank hadde overoppsynet for. Tenk deg da hennes reaksjon da avisen Bergens Tidende fulgte opp Adresseavisens positive artikkel, men med et helt annet og mye mindre positivt utgangspunkt. Her må jeg nå først forklare litt om bakgrunnen. Da The Grand Bahama Port Authority begynte å virkeliggjøre sine planer for to spille-kasinoer i Freeport Lucaya, (hvor jeg forøvrig tapte en del penger gjennom de 3 årene jeg regelmessige reiste dit) hadde de behov for å rekruttere en ekspert på drift og ledelse av spille-kasinoer. Og i hvilken by i verden finner du det største utvalget av slike eksperter? Jo, - i Las Vegas i Nevada. Og hva er Las Vegas og byens spille-kasinoer kjent for, spesielt så langt tilbake i tid som i 1969? Jo, forbindelser til den amerikanske Mafiaen! The Grand Bahama Port Authority brukte et anerkjent head-hunting selskap til å hjelpe dem med å finne en topp ekspert i Las Vegas som de så ønsket å tilby jobben som toppsjef for sine to spille-kasinoer i Freeport Lucaya. De fant sin mann, - men gjorde kanskje ikke en grundig nok bakgrunnssjekk? Ikke vet jeg, - men det casino selskapet mannen hadde vært ansatt i hadde faktisk bånd til mafiaen. Hvilket ikke nødvendigvis i det hele tatt betyr at mannen selv hadde slike bånd. Problemet var, siden eierselskapet bak både The Grand Bahama Port Authority og Grand Bahama Development Company, Benguet Mining Corp. var notert på New York børsen, hadde amerikanske børs myndigheter, SEC (Securities and Exchange Commission) gjort sine undersøkelser bare få år tidligere. Og de hadde funnet denne forbindelsen og gitt Benguet en saftig 33


bot for sitt valg av kasino leder. media i USA.

Noe som den gangen ble bredt omtalt i

Så, - når et par journalister i Bergens Tidende skulle lage en historie om den unge mannen fra Trondheim som ofte kom til Bergen der han kjørte informasjonsmøter for byens «finere sosiale lag» på byens kjente hotel Hotel Norge, gjorde de sitt journalistiske graver-arbeid først. Og resultatet av dette førte så til et GIGANT oppslag med krigs-bokstaver på avisens forside en tidlig tirsdag morgen:

«Ung Trondheims mann selger eiendommer på Bahamas i et prosjekt med sterke bånd til MAFIAEN!» Det er vel ingen underdrivelse å si at med dette begynte «helvete å bryte løs». En utvikling som ble godt hjulpet av mine egne uttalelser til avisens journalist som ringte meg en dag senere. Han spurte meg om jeg ikke visste og forstod at den virksomheten jeg drev faktisk var ulovlig i henhold til norsk valuta-lovgivning? Jeg svarte han: «Vel, egentlig er det en lovgivning jeg har liten og ingen respekt for.» Noe overrasket spurte journalisten meg så: «Hvordan i all verden kan du si noe slikt?» Mitt svar var så vidt jeg kan huske omtrent som følger: «For det første er det aller meste, antagelig så mye som 80 - 90% av all virksomhet i forbindelse med salg av fast eiendom i utlandet «ulovlig» hvis vi skal følge lovens bokstav.» Jeg viste til den mengden med annonser i Aftenposten, og sikkert også i Bergens Tidende, som tilbyr eiendommer i utlandet. Pekte på det faktum at det er minst 15 - 20 selskaper i Norge som driver med slik virksomhet, (mest sannsynlig mange flere) og så viste jeg til Norges Banks egne tall for det total-beløpet som banken hadde gitt lisens til i 1972. Så fortsatte jeg: «Hvis du tar dette totalbeløpet og deler på 20 selskaper blir det en omsetning for hvert av disse selskapene som er så utrolig liten at ingen kan leve av det! Den faktiske omsetningen er garantert minst 20 ganger hvis ikke mer, høyere hvilket betyr at minst 80% blir å regne som «ulovlig». 34


Men jeg var ikke ferdig med denne kraftsalven, så jeg fortsatte: «Dessuten, hvordan kan du be meg om å ha respekt for en lov som gir deg meg og alle andre full rett til å få lisens for å utføre millioner av kroner til California f.eks. for kjøp av blader som de fleste vil kalle for pornografiske, samtidig med at jeg ikke skal få lov å utføre 3 - 4.000 dollar for å kjøpe en skikkelig tomt på Grand Bahama med asfaltert vei, strøm, vann og kloakk inkludert?» Jeg tror journalisten var opptatt med å skrive ned hvert eneste ord jeg sa for det tok mange sekunder før han sa noe mer. Og det han sa fortalte meg at han hadde fått nok og han takket meg for samtalen. Dagen etter kom det en oppfølging på avisens forside om den unge mannen fra Trondheim som mange nå nok trodde jobbet for mafiaen, og denne gangen sier han på toppen av alt følgende til avisens journalist: «Jeg har ingen respekt for norsk lovgivning!» Vel, det var jo ikke nøyaktig det jeg hadde sagt og lengre ned i artikkelen kom det meste av det jeg hadde sagt ganske korrekt gjenfortalt. Men dessverre, som den videre utvikling skulle vise, - de leste Bergens Tidende i Norges Bank i Oslo også. Og jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at noen i den banken som var ansvarlig for norsk valuta-lovgivning, en bank der min mor jobbet i Trondheims-avdelingen, likte det de leste svært, svært dårlig! Hvor dårlig begynte å bli klart for meg kanskje 3 uker senere. Jeg satt på mitt kontor og min sekretær fortalte det var telefon til meg. Jeg løftet røret på min egen telefon og sa: «Ja, hallo?» «God dag, snakker jeg med Helge Normann?» Spurte en mannsstemme i den andre enden. Jeg svarte bekreftende før mannsstemmen fortsatte: «Dette er kontorsjef Jens Torgersen fra Norges Bank i Oslo. Jeg forstår at det er du som er ansvarlig for dette Bahamas prosjektet her i Norge?» Igjen svarte jeg bekreftende før han fortsatte: «Ok, - jeg har behov for å komme til Trondheim en tur for en nærmere samtale med deg. Passer det i morgen?» 35


Jeg hadde jo allerede begynt å tenke på hva dette kom til å handle om og forstod med en gang hva som var i ferd med å skje. Derfor tok jeg hva noen kaller for «en spansk en» og svarte: «Nei, - det passer faktisk veldig dårlig. Jeg stod akkurat på farten til å gå ut i bilen for å kjøre til Mo i Rana en tur. Og deretter opp til Bodø, - men jeg er tilbake rett over helgen.» «Ok, - da kommer jeg til ditt kontor kl. 12:00 neste onsdag. Går det bra?» «Det går fint!» svarte jeg. Det jeg nå selvfølgelig forstod var at det var «game over» tid for min virksomhet som offisiell representant for Grand Bahama Development Company i Norge. Derfor kastet jeg ikke bort ett eneste minutt men ringte omgående til kontoret i London der jeg fikk snakke med min gode venn Terry Moulton. Han forstod situasjonen umiddelbart og sa han ville kaste seg på første fly for å komme og hente alt av dokumenter og materiell og ta det med seg tilbake til London. Og slik skjedde det at alt av det man kan kalle for «bevis-materiale» ble hentet og bragt til London, mens min sekretær og da fem (5) selgere jeg hadde tilknyttet Trondheims kontoret ble fortalt at det dessverre var «game over» og at kontoret ville bli lagt ned. Neste onsdag kl. 12:00 presist kom kontorsjef Jens Torgersen som avtalt. Han spaserte først gjennom det lille åpne kontor landskapet der 5 - 6 absolutt klinisk rene og tomme skrivebord stod. Jeg gikk imot han, tok han til og med i hånden og ønsket han velkommen. Jeg var selvfølgelig ellers den eneste levende personen tilstede der og hans mistanke kom nok meget raskt. «Ja vel» sa han før han fortsatte mens han så seg litt rundt. «Så det er her du driver, eller skal jeg kanskje heller si, har drevet din virksomhet med dette Bahamas prosjektet?» Han gikk bort til et par arkivskap som stod opp mot en vegg, - trakk ut et pas 100% tomme skuffer før han snudde seg mot meg igjen. «Ja, - jeg burde kanskje ha sagt fra før du reiste fra Oslo» sa jeg. «Men hovedkontoret i London kom her i weekenden og la ned kontoret». Han forstod med en gang at jeg på en måte hadde lurt han og så på meg med en meget stram og misfornøyd mine mens han sa:

36


«Ok Normann, - jeg tror jeg forstår hva som foregår her nå. Og siden det er slik du ønsker å spille dette spillet har vi en annen måte å spille på vi også!» Dermed tok han med seg stresskofferten sin og gikk raskt ut og ned trappen. Det ble et meget kort besøk på mitt kontor fra Norges Banks kontorsjef den dagen. Nesten samtidig med at alt dette skjedde gikk jeg og ventet på å få endelig beskjed fra min kjære Mary i Wisconsin om når hun kunne komme til Norge. Denne gangen nektet hun meg å betale for billetten og insisterte på å betale selv men at det var noe hun måtte ordne før hun kunne gi meg en endelig dato osv. Vi var nå kommet helt til begynnelsen på april måned 1973 og jeg gikk utålmodig rundt og ventet på denne beskjeden fra henne. Det var sent på kvelden da Mary ringte meg. Jeg bodde nå hjemme hos mine foreldre igjen og det var min bror Erik som hadde tatt telefonen da den ringte. Han ropte opp til meg på mitt rom i andre etasje: «Mary på telefon fra USA Helge!!» Jeg formelig hoppet ned trappetrinne og kastet meg ned i sofaen ved siden av telefonen. «Hi Mary, - how are you my love?» Marys stemme kom klart og tydelig inn i øret mitt hele veien fra Milwaukee i Wisconsin i USA. Med begeistring fortalte hun meg at hun nå hadde fått solgt noen gamle antikke møbler for den prisen hun mente de var verd og at turen til Norge dermed var finansiert! Billettene var kjøpt og hun landet på Fornebu utenfor Oslo tidlig på formiddagen onsdag den 25. April. Hvilket betød at jeg fremdeles måtte vente i ca. 3 uker før jeg fikk se Mary igjen. De neste få ukene brukte jeg til å selge møblene i det som hadde vært det norske hovedkontoret for Freeport - Lucaya prosjektet. Lokalene ble fullstendig fra-flyttet og min eventyr-karriere som «broker" for Grand Bahama Development Company var kommet til en definitiv slutt. Vel, - det skulle vise seg, - helt slutt var det ikke. Historien fikk nok et kapittel for å si det slik. De tre ukene gikk raskt og så satt jeg i min Mercedes 220 og kjørte sydover til Oslo, - en tur jeg begynt på ved 3-tiden natt til den 25. April. Ved 10-tiden neste morgen hadde jeg parkert bilen på Fornebu og kort tid etterpå stod jeg og ventet på at PanAm flyet fra New York skulle lande. 37


Det ble en lang klem mellom en ung mann og en ung kvinne på gulvet utenfor pass og toll-kontrollen på Fornebu den formiddagen. Min kjære Mary hadde endelig kommet til Norge og jeg hadde planlagt en spesiell tur nordover til Trondheim igjen. Først litt sightseeing i Oslo før vi på ettermiddagen kjørte nordover til Hamar der vi skulle overnatte. Dagen etter hadde jeg planlagt å kjøre opp til Otta og ta en avstikker opp til Vågå og Lom for å gi Mary en skikkelig smak av Norge i den norske fjellheimen. Alt dette ble gjennomført før vi ved 8 - 9 tiden på kvelden parkerte bilen i hagen hjemme på Sorgenfri der jeg hadde vokst opp sammen med med min søster og bror. Min kjære mor hadde virkelig gjort en kjempe-innsats for på best mulig måte å ønske Mary velkommen til vårt hjem. Et fantastisk kveldsbord var dekket på og mors berømte kakao ble servert som drikke til maten. Det ble en usedvanlig hyggelig kveld rundt bordet i det vi kalte for «beste-stuen» på Sorgenfri rett utenfor Trondheim sentrum. Både Mary og jeg var både trette og litt slitne men glade da vi gikk til sengs i hvert vårt rom i andre etasje ved halv-tolv tiden den torsdags kvelden. Lite ante jeg eller noen av oss hva som ventet oss veldig tidlig neste morgen. Klokken hadde nettopp passert 07:00 fredag morgen da jeg våknet. Vinduet i rommet mitt stod åpent og jeg kunne høre fuglene kvitre på utsiden. Det så også ut til at solen skinte og at det skulle bli en meget vakker vårdag for Marys første dag i Trondheim. Men så, - jeg hørte en bil som kjørte inn i hagen vår og julene som knaste i grusen. Hvem i all verden er som kommer på besøk hos oss så tidlig på morgenen? Jeg spratt ut av sengen og trakk en del av gardinene forsiktig til side. Og der nede på grusen foran trappen vår stod det en Saab personbil og ut av denne kom det tre store sterke mannfolk. De gikk alle opp trappen og ringte på dørklokken i 1. etasje. Hva i all verden var dette? Jeg kunne også høre at dører ble åpnet i første etasje og deretter at flere menn stod nede i gangen og snakket med min far. Meget raskt kom jeg meg i klærne og gikk ut i gangen i andre etasje og ned trappen til første. Og halvveis ned i trappen så jeg de tre mennene og min far som stod der i bare slåbroken. En av dem så opp på meg og spurte: «Er du Helge Normann?» «Ja» - svarte jeg mens jeg gikk de siste trinnene ned trappen. 38


«Det er du som har vært ansvarlig for virksomheten til Grand Bahama Development Company i Norge?» spurte den samme mannen som nå identifiserte seg med et politi skilt. «Ja!» - svarte jeg igjen. «Ok, du får finne frem tannbørste og barbersaker, du er arrestert!» Dette oppstyret nede i første etasje hadde også vekket opp Mary i sitt rom og nå kom også hun til syne oppe i trappen. «Helge, - what is happening?» Den samme politimannen så opp på Mary og spurte: «Are you with Grand Bahama Development Company also?» Da grep jeg raskt og kontant inn, - dette vare allerede katastrofe stor nok om ikke Mary skulle bli arrestert også. «Nei, nei absolutt ikke!» sa jeg høyt og klart. «Mary er kun min gode venninne som kom til besøk hos oss fra Wisconsin i går kveld!» Jeg fant frem tannbørste og barbermaskin og ble denne fredag morgenen den 27. April 1973 ARRESTERT for første gang i mitt liv. «Alltid på en Fredag» var tittelen på boken til den kjente Hallvard Flatland, skaperen av TV Norge og senere kjent som programleder for det super populære TV programmet «Casino». Flatland ble også ble arrestert en fredag morgen og hans forklaring på det var at politiet alltid forsøker å legge arrestasjoner til en fredag da dette gjør det mulig for dem å skremme arrestanten med et lengre fengsels opphold da rettssystemet ikke er åpent i helgene. Jeg er ellers ikke en gang i stand til å tenke meg hva som gikk gjennom tankene i hodet til min far som stod der i slåbroken sin, for ikke å snakke om hva 39


Mary tenkte og følte! Hun hadde ikke før kommet til Norge og Trondheim så blir kjæresten hennes arrestert og ført bort av politiet tidlig neste morgen! De tre politimennene tok selvfølgelig ikke noe hensyn til det og få minutter senere satt jeg i baksetet sammen med en av dem mens vi kjørte inn til Trondheim politiets kontorer i en gul trebygning i Erling Skakkes gate. Der ble jeg geleidet inn døren og opp trappen til et kontor i andre etasje. Ti minutter senere sitter jeg i en stol ved et skrivebord der en av de tre mennene som hadde arrestert meg skulle gjennomføre et forhør av meg. Du verden hvor sakte dette gikk for seg. Han hadde en gammel skrivemaskin som han med kun to fingre måtte bruke til å skrive ned alle sine spørsmål og selvfølgelig alle mine svar. Klokken hadde blitt ca. 11:30 på formiddagen da han tok en bunke ark med seg og gikk inn døren til et annet kontor. Et kvarter senere kom både han og en mann som var avdelingssjef ved kontoret ut igjen. Avdelingssjefen så strengt på meg, - la bunken med ark foran meg og sa omtrent som følger: «Alt jeg har streket under med rødt i dette forhøret av deg betyr at jeg ikke tror du har fortalt oss sannheten, eller at du har utelatt det meste av sannheten Normann! Nå tar vi lunsj her og i pausen skal du som et minimum skrive ned fullt navn etc. på alle personer du husker har kjøpt en tomt gjennom deg og ditt kontor her i Trondheim.» Han ga meg noen blanke ark og en penn jeg skulle bruke til formålet. Så ble jeg geleidet ut av kontoret, ned trappen og ut av bygningen og inn i en politibil som kjørte meg til politikammeret på Trondheim Torv. Her skulle en politibetjent til å låse meg inn i en celle da jeg spurte: «Skal ikke jeg få noe å spise og drikke til lunsj da?» «Vel, - da får du betale for det selv og hvis du har penger skal jeg sende noen ut for å kjøpe noe til deg.» Og slik ble det. Jeg tok penger ut av min egen lommebok og satte meg ned på en benk inne på cellen. En ting hadde jeg allerede bestemt meg for: Jeg kom ikke til å skrive ned navnet på en eneste en av kundene mine! Få minutter senere ble en cola og en hamburger bragt inn på cellen min. Jeg drakk litt av colaen og spiste av hamburgeren. Pennen og de hvite arkene ble liggende ved siden av meg urørt.

40


Snart ble jeg hentet ut av cellen igjen og kjørt tilbake til Erling Skakkes gate. Avdelingssjefen var ikke spesielt fornøyd med det faktum at ikke et eneste navn var skrevet ned på de hvite arkene han hadde gitt meg. Jeg hadde bestemt meg og sa: «Nå vil jeg snakke med min fars advokat!» Jeg oppga navnet på min fars advokat og nektet å si noe mer før han kom. Klokken hadde nå så vidt passert kl. 14:00 den ettermiddagen og det tok 40 45 minutter før advokaten ankom politiets kontorer i Erling Skakkes gate. Vi fikk så anledning til å sitte alene sammen i et rom hvor saken ble diskutert. Det ble en liten pause før han så på meg og sa: «Ok Helge, - ta det rolig nå. Jeg skal snakke med etterforskningsledelsen, se litt på saken dokumenter så kommer jeg tilbake.» Han reiste seg og gikk ut av rommet. Jeg ble sittende der alene mens jeg ventet. Dagen nærmet seg slutten og jeg kunne ikke annet enn å tenke på min stakkars Mary som satt hjemme på Sorgenfri og sikkert var meget bekymret. Hva skjer nå? Det tok ikke lang tid før advokaten var tilbake. Han satte seg ned, så meg inn i øynene og sa: «Hør her Helge, - de kommer til å sende deg til Tunga Kretsfengsel nå. Men ta det rolig, - dette er kun skremselstaktikk, - jeg har sett på saken og de har svært lite, ja praktisk talt intet å holde deg på. De kommer helt sikkert til å slippe deg ut igjen i morgen formiddag.» Og slik gikk det til at jeg ble sendt i fengsel for første gang i mitt liv. Jeg tok advokaten min i hånden, takket han for at han hadde kommet og vi gikk sammen ut av rommet. Kun 15 minutter senere satt jeg i en politibil på vei til Tunga Kretsfengsel utenfor Trondheim sentrum. Klokken nærmet seg 16:30 da jeg etter en form for «innsjekking» ble tatt til min fengsels-celle og døren ble låst bak meg. En utrolig opplevelse for den ekstremt frihets-elskende Helge! Ved ni-tiden neste morgen kom politiet for å hente meg igjen og vi kjørte tilbake til Erling Skakkes gate. Jeg ble vist inn på avdelings-sjefens kontor og fikk sette meg i en stol rett ovenfor han. Jeg merket meg med en gang at han 41


ikke lengre hadde den stramme, litt skremmende måten å være på. Han så på meg med antydning til et smil i ansiktet og sa: «Hvordan opplevde du ditt livs første natt i fengsel da Helge?» Jeg svarte som sant var at det ikke var spesielt hyggelig og at jeg håpet det også ble min siste natt i fengsel. Avdelingssjefen svarte meg ved å stille et helt annet spørsmål: «Har du tenkt deg om, - er det noe mer du er villig til å fortelle oss om i forbindelse med forhøret av deg i går?» «Nei» - svaret jeg. «Jeg har sagt det jeg er villig til å si og sier ikke noe mer uten at advokaten min er til stede.» «Ok. - jeg forstår. Vi får gå videre med denne saken på en annen måte. Vi har midlertid bestemt at du slippes fri nå. Men under forutsetning av at du leverer inn passet ditt og at du godtar meldeplikt på Trondheim Politikammer to ganger i uken.» Han så på meg og fortsatte: «Godtar du dette?» «Ja, - selvfølgelig!» svarte jeg. «Men jeg har jo ikke passet mitt med meg her.» «Jeg forstår det. Nå blir du kjørt hjem og da kan du levere passet ditt til de to som blir med deg nå.» Og slik ble det. Tjue minutter senere parkerte vi nedenfor trappen til hjemmet mitt på Sorgenfri. Jeg gikk opp trappen, - inn døren, - gjennom gangen og så inn i stuen. Og der satt Mary og spilte Ludo sammen med min bror Erik! De så begge opp på meg da jeg kom inn døren, - Mary smilte bredt, reiste seg og ga meg en god, lang klem før hun så på Erik, - så på meg og sa: «My Mafia connected boyfriend was released from jail!» Erik hadde sikkert fortalt henne om noen av avis-overskriftene i Norge denne våren. Hun tok imidlertid hele situasjonen utrolig bra og det ble raskt klart for meg at hun var på min side og at ingen ting av alt dette ville ødelegge noe som helst mellom oss. Jeg gikk til skapet der passet mitt var oppbevart og leverte det så til de to politimennene som ventet ute i bilen.

42


Mary og jeg fikk et fantastisk uke sammen i Trondheim før hun reiste tilbake til Wisconsin igjen. Og vårt forhold varte i ytterligere ca. 18 måneder før det ble slutt mellom oss. Jeg måtte midlertid finne noe annet å tjene penger på og var allerede igang med en ny mulighet. Et selskap i Waco, Texas med navnet Success Motivation Institute, Inc. søkte etter representanter i Europa og deres internasjonale marketing-direktør kom til London for å intervjuet potensielle kandidater. Etter å ha mottatt og studert en god del informasjons-materiell som var blitt sendt til meg, bestemte jeg meg for at jeg måtte reise til London. Det var bare et problem: Jeg hadde ikke noe pass. Det var jo bare en mulig løsning på det. Jeg gikk ned til politiets kontorer i Erling Skakkes gate og ba om å få snakke med avdelingssjefen. Da jeg minutter senere satt ovenfor han og forklarte hva mitt ærend der var, ble jeg rett og slett positivt overrasket over hans reaksjon. Jeg forklarte han hvorfor jeg hadde behov for å reise en tur til London og at jeg ville være tilbake i Trondheim i løpet av kun 4 - 5 dager. Han lyttet oppmerksomt og sa: «Ok Normann, - du skal få låne passet ditt for denne reisen. Men du må love meg å komme hit på mitt kontor og levere det tilbake med en gang du er tilbake.» Som sagt, - jeg ble meget overrasket over hvor enkelt dette ble men takket han med et høflig håndtrykk og lovte at, - selvfølgelig ville jeg levere passet tilbake med en gang jeg kom hjem igjen. Når du tenker over denne situasjonen så blir den jo merkelig for å si det forsiktig og latterlig for å si det med litt mer styrke. Hele hensikten med at jeg måtte levere fra meg passet var jo nettopp for å HINDRE at jeg ikke skulle få anledning til å reise fra Norge og på den måten unndra meg straffe-rettslig forfølgelse fra politi og rettsvesen. Men nå hadde jeg fått «låne» mitt eget pass for å reise en rask tur til London. Merkelig for å si det forsiktig. Basert på hvordan mitt forhold til denne avdelingssjefen siden utviklet seg, tror jeg nok imidlertid at han hadde begynt å se min «kriminelle aktivitet» med betydelig mildere øyne. Dermed reiste jeg til London og var i samtaler med Success Motivation Institute´s internasjonale marketing-direktør. Det han fortalte meg gjorde meg enda mer interessert, - og jeg tror også at han fant meg som en meget interessant kandidat. To dager senere var jeg tilbake i Trondheim og leverte passet mitt tilbake som avtalt. Det gikk vel en måneds tid før jeg igjen hørte fra selskapet i Texas. En kveld 43


ringte telefonen hjemme på Sorgenfri og det var salgssjefen fra møtet i London som ringte meg. Vi utvekslet noen høflighets fraser før han sa: «Helge, - jeg sitter her med grunnleggeren og han som er President i SMI, Mr. Paul J. Meyer. Han har et ganske spesielt forslag for deg, hvis du er villig til å lytte til det han har å si?.» «Ja, - selvfølgelig!» svarte jeg. Hadde jo nå lest og hørt ganske mye om Paul J. Meyer. Så hørte jeg for første gang stemmen til den meget kjente grunnleggeren av selskapet i Waco, Texas: «Mr. Normann, - how are you there?» «I am fine thanks mr. Meyer!» «Hør her, jeg har hørt mye bra om deg og om hva du eventuelt kan gjøre for oss i Skandinavia. Men før vi kommer så langt, - kunne du tenke deg å komme til Waco og jobbe for oss her som en «trainee» i et spesielt «trainee program» jeg er i ferd med å sette opp? Du vil få en minimums lønn og vil bo på et hotell vi eier her i byen.» Jeg må jo innrømme at dette var et tilbud jeg overhodet ikke var forberedt på å få. Det kom som en total overraskelse men jeg forstod jo raskt at dette var noe jeg ikke kunne si nei til! Derfor svarte jeg: «Det høres jo ut som et fantastisk tilbud Mr. Meyer!» svarte jeg. «Jeg må bare snakke litt med foreldrene mine her først. Kan jeg få lov til å gi deg et endelig svar om noen få dager? Jeg er definitivt meget interessert!» En ting jeg selvfølgelig ikke kunne fortelle han der og da var at jeg ikke hadde noe pass, og jeg kunne spesielt ikke si noe om årsaken til hvorfor jeg ikke hadde noe pass. Vi avtalte at jeg skulle ringe hans marketing-direktør om få dager og så gjøre en endelig avtale da. Med begeistring fortalte jeg mine foreldre om tilbudet jeg hadde fått og de så ut til å være meget glade på mine vegne, men min mor sa:

Paul J. Meyer og jeg ble gode venner. Han og hans kone ble som en mor og far for meg mens jeg bodde i USA. Mange år senere lærte jeg at han da eide over 80 selskaper over hele verden og at han ga bort i snitt $38.000,- hver eneste dag til gode, verdige formål! For ca. 14 år siden sendte han meg personlig en bok skrevet om han og hans utrolige historie: «The Art of Giving!»

«Men hva med passet ditt da Helge?» «Vel, jeg må jo bare forsøke å få «låne det» en gang til!» svarte jeg. 44


«Låne det, - for et helt år?» spurte min far. «Vel, - svarte jeg med litt tvil i stemmen, «Jeg drar ned dit i morgen og gjør et forsøk så får vi se.» Dagen etter oppsøkte jeg dermed nok en gang avdelingssjefen i politiets lokaler i Erling Skakkes gate. Han hørte med interesse på den historien jeg fortalte han og da han spurte meg for hvor lang tid jeg ville være i USA forsøkte jeg å gjøre det enklere ved å si: «Antagelig blir det ca. 6 måneder hvilket betyr at jeg er hjemme i igjen til jul. Uansett kommer jeg hjem for å feire jul og så får vi se da hvis det er ok for dere?» Han ristet litt på hodet mens han igjen smilte og sa: «Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror på deg og stoler på deg Helge, - så jeg tar sjansen på deg!» Og dermed stakk han for andre gang hånden sin ned i en av skuffene på kontorpulten sin, trakk ut passet mitt og ga det til meg over skrivebordet. Samtidig med at jeg ble meget glad og begeistret over at jeg nå skulle ut på en nye «eventyr-reise», - så forstod jeg enda mindre av hva meningen med å beslaglegge passet mitt hadde vært. Men, - jeg likte avdelingssjefen for kontoret i Erling Skakkes gate mer og mer. Mine opplevelser og erfaringer i Waco Texas ble også mange og vel verd å skrive om. Men det får vente til en eventuell senere bok. Mens jeg oppholdt meg i Texas fortsatte politiet sin etterforskning og jeg fikk fra tid til annen rapporter hjemmefra om hva som skjedde. For det først fikk jeg vite at «min» avdelingssjef ved kontoret i Erling Skakkes Gate hadde sluttet i jobben sin. Jeg fant senere ut at han dukket opp som advokat i Oslo og da skulle jeg på et mye senere tidspunkt i livet på nytt stifte bekjentskap med han. En annen rapport fortalte om at nå hadde Trondheims politiet begynt å kakke på dørene til de fleste av Trondheims mer kjente forretningsfolk og når døren ble åpnet ble alltid følgende standard spørsmål stilt til vedkommende: «Det gjelder den tomten De har investert i på Bahamas øyene!»

45


De fleste ante selvfølgelig ikke hva politimannen som stod der snakket om og svarte antagelig: «Hva i alle verden er du snakker om mann?» Men på noen få enkelte steder traff politiet blink og fant «sin mann» ved at svaret ble: «Oh, - den ja, - ja hva med den?» Dermed hadde nok en person gått i politiets felle og på den måten bygget de sakte men sikkert opp en sak mot meg med ca. 35 navn på en liste. Disse navnene fordelte seg i hovedsak mellom Trondheim og Bergen og til slutt, etter godt over et år med etterforskning ble datoen for en rettsak i Trondheim Byrett satt. Alt dette skjedde mens jeg hadde en fantastisk opplevelse i USA som «trainee» i selskapet Success Motivation Institute som også hadde et større antall franchise baserte kontorer over hele USA. Og jeg ble sendt rundt til tre av disse kontorene som endel av min «utdannelse», til byen Reading i Pennsylvania, til Charleston i South Carolina og til slutt til byen Orlando i Florida før jeg igjen kom tilbake til Waco i Texas. Som allerede nevnt, mange gode historier og utrolige opplevelser fra min tid i USA, - men det må eventuelt bli innhold for en annen bok. Så kom høsten 1974 og tidspunktet for rettssaken mot meg nærmet seg. Jeg hadde fått den da kjente forsvarsadvokaten Kjell Holden fra Oslo som min forsvarer og han kom til Trondheim søndag ettermiddag. Vi gikk ut for å spise middag sammen på mitt stamsted, - Kunstnerkroa. Her diskuterte vi saken og forberedte oss for det som skulle starte i Trondheim Tinghus dagen etter. Selve saken varte i over 4 dager, - men her skal jeg kun skrive noen ord om sakens avslutning. Mye av tiden gikk med til å høre på vitnemål fra både et større antall investors og fra andre som hadde hatt med saken å gjøre. Og den siste dagen var det bilforhandleren Ola Groven Kvande sin tur til å stille opp i vitneboksen. Jeg kommer aldri til å glemme den utrolige opptredenen vi alle var vitne til etter at han hadde stilt seg opp som vitne foran en av byens mest kjente dommere, dommer Bugge og hans to med-dommere. Døren åpnet seg og inn kom den noe brautende Ola Kvande inn. I hånden holdt noe som så ut som en stor plakat rullet sammen. Han så på publikum, på dommer Bugge og hans meddommere mens han gikk mot vitneboksen og sa: 46


«E dokker klar folkens?» Så stod han der i vitneboksen mens dommer Bugge så over brilleglassene sine og bort på han: «Kan få Deres fulle navn herr Kvande?» «Ola Groven Kvande!» svarte den kjente bilforhandleren med bred trøndersk dialekt. «Og De er født når herr Kvande?» Dommer Bugge så fremdeles over brilleglassene sine. «Den 3 april i det Herrens år 1941!» nesten ropte Ola ut i rettssalen. «Ja vel, - da har vi vel fått ned korrekte personalia tror jeg» sa dommer Bugge og så bort på hver av sine to meddommere før han satte seg litt opp i den sorte skinnstolen sin og kom med neste spørsmål: «Så herr Kvande, - De har altså kjøpt en av disse tomtene på denne øyen der nede i Bahamas?» Ola Kvandes svar ble uforglemmelig: «Ja! Selvfølgelig! Enhver normal type som har vorri på den derre paradisøya og itj kjøpe sæ en bætta må jo verra toillat!» Publikum i rettssalen begynte å trekke på smilebåndet nå og Kvande selv gikk ut av vitneboksen mens han la den sammenrullede «plakaten» opp på dommerens bord. Så rullet han ut til venstre og ba meddommeren som satt der om å holde fast, - så ut til høyre og meddommeren som satt der fikk samme oppgave. Nå var det et stort kart i fulle farger over hele Freeport Lucaya prosjektet de satt der og så på. Og Kvande selv begynte å peke og forklare. «Her ser dommeran det fantastiske kanal-prosjektet! Og her ligg golfbanen Shannon Country Club, - rett og slett et paradis i sæ sjøl!» Et øyeblikk lot både dommer Bugge og de to meddommerne seg rive med mens Kvande pekte på et annet område: «Og her ser dokker området der kjerringa og æ ska bygg oss et eget paradis på!» Dommer Bugge rettet på brilleglassene mens han sa: «Ja, - du verden, - det ser jo virkelig fint og imponerende ut dette!» Det var nesten like før bilselgeren Ola Kvande nå også ble en tomte-selger, 47


men så innså dommer Bugge at dette hadde gått for langt. Han ga Kvande ordre om å trekke seg tilbake til vitneboksen igjen. Men hele hans opptreden ble rett og slett en opplevelse for alle som var til stede. Da dommer Bugge og hans to med-dommere var ferdig med han, gikk Kvande ut av vitneboksen og mot døren ut av rettssalen. Mens han åpnet døren snudde han seg mot alle som var til stede og sa omtrent følgende: «Ja, ja folkens! Om ei ukes tid så reise no æ å kjærringa mi nerover te paradis-øya vårres igjen, - så får dokker bare sett her å frys dokker!» Den super røffe trønder dialekten hans hang igjen i rettssalen etter at han slo døren igjen etter seg. Jeg tror til og med dommer Bugge kunne tenke seg å bli med herr og fru Kvande for vi var jo kommet til November måned. Og det kan være en ganske kald, utrivelig måned i trønder-hovedstaden det. Min julegave fra by-retten i Trondheim i desember måned 1974 ble dommen jeg fikk på 30 dagers fengsel, - for som det stod i dommen; «Å ha forledet x antall nordmenn til å ha investert i tomter på øya Grand Bahama uten nødvendig lisens fra Norges Bank.» De av mine investors som politiet fikk tak på ved å sette opp en felle for dem fikk mindre bøter. En meget merkelig og for meg klart tegn på hvor råttent merkelig det offentlige systemet kan være var imidlertid dette: Alle av de investors som politiet «fikk tak på» og som hadde forpliktet seg til investeringer over $12.000.- (de fleste handlet kun om $3 - 4.000,-) fikk i tillegg til en bot, dispensasjon fra Norges Bank til å fullføre sine betalinger til selskapet slik at de unngikk å tape det de hadde investert! Men den «lille mann og kvinne» fikk kun en bot! Og tapte i tillegg det de hadde betalt så langt! Rettferdig? Nei, - men rettferdighet er ikke noe du bør søke hos myndigheter. Jeg tror denne opplevelsen med norske myndigheter så tidlig i livet mitt bidro til å forme meg og mine meninger om myndigheter generelt og fikk meg til å få opp øynene for hvordan ting fungerer. Lite skulle jeg imidlertid da vite at jeg hadde langt mer alvorlige opplevelser med myndigheter, politi og skattevesen i vente. Opplevelser som virkelig viste både råttenskap og mye verre ting om hvordan våre myndigheter alt for ofte behandler sine borgere.

48


Bak disse murene på Tunga Kretsfengsel ble jeg nødt til å bo i totalt 30 dager våren 1975. En opplevelse jeg egentlig kunne ha skrevet et eget kapittel om.

Jeg begynte å sone mine 30 dager ved Tunga Kretsfengsel utenfor Trondheim utpå våren en gang i 1975. En opplevelse jeg faktisk ikke ville ha vært foruten da den var både lærerik og interessant. Ikke så my lærerik på den måten som sikkert myndigheten ønsket dette opp-holdet skulle være for meg, - men langt mer fordi jeg ble kjent med andre fanger, deres historier og fordi det bare rett og slett var interessant å se og oppleve hvordan et fengsel fungerer på innsiden. En fange jeg ble spesielt godt kjent med var en ung mann som hadde tatt livet av en hel familie. Men han var også meget intelligent og var faktisk valgt til å være fangens talsmann i fengselet. Selv fikk jeg jobb som ansvarlig for kantinen hvilket inkluderte vask av gulv både i selve kantinen og i gangene utenfor. En sen ettermiddag mens jeg vasket gulvet i en av disse gangene kom en gruppe menn inn i gangen ca. 20 meter fra der jeg var. De kom gående mot meg og jeg så med en gang at han som snakket til de andre var ingen ringere enn dommer Bugge som ga meg min 30 dagers dom! Det viste seg at han var på en omvisning av fengselet sammen med fengsels-inspeksjonen. Da gruppen kom til der jeg stod med bøtte og kost kjente dommer Bugge meg igjen med en gang. Han stoppet opp sammen med de andre og sa:

49


«Nei men, er det ikke Normann da?» han smilte fra øre til øre og rakk ut hånden for hilse på meg. «Hvordan har din opplevelse her inne vært Normann?» fortsatte han. Jeg hilste selvfølgelig på han og svarte at jeg ikke hadde noe å klage på. Jeg hilste også på de andre mens dommer Bugge fortalte sine gjester litt om den «forbrytelsen» jeg satt inne for. Bare få år senere ble nok dommer Bugge en større ekspert på hvordan det var å ta sin straff som fange i Tunga Kretsfengsel. Han fikk også en dom på 30 dager for å ha kjørt med sin bil med alt for høy promille, populært kalt «fyllekjøring». Jeg dømmer han ikke for det, bl.a. fordi jeg vet han hadde personlige problemer. Og oppriktig talt, - fordi om han var dommer i min rettsak, - så tror jeg allikevel ikke at han personlig dømte meg spesielt mye heller. Ellers så sonte jeg min dom uten noen som helst problemer, jeg hadde nesten sagt med glede. Det fantes ingen negative stress-følelser knyttet til noe av dette. Jeg var jo egentlig ikke en gang uenig i dommen. Jeg var totalt uenig i loven, - men siden loven var som den var var det å sitte inne i 30 dager greit for meg. Noe helt annet hadde det vært om det samme politiet og de samme myndighetene hadde gått etter meg for ting jeg IKKE hadde gjort, - på forhånd dømt meg på et falskt grunnlag og forfulgt meg i flere år for dette. Hvilket var nøyaktig hva jeg ville få oppleve med en forferdelig historie som begynte bare ti år senere. En historie der norske myndigheter kom skremmende nær, ja faktisk kun sekunder fra å ta livet av meg.

Hvis du kunne tenke deg å hjelpe ved å donere et beløp til Helge´s crowdfunding-kampanje hvor du vil kunne få et GRATIS ferieopphold som takk for hjelpen, besøke disse websidene: http://fienden-innsiden.net http://fienden-innsiden.net/PTSD 50

Profile for Helge Normann

Fienden på Innsiden - Kapittel 3  

SOLEN GIKK NED PÅ GRAND BAHAMA OGSÅ! Februar 1970 til Mai 1973 Dette kapittelet beskriver en av de beste og mest eventyrlige historiene i H...

Fienden på Innsiden - Kapittel 3  

SOLEN GIKK NED PÅ GRAND BAHAMA OGSÅ! Februar 1970 til Mai 1973 Dette kapittelet beskriver en av de beste og mest eventyrlige historiene i H...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded