Page 1

1


Kapittel 2: Solen går alltid opp på Bahamas øyene!

September 1965 til Oktober måned 1970. Hvem er Helge? Denne boken blir også tildels en bok om min ganske utrolige livshistorie. En historie mange har bedt meg om å skrive en bok om, senest sommeren 2019. Når jeg så på grunn av den forferdelige historien som utløste det hele, (det som skjedde i september måned 2012) skal skrive om dette, innser jeg at det blir meget viktig å samtidig fortelle mye av resten av historien. Ikke minst for at leseren skal forstå litt mer om hvem jeg egentlig er? Hva er min bakgrunn og hvordan var min oppvekst? Og ikke minst, siden min PTSD diagnose ble «utvidet» til C-PTSD (Complex PTSD) så blir det viktig å forstå hva som ligger bak ordet «complex» her i mitt tilfelle. Med andre ord, - dette ble min katalysator til å skrive den boken som så mange har forsøkt å motivere meg til å skrive også mange år før høsten 2012. Det er for det første viktig for meg å understreke at jeg ble født inn i en god kristen familie som mine foreldres førstefødte. Det skjedde den 16. Mai 1947, to år etter at krigen var slutt. Min mors navn var Birgit og min fars navn var Odd, - Birgit og Odd Normann. Far var i mange år en ganske kjent, 2


suksessrik forretningsmann i foto-bransjen i Trondheim og et års tid før jeg ble født hadde de giftet seg og kjøpt en eiendom med navnet «Villa Lunden» som lå i et lite område like utenfor Trondheim sentrum kjent som Sorgenfri. Kun noen stenkast fra den meget kjente fotball stadion Lerkendal, senere gjort verdenskjent takket være Rosenborg. Hvilket Min fars karriere som forretningsmann startet i minner meg på de mange Trondheim sentrum med denne foto-butikken like gangene vi har sittet og spist før andre verdenskrig. Jeg husker fremdeles middag sammen en varm mange av historiene han fortalte om tyske sommerdag, med vinduet soldater og offiserer som ble gode kunder hos han i denne butikken. åpent, mine foreldre, min bror Erik, min søster Randi Kristin og meg selv og samtidig hørt jubelbrølene fra Lerkendal. Jeg tror mitt første skritt, eller jeg bør vel si første forsøk på å tjene penger fant sted da jeg fremdeles var kun 5 - 6 år gammel. Et forsøk som forøvrig ble en av min mors favoritt-historier når vi hadde onkler og tanter på besøk. En historie som begynte med at en av damene i nabolaget ringte på døren hos oss og mor gikk for å åpne. «Unnskyld meg fru Normann, - men er du klar over hva din lille sønn holder på med»? Min mor svarte som sant var at, - nei, - hun visste vel antagelig ikke det. «Vel, - han har vært og ringt på hos ganske mange nå og han forsøker å selge dødsannonser som om det var verdifulle jakke-merker!» Oppriktig talt, - er ikke så sikker på at jeg solgte et eneste merke. Men det jeg hadde gjort var å klippe ut døds-annonser som jeg så limte på kartong og klippet til så de ble til de omtalte «verdifulle jakke-merkene!» Da jeg kom hjem litt senere hadde nok både mor og far en aldri så liten alvorsprat med meg. Ikke lenge etter dette begynte jeg i 1. klasse på Nidarvoll Folkeskole og hadde sju år å se frem til på denne skolen. Til å begynne med gikk det meste 3


bra, - men etter 3 - 4 år begynte tegnene å vise seg. Jeg passet ikke helt inn, var kanskje noe annerledes enn de andre barna hvilket endte med at jeg ble et mobbe-offer. Det var samtidig med denne utviklingen at jeg 11 - 12 år gammel også begynte på mitt andre «forretnings-prosjekt»: Kanin oppdrett. Min unge «karriere» som kanin oppdretter startet med besøk på biblioteket i Trondheim der jeg lånte den ene boken etter den andre om kaniner og alt som hadde med oppdrett av kaniner å gjøre. Biblioteket var forøvrig et av mine favoritt-steder i Trondheim gjennom hele tenårings-perioden min. I en av disse bøkene fant jeg tegninger og forklaring på «hvordan bygge bur til din kaniner». Og det ble begynnelsen på min andre forretnings-virksomhet da bare uker senere et lite «bur-hus» med fire avdelte bur, hvert bur med nettingbunn og sove-kasse montert på baksiden stod ferdig for innflytting for mine første fire hun-kaniner. Jeg hadde verken erfaring som arkitekt eller bygnings-snekker, men var faktisk stolt over den jobben jeg hadde gjort. Lite visste jeg da over hvor raskt fire hunnkaniner kunne sørge for at «forretningen» min skalerte seg opp til uante høyder. Og like lite forstod jeg da om hvor mye jeg kom til å lære om sex fra disse kaninene.

Mine få år som «kanin-oppdretter» ga meg også den første undervisningen i det vi kan kalle for «seksual-livets gleder! Hjelpe meg hvor fort det gikk fra 4 - 70!

Vel, - for å gjøre en lengre historie kort, - jeg var i «kanin-bransjen» i litt over 3 år og hadde et sted mellom 60 og 70 kaniner på det meste. Hvilket mine foreldre antagelig syntes var mer enn nok og prosjektet ble avsluttet. Vi spiste imidlertid ganske mye godt kaninkjøtt til middag, spesielt det siste året. Som tidligere nevnt var min far en ganske godt kjent forretningsmann i Trondheim som eier at firma i fotobransjen. Firmaet hadde både en butikk på gatenivå og drev det ganske stort som grossist også. Så da jeg var passert 15 år ble jeg som følge av en spesiell opplevelse rett etter middag en dag veldig interessert i det far jobbet med. Min far hadde spist middag med oss og som vanlig gikk han inn i stuen og 4


satte seg ned i «fars stol» med vesken sin stående på gulvet. Jeg kom inn i stuen og så at han var i ferd med å rulle seg sin vanlige sigarett, hvoretter han bøyde seg ned og tok en firkantet liten pappeske ut av vesken. Jeg ble stående og se på mens han åpnet pappesken og tok ut et kamera pakket inn i plastikk. Sigaretten hans slapp røk ut i stuen mens han satt der og kikket og vendte på kameraet i hendene sine. Tok det opp til øynene, rettet det mot meg som han skulle ta et bilde av meg og sa: «Helge, - kom hit litt». Jeg gikk helt opp til min far, - mens han holdt kameraet i den ene hånden, rakte det ut mot meg og ville jeg skulle holde det i mine hender hvilket jeg gjorde. «Helge, - nå er du den andre personen i hele Norge som har holdt dette nye kameraet i dine hender!» Dette gjorde et helt spesielt inntrykk på meg den gangen som en ung gutt på bare 15 år. Og med denne opplevelsen ble jeg veldig interessert i det min kjære far arbeidet med. Kameraet var en helt ny modell av merket Canon som en av hans gode venner i bransjen i Stockholm, og som på det tidspunktet var den enste importøren av Canon i hele Skandinavia, hadde sendt til min far. Far hadde fått et tilbud om et sub-agentur for Norge for Canon´s produkter. Dette ble starten for meg og min store interesse for min fars forretning. Mitt kundeforhold til flere av Narvesen kioskene i Tr o n d h e i m b l e y t t e r l i g e r e forsterket da jeg etter dette ble e n f a s t k j ø p e r a v fl e r e amerikanske og utenlandske foto-tidsskrifter der jeg sugde til meg av informasjon om det som skjedde på det globale foto-markedet. Og av spesiell interesse ble forskjellige opp til da i Norge ukjente japanske kamera-merker. Jeg hadde allerede da begynt å tenke som så at min fars firma ikke burde være fornøyd med et «sub-agentur», men at vi burde gå direkte til fabrikkene i Japan og bli en virkelig foto-importør med eksklusive rettigheter!

5


Jeg husker så veldig godt når jeg kveld etter kveld satt ved kjøkkenbordet og studerte disse engelsk-språklige bladene. Faktum er at denne perioden ble noe av den viktigste perioden i mitt liv når det gjaldt min utdannelse i det engelske språk. For der satt jeg, med to - tre blader og Gyldendals «engelsk - norsk» ordbok mens jeg slukte alt fra test-rapporter til andre omtaler av det skjedde ute i verden i fotobransjen. Du verden! Det er mange minner som kommer tilbake når jeg skriver dette nå. Flere gode historier som kunne fortelles, historier om hvordan jeg sørget for at min fars firma fikk flere gode eksklusive agenturer for Norge. For kjente merker som Mamiya, Petri, Kowa, Sun, Slick, SunPack, og noen andre var alle merker som kom til Norge med Normanns Fotoimport AS som importør. Jeg skal imidlertid begrense meg til en kort historie her og nå når det gjelder Normanns Fotoimport AS: Jeg var nå 18 år gammel og sammen med en av fars ansatte, en ung gutt et par år eldre enn meg som het Steinar, la vi ut på vår første representasjonsreise til foto-butikker på strekningen Oslo - Kristiansand og så helt over til Stavanger. Vi kjørte i min fars Toyota Crown, - den første utgaven av denne japanske bilen som ble solgt i Trondheim den gangen. Før avreise hadde vi sendt ut et varsel til alle de butikkene vi skulle besøke. Et ganske lekkert kort i 4 farger med et bilde av en stolt katte-far sittende på et gjerde mens han så ned på mor og de fem kattungene med teksten: «Det må besøk til før det kan bli resultater!» Et ganske friskt utspill fra Normanns Fotoimport AS på den tiden, i 1967. Ideen var min, men det krevde litt overtalelse å få far med på at hans firma kunne sende ut et slikt kort. Som allerede nevnt, - det er mange gode historier fra den tiden som kunne ha blitt fortalt her. Men jeg vil kun avslutte historien om min karriere i min fars foto-firma med å nevne at mine ambisjoner kanskje var litt for store for min far. Og vi opplevde litt av det jeg kanskje kan kalle for «kollisjoner» oss i mellom. Hvilket igjen førte til at min far bestemte seg for følgende: 6


Helge måtte finne seg en jobb utenfor hans firma, med en sjef som ikke var hans far. Han og min mor forsøkte til og med å koble meg opp til noen andre kjente forretningsmenn i Trondheim på den tiden, - sikkert med de aller beste hensikter. Men jeg var overhodet ikke mottagelig for slike tanker! Jeg ville ikke kaste bort tiden min på en «seriøs jobb med fremtidsmuligheter» i et annet selskap, - da ville jeg heller finne en meg en helt annen mulighet der jeg kunne bli min egen sjef! Jeg var nå 21 år gammel. Og fordi jeg hadde behov for å tjene noen egne kroner tok jeg selv kontakt med en av fars forretnings-venner som jeg kjente ganske godt. Baker Ørvar Helgesen som drev «Brødfabrikken» i Trondheim på den tiden. Men i stedet for en jobb «med fremtidsmuligheter» fortalte jeg han at jeg kunne tenke meg å få meg en jobb som sjåfør hos han. Han lyttet til meg og ga meg jobb og dermed ble jeg en sjåfør som kjørte rundt i en Volkswagen kassebil med brød, rundstykker og wienerbrød som skulle ut til endel av byens butikker i det som ble «min rute» i denne jobben. Jeg hadde selvfølgelig absolutt ingen interesse verken for rundstykker eller wienerbrød. Vel, kanskje med unntak av noen få ganger da jeg rundt lunsjtid stjal et wienerbrød fra lasset. Nei, - i stedet ble det igjen byens Narvesen kiosker som fikk min oppmerksomhet, - denne gangen spesielt på onsdager da avisen International Herald Tribune hadde en annonseside for «business opportunities»! Og denne avisen ble kjøpt svært m a n g e g a n g e r, s p e s i e l t p å onsdager. Etter dagens jobb på Brødfabrikken satte jeg meg ned i en krok på Eriksens Konditori i Nordre Gate i Trondheim sentrum og studerte annonsene på siden for «business opportunities». Ofte, husker jeg, med en kopp varm sjokolade med mye krem på toppen. Så, - etter noen få måneder kom den annonsen som dramatisk skulle lede meg inn i mitt livs største eventyr så langt. Og hvilket fantastisk eventyr det ble for den unge gutten! Eller skal jeg si den unge mannen, jeg var jo blitt 22 år gammel den gangen. Min korte karriere som sjåfør i en eldre Volkswagen kassebil med brød, rundstykker og wienerbrød var i ferd med få sin avslutning. 7


Det var en ganske stor annonse fra et selskap med navnet Grand Bahama Development Co. Ltd. med Europeisk salgskontor i New Bond Street i London sentrum. Annonsen fortalte at selskapet var eid av et stort internasjonalt gruvedrift selskap notert på New York børsen som het Benguet Mining Corporation. Jeg kunne også lese at Grand Bahama Development Co. stod bak utviklingen av et gigantisk eiendomsprosjekt på øya Grand Bahamas et stykke utenfor Florida´s østkyst. Et prosjekt som ble omtalt som Freeport - Lucaya og som dekket utrolige 500 tusen mål land på denne øya. De søkte nå etter representanter i flere Europeiske land som fikk muligheten til eksklusive rettigheter for hvert enkelt land med det formål å bygge opp lokale salgs-organisasjoner i disse landene. Dette var en annonse som virkelig begeistret meg! Det lille jeg visste om Bahamas øyene fra før var Bahamas som et internasjonalt meget kjent skatte-paradis, hvilket var noe som passet godt inn i bildet og tiltalte meg fra mitt ståsted. Du forstår, - det var et eller annet ved meg som jeg begynte å oppdage en god stund før dette tidspunktet i mitt liv. Jeg ble meget tidlig også meget interessert i skatt og såkalt «skattepolitikk» og leste og studerte så mye jeg kunne om dette. Fordi om jeg nok den gangen ikke helt forstod hvor dette ville føre meg, skal vi si rent politisk, senere i livet, - så kom jeg til en forståelse, - en slags konklusjon som jeg formulerte i min egen setning, En setning pent skrevet ned på et halvt A-4 ark som fikk en plass på veggen i gutterommet mitt hjemme i Trondheim. På denne lappen stod det å lese: «Jo mer og høyere skatter og avgifter et lands myndigheter pålegger sin befolkning, jeg mindre og stadig mer begrenset blir også denne befolkningens FRIHET!» Og var det noe jeg tross alt virkelig hadde begynt å forstå allerede som en 18-åring den gangen så var det at jeg hadde et iboende spesielt sterkt behov for total selvstendighet og FRIHET! Men tilbake til annonsen i International Herald Tribune. Den samme kvelden brukte jeg en gammel skrivemaskin vi hadde hjemme og skrev et brev til kontoret til Grand Bahama Development Co i New Bond Street i London. Jeg hadde allerede en postboks på Øya Postkontor og da jeg med brød-bilen dagen etter kjørte innom for å hente min post, postla jeg også et brev til London i England. Det var ikke den første annonsen jeg hadde svart på, men denne gangen følte jeg sterkt at dette var noe helt spesielt, - dette var denne muligheten jeg hadde drømt om!

8


De neste 8 - 10 dagene kjørte jeg innom postkontoret hver eneste dag, - hver gang med en stadig større forventning. Og så, - jeg tror det var den 11. dagen, jeg åpnet luken i postboksen min og der lå det en stor, ganske tykk gulbrun konvolutt med engelske frimerker! Dette var svaret jeg ventet på fra kontoret i New Bond Street i London! Spenningen steg i meg mens jeg nesten løp tilbake til brød-bilen merket med reklame fra Brødfabrikken. Dette måtte jeg se nærmer på med en gang! Dermed startet jeg bilen og kjørte til en kafe like i nærheten der jeg i fred og ro kunne åpne konvolutten og se nærmere på innholdet. Og der ble jeg sittende ganske lenge mens jeg studerte noen av de fineste og mest spennende brosjyrene du kunne tenke deg om Freeport - Lucaya prosjektet på øya Grand Bahama. Med i konvolutten var også kart over hele øya og tomte-kart som viste et stort utvalg tomter spredt over det meste av de totalt 500 tusen målene som det totale prosjektet utgjorde. Spesielt la jeg merke til et kart som viste et fantastisk kanal-prosjekt, «The Freeport - Lucaya Waterway», som var gravd ut fra den ene siden av øya til den andre der du kunne kjøpe tomter for både eneboliger, leilighetsbygg og hotellbygg. Det hele var fantastisk, - et virkelig eventyr! Da jeg en halvtime senere igjen satt i bilen og kjørte tilbake til Brødfabrikken tenkte jeg på det brevet som fulgte med alle brosjyrene og resten av informasjons-materiellet. Der stod det at hvis jeg var interessert i å følge opp 9


Freeport - Lucaya Grand Bahama denne muligheten nærmere måtte jeg reise til London og møte ledelsen der i et personlig møte. Men, - hvordan i all verden skulle jeg få til det? Først av alt måtte jeg jo få fri fra jobben i noen dager, - og deretter, - en reise til London med hotel og det hele var ikke noe det var plass til på Helges budsjett den gangen, - spesielt ikke på en brød-kjørers meget beskjedne lønn i 1969. De neste 2 - 3 dagene kjørte jeg rundt i kassebilen min mens jeg tenkte og tenkte, - hvordan skal jeg klare å finansiere en tur til London? Og så, hvordan skal jeg forklare for Ørvar Helgesen, Brødfabrikkens eier og leder at jeg har behov for fri i noen få dager? Hvordan ville han reagere på at en av hans sjåfører ba om fri for å reise til London for å undersøke en forretningsmulighet han helt sikkert ville tro var absolutt «crazy!» Jeg så det for meg, etter at jeg hadde fortalt han at jeg kanskje skulle begynt å selge tomter og eiendommer på Bahamas øyene, at en av HANS sjåfører skulle begynne med det!? «Hva? Skal du Helge begynne å selge tomter på Bahamas øyene? Det er det mest dumme og fantasifulle tullet jeg noen gang har hørt!» Og deretter satt han der i den store kontorstolen sin i skinn og lo så høyt at de sikkert hørte det helt nede på gulvet. Til slutt kom jeg allikevel til den konklusjonen at jeg bare måtte spasere inn på kontoret hans og fortelle han sannheten. Og det var nettopp hva jeg gjorde. Først fortalte jeg han litt om min jakt etter en egen forretning å starte med ved hjelp av International 10


Herald Tribune. Så fortalte jeg om den annonsen jeg hadde kommet over ca. 3 uker tidligere inkludert om svaret jeg hadde fått fra London. Mens stakk jeg hånden min inn i den store gulbrune konvolutten og trakk ut et stort, lekkert informasjons-hefte i flotte farger som jeg ga han over pulten. Han tok imot det lekre heftet og ble sittende og se og bla i det en liten stund. Deretter så han opp og inn i øynene mine før han faktisk smilende sa: «Tror du virkelig på at du skal kunne lykkes i å selge tomter osv. til folk her i Trondheim, - tomter som ligger helt på andre siden av jordkloden på et sted folk flest her ikke en gang har hørt om enda Helge?» «Ja, - det tror jeg på herr Helgesen. Det er kanskje ikke så mange som har hørt om Grand Bahama enda, - men om ikke alt for mange år blir det helt vanlig for nordmenn å fly både til Florida og Bahamas-øyene. Jeg tror dette er fremtiden!» Han kikket ned i det flotte heftet igjen mens han bladde gjennom et par sider til før han sa: «Vel, - jeg må jo innrømme at dette ser utrolig fristende og bra ut. Hvor mange dager fri har du behov for?» «Jeg burde klare meg med tre dager» svarte jeg før jeg fortsatte: «Men det er en ting til, - jeg tenkte jeg også skulle spørre deg om det er mulig å få et forskudd på lønnen min til å finansiere en slik reise?» Nå var det nesten som om han hadde forventet at akkurat det spørsmålet skulle komme: «Hvor mye trenger du Helge?» «Vel, - jeg burde kunne klare meg med ca. 1.500 kroner svarte jeg»: Ganske mye penger i 1969. Og når vi regner netto etter skatt så ble 1.500 kroner noen få hundre kroner mer enn min netto månedslønn som sjåfør for Brødfabrikken den gangen. Men min sjef sa bare; «Ok!» - hvoretter han løftet av røret på telefonen og slo et nummer. Han ringte til sin bankforbindelse Forretningsbanken og da han fikk svar ba han om å få snakke med en spesielle person som han deretter sa følgende til: «Hei du! Det er Ørvar Helgesen her. Jeg har en av mine sjåfører sittende her og jeg sender han opp i kassen for å hente et kontant-uttak på kr.1.500,-. Kan du ha det klart innen en halvtimes tid?» 11


Så la han røret tilbake på telefonen og reiste seg, - mens jeg gjorde det samme. Jeg strakk hånen min frem over pulten og tok hans hånd i min mens jeg sa: «Tusen takk Herr Helgesen, - dette setter jeg virkelig stor pris på!» Han smilte og ristet hånden min mens han ingen smilte og sa: «Bare hyggelig Helge, - og gjør meg en tjeneste er du snill? Send meg og oss her på fabrikken et postkort fra London! Denne historien vil jeg at vi aldri skal glemme!» «Absolutt, - det skal jeg gjøre!» svarte jeg. «Og da er du tilbake på mandag morgen i uken etter neste?» spurte han? «Ja, - det er planen!» svarte jeg. «Ok, - kom opp på kontoret mitt da, - dette må jeg få høre mer om når du er tilbake!» Jeg formelig løp ned trappen til «gulvet» den gangen. Nå skulle jeg hente pengene og deretter dra til Winge Reisebyrå for å bestille billetter og hotellrom i London. Det første hinderet på veien mot å lykkes for å sikre meg rettighetene for Grand Bahama Development Company, Ltd. i Norge var overvunnet. London, - here I come! Jeg må understreke ordene «det første hinderet» da det skulle komme flere. Mens jeg satt ved pulten til min kontakt i Winge Reisebyrå skulle det imidlertid vise seg at jeg nok hadde vært litt for optimistisk hvis jeg trodde et budsjett på kun kr.1.500,- for reise Trondheim - London t/r pluss to døgns hotell-opphold skulle holde. Den gangen var det jo heller ikke noen flyselskaper som opererte i «lavpris» klassen. Derfor ble løsningen at jeg skulle ta tog til Bergen og fra Bergen ta en båt som gikk derfra over til Newcastle i England. Og fra Newcastle til London med tog igjen. Og så den samme reiseruten tilbake til Norge og Trondheim. Dette ville imidlertid ta minst en dag ekstra og jeg ble noen dager senere nødt til å spørre min sjef om å få en dag ekstra fri utover det vi hadde blitt enige om. Uansett, - på et absolutt minimum budsjett la jeg flere dager senere ut på denne reisen fra Trondheim til London. En liten opplevelse i seg selv den gangen og sent på ettermiddagen dagen etter kom jeg til hotellet mitt i London der jeg sjekket inn. Spenningen steg dramatisk i meg. I morgen tidlig skulle jeg møte sjefene på det Europeiske kontoret i London for første 12


gang. Kort tid etter at jeg hadde kommet til rommet mitt ringte jeg kontoret for å melde at jeg var ankommet London og klar til møtet dagen etter. Jeg fikk da vite at deres Europeiske salgssjef, Mr. Terry Moulton ville møte meg på hotellet for å spise frokost med meg neste morgen.

New Bond Street -London Og slik var det at jeg møtte med han som skulle bli en god venn og en mann jeg lærte mye av de neste 3 årene. En mann som gjennom denne perioden tilbragte mye tid sammen med meg både i Norge, i Sverige og på Grand Bahama. Men i første omgang skulle det vise seg at Mr. Terry Moulton var meget skeptisk til meg som en mulig eier av rettighetene for Norge. Etter frokost dagen etter tok Terry og jeg en «London cab» til adressen i New Bond Street. Og få minutter senere ble jeg ønsket velkommen av kontorets to toppsjefer, hvorav den ene var en tidligere «Police Commissioner» for den totale politi-styrken i Bahamas. Her hadde jeg også mitt første møte med sjefens sekretær, Maureen. En ung dame jeg etter hvert også skulle få et, skal vi si, spesielt forhold til. Det ble et for meg et usedvanlig spennende og givende møte. De viste meg bl.a. en fantastisk 16 mm. lydfilm om Freeport - Lucaya prosjektet, - og forklarte i detalj hvordan dette prosjektet ikke bare vare et vanlig eiendomsprosjekt på Bahamas øyene, - men faktisk også opererte under 13


lover og avtaler med myndighetene på Bahamas øyene som i praksis gjorde dem til en «egen liten nasjon» «på innsiden» av nasjonen Bahamas. Denne dagen ble det både lunsj og middag om kvelden. Jeg skulle reise tilbake til Newcastle på ettermiddagen neste dag og da vi skilte lag senere på kvelden etter en fantastisk middag, - ble jeg bedt om å møte på kontoret igjen tidlig neste morgen for avsluttende samtaler. Alt dette var selvfølgelig en fantastisk opplevelse for en meget ung mann som så langt i livet bare hadde nådd å bli 22 år gammel. Det var sent i November 1969 og jeg gikk til sengs full av tanker og opplevelser før jeg sovnet. Det var den neste dagen, ved 10-tiden på morgenen jeg fikk servert de neste to «hindrene» på veien til å kunne sikre meg rettighetene for denne fantastiske muligheten for Norge. Jeg fikk vite at de hadde diskutert meg seg i mellom og hadde besluttet at de, - til tross for min unge alder, - ville gi meg muligheten. Men, - det var to krav som første måtte oppfylles: 1: Jeg måtte bli med på en en-ukes visnings-reise fra London til Grand Bahama i slutten av Januar 1970. Dette ville selvfølgelig koste meg betydelig mye mer penger enn turen til London. 2). Etter denne turen, - jeg måtte være klar til å betale et garanti-beløp på hele US$5.000,- som en del av kontrakten for å få rettighetene for Norge! Et for meg sjokkerende stort beløp. Men, - allerede sittende på toget på vei tilbake til Newcastle hadde jeg i tankene begynt på oppgaven hvordan jeg i all verden skulle kunne finansiere alt dette? Turen til Bahamas alene tidlig neste år ville jo helt sikkert fort koste flere tusen kroner. Og så, - hva med mer enn kr. 30.000,- for deretter å sikre meg kontrakten med rettighetene? Jeg hadde ingen løsning, - men noen tanker hadde allerede begynt å forme seg i hodet mitt da jeg et lite døgn senere ankom Bergen med båten fra England. Så, - to - tre dager senere satt jeg igjen bak rattet i kassebilen min med brød og rundstykker bak meg i bilen. Det var blitt Desember måned og vinteren hadde begynt å komme i Trondheim med snø og is som hadde begynt å legge seg i gatene. Drømmen om en eventyr-reise til et varmt og fantastisk Bahamas ble bare sterkere. En løsning på hvordan jeg skulle finansiere en slik reise med en ukes opphold på Grand Bahama var fremdeles langt borte, for ikke å snakke om hvor totalt umulig det så ut å kunne bli i stand til å finansiere godt over 30.000 kroner etter at jeg kom tilbake fra denne reisen. Men, et problem, et hinder i gangen. 14


Både jul og nyttår kom og gikk uten en løsning i sikte. Selvfølgelig var jeg noen ganger innom tanken på å spørre min far om å hjelpe meg, - men akkurat det satt veldig langt inne da jeg fremdeles husker den uenigheten vi hadde hatt mange måneder tidligere som førte til at jeg måtte slutte i hans firma og endte opp som sjåfør for Brødfabrikken. Men så skjedde det noe bare et lite stykke ut i januar måned 1970. Far var i markedet etter å kjøpe en ny bil og en annen av hans forretnings-venner drev det ganske stort i bilbransjen. Ved middagsbordet den ettermiddagen fortalte han oss at denne mannen ville komme på besøk rett etter middag for å vise han en ny bil-modell han var interessert i å kjøpe. Og ganske riktig, - far hadde ikke en gang fått røkt ferdig sin vanlige selv-rullede sigarett den sene ettermiddagen før det ringte på døren. Det var Ola Kvande, en mann som forøvrig senere kom til spille en viktig og nokså spesiell rolle i Bahamasprosjektet mitt fra begynnelse til slutt. Herr Kvande hadde kommet med den nye bilen han ville at far skulle prøvekjøre. Tretti - førti minutter senere kom både mor og far samt Ola Kvande tilbake fra prøvekjøringen i den nye bilen. Og så, - etter nye ti minutter satt vi alle sammen i det vi kalte «beste-stuen» med mors kaffe og kaker servert. Det var alltid en meget fargerik opplevelse å være sammen med Kvande, - en mann som var kjent for sitt «friske» og ofte litt brutale språkbruk. En mann som ikke alltid stod for en opptreden man skulle forvente av en «seriøs og suksessrik forretningsmann». Så der satt vi og overhørte noen av hans fargerike historier, før han plutselig sier: «Ja, kona og jeg er drittlei de trønderske vinter-månedene og vurderer seriøst å kjøpe oss sted i syden, - et eller annet sted med sol og varme vi kan rømme til i de kaldeste månedene her hjemme.» Det sa «pling!» inne i hodet mitt. En ide begynte å formulere seg hos meg om hvordan jeg skulle løse finansieringsproblemet i forbindelse med reisen til Bahamas som nå bare var 2 - 3 uker borte. Når jeg satt i kassebilen min ved 11-tiden neste dag, - var ideen fullt utviklet og jeg hadde nettopp levert den siste leveringen til en butikk på ruten min den formiddagen. Dermed styrte jeg bilen på vei mot Kvande´s bilforretning på Lade.

15


10 - 15 minutter senere parkerte jeg utenfor det nye bil-bygget de hadde flyttet inn på Lade, tok tak i den etter hvert nå litt slitne gul-brune konvolutten og gikk inn. Jeg var allerede da på fornavn med eieren og gikk inn til resepsjonsdisken og så på damen som satt bak den: «Hei der, - er Ola inne nå?» Hun var nok vant med at folk bare omtalte sjefen som «Ola» så hun nikket og pekte i retning kontordøren som jeg allerede visste hvor var. Jeg takket henne, gikk bort til døren og kakket på før jeg åpnet den og gikk et skritt inn. Ola satt bak den meget store pulten sin i en stor sort skinn kontorstol.. «Nei, e det du som kjæm på besøk her Helge, - takk for i går!» Jeg satte meg ned i besøk-stolen hans, la den gul-brune, nå litt slitne konvolutten på pulten hans foran meg og svarte: «I like måte Ola! Tror det blir til at far kjøper den bilen?» «Ja, - det trur æ da! Far din e jo en smart mann!» svarte Ola med sin meget brede trønder dialekt. Han var så definitivt ikke kjent for å være en såkalt «fin-trønder»! «Ka e det du kjæm her for nå da Helge?» Han så på meg fra bak pulten sin og det han så var en ung sjåfør fra Brødfabrikken som satt der i sin blå, ikke helt rene frakk som alle sjåførene til baker Ørvar Helgesen kjørte rundt i. «Vel, - i går kveld snakket du om at du og kona di tenkte på å kjøpe dere en eiendom i syden?» svarte jeg. «Ja, selvfølgelig! Sjå bare på det drittværet utafor vinduet her!» Ola pekte ut på den store plassen med biler utenfor det store kontorvinduet sitt. Regnet pøste ned. «Forstår deg godt Ola!» svarte jeg og tok tak i den slitne gulbrune konvolutten foran meg på pulten hans. Jeg var litt glad for det forferdelige regnværet utenfor vinduet, - det var som om det dårlige været var helt på min side nå. Ut 16


av konvolutten trakk jeg det store og meget vakre heftet fullt av fargebilder fra Bahamas, - bilder der solen skinte fra en knallblå himmel. «Jeg har et fantastisk tilbud til deg Ola!» Den noe røffe eieren av bilfirmaet jeg befant meg hos strakk ut den kraftige labben sin og tok tak i heftet. Han så på det, - begynte å bla i det, - stoppet til og med på et par av sidene. Det ble helt stille en kort stund. «Ka pokker e det du vise mæ her Helge? Ka har du med det herre å gjør?» Han klarte helt sikkert ikke riktig å koble det fantastiske eiendoms-prosjektet han så på i de glans-fargede sidene i heftet jeg hadde gitt han med den meget unge sønnen til Odd Normann som ikke gjorde noe annet enn å kjøre rundt i en av brød-bilene til den kjente baker Ørvar Helgesen. Jeg forstod at her var det behov for en litt mer omstendig innledende forklaring. Dermed fortalte jeg han historien om hvordan min far og jeg på en måte hadde skilt lag da han ikke ville jeg skulle jobbe for han noe mer. Jeg fortsatte med å fortelle om hvordan jeg midlertidig fikk meg en jobb hos Ørvar Helgesen mens jeg samtidig var opptatt med å lete etter noe helt annet å jobbe med. Om hvordan jeg før jul fikk finansiert en tur til London for å besøke det Europeiske hovedkontoret til selskapet bak prosjektet, og om hvorfor jeg nå hadde behov for å få noen til å finansiere min nødvendige reise til Grand Bahama utenfor Florida kysten. «Det jeg foreslår for deg Ola, - er at hvis du nå er villig til å finansiere turen min til Grand Bahama, - så gjør vi følgende når jeg er tilbake etter at jeg har sikret meg avtalen om rett til å blir deres agent i Norge: Du og din kone velger dere ut en fantastisk tomt her ved dette kanal-prosjektet.» Jeg trakk en ny brosjyre ut av den gulbrune konvolutten der jeg kunne vise han et fantastisk kanal-prosjekt som delte hele Grand Bahama i to og der 17


tomter var til salgs på begge sider av en av de mange side-kanalene til prosjektet. Jeg pekte med fingeren på et tomte-kart som nå lå foran han på pulten hans mens jeg fortsatte: «Jeg gir deg tilbake 100% av min provisjon på en slik tomt, - hvilket gir deg omtrent to ganger mer tilbake enn det min reise med opphold vil koste meg.» Jeg hadde reist meg mens jeg viste han dette, - nå satte jeg meg ned i stolen igjen mens jeg ventet på hans reaksjon. Han fortsatte å studere kartet, - så tilbake på de vakre bildene i det lekre heftet igjen, før han så opp på meg og sa: «Dæven steike Helge! E du sekker på at du ikke vil begynn å selg bil her hos mæ i stedet? Kor my koste den turen dæ da?» Jeg hadde jo regnet litt på alt dette kvelden før, og hadde svaret klart: «Ca 10.000 kroner Ola! En tomt som den jeg viste deg på kartet har en pris på ca. 27.000 dollar og med dagens kurs og en provisjon på 10% blir det en tilbakebetaling til deg på ca. Kr. 19.000,-!» Han så meg inn i øyene i noe som føltes som en evighet før han åpnet munnen igjen: «Ok, - æ tar sjansen på dæ Helge!» Dermed trakk han ut en skuff på sin side av den store pulten, - stakk den kraftige hånden sin ned i den og kom opp med en bunke med penge-sedler. Han bladde av både hundrelapper og tusenlapper, skjøv en liten bunke penger over til min side av pulten mens han sa: «Nå mu du lov mæ at du ringer mæ med en gang du e tilbake Helge. Så kjem du hjem te mæ og kona og gir oss siste nytt fra den her paradis-øya di!» Jeg kunne nesten ikke tro det. Min plan hadde lykkes! Nå var det bare å kjøre over til Winge Reisebyrå i sentrum av Trondheim for å bestille flybillettene! Mens tankene på den fantastiske drømmereisen som nå så ut til å bli til virkelighet, - tok jeg pengebunken og putten den i bukselommen. Deretter reiste jeg meg, - stakk frem hånden min for å takke han og sa: «Tusen takk Ola, - dette skal du ikke angre på!» 18


Håndtrykket hans var hardt og solid da han tok hånden min i sin. «Når reiser du?» «Om mindre enn to uker» svarte jeg. Jeg hadde allerede fått beskjed fra London om at jeg måtte reise til London den 28. januar og at jeg skulle reise derfra sammen med en gruppe personer fra England. Jeg takket han igjen, - puttet brosjyrer, kart osv. inn i den gule konvolutten og gjorde meg klar til å forlate kontoret hans idet jeg sa: «Skal bare levere de siste wienerbrødene så kjører jeg rett inn til Winge Reisebyrå!» «Ok, - kos dæ og gjør itj nokka som æ itj ville ha gjort nå da Helge!» Ola Kvande smilte fra øre til øre mens han ønsket meg god tur. Men, - dette skulle bli bare begynnelsen på min historie med Ola, hans kone og en av hans i Trondheim meget kjente forretnings-venner. En historie som i forbindelse med Bahamas prosjektet mitt endte i en rettssal i Trondheim byrett for oss begge. Men ikke av en årsak som du er i stand til å tenke deg til i dag! Minutter senere kjørte jeg den gule Volkswagen kassebilen med wienerbrød, rundstykker og brød som flere butikk-eiere nå sikkert ventet mye på i kasserommet bak meg i bilen. Vinduspusserne jobbet hardt på frontruten foran meg mens jeg allerede drømte om en solrik paradisøy i Karibien som jeg de neste få årene skulle bli meget godt kjent med. Grand Bahama, - «here I come!»

Hvis du kunne tenke deg å hjelpe ved å donere et beløp til Helge crowdfunding-kampanje hvor du vil kunne få et GRATIS ferieopphold som takk for hjelpen, besøke disse websidene: http://fienden-innsiden.net http://fienden-innsiden.net/PTSD 19

Profile for Helge Normann

Fienden på Innsiden - Kapittel 2  

Solen Går Alltid Opp på Bahamas Øyene! September 1960 til Oktober måned 1970. Her kan du lære Helge bedre å kjenne gjennom de interessene h...

Fienden på Innsiden - Kapittel 2  

Solen Går Alltid Opp på Bahamas Øyene! September 1960 til Oktober måned 1970. Her kan du lære Helge bedre å kjenne gjennom de interessene h...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded