Page 1

1


Kapittel 1:

Solen gikk ned på et blunk og alt ble blekk-svart! September - November 2012. Hvordan kan jeg begynne å skrive dette kapittelet når jeg samtidig må innrømme at det er mye jeg overhodet ikke er i stand til å huske? Vel, - jeg kan gjenskape endel av innholdet i historien ved å gå tilbake i tid, - og så ut fra fakta fra bare 2 - 3 uker tidligere konkludere som følger: Det jeg skal beskrive nå skjedde i en eller annen by ved Svartehavet. Og siden jeg vet at det var i begynnelsen av september måned i 2012 så var det sikkert godt og varmt, solen skinte fra en blå himmel og jeg hadde vært et sted for å spise lunsj. Jeg var i begynnelsen på en lang ferie som min gode venn og lege i Trondheim i Norge, Ingard Ottemo, på det sterkeste hadde anbefalt meg sist jeg var på besøk i den gamle hjembyen min. Han så på meg, så at jeg var veldig sliten og sa: «Helge, - jeg tror det er fare for at du kanskje er i ferd med å gå på den berømte veggen. Du bør overlate ansvaret for den daglige driften i firmaet ditt til noen du stoler på og så ta en lengre ferie!» Gjennom de siste ca. 4 årene hadde jeg bokstavelig talt jobbet dag og natt med å bygge opp et selskap innen online reklame og media virksomhet fra absolutt intet til en virksomhet med noen få tusen kunder og flere millioner US dollar i omsetning. For meg var dette mye mer enn kun et firma jeg skulle 2


bygge opp, - det var et firma som endelig skulle gi meg tilbake alt jeg hadde opplevd av tap og svik tidligere i livet (noe denne boken vil beskrive i flere detaljer senere) og derfor sikre min alderdom og garantere for et liv utenfor Norge helt til den dagen Gud bestemte seg for å ta meg hjem til seg. Det var det firmaet som skulle gi livet mitt mening, - et firma jeg ikke bare skulle tjene penger på, - men mye viktigere, - et firma som skulle gjøre det mulig for meg å endelig bruke livet mitt til noe godt og positivt for mange andre mennesker. Alt dette etter oppskriften i en bok jeg hadde skrevet få år tidligere med tittelen «Making Money Doing Good!» Det skulle også bli det firmaet som skulle gjøre det mulig for meg å tjene nok penger til å betale tilbake penger til to personer som hadde satset opp mot 2 millioner kroner på meg i et helt annet forretnings-prosjekt. Et prosjekt som hadde med en fantastisk bok å gjøre, «People First» hvor også en «kristen forretnings-partner» var involvert som så til de grader også stakk sin kniv i ryggen min. En av flere historier som blir nærmere fortalt i et annet kapittel i denne boken. Som nevnt, - jeg var sikkert på vei tilbake til det hotellet jeg bodde i denne byen ved Svartehavet. Mener å huske jeg gikk gjennom en slags gå-gate med et levende folkeliv, - flere fortausrestauranter som jeg gikk forbi og der så jeg inngangsdøren til det lille hotellet mitt. To - tre minutter senere går jeg over gulvet i resepsjonen på vei mot heisen. (Jeg tror i det minste det var en heis i dette hotellet?). Uansett, midt ute på gulvet ringer min mobiltelefon. Jeg tar den ut av bukselommen og legger den til øret: «Hei, - er det du Helge? Dette er Per Jensen fra Norge!» Dessverre er jeg ikke i stand til å huske hvem «Per Jensen» var utover at han var en av våre beste kunder og brukere av systemet vårt i Norge. «Hei der!» - svarte jeg. «Hva vil du?» «Vel,-« hørte jeg stemmen hans si», «Er du klar over hva som skjer med selskapet ditt?» 3


«Hva mener du, - hva skjer med selskapet mitt?» svarte jeg tilbake. Jeg hadde stoppet opp midt på gulvet mens jeg snakket. Og der stod jeg fremdeles på det samme stedet mens jeg hørte på det som ble fortalt meg. Og i løpet av mindre enn et minutt gikk solen bokstavelig talt ned for meg., Jeg kollapset der jeg stod, - besvimte og falt sammen som en tom potetsekk. Det neste og eneste jeg kan huske, (utover det som ble fortalt meg på telefonen) var at jeg lå på gulvet og så opp i ansiktene på det jeg tror var tre personer. Den ene personen var den hyggelige kvinnen som brukte å sitte bak resepsjons-disken og som kjente meg som en av gjestene. «Mr. Normann, - are you ok? Should we call the ambulance for you?» Jeg tror jeg må ha fortalt henne at det antagelig ikke var nødvendig og husker vagt at jeg ble hjulpet opp på bena og at hun og en annen person gikk sammen med meg mens de støttet meg på veien opp til rommet mitt der jeg fikk lagt meg ned på sengen. Og der lå jeg mens jeg i tankene mine forsøkte å huske den sjokk-meldingen jeg hadde fått på telefonen fra Norge få minutter tidligere. En av våre mest verdifulle kunder i Norge fortalte meg at noen av mine beste «kristne venner og forretnings-partnere» rett og slett hadde stjålet hele selskapet fra meg! Et eller annet sa «klikk» i hjernen hos meg, - som om det var en liten eksplosjon i hodet mitt og jeg mistet bevisstheten og falt sammen som en sekk på gulvet der jeg stod. Vil det aldri ta slutt!? Dette var den TREDJE gangen i mitt liv at såkalte «kristne forretningspartnere» stakk kniven sin i ryggen på meg og fullstendig knuste alt jeg hadde jobbet for i flere år! Jeg begynte å gråte. Først rant tårene bare sakte fra øynene mine og nedover kinnene mine. Men så var det som om slusene åpnet seg og jeg gråt høyt og hemningsløst der på sengen…gråt og gråt…helt til jeg sovnet. Og etter dette 4


totalt sammenbruddet den dagen i første halvdel av september måned 2012 våknet jeg ikke igjen før ca. 2 måneder senere i Riga i Latvia. Omtrent to hele måneder er slettet fra livet mitt. Ca. 60 dager der det ikke er mulig for meg å huske tilbake på noe som helst. Et stort sort hull i livet mitt med et innhold jeg aldri mer vil være i stand til å huske hva var. Etter at jeg fire - fem måneder senere fikk diagnosen PTSD, - (det var første gang i mitt liv at jeg hadde hørt om denne lidelsen) har jeg forstått at et slik totalt tap av minne for en kortere eller lengre periode er helt normalt for personer som blir utsatt for alvorlig sjokk og får diagnosen PTSD. Høsten var så definitivt kommet til Riga. De mange uterestaurantene hadde stengt og pakket sammen stoler og bord og det var bare plattformene de hadde stått på som var igjen. Forberedelsen til et mulig snøfall var gjort og gamlebyen i Riga (The Old City) der leiligheten min befant seg i andre etasje opp fra en av de smale sidegatene, hadde mistet mye av sin sjarm. Tror det var da føttene mine tråkket over en av plattformene som tilhørte en restaurant i denne sidegaten at minnet mitt begynte å virke igjen. Det gjorde litt vondt å gå, - en eller annen smerte var tilstede flere steder i kroppen min på en gang. Og jeg kjente en ubehagelig sus i hodet som jeg ikke kunne huske å ha merket tidligere. Noen minutter senere sitter jeg på et av mine favorittsteder for å spise en meget god lunsj-rett de hadde der. Jag hadde spist den samme retten et stort antall ganger tidligere og ble visst aldri lei den meget gode smaken. Da serveringsdamen kom med menyen smilte vi til hverandre som gamle kjente og jeg sa til henne: «Godt å være tilbake her, - og gjett hva jeg ønsker å spise idag?» Hun lo litt, - tok til seg menyen igjen mens hun sa: «Jeg vet, - og du skal vel ha et glass Hoegaarden øl til som vanlig?» Jeg så opp på henne, smilte og sa: «Du har helt rett, - fint av deg å huske det!» «Vel, du var jo her så sent som i går og jeg serverte deg nøyaktig det samme da!» Og dermed snudde hun seg rundt og gikk fra bordet mitt.

5


I går? - tenker jeg? Var jeg her i går da? Jeg forsøkte virkelig å huske det men det var ikke mulig. Det var da det virkelig gikk opp for meg at jeg har levd i totalt mørke i mange uker og at det var kanskje først idag at jeg kom tilbake til meg selv. Hva i all verden er som skjer med meg? Flere dager senere hadde jeg vært i et møte i selskapets bank et lite stykke utenfor sentrum av Riga. Jeg hadde vært der i 1 1/2 time for å ordne opp med noen kontorer, betale endel regninger og i det hele tatt rydde opp i det som var nødvendig etter det smertefulle mytteriet to mer enn to måneder tidligere. Det var en dag med blå himmel og solskinn så jeg bestemte meg for å gå tilbake til sentrum. Og mens jeg gikk innover mot Old City igjen var det mange tanker som rørte seg i hodet mitt. Bl. a. denne tanken: Det var en liten men positiv overraskelse for meg at jeg nå, - etter å ha ryddet opp i det meste, - så hadde selskapet fremdeles nesten en halv million kroner igjen på konto. Og jeg husker jeg til tross for den fremdeles vanskelige og smertefulle situasjonen jeg befant meg i, - en situasjon der jeg fremdeles kjente smertene fra «kniv-stikket i ryggen», så var jeg i stand til å glede meg litt over dette: «Vel Helge», - sa jeg til meg selv. «Du har opplevd flere slike knivstikk i ryggen tidigere, men denne gangen har du i alle fall nesten en 1/2 million kroner i kapital som du sikkert kan bruke til å starte med noe nytt!» Fremtiden var, - til tross for det forferdelige overgrepet jeg sterkt følte jeg hadde vært utsatt for, - ikke totalt svart allikevel. Men i dagene som fulgte opplevde jeg stadig mer av smertene. En meget ubehagelig svimmelhet begynte å skremme meg også. Og så en dag, - og jeg kan ikke helt huske hvordan det skjedde, men en dag kom jeg igjen i kontakt med min gode venn Jan Ernst Gabrielsen på telefon. Så vidt jeg kan huske den første gangen jeg snakket med han siden mytteriet 2 - 3 måneder tidligere. Vi ble enige om å møtes å snakke ut om tingene, og han foreslo Rica Hotellet på Gardemoen hvor han skulle bo en natt noen 6


døgn senere. Dermed kjøpte jeg flybilletter, fløy fra Riga til Gardemoen og sjekket inn på dette hotellet et døgn før han skulle komme. Jeg må bare innrømme det. Jeg følte et slags ubehag ved å møte Jan Ernst igjen denne gangen. Antagelig fordi han var en av to personer jeg i august måned hadde overlatt mye av ansvaret for selskapet mitt til og jeg hadde kanskje en redsel inne i meg for å finne ut hvor mye han hadde vært involvert i det mytteriet som gjorde meg så veldig syk. I over et døgn lå jeg for det meste på hotellrommet i Rica Hotellet ved E-6 på Gardemoen helt alene mens jeg ventet på at Jan Ernst skulle ankomme. Vet ikke og forstod ikke riktig hvorfor da, - men smertene ble verre for hver time som gikk, og fortvilelsen jeg bar i meg ble sterkere jo nærmere jeg kom hans ankomst. Husker at jeg flere ganger brøt sammen og gråt alene på det hotellrommet. Natten ble en natt med svært dårlig søvn og jeg sov til langt utpå dagen dagen etter. Og da jeg våknet var det bare 8 timer til jeg skulle møte Jan Ernst i hotellets resepsjon. Hvor mye var han involvert i mytteriet og overgrepet mot meg bare få måneder tidligere? En stor del av meg ønsket ikke at han skulle være involvert i det hele tatt. Men, - en mindre trassig del minnet meg hele tiden på at han kanskje var det. Det var ingen tvil om at en form for stress eller mild angst var i bildet da hjertet slo fortere jo nærmere jeg kom tidspunktet da han skulle ankomme. Og til slutt var tidspunktet der. Jeg gikk mot han der han satt i en stol, han reiste seg og vi ga hverandre en rask klem. Jeg litt motvillig denne gangen, men det var ellers noe vi normalt alltid gjorde når vi møttes etter en stund. Så satte vi oss ned ovenfor hverandre. Og jeg tror samtalen begynte omtrent som følger: - «Så, - hvordan har du det Helge?» - «Dårlig, - meget dårlig Jan Ernst» - svarte jeg som sant var. - «Men du kan da ikke mene at dette har noe med selskapet ditt å gjøre Helge?» - «Jeg vet ikke Jan Ernst, - men en ting er sikkert,- jeg har blitt MYE - dårligere etter det som skjedde!» svarte jeg,- for på det tidspunktet hadde jeg jo ikke fått diagnosen eller noen form for en forklaring fra en ekspert. Deretter tror jeg det neste jeg sa var:

- «Men uansett, - det først og fremst Magnar gjorde var FRYKTELIG galt Jan Ernst! Det hadde han absolutt ingen rett til å gjøre!» - «Men Helge, - han gjorde jo bare det som var rett,- for å hjelpe deg!» 7


Da de ordene traff meg klarte jeg ikke mer den kvelden. Husker jeg begynte å kjempe med gråten der rett foran han, så jeg reiste meg og begynte å gå fra han for å gå rett tilbake rommet mitt. Men bare 10 - 15 meter borte begynte jeg å gråte. Tårene rant mens jeg forsøkte å holde det inne i meg og til slutt fant jeg meg selv igjen helt i enden av den lange gangen. Jeg hadde gått forbi alle rommene, inkludert mitt eget. Men gikk tilbake, fant mitt eget rom, og med tårene rennende nedover kinnene låste jeg opp døren, gikk inn og låste den etter meg. Kastet meg på sengen og lot alt bare komme ut i krampegråt. Hva i all verden er det som skjer med meg? Jeg hadde på dette tidspunktet ikke fått den for meg opp til da ukjente diagnosen PTSD og forstod ingen ting! Det ble et meget kort møte denne første kvelden. Han skulle jo bo på det samme hotellet så jeg traff han sikkert til frokost dagen etter. Som antatt møtte jeg Jan Ernst igjen til frokost dagen etter. Kan ikke huske mye av den samtalen vi antagelig hadde akkurat da utover at vi gjorde en avtale med Arvid, en annen god venn av meg, - broren til min lege og gjennom mange år fantastisk gode venn Ingard i Trondheim. Se eget kapittel om den fantastiske historien rundt Ingard og Arvid senere i denne boken. Derfor, - etter frokost sjekket vi ut av hotellet, gikk med koffertene våre ut til Jan Ernst sin bil og kjørte så ut på E6 i retning Drammen der Arvid bodde. Ved 1-tiden stoppet vi utenfor Langebru Gjestegård utenfor Hokksund der vi skulle møte med Arvid. Sammen med de uforståelige smertene følte jeg

8


også en ganske sterk depresjon men minutter senere satt jeg ovenfor Arvid og Jan Ernvist og vi hadde alle fått oss en kopp kaffe med vafler og syltetøy til. Sikkert p.g.a. av at min depresjon var tydelig å lese i ansiktet og holdningen min, ble det stille de første to minuttene. Men det første som deretter ble nevnt var i tilknytning til det som hadde skjedd med selskapet mitt. Og så vidt jeg kan huske startet det med at Jan Ernst sa: «Helge reagerer jo så voldsomt på det Magnar gjorde i september måned! Og jeg forstår det bare ikke!» Jeg så bare ned i bordplaten mens ordene hans hang igjen i luften. Det var andre gang det siste døgnet at Jan Ernst så klart sier hvilken side han står på! For meg var det en nesten surrealistisk opplevelse. Her sitter min kanskje beste venn og faktisk godkjenner at mitt selskap rett og slett ble stålet fra meg bak ryggen min! Fortvilelsen vellet opp i meg igjen mens jeg forsøkte å formulere følgende: «Du forstår bare ikke hvor utrolig mye som er blitt ødelagt for meg nå Jan Ernst! Og uansett hvor mye du forstår eller ikke,- jeg kan overhodet ikke forstå hvordan det er mulig for deg, med ditt kristne livssyn, å akseptere at noen du kjenner og har anbefalt ovenfor meg, - bare kan stjele selskapet fra meg?» Arvid sa ikke noe. Men Jan Ernst svarte meg med en tone i stemmen som om han var oppgitt over meg: «Men kjære deg Helge, - du har jo fortsatt selskapet ditt. Du kan jo fortsette å gjøre med det som du vil!» Jeg ristet på hodet mens jeg bare så ned i bordflaten igjen og kjente tårer renne nedover kinnene mine. Ordene til Jan Ernst fortalte meg bare hvor utrolig lite han var i stand til å forstå og jeg orket akkurat der og da ikke å kommentere noe mer. Jan Ernst fortsatte derfor: «Hør her Helge, - selskapet og ideen det var bygget på var jo din ide, - det var ditt konsept og på en måte DIN BABY! Derfor må du jo være glad for at din baby nå får et bedre og tryggere liv i Panama!» «Min baby» - ordene ringte i ørene mine. DET forstod han, - det aksepterte han. Og enda verre,- det var en «baby» som enda bare så vidt hadde begynte på sitt liv utenfor «mors mave». Men også en «baby» som brutalt var revet ut av armene til sin far, - gitt et helt annet navn og kidnappet helt til 9


Panama nesten 10.000 kilometer borte. Og alt dette 100% uten at moren, eller rettere sagt faren var blitt kontaktet eller spurt om noe som helst! Jo da, - jeg satt igjen med «selskapet mitt». Et selskap som gjennom kun noen få uker var tappet for mange hundre tusen kroner med Jan Ernst´s hjelp, - et selskap der den passord beskyttede databasen med alle kundeopplysningene var stjålet. Og alt dette i en situasjon hvor kundene var servert en ren løgn-historie om hvorfor de gjorde dette! Hvor mye tror du det selskapet var verd for meg i min livssituasjon akkurat da Jan Ernst Gabrielsen? Nå begynte det virkelig å gå opp for meg at Jan Ernst stod 100% på «mytteristenes» side, - at han med hud og hår ville forsvare det for meg brutale tyveriet som hadde funnet sted knappe 3 måneder tidligere. Jeg kjente en fortvilelse som hadde smerter, - en sjokkerende følelse begynte å fylle meg. Hvordan kunne dette være mulig? Hvordan kunne Jan Ernst, min kanskje beste venn gjennom flere år, forsvare det som hadde skjedd? Han var jo 4 år tidligere også en av de aller første personene jeg delta mine planer om det nye forretnings-konseptet jeg den gangen hadde under utvikling. Og han ble til og med med på det med noen få tusen kroner som en mindre investor. Da vi kanskje 45 minutter senere igjen kjørte ut på veien snakket vi litt om hvor dårlig det nå stod til med meg, - noe både han og Arvid helt sikkert uten problemer var i stand til å observere. Han mente at jeg trengte hjelp, - noe jeg sa meg helt enig i da jeg på dette tidspunktet virkelig følte at jeg fullstendig holdt på å miste kontrollen over meg selv. Fremdeles totalt uvitende om at det var PTSD som var i full utvikling hos meg. Jan Ernst foreslo å kjøre meg til Modum Bad, et kjent sanatorium som lå bare 30 minutter fra der vi var og jeg var helt enig. Det ble en virkelig mørk og trist sen november ettermiddag mens vi uten å si noe til hverandre begynte å kjøre mot dette kjente behandlings-stedet for mentalt utslitte mennesker. Men selvfølgelig, - å tro at det bare var å kjøre til et sted som dette å tro på at en innleggelse var mulig uten noen avtale på forhånd var naivt og derfor bortkastet både tid og bensin. Derfor var vi på vei tilbake til Drammen en liten time senere og jeg hadde avtalt med Arvid at jeg kunne overnatte hos ham mens Jan Ernst skulle kjøre sydover til Lyngdal igjen. Da jeg lå alene inne på det lille rommet Arvid mange ganger tidligere også har stillet til min disposisjon når jeg har oppholdt meg i Norge, gikk tankene 10


mine til Burundi i Afrika. I april måned besøkte jeg Afrika sammen med Jan Ernst, bl.a. for å introdusere konseptet vårt for mulige kunder og deltakere der og et av landene vi besøkte var Burundi. Her traff vi annen bekjent av Jan Ernst som heter Arne Sylta og i løpet av. 2 - 3 dager ble jeg ganske godt kjent med han. Arne hadde en ledende stilling i en bank i Bergen, - men jobbet også med utviklings-prosjekter i Burundi. Og før jeg reiste til Norge fra Riga hadde han ringt meg og invitert meg til å komme og besøke han og være hos han en ukes tid i Bergen. I morgen ettermiddag skulle jeg derfor ta toget til Bergen. Arne er en mann som med sin høyde har et hode som stikker opp over de aller fleste i en mengde. Derfor, - nå jeg utpå kvelden neste dag gikk av toget på Bergen jernbanestasjon var han lett å finne i det mylderet av mennesker jeg ut i. Han er en smilende og hyggelig mann og det ble et hjertelig gjensyn før han tok den store kofferten ut av hånden min og hjalp meg i retning bilen sin utenfor stasjonen. En liten time senere kjørte vi opp foran huset til Arne og hans familie et stykke nord for Bergen. Jeg fikk en virkelig god velkomst og alle gjorde sitt beste for at jeg skulle føle meg som hjemme. Og der ble jeg så i 7 - 8 døgn. Jeg slet med mine smerter, med søvn problemer, med svimmelheten, men hadde på dette tidspunktet enda ikke fått diagnosen PTSD. Faktum var, - den gangen i november måned 2012, hvis noen hadde nevnt PTSD for meg så hadde jeg ikke en gang forstått hva det var snakk om. Jeg forstod like lite av denne lidelsen da som jeg mistenker de fleste som leser dette forstår idag. Det ble søndag og Arne tok meg med i menigheten han tilhørte, en menighet som hadde lokaler på en skole, så vidt jeg kan huske, ikke langt fra der de bodde. Men da menigheten etterpå skulle drikke kaffe med wienerbrød til ble jeg dårlig. Veldig dårlig, - og jeg gikk ut og et stykke borte i lang gang fant en benk jeg kunne sette meg ned på. Og på denne benken satt jeg da Arne og noen andre fant meg 15 - 20 minutter senere. Jeg måtte tørke endel tårer ut av øynene, - tok meg sammen, - reiste meg og gikk ut i bilen sammen med dem. Et par dager senere inviterte Arne meg til en privat samtale mellom oss på kjøkkenet etter at jeg tidligere hadde bedt han om dette. Ønsket om å snakke ut om det som hadde skjedd litt mer enn to måneder tidligere var stort for meg. Men, jeg må innrømme at jeg bli litt skuffet. Etter at jeg i mange detaljer hadde forklart min sanne og etter beste evne 100% korrekte versjon 11


av det for meg forferdelige overgrepet (og tyveriet) som hadde skjedd,- fikk jeg nok ikke den reaksjonen jeg hadde håpet på. Jeg hadde nok håpet på litt støtte,- på litt forståelse, - og sikkert også en bekreftelse på at han var enig med i hvor fryktelig galt dette var. Men nei, det fikk jeg ikke. Jeg opplevde nok hans reaksjon mer som en forsiktig «tja, kanskje det» reaksjon. Hvilket i ettertid har vært den beste formen for reaksjon jeg har fått i det hele tatt fra andre kristne. Men, - når historien derimot blir fortalt til ikke kristne,inkludert profesjonelle forretningsfolk og flere andre, - da får jeg ganske nøyaktig den reaksjonen jeg i så mange år har hatt et så sterkt behov for å få fra kristne brødre og søstre også. Reaksjoner som, - «forferdelig!», - eller, «hvorfor saksøker du ikke disse folkene Helge?» Eller, - «det overrasker meg ikke, - jeg har også en historie eller to å fortelle om min egen erfaring med kristne forretningsfolk!» Den natten sovnet jeg ikke i gjesterommet i Arnes hus før etter at jeg hadde grått mine modige tårer. Gjennom alle disse årene kan jeg imidlertid huske to unntak når det gjelder reaksjoner fra andre kristne. Unntak som gikk mer i retning av hva jeg alltid har ønsket meg. Det ene av disse var også i Bergen noen få år senere da jeg var hjemme hos redaktøren i avisen Norge iDag, - Finn Jarle Sæle. Etter at jeg hadde fortalt ham historien min, ristet han oppgitt på hodet og var meget kontant i sin reaksjon:

-«Nei, nei, nei! Slik gjør man bare ikke! Spesielt ikke som kristen i forretning!» Nå må ingen som leser dette, - og spesielt ikke du Arne hvis du nå leser dette, se på denne delen av min historie og opplevelse hjemme hos din fantastiske familie som et angrep på deg. Du har jo ellers vært en av de 12


meget få som gjennom de 7 - 8 årene som har gått siden mitt hyggelige opphold hjemme hos deg, som har vist interesse for meg og min situasjon, og som til og med har gitt meg hjelp! Hvilket jeg har satt veldig stor pris på og som jeg for alltid vil være deg evig takknemlig. Et par dager senere kjørte Arne´s kone og datter meg til bussholdeplassen slik at jeg kunne ta bussen inn til Bergen den dagen jeg igjen skulle fly tilbake til leiligheten min i Riga i Latvia hvor jeg hadde bodd de siste 3 årene. Da jeg flere timer senere kom ut av ankomsthallen på flyplassen utenfor Riga og gikk mot den nærmeste av de grønne taxiene jeg var blitt så kjent med i denne byen, var det her og der spor av snø på bakken. Det begynte å bli mørkt da taxien 17 - 18 minutter senere stoppet utenfor inngangen til Rigas «Old City» der jeg hadde min leilighet. Jeg betalte sjåføren 10 Euro som inkluderte et par Euro i tips, tok kofferten i håndtaket og trakk den etter meg mens jeg gikk innover mot sentrum av «Old City». Idet jeg gikk forbi kaffebaren «Double Coffee» på høyre side kikket jeg inn i lokalet der mange mennesker satt ved bordene. Dette var et sted jeg hadde sittet mange, mange ganger de siste årene, et sted der jeg også hadde hatt flere møter og samtaler i forbindelse med selskapet mitt.

Et minutt senere gikk jeg forbi et torg der de allerede hatt satt opp mange av salgsbodene som var vanlig flere steder i Old City nær julen nærmet seg. Det var i slutten av november 2012 og julestemningen hadde begynt å vise seg i 13


sentrum av Latvia´s hovedstad. Det fikk meg til å tenke på julen igjen. Nok en gang blir det nok en jul alene, - en jul der min største og viktigste drøm fremdeles kun var en drøm: En jul sammen med min kjære, kjære Elena i byen Novosibirsk langt bortenfor Uralfjellene i Russland. Nå var imidlertid drømmen om min fremtid, min mulighet til å gi både meg selv, henne og hennes familie et bedre liv, foreløpig knust og totalt ødelagt. Fremtiden så mørk og usikker ut. Hva i all verden skal jeg gjøre fremover? Det var blitt helt mørkt når jeg låste opp port-døren til bygningen der min leilighet befant seg i andre etasje. Vel, - tenke jeg mens jeg gikk opp trappen. Jeg har jo 4 - 500.000 kroner på selskapets konto i banken. Det burde jo holde til å kunne starte med noe nytt? Men problemet var, - lite forstod jeg og lite visste jeg om hvor, i perioder, fryktelig syk og satt ut spill jeg ville bli takket være den diagnosen jeg fikk utpå nyhet 2013: PTSD - Post Traumatisk Stress Dysfunksjon. En diagnose som senere ble utvidet til C-PTSD, (C = complex) en mer alvorlig utgave av denne lidelsen. En sykdom og lidelse utløst av det sjokket jeg fikk bare litt over to måneder tidligere. Det øyeblikket i resepsjonen på det hotellet der jeg bodde som fullstendig slo av lyset hos meg da jeg falt sammen som en tom potetsekk på gulvet der jeg hadde stått da telefonen fra Norge kom:

- «Helge, - vet du hva som skjer med selskapet ditt?»

Hvis du kunne tenke deg å hjelpe ved å donere et beløp til Helge crowdfunding-kampanje hvor du vil kunne få et GRATIS ferieopphold som takk for hjelpen, besøke disse websidene: http://fienden-innsiden.net http://fienden-innsiden.net/PTSD

14


15

Profile for Helge Normann

FIENDEN PÅ INNSIDEN, - Kapittel 1  

Solen gikk ned på et blunk, alt ble blekk-svart! September - November 2012. Dette kapittelet handler om den delen av historien der Helge ko...

FIENDEN PÅ INNSIDEN, - Kapittel 1  

Solen gikk ned på et blunk, alt ble blekk-svart! September - November 2012. Dette kapittelet handler om den delen av historien der Helge ko...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded