Fienden på Innsiden - Kapittel 5

Page 1

1


Kapittel 5:

Også omtalt som «alle sykdommers mor!»

PTSD og C-PTSD, - bli kjent med den usynlige lidelsen, - en skade som ødelegger livene til millioner av mennesker hvert år. Norge, den 3. Desember 2020 Det tok lang tid fra jeg skrev kapittel 4 og til jeg klarte å begynne på dette kapittelet. Det meste av det jeg har skrevet av denne boken så langt gikk faktisk «lett og lekende» med unntak av forordet. Hver gang jeg skriver om meg selv og selve sykdommen PTSD blir det mye vanskeligere. Jeg gruer meg. Jeg utsetter det. Det er som om jeg ikke tør å nærme meg alle de forferdelige detaljene. Derfor har jeg nå i lang tid bare nærmet meg dette kapittelet i tankene mine, og hver gang har det bare ført til utsettelser. Men nå sitter jeg her og skriver som et resultat av at jeg IGJEN har hatt hva jeg vil kalle et voldsomt PTSD angrep! Det er heldigvis ikke ofte jeg får så STERKE angrep, - og det skjer nesten alltid kun i forbindelse med at jeg oppholder meg i Norge. Ekspertene forklarer meg at det nok skyldes at når jeg oppholder meg i Norge så befinner jeg meg for nærme kilden, for nærme årsaken til at jeg fikk min C-PTSD diagnose i første omgang for mer enn åtte (8) år siden. Men så langt har jeg i 2


alle fall klart å unngå innleggelse på sykehus denne gangen, - noe som har skjedd hele fem (5) ganger tidligere når jeg har vært i Norge. Siste gang var i Moss høsten 2019, bare uker før jeg igjen den gangen ble tvunget til å forlate Norge. Men den historien skal jeg forsøke å komme tilbake til i et annet kapittel. For ca. 5 uker siden kom jeg tilbake til Norge etter å ha oppholdt meg i Ukraine fra den 19. Desember 2019 og til slutten av oktober 2020. Returen til Norge var på en måte også under tvang takket være den såkalte Covid-19 krisen. Jeg berørte jo litt av dette i forordet mitt og vil som sagt komme tilbake til flere detaljer i et senere kapittel. Men her i Norge gjennomførte jeg først min «10 dagers karantene» hos min gode venn Daniel i Bergen. (Jeg ble forøvrig hos Daniel i ca. 3 uker.) Jeg har også vært en tur til Trondheim der jeg møtte min gode venn Ingard som også har vært min lege gjennom svært mange år og nå har jeg vært på besøk hos mine gode venner Lisbeth og Vidar i Kristiansand de siste 5 - 6 døgnene. Natt til sist mandag den 30. november kom «PTSD djevelen» til meg igjen. Og denne gangen ble «besøket» spesielt smertefullt. Ja rett og slett forferdelig! Smerter stort sett i hele kroppen, men spesielt mye og forferdelig smertefullt i lår og legger denne gangen. Tenk deg smerter som en slags ild som brenner i musklene dine og som kommer og går! Som ruller nedover fra hoftene så vonde at jeg til slutt gråter hjelpeløst i smerter, - jeg roper til Gud om hjelp, - og fortvilelsen ble total i går ettermiddag! Under slike angrep er det umulig å tenke klart. Denne gangen ble det også umulig for meg å stå oppreist, - ja, gjennom de siste tre 3


døgnene klarte jeg ikke engang å sitte og måtte bare gå til sengs der det kun ble LITT bedre. Jeg føler meg også så til de grader fryktelig alene, - ingen familie, ingen venner jeg kan «plage» med dette! Min egen sønn, min søster og en datter, jeg KLARER ikke, er rett og slett ikke i stand til å kontakte noen av dem! Det er både veldig trist og like vondt men jeg har for lenge siden forstått at akkurat det er et vanlig problem for de som har fått diagnosen PTSD. Dessverre hører jeg ikke mye fra dem heller, noe som sikkert har sin rot i at heller ikke de er i stand til å forstå PTSD. Og selv er jeg REDD for å oppleve mer mangel på forståelse fra den kanten. Nå ligger jeg her alene, på en fin liten hybelleilighet som jeg fikk flytte inn i for noen dager siden når jeg kom hit til Kristiansand. Smertene var rekordstore så jeg sendte en SMS melding til Vidar, forhørte meg om de hadde noe smertestillende i huset? Heldigvis hadde de det og Lisbeth kom inn til meg med fire (4) Paracet tabletter. Jeg satt på sofaen og gråt som et barn da hun kom og tenkte: Jeg kan ikke huske å så totalt ha mistet kontrollen over meg selv på grunn av mine PTSD smerter tidligere i mitt liv med C-PTSD. Lisbeth ga meg et glass vann og med tårene rennende nedover kinnene tok jeg to av de fire tablettene og svelget dem ned. Det var lenge siden sist jeg tok smertestillende for min PTSD. Gjennom det første året eller to svelget jeg nok ned mer Paracet og andre typer smertestillende enn hva godt var, og ble til slutt immun mot denne typen medisin. Slike tabletter sluttet til slutt å ha noen smertestillende effekt på meg overhodet og jeg kastet det jeg da hadde igjen i toalettet. Og etter dette har jeg til tross for MYE smerter klart meg uten. Vel, for å være ærlig, gjennom de fem årene jeg bodde i Spania brukte jeg alkohol som smertestillende, sikkert mye mer enn hva de fleste såkalte «kristne brødre og søstre» setter pris på å lese. Men nå var jeg i Norge og alkohol er MYE dyrere enn både Paracet og Ibux. Smertene var så store at jeg egentlig var klar til å be om å bli kjørt på sykehuset igjen. Nå håpet jeg imidlertid at tablettene ville virke igjen etter så mange år uten. Lisbeth spurte så om hun kunne få be til Gud for meg. Jeg ga med glede mitt samtykke og hun la hånden sin på skulderen min mens hun ba. Det føltes godt, - og i mitt stille sinn sendte jeg noen ord til Gud selv også. Ti minutter senere gikk jeg til sengs, utslitt men med med et godt håp for bedring. To Paracet tabletter og Gud ville sikkert gi meg den hjelpen jeg så desperat hadde behov for. Og mirakuløst nok, etter ca. 10 minutter sovnet jeg og «forsvant» på en måte inn i et «paradis» uten smerter. Ca. 1 1/2 time senere våknet jeg igjen. Smertene var praktisk talt borte! Da jeg et par minutter senere satt i sofaen i den lille stuen igjen kunne jeg ikke la 4


være å tenke: Nå da smertene var borte var det nesten som å ha kommet til en stille vakker paradis-bukt etter å ha blitt skylt i land fra et smertefullt stormopprevet hav! Takk Gud! Resten av kvelden ble smertefri og jeg gikk til sengs igjen med litt optimisme for morgendagen. Men da jeg våknet i formiddag, kjente jeg at litt av smertene var på vei tilbake. Samtidig fikk jeg også den nødvendige inspirasjonen og motet til å begynne å skrive på dette kapittelet. Mens jeg har sittet her og skrevet kommer imidlertid smertene tilbake for fullt. Sakte men sikkert ble kroppen full av de samme smertene og smerte-ilden i lår og legger ble FORFERDELIGE igjen! Fortvilelsen over alle de forskjellige helseproblemene min C-PTSD diagnose har gitt meg de siste åtte (8) årene ga meg nå også et sinne! Og i en kombinasjon av fortvilelse og sinne kunne jeg ikke la være å tenke: Hva kaller du en person som KJØRER OVER en annen person og STERKT SKADER vedkommende uten en gang å stoppe opp og be om unnskyldning? Hva med et ord: KRIMINELL!? Jeg gikk bort til kjøkkenbenken der de siste to Paracet tablettene lå i en plastpose og slukte begge to med et glass vann! Samtidig fortsatte jeg med å tenke: Hva kaller du en KRISTEN person som så alvorlig skader et annet menneske med sine handlinger, og som ikke en gang ber om unnskyldning? For ikke å snakke om når en slik person etter å ha gjort dette ikke strekker ut en hjelpende hånd en gang! Å sammenligne dette med en i beste fall farlig råkjører bak rattet på en bil som brutalt overkjører en person som blir liggende sterkt skadet igjen i veikanten uten å stoppe, - er etter min mening en meget god sammenligning. Spesielt når råkjøreren var klar over hva han gjorde! Hvor er den berømte «kristne nestekjærligheten» hos de ansvarlige? Både når det gjelder «overgriperen selv» Magnar Kongestøl og alt for mange andre kristne som i stedet for å virkelig bry seg, - heller ser ut til å fokusere på hvor viktig det er å få denne forferdelige historien «kostet under teppet»! Og noen av dem gjør det under dekke av at de ikke tror meg. De tror ikke at min CPTSD diagnose har noe som helst å gjøre med det som skjedde høsten 2012 da hodet mitt «eksploderte» og jeg falt sammen som en tom potetsekk på gulvet i resepsjonen på hotellet der ja da bodde. 5


Beklager, men jeg er så til de grader skuffet over alt for mange av mine såkalte «kristne brødre og søstre!» ——————————Under kan du lese en annen persons «historie» om en kvinnes kamp med PTSD. En direkte oversettelse av historien skrevet på engelsk her: https://adaa.org/living-with-anxiety/personal-stories/my-story-survivalbattling-ptsd Skrevet av P.K. Philips. Det er en vanskelig og evigvarende utfordring å leve med post traumatisk stress dysfunksjon, PTSD, en lidelse jeg har levd med for det meste av mitt liv. Jeg kan se tilbake på livet mitt nå og le litt for meg selv når jeg tenker på alle de mange menneskene jeg har hatt med å gjøre som for det meste har hatt den oppfatningen at jeg levde et perfekt liv. Jeg var ung, vakker og med mye talent, men totalt ukjent for dem så var jeg også totalt terrorisert av en fryktelig mental lidelse som jeg på det tidspunktet ikke hadde fått noe diagnose for. Først da jeg ble 35 år gammel fikk jeg endelig en korrekt diagnose. Samtidig vet jeg at det ikke er et eneste område av mitt liv som ikke har blitt sterkt berørt av denne mentale sykdommen. M i n P T S D b l e u t l ø s t a v fl e r e traumatiske opplevelser, inkludert fra en barndom med både fysisk, mental og seksuell misbruk, samt et fysisk angrep med kniv som etterlot med overbevist om at jeg ville dø. Etter dette angrepet ble jeg aldri meg selv. For meg fantes det nå ikke et eneste trygt sted å oppholde meg i hele verden, ikke en gang i mitt eget hjem. Jeg oppsøkte politiet som tok ned min rapport om hendelsen. Psykologer med voldtekt som spesialfelt kom for å 6


snakke med mens jeg lå på sykehuset, men jeg sa nei til å ta imot deres hjelp, overbevist som jeg var om at jeg ikke hadde noe behov for slik hjelp. En avgjørelse som over flere år skulle vise seg å bli den mest skadelige avgjørelsen jeg noen gang har tatt i mitt liv. Mange måneder etter angrepet på meg var jeg fremdeles ikke i stand til å lukke øynene uten å se ansiktet til han som angrep meg. Jeg led svært mye fra forferdelige «flashbacks» og sterke mareritt om natten. I mange år etter angrepet var det umulig for meg å sove alene i leiligheten min. Og jeg var som besatt opptatt av alltid å sjekke alle vinduer, dører og lås. Da jeg hadde blitt 17 år gammel opplevde jeg mitt først panikk angrep. Og få år etter dette tok det ikke lang tid før det ble umulig for meg å forlate leiligheten, mange ganger i perioder på mange uker hver gang. Hvilket brått satte en stopper for en på det tidspunktet gryende modellkarriere. Deretter, - dette ble på en måte «mitt normale liv». Flere år passerte så uten at jeg hadde noen symptomer i det hele tatt og jeg levde hva jeg trodde var et ganske normalt liv. Tenkte bare at jeg har et «panikk problem». Men så, - nok en traumatisk opplevelse førte til at min PTSD igjen slo ut i «full blomst». Det var nesten som om min fortid forduftet til intet og jeg var igjen tilbake til tidspunktet da jeg ble angrepet og voldtatt med bruk av kniv. Men nå fikk jeg i tillegg sterke ukontrollerbare tanker om at noen var i ferd med å tvinge seg adgang til huset vårt for å angripe min datter. Jeg så igjen bilder med voldelige handlinger hver eneste gang jeg lukket øynene mine. Jeg mistet fullstendig evnen til å konsentrere meg eller til å kunne lykkes med å fullføre de enkleste oppgaver. Normalt er jeg en ganske sosial person men nå sluttet jeg fullstendig med å forsøke å gå inn i nye vennskap eller på noen måte å involvere meg i samfunnet rundt meg. Jeg følte meg ofte desorientert, glemte hvor jeg var eller til og med hvem jeg var. Jeg fikk panikk når jeg kjørte på motorveien og ble etter hvert ikke i stand til å kjøre bil i det hele tatt. Og igjen kom min karriere til en brå stopp. Jeg følte kort og godt at jeg hadde gått fra forstanden! Til og begynne med lykkes jeg med å beholde masken når jeg var ute sammen med andre, - men så ble det igjen umulig for meg å forlate hjemmet mitt! Det var omtrent på dette tidspunktet i mitt liv at jeg endelig fikk en korrekt diagnose, - PTSD. Og jeg kan ikke på noen måte beskrive den enorme lettelsen jeg følte når jeg ble klar over at min lidelse var virkelig, - og at det også var mulig å få hjelp og behandling. For første gang på over 30 år begynte jeg føle meg trygg igjen. Med korrekt medisinering og ved hjelp av adferdsterapi kom jeg til en vendepunkt i mitt liv. Jeg ble i stand til å ta tilbake 7


kontrollen over et liv jeg totalt hadde mistet kontrollen over og begynte nok en gang å bygge opp min karriere som artist. Og idag, jeg føler faktisk at jeg til tross for min PTSD er i stand til å sette pris på livet igjen. Verden har blitt noe helt nytt for meg og er ikke lengre begrenset av de voldsomme problemene jeg hadde med angst og annet. Sannheten er, det forundrer meg stort å tenke tilbake til hvordan livet mitt var for 12 måneder siden og til å se hvordan det var blitt nå! For meg, (og alle andre PTSD offer) finnes det ingen total helbredelse. Men det er ting jeg kan gjøre for å sikre at jeg ikke behøver å lide så voldsomt mye som jeg gjorde før jeg fikk diagnosen PTSD. Jeg er ikke lenger i en livssituasjon der jeg lever på nåde på grunn av min lidelse og jeg ville ikke ha vært her i dag eller vært i stand til å skrive dette uten en korrekt diagnose og korrekt god behandling. Det viktigste å vite og forstå er at det er aldri for sent å søke hjelp! —————————— Tilbake til meg selv igjen: Jeg fikk diagnosen i januar måned 2013 hos en ekspert i Ukraine. Og fortsatte med en ny undersøkelse og bekreftelse hos en av Russlands ledende PTSD eksperter som ledet en spesiell klinikk utenfor Moskva få måneder senere. Men jeg har IKKE fått den nødvendige hjelp og behandling. Dette fordi min økonomi har gjort dette umulig og fordi jeg ikke bor i Norge og ikke kan bo i Norge. En forklaring på dette er allerede indikert tidligere, men blir bedre forklart litt senere i denne boken. 8


Når det ellers gjelder mine egne opplevelser med C-PTSD, her er en episode fra en natt i mitt soverom i leiligheten i Spania for 3 - 4 år siden: Et av mange kjente, meget smertefulle problemer i forbindelse med PTSD er EKSTREMT vonde og mange muskelkramper, leggkramper. Dette er ikke uvanlig hos mange mennesker som har kommet litt opp i årene, men PTSD versjonen av denne lidelsen opptrer i en klasse for seg selv. Du kan lese mer om problemet med PTSD og leggkramper og flere andre fysiske effekter for personer som lider av denne lidelsen her: https://www.marylandrecovery.com/blog/the-heavy-toll-of-ptsd-and-traumaon-the-body-and-mind Muskel-kramper er så til de grader også noe jeg har hele tiden, spesielt om natten da jeg mange ganger våkner med voldsomme krampe smerter i leggene. En natt var det så ille at jeg våknet mens jeg skrek høyt i smerter. Klok av erfaring hadde jeg bare en tanke i hodet: Kom deg opp på bena, stå på dem og strekk ut uansett hvor vondt det måtte bli! Jeg husker vagt at jeg var på vei opp for å lene meg mot veggen da smertene ble så voldsomme at jeg rett og slett besvimte, - stupte inn i murveggen i det mørke rommet med ansiktet først, og ble deretter liggende livløs på gulvet. Hvor lenge jeg ble liggende på gulvet har jeg ingen mening om, det kan ha vært bare i et par minutter, - eller det var kanskje i 10 - 15 minutter? Uansett, da jeg våknet og etter hvert med store smerter i ansikt og hode klarte å komme meg opp på bena, - strakk ut hånden for å slå på lyset, - da fikk jeg sjokk! Jeg hadde ligget der i en stor blodpøl på gulvet! Nattskjorten min var full av blod og jeg følte at noe var galt med tennene mine, og det ene øyet ville ikke åpne seg. Da jeg sekunder senere kom meg inn på badet og så meg selv i speilet fikk jeg nok et sjokk! Ansiktet mitt så ut som et blodig kjøttstykke. 9


Forsiktig og med smerter gjorde jeg mitt beste for å vaske og rengjøre meg selv for blod men det forbedret ikke hvordan ansiktet mitt så ut. Et stykke av en av tennene mine var også slått ut. De neste 3 - 4 ukene fikk jeg mange kommentarer fra folk jeg traff på i San Miguel de Salinas, den lille landsbyen der jeg bodde den gangen. Kommentarer med spørsmål om hva i alle verden det var som hadde skjedd med ansiktet mitt? For en gangs skyld kan du si at min PTSD lidelse også var synlig på utsiden! Problemer med ekstremt vonde leggkramper lever jeg imidlertid med den dag i dag, - sammen med alle de andre problemene min C-PTSD lidelse daglig gir meg. Men nå er det for det aller meste skjult for alle andre. ——————————Og så noen korte beskrivelser fra flere andre PTSD offer om hvordan de opplever sin livssituasjon med denne lidelsen. Disse er forøvrig hentet fra websiden http://fienden-innsiden.net: 1: «Mine mareritt om natten flyter over og inn i mitt daglige liv. Noen ganger når jeg våkner et stykke ut på dagen er jeg ikke en gang i stand til å vite om jeg er våken eller om jeg fremdeles sover. Opplevelsene føles så virkelige at jeg til og med føler de fysiske smertene fra dette. Og så, – når jeg sitter alene hjemme og noen kakker på døren min så kan jeg noen ganger bli livredd, – jeg begynner å skrike og rister ukontrollert der jeg sitter i sofaen.» — Will D. 2: «P.g.a. min PTSD diagnose har jeg ikke vært i stand til å jobbe normalt i flere år nå, hvilket har ført til en håpløs økonomi. Og er det en ting jeg kan underskrive på så er det at kombinasjonen dårlig økonomi og PTSD er en svært dårlig kombinasjon. Når jeg f.eks. skal betale en regning eller to gjennom internett-banken, så blir jeg livredd før jeg logger meg inn! Og klarer simpelthen ikke å logge meg inn og får dermed ikke betalt strømregningen.» — Richard S. 3: “Det oppleves som om du er livredd for et monster under sengen din, et monster som selvfølgelig ingen andre tror på. Det kan komme krypende ut og angripe deg år som helst, og de minste ting kan utløse denne forferdelige følelsen!» — Destiny B. 4: “PTSD kan være som et knippe med vonde nattlige mareritt om dagen. Jeg mister totalt kontroll over hvor jeg er, – og jeg mister meg selv i å huske. 10


Det er som om jeg ikke en gang er der hvor jeg faktisk er. Det oppleves så virkelig og så plutselig, – så våkner jeg og vet ikke en gang hvordan jeg kom dit hvor jeg nå ser jeg er.» — Nicole V. 5: “Noen ganger føles det som om du blir kjørt over av en bil, men du kan aldri se at bilen kommer. Den treffer deg med stor kraft, du blir slått til bakken og når du forsøker å komme deg på bena igjen kommer det bare en ny bil å kjører over deg like brutalt!» — Minister W. 6: «Surrealistisk, – det er ordet som kommer til meg oftest i forbindelse med denne forferdelige lidelsen. Du sitter f.eks. sammen med andre på en lunsjrestaurant i Spania, – du ler og «har det hyggelig» sammen med 4 andre, – men på innsiden føler du deg som absolutt dritt! Og så, – når du endelig er i stand til å låse døren etter deg i din egen lille leilighet får du et totalt sammenbrudd, – og gråter hjelpeløst som en 72 år gammel baby!» — Helge N. 7: “Ting som utløser de flere forskjellige plagene med PTSD kan komme fra hvor som helst til enhver tid…det kan være en lukt, – et blikk, . en drøm, – en vibrasjon, – eller hvordan et medmenneske snakker til deg eller behandler deg. Selv er du fullstendig ute av stand til å ha kontroll over dette, – uansett hvor hardt du forsøker. Du er simpelthen ikke i stand til å finne en «slå av» bryter!» — Mike T. 8: «Noen ganger får jeg sår på bena, stygge utslett i ansiktet, og voldsomme smerter i hver eneste muskel i kroppen! Jeg nektet først å akseptere at dette kunne knyttes til min PTSD diagnose, – men flere andre PTSD offer har bekreftet lignende problemer, – så jo, – det stemmer nok! Og siden, over flere år, har dette kommet tilbake mange ganger!» — Madelein C. 9: “Jeg ser hele tiden bakover over skulderen min, – og har STORE problemer med å stole på noen. Etter flere år med PTSD har jeg erfart at dette er noe det er umulig å gå vekk fra!» — Kathryn P. 10: “Det er som om du er stengt inne i en «tidsmaskin». Omgivelsene dine forandrer seg nok, – men du er for alltid stengt inn i en traumatisk tvangstrøye. Kraftige minne-blink går gjennom alle dine fem sanser, for ikke å 11


snakke om nattlige mareritt, – PTSD sluker i seg din totale tilværelse og aldri fordi du velger det!» — Corey L. 11: «Den personen, (Magnar K.) som var hovedansvarlig for hendelsen som utløste min C-PTSD lidelse har noen ganger kommet til meg om natten som et forferdelig, ubeskrivelig uhyre. Dette utløser et mareritt så kraftig at jeg våkner av mine egne skrik i den mørke natten. Og jeg vet at jeg flere ganger i ukontrollerbar redsel har ringt personer i Norge og lagt igjen, noen ganger sikkert skremmende meldinger på deres svar-system» — Helge N. 12: «Noen ganger er du så ufattelig redd for å gjøre noe, – som den enkleste oppgave i verden, – men redselen har full kontroll over deg og du får det ikke til! Som om du skulle til å åpne en dør til en forferdelig skrekk situasjon, men du slenger døren hardt igjen og løper vekk fra den!» — Josh P. ———————————Og helt til slutt: Det gjør faktisk litt vondt når dumme, tankeløse mennesker kommer med følgende kommentar til meg: «Hvordan kan du påstå at du har fått denne PTSD lidelsen som et resultat av et forretnings-prosjekt gikk galt Helge!? Du må da forstå at folk flest ikke tror deg på dette!? Så vidt jeg forstår er det noe soldater i krig med død og fordervelse kan få?» Vel, til tankeløse, ufølsomme idioter som sier og tenker dette, - her er historien til Dave. En forretningsmann i USA som også mistet sitt firma, - og som deretter opplevde at hans kjæreste gjennom mer enn 10 år forlot han for å gifte seg med en annen. Her er Dave´s historie:

En annen forretningsmanns opplevelser som førte til lidelsen PTSD: Dave´s opplevelse med traumatiske opplevelser var for han en meget vanskelig serie med følelsesmessige angrep på hans person over en periode på seks måneder. En serie opplevelser som startet med at hans gode venn Thomas Leonard helt uventet døde. Leonard var grunnleggeren av en organisasjon som var kjent som «Coach U» og er kjent som «far til det 12


meste som har med «coaching» å gjøre i verden». Leonard døde i 2003 i en alder av kun 47 år og etterlot selskapet sitt til Dave. Dave ble dermed kastet inn i denne ansvarsfulle jobben med for lite forberedelse og erfaring i det å lede et større selskap, for ikke å snakke om erfaring med å takle en serie juridiske utfordringer som skulle følge like etter. For ytterligere å forsterke sorgen fra det å ha mistet sin best venn og de meget stressende problemene problemene med flere søksmål, – så forlot Dave ́s kjæreste gjennom de siste 10 årene han for å gifte seg med en annen mann. Dette var en kvinne han hadde planlagt å gifte seg med. Alt dette ble ganske enkelt for mye for Dave og han klarte bare så vidt å holde seg selv gående inntil han omsider fikk et totalt sammenbrudd. Selv sa han: «Jeg klarte bare rett og slett ikke alt dette noe mer, – jeg var kort og godt klar for å forsvinne fra denne jorden!» Poenget med denne historien er at Dave fikk diagnosen PTSD etter hvert, og i en bok han senere skrev beskrev han mange av de samme symptomene som de Helge og hundretusenvis av andre PTSD offer sliter med. Dave fikk imidlertid etter flere år tilgang til profesjonell hjelp og 1. klasses behandling og ble etter hvert bedre, mye bedre. Her en litt mer detaljert versjon av den originale historien på engelsk: http://www.ptsdassociation.com/storiesb/2015/2/12/ um8vt2e89vny9yy13x8htvxps8cuz5

Hvis du kunne tenke deg å hjelpe ved å donere et beløp til Helge´s crowdfunding-kampanje hvor du vil kunne få et GRATIS ferieopphold som takk for hjelpen, besøk disse websidene: http://fienden-innsiden.net http://fienden-innsiden.net/PTSD

13