Page 1

SVERRE DIESEN

RAGNVALD H. SOLSTRAND

I. O. BUSTERUD OG T. HAAVERSTAD

side 4

side 16

side 34

Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?

Fortsatt store utfordringer

Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform

Norsk Militært Tidsskrift

INTERPRESS NORGE 0 2

9

770029 202907

Årgang 182 nr. 2 2012 Kr. 63,-

Forsvarets mediesenter/Ole Gunnar Henriksen Nordli

RETURUKE 35

Utgitt av Oslo Militære Samfund


NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Kommandørkaptein Ingeborg Mongstad-Kvammen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028

INNHOLD

GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831

• Redaktørens spalte

s. 3

• Sverre Diesen Manøverkrigføring i det 21. århundre: Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? s. 4 • Ragnvald H. Solstrand Fortsatt store utfordringer – tid for de tunge grepene s. 16 • Informasjon til medlemmene i OMS

s. 25

• Ingrid O. Busterud og Terje Haaverstad Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform

s. 34

• NMT Kadettspalte

s. 37

• Øystein E.M. Nåvik og Odd W. Ellevseth Et tilbakeblikk på Luftforsvarets barne- og ungdomsår

s. 38

• NMT bøker

s. 44

• NMT notiser

s. 50

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.

2


R E DA K TØ R E N S S PA LT E I det foreliggende nummeret av NMT tar general (p) Sverre Diesen til ordet for at Forsvaret, og da spesielt Hæren, må være langt dristigere i sitt omstillingsarbeid. Nye teknologiske muligheter må ikke brukes kun til å gjøre gamle ting på en mer effektiv måte, men å gjøre helt andre ting. Dette er den første av to artikler. I Ragnvald Solstrands artikkel “Fortsatt store utfordringer” følger han opp artikkelen som sto på trykk i nr. 4 2011, og som han vant prisen årets artikkel for. Som de fleste av NMTs lesere vet markerer man i år stort at det er 100 år siden militær flygning fant sted i Norge for første gang. NMTs bidrag i saken er å trykke en artikkel om litt andre sider ved Luftforsvarets virksomhet enn de som vanligvis trekkes frem ved slike jubileer. Forsidebildet viser en nylakkert F-16 som markerer 100 år med luftmakt i Norge. (Foto: Ole Gunnar Henriksen Nordli/ Forsvarets mediesenter)

NMTs beste artikkel 2011 Ved Oslo Militære Samfunds stiftelsesmiddag i mars ble tidligere avdelingssjef og plansjef ved FFI Ragnvald H Solstrand, overrakt prisen for årets artikkel i NMT i 2011. Solstrand fikk prisen for artikkelen “Om handlingslammelse og forfall Årets vinner: Ragnvald i Forsvaret” (NMT 2011 nr 4). Solstrand (Foto: NMT). Tilsynskomiteens begrunnelse var som følger: “Dette er en velskrevet og godt strukturert artikkel om et for tiden høyst relevant tema; planlegging og styring av en stor kompleks offentlig sektor som Forsvaret. Artikkelen trekker store historiske linjer og kaster lys over forhold i 15-årsperioden mellom de to forsvarskomisjonene av 1974 og 1990. Den er skrevet av en primærkilde som har stått sentralt i langtidsarbeidet i nærmere 30 år og blir på denne måten et historisk viktig dokument som forventes å bli mye referert til i framtiden.”

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler. 1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. 1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT . 1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett.

Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

3


Manøverkrigføring i det 21. århundre:

Er mekaniserte styrkers storh

General (p) Sverre Diesen er tidligere forsvarssjef og nå knyttet til Forsvarets forskningsinstitutt. Han er forfatter av boken Fornyelse eller forvitring – Forsvaret mot 2020 som kom i 2011, og har redigert boken Strategi, mellom vitenskap, intuisjon og etikk¸ som kom i 2012, og som anmeldes i det foreliggende nummer av NMT. Foto: Forsvaret/ Torbjørn Kjosvold

4

Militærhistorien kjenner flere eksempler på at ny teknologi har kastet rundt på tradisjonelle måter å føre krig på. Sverre Diesen tar i denne første av to artikler til ordet for at fremgangsrike omveltninger ikke følger automatisk av ny teknologi, men fordrer fremsynthet og dristighet. Man må se fremtidens muligheter, og man må tørre å gripe dem. AV SVERRE DIESEN

Første artikkel: Nettverksteknologiens konsekvenser

militære erfaringslover. Denne renessansen for militær teori var ikke noe eget norsk fenomen, men oppsto ute hos de store militærnasjonene og kom til Norge gjennom offiserer «Nettverksbasert organisering åpner som fikk utenlandsk stabsutdannelnye muligheter, og utfordrer samtidig se i disse årene. Ikke minst gjaldt tradisjonelle konsepter, kommando- det dem som ble utdannet i USA, og forhold, ledelsesformer og organisa- stiftet bekjentskap med dokumenter sjon. Det nettverksbaserte Forsvaret som den amerikanske hærens reglekrever derfor både konseptuell og ment Field Manual 100-5 Operations og Marinekorpsets tilsvarende Fleet organisatorisk fornying.» Marine Force Manual - 1 Warfighting. Stortingsproposisjon 73 S (2011-2012) Felles for disse var understrekingen På slutten av 80- og begynnelsen av av at de tidløse erfaringslovene ikke 90-tallet skjedde det en utvikling i kan brukes som en kokebok, men må de norske militære fagmiljøene der tolkes eller forstås ut fra sin tids forutforståelsen for taktiske konsepters setninger. Kunsten består i å se hvilke teoretiske grunnlag ble sterkt forbe- muligheter teknologi og andre betindret. Mens taktikk tidligere ble sett gelser i tiden gir for å realisere erfapå nærmest som et håndverk og ringslovene mest mulig effektivt med nedfelt som skjematiske handlings- hensyn til organisering, utrustning og mønstre i direktiver og reglementer, taktisk anvendelse av militære styrker. kom det inn en klarere erkjennelse Dette ble illustrert gjennom en rekke av at taktikk og troppeføring også må historiske eksempler fra ulike epoker, bygge på teoretisk innsikt. Taktiske med særlig forkjærlighet for tyskernes retningslinjer må tilpasses sin tids Blitzkrieg fra Annen verdenskrig. Det teknologiske og andre forutsetnin- tyske lynkrigskonseptet ble fremholdt ger, men samtidig reflektere tidløse som en nær ideell realisering av det


hetstid forbi? Gjennom å kombinere moderne sambandsteknologi og uortodoks bruk av panserdivisjoner oppnådde tyskerne i Den andre verdenskrigs innledende fase en militær effekt uten sidestykke. Foto: General der Panzertruppe Heinz Guderian (Deutsches Bundesarchive).

tidløse, teoretiske idealet, basert på riktig utnyttelse av sin tids militære spissteknologi. Hele denne omfattende teorien ble samlet i begrepet manoeuvre warfare eller manøverkrigføring, som skaper assosiasjoner til hurtige gjennombrudd eller forflytninger rundt motpartens flanker, inn på dypet av hans område. Dette vil, som i det historiske tyske eksempel, fremkalle et sammenbrudd i motpartens organisasjon når forsyningslinjer rives opp og kommandoplasser kjøres overende. Idealet er med andre ord ikke å vinne en rent materiell styrkeprøve ved å ha større evne enn motparten til å tåle tap. Idealet er å beseire motpartens vilje og tro på at hans egen operasjon kan lykkes ved å frata ham initiativet og berøve ham evnen til å påvirke situasjonen. En rekke billedlige fremstillinger understreket poenget – som ”krig mot motpartens nervesystem i stedet for hans muskler” eller analogier med en judobryter som bruker motpartens tyngde som et våpen mot ham selv ved å bringe ham ut av balanse. Som det praktiske instrument for å realisere denne tankegangen i vår tid fremsto naturlig nok

en modernisert utgave av Guderians og Rommels Panzerdivision – et mekanisert forband der alle troppearter samvirker tett, oppsatt på pansrede beltekjøretøyer som sikrer alle samme bevegelighet og beskyttelse. Dette forbandet vil kunne oppnå et operativt tempo som er høyere enn motstanderens, og fører dermed til at han etter hvert akkumulerer et etterslep i forhold til situasjonsforståelse og handling som leder til et sammenbrudd. I manøverteoriens terminologi kalles dette å ha en raskere beslutningssløyfe enn fienden, eller ”turning inside his OODA-loop”.1 Essensen av manøverteorien er således å eksekvere raskere enn motparten den sykliske prosessen som løpende operasjoner består av og som begge parter gjennomfører parallelt: Observere situasjonen, orientere seg i forhold til den, beslutte neste trekk og iverksette det – før prosessen starter på nytt med å observere den situasjonen som da er oppstått osv. I utgangspunktet var det på høy tid med en oppvåkning i både norske og andre lands fagmiljøer når det gjelder historisk basert forståelse av militære operasjoners rasjonelle hen-

sikt: Å destabilisere fienden moralsk fremfor å slite ham ned materielt.2 Også i Norge fikk vi etter hvert et dokument som hadde denne pedagogiske funksjonen, nemlig Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD). I den foreløpig siste utgave av FFOD (2007) blir det presisert i forordet at doktrinens hensikt ikke er å få offiserer som står overfor taktiske avveininger til å reprodusere de samme svarene – men til å stille de samme spørsmålene: Hvordan kan jeg i denne situasjonen realisere taktikkens grunntanke: Å utmanøvrere motstanderen både fysisk og psykologisk? Dette har kanskje vært vellykket dit hen at vi nå har offiserer som i større grad evner å se hvordan middelet – den militære enheten – skal anvendes for å nå målet – den definerte sluttilstand for oppdraget. Men dette er egentlig bare det interessante spørsmål så lenge utviklingen ikke endrer betingelsene for hva som er riktig middel – for hva som representerer den mest mulig ideelle kombinasjon av organisasjon, materiell og taktisk konsept for sin tid. Spørsmålet som skal reises i denne artikkelen er derfor om vi nå er i ferd med å forveksle vår tids middel – det mekaniserte all arms hærfor-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

5


”Fordi det ofte er vanskeligere å gjennomskue at de nye systemene egentlig har potensial for å revolusjonere hele krigføringen, blir de innledningsvis bare brukt til å forbedre den eksisterende måten å operere på.”

bandet, støttet av egne fly – med det tidløse målet, som er destabiliseringen av motpartens vilje til å fortsette operasjonen. I dagens diskusjon om norsk hærstruktur er det fortsatt sterk tro på en mekanisert brigade som svaret på morgendagens utfordringer. Da bør vi spørre oss om ikke både brigadenivå og mekanisering utgjør nettopp en avgrenset tidsepokes realisering av de tidløse erfaringslovene– men ikke er tidløst riktige svar i seg selv. Manøverteoriens vektlegging av samvirke mellom alle troppearter og forsvarsgrener er åpenbart en tidløs norm, demonstrert i slag og felttog fra antikken og frem til i dag. Men å binde dette prinsippet til et bestemt organisatorisk nivå – hos oss Hærens brigade – og forutsette at den skal være mekanisert kan være å generalisere utover denne løsningens historiske gyldighet. Vi vet allerede at informasjonsteknologien kommer til å endre Forsvaret i årene fremover, når vi gradvis etablerer et nettverksbasert forsvar (NbF) – jfr. LTP-sitatet over disse linjer. Spørsmålet som stilles i denne artikkelen er om ikke nettverksteknologien innvarsler en enda større endring enn den vi til nå har sett for oss, i både Norges og andre lands forsvar. Hypotesen er med andre ord at overgangen til et nettverksbasert forsvar innebærer at realiseringen av manøverteoriens kjerne – utmanøvrering og destabilisering av fienden gjennom en raskere beslutningssløyfe – må baseres på helt andre organisatoriske og taktiske løsninger enn dagens, for å være riktig tolket inn i vår tids forutsetninger. Den snart hundreårige storhetstid for det pans-

6

rede, all arms hærforband med stridsvognen som kjerne kan være ute, når det teknologiske gjennombrudd som i sin tid skapte det – bensinmotoren – etterfølges av en minst like revolusjonerende teknologisk nyvinning, nemlig mikroprosessoren og med den hele informasjonsteknologien. Artikkelen vil derfor ta opp diskusjonen om hva slags kombinasjon av stridsmidler og operasjonskonsepter som i lys av vår tids teknologiske utvikling representerer den logiske tilpasning til de tidløse taktiske eller operative erfaringslovene, avgrenset til høyintensitets strid. Denne avgrensningen er en naturlig konsekvens av at det fortsatt er høyintensive operasjoner, eller high end warfare, som dimensjonerer alle vestlige lands forsvar, inklusive vårt eget. Herunder vil det bli lagt særlig vekt på landstridsdimensjonen, som i vår tid dreier seg om å finne den optimale kombinasjonen av landog luftstridsmidler som til sammen påvirker situasjonen på stridsfeltet. Dette spørsmålet vil i den første av to artikler bli drøftet generelt, og i den andre med spesiell vekt på hva som vil være en rasjonell norsk forsvarsstruktur i fremtiden.

Sammenhengen mellom teknologiutvikling og manøverkonsept En riktig anvendelse av manøverteorien innebærer altså at kombinasjonen av organisasjon, materiell og taktikk representerer den for sin tid best mulige realisering av det teoretiske idealet. Men hva innebærer det i praksis å skulle finne en slik kombi-

nasjon? Finnes det en oppskrift eller en formel som kan benyttes når teknologiske nyvinninger skal analyseres i forhold til sitt potensial for konseptuell militær nytenkning? Noe skjema som kan benyttes slavisk finnes åpenbart ikke, men det er likevel mulig å identifisere noen holdepunkter ved å betrakte historiske eksempler. Et interessant fellestrekk synes å være at ny teknologi ofte får en umiddelbar og ganske opplagt militær anvendelse i form av nye våpensystemer og annet materiell. Men fordi det ofte er vanskeligere å gjennomskue at de nye systemene egentlig har potensial for å revolusjonere hele krigføringen, blir de innledningsvis bare brukt til å forbedre den eksisterende måten å operere på. Det er først etter noen tid man har sett at den nye teknologien rommer en mulighet for et konseptuelt kvantesprang. Et klassisk eksempel i så måte er nettopp stridsvognen, som innledningsvis ble sett på som et slags mobilt blokkhus som kunne bevege seg fremover i sneglefart foran det ledsagende infanteri, og støtte infanteriet ved innbruddet i det fiendtlige skyttergravssystem. Altså en forestilling om at det nye kjøretøyet kunne tilpasses den organisasjonen og det taktiske konseptet man hadde – et konsept som forutsatte en statisk fiende, og som dessuten hadde ført til nedslaktingen på Vestfronten under Første verdenskrig. Det var i første omgang bare noen få fremsynte personer som så at de virkelige mulighetene lå i det omvendte prinsipp: Ikke tilpasse stridsvognene til resten av organisasjonen, men resten av organisasjonen til stridsvognene, slik tyskerne etter hvert kom til å gjøre.


De lange spydene, piker, hadde vært svært sentrale i Alexander den Store falankser, og dukket på nytt opp igjen i renessansen. Etter at effektive kruttvåpen kom i tilstrekkelig antall mistet de sin operative funksjon, og ble redusert til mer seremonielle sammenhenger. Foto: Pikenerer i en re-enactment i Geneve i 2009 (Foto: Rama).

Det interessante historiske poeng er altså at det først har vært når en ny kapasitet skapt av et teknologisk gjennombrudd gjøres til kjerne i en ny organisasjon og et nytt taktisk konsept at det fulle potensial har vært frigjort. I det minste gjelder dette der det teknologiske gjennombrudd kan utnyttes på en måte som påvirker kampkraften direkte, for eksempel i form av nye våpensystemer.3 Dette forutsetter at organisasjonen bygges opp rundt det materiellet som er bærer av den nye kapasiteten, og at resten av strukturen konfigureres for å understøtte den nye organisasjonskjernen. Da teknologiutviklingen gjorde det mulig å lage håndholdte ildvåpen på 1600-tallet var det åpenbart et voldsomt fremskritt sammenlignet med de lansene – såkalte piker – som tidligere hadde vært fotsoldatenes hovedbevæpning. Det førte til at avdelinger med muskettbevæpnede soldater – musketerer – fortrengte pikenerene som kjernetroppene i datidens hærer. Pikenerene forsvant imidlertid ikke over natten, men ble gitt rollen som støtte- og beskyttelsestropper for musketerene i den fasen hvor de ladet om sine primitive skytevåpen og der-

for var sårbare for angrep fra rytteri eller andre fotsoldater. De mekaniserte manøver- eller kampavdelingene som i dag er kjernen i et landstridsforband reflekterer det teknologiske gjennombrudd som skapte dem – det vil si bensinmotoren. Det er altså en direkte sammenheng mellom selve teknologiutviklingen og hva slags materiell, organisasjon og taktikk den utløser for å realisere manøverteoriens tidløse prinsipper. Det var ingen tilfeldighet at konsekvensen av denne oppfinnelsen ble et operasjonskonsept og et forband bygget opp rundt et kjøretøy – stridsvognen – der den konseptuelle ide var basert på utnyttelse av den fysiske mobilitet kjøretøyene ga. Den utgjorde selvsagt et kvantesprang i forhold til fotmarsjerende eller hestetrukne avdelinger. Dette kan vi fremstille i en tabell slik: Teknologisk gjennombrudd

Muliggjort materielltype

Bensinmotor

Stridskjøretøyer

Informasjonsteknologiens betydning for manøverteorien Store teknologiske gjennombrudd, som oppfinnelsen av kruttet, dampmaskinen, telegrafen og sist bensinmotoren, har altså det til felles at de har utløst radikale endringer i måten å organisere, utruste og bruke militære styrker på. Endringene har imidlertid vært av forskjellig type, og har påvirket militære strukturer på ulike måter. Et fellestrekk er likevel at de har endret dem på en måte som reflekterer det opprinnelige teknologi gjennombruddets karakter. Kruttets oppfinnelse påvirket våpnenes effektivitet, og revolusjonerte både befestningskunst og operative konsepter gjennom økt ildkraft. Dampmaskinen muliggjorde både industriell masseproduksjon og jernbaner, og endret dermed styrkeproduksjon og logistikk dramatisk. Telegrafen muliggjorde Avledet konseptuell ide Utmanøvrering og destabilisering basert på overlegen fysisk mobilitet

Resulterende organisasjon Mekanisert «all arms» forband

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

7


“Poenget er ikke at informasjonsteknologien kan avskaffe krigens tåke.”

kvantesprang med hensyn til kommando og kontroll ved å overvinne en flere tusen år gammel begrensning, nemlig den at det ikke fantes noen annen måte å formidle ordrer og meldinger på enn med en ordonnans til hest. Bensinmotoren frembrakte kjøretøyer og etter hvert fly, og påvirket dermed operative forhold både praktisk og psykologisk gjennom mangedobling av den fysiske mobilitet. Samtidig er det verd å minne om at disse teknologiske gjennombruddene ikke var drevet av militære hensyn i utgangspunktet, eller hadde virkninger som var avgrenset til militærsektoren. De hadde sin opprinnelse i sivil utvikling, og hadde like store og større konsekvenser for de sivile samfunn. De militære implikasjonene var med andre ord bare et speilbilde av like store omveltninger på andre samfunnsområder, som industriproduksjon, transport, kommunikasjoner, sosiale fremskritt, etc. Det er altså grunnlag for å snu perspektivet og hevde at teknologiske gjennombrudd som er store nok til å endre andre samfunnsforhold fundamentalt, også vil endre militære organisasjoner tilsvarende. Hvis vi med det som utgangspunkt betrakter informasjonsteknologiens effekt på nær sagt alle sider av samfunnsutviklingen det siste tiåret – fra underholdningsindustri til medisinsk forskning, fra betalingstjenester til romfart – er det da sannsynlig at denne teknologien ikke bare vil påvirke, men fundamentalt endre militære organisasjoner og deres måte å operere på? Hypotesens svar på dette retoriske spørsmålet er som man skjønner Ja – det er ikke bare sannsynlig, det er nær-

8

mest uunngåelig. Det er faktisk slik at vi basert på en historisk betraktning må kunne hevde at bevisbyrden ligger hos dem som påstår det motsatte – at informasjonsteknologien ikke vil endre militære organisasjoner og deres anvendelse grunnleggende. Når teknologien ikke allerede har utløst slike endringer, er det av samme årsak som vi har sett ved tidligere historiske gjennombrudd – nemlig at vi innledningsvis ikke ser potensialet, og i stedet bruker teknologien til å foreta forbedringer i eksisterende strukturer og konsepter. Men dersom vi summerer forbedrings- eller endringspotensialet i alle de prosesser som påvirkes av informasjonsteknologien – sensorer og billeddannelse, informasjonsbehandling og -distribusjon, presisjonsstyring av våpen, etc. – hva er den akkumulerte effekten av alt dette? Det er i realiteten en radikal forbedring av det vi kan kalle organisasjonens lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet – av evnen til å finne mål, ta beslutning om å bekjempe dem og allokere best egnede effektor eller våpensystem til bekjempelsen – med dødelig presisjon. Vår egen og tidligere tiders hierarkiske oppbygging av strukturer der hver enkelt enhet bare har ansvar for en begrenset del av operasjonsområdet er jo i realiteten en konsekvens av deres begrensede evne til situasjonsforståelse og -påvirkning utover relativt snevre grenser. Dette har ført til at koordinering og prioritering av styrkeinnsatsen innenfor hele organisasjonen blir en tids- og arbeidskrevende prosess i staber på flere nivåer. Informasjonsteknologiens konsekvens er at disse prosessene i langt

større grad kan foregå i tilnærmet sann tid på tvers av teiggrenser, troppearter og forsvarsgrener. Det er denne effekten som muliggjør langt flatere organisasjoner enn før, og som opphever forestillingen om en binding mellom organisasjonsnivå og operativ effekt – i vårt tilfelle mellom brigadenivå og evne til integrerte landoperasjoner med alle troppearter. Denne forbedringen av lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet står ikke tilbake for den forbedring av den fysiske mobiliteten som fulgte av det forrige teknologiske paradigmeskiftet. I begge tilfeller dreier det seg om en størrelsesorden – om tigangen. Muligheten for en forsering av OODA-loopen og dermed en forbedring av det operative tempoet er derfor tilsvarende, forutsatt at vi evner å ta den konseptuelt riktige konsekvens av potensialet. Vi må med andre ord finne det operative konseptet og den strukturen som kan forløse mulighetene ved den nye mobilitetsdimensjonen, slik de tyske panserdivisjonene i sin tid var nøkkelen til et konsept basert på utnyttelse av forbedret fysisk mobilitet. Innvendingene på dette stadium av resonnementet vil normalt være at «fullkommen situasjonsforståelse er en illusjon, ingen informasjonsteknologi kan avskaffe krigens tåke, dette er ukritisk teknologioptimisme, det er en undervurdering av krigens menneskelige dimensjon» etc. Men poenget her er ikke at informasjonsteknologien kan avskaffe krigens tåke og erstatte den med fullkommen, sann tids situasjonsforståelse. Noe slikt forblir ganske riktig en illusjon. Men det er til gjengjeld heller ikke


“Det avgjørende er muligheten for å ha en situasjonsforståelse som ikke er fullkommen – men som er radikalt bedre enn motstanderens.”

avgjørende. Det avgjørende er muligheten for å ha en situasjonsforståelse som ikke er fullkommen – men som er radikalt bedre enn motstanderens, og derfor en beslutningssløyfe og en evne til å ta initiativet som i tråd med manøverteorien gir et akselererende operativt forsprang.

Organisatoriske konsekvenser – morgendagens manøverforband Vi er derfor tilbake til spørsmålet stilt over om hva slags kombinasjon av sensorer, effektorer og beslutningstagere som utgjør det mest mulig ideelle instrument for å realisere et konsept som utnytter overlegen lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet. Hva er morgendagens forband for optimal utnyttelse av informasjonsteknologien, analogt med panserdivisjonen som løsningen på 1930-tallet? Ut fra samme logikk som demonstrert ved tidligere omveltninger innebærer riktig utnyttelse av teknologien at organisasjonen må konfigureres rundt de enhetene som er bærere av den nye kapasiteten – den som den nye teknologien gjør mulig. Det betyr i så fall at kjernen i morgendagens operative struktur må være de enhetene som genererer den nye typen mobilitet. Det vil i klartekst si de avdelingene som har ISTAR4 -kapasitet, uavhengig av hvilken forsvarsgren de i dag befinner seg i. Det er med andre ord ISTAR-enhetene som blir organisasjonens manøverenheter og egentlige kampavdelinger, fordi det er dem som er i nærkontakt med fienden og engasjerer ham. Forskjellen er at engasjementet skjer med indirekte, avstandslevert ild i stedet for

med direkte ild fra våpen montert på manøverenhetenes egne plattformer eller indirekte ild fra våpen med relativt kort rekkevidde, som bombekastere eller artilleri. Den øvrige organisasjon vil foruten å avgi den avstandsleverte ilden støtte ISTARenhetene med andre tjenester, slik støtte- og forsyningsenhetene også gjør i dag. De ISTAR-kapable manøverenhetene vil for å redusere sårbarheten måtte operere spredt og i små grupper oppsatt på lette land-, sjø- eller luftmobile plattformer, og har som funksjon å finne og designere mål. Disse målene avstandsbekjempes med presisjonsstyrt ild fra systemer som også kan være land-, sjø- eller luftbasert. Bekjempelsen skjer ut fra de prioriteringer som den operative sjef til enhver tid fastlegger. Dette muliggjøres av et felles informasjonsog kommunikasjonsnettverk, som omfatter hele organisasjonen – sensorer, effektorer og beslutningstagere. Hele den organisasjonen som i dag er nødvendig for å understøtte et tungt, mekanisert hærforband, med feltartilleri, sambandsavdelinger, oppklaringsavdelinger, ingeniørtropper osv vil bortfalle eller bli radikalt forenklet, fordi morgendagens manøverenheter ikke trenger dem. ISTAR-enhetene er sine egne oppklarings- og sambandsavdelinger, ildstøtten kommer fra helt andre ledd i organisasjonen, behovet for ingeniørstøtte er nærmest borte osv. Bare behovet for et lett kampluftvern består nokså uendret fra dagens organisasjon, for å beskytte de små ISTAR-teamene mot spesielt helikoptertrusselen. I tillegg vil logistikkfunksjonene måtte tilpasses

et distribuert manøverkonsept, der manøverenhetene opererer i alle de tre fysiske domener – land, luft og sjø. De systemene som avstandsleverer den tunge ilden vil være tradisjonelle eller forbedrete systemer og plattformer, også de fra alle fysiske domener – multi-rolle kampfly, landbaserte missil launchere eller fregatter og andre kampfartøyer. Forsvarsgrenene vil med andre ord bestå som styrkeprodusenter, men den operative innsatsen blir enda mer felles enn i dag, fordi oppdragene i enda større grad gis på tvers av domenene. Dette betyr ikke at en nettverkssentrisk organisasjon bygget opp med ISTAR-enheter som manøver- eller kampavdelinger er uten svakheter. Manøverenheter som isolert sett ikke har hverken den direkte ildkraft eller den fysiske beskyttelse som de mekaniserte avdelingene de står overfor er sårbare. Beskyttelsen – og dermed overlevelsesevnen og den operative seigheten – må baseres på at ISTARenhetene er mange, at de opererer spredt, at de har taktisk mobile plattformer og at de er små og derfor har lav signatur sammenlignet med de avdelingene de jakter på. Den taktiske mobiliteten kan være basert både på lett- eller upansrede kjøretøyer, små fartøyer eller flygende plattformer som også kan være ubemannet. I tillegg behøver de ikke opptre slik at de har kontinuerlig direkte innsyn til målområdene, men benytte små ubemannede droner for overvåking og kun søke visuell kontakt for f eks sluttfasestyring av våpen. Logistisk understøttelse er dermed enklere hva angår volum, men til gjengjeld mer krevende nå det gjelder fremføring

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

9


Kjernen i den fremtidige landmakt kan ikke utgjøres av heavy metal, men må utgjøres av lette og mobile styrker med stor kapasitet innenfor ISTAR (intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance). Landstrid avgjøres ikke lenger av forsvarsgrenens egen ildkraft og pansring, men av dens evne til å håndtere store mengder informasjon. Bildet er fra vinterøvelsen Joint Winter i 2004. (Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold)

av forsyninger eller tilbakeføring av sårede. I tillegg kommer at det fortsatt er tekniske utfordringer som må overvinnes for å gi konseptet nødvendig effekt og robusthet i en situasjon og et stridsmiljø der fiendens mottiltak selvsagt må tas i betraktning. Men ingen av dem er av en karakter som tilsier at de ikke vil bli løst, og det innenfor en begrenset tidshorisont. Hypotesen er derfor ikke at et ISTAR-basert konsept er problemfritt, men at det uansett vil vise seg overlegent det eksisterende. Tradisjonelle, mekaniserte manøveravdelinger blir både for langsomme og for sårbare til å overleve og danne kjernen i fremtidens operative forband. Deres overlevelsesevne overfor direktevirkende våpen er basert på en blanding av bevegelighet for å begrense våpnenes treffsannsynlighet (phit), kombinert med pansring for å begrense killsannsynligheten (pkill), gitt at de likevel blir truffet. Overfor operasjonell eller avstandslevert ild er i tillegg beskyttelsen basert på at disse avdelingene kan flytte seg raskere enn targeting og allokering av slike våpen kunne gjøres i det gamle paradigmet. Målinformasjonen hadde med andre ord en tilbøyelighet til å bli foreldet raskere enn motstanderen kunne reagere på den. Men hvordan påvirker den nye teknologien disse faktorene? Realitetene er jo at forbedrete

10

sensorer og systemer for målfølging har økt phit dramatisk, samtidig som effekten av moderne ammunisjon gir en pkill som nærmest garanterer at et stridskjøretøy ødelegges hvis det først treffes. Alt som beveger seg kan ses, alt som kan ses kan treffes og alt som kan treffes kan ødelegges. Når responstiden for avstandslevert operasjonell ild i tillegg går ned fra timer til minutter eller sekunder, vil et mekanisert forband gruppert slik deres tradisjonelle stridsteknikk tilsier i dag kunne nedkjempes i løpet av like mange minutter som man før måtte bruke timer eller døgn. Dette betyr likevel ikke at dagens stridskjøretøyer umiddelbart bør smeltes om til spiker, eventuelt smis om til plogjern for dem som liker bibelske analogier. I likhet med den alternative bruken av 1600-tallets pikenerer kan det tenkes en rekke funksjoner hvor tradisjonell pansring og direkte virkende ildkraft fortsatt vil være viktig i en annen rolle. Dette kan for eksempel være i asymmetriske konflikter, hvor det ofte kreves robuste kapasiteter av denne typen. Ikke for å utkjempe de panserslagene som plattformene opprinnelig ble designet for, men for å gi beskyttelse mot veibomber og IED-er, kombinert med våpen som sikrer egne styrker effektiv ildoverlegenhet overfor lettere bevæpnede opprørsstyrker. Det

er en type kapasitet som har reddet mange soldaters liv – også norske – under operasjoner i Afghanistan. Sånn sett kan sirkelen kanskje sies å være sluttet, dersom den siste oppgave stridsvognen kommer til å løse på slagfeltet er den samme som den ble brukt til da den først dukket opp – som mobilt støttepunkt for lett infanteri. Det ville i så fall være en type skjebnens ironi som heller ikke er uten historiske paralleller. Dette er selvsagt ikke et resonnement som umiddelbart tiltaler fagmiljøene rundt dagens mekaniserte hæravdelinger. Men uansett tilhørighet til våpen og troppeart vil mange hevde at dersom det hadde vært dekning for en så dramatisk slutning med hensyn til mekaniserte avdelingers fremtid ville det blitt oppdaget andre steder enn i Norge, og på et langt tidligere tidspunkt. Det er likevel ingen automatikk i dette, av flere grunner. For det første er det som vist solid historisk presedens for at selv store og ressurssterke militærnasjoner ikke alltid ser det fulle potensialet ved ny teknologi innledningsvis. Dette har ikke bare å gjøre med vanetenkning eller mangel på kreativitet. Det har også en side knyttet til militære organisasjoners iboende konservatisme og uvilje mot å akseptere at premissene for hva som er tidsmessige og relevante kapasiteter endrer seg. Den naturlige reaksjon i et etablert fagmiljø når det dukker opp ny militærteknologi er jo «hvordan kan dette gjøre oss bedre» – ikke «hvordan kan dette gjøre oss overflødige». Dernest har de siste tyve års høyintensitetskonflikter utkjempet med tradisjonelle mekaniserte styrker


“Det er altså et historisk faktum at stater som har sett potensialet for konseptuell endring i teknologiske gjennombrudd har skaffet seg et operativt overtak som har avgjort kriger og felttog.”

ikke representert noen påminnelse om det gamle konseptets begrensning, og derfor heller ikke vært noe incentiv til fornyelse. I to Gulfkriger har vestlige styrker stått overfor den irakiske hæren, som har vært både stor og relativt velutstyrt, men basert på samme mekaniserte konsept og tankegang som de vestlige lands. I tillegg har den vært langt dårligere trent og ledet, og derfor også hatt lavere stridsmoral. Resultatet er derfor blitt slik det nokså forutsigbart måtte bli – en rask seier for vestlige styrker etter bare noen dagers konvensjonell krig. Men konsekvensen av dette er at utfallet bare har vært egnet til å bekrefte det eksisterende konseptets antatte overlegenhet. Et møte med et neste generasjons forsvar bygget opp som en nettverksorganisasjon rundt ISTAR manøverenheter, like godt trent og ledet innenfor et slikt konsept som de vestlige lands styrker innenfor sitt, kunne derimot ført til helt andre konklusjoner. Også på den måten gjentar historien etter Første verdenskrig seg – incentivet til selvransakelse og forbedring ligger ikke i seier, men i nederlag. Vesten har ikke gått på noe slikt nederlag i konvensjonelle eller symmetriske, høyintensitetsoperasjoner. Vestens tilbakeslag har kommet i de asymmetriske konflikter og counterinsurgency (COIN) operasjoner som ofte har fulgt etter at de konvensjonelle felttogene var vunnet. Derfor har også mesteparten av ressursene, oppmerksomheten og tankekraften vært viet lavintensitetskonfliktene, og hva som er relevant taktikk og strategi i den forbindelse. Det er gode grunner til fortsatt å bruke tid på det problemet, men en utilsiktet effekt av denne skjeve fordeling av oppmerksomhe-

ten er at fokuset på videreutvikling av konvensjonelle kapasiteter er blitt tilsvarende mindre. I sum fører altså iboende konservatisme og mangelen på konvensjonelle tilbakeslag kombinert med de asymmetriske utfordringene til forsinkelse av det som ellers hadde vært en raskere utvikling av nye strukturer for høyintensitetskrig. Det er en utvikling som antagelig hadde gått lenger i retning av «ekte» nettverkssentriske organisasjoner og konsepter. På dette grunnlaget kan vi nå utvide tabellen i forrige avsnitt med en linje som analogt med det gamle paradigmet illustrerer sammenhengene i det nye. Det er altså et historisk faktum at stater som har sett potensialet for konseptuell endring i teknologiske

kopiert oppskriften. Tyskland hadde stor fremgang med sin lynkrig i første del av Annen verdenskrig, men etter hvert som de allierte tok poenget og kom etter fikk tyskerne hendene fulle. Og når de langsiktige, strategiske forutsetningene i det lange løp også var på de alliertes side, kunne ikke all verdens operativ briljans forhindre et tysk nederlag. Det er derfor nødvendig å stille det samme spørsmål til denne analysen: Gitt at et slikt ISTARkonsept vil vise seg effektivt overfor en tradisjonell mekanisert motstander – hva vil skje den dagen konseptet eventuelt kopieres og begge parter er organisert og opererer ut fra det? Det er unektelig vanskelig å tenke seg et stridsfelt der begge parters manøverstyrker består av små ISTAR-enheter som jakter på hverandres stridsvog-

Teknologisk gjennombrudd

Muliggjort materielltype

Bensinmotor

Stridskjøretøyer

Utmanøvrering og destabilisering basert på overlegen fysisk mobilitet

Mekanisert «all arms» forband

Mikroprosessor

Sensorer Kommunikasjonssystemer Styringssystemer for våpen

Utmanøvrering og destabilisering basert på overlegen lokaliserings-, beslutningsog engasjementsmobilitet

ISTAR-forband som kontrollerer avstandslevert presisjonsild

gjennombrudd har skaffet seg et operativt overtak som har avgjort kriger og felttog. Men naturlig nok har ofte de samme statene eller aktørene i neste omgang blitt «the victims of their own success», fordi andre – ikke minst dem det gikk ut over i første omgang – er kommet etter og har

Avledet konseptuell ide

Resulterende organisasjon

ner og andre «high value targets» når ingen av dem lenger har den type forband. Svaret på dette paradokset får vi først når vi løfter analysen opp et nivå, fra det taktiske eller operasjonelle til det strategiske. For rene sjøog luftmilitære scenarier får ikke et

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

11


“Når de langsiktige, strategiske forutsetningene i det lange løp også var på de alliertes side, kunne ikke all verdens operativ briljans forhindre et tysk nederlag.”

annet analyseperspektiv noen umiddelbar konsekvens, fordi bekjempelse av slike systemer og plattformer ikke i samme grad avhenger av den strategiske kontekst. Men bruk av landmakt som politisk instrument er prinsipielt annerledes, fordi det forutsetter konsentrasjon av styrker på et avgrenset landområde, enten permanent eller forbigående. Om et landterritorium er konfliktens mål og rasjonale i seg selv, eller det bare er en arena der maktbruk for andre politisk formål utspiller seg, er i denne sammenheng av mindre betydning. Hensikten kan være å annektere deler av en fremmed stats territorium permanent, fremtvinge politiske konsesjoner ved en forbigående besettelse av et område eller fjerne et regime og bistå ved opprettelsen av et annet. Men dersom landstridskrefter først må brukes for å realisere maktbrukens politiske hensikt, forutsetter dette en konsentrasjon av slike styrker på et nærmere avgrenset område, i det minste for en begrenset tid. Selv i de tilfeller hvor det ikke ytes motstand i det hele tatt avhenger den politiske og psykologiske effekt av at den strategisk offensive part demonstrerer evne til å etablere

1

en form for kontroll over et landområde inntil effekten eller hensikten er oppnådd. Det betyr for alle praktiske formål at han vil måtte foreta den type konsentrasjon av styrker i tid og rom som uansett deres organisasjon og utrustning gjør at de danner mål for ISTAR-basert avstandsbekjempelse. Strategisk defensiv, derimot, forutsetter ikke en slik evne til konsentrasjon og fysisk kontroll. Dette følger direkte av de to hovedstridsformers grunnleggende forskjellige formål. Strategisk offensive operasjoner må ta hensyn til at deres hensikt er å oppnå noe, og at dette legger føringer på maktbrukens art og omfang. Strategisk defensive operasjoner, derimot, har bare som formål å forhindre noe. Det vil si at de ikke behøver tilfredsstille andre kriterier enn evnen til å ødelegge eller hindre den strategisk offensive parts operasjoner, så lenge de ellers kan holdes innenfor rammen av folkerett og andre politiske begrensinger. Det betyr at den defensive part kan oppfylle sitt effektivitetskriterium ved en distribuert evne til å ødelegge fra avstand de

styrkene som den offensive part ut fra sine kriterier er nødt til å konsentrere fysisk. Sagt på en annen måte vil den strategisk offensive part måtte tilstrebe ambisjonsnivået kontroll (control), i det minste for en avgrenset tid, mens det for den strategisk defensive part er tilstrekkelig å oppnå effektiv nektelse (denial) for å ødelegge angriperens kontrollambisjon. ISTAR-konseptet utnytter med andre ord det forhold at de to strategiske hovedformer for bruk av makt ikke er symmetriske i forhold til hvilket ambisjonsnivå de krever, og derfor heller ikke er underlagt de samme operasjonelle og taktiske begrensninger. ISTAR-konseptet har således den egenskap at det favoriserer strategisk defensiv foran strategisk offensiv. At militærteknologiske nyvinninger har en asymmetrisk effekt i forhold til stridsformene er heller ikke historisk enestående på noen måte. Det samme var tilfellet med både landminen og mitraljøsen, som begge bidro til å styrke defensiven i forhold til offensiven.

OODA = observe, orient, decide, act ”Moralsk” er i denne og senere sammenhenger ikke brukt synonymt med etisk, men betyr det som angår viljen, i motsetning til det materielle – altså det som angår den fysiske evnen. 3 Det må i denne forbindelse skilles mellom teknologiske fremskritt og teknologiske gjennombrudd. Et fremskritt innebærer en begrenset forbedring av eksisterende teknologi som bare har potensial til å rasjonalisere eller effektivisere eksisterende måter å operere på. Et gjennombrudd innebærer imidlertid at det oppstår ny teknologi med potensial til å endre eksisterende strukturer og konsepter grunnleggende. 4 Intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance 2

12


MINE AVOIDANCE AND NAVIGATION SONAR FOR SUBMARINES

SA9510S • • • • • • •

System overview

Wide coverage and high resolution Digital antennas Display bottom ahead of submarine Simultaneous mine seeking and navigation Alarms if object or bottom is too close Bearing and range to any point in view Automatic or manual start of tracks

www.km.kongsberg.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

13


LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR

Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner

Storbyens elektriker

* Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service

Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no

www.bns.no | salg@bns.no | 22 90 92 50

14


LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR

LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR

2

Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no

www.tine.no

Vi har avtale med FORSVARET

BYG

TEMPEST RUGGED Datautstyr

ENT

Mangeårig

WWW

bedriftssystemer.no

ww

Brynsengv. 2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30

Tillit i over 120 år...

TRANSPORT

AS

- Siden 1889 -

Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin

NORSK FLYTTEFORBUND

CCD Cameras

flytting@vinjes.no

72 900 900

Se mer om oss på...

vinjes.no

Mounts

Rang

www.janus.no www.janus.no

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

Tillit i

15


Fortsatt store utfordringer – tid for de tunge grepene

Ragnvald H. Solstrand er tidligere avdelingssjef og plansjef ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Forsvaret går vanskelige tider i møte. Til tross for den politiske retorikken; en varig balanse mellom mål og midler i forsvarsplanleggingen er ennå ikke nådd. Tiden er inne for de tunge grepene, skriver Solstrand i sin andre av to artikler om ”Langsiktig planlegging”. Første artikkel sto i NMT 4/2011.

AV RAGNVALD H. SOLSTRAND

Forsvaret kom ut av den kalde krigen med en struktur i total ubalanse og et trusselbilde som hadde lite å gjøre med de utfordringer som skulle komme. Forsvarskommisjonen av 1990 (FK 90) gjorde et tappert forsøk på å redde stumpene og stake ut en ny kurs. Budsjettene ble stabilisert på tilnærmet nullvekst, men den reelle kjøpekraften fortsatte å synke år for år. Det ble vanskelig å ta steget inn i en tid med et spekter av nye utfordringer som aldri ble styrende scenarioer for langtidsplanleggingen. Vi fant ikke svar på det grunnleggende spørsmålet om hvordan balansen på lang sikt skal være mellom hjemmeforsvaret vårt og våre internasjonale engasjementer. Gradvis kom noen av Forsvarets avdelinger med i flernasjonale operasjoner. Men dette ble gjennomført mye på ad hoc basis, og utfordringene ble etter hvert store. Denne artikkelen går inn på tre av de overordnede utfordringene Forsvaret må løse i årene som kom-

16

mer for å kunne stoppe den nedadgående utviklingen og etablere en stabil plattform for et forsvar som kan ivareta norsk sikkerhet. For det første må vi endre prosessene for å etablere strukturmål og bevilge midler, slik at vi kan skape grunnlag for en varig mål-middel-balanse i utviklingen av Forsvaret. For det andre må vi etablere en god og stabil balanse mellom hovedaktørene i Forsvarets planleggings- og styringssystem. Og sist, men ikke minst, må vi finne et velegnet og varig fundament for forsvarsviljen i vårt land med utgangspunkt i de overordnede verdier som vi vil verne om, og ikke i trusselscenarioer. Dette må også reflekteres i hvordan vi setter oss konkrete, langsiktige mål for forsvarsplanleggingen. For at denne drøftingen skal stå på et realistisk grunnlag og kunne bli til praktisk nytte, må jeg først streke opp hovedtrekkene i de tre mer eller mindre akutte utfordringene jeg mener Forsvaret i dag står overfor.


All makt i denne sal! Stortingspolitikere står ikke ansvarlig ovenfor noen andre enn sine velgere. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig i svært kompliserte spørsmål. (Foto: Stortinget).

Ferdig omstilt til innsatsforsvar? De siste 20 årene har Forsvaret vært inne i en kontinuerlig endring, eller omstilling som det offisielt heter. Denne prosessen har ikke vært styrt ut fra etablerte, langsiktige mål. Styrkemålene har konsistent vært for høye i forhold til det Forsvaret faktisk kunne kjøpe for med de årlige budsjettene. Målene har derfor fortsatt å skli nedover som en forsinket respons på reduksjonen i budsjettenes reelle kjøpekraft. Sammenliknet med de 20 siste årene under den kalde krigen har vi kanskje unngått å samle opp de dramatisk store sprikene mellom mål og bevilginger. Men vi har helt fram til i dag slitt med at midlene må fordeles mellom flere viktige og velbegrunnede mål enn de faktisk kunne dekke. Og konsekvensene har blitt akkumulert på en farlig snikende måte. Skulle forsvarsbudsjettet i år ha hatt samme kjøpekraft som budsjettene tidlig på 90-tallet, måtte det ha vært ca. 80 prosent høyere enn det faktisk er.

Konsekvensene av dette forsterkes av at Forsvarets utgiftstruktur innebærer svært mange langsiktige bindinger, slik at den reelle kampkraften vil være sterkt avhengig av om de siste få prosentene av budsjettenes kjøpekraft realiseres eller ikke.

Mislykket stabilisering Da St. prp. nr. 48 (2007-2008) for perioden 2009-2012 skulle utarbeides, var Sverre Diesen forsvarssjef. Han gjorde et helhjertet forsøk på å få de politiske myndigheter til å forstå at deres manglende prioriteringer ville føre til kollaps, og at dette måtte stoppes. Budsjettenes reelle kjøpekraft måtte, som et minimum, stabiliseres. I sin bok “Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020”, skriver Diesen at den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet langt på vei var enig i hans økonomiske vurderinger. Men heller ikke denne gangen var de innstilt på å satse på forslag som kunne ha endret Forsvarets karakter. I stedet ble det enda en unyttig for-

svarspolitisk utredning som munnet ut i en “ja takk, begge deler”-løsning. Budsjettenes kjøpekraft skulle opprettholdes, men all erfaring tilsier at kjøpekraft er et komplisert og tøyelig begrep. I dag vet vi at forutsetningen om å opprettholde budsjettenes kjøpekraft heller ikke vil bli oppfylt i den fireårs perioden vi snart har bak oss. Dette skyldes først og fremst at det ikke gis full kompensasjon for den teknologiske prisstigningen for avansert militært materiell og for økte kostnader til kvalifisert arbeidskraft. I min tid ved FFI ble det gjort kjøpekraftberegninger som, dersom vi bruker samme resonnement som da ble lagt til grunn, ville vise at omfanget av tapt kjøpekraft de siste fire årene er betydelig, kanskje så mye som 5-6 milliarder kroner.

En forsvarsstruktur på kanten av stupet Vi skal ikke glemme at mye er bra i det forsvaret vi har i dag. Men det er, mildt sagt, svært marginalt i stør-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

17


“All erfaring tilsier at selv meget velbegrunnede behov ikke har gitt Forsvaret tilleggsbevilgninger av tellende omfang.”

relse. Mange komponenter er på, eller kanskje under, grensen for det som er operativt og økonomisk forsvarlig. Sjøforsvaret har moderne fartøyer i et meningsfylt antall, men driftsmidlene har vært for små. Fregattanskaffelsen var svært krevende. Investeringene gikk på bekostning av flere andre viktige behov, spesielt i Hæren. I tillegg var det en stor belastning på anskaffelsesorganisasjonen. For å få noe igjen for disse innsatsfaktorene, må vi sørge for å finne gode oppgaver for de nye fregattene, og for at vi har råd til utdanning, øving og operativ bruk. Det samme gjelder de nye kystkorvettene. Men her er det kanskje lettere å se for seg et tilstrekkelig bredt spekter av viktige oppgaver. Luftforsvaret er midt inne i sitt “fregattprosjekt”. F-35-anskaffelsen blir i enda større grad et “være eller ikke være” enn fregattene var for Sjøforsvaret. Et luftforsvar uten kampfly av høy kvalitet er nærmest utenkelig. Det økonomiske omfanget er vesentlig større, med tilsvarende større konsekvenser for andre styrkekomponenter. Da vi anskaffet F-16 for 30 år siden, tok programmet 60-80 prosent av Forsvarets investeringer over en periode på 7-8 år. Det gikk først og fremst ut over moderniseringen av Hæren. For F-35 er det ingen mulighet for å dekke investeringene innenfor de budsjettrammer Forsvaret i dag ser for seg. I Forsvarssjefens militærfaglige råd, som ble offentliggjort i november 2011, foreslås det en anskaffelse på totalt 52 fly til en kostnad på 60 milliarder kroner. I tillegg kommer nettokostnader til ny kampflybase på 5 milliarder kroner. Hovedtyngden av

18

kostnadene vil komme over 8 år, fra 2014 til 2021. Om inndekningen av disse kostnadene kan vi lese følgende: «For å dekke inn merbehovet anbefales det en styrking av forsvarsrammen i perioden 2013-2021 på totalt 37,5 milliarder kroner». Ordet «merbehov» viser til følgende utsagn i St. prp. nr. 48, som ble vedtatt i 2008: «Det legges foreløpig til grunn at det kan avsettes ca. 24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen til anskaffelse av nye kampfly – gitt at øvrige forutsetninger i planleggingen holder» All erfaring tilsier at en god del av forutsetningene i planen fra 2008 ikke vil holde, og at det faktiske merbehov vil kunne ligge i området 45-50 milliarder kroner. Dette innebærer i gjennomsnitt en økning i de årlige tildelingene til Forsvaret på omkring 6 milliarder kroner, eller ca. 15 prosent, gjennom en periode på 8 år. Med de økonomiske utfordringer vi i dag står overfor, og den harde kampen vi må forvente om veksten i budsjettene i offentlig sektor, er det absolutt grunn til å stille spørsmålstegn ved realismen i denne forutsetningen. Dette er nok Regjeringen fullt klar over. I Prop. 73 S (2011-2012), som nylig er lagt fram for Stortinget, foreslås det derfor en del grep som er ment å skulle gjøre de økonomiske forutsetningene for gjennomføringen av kampflyprosjektet mer realistiske. Først kan vi lese at Regjeringen fortsatt legger ambisjonen på det nivå som ble beskrevet i St. prp. nr 48, men antall fly er justert ned til 52, i samsvar med Forsvarssjefens råd. Til tross for denne klare presiseringen, skrives det at Regjeringen samtidig legger opp til en løpende vurdering

av omfang og realiseringstempo, og at det endelige antall kan ligge i intervallet 42 til 48 fly. I tillegg vurderes det å forlenge anskaffelsesperioden med 3 år, fra 2021 til 2024. Dersom Stortinget vedtar å gå til den ytterlighet å anskaffe bare 42 fly og forlenge investeringsperioden med 3 år, vil det årlige merbehovet være ca. 3.6 milliarder kroner, altså en budsjettøkning på ca. 9 % som da vil måtte vare i 11 år. Uansett hvordan vi manipulerer disse tallene, kommer vi ikke forbi at behovet for å styrke forsvarsbudsjettet blir formidabelt, og ganske sikkert langt ut over det vi med noen rimelighet kan forvente. All erfaring tilsier at selv meget velbegrunnede behov ikke har gitt Forsvaret tilleggsbevilgninger av tellende omfang. Jeg er dessuten redd for at Regjeringens nye opplegg med årlige stortingsvedtak om enda en «klatt» av tilleggsbevilgninger til kampfly ikke kan kamuflere det faktum at kampflyprosjektet vil kreve en ressursprioritering til Forsvaret langt ut over det vi noen gang tidligere har sett. Det kan kanskje gå bra de første årene. Men når denne sterke prioriteringen av Forsvaret skal gjentas for femte og sjette gang, er det betydelig risiko for at det stopper opp og kampflyprosjektet beskjæres dramatiske. Da sitter vi igjen med et nesten meningsløst lite luftforsvar, som har brukt store ressurser på bekostning av andre sektorer i Forsvaret. Dette vil atter en gang gå ut over Hærens absolutt nødvendige moderniseringsplaner. Hæren har tatt hovedtyngden av Forsvarets krevende oppgaver i utlan-


“Det er lite som tyder på at tiden med problemforskyvning og uthuling av forsvarsstrukturens kampkraft nå er over.”

det det siste tiåret. Dette er løst på en god måte, og det har gitt soldater og befal svært verdifull kamptrening. Men det har vært meget krevende. De avdelingsoppsetningene som trengs i internasjonale operasjoner, er vesensforskjellig fra den vedtatte operative struktur her hjemme. Det har derfor vært en stor utfordring å sette sammen og trene opp våre styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Dette har vært hovedprioritet gjennom en årrekke, på bekostning av oppbygging av avdelingene i Hærens styrkestruktur her hjemme. I tillegg har styrkene i utlandet hatt behov for en god del våpen og materiell som ikke hører med i våre konvensjonelle nasjonale oppsetninger. Kort sagt: Forestillingen mange hadde for ti år siden om fleksible “dual use”-styrkeoppsetninger, som etter behov raskt skulle kunne være tilgjengelige for oppdrag ute så vel som her hjemme, var en illusjon. Denne tunge erfaringen må Forsvaret ta konsekvensene av i de kommende tiårene dersom Hæren skal kunne overleve og ivareta sine mest grunnleggende sikkerhetsoppgaver. I sitt militærfaglige råd til Forsvarsdepartementet peker Forsvarssjefen på en rekke krevende og helt sentrale investeringer som må foretas de neste 10-12 årene. Dette gjelder nytt artillerisystem, lette, pansrede hjulkjøretøyer, middelstung enhetsplattform, bedre stridsoppklaringssystem, kampluftvern og nye stridsvogner. I Prop. 73 S er det svært lite å lese om hva dette vil kreve av investeringer gjennom den samme perioden som kampflyprosjektet skal gjennomføres, og hvordan en eventuell svikt i tilleggsbevilgningene vil

påvirke stridsevnen til den «omstilte Hæren».

Innsatsforsvar ikke på plass Det er bare en forestilling at vi nå har lagt bak oss 20 år med vellykket omstilling til det som skal være vårt framtidige innsatsforsvar. For meg stemmer forestillingen dessverre ikke med virkeligheten. Dagens forsvarsstruktur har ikke oppstått som resultat av en målrettet, langsiktig omstillingsprosess. Mange av de grunnleggende problemene er fortsatt uløste. Det er lite som tyder på at tiden med problemforskyvning og uthuling av forsvarsstrukturens kampkraft nå er over. Og sist, men ikke minst, er det ingen ting som får meg til å tro at dette er den strukturen som best kan ivareta framtidens norske forsvarsbehov, både her hjemme og ute. Denne helt avgjørende avveiningen er ikke avklart. Forsvaret sliter også med flere andre uavklarte og vanskelige problemer som jeg ikke skal gå inn på her. Mest kritisk er kanskje spørsmålet om profesjonalisering av Forsvaret og vernepliktens stilling. Politisk er dette en vanskelig sak, men det kan neppe være saklig tvil om at den måten vi i dag praktiserer verneplikten på, er langt fra optimal ut fra et bedriftsøkonomisk ståsted. Enkelte har gjort seg tanker om hvilke nye konsepter vi kan ty til dersom vi må innse at vår nasjonale forsvarsstruktur blir meningsløst liten. Noen tror løsningen kan ligge i mer omfattende samarbeid og arbeidsdeling med andre land. Andre har tatt fram den velkjente modellen med å beholde bare en kadrestruktur

som rammeverk for senere regenerering. Det er vel verdt å tenke gjennom slike løsninger. Men jeg har dessverre vanskelig for å tro at de vil ha mulighet for å få politisk støtte og faktisk bli satt ut i livet på en slik måte at løsningene kan få tellende innvirkning på Forsvarets utvikling de neste ti årene.

De tre store grepene Noen vil kanskje hevde at denne ganske så dystre beskrivelsen av hvor Forsvaret står i dag, ikke er egnet til å skape optimisme og tro på framtiden. Men jeg er overbevist om at vi trenger et slikt realistisk og problemorientert utgangspunkt for å snu utviklingen og unngå et raserende forfall. Og jeg tror at dette fortsatt er mulig, men da må det være vilje til raskt å ta tunge grep. Det er noen av disse grepene resten av denne artikkelen skal handle om.

Politisk styring gjennom bevilgninger Å sette mål og rammer for vårt forsvar er et politisk ansvar. Dette er et grunnleggende prinsipp, like udiskutabelt selvfølgelig som det er vanskelig å praktisere. Dessverre er det ikke like klart forstått at det også er et politisk ansvar å sørge for at det er samsvar mellom målene og de midler som bevilges. Den mest utslagsgivende og varige systemfeilen i styringen av Forsvarts strukturutvikling skyldes de mekanismene som gjennom lang tid har opprettholdt et fatalt sprik mellom mål og midler. Vi kan velge å se på dette som svikt på politisk nivå, men det er ikke et hensiktsmessig utgangspunkt for forbedringer. Jeg mener det er viktigere å slå fast at vi fortsatt har bred politisk støtte

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

19


“Den vanligste kritikken mot våre politikere i forsvarssammenheng de siste 40 årene har vært at de opptrer irrasjonelt.”

for Forsvaret i Norge. Med det som utgangspunkt må vi legge til rette for at våre politikere kan omsette sin forsvarsvilje i riktige beslutninger. Den vanligste kritikken mot våre politikere i forsvarssammenheng de siste 40 årene har vært at de opptrer irrasjonelt. Først beslutter de en forsvarsstruktur, men så bevilger de ikke de nødvendige midlene. Slik har det altså vært, og det kommer neppe til å endre seg av seg selv. Med denne erkjennelsen i ryggen er det på tide å ta fakta til etterretning, slutte å klage og heller tilpasse det praktiske styringssystemet til virkeligheten. Dersom de mange som etter hvert har innsett at endring er påtrengende nødvendig, går pragmatisk til verks og legger fram saken på riktig måte, tror jeg de skal ha gode muligheter for å lykkes.

Mål er tolkbare, penger er absolutte Vi må sikre oss at våre politikere står bak de overordnede og langsiktige målsettingene for Forsvaret. Hvilke oppgaver skal det kunne løse, hvordan skal disse oppgavene prioriteres i forhold til hverandre og hvordan Forsvaret skal samarbeide med andre organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt? Men disse overordnede målene er generelle i sin natur og må tolkes og konkretiseres for å kunne tjene som grunnlag for strukturplanlegging. De færreste av våre politikere har spesielle forutsetninger for å bidra til denne konkretiseringen. I mange sammenhenger har de neppe heller noe ønske om det. Derfor vil politisk styring med denne innfallsvinkelen

20

lett kunne bli uklar og inkonsistent. Jeg mener derfor at det vil være formålstjenlig å la de politiske beslutningene få et mer håndgripelig og forståelig utgangspunkt. Mens de overordnede målene må tolkes, er de årlige forsvarsbudsjettene absolutte. I alle fall så lenge vi ikke går inn på hvilken kjøpekraft kronene gir Forsvaret. Men selv da er budsjetter en langt enklere sak enn de begrepene vi opererer med på målsiden. Og vedtak om statsbudsjettet er udiskutabelt en sentral politisk oppgave. Gjennom disse årlige beslutningene får også Forsvaret sine midler. Vi kan mene så mangt om hensiktsmessigheten av denne ordningen, men slik er det og slik vil det bli. I Norge har utviklingen av forsvarsbudsjettene vært svært stabil og forutsigbar, med unntak av den usikkerheten som oppstod da vi måtte innordne oss i et nytt sikkerhetsparadigme etter den kalde krigen. Denne forutsigbarheten må vi benytte oss av. Den gjør det mulig å etablere et ganske sikkert økonomisk utgangspunkt for forsvarsplanleggingen, uavhengig av politiske svingninger. Med det erfaringsgrunnlaget vi har, kan vi utarbeide en ganske sikker prognose for forventet ressurstilgang de neste fire årene. Når vi skal se 12 år framover, vil usikkerheten selvsagt bli noe større. Men da har vi også langt bedre muligheter til å justere under veis.

Pragmatisk praktisering av politikkens beslutningsmakt Hvor vil jeg så med disse erkjennelsene? Jo, jeg vil at vi skal utnytte dem til å finne en politisk akseptabel

og pragmatisk framgangsmåte for å sette tæring etter næring i forsvarsplanleggingen. Politikkens prerogativ skal først og fremst komme til uttrykk gjennom de midlene Stortinget bevilger til Forsvaret gjennom den årlige budsjettprosessen, og Forsvarets strukturutvikling skal tilpasses de faktiske bevilgningenes reelle kjøpekraft. Jeg ser for meg en beslutningsprosess i to trinn. Først utarbeider Forsvarsdepartementet (FD) et nøkternt estimat av minimum forventede bevilgninger for den aktuelle planperioden. I mangel av en bedre betegnelse vil jeg kalle dette for sikker minimumsbevilgning. Retningslinjene for hvordan dette skal gjøres må være klare og vedtas av Stortinget. Men Stortinget skal ikke inviteres til å beslutte hva sikker minimumsbevilgning for en planperiode skal være. Med utgangspunkt i anslaget for sikker minimumsbevilgning utarbeides det jeg vil kalle en basisplan for utviklingen av Forsvarts styrkestruktur og virksomhet. Basisplanen legges fram for Stortinget i en egen proposisjon og vedtas for en planperiode på fire år. Dermed legges det også klare politiske føringer for at de årlige bevilgningene ikke blir lavere enn basisplanen forutsetter. Men dette er selvsagt ikke noe politisk bindende forlik. Trinn to blir så å supplere denne basisplanen med en prioritert liste over tilleggstiltak som skal iverksettes dersom de årlige bevilgningene blir større enn den sikre minimumsbevilgningen. Denne listen legges fram for Stortinget i forbindelse med behandling av basisplanen og oppdateres i tilknytning til den årlige behandling av forsvarsbudsjettet.


Artikkelforfatteren reiser spørsmål ved hvorvidt Forsvarsjefens mulighet til å gi selvstendige og helhetlige innspill til forsvarsplanleggingen har blitt begrenset på en uakseptabel måte. (Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvarets mediesenter)

Den prioriterte listen over tilleggstiltak blir en sentral del av grunnlaget for den årlige budsjettprosessen. Når budsjettet er vedtatt, vil det være klart hvilke tilleggstiltak som kan innarbeides i den gjeldende strukturutviklingsplanen. Selvsagt kan også en slik totrinnstilnærming misbrukes og føre oss galt av sted. Men jeg tror den vil gi viktig støtte til de kreftene som ønsker en økonomisk realiserbar forsvarsplan, og mindre spillerom for ønsketenkning og problemforskyvning. For at den skal virke etter hensikten, er det helt avgjørende at anslaget for den sikre minimumsbevilgningen blir nøkternt og ikke påvirkes av de løpende politiske prosessene. Nøkternhet og realisme må også prege den årlige justeringen av strukturplanen gjennom tilleggstiltak.

Hvor blir det av målstyringen? Så vil noen spørre hvor det blir av politikernes rett og plikt til også å vedta målsettingene for Forsvaret ved en slik framgangsmåte. Og hvordan skal forsvarssjefen slippe til med sine meninger om hvordan Forsvaret bør være? La oss ta forsvarssjefens rolle først. Han må kunne gjøre sine egne studier av Forsvarets utvikling og på det grunnlaget gi sine innspill til FD, spesielt i forbindelse med utarbeiding av stortingsproposisjoner om utviklingen i et fireårsperspektiv. Det vil være naturlig at han også tar utgangspunkt i den anslåtte basisbevilgningen, og legger fram sine syn på hvordan vi bør prioritere innenfor denne rammen. Han bør også på fritt

grunnlag legge fram sine vurderinger av aktuelle tilleggstiltak. Og han gjør klokt i å skalere disse slik at de vil passe innenfor det som kan være realistiske bevilgninger ut over basisrammen. Så står han selvfølgelig fritt til å mene noe om basis-strukturens ytelser og utilstrekkelighet, og om hvor mye som skal til for at landet etter hans mening skal få et forsvar som er godt nok. Hvor hensiktsmessig dette er for Forsvarets videre utvikling, må forsvarssjefen bedømme ut fra den aktuelle situasjon. Det som ikke under noen omstendighet må skje, er at en «forsvarssjefens ønskestruktur» blir tatt inn som målstruktur i stortingsproposisjonen. Da er vi tilbake til tankegangen om at målene må settes urealistisk høyt for å holde “bevilgningsstrikken stram”. Dette var en fastlåst situasjonen gjennom flere tiår, som kjent med katastrofale følger. Den tilnærmingen jeg her gjør meg til talsmann for, vil også ivareta politikernes rett og plikt til å beslutte målsettingene for Forsvarets utvikling på en mer realistisk måte enn i dagens system. Det grunnleggende er at basisstrukturen, som vedtas av Stortinget hvert fjerde år, skal representere en realistisk og gjennomarbeidet plattform for den langsiktige planleggingen. Stortinget skal også vedta den prioriterte listen over tilleggstiltak og hvert år beslutte hvilke eventuelle nye tiltak som skal iverksettes. Dette skal selvsagt først gjøres etter at de årlige budsjettbehandlingene faktisk har resultert i en bevilg-

ning som er større enn den anslåtte basisbevilgningen. Så må vi også innse at ethvert politisk styringssystem kan misbrukes av politikerne selv. Dersom et flertall politikere ønsker å opptre irrasjonelt og operere utenfor de opptrukne normene, kan det ikke uten videre stoppes av byråkrater eller utredere. Det er bare vårt demokratiske styringssystem som kan motvirke dette ved at dumhetene avdekkes, politikerne ikke gjenvelges og politikken endres. Dersom et system av den typen jeg her har skissert, blir utformet fornuftig og funnet å være hensiktsmessig, er jeg sikker på at det store flertall av våre politikere vil forholde seg konstruktivt til det. Etter hvert som det blir innarbeidet, tror jeg til og med mange vil finne seg bedre til rette i sin funksjon som forsvarspolitiker enn de gjør i dagens system.

Et styringssystem i balanse Den andre store utfordringen vi snarest mulig må ta fatt i, er å finne en god og stabil balanse mellom hovedaktørene i Forsvarets planleggings- og styringssystem. I Norge har vi et ganske unikt erfaringsgrunnlag for dette. Gjennom snart 40 år har vi prøvd ut ulike modeller for samhandling mellom politiske aktører, departementet, etatssjefen og utrednings- og forskningsmiljøene. Til tross for dette har vi, slik jeg ser det, dessverre ikke klart å finne og fastholde den riktige balansen mellom disse hovedaktørene. Fram til 1990 var FFI den klart dominerende aktøren. Instituttet hadde for alle praktiske formål monopol på å gjennomføre stridssimuleringer og

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

21


Hvilken rolle bør Forsvarets forskningsinstitutt spille i det moderne kunnskapssamfunnet? (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvarets mediesenter)

kostnadsberegninger som grunnlag for beslutninger om langsiktige strukturplaner. Dette illustreres godt ved at analysene ved FFI utgjorde mer enn 90 prosent av all innsats som ble lagt ned for å gi Forsvarskommisjonen av 1990 det best mulige grunnlag. Alt dette arbeidet ble finansiert av FFIs egne basismidler. FFIs dominans – som noen kanskje vil kalle egenrådig – hadde fordeler og ulemper. Den klare fordelen var at instituttet hadde et godt grunnlag for å legge fram helhetlige analyser og gjennomarbeidede, langsiktige strukturplaner. Ulempene lå i at FD og den gang Forsvarets overkommando (FO) ikke hadde tilstrekkelig kompetanse og kontinuitet i sitt arbeid til å utgjøre en nødvendig motvekt til FFI.

Store strukturelle endringer De siste 15-20 årene er det gjort omfattende strukturelle endringer i organiseringen og gjennomføringen av den langsiktige planleggingen i Forsvaret. Gjennom 1990-årene kom den militære organisasjonen gradvis sterkere inn i prosessene. FO insisterte på å finansiere ca. halvparten av alle FFIs strukturanalyser, samtidig som de selv prøvde å bygge opp og vedlikeholde kritisk viktig kompetanse. Fra FDs ståsted ble denne situasjonen gradvis uholdbar, og det utviklet seg en markant maktkamp mellom departementet og FO. Dette gjorde at FFIs sterke posisjon også gradvis

22

ble svekket. I 2003 besluttet så FD å opprette en integrert strategisk ledelse, hvor Forsvarssjefen ble plassert i en problematisk tohattet posisjon og fratatt sitt eget stabsapparat for selvstendige strukturutredninger. Dette ble et definitivt vendepunkt i utviklingen. Den litt haltende maktbalansen mellom de tre hovedaktørene, som hadde eksistert de siste 10 årene, ble gradvis erstattet av et system hvor alle tråder – og tilhørende ansvar og myndighet – ble samlet i FD. Diskusjonen om den integrerte strategiske ledelsen har til tider gått høyt. Mange har gitt uttrykk for at forsvarssjefens mulighet til å gi selvstendige og helhetlige innspill til forsvarsplanleggingen har blitt begrenset på en uakseptabel måte. Ikke bare er han henvist til å bruke FDs kapasitet og kompetanse for sine utredninger. Det har også vært usikkerhet om hvorvidt han skal kunne legge fram selvstendige, helhetlige vurderinger av Forsvarets strukturutvikling. Slik jeg leser Forsvarssjefens siste militærfaglige råd, ser det ut til at han fortsatt er gitt klare begrensninger i denne sammenhengen. Risikoen for en lammende lojalitetskonflikt er likevel det vanskeligste aspektet ved forsvarssjefens plass i organisasjonen. Denne konflikten kommer av hans nærhet til politikken, som medlem i FDs strategiske ledelse, og hans selvstendige ansvar som etatssjef og sterk talsmann for Forsvaret. FFIs rolle i langtidsplanleggingen de siste 10 årene har vært for svak til fullt ut å utnytte den kompetanse

instituttet har. Det har vært gitt føringer som har begrenset instituttets mulighet til å gi selvstendige og helhetlige analysebidrag. Analysene på struktursiden har konsentrert seg om viktige, men nokså avgrensede delproblemstillinger, basert på føringer fra departementet. Mer helhet har det vært i strukturkostnadsberegningene. FFI er i praksis fortsatt den eneste aktør som kan gjøre slike beregninger. De siste par årene har det vært en endring i retning av sterkere og mer helhetlige bidrag fra instituttet. Dette er en utvikling i riktig retning, som jeg håper vil fortsette.

Nødvendige grep Status for den indre balansen i Forsvarets system for langsiktig styring, må dessverre bli at den ikke er god nok. En god og varig balanse mellom de tre hovedaktørene FD, forsvarssjefen og Forsvarets forskningsinstitutt må bygge på en erkjennelse av at de er likeverdige og hver for seg uunnværlige i et balansert og helhetlig plansystem. Målet må være en riktig balanse mellom hovedaktørenes påvirkningsmulighet. Det må være en form for målrettet maktbalanse som bare kan oppnås gjennom en rolleavklaring som speiler aktørenes ansvar og kompetanse. En organisasjon som skal kunne møte utfordringer og finne gode løsninger, må gi tilstrekkelig rom for ulike meninger og konstruktiv meningsbrytning. Uten det vil kreativiteten lett bli borte, med ensretting og stagnasjon som konsekvens. Meninger må kunne dannes i flere deler av planorganisasjonen og brytes i en konstruktiv og åpen dialog. Derfor må vi ikke bare tolerere, men


“For å sikre at Forsvarssjefen kan ivareta sin selvstendige rådgivningsfunksjon på en best mulig måte, er det på høy tid at hans plass i Forsvarets integrerte strategiske ledelse blir tatt opp til ny vurdering.”

bevisst legge opp til en del dobbeltarbeid og overlappende kompetanse i de ulike delene. Samtidig må vi sikre en klar rolle- og ansvarsfordeling.

seg på å praktisere sin «tohattethet» på riktig måte, vil det bli stilt spørsmål om hvor de faktisk har sin primære lojalitet. Over tid vil dette skape tvil om Forsvarssjefen kan ivareta sin rolle som etatssjef på en tilfredsstillende måte. De praktiske problemene har sammenheng med at utredningsressursene i FD er knappe i forhold til det brede spekter av oppgaver de har i dag. Dette vil sette klare grenser for hvor grundige og dekkende utredningene kan bli.

Den balanserte likeverdigheten jeg er ute etter, må komme til uttrykk ved at alle de tre hovedaktørene bidrar med sin analyse og sine vurderinger av helheten i en langtidsplan. Når planen som skal legges fram for Stortinget utformes, må alle innspillene tas med i de sammenfattende vurderingene, selvsagt under hensyn til aktørenes rolle og spesielle kompetanse.

For å sikre at forsvarssjefen kan ivareta sin selvstendige rådgivningsfunksjon på en best mulig måte, er det på høy tid at hans plass i Forsvarets integrerte strategiske ledelse – og hvilke utredningsressurser han selv skal rå over – blir tatt opp til ny vurdering. Siden det er Stortinget som har vedtatt den ordningen som nå gjelder, må saken legges fram for ny behandling der. Det er dessverre ingen ting som tyder på at den nåværende flertallsregjeringen er innstilt på å foreslå grunnleggende endringer. Derfor blir resultatet av det kommende stortingsvalget svært viktig for om

Forsvarssjefen Spesielt viktig er det at forsvarssjefen har et godt grunnlag og fritt spillerom for å utforme sitt bidrag. Jeg mener derfor at han må få sitt eget utredningsapparat i Forsvarsstaben og ikke være avhengig av å bruke utredningsressursene i FD. Dette har både en prinsipiell og en praktisk begrunnelse. På den prinsipielle siden vil det være slik at uansett hvor sterkt utrederne i Departementet bestreber

Forsvaret skal få et mer hensiktsmessig system for langtidsplanlegging. Jeg er sikker på at alle er tjent med at de nødvendige politiske initiativer blir tatt så raskt som mulig, slik at denne sentrale problematikken kan få en velfundert og grundig behandling. Med de store utfordringene Forsvaret står overfor, er det avgjørende å ha et velfungerende og balansert planleggings- og styringssystem.

Forsvarets forskningsinstitutt Ser vi så på Forsvarets forskningsinstitutt, må vi ta som utgangspunkt at instituttets rolle som strategisk rådgiver for Forsvarets øverste ledelse er nedfelt i politisk vedtatte statutter og innebærer både en rett og en plikt til å gi råd i strategisk viktige saker. Arbeidet med Forsvarets langtidsplan står i en særstilling i denne sammenheng. Dette betyr at instituttet må være den sentrale kompetansebærer både innen planleggingsmetodikk og analyse. Kontinuitet i bemanning og kompetanse er en avgjørende faktor, og her har instituttet vist seg å ha klart

INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS

Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY

Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank:

23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

23


“Å finne et velegnet og varig fundament for forsvarsviljen i vårt land blir nok likevel den viktigste og tyngste utfordringen vi vil møte i årene som kommer.”

bedre forutsetninger enn de to andre hovedaktørene. For å kunne ivareta sine oppgaver innen dette området, må FFIs bidrag være selvstendige, helhetlige og langsiktig innrettet. Når en ny langtidsproposisjon skal legges fram, må instituttet fremme sitt eget forslag til langtidsplan – gjerne supplert med alternativer som vurderes opp mot dette forslaget. I de siste årene har det vært en klar tendens til at stortingsproposisjonene om Forsvarets utvikling blir mer kortsiktig innrettet. Det første av de fire årene i planperioden er i fokus, mens de siste tre beskrives mer skissemessig. Utviklingen etter den aktuelle fireårs-perioden omtales mest i generelle vendinger. Dette fremmer ikke god langsiktig planlegging, siden de aller fleste av de beslutninger som tas om forsvarsstrukturen, har konsekvenser langt ut over de nærmeste få årene. Og det tar lang tid å endre Forsvarets innretting og struktur. Med sin bakgrunn og erfaring må FFI legge spesiell vekt på langsiktige konsekvenser og realistiske løsninger, og på behovet for fleksibilitet og årvåkenhet for nødvendige endringer. I tillegg til sine selvstendige og helhetlige bidrag, må FFI selvsagt også etter behov støtte de andre aktørene i planarbeidet med data, metodikk og mer avgrensede analyser. Arbeidet med FFIs egne forslag til langtidsplan bør i sin helhet være finansiert av instituttets egne basismidler.

Forsvarsdepartementet For å opprettholde en god indre balanse i den langsiktige planleggingen, må departementet fortsatt ha

solid kompetanse innen alle viktige problemområder. Men kapasiteten må tilpasses de endringene som bør skje i forsvarssjefens organisasjon og ved FFI. Den primære funksjon må være å lage en syntese av planinnspillene fra de andre hovedaktørene som reflekterer den sittende regjerings politiske mål og retningslinjer. Dette må skje i en åpen og konstruktiv dialog hvor den politiske ledelse og alle hovedbidragsyterne deltar, slik at FD får det best mulige grunnlag for å utarbeide langtidsproposisjonen. For dem som arbeider med langtidsplanlegging i FD, representerer denne prosessen flere utfordringer. De må ha tilstrekkelig fagkunnskap og erfaring til å være en likeverdig part med de to andre bidragsyterne i planarbeidet. De må altså kunne ta sin «faghatt» på, i den forstand at det er faktagrunnlag og saklige, etterprøvbare analyseresultater som skal være i fokus. Så må de også kunne ta sin «dialoghatt» i bruk når de skal være samtalepartnere og rådgivere i samspillet med dem som har det politiske ansvar. Det er avgjørende, men også svært krevende, å kunne skille disse to funksjonene klart nok fra hverandre. På grunn av nærheten til politikken kan tolkning av diffuse politiske føringer gå for langt, på bekostning av fakta og nøkterne analyser. Gjennom et nært samarbeid med likeverdige partnere i den faglige delen av planprosessen, vil det være lettere å unngå dette, og finne en god balanse mellom faglighet og politisk dialog i departementets arbeid med langtidsplanleggingen.

Fra «forsvar mot» til «forsvar av» De problemstillingene jeg har diskutert ovenfor, er komplekse og krevende. Å finne et velegnet og varig fundament for forsvarsviljen i vårt land blir nok likevel den viktigste og tyngste utfordringen vi vil møte i årene som kommer. Gjennom mange tiår har vi hatt en relativt god og stabil oppslutning om Forsvaret i folket og blant flertallet av våre politikere. Men jeg er redd at dette kan komme til å endre seg nokså dramatisk i det tiåret vi nå er inne i dersom vi ikke tar de rette grepene i tide.

Vilje til forsvar i fredstid Vi må tenke forsvarsvilje i to dimensjoner. Den ene gjelder viljen til å stille opp og kjempe for vårt land når det måtte trengs. Den andre dreier seg om viljen til å opprettholde en forsvarsevne i tider hvor den ikke settes på prøve. Den siste er på mange måter en forutsetning for at den første skal gi mening, og det er den jeg her vil konsentrere meg om. Vårt hovedproblem i årene som kommer, vil være å sikre de nødvendige bevilgninger til Forsvaret, slik at vi kan opprettholde en forsvarsstruktur som vil gi et tilstrekkelig godt bidrag til vår nasjonale sikkerhet. Dette må vi klare gjennom lange perioder med fred og opplevd trygghet. Kampen om de offentlige bevilgningene vil bli hardere. Ressursbehovene i andre offentlige sektorer, så som transport, helse og eldreomsorg, er påtrengende og svært tydelige. Her settes problemene på dagsorden hver eneste dag på en måte som gjør at våre politikere tvinForts. side 29

24


INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com

MEDLEMSKAP Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år. • Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år. • Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år. • Kadetter kr. 60,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo

Formannen har ordet Det er mai og lysere dager! Men mai betyr også at ”vårsemesteret” er over i Oslo Militære Samfund (OMS). Personlig er jeg fornøyd med oppslutningen om våre mandagsforedrag. Jeg vil derfor takke de av dere som har stilt opp og bidratt til å gjøre foredragsaftene til et både faglig og sosialt godt møtested. En spesiell takk til Kurt Johannessen som raust har vist oss og fortalt mye interessant om sin rikholdige våpensamling! Flaggkommandør Petter Ask har gått av etter 14 år som Ordfører i Representantskapet. OMS er Petter Ask stor takk skyldig for lang og trofast tjeneste for Samfundet. Jeg takker ham for et meget godt samarbeid og er imponert over den positive og effektive måten han har skjøttet sitt verv. Kontreadmiral Jo Gade har nå overtatt “ordførerklubben” etter Ask. Jeg ønsker ham hjertelig velkommen og lykke til i stolen. Den 16. juni er det Sommertur! Håper mange lar seg friste til å bli med til ærverdige Oscarsborg.

Påmelding til intendanten eller på vår web side. Her gjelder “first come - first serve”. Juli er vanligvis en stille måned i OMS og benyttes derfor til vedlikehold som er vanskelig å utføre så lenge huset er i bruk. Denne sommeren er planen at inngangspartiet skal pusses opp. Direksjonen har bestilt en bygningsteknisk tilstandsanalyse av Myntgata 3. Dette vil gi oss en mulighet til å planlegge vedlikeholdet over tid. Vi starter opp igjen med foredragsaftene den 1. oktober. På våre web sider vil dere finne programoversikten. Nytt av året er at dere nå i tillegg til overskriften/ temaet for foredragene finner en ingress. Dette vil forhåpentligvis ”skjerpe appetitten” og interessen for foredraget. Vi vil videre trykke opp programmene i papirversjon. Vi beklager at dette til tider ikke har fungert i vår. Det gleder meg å kunne opplyse at vi har fått 20-30 nye medlem-

mer siste halvår! Jeg håper å se alle de nye til høsten! Jeg ønsker alle en strålende sommer! Varme hilsener Gunnar Rolland Generalmajor/Formann OMS

Etterord: Det er med stort vemod Direksjonen i Oslo Militære Samfund har mottatt budskapet om at Gunnar “Kjakan” Sønsteby er gått bort 94 år gammel. Sønsteby var vår høyest dekorerte motstandsmann og han ivret til det siste for Forsvarets sak. Han var innbudt medlem av OMS. Vi minnes han i ærbødighet. Gunnar Rolland For Direksjonen

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

25


INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling mandag 26. mars 2012 Generalforsamlingen ble satt kl 19.20. Ordfører i representantskapet, flaggkommandør Petter A. Ask ønsket velkommen og konstaterte at generalforsamlingen iht loven var beslutningsdyktig, da antall fremmøtte medlemmer var 52. Det var ingen innkomne forslag. Det var heller ingen merknader til innkalling eller agenda. Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt. Ole-Gerhard Røn og Jon Døhl ble valgt til å underskrive protokollen.

Sak 0 – Referat fra generalforsamling 28 mars 2011 Det var ingen merknader til referatet.

Sak 1 – Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2011 Ordfører gikk gjennom den på forhånd fremlagte årsberetningen. Det var ingen merknader til denne.

Sak 2 – reviderte regnskaper for 2011 for OMS og NMT Ordfører gikk gjennom alle vesentlige poster i oppstillingen over regnskapet, herunder driftsresultat for både OMS og NMT, samt balanse pr 31. desember 2011. Det var ingen merknader til regnskapet. Revisor Bloms beretning ble referert (vedlegges). Videre refererte ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet : ”Desisorene mener at direksjonens virksomhet har møtt de krav som formålsparagrafen stiller og anbefaler representantskapet å foreslå overfor generalforsamlingen at direksjonen blir meddelt ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1. januar til 31. desember 2011. Desisorene finner at de omtalte økonomiske forhold tas fatt i og gis oppmerksomhet i 2012. For øvrig har driften også i år vært vel ivaretatt slik at representantskapet bør gi direksjonen sin anerkjennelse for dette. Desisorene vil foreslå at generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til dette.” Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelse og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved akklamasjon.

Sak 3 – Valg av tillitsmenn a. Formann. Generalmajor (L) Gunnar Rolland er ikke på valg. b. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer Direksjonens medlemmer Oberstløytnant (H) Ingvill Eidsvåg -13 Oberstløytnant (H) Knut Bremerthun gjenvalg Kommandørkaptein (S) Tor Egil Walter gjenvalg General (H) Sverre Diesen gjenvalg

26


INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

Direksjonens varamedlemmer Oberstløytnant (H) Egil Vindorum -13 Advokat Trond Vegard Sagen Eriksen -13 Kommandør (S) Jon Meyer -13 Kommandørkaptein (S) Iren Isfeldt gjenvalg Generalmajor (L) Tom Henry Knutsen -13 De som sto på valg ble valgt ved akklamasjon c. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer Representantskapet Medlemmer Kontreadmiral (S) Jo Georg Gade -13 Oberstløytnant (L) Herleif Sandbakken -13 Oberstløytnant (H) Nils Birger Olsen -13 Kontreadmiral (S) Jørgen Berggrav -13 Orlogskaptein (S) Conrad Mohr -13 Oberstløytnant (H) Ola Stubdal -13 Oberstløytnant (H) Torbjørn Pettersen -13 Oberstløytnant (L) Bente Sleppen -13 Major (H) Eigil Jespersen -13 Oberst (L) Kjell Huslid gjenvalg Oberstløytnant (H) Vidar Vik gjenvalg Kommandør (S) Nils Helle Ny Kommandør (S) Svein-Erik Bakke Ny Direktør (-) Rasmus Falck gjenvalg Oberstløytnant (m) (L) Marianne Strømsborg Klever gjenvalg Representantskapet Varamedlemmer Oberstløytnant (L) Elin Rørvik ny Oberst (L) John Hukkelås -13 Kommandør (S) Knut Holth-Larsen ny Brigader (H) Arild Dregelid gjenvalg Oberst (H) Frank Stensland gjenvalg Flaggkommandør (S) Jacob Børresen ny Kommandørkaptein (S) Anders Barman Stenberg gjenvalg De som sto på valg ble valgt ved akklamasjon d. Revisor Revisor Revisorblom.com AS Valgt ved akklamasjon

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

27


INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS

e. Valgkomité Valgkomitéen består av (2012-2013): Medlemmer: Varamedlemmer: KK Trygve Pedersen KK Terje Refsnes Oblt Bjørn Eidsvåg Oberst Tore Kvalvik Brigader Øyvind Kirsebom Strandmann Oblt Marianne Døhl Valgkomitéen ble valgt ved akklamasjon

4. Fastsettelse av medlemskontingent for 2012 Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2012: Stabsoffiserer og sivile bosatt i Oslo-området kr 660,- pr år Offiserer av kapteins grad (tilsvarende) og lavere, samt pensjonister bosatt i Oslo-området kr 540,- pr år Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr år Kadetter kr 60,- pr år Det er ingen endring i kontingenten fra 2011. Forslaget ble vedtatt ved akklamasjon.

Sak 5 – forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Det var ingen forslag til lovendring.

Avslutningsvis takket ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats. Han gratulerte videre de nyvalgte med den tillit som ble vist dem og ønsket dem til lykke med sine tillitsverv. Møtet ble hevet kl 19.50.

Etter det formelle møtet takket formannen, Gunnar Rolland alle for innsatsen. Han sa seg tilfreds med driftsåret 2011. Spesiell takk rettet han til fratredende ordfører i Representantskapet, flaggkommandør Petter A. Ask for 12 års virke som ordfører. Formannen overrakte Ask en blomsterbukett. Fratredende ordfører kvitterte ved å takke for inspirerende samvær både faglig og sosialt.

_____________ _________________ Ole-Gerhard Røn Jon Døhl

28


“Problemstillingene «trusselvakuum» og «fjernkrig» henger nært sammen.”

Forts fra side 24

ges til å respondere. Jeg er redd for at dette kan føre til en gradvis reduksjon i forsvarsbudsjettene, som over noen år vil gjøre at bunnen faller ut av flere helt avgjørende komponenter i forsvarsstrukturen. Forsvarsstrukturen er allerede blitt så marginal i forhold til de oppgaver den må kunne løse, at det ikke lenger er tilstrekkelig å opprettholde budsjettenes kjøpekraft. Vi trenger en betydelig økning, kanskje opp mot 10 prosent per år, de kommende ti årene for å unngå kollaps. Behovet for bevilgninger ut over dagens budsjettnivå kommer blant annet klart til uttrykk i Forsvarssjefens militærfaglige råd for den kommende langtidsplanperioden. Denne nokså dystre situasjonen gjør det tvingende nødvendig å finne nye og bedre metoder for å opprettholde forsvarsviljen og dermed sikre de nødvendige bevilgninger til Forsvaret. Den utfordringen vi står overfor, har tre underliggende årsaker som vi må ta utgangspunkt i. For det første er vi inne i en periode hvor vi ikke ser noen tydelige trusler mot vårt land og vår sikkerhet. Derfor er bevisstheten om krig som en realitet som angår oss, blitt borte blant nordmenn flest. Jeg vil bruke betegnelsen trusselvakuum om denne tilstanden. For det andre har vårt forsvar de siste 15-20 årene i stor grad vært brukt til krigføring i andre deler av verden. Formålet med disse operasjonene har kanskje blitt oppfattet av folk flest som godt, eller i alle fall greit nok. Men ser vi på hvilke bidrag vår innsats har gitt til fred og stabilitet, og dermed til vår egen sikkerhet, blir bildet langt mer

uklart. Jeg tror ikke flertallet av nordmenn mener at denne formen for «fjernkrig» har gitt oss økt sikkerhet som står i forhold til ressursbruken. For det tredje er tidligere kriger i vår del av verden i ferd med å komme så mye på avstand at store deler av befolkningen ikke har noen klar forestilling om hvilke dramatiske konsekvenser en eventuell krig faktisk vil føre med seg for landet vårt og for dem som bor her. La meg bruke den litt spissformulerte betegnelsen konsekvensfornektelse om denne tilstanden. I det følgende skal jeg gå litt dypere inn på hvordan vi kan forstå disse utfordringene og påvirke utviklingen.

Konsekvensfornektelse La meg først komme kort inn på konsekvensfornektelsen. Den har dypest sett sin rot i menneskenes overlevelsesinstinkt. For å utvikle oss videre må vi lære av våre feil. Men samtidig må vi unngå å bli hengende fast i, og lammes av, fortidens ulykker og elendighet. Her må vi finne en god balanse mellom å huske det viktigste og legge bort det som vil tynge oss unødig. I vår «vellykkede» del av verden er denne balansen blitt ganske skjev i langtidshukommelsens disfavør. Det er derfor en viktig samfunnsoppgave å sørge for at de oppvoksende generasjoner får en grunnleggende forståelse av hvilke tap og lidelser en krig vil påføre oss, hvilke verdier og goder vi kan miste og hva vi risikerer å få i stedet. Dette må inn i skoleverkets undervisningsplaner basert på et solid pedagogisk fundament. I tillegg til egne lærekrefter, må sko-

lene kunne trekke på ekstern kompetanse hos dyktige fagfolk i Forsvaret og andre relevante organisasjoner. Bøygen for å få dette til vil trolig være de psykologiske sperrene mot å ta denne type undervisning inn i læreplanene og «dytte» informasjon om krigens grusomheter og ødeleggelser på unge mennesker i vårt fredelige hjørne av verden. Men det trengs! Og i passe doser og velgjennomtenkte former vil det bidra til å øke forståelsen av hva som står på spill. Jeg tror vi kan lykkes med dette dersom vi får på plass et langsiktig samarbeid mellom skolemyndighetene og Forsvaret, med støtte fra relevante forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. Dette forutsetter imidlertid at det tas et initiativ fra politisk nivå. Jeg tror Forsvaret selv, med politisk forankring i Forsvarsdepartementet, må fronte denne prosessen i den avgjørende oppstartsfasen.

Trusselvakum Problemstillingene «trusselvakuum» og «fjernkrig» henger nært sammen, og jeg vil i det følgende drøfte dem under ett. Mye av den metodikk og det tankegods vi i dag bygger vår forsvarsplanlegging på, er arv fra den kalde krigen. Da var Sovjetunionen en helt dominerende sikkerhetsutfordrer, og all vår forsvarsplanlegging dreide seg om å kunne gi et best mulig bidrag til Natos avskrekking av et sovjetisk angrep på Europa. Dette var plattformen for den folkelige oppslutning om Forsvaret og det politiske rasjonale for stabile mål og rammer. Derfor var det også helt naturlig bare å bruke sovjetiske invasjonsscenario-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

29


“Da Warszawapakten ble avviklet og Sovjetunionen gikk i oppløsning, falt bunnen ut av vår metodiske tilnærming til forsvarsplanleggingen.”

er som formelt grunnlag for forsvarsplanleggingen. Da Warszawapakten ble avviklet og Sovjetunionen gikk i oppløsning, falt bunnen ut av vår metodiske tilnærming til forsvarsplanleggingen. Etter hvert forstod vi at det også rokket ved selve rasjonale for vårt forsvar. Forsvarskommisjonen av 1990 fikk i oppdrag å legge et nytt grunnlag for utviklingen av Forsvaret, men maktet ikke å komme opp med noe annet enn litt krympede invasjonsscenarioer med Russland som den nye trusselaktøren. Gjennom de neste 10-15

årene ble disse invasjonsscenarioene skalert ned i mål og omfang, i takt med forfallet i Russlands militære styrker, og supplert med scenarioer for internasjonale operasjoner hvor Norge kunne tenkes å delta. Gradvis ble våre internasjonale engasjementer den dominerende aktiviteten, uten at dette var tuftet på en avklart politisk prioritering mellom Forsvarets oppgaver ute og her hjemme. I offisielle dokumenter ble disse oppgavene generelt omtalt som likeverdige, og konsekvensen ble en «ja takk, begge deler»-politikk som det ikke var økonomisk grunnlag for å gjennomføre. Resultatet ble at forsvar her hjemme og i våre nærområder ble sterkt nedprioritert. I dag er den politiske pendelen i ferd med å svinge tilbake mot en vesentlig større vekt på hjemmeforsvaret. Men jeg er svært usikker på hva som er fundamentet for denne mulige snuoperasjonen og om den i praksis vil kunne gjennomføres. Nøkkelspørsmålet blir hvordan vi kan konkretisere og prioritere hjemmeforsvaret på en måte som kan sikre en varig oppslutning blant nordmenn flest og skape et fornyet grunnlag for vår forsvarspolitikk. Jeg har hittil ikke sett mange tegn til at det vil komme et praktisk anvendbart svar på dette spørsmålet.

Trenger norsk ungdom å bli påminnet om krigens redsler, eller er krig på norsk jord et fullstendig tilbakelagt kapittel? Nylig avdøde Gunnar Sønsteby, her avbildet i Oslo Militære Samfund, la stor vekt på at frihet og demokrati aldri må bli tatt for gitt. (Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvarets mediesenter)

30

Terrortrusselen er reell nok, men den vil bare representere en sekundær støtteoppgave for Forsvaret, selv om 22. juli 2011 nok vil føre til at problemstillingene kommer mer i fokus. Russland vil bli en sentral sikkerhetsaktør i nordområdet i årene som kommer, etter hvert som landet

gjenvinner noe av sin militære styrke. Dette gjør at vi greit kan se for oss utfordringer knyttet til russiske forsøk på gradvis å etablere en militær dominans som gjør det vanskelig for Norge å hevde sine interesser i dette strategisk og ressursmessig svært viktige området. Derfor kan vi nok lage noen troverdige planscenarioer for mulige konflikt- og krisesituasjoner hvor Forsvaret vil kunne spille en viktig rolle. Men jeg tror ikke at dette alene vil være et tilstrekkelig fundament å bygge vårt nasjonale forsvar på. Det vil fortsatt være sikkerheten for vårt landterritorium som står øverst på listen over hva vi nordmenn oppfatter som viktig. Har vi ikke trygghet for å kunne bo og leve i vårt land, slik vi selv ønsker, vil vi heller ikke kunne ivareta våre øvrige nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er nok denne erkjennelsen som har gjort at vi i hele perioden etter den kalde krigen har insistert på å ha et scenario med et russisk angrep i den nordligste delen av vårt land som ett av de dimensjonerende scenarioene for vår langtidsplanlegging. Det dreier seg om et såkalt strategisk overfall, en overraskende besettelse av deler av Finnmark, som vil måtte være begrenset både i tid og rom. Hensikten skulle være å presse norske myndigheter til å gi etter for russiske krav. En slik adferd fra russisk side fremstår i dag heldigvis som svært lite sannsynlig, kanskje også irrasjonell. Jeg tror heller ikke det er mulig å finne andre invasjonsscenarioer som i dag virker mer sannsynlige og relevante, slik at vi kan begrunne og dimensjonere vårt forsvar ut fra dem.


“Den gamle tenkemåten, med utgangspunkt i en kjent, potensiell fiende og konkrete angrepsscenarioer, er ikke lenger brukbar.”

Hittil har vi altså forsøkt å konkretisere sikkerhetsutfordringen mot vårt landområde gjennom konkrete angrepsscenarioer. Jeg mener at det scenarioet som i de siste ti årene har beskrevet trusselen fra Russland mot vårt landområde i nord, i dag har svært liten troverdighet. Derfor er den gamle tenkemåten, med utgangspunkt i en kjent, potensiell fiende og konkrete angrepsscenarioer, ikke lenger brukbar. Den krever at vi på en troverdig måte sannsynliggjør scenarioene slik at de med tyngde kan brukes som grunnlag for folkelig oppslutning om Forsvaret og politiske beslutninger om økte forsvarsbevilgninger. Det ser jeg ingen mulighet for at vi kan gjøre. Spekulative angrepsscenarioer med tvilsom relevans er dømt til å tape for svært så konkrete og påtrengende behov i andre deler av vårt samfunn. Derfor må vi snarest mulig over på en annen strategi for å forankre vårt forsvar i befolkningen, og gi våre politikere en solid og varig plattform for beslutninger om Forsvarets framtid. Tiden er overmoden for å ta fatt på denne utfordringen.

Konkrete forsvarsbehov I stedet for å ta utgangspunkt i hvem vi skal beskytte oss mot, må den nye strategien ta utgangspunkt i en klar og mer tidløs beskrivelse av hva vi må beskytte. Et slikt utgangspunkt er de grunnleggende verdier som vårt samfunn bygger på, og som vi må verne om. Eksempler på slike verdier på aller øverste nivå i hierarkiet er et land å bo i, ressurser å leve av, sjølråderett og muligheter til å fremme våre interesser og verdier i en globalisert

verden. Ved å bryte dette videre ned i et hierarki av verdier, kan vi komme fram til et sett av grunnleggende militære oppgaver som må ivaretas. Slike oppgaver finner vi i de aller fleste stortingsproposisjoner om Forsvarets utvikling. Men de er beskrevet i så generelle vendinger at de verken kan brukes til dimensjonering eller prioritering. For at dette skal bli mer enn en generell overbygning som gir fullt spillerom for ønsketenkning, må vi for hver enkelt basisoppgave ta konkret stilling til hvilke utfordringer vi må være forberedt på å møte og hvilken evne vi skal ha til å løse dem. Utfordringene må vi beskrive i en konkret, men generisk og aktøruavhengig form. Til sammen gir dette oss mulighet til å komme fram til en liste over våre konkrete forsvarsbehov. Bare på denne måten kan vi unngå å bli tvunget til å begrunne vårt forsvarsbehov i scenarioer som ingen i dag tror på. En slik tilnærming vil innebære en krevende omlegging. Den forutsetter et brudd med mange tiårs praksis og en planleggingsmetodikk som sitter dypt i organisasjonens «gener». Arbeidet bør starte så snart som mulig med sikte på å kunne bruke det nye systemet i arbeidet med den langtidsplanen som skal legges fram i 2016. Her må departementet ha en førende rolle, for å sikre politisk forankring og god koordinering mellom aktørene i planprosessen. FFI bør få hovedansvaret for å utvikle den nye metodikken. Stridssimuleringer på basisoppgavenivå vil være et viktig hjelpemiddel når strukturkomponenter skal utformes. De aller fleste av disse modellene tror jeg allere-

de finnes ved FFI. Det må gjøres en del arbeid med å tilpasse dem til en generisk beskrivelse av de militære utfordringene vi skal ta hensyn til. Med det nære samarbeidet som i dag eksisterer mellom Forsvaret og FFI, vil dette være en overkommelig oppgave i løpet av de neste par årene. Ellers vil den nye planleggingsmetodikken ha mye til felles med den vi kjenner fra før. Den må ta utgangspunkt i realistiske anslag av ressurstildelingen til Forsvaret, og forsvarsstrukturen må tilpasses ressursgrunnlaget med basis i mest mulig velfunderte kostnadsdata. Og det må være mulig å arbeide med forskjellige, alternative prioriteringer mellom Forsvarets funksjoner. Mange av de analyseverktøy vi i dag har, kan derfor greit tilpasses og gjenbrukes. De største utfordringene vil vi nok møte når stridssimuleringer på nivået basisoppgaver skal integreres til en samlet vurdering av våre forsvarsbehov og hvilken forsvarsstruktur som trengs. Metodikken må gi mulighet for å «eksperimentere» med forskjellig krav til hvor godt de enkelte basisoppgavene må løses. Og den må ta hensyn til de stridsmessige sammenhengene mellom basisfunksjonene. Dette betyr i praksis at vi må kunne gjøre integrerte stridssimuleringer med utgangspunkt i konkrete stridsscenarioer. Vi vil altså fortsatt være avhengige av scenarioer i planprosessen, men de skal være generiske og i prinsipp aktøruavhengige. Og det aller viktigste er at de bare skal brukes som et verktøy i analysearbeidet, ikke som den grunnleggende, politiske begrunnelse for at vi trenger et forsvar.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

31


“Jeg har en sterk og nagende følelse av at Forsvaret går vanskelige tider i møte.”

Politikerne med hele veien Det vil også bli viktig å utvikle en ny modell for interaksjonen mellom politikere og analytikere. Vi kan ikke lenger starte med ett eller flere politisk godkjent dimensjonerende scenarioer som med analysemodellenes hjelp gir en foretrukken forsvarsstruktur som svar. Vi vil trenge en mer kontinuerlig dialog under prosessen. Politikerne må inn i arbeidet på flere trinn, fra etablering av de grunnleggende verdier Forsvaret skal sikre, via prioritering av basisfunksjoner til den sammenfattende vurderingen av anbefalte strukturforslag. Dette vil være krevende for alle involverte. Men tilrettelagt på en god måte, vil det kunne gi det politiske engasjementet i forsvarsplanleggingen et sårt tiltrengt løft. Den metodiske tilnærmingen jeg her har skissert, vil derfor kunne gi en todelt og selvforsterkende effekt på den politiske oppslutningen om Forsvaret. Forsvaret unngår å bli parkert på sidelinjen på grunn av irrelevante scenarioer som ingen tror på. Og minst like viktig, våre politikere vil bli trukket inn i prosessene på en slik

måte at de føler et mer ekte eierskap til resultatet. Det er kanskje det som skal til for å bryte den vonde sirkelen av overbud på struktursiden og underdekning på budsjettsiden som har vært forsvarsplanleggingens akilleshæl helt fram til i dag.

Ikke baklengs inn i framtiden Jeg ville ikke bli forundret om noen av mine lesere nå skulle sitte med en følelse av at dette var en nokså tung samling av elendighetsbeskrivelse og urealistiske tanker om hvordan problemer, som kanskje ikke eksisterer, skal løses. Står det virkelig så dårlig til med Forsvaret? Har vi ikke alltid hatt politisk styring gjennom bevilgninger? Er det egentlig noe galt med balansen i styringssystemet, eller er det bare forfatteren som har bestemt seg for å mislike den integrerte strategiske ledelsen i FD? Jeg har en sterk og nagende følelse av at Forsvaret går vanskelige tider i møte. Til tross for den politiske retorikken, tror jeg ikke på at vi nå endelig har funnet en varig balanse mellom

målene og midlene i forsvarsplanleggingen. Forsvaret vårt er dessuten blitt så lite at det ikke er noe mer i strukturen å kutte – verken flesk, muskler eller bein – uten at det oppstår fatal ubalanse. Situasjonen er fundamentalt forskjellig fra 1970-årene, da vi fant plass for F-16 anskaffelsen ved å skjære i en overvektig og lite operativ hær. Jeg er for internasjonalt samarbeid, men ser ikke at dette kan gi avgjørende bidrag til å løse de problemene vi står overfor. Mot denne bakgrunnen har jeg forsøkt å se framover og identifisere noen viktige grep som vi bør ta for å stå best mulig rustet til å møte utfordringene. Tidligere har vi dessverre hatt en hang til å gå baklengs inn i framtiden. Det kan vi ikke gjøre ved den korsveien vi nå har foran oss. Så vet jeg godt at mine tanker om hva som bør gjøres, langt fra er noe fasitsvar. Men jeg håper de kan stimulere til konstruktiv debatt, og være til inspirasjon for dem som skal gjøre den viktige jobben med å gi vårt land et godt forsvar i den epoken vi nå går inn i.

Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat. Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse.

32


SECURING THE FUTURE With reliability and accuracy in our technology, processes and business

Ammunition Rocket Motors Shoulder Launched Weapons Demilitarization Hand Grenades Fuzes Warheads Pyrotechnics Gas Generators and Catapults Ballistic Devices www.nammo.com

Civilian Products Testing and Services

N o r s k M i l i t ĂŚ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

33


Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform

Ingrid O. Busterud er forsker ved Institutt for Forsvarsstudier.

Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform (FSSR) har i løpet av det siste tiåret utviklet seg til å bli et viktig utenriks- og sikkerhetspolitisk verktøy. I en tid hvor det norske Forsvaret har begrenset kapasitet til å bidra i internasjonale operasjoner, anses FSSR som et effektivt verktøy for å bistå i fredsbygging og demokratiseringsprosesser. Norske myndigheter har gjort det klart at sikkerhetssektorreform, herunder FSSR, er et område de ønsker å prioritere i framtiden.1 Men hva ligger egentlig i begrepet forsvarsrettet sikkerhetssektorreform? Og hvordan har Norge engasjert seg på dette feltet? AV INGRID O. BUSTERUD OG TERJE HAAVERSTAD

Oberst (m) Terje Haaverstad tjenestegjør for tiden ved Sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet.

Sikkerhetssektorreform (SSR) og FSSR utviklet seg i kjølvannet av den kalde krigen. I dag regnes virksomheten som en viktig forutsetning for å fremme stabilitet og demokratisk utvikling i tidligere konfliktområder og nye demokratier. Konseptet er blitt fremmet gjennom OECD og FN, og videreutviklet av foregangsland som Storbritannia og Nederland.2 SSR retter seg mot støtte og reform av sikkerhetssektoren, og OECD slår fast at dette ikke bare gjelder tradisjonelle sikkerhetsaktører som forsvar, politi, justis og etterretning, men også relevante departementer, fengselsvesen og immigrasjonsmyndigheter, i tillegg til private sikkerhetsaktører.3 Det overordnede målet med sikkerhetssektorreform er å skape trygge omgivelser som bidrar til utvikling, fattigdomsbekjempelse, godt styresett og demokratiske rettsstater.4 Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform tar sikte på å bidra til oppbygging

34

av et lands forsvarsevne. I Norge er benevnelsen FSSR blitt tatt i bruk relativt nylig. I Forsvarets strategiske konsepter av 2005 og 2009 slås det fast at Forsvaret skal bidra til å bygge opp samarbeidspartneres selvforsvarsevne og evne til å bidra til internasjonal sikkerhet. Videre skal Forsvaret bidra til reform av, og demokratisk kontroll over, samarbeidspartneres væpnede styrker. Norges FSSR-engasjement har i løpet av 2000-tallet hatt et todelt fokus. For det første å sette mottakerne i konfliktområder, postkonfliktområder og skjøre stater i stand til å øve demokratisk kontroll over sine militære styrker. Denne reformstøtten kan finansieres over bistandsbudsjettet. For det andre å drive kapasitetsutvikling med vekt på interoperabilitet, hvor det langsiktige målet er deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Denne type reformstøtte må finansieres over enten FDs eller UDs budsjetter.


Tradisjonelt har den altoverveiende delen av militære tanker om krig gått til å finne ut hvordan man kan føre striden mest effektivt. Når krig slutter dukker det opp utfordringer som tradisjonelt har fått langt mindre oppmerksomhet. Hvordan skal en varig og rettferdig fred bygges? Freden kan ikke overlates til seg selv.

Grunnen til det er at Norge har forpliktet seg til å følge OECDs regelverk for bruk av bistandsmidler, som stiller meget strenge krav til at bistand ikke må benyttes til militære formål. Afghanistan har vært et eksempel på at det kan være vanskelig å skille mellom sivil og militær støtte. For norske myndigheter har det imidlertid vært en viktig balansegang, og gjennom gjentatte innskjerpinger har Norge holdt fast på et klart skille mellom disse to. Paradoksalt nok er den FSSR-modellen Norge praktiserer i dag, ikke et resultat av erfaringene fra Afghanistan, men snarere et resultat av lignende innsats andre steder. Afghanistan har fram til nå framstått som for komplekst til å kunne danne modell. Derimot har Norges engasjement på Vest-Balkan dannet et viktig erfaringsgrunnlag for det som har utviklet seg til å bli den «norske FSSRmodellen». I studien Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform på Balkan. Norsk sikkerhetspolitisk bistand til Serbia og Montenegro tar vi for oss hvordan Norge har bidratt til forsvarsreform i regionen, hvordan prosjektene har vært organisert, og hva som har vært de viktigste motivene bak dette engasjementet.5 Landene på Vest-Balkan har lenge vært et viktig nedslagsfelt for norsk bistand, og støtte til sik-

kerhets- og forsvarsreform har vært en sentral del av porteføljen. I stortingsmelding nr. 17 (2010–2011) blir støtten til SSR-prosjekter i Serbia trukket fram som et eksempel på at norsk bistand har vært både relevant og effektiv. Regjeringen slår fast at det tette samarbeidet mellom UD og FD har vært en viktig suksessfaktor for å sikre en helhetlig tilnærming til denne innsatsen, sammen med Norges fleksible organisasjonsstruktur og evne til å ta raske politiske beslutninger. Men hva har egentlig den norske støtten gått ut på? Hoveddelen av den norske støtten til FSSR i Serbia har gått til reformering av forsvarssektoren, inkludert støtte til planlegging, omskolering, reform av den militære utdannelsen samt trening og utdanning for internasjonale operasjoner. Det største prosjektet Norge har bidratt til er NATO/Pfp Trust Fund, rettet mot ansatte i forsvarssektoren som ble rammet av den omfattende nedbemanningsprosessen. Norge spilte en aktiv rolle i arbeidet med å etablere og deretter lede prosjektet, som pågikk i perioden 2006– 2011. Organisasjonen International Organization for Migration (IOM) sto for den praktiske gjennomføringen, og gjennom rådgivning, økonomisk støtte og oppfølging fikk overtallige i forsvarssektoren hjelp til å integreres

i det sivile liv. På denne måten bidro fondet til at flere kom ut i arbeid, noe som skapte gode ringvirkninger for den serbiske økonomien. Samtidig reduserte det risikoen for at overtallige skulle utgjøre en destabiliserende faktor i det skjøre demokratiet som oppstod etter Milosevics fall. I Montenegro har Norge ledet et omfattende FSSR-prosjekt med en kostnadsramme på 8,5 millioner kroner. Prosjektet ble satt i gang straks etter Montenegros løsrivelse fra Serbia i 2006 og ble avsluttet i 2011. Montenegrinske myndigheter uttrykte tidlig et ønske om å søke medlemskap i både EU og Nato, og et velfungerende forsvarsdepartement var et viktig ledd i den euroatlantiske integrasjonsprosessen. Norsk FD har derfor de siste årene vært engasjert i arbeidet med å bygge et demokratisk kontrollert og bedre organisert forsvarsdepartement. Etter fem år med omfattende reformarbeid har Montenegro i dag tatt et viktig steg i retning Nato-medlemskap, blant annet gjennom å sende flere kontingenter med militære bidrag til ISAFstyrken i Afghanistan og ved å ferdigstille et strategisk forsvarsplandokument. Samtidig har FSSR-prosjektet rettet seg mot utformingen av en tjenestemannslov, noe som vil være et viktig bidrag til Montenegros vei mot EU-medlemskap.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

35


“Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform tar sikte på å bidra til oppbygging av et lands forsvarsevne.” De ferske erfaringene fra Serbia og Montenegro vil være nyttige for videre norsk FSSR-innsats. Erfaringene har allerede blitt brukt i lignende prosjekter i Georgia og Ukraina, og fra sommeren 2012 står Sør-Sudan for tur. Etter selvstendighetserklæringen i juli 2011 har landet et stort behov for institusjonsbygging, og et forsvarsdepartement under full sivil og demokratisk kontroll er særlig presserende. Landet, som har vært herjet av kon-

flikt i 30 år, preges av en politisk elite som i stor grad har sitt utspring fra frigjøringsbevegelsen Sudan People’s Liberation Army (SPLA). Arbeidet med forsvarsreform her er derfor ingen enkel oppgave: Det langsiktige målet er at et sørsudanesisk FD skal bygges på sivile demokratiske prinsipper, og at SPLA skal omformes til en kontrollert forsvarsstyrke.

Til tross for at kontrastene mellom Vest-Balkan og det afrikanske kontinentet er store, vil erfaringene fra den tidligere FSSR-innsatsen komme til god nytte. Samtidig vil det være behov for å samle de erfaringene som er blitt gjort, foreta grundige evalueringer av prosjektene og utvikle retningslinjer for framtidig norsk FSSR-arbeid. Bare slik kan vi sikre at kvaliteten på det arbeidet som gjøres er høy, og at kompetansen og effektiviteten heves.

1

St.prp.nr. 1 (2008–2009); Meld. St. 17 (2010–2011) Norsk innsats for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa. Utenriksdepartementet 2011. 2 OECD= Organisation for Economic Co-operation and Development 3 OECD DAC Handbook on Security Sector Reform (SSR): Supporting Security and Justice.OECD 2007. http://www.oecd.org/dataoecd/43/25/38406485.pdf (12.04 2012). 4 A Beginner’s Guide to Security Sector Reform (SSR).The Global Facilitation Network for Security Sector Reform. Birmingham, 2007:5. http://www.ssrnetwork.net/documents/GFN-SSR_A_Beginners_Guide_to_SSR_v2.pdf (12.04 2012). 5 Terje Haaverstad og Ingrid O. Busterud: Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform på Balkan. Norsk sikkerhetspolitisk bistand til Serbia og Montenegro, Oslo Files on Defence and Security, 1/2012. Studien kan lastes ned gratis på http://ifs.forsvaret.no/publikasjoner/oslo_files/OF_2012/Sider/OF_1_2012.aspx.

Data interface solutions from Electronicon AS Problem - Interfacing between old and new systems - Small series - Integration to existing systems

Electronicon AS can offer: - Small to large solutions - Modular design - A cost effective solution for small series

Main task - Data distribution - Data collection, translation and merging - Conversion between Analog and digital - Simulation and Algorithms

Applications - Distribution Systems - Sensor Simulation - Data collection Systems

ELECTRONICON AS Holbergskaien 5004 BERGEN, NORWAY Tlf:+47) 55 30 76 60 web: www.electronicon.no

36


N M T K A D E T T S PA LT E

Oppdragsbasert ledelse Tiden ved Luftkrigsskolen - jeg ville ikke vært foruten Av kadett Erlend Andresen, 3. avd. Luftkrigsskolen Tiden ved LKSK nærmer seg slutten og lyset i enden av tunellen er nærmest blendende. Tiden har, som vi sier i Luftforsvaret, flydd, og jeg ser tilbake på 3 fantastiske år. Som kadett på Luftkrigsskolen er en student i Norges beste studentby, med full lønn, og er en del av en institusjon som har et kompromissløst fokus på kompetanseutvikling. Og det er bare toppen av isfjellet. Kulturen ved skolen bærer et tydelig preg av det uhøytidelige kollegiale samholdet en finner ute på avdeling. Lærekreftene og resten av systemet ved skolen er med på å tilrettelegge for både sosial utvikling så vel som akademisk. Miljøet innenfor skolens gjerder legger med andre ord til rette for alle som vil lære, både om seg selv som menneske, leder, og det rent fagspesifikke. Alders- og erfaringsspennet blant kadettene er variabelt, noe som gjør læringsmulighetene unike. Jeg ønsker ikke å presentere Luftkrigsskolen som en ferdig slipt diamant, men skolen er en arena som er godt tilrettelagt for en personlig utvikling. En utvikling både en selv, Forsvaret og andre fremtidige arbeidsplasser vil dra nytte av. Og skolen er i konstant endring parallelt med at omgivelser, trusselnivå, og andre faktorer på både nasjonalt og internasjonalt nivå er i endring. Om du leser dette og sitter og vegrer deg for å søke er min appell klar: Ikke nøl – du vil ikke angre. Som kadett er man meget privilegert, noe jeg i avsnittene over har beskrevet. Jeg gleder meg til å komme i jobb, bruke det jeg har lært, men jeg kommer til å savne tiden på Luftkrigsskolen. En tid jeg aldri kommer til å glemme, en tid jeg aldri ville vært foruten. Jeg gir Luftkrigsskolen mine varmeste anbefalinger.

Manav Kumar - President Valkyrien Etter å ha gått på Sjøkrigsskolen i snart to år, har jeg gjennom utallige seanser blitt fortalt og forstått at oppdragsbasert ledelse er fremtidens ledelsesverktøy. Oppdragsbasert ledelse (OBL) baserer seg på å skape en dialog mellom oppdragsgiver og oppdragsmottaker for å oppnå best mulig løsning. Her er det sjefens intensjon og rammer som er avgjørende for oppdragsmottakerens måte å løse oppdraget på, i motsetning til den tradisjonelle ”jeg vil du skal…” Det å skape en dialog høres enkelt ut i teorien, men erfaring viser at det krever mye mer. På Sjøkrigsskolen lever vi i en hektisk hverdag med innleveringer, prøver, øvelser, i tillegg til ansvar for frivillige verv mange av kadettene har påtatt seg. For å løse mange av oppgavene vi får benytter vi oss av modellen for OBL. Av og til fungerer det godt, andre ganger med mindre hell. Sjefens intensjon kan bli misforstått, eller så kan fort løsningene gå utenfor rammene. Utfordringene oppstår når vi bruker modellen uten å ha dannet grunnlag for den. Mange av oss har erfart at OBL handler om å skape en kultur som åpner for dialog, ikke at modellen benyttes uansett. Gruppen må bli kjent med hverandre, erfare sammen, diskutere sammen, prøve og feile sammen, og ikke minst planlegge sammen. Med andre ord må det en tillitsskapning til. Det er først når gruppen har etablert tillit og kjenner hverandre godt at sjefens intensjon er krystallklar, og ikke tillater rom for misforståelser. OBL i kombinasjon med minimal tid for kulturskaping bidrar altså til misforståelser og dårligere måloppnåelse. For oss kadetter er denne erfaringen avgjørende å ta med videre ut i avdeling, men det er også en tankevekker. Det å tilpasse seg OBL på Sjøkrigsskolen har vært en utfordrende affære, noe som gjør at vi kan stille spørsmål ved hvor godt oppdragsbasert ledelse fungerer ute på avdeling. Vi vet at profesjonelle avdelinger har stort hell med OBL, men hva med avdelingene med større gjennomtrekk? Hva med avdelingene med et stort antall offiserer og befal? Hva med avdelinger som er sammensatt av fragmenterte arbeidsoppgaver? Bakgrunnen for at vi stiller disse spørsmålene er fordi oppdragsbasert ledelse har for oss vist seg å være mye mer krevende enn det vi ofte antar. Når den derimot lykkes, fungerer den utmerket. Det er lett å peke ut en felles modell for måten å lede på, men det er viktig at alle tar seg tid til å bygge kulturen og rammene rundt modellen for at den skal lykkes.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

37


Et tilbakeblikk på Luftforsvarets barne- og ungdomsår

Oberstløytnant Øystein E.M. Nåvik tjenestegjør som sjef avdeling for luftmakt og teknologi ved Luftkrigsskolen. Han har i likhet med Ellevseth i hovedsak tjenestegjort i Luftforsvarets vedlikeholdstjeneste, men har også tjenesteerfaring fra SHAPE, FOHK og Afghanistan.

Oberstløytnant Odd W. Ellevseth begynte sin karriere som rekrutt på Fornebu i 1949 og fikk sambandsoffisersutdanning i U.S. Air Force i 1953. Han hadde tjenesteerfaring fra K&V systemet, flystasjon og stab (FKN). Karrieren ble avsluttet i 1989 som sjef for Forsyningsgruppen ved Værnes flystasjon. Ellevseth gikk bort 12. februar 2012.

Starten på den militære flygningens historie i Norge vil i inneværende år bli markert på mange ulike måter. Denne artikkelen gir oss et lite innblikk i forsvarsgrenens mikrohistorie. Denne gangen skal vi besøke deler av virksomheten som aldri avstedkommer de store overskrifter. AV ØYSTEIN E.M. NÅVIK OG ODD W. ELLEVSETH Takket være ”Undervannsbaaten Kobbens Flyvekomité” sitt initiativ lettet premierløitnant Hans Fleischer Dons fra Gannestadjordet i Borre med aeroplanet Start den 1. juni 1912. Derfor feirer vi i år militærflyvingens hundreårsjubileum. Etter denne første norske militære flyvning tok det likevel noen få år før militærflygingen ble organisert i egne flyvåpen. Hærens flyvevæsen ble opprettet i 1914 med Kjeller som hovedbase, mens Marinens flyvevæsen ble opprettet i 1916 med Horten som hovedbase. Begge hovedbaser hadde for øvrig sin egen flyfabrikk. Imidlertid ble spørsmålet om ett eller to flyvåpen tatt opp allerede i stortingsproposisjon nr 147/1913 hvor det første hovedemnet var ”Fælles eller særskilt flyvevæsen for hæren og flaaten”.1 Diskusjonen om ett eller to flyvåpen pågikk faktisk helt fram til krigen. Enkelt sagt var Hæren for en sammenslåing, mens Marinen var mot! Etter at Norge kom med i andre verdenskrig ble det opprettet

38

en felles treningsleir for Hærens og Marinens flyvåpen i Canada. Åpningsseremonien fant sted den 10. november i 1940, nøyaktig fire år før Luftforsvaret ble opprettet som egen forsvarsgren.2 Den 28. mars 1941 ble det ved kongelig resolusjon besluttet å etablere en felles ledelse for Hærens og Marinens flyvåpen som fikk navnet Flygevåpnenes Felleskommando (FFK). Dette skulle være en midlertidig ordning, men i juli 1944 leverte FFK en utredning til Forsvarets Overkommando som konkluderte med at: ”Der tas en prinsippavgjørelse nå, som går ut på at luftstridskreftene i Norge skal organiseres som et luftforsvar, og som innbefatter de ressurser vi har skapt oss her ute på dette område.”3 Utredningen gikk på høring til både Hæren og Marinen, og som tidligere var Marinen skeptisk. På tross av motstanden fra Marinen, gikk både FFK, Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet inn for en sammenslåing og etablering av en


Staben ved Luftkommando Trøndelag og SOC/T i 1951 foran hvitbrakka på Kuhaugen. (Foto: via Ellevseth)

tredje forsvarsgren, og Luftforsvaret ble besluttet opprettet ved kongelig resolusjon den 10. november 1944. Hvis fødselen skjedde i 1944 må man kunne si at svangerskapet var uvanlig langt og komplisert. Barndommen var turbulent, Luftforsvaret var født i England under krigen og naturlig nok preget av det, mens de første barneårene hjemme i Norge var preget av en søken etter en egen identitet. Med NATOmedlemskapet i 1949 kan man kanskje si at barnet var kommet i skolepliktig alder og fram mot myndighetsalderen, som tidligere var 21 år, fulgte det med mye skolegang og utstyr. Øistein Espenes og Nils Naastad skrev i første utgave av Luftkrigsskolens skriftserie at: ”Luftforsvaret ble omorganisert og restrukturert, og i 1954 stod det nye Luftforsvaret opp av asken som en amerikanisert fugl Føniks med Britisk opphav”4 . I et menneskes liv må man ta ansvar for seg selv når man blir myndig. På 50-tallet og tidlig 60-tall hadde forsvarsgrenen nytt godt av amerikansk våpenhjelp og flytyper som F-84G Thunderjet (planene sa 150 fly fordelt på 6 skvadroner5, totalt ble det levert 200 fly 6!) og F-86 Sabre (både K og F utgavene) ble mottatt i stort antall. I tillegg fikk Luftforsvaret 18 HU-16B Albatross maritime overvåkingsfly med anti-ubåt kapasitet.7 Selv om flyene og mye av materiellet

og systemene i Luftforsvaret var amerikansk fra midten av 50-tallet, skulle dette flys, vedlikeholdes og opereres av nordmenn. Denne korte innledningen bringer oss over på artikkelens hoveddel. Her presenteres et glimt av hvordan tjenesten artet seg for en vernepliktig i 1949 til 50, dvs. før våpenhjelpen. Oberstløytnant Odd Ellevseth gikk rekruttskolen på Fornebu i 1949 og ble etter endt radiotelefonistkurs på Lutvann beordret til Luftkommando Trøndelag (LKT). Odd Ellevseth er markert på bildet, og det er hans historie som nå følger. 8

LKT /Fixerstasjon Selbu Etter endt telefonistkurs ble vi fordelt til de enkelte luftkommandoer og jeg kom til LKT. Dette var i august 1949, sambandssjefen Løytnant Kruse var på ferie og ingen hadde myndighet til å beordre oss til den enkelte stasjon så vi fikk noen flotte lazy days på Kuhaugen og i Trondheim før Lt. Kruse kom tilbake og sendte oss rett på jobb. Det var tre fixerstasjoner i Trøndelag: Agdenes som lå ca en million trappetrinn opp fra Hambåra fort ytterst i Trondheimsfjorden, Offenåsen ved Steinkjer og Selbu som lå på Vennafjellet mellom Mostadmark og Selbustrand. Jeg ble

beordret til Selbu og ble veldig skuffet, for den stasjonen hadde instruktørene på Luttvann tutet oss ørene fulle av hvor fæl var.9 Det viste seg senere at ingen av dem hadde vært der selv, og det tok jeg opp med skolen da jeg kom tilbake året etter og fikk fortalt om hvordan det egentlig var å være der. TOPP! Dette var før det kom vei over Selbustrand til Hommelvik, første etappe var tog TrondheimHommelvik, deretter buss Hommelvik- Mostadmarka, fotmarsj fem kilometer til innerste gården i Mostadmarka, Rødmyrdal. Her residerte gårdbruker Venn med kone og sønnen Jørgen. Fra gården bar det over veiløst terreng opp til stasjonen som lå på Vennafjellet. Vi var tre vernepliktige som bemannet stasjonen, hvorav en var forfrem-

Stasjonen med aggregathuset til høyre. Aggregathuset er den opprinnelige Hutted Station som peileinstallasjonen ble flyttet fra når huset ble tatt i bruk. (Foto: Ellevseth)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

39


“Hadde det vært en skøyer der for å skremme meg, ville vedkommende ha fått en akutt 32-skudds blyforgiftning.”

met til korporal og var ansvarshavende. Da jeg kom opp sto de to andre klar til avgang, de hadde fått innvilget permisjon, og etter en rask innføring i lokale saker sa de farvel, forsvant nedover og der sto jeg mutters alene oppe på fjellet. Nice! Vel, jeg puslet med mitt, kontaktet Sector, kjørte utstyret og fant alt såre vel. Det vil si, - helt til det ble mørkt! Fant ingen grunn til å kjøre en svær tungstartet engelsk diesel for et par lyspærer så jeg rigget meg opp med stearinlys, på med batteriradioen, tysk Tornister, og fant Light Programme på BBC. Den eneste boken jeg fant var Åndemasken av Bernhard Borge, tittet i den og fant at det ikke akkurat var min lektyre der og da. Den fine musikken på Light Programme tok slutt og jeg fikk tak i NRK. På nyhetene fortalte de at det hadde rømt en farlig sinnssyk fra Reitgjerdet ved Trondheim, og at han hadde blitt observert på vei til Selbu! For meg som da var ukjent med geografien i Trøndelag var jo Selbu akkurat der jeg oppholdt meg. Ute var det nå mørkt med måneskinn og forrevne skyer som fikk det til å se ut som om noen gikk der nede på myra rett nede for stasjonen. For sikkerhets skyld tok jeg nå inn Schmeisseren, satte inn fullt magasin, halvsikret og la den på bordet ved siden av meg. På BBC kom så ”The Dick Barton Show”, en action serie som alltid startet med et skudd, et hyl, deretter lyden av en bil som raste av gårde. - Plutselig smalt det i veggen rett bak meg, så et hyl (egenprodusert!) men ingen billyd! Jeg feide ned stearinlyset, rasket med meg Schmeisseren og hev meg ned på gulvet. En rask orientering ga forklaring, det hadde blåst opp og en av vinduslemmene hadde løsnet fra

40

veggfestet og metallbeslaget hadde slått inn i vindusglasset. Lemmen sto og slo hele tiden så jeg måtte gå ut og feste den. Flott! I beste kommandostil hoppet jeg rundt hjørnene med usikret våpen, fikk festet lemmen og same procedure tilbake til tryggheten inne i stasjonen. Men, – ytterdøra sto da VIDÅPEN! Var det meg, eller? På´n igjen, hoppet inn i huset og finkjemmet hvert eneste rom etter fi. La meg si det slik, hadde det vært en skøyer der for å skremme meg, ville vedkommende ha fått en akutt 32-skudds blyforgiftning. Jeg var ekte bygutt, hadde aldri vært skikkelig alene før og aldri oppe på fjellet med en rømt tulling luskende omkring i nattemørket! Nu vel, denne innføringsfasen tok et partre kvelder og deretter satte jeg slik pris på stillheten og ensomheten der oppe at jeg nærmest mislikte at de to andre kom tilbake og brøt idyllen. De var to flotte fyrer, vi gikk godt sammen, bemannet peileren, laget mat etter tur (og tvang de andre to til å spise den, noen ganger ved sånn rent tilfeldigvis å legge Schmeisseren på bordet, halvsikre den, og beordre SPIS!!), vasket hus, vedlikeholdt radioutstyr og aggregater. Da snøen kom og det blåste tok vi ambulansekjelken, gikk på ski mot

vinden så langt vi kunne og satte oss så i kjelken, spente ut en pakkefallskjerm som seil og raste tilbake. En har ikke mer moro enn en lager selv. Peileren var bemannet fra 0800 til ca 1600 synes jeg å huske, og vi opererte den etter fast schedule. 331 skvadron på Værnes hilste rett som det var på oss med low pass med Spit´n om morgenen. En Spitfire i hustakhøyde kan vekke noen og enhver! Jeg sto utenfor peilestasjonen en morgen og så ned mot Mostadmarka og syntes plutselig at det glimtet i noe nede i dalen og før jeg visste ordet av det kom en Spit´ på høyde med meg!

Det var så godt som umulig å holde huset varmt i blåsten der oppe på fjellet, vedovnen sto i stuen mens peilerommet var ved siden av. Svært ofte satt vi fullt påkledd inne i en sovepose (kanadisk) med bare nesetipp og hender utenfor og betjente utstyret. Flygeren sendte for fix, ved å komme inn på kanalen, identifisere seg og sendte så en langtrukken aaaaaaaa for at vi skulle få et jevnt signal å bestemme retningen (finne dipet) på. Peileantennen sto i tårnet som var den vertikale forlengelsen av peilerommet med gulv mellom. Dit kom vi inn via gangen i andreetasjen. Vinterstid om natten frøs antennelagrene fast så dagen startet med at en av oss pumpet opp blåselampen og begav seg opp i antennetårnet og varmet antennerøret forsiktig opp til operatøren i peilerommet greide å dreie systemet. Antennesystemet måtte ”Paragliding” vinteren 1949/50 (Foto: Ellevseth) så dreies med faste mel-


“Det har blitt meg fortalt at folk i Selbustrandområdet måtte løpe for livet for å unngå flygende brød og annet snaskens.”

lomrom hele tiden under vakten for å hindre at systemet sto i sju steiner når været var imot oss. Maten fikk vi med fly fra Værnes en gang for uken. Det ble brukt to-

dropperen lempingen og tømte flyet, og det har blitt meg fortalt at folk i Selbustrandområdet måtte løpe for livet for å unngå flygende brød og annet snaskens ved den anledningen.

den. Jeg ble i stedet utrustet med sykkel, og hver morgen fikk jeg med meg en skoeske full av nøkler som var samlet inn i håp om at en eller annen av dem skulle passe i låset.

Samme høsten skulle Bernt Balchen fly fra USA over Nordpolen til Oslo, og

Jeg hadde en praktfull uke der nede på Værnes! Etter avgang Russeleiren og en bra frokost syklet jeg så innom Opsen og fikk med meg forrige dags fangst av nøkler som sammen med påsmurt niste ble plassert i skoesken hvorpå jeg begav meg i retning heimeren. Der prøvde jeg pliktskyldigst alle nøklene (som selvfølgelig ikke passet i en ny Yale-lås) før jeg hengav meg til noen timers avslapning i heimerveggen i det nydelige været. Next day, same procedure! Det nydelige været fortsatte hele uken, Bernt Balchen fikk ikke behov for navhjelp, og med et lettelsens sukk slapp opsoff å påføre Flyvåpenet utgifter til ytterligere en ny hengelås. Jeg hadde hatt noen gode dager der nede, og avsluttet med proviantdropp på Vennafjell med Fairchilden.

I følge Ellevseth er dette korrekt høyde for proviantdropp. ”Dropperen” kan skimtes der han henger ut av flyet. (Foto: Ellevseth) Proviantforsyning pr. fly. Cornellen ligger her for høyt slik at pakken blir ødelagt! (Fotos: Ellevseth)

seters Fairchild Cornell skolefly hvor de tok ut stikka i baksetet. Passasjeren (det var rift om de turene!) satte seg så inn, og så ble han nærmest kledd inn med de spesielle papirsekkene som ble brukt til dropp. Sekkene var meget sterke, åpne i den ene enden, for å skape ”drag” ble vi fortalt. Maskinen kom fra Mostadmarksiden mot Vennafjellet, krøp så vidt over en kolle før den myra jeg skrev om foran, og slapp seg ned mot myra i en skikkelig lowpass og slapp en sekk. Denne nærmest ”touch and go” var så kjapp at det ble bare tid til et drop pr. run. En gang hadde ”dropperen” ikke fått med seg at han kun skulle slippe en sekk for hver gang, så da flygeren senket hånden for drop no 1 startet

det ble arrangert for fixer-/ heimerhjelp ”en route”. Heimerpersonellet på Værnes var beordret til Lista for å delta i en øvelse der nede, og jeg ble derfor sendt ned til Værnes for å bemanne heimeren der i tilfelle det ble nødvendig. Jeg kom dit, innklarerte og ble innkvartert i ”Russeleiren”. Ba så om å få nøkkelen til heimeren for å gjøre meg kjent med lokale forhold, og - Hvor er nøkkelen? Den, viste det seg, var på Lista sammen med de fraværende heimergutta. - Da må vi bryte opp låsen og skaffe ny lås mente jeg, for jeg må ha noe trening på utstyret før Balchen kommer. Operasjonsoffiseren, jeg tror det var en kaptein Aanestad, var ikke villig til det for det var en splitter ny hengelås til kroner 42,50 (førtitofemti!) hvis jeg ikke husker helt feil, og det var så dyrt at det ikke kom på tale å ødelegge

Som anført foran var det proviantdropp en gang pr uke i snitt. Proviantforvalteren, fenrik Aasabø fra et eller annet sted vestpå, ringte alltid opp og varslet om droppene samtidig som han ba oss si fra om det var noe som ble ødelagt i fallet. Det var jo fritt fall, bortsett fra de få gangene vi fikk bensin til vår ”V-Engine” som ble nyttet til å lade nødbatteriene til peileutstyret. Da brukte de Fi-156 Fiesler Storch som var en STOL-maskin og nærmest heiste jerrykannene ned på myra mens maskinen hadde tilnærmet zero groundspeed. Jeg har senere sett at Storch´en har vært beskrevet som ” A Fixed Wing Helicopter”. - Nu

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

41


“Praised be The Air Force!”

vel, fenrik Aasabø hadde bedt om tilstandsrapport for droppene, og uten unntak ringte vi tilbake og rapporterte at sukkeret var ødelagt i fallet, hvorpå vi fikk fløyet opp erstatningssukker. Det, og det andre sukkeret vi alt hadde fått levert, brakte vi så ned til bygda til vennligsinnede åndsfeller som kjente en som kjente en som…! Ferdigvarene delte vi broderlig! Det var mitt første møte med trøndersk håndverk. Dette var jo mens det ennå var matrasjonering i landet og sukker var ettertraktet til så mangt. Men det hadde nok ryktes at våre ”sukkerproblemer” var av en annen art enn det vi rapporterte, så en dag ringte proviantforvalteren opp og meddelte oss at nå fikk vi doblet våre sukkersendinger, og så ville han ikke høre mer om ødelagt sukkerforsendelse! Flott fyr! Melken hentet vi på Rødmyrdal gård, i et femtenliters melkespann på en ombygget ryggsekkmeis. Skvulpende væske kombinert med skigåing kunne resultere i så mangt og det hendte at melkekurereren måtte gjøre vendereis for refill på Rødmyrdal. Ut på høsten 1949 fikk vi beskjed om at salong- og spisestuemøbler var levert nede på Rødmyrdal, og kunne hentes!!! Jeg elsker adminfolk! De har det jaggu enkelt! Ok. På´n igjen. De som har problemer med å få utstyr opp i andre etasje eller ned i kjelleren skulle ha prøvd å bære på ryggen et salongbord eller sarg med ben til spisebord eller lenestol-løsputer ørten kilometer opp i fjellet senhøstes. Vel, ville vi ha møbler, og det ville vi jo etter felttilværelsen med engelske usittbare stoler etc. fra ”Hutted Station” som originalinstallasjonen het, var det bare å sette i gang. Transporten måtte

42

foregå etter at stasjonen var stengt for dagen og vi kunne forlate den noen timer. Vi improviserte med tilpassing av ryggsekkmeis til hhv. lenestol/spisestuestol /demonterte bord/ puter/ bordplater (just name it) og startet ”Operation Mule” som foregikk så lenge det var lyst. Mangt et ”four letter word” ble avsunget under transporten. Vi prøvde å få med oss så mye som praktisk mulig på hver tur og det betød at vi tre gikk på rekke, hver med møbeloppakning og bærende utstyr mellom oss. Jeg gled med spisebordunderstellet stallet opp på meisen i det jeg gikk over en bekk med høye kanter på hver side, spisebordbena fant fast grunn på hver side av bekken og der hang jeg i løse lufta fastspent til meisen. Et seksbent monsterinsekt med fire ben i stoisk ro og to vilt sprellende, mens mine to kompiser holdt på å forgå av latter. Hvorfor har ingen fotoapparat med seg i slike stunder? Og så fine møbler dere har her oppe på fjellet sa de vakre unge menneskene fra Overkommandoen som inspiserte oss noe senere. Jeg vet ikke om de merket den lave knurringen.

hjemmefest, og - en halv flaske konjakk!!! Praised be The Air Force!

Da det stundet til jul sendte vi Oslogutten hjem på jule-og nyttårsperm mens vi to nordmøringene slo mynt og krone om hvem som fikk julefri. Jeg fikk julepermen og det passet bra da min far hadde gått bort tre år før, og det ville ha vært første gang min mor hadde måttet feire jul alene. Jeg kom tilbake den 28. desember og hadde vaktskifte nede på Rødmyrdal. Nyttårsaften kom det en Fairchild med nyttårsmat, ferdiglaget skinkestek, surkål, kokte poteter, kaker; alt som skulle til for en vellykket alene-

Etterord

Droppet var meget nær stasjonen nå når det var snø, og han kom en gang til og vinket med vingene der jeg var på vei inn med fangsten. Så hørte jeg han throttlet et par ganger og kom så inn for tredje gang og slapp noe jeg ikke så hva var for noe før jeg fikk lokalisert det i snøen. En åpnet tjuepakning! Blessed! Jeg vinket, og han vinket tilbake. Det er da du føler at du hører til! Litt senere ringte det på telefonen, det var flygeren som jeg ikke husker navnet på nå. (Lien?) Han sa: Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg så deg stå alene der oppe på fjellet at jeg måtte gi deg noe ekstra og hadde bare den åpnete pakken med røyk. Har du det bra? Og det hadde jeg jo, og så skiltes vi med å ønske hverandre Godt Nyttår. Gode minner! Flyvåpenet tiltalte meg, jeg hadde søkt på videre utdanning innen radio og forlot stasjonen i februar 1950 med kurs for Luttvann hvor jeg startet på radioteknikerkurs nr. 1/50.

Hundreårsjubileet for militær flyving i Norge er en viktig milepæl og vi har i denne perioden sett en rivende teknologisk og økonomisk utvikling både i Forsvaret og samfunnet for øvrig. Denne utviklingen fortsetter med omstrukturering og materiellinvesteringer som vil bidra til at forsvarsgrenen fortsatt vil være en relevant og dynamisk organisasjon for fremtiden. Selv om Luftforsvaret i år feirer sin 68-års dag som selvstendig forsvarsgren, er den derfor på ingen


“Luftforsvaret som vi kjenner det i dag har ikke blitt til av seg selv.”

måte som pensjonist å betrakte. En slik alder gir likevel grunn til å stoppe opp og ta et tilbakeblikk. Hoveddelen av denne artikkelen er Odd Ellevseth sin historie, og grunnen til at akkurat den ble valgt er at historien gir et godt bilde av forholdene man opererte under i Luftforsvarets ungdom. I tillegg, fokus på oppdraget var den gang – som nå – det viktigste, men det var også viktig å ha det morsomt underveis. Ikke minst er dette en historie fra et annet fagfelt enn det tradisjonelle luftoperative feltet som vi har så lett for å fokusere på når vi lager 1 2 3 4 5 6 7 8 9

utstillinger og når vi markerer jubileer og hendelser. Det kan være verdt å reflektere over nøkternheten og humoren i historien ovenfor. De tre som hadde ansvaret for operativ drift av anlegget på Vennafjell etter 6 måneders utdanning var vernepliktige – og nærmeste foresatte befant seg på Kuhaugen i Trondheim! Optimismen og pågangsmotet som preget samfunnet etter krigen gav resultater, selv om det var enkle kår og lite ressurser. For meg er dette derfor ikke bare et bilde på

hvor langt utviklingen av Forsvaret har kommet, men også samfunnet som Forsvaret tross alt er en del av. Luftforsvaret som vi kjenner det i dag har ikke blitt til av seg selv, men på grunn av innsatsen til menneskene som har tjenestegjort i forsvarsgrenen. Et av disse menneskene var Odd Ellevseth som dere har blitt litt kjent med gjennom denne artikkelen. Fremtiden, kjære lesere, er det yngre generasjoner som får ansvaret for! Gratulerer med hundreårsjubileet!

Vera Henriksen: ”Luftforsvarets historie bind 1 – Fra opptakt til nederlag” Aschehoug 1994, s 40 Vera Henriksen: ”Luftforsvarets historie bind 2 – Fem år i utlegd” Aschehoug 1996, s 61 Bjørn Hafsten og Tom Arheim: ”Marinens flygevåpen 1912-1944”, Tankestreken AS 2003, s 206 Øistein Espenes og Nils Naastad: ”Luftforsvaret – Et flerbruksverktøy for den kalde krigen?”, Luftkrigsskolens skriftserie vol 1, 1999, s 8 Svein Duvsete: ”Luftforsvarets historie bind 3 – Kalde krigere og barmhjertige samaritaner” Aschehoug 2004, s101 Roar Glenne: ”Oppdrag utført: Norges luftmilitære kulturarv” Forsvarsmuseet 2012, s446 Håvard Klevberg: ”Maritim luftovervåking i nord: 333 skvadron i norsk sikkerhetspolitikk” UiO 2011, s231 Odd W Ellevseth: Upublisert manuskript, 2011 Luttvann var korrekt skrivemåte for stedsnavnet når Ellevseth tok utdanning der.

Implementering av SR 1325 i Meymaneh, Afghanistan Regjeringen Stoltenberg har ambisjoner om å realisere FNs Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (SR 1325) i større grad enn hittil i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner i Afghanistan. Anne Ellingsen har gjennomført en oppfølgende studie av 1325-rapporten fra 2009: Operational Effectiveness and UN Resolution 1325 – Practices and Lessons from Afghanistan (Olsson og Tejpar [red.] 2009). Denne rapporten undersøker i hvilken grad utvalgte nasjoners ISAF Provincial Reconstruction Teams (PRT-er) har implementert

SR 1325. Studien sammenligner anvendelsen av genderperspektivet i militære operasjoner som er utført av norske og svenske PRT-er, med sideblikk til amerikanske erfaringer. (Innsatsen til den sivile delen av PRT-en faller utenfor analysen.) Dette er supplert med en analyse av interne prosesser i Forsvaret; føringer og rapporteringsrutiner, samt undervisning. Studien er utført på oppdrag fra Forsvarsdepartementet som et ettårig prosjekt til sikkerhetsog forsvarpolitisk forskning, og gjennomført ved Krigsskolen. Sentrale aktører fra norske militære styrker

utgjør kjerneintervjuobjektene i studien. Datamaterialet omfatter også intervjuer med svenske og amerikanske militære kilder, samt kilder med ståsted utenfor Forsvaret. Studien viser at en positiv utvikling med relevante tiltak er igangsatt. Ennå er imidlertid satsingen mye overlatt til hver enkelt PRT-sjef. Dette har resultert i svært varierende praksis og grad av gjennomføring i de ulike PRT-ene. En strategi for operasjonalisering er derfor påkrevet for at tiltakene skal gi den effekten som ønskes oppnådd.

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

43


NMT BØKER

Gjert Lage Dyndal og Torbjørn L. Knutsen (red.):

Exit Afghanistan Universitetsforlaget, 2012 Anmeldt av Ola Bøe-Hansen Jeg vil først gjøre det helt klart; Exit Afghanistan er en meget god debattbok! Den kan sammenlignes med en julegave, pent omsluttet av et flott innpakningspapir representert ved vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støres forord, mens de to redaktørene Torbjørn Knutsen og Gjert Lage Dyndal er selve båndet med sløyfen som holder det hele sammen. Ved første øyekast kan det virke som om gaven er blitt ristet sammen i ren spenning, siden det ikke er noen synlig rød tråd blant de mange bidragene, men det er ingen tvil om kvaliteten i hver av dem. Exit Afghanistan er en samling av forskjellige, og ikke så forskjellige, syn fra kjente norske debattanter om situasjonen i Afghanistan etter at beslutningen ble fattet om militær tilbaketrekning innen utgangen av 2014. Foreløpig er dette det ultimate bokverk for den som ønsker å ha en mening i sosiale lag og i akademiske fora om vårt eget så vel som det internasjonale engasjementet i Afghanistan. Dessuten kan boken også benyttes som et oppslagsverk da den inneholder et kort faktabilag om Afghanistan og ISAF. Antallet bidragsytere synliggjør bredden i perspektiver og meninger, men noen kan kanskje oppfatte antallet som litt for mye av det gode siden det vanskelig lar seg gjøre å unngå noen overlappinger og gjentagelser. Redaktørene har tilsynelatende gitt opp den røde tråden og heller tydd til alfabetisk rekkefølge basert på fornavnene til debattantene. Et mer stringent regime for bruk av kildehenvisninger kunne også vært å

44

foretrekke for å benytte boken videre i forskningsøyemed. De tjue bidragene som representerer hoveddelen av boken stiller alle en kort diagnose av situasjonen, og de fleste kommer opp med forslag til medisinering. De har en mengde forskjellige utgangspunkt, premisser og målsetninger med det de skriver, noe som gjør dette ekstra interessant. Dessuten er hvert bidrag såpass kort at det passer bra i ledige stunder. Ikke minst som nattbordslektyre hvorpå kanskje også underbevisstheten kan jobbe videre med tankegodset i timene før vekkerklokken ringer til ny dag. For å vise noe av bredden i denne debattboken finner jeg det hensiktsmessig å trekke ut noen sentrale punkter fra hver av bidragsyterne (i alfabetisk rekkefølge): Arne Opperud presenterer fakta om fremgang og utvikling, til tross for store utfordringer, og at landets beliggenhet og potensial for store mengder gass og mineraler vil sørge for fortsatt internasjonalt fokus. Arne Strand viser til et nødvendig fokusskifte fra militær ”exit strategy”, som må opprettholdes, til ”engagement strategy” med fokus på styresett og utvikling. Asle Toje gir en god og oversiktlig redegjørelse for de narrativer norske myndigheter har benyttet for å legitimere norsk militær innsats i Afghanistan, og ikke minst divergensen mellom hva politikere har sagt og opinionens oppfatning av situasjonen på bakken. Astrid Surkhe beskriver hvordan mer er mindre med hensyn til benyttelse av militærmakt. Jo mindre fotavtrykk jo bedre.

Dag Henriksen argumenterer om politisk, diplomatisk og militær inkompetanse med tanke på forhåndskunnskap, mangel på enhetlig strategi og exit-plan, samt at militærmakten ikke var forberedt på denne type krigføring. Generalene Petraeus og McChrystal høster lovord, og det er et tankekors at Irak gikk bedre enn ventet etter uttrekningen,. David Hansen redegjør for Pakistans betydning - både som løsning og problem. Ikke minst ISIs rolle. Hansen avslutter sitt debattinnlegg med en rekke råd til Norge og verdenssamfunnet om hva som kan gjøres i Pakistan og Afghanistan post 2014. Han spør også om ISAF gjør ANA en bjørnetjeneste ved å trene de som en konvensjonell militærmakt siden de skal bekjempe ukonvensjonelle motstandere. Hans Chr. Helseth, som daglig gjennomgår alle rapporter som kommer til NATO-hovedkvarteret, beskriver en mer optimistisk situasjon, sett med regionale briller. Han minner dessuten leseren på at 80 prosent av


sivile drepte skyldes Talibans krigføring i form av selvmordsbombere og IEDer. NATOs Enduring partnership, som skal gjelde i ti år etter 2014, får også omtale. Harald Høiback filosoferer omkring hva Clausewitz ville sagt. For det første at veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner. For det andre at av alle de feil man gjør i krig er de som følger av snillhet de verste. For det tredje at standhaftighet ved et tidspunkt glir over i dumskap og må stoppes før det er for sent. Det største strategiske mot er når man tør si at nok er nok. (Kanskje enda en grunn til at president Obama fortjente Nobels fredspris?). Den virkelig geniale tankevekkeren fra Høibacks betraktninger er hans beskrivelse av krigens egendynamikk som dr. Frankensteins monster. Helge Lurås presenterer sin diagnose og mulige utfall, og at Norge ikke bør vente for lenge med å trekke seg ut. Vi har scoret de poengene vi trenger i Nato, mener han. Ida Dommersnes mener at engasjementet i realiteten har vært preget av en feilslått politikk, manglende politisk vilje og uklare politiske målsetninger. Norge er intet unntak. Jacob Børresens ”medisinering” kan deles i fire hovedpunkter: 1) minimalt vestlig fotavtrykk, 2) pashtunerne må få representasjon og innflytelse i styresett og de væpnede styrkene, 3) regional deltagelse, 4) ny grunnlov og desentralisert føderasjons- eller delstatsstruktur som passer deres historie og kultur. Janne Haaland Matlary er befriende klartenkt og edruelig om det strategiske perspektiv. Kristian Berg Harpviken redegjør for Afghanistans rolle som en isolator mellom tre sterke regioner; Sør-Asia, Sentral-Asia og Den persiske golf. Monica K Mattsson gir en god innføring i det afghanske statssystemet, hvordan det er underlagt religiøse lover og konsekvenser for fremtiden.

Ole-Asbjørn Fauske hevder det er unaturlig og uhensiktsmessig med et skarpt skille mellom sivil og militær innsats. Den bør være så sivil som mulig og så militær som nødvendig. Petter Bauck trekker de historiske linjer, redegjør for den etniske fordelingen, og konkluderer med at Bonnavtalen i 2001 var feil oppskrift. Paal Sigurd Hildes artikkel om en hensiktsmessig kynisme, vurderingskriteriet ”Afghan good enough”, og at man helst bør unngå nasjonsbyggingsprosjekter, er tankevekkende. Han hevder at uttrekningen ikke blir NATOs død og at mangel på exit-dato hadde medført at hele engasjementet ville raknet. Han siterer også Espen Barth-Eide ”we cannot fight other peoples’ wars”. Steinar Skaar tar for seg opprørerne og gir innledningsvis en kategorisering av opprørerne i tre hovedkategorier; 1) Stormtroppene, 2) Gjengangerkriminelle, 3) Myndighetskritikerne. Skaar redegjør også for dynamikken i det afghanske samfunn, og siden fokuset for afghanerne er lokalt så bør også den internasjonale innsatsen fokuseres lokalt. Ståle Ulriksen redegjør for det storstrategiske spillet mellom Afghanistan og stormaktene Kina og India, med historiske linjer tilbake til The Great Game på 1800-tallet da Storbritannia og Russland konkurrerte om kontrollen over det vestlige Asia. Her er det store muligheter, men krever utstrakt statsmannskunst for å få til noe fruktbart. Vegard Velle argumenterer kraftig for at USAs engasjement i Afghanistan er basert på ren imperialisme, og presenterer flere konspirasjonsteorier for å støtte sin argumentasjon. Flere av artikkelforfatterne hevder at målsetningen for landet skulle vise seg overambisiøse og ikke tuftet på reell kjennskap til den afghanske kulturen og deres forutsetninger for å forstå hva for eksempel demokrati og nasjonsbygging egentlig går ut på. Avtalen ble inngått med en elite i

Kabul uten kontakt med brorparten av befolkningen. Det internasjonale samfunn satset mye på dette prosjektet, men innsatsen var for fragmentert og manglet kultur- og demografiforståelse. Det å benytte militære styrker for å drive frem dette arbeidet skapte dessuten unødig friksjon hos afghanerne. Irakkrigen var heller ikke gunstig for dette prosjektet da verdens fokus fra 2003 ble forskjøvet til Irak. Først i 2008 kom fokuset tilbake, men da var forholdene annerledes. Opprørsvirksomhet og kriminalitet hadde for alvor oppnådd momentum og en egen skyggestruktur var blitt etablert. Ambisjonsnivået ble senket fra nasjonsbygging til opptrening av afghanere til å kunne være i stand til å håndtere sin egen sikkerhet. Dette er en mer realistisk ambisjon og passer økonomisk slitne og krigstrøtte NATO-land godt. Man kan forlate Afghanistan med en viss grad av ære. Uttrekningen er allerede i gang og overgangen til afghansk sikkerhet går for fullt. Da Osama bin Laden ble drept 2. mai 2011 var det et svært kjærkomment insentiv til å trekke seg ut med en ytterligere grad av ære og legitimitet. Det som var den viktigste målsetningen med å gå inn i Afghanistan i første omgang var endelig nådd etter ti år. Det internasjonale samfunn er nå i ferd med å slå seg til ro med at Afghanistan ikke ble det fyrtårnet for demokrati som det en gang var ambisjon om. At afghanerne ikke var modne for og heller ikke ønsket det styresett som Vesten foreslo for dem. Det ekstremt kulturkonservative samfunnet består, de opprinnelige motsetningene er i ferd med å gjeninnta sine posisjoner, og presidentvalget i 2014, hvor Karzai må avtre etter dagens konstitusjon, vil sannsynligvis vise hvilken retning landet tar i overskuelig fremtid. NATO og USA har planer om fortsatt å ha styr-

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

45


NMT BØKER

ker på om lag 6000 spesialsoldater støttet av 14-16000 øvrig personell i Afghanistan. Dette skal være riset bak speilet med hovedfokus å drive terrorbekjempelse. En måte å sikre de investeringene som er gjort så langt. Militærmakten er som kjent et av flere verktøy i politikernes verktøykasse – et tilsynelatende hendig og lett tilgjengelig verktøy som kan skape dramatisk effekt. Men langt fra alle problemer løses av noen kraftige hammerslag. Av og til må mer fin-

mekaniske instrumenter benyttes, og helst etter at man har satt seg nøye inn i problemet. Dette er politikernes utfordring. Alle de velskrevne og velbegrunnede artiklene vitner om ti år med en uklar internasjonal målsetning med engasjementet og skiftende narrativer. De fleste er enige i at militærmakt har vært nødvendig, men er uenige i mengden og strategien. De er dessuten uenige om hva som er oppnådd, og stemningen spenner fra optimis-

me til pessimisme, fra humanisme til kynisme. Spekteret av bidragsytere til denne boken underbygger dessuten Høibacks beskrivelse av dr. Frankensteins monster, at når kriger trekker i langdrag så tiltrekker den seg et utall interessenter og meningsbærere. Boken byr derfor på mange interessante spådommer for Afghanistans fremtid, og det blir spennende å følge utviklingen og se hvem av bidragsyterne som kommer nærmest.

Sverre Diesen (red.):

STRATEGI. Mellom vitenskap, intuisjon og etikk Universitetsforlaget, 2012 ANMELDT AV ØISTEIN ESPENES På under ett år har vi fått to bøker om militærstrategi på norsk.1 Med unntak av Sverre Diesens generelle innføring i strategi fra 1998, må vi vel tilbake til 1914 og offiseren og krigshistorikeren Gudmund Schnitler for å finne den forrige.2 Hvorfor denne nye interessen for militær strategi som åpner for to bokutgivelser? Minst to forhold driver fram både behovet og interessen for norsk strategisk tenkning. Det første er relatert til det norske militære utenlandsengasjementet, og især den norske deltakelsen i Afghanistan, der flere har påpekt en mangel på en helhetlig og konsistent strategi i de vel ti årene operasjonen har pågått. Men minst like viktig er det andre forholdet: De norske interessene i Nordområdene og det faktum at Norge og øvrige NATO-land ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser i området. Her er altså situasjonen i dag en annen enn under den kalde krigen da alliansepolitikkens militære dimensjon dominerte området og dermed strategien. I tillegg må nok også den såkalte akademiseringsprosessen av Forsvaret ta

46

sin del av skylden. I langt større grad enn tidligere forventer offiserer, også de på et moderat grads- og lønnsnivå, å få se sine tanker på trykk. Begge bøkene springer ut av fagmiljøer som er små, men som også er nært knyttet til hverandre. Flere av forfatterne i Diesens bok har nær tilnytning til militærmaktsmiljøet ved Forsvarets høgskole, altså det miljøet som står bak den andre boken, Militærstrategi på norsk – en innføring. Bøkene har til dels også det samme siktemålet. De innretter seg begge mot de sivile og militære utdanningsinstitusjonen der strategi er et sentralt tema. De har begge en teoridel der strategibegrepet diskuteres i et teoretisk perspektiv, og en empiridel der teoriene anvendes på konkrete tilfeller. Ut fra dette skulle en forvente at bøkene ble relativt like og overlappende. Det er ikke tilfelle. De tar til dels utgangspunkt i ulike teoretiske tilnærminger, og konteksten teoriene diskuteres innefor er i alle fall delvis ulike. Derfor er bøkene snarere komplementære. Jeg skal imidlertid her fokusere på Diesens

bok, Strategi. Mellom vitenskap, intuisjon og etikk. Bokens siktemål er å avgrense og presisere strategibegrepet, et begrep som er utvannet og i dag anvendes om nærmest et hvert planlagt tiltak innefor hvilket som helst område.3 Bokas intensjon er ikke først og fremst for å bringe strategibegrepet tilbake


til dets opphav og reservere det for det militære og storpolitiske domene, men snarere å gi det et mer presist innhold; ”læren om sammenhengen mellom mål og midler”.4 Denne sammenhengen er kompleks og krever resonnementer som er dynamiske, sektorovergripende og som har et langsiktig perspektiv i følge Diesen. Som metode kan både spillteorier og empiriske studier anvendes, og vitenskapelig står derfor strategi som fag ”med ett ben i naturvitenskapen og ett i samfunnsvitenskapen.”5 Men Diesen bringer inn både intuisjon og kunst som viktige ingredienser i praktisk strategisk ledelse. Selv om boken ikke forfølger dette nærmere, bør det likevel bemerkes at nettopp dette forholdet (blant flere) gjør at de humanistiske fagene også har sin plass i strategisk teori og praksis. Ikke minst gjelder det faget historie, som er basisen for strategifagets empiri, og fordi historiefaget og hermeneutikken i mange henseende representerer motsatsen til den mer matematisk orienterte strategiske tenkningen. Ingen historikere er med i Diesens utvalg av forfattere. Dermed kommer heller ikke den spenningen fram som har preget strategidebatten, og som eksisterer mellom historikere og samfunnsvitere i synet på teoridannelser og prediksjon. Dette til forskjell fra Militærstrategi på norsk som har en langt dypere historisk tilnærming enn boken som anmeldes her. Bokens tre teorikapitler omhandler geopolitikk, spillteori og forholdet mellom strategi og etikk. De fire empirikapitlene tar for seg forutsetningene for militær maktbruk i symmetriske og asymmetriske konflikter i vår tid, irregulær krigføring, strategiens plass i norsk sikkerhetstenkning og deltakelse i internasjonale operasjoner, og avslutningsvis anvendelsen av militærstrategiske prinsipp på kampen om det sivile flymarkedet i Norge de siste femten årene. Florentina Harbos kapittel handler om geopolitikk, eller geografiens poli-

tikk,6 og hvordan geografien legger rammene for forholdet mellom statene og dermed internasjonal politikk. Hun tar utgangspunkt i fagområdets opphav og posisjon i vesten, men drøfter i første rekke geopolitikkens betydning i dagens Russland. Harbo viser at selv om den moderne geopolitikkens far, Halford Mackinder var britisk, ble geopolitikken som nasjonal strategi først og fremst tysk. Mens Mackinder søkte å forklare betingelsene for kontroll over verden og Øst-Europas betydning i denne sammenhengen, skapte Karl Haushofer i Tyskland grunnlaget for den tyske legitimeringen av ekspansjon ved at raseideologi ble inkorporert i den geopolitiske tenkningen. Dermed fikk denne formen for geopolitikk status som ideologi og ideologien grunnlaget for nazi-Tysklands ekspansjonsstrategi. Dette førte til at geopolitikken ble bannlyst i Sovjetunionen og ekskludert fra diskursen i Tyskland etter andre verdenskrig. Harbos hovedanliggende er likevel russisk geopolitikk. Hun viser til en lang førrevolusjonær geopolitisk tradisjon i Russland, som blir brutt ved den marxistiske altoverskyggende dominansen i samfunnsvitenskapene. I 1990 kom geopolitikken igjen på den russiske dagsorden og preges i dag av den euro-asiatiske skoleretningen, mens den mer historisk kjente panslavismens siste talsmann av betydning var Alexander Solsjenitsyn. Innenfor den euro-asiatiske retningen finnes flere strømninger der Harbo skiller mellom de tradisjonelle og de kritiske geopolitikerne. Harbo vier tradisjonalisten og den høyreorienterte Alexander Dugin mest plass, mens den mer sentrumsorienterte kritiske retningens representanter kun nevnes ved navn.7 Dugin betegnes som Brzezinskys motpol i Moskva og som den mest sentrale neo-eurasiatiske teoretiker og ideolog i dagens Russland. Dugin trekker veksler på så vel Mackinder og Haushofer, og betoner den klassiske motsetningen mel-

lom ”sjømakt” basert på demokrati og liberalisme (USA/Vesten), og ”landmakt” basert på mer planøkonomi, mindre demokrati og mer hierarki (Russland). Sjømakt og landmakt blir da tilhørende motsatte sivilisasjoner. Innenfor denne tenkningen legges grunnlaget for en mer konfronterende politikk mot vesten. Harbo viser til at Dugin er pensum på alle militære høgskoler i Russland. Harbos konklusjon på sitt kapittel blir derfor at Russlands strategiske mål er å gjenvinne større kontroll av tapte områder i Øst- og Sentral-Europa. Hvorvidt Harbo har rett i dette skal ikke avdømmes her. Som andre har vist peker ikke den geopolitiske tenkningen i dagens Russland entydig i en slik retning. Likevel fremstår det som vel dokumentert i artikkelen at geopolitikken er et viktig mentalt grunnlag for russisk nasjonal strategi. Skal man forstå russisk strategisk tenkning, kommer man derfor neppe unna geopolitikken. Jon Hovis kapittel om spillteori er en teoretisk gjennomgang av ulike spilltyper fra enkle statiske spill av typen ”fangens dilemma” til mer komplekse og dynamiske. Spill av denne typen hadde sin gullalder under den kalde krigens ”terrorbalanse”, der aktørenes antall og atferdsmuligheter var begrenset, med store konsekvenser og med ufullstendig informasjon om motpartens handlingstilbøyeligheter. Det vil være uriktig å hevde at kapittelet er lett tilgjengelig for lesere uten erfaring fra området, og med begrenset matematisk begavelse, som anmelderen. Innvendingen mot spill som modelleres er at de forenkler virkeligheten utilbørlig, og endog tvinger oss til å se i bestemte retninger for å låne historikeren Jens Arup Seips formuleringer. Mot et slikt syn kan det hevdes, som Hovi gjør, at all planlegging og dermed strategier vil inneholde forenklinger. Dermed vil modellerte spill kunne øke bevisstheten om hvilke forenklinger som er

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

47


NMT BØKER

akseptable og nyttige, og hvilke som bærer galt av sted.8 Om Hovis kapittel er krevende, er ikke Knut Midgaards kapittel om forholdet mellom strategi, etikk og kommunikasjon noe enklere. Men definitivt ikke mindre interessant, og er etter mitt syn et viktig kapittel. Midgaard skiller i utgangspunktet mellom strategi i vid forstand, der egne interesser og verdier ivaretas, og strategi i streng forstand, der en i tillegg tar i betraktning motpartens reaksjoner, overveielser og beslutninger. Med utgangspunkt i denne definisjonen diskuterer Midgaard hvorvidt strategi, og spesielt spillteorien, kommer i konflikt med Habermas’ krav til kommunikativ handling, og etiske krav til handlinger.9 Her fører nestoren innen faget strategi og internasjonal politikk en meget viktig diskusjon som bør studeres av både militære ledere og ikke minst politikere. Midgaards konklusjon er at en strategi under gitte forutsetninger verken trenger å være i strid med Habermas’ kommunikative krav eller til andre etiske krav til handlinger. Snarere tvert om hevder Midgaard. En etisk bevisst aktør som kan påvirke utfallet av et interaksjonsforhold bør ta medansvar for at beslutninger blir fattet på grunnlag av en tilfredsstillende strategisk analyse. Forutsetningen er derfor et en strategi må være en strategi i streng forstand, der motpartens interesser og reaksjoner vurderes og tas i betraktning. Det hadde imidlertid vært interessant om forfatterne også mer eksplisitt hadde vist spillteoriens aktualitet i også i et post-kald krigsscenario, eksempelvis der de nye atommaktene hadde vært aktører, gjerne i et spill der også de gamle inngikk. Diesen diskuterer i sitt kapittel om militær strategi i vår tid rammevilkårene for bruk av militærmakt i den vestlige verden, inkludert Norge. Diesens tese er at rammene settes ”rent objektivt” i en vurdering av proporsjonaliteten mellom gevinst og

48

risiko, og de oppfatninger om hva samfunnet ”rent subjektivt” er villig til å akseptere av tap og omkostninger. Diesen argumenterer for at både de objektive og subjektive oppfatningene har utviklet seg i en retning som har svekket de vestlige lands tilbøyelighet til å bruke militærmakt som et storstrategisk virkemiddel, men tillegger nok den ”subjektive” oppfatningen størst vekt. I tillegg trekker Diesen inn den teknologiske fordyrelsen som argument for et redusert militært handlingsrom. Dette reduserte handlingsrommet diskuteres opp mot strategier i både symmetriske og asymmetriske konflikter. Konklusjonene er ikke overraskende for de som kjenner til Diesens tidligere analyser. Det er Georgiascenarioet som representerer den fremste regionale symmetriske trusselen Vesten må kunne håndtere strategisk. I asymmetriske konflikter som COIN og stabiliseringsoperasjoner er det kun USA som kan ta ledelsen, men der begrenses mulighetsrommet av ”de subjektive” oppfatningene om hvilke omkostninger som kan aksepteres i slike ikke-eksistensielle spørsmål. Diesens fundamentale spørsmål er derfor om Vesten fortsatt står overfor trusler som vil kreve bruk avmilitærmakt, men samtidig har utviklet politiske institusjoner og en kultur som ikke tillater oss å bruke maktmidlene - sivile som militære - rasjonelt i pakt med ”de tidløse” krigsprinsippene, som for eksempel enhetlig kommando.10 Utviklingen har ikke bare endret forutsetningene for bruk av militærmakt, den har også endret militærapparatet. Utviklingen går mot et profesjonalisert og økonomisk (og ikke sikkerhetsmessig) drevet forsvar, og som et instrument for staten i ikke-eksistensielle konflikter. Dette kapittelet kan derfor leses som Diesens strategiske begrunnelse for det Forsvaret han mer enn noen annen bidro til å utvikle etter årtusenskiftet. Det i seg selv gjør kapittelet interessant og viktig. Så kan man ha

innvendinger mot en del av premissgrunnlaget. Når Diesen eksempelvis hevder at de kulturelle og politiske skrankene mot bruk av militærmakt er lavere i Asia og Afrika enn i Vesten, USA inkludert, er det grunn til å være kritisk til påstandens generelle gyldighet, ikke mist sett opp mot de seneste års erfaringer med intervensjonskriger. Janne Haaland Matlarys kapittel om strategiske krav til sikkerhetspolitikken stiller spørsmål ved hvorvidt politikere i et moderne liberalt demokrati, med vekt på Norge, leder bruken av militærmakten strategisk. Svaret er at utenriks- og sikkerhetspolitikken er reaktiv og snarere styrt av ”Events, my dear boy, events”.11 Matlary peker på paradokset i at Europa og Norge anvender militærmakt mye mer enn før uten at det har ført til større politisk opptatthet av strategi, i betydningen strategi ”i streng forstand”. Kapittelet redegjør for de strategiske krav som settes til asymmetriske operasjoner (COIN og i noen grad anti-terroroperasjoner) og til ”tvangsdiplomati” der både avskrekking og bruk av makt for å tvinge frem atferdsendringer hos motparten inngår. På denne bakgrunnen diskuteres hvorvidt Norge og europeiske NATO-land innfrir disse kravene. Matlarys svar er nei. Og begrunnelsen er i hovedsak knyttet til to forhold: Graden av operasjonens sikkerhetspolitiske betydning for den enkelte deltaker og innenrikspolitiske variabler. I en USA-ledet operasjon vil den direkte sikkerhetspolitiske betydningen av operasjonens utfall være begrenset for de mindre aktørene, og de strategiske vurderingene vil i første rekke knyttes til det hun kaller ”resiprositetshensynet” der hensynet til alliansens mulige gjenytelser er tellende. Dersom de rent innenrikspolitiske hensyn teller, vil vi ikke se strategisk tenkning.12 Denne tesen anvendes mer konkret på ISAFs operasjoner i Afghanistan. For Norges deltakelse har de sikkerhetspolitiske begrunnelsene i første rekke vært knyttet til resi-


prositetshensynet. Disposisjonene av norske styrker i felten har imidlertid vært bestemt av innenrikspolitiske hensyn (SVs regjeringsdeltakelse) og Norges humanitære tradisjoner, og ikke til strategiske vurderinger av operasjonens utfall. Mens Edström og Ydstebøs Militærmakt på norsk velger ikke å diskutere denne pågående operasjonen, viker ikke Matlary unna, også med synspunkter og argument som nok også vil oppfattetes som kontroversielle. Tvangsdiplomati, som må innholde både en ”gulrot” og en ”pisk”, hemmes av de liberale europeiske demokratiers vanskeligheter med å true noen militært på den ene siden og problemer med å love ”gulrøtter” på den annen side, eksempelvis til diktatorer. Her bruker Matlary FN og NATOs strategier på Balkan som eksempler på de lite vellykkede, mens operasjonen i Libya brukes som et eksempel på vellykket tvangsdiplomati. Det siste er diskutabelt ettersom Gaddafi ikke ble fristet nevneverdig med gulrøtter, snarer lovet en fremtid bak lås og slå som alternativ til fortsatt kamp. Derfor endte operasjonen,

i all fall indirekte, som en regimeendringsoperasjon. I boken siste kapittel ønsker Petter Jansen å synliggjøre overføringsverdien av strategisk tenkning på kommersielle markedsoperasjoner. Med utgangspunkt i Clausewitz, LiddellHart og André Beaufre anvender Jansen den indirekte og den direkte strategiens innhold og tilnærminger i en analyse av de senere års maktkamp om kundene i norsk sivil luftfart. Jensen viser eksempelvis hvordan der direkte strategien ble anvendt av Braathen som også åpnet flere fronter samtidig, og dermed tapte overfor SAS som hadde mye større muskler. Norwegian derimot, klok av Braathens skade, valgte den indirekte strategi ved etableringen som viste seg å være en suksess. Kapitlet er meget velskrevet, og har stor overføringsverdi også til analyser av militære operasjoner. Boken hadde vært tjent med en mer omfattende korrektur. Innslaget av kyrillisk tekst burde også ha vært fjernet, og manglende samsvar mellom kildehenvisninger og litteraturliste rettet opp. En kort omtale av de ulike forfatterne burde også ha

fått plass. Men for en ikke-pedant er dette av mindre betydning. I sum fyller boken et etterlengtet behov. Dens premissgrunnlag og konklusjoner er ikke udiskutable, men det skal heller ikke en bok innenfor dette temaet være. Bokens målsetting om å presisere strategibegrepet lykkes, uten at fasiten presenteres. Den gir innsikt i kompleksiteten i samtidens militære operasjoner og de strategiske kravene til anvendelsen av den militære komponenten i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Koplingen mellom teoridelen og empiridelen er imidlertid ikke åpenbar. Verken spillteorier eller geopolitikk forfølges i de øvrige kapitlene i nevneverdig grad. I så måte realiseres ikke den velkjente nøyaktige logiske oppbyggingen som Diesen for øvrig er kjent for i sine egne fremstillinger. Bokens pedagogiske siktemål realiseres derfor ikke fullt ut etter intensjonen. De enkelte kapitlene står likevel godt på egne ben. Derfor bør boken vekke interesse og leses helt eller delvis av de som har det politisk ansvaret for norsk sikkerhet og militærmakt, og definitivt finnes på de militære høyskolers pensumlister.

1 Håkan Edström og Palle Ydstebø, Militærstrategi på norsk – en innføring. Abstrakt forlag A/S, 2011 (anmeldt i NMT nr. 1, 2012)

og Sverre Diesen (red.), Strategi. Mellom vitenskap, intuisjon og etikk, Universitetsforlaget, 2012. Vi kunne også meget vel ta med en tredje bok, Jacob Børresen, Torskekrigen. Om forutsetninger og rammer for kyststatens bruk av makt. Abstrakt forlag, 2012 (anmeldt i NMT nr. 3, 2011). 2 Sverre Diesen, Militær strategi. En innføring i maktens logikk. Cappelen, 1998 og Gudmund Schnitler, Strategi. Grøndahl & Søn, 1914. 3 Se feks. Hew Strachan, “The Lost Meaning of Strategy”, Survival 47, 3. 2005.s.33-54 4 Diesen, Strategi, s. 7 5 Ibid. s. 8. 6 Ibid s. 14 7 Geir Flikke har gitt en grundig redegjørelse for en av disse; Kamaludin Gadzhiev i ”Geopolitikk som livsform”, Internasjonal politikk nr 1. 2001. Flikke viser at Gadzhiev i sin bok Geopolitika aktiviserer sin ”geopolitikk på vrangen” der opprettholdelse av Russland som geografisk størrelse og stat er nødvendig for internasjonal sikkerhet, og der det eurasiske SUS er Russlands primære interesseområde. 8 Diesen, op.cit. s 48 9 Se Kåre Haugens artikkel “Strategisk kommunikasjon” i NMT nr. 3 2011, for en nærmere beskrivelse av Habermas’ militærstrategiske relevans. 10 Diesen, op.cit. s. 72 og s. 85. 11 Ibid. s. 114. Janne Haaland Matlary refererer her til et angivelig sitat fra den britiske statsministeren Harold Macmillan. 12 Ibid. s. 140

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

49


N M T N OT I S E R Russland moderniserer de militære styrkene

Det russiske forsvaret benytter i utstrakt grad materiell og våpen som har sitt utspring fra Sovjettiden. Fly, fartøy, rakettsystemer og kjøretøy er i hovedsak produsert før 1990. Selv før Vladimir Putin overtok som president, annonserte han et storstilt moderniseringsprogram. I følge pressemeldinger skal Russland investere 4400 milliarder kroner i nytt utstyr over de neste ti årene. Dette kommer i tillegg til visse reorganiseringer og oppdateringer av baser og infrastruktur. Putin ga både strategiske og økonomiske grunner for den annonserte moderniseringen. Det er åpenbart at en fornying av en rekke eldre systemer i seg selv er tvingende nødvendig. Med unntak av en håndfull fartøyer stammer hele den russiske marinen fra den kalde krigen. Selv om luftvåpenet har blitt tilført noe moderne utstyr, herunder luftvernmissilet S-400 og kamphelikoptre, er situasjonen den samme her. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, tilfalt mye av hærens mest moderne materiell de nye randstatene, mens avdelingene inne i Russland i mange tilfeller hadde eldre versjoner. De strategiske kjernefysiske våpnene har ikke sett den samme foreldelsen, men også her skal det satses på modernisering. Mer spesifikt skal mer enn 600 nye jagerfly tilføres og 28 regimenter skal utrustes med S-400. Tusen helikoptre i forskjellige roller skal også anskaffes. Alle disse systemene er samtidig viktige eksportartikler. En ny stridsvogn skal utvikles og over 20 tusen pansrete kjøretøy skal komme hæren til gode, som også satser på en profesjonalisering av avdelingene med høyest beredskap. De fire kommandoog amfibiefartøyene av den franske Mistral-klassen er det viktigste umiddelbare tilskuddet til marinen. At man går til det høyst uvanlige skritt å anskaffe vestlige fartøyer og design, sier noe om viljen til fornying. De kjernefysiske styrkene gis imidlertid høyest prioritet. Strategiske ubåter med nye langtrekkende missiler er testet og satt i produksjon. Et nytt mobilt landbasert system, RS-24 Yars, har også gjennomgått et suksessfullt testprogram og skal utplasseres. De interkontinentale missilene i siloer blir i tillegg modernisert eller erstattet. Russerne har fremdeles stor nytte av den fremskutte enklaven Kaliningrad. Infrastruktur, havner og flyplasser skal oppgraderes. Samtidig holdes døren åpen for stasjonering av taktske atomvåpen av typen SS-26 (Iskander-M). I Svartehavet skal det bygges en marinebase i utbryterrepublikken Abkhasia, og Svartehavsflåten skal tilføres seks ubåter (mot kun en i dag) og forskjellige overflatefartøyer, inkludert et av Mistral-klassen. Moderniseringene er tvingende nødvendige og kan rettferdiggjøres som defensive tiltak, men vil likevel vekke bekymring i mange naboland. (Kilde: Voice of Russia, JDW)

50

Alternative forsyningsveier til Afghanistan

I mange år har nasjonene som deltar i den NATO-ledete International Security Assistance Force (ISAF) benyttet sjøveien til Karachi i Pakistan og deretter landveien til Afghanistan som den viktigste forsyningslinjen. Selv om en betydelig mengde gods og alt personellet har benyttet lufttransport, har tyngre materiell, regulære forsyninger og drivstoff i all hovedsak blitt fraktet med kjøretøyer nordover. Dette har gitt Pakistan et sterkt kort overfor ISAF og USA, noe som ble demonstrert da de pakistanske myndighetene i november 2011 bestemte seg for å stenge grenseovergangene for forsyninger til ISAF. Lenge før dette var imidlertid arbeidet med å finne alternative ruter i gang. Disse er kjent under betegnelsen Northern Distribution Network (NDN). NDN følger jernbanen gjennom mange land. Den primære ruten starter i Riga i Latvia, går gjennom Russland, Kasakhstan og Usbekistan før den ender i Afghanistan. Nylig ble byen Mazar-e Sharif knyttet til dette jernbanenettet med en strekning på vel 80 km. NATO har lenge benyttet NDN til å frakte ikke-militært gods til Afghanistan. Dette har gjort at den pakistanske grensestengningen ikke har fått konsekvenser for ISAF, selv om NDN koster mer og tar lengre tid. I NATO pågår det nå et arbeid for å inngå en avtale med de berørte land på vegne av hele alliansen. Dette innbefatter også returtransport av militært materiell. ISAFs mandat opphører i desember 2014 og fra sommeren 2013 skal arbeidet med å overføre ledelsen for sikkerhetsoperasjonene til de afghanske myndighetene ha startet også i de siste gjenværende provinsene og distriktene. Dette er i henhold til ISAFs planverk og slik det er avtalt med den afghanske regjeringen. NATO og en rekke andre nasjoner vil fortsatt stå i Afghanistan i en støtte og trenerrolle, men omfanget av direkte kampoperasjoner vil reduseres sterkt. Dermed oppstår det et behov for å sende mesteparten av det militære materiellet tilbake til de enkelte landene. Dette er en massiv oppgave som vil kreve tilgang til forbindelseslinjer både i Pakistan og NDN. Et alternativ som utredes er en vestlig rute fra Svartehavet og havnebyen Poti i Georgia, over Aserbajdsjan, Det kaspiske hav, Turkmenistan og Usbekistan. I tillegg har Russland vist seg meget samarbeidsvillig og tilbudt NATO å bruke en flybase med jernbanetilknytning sør i landet, noe som i det minste vil redusere selve flytiden i forhold til å fly materiellet helt tilbake til Europa. NATO fokuserer derfor på å inngå avtaler med landene langs NDN for militært materiell i retur. For å gi en indikasjon på omfanget av materiell som skal bringes tilbake har Storbritannia alene om lag elleve tusen containere med utstyr og tre tusen pansrete kjøretøyer av alle slag. Dersom dette er representativt for alle nasjonene, kan tallene multipliseres med ca 15 for ISAF som helhet. Et alternativ er å donere materiellet til Afghanistan, men dette vil skape uovervinnelige logistiske problemer med tanke på de forskjellige landenes ulike kjøretøyer og standarder. Retur av kjøretøy og materiell vil med andre ord være en enorm logistikkutfordring i mange år fremover. (Kilde: csis.org, bbc.co.uk, JDW, NMT)


Kinesisk interesse for russisk teknologi Ifølge russiske kilder har Kina kommet med forespørsler om å kjøpe Jagerflyet Su-35 og luftvernsystemet S-400. De samme russiske kildene er imidlertid ikke positive til å etterkomme ønsket da man mistenker kineserne for kun å være ute etter teknologien bak disse avanserte systemene. Kina har tidligere anskaffet russisk materiell gjennom tredjeland og produsert kopier av dette, uten å betale for de nødvendige lisensene. Både Su-27 og Su-33, i det kinesiske flyvåpenet kjent under betegnelsene J-11 og J-15, er åpenbare kopier av russiske modeller. De russiske kildene antyder at kineserne bare er ute etter teknologien i Su-35, fremfor alt flymotoren og den avanserte radaren med navn Irbis E. Samtidig som Russland selvsagt er interessert i å selge våpen utenlands, er det et element av internasjonal konkurranse her. Kineserne kan naturlig nok selge kopier billigere enn russernes originaler, dersom de kan unngå å investere i design og utvikling av systemene. Til sist er det også snakk om den totale produksjonskapasiteten til Russland og om prioritet til leveranser til eget forsvar. Kina kan måtte vente. (Kilde: JDW, NMT, Wikipedia)

Taiwan og ubåter Øystaten Taiwan har siden 1949 levd under skyggen av den militære trusselen fra fastlandskina. Beijing har opp gjennom årene regelmessig krevd at Taiwan igjen blir en del av Kina og truet med våpenmakt for å oppnå sine mål. USAs støtte til Taiwan har vært avgjørende for at dette ikke har skjedd. De seneste årene har sett en bedring i forholdene mellom de to statene og Kina har også moderert retorikken overfor Taipei. Likevel vekker den raske moderniseringen av de kinesiske militære styrkene uro i flere land enn Taiwan, og det foregår en generell opprustning i hele regionen. Med dette som bakteppe aspirerer nå Taiwan til å innfase et moderne ubåtvåpen. Taiwan har to foreldete ubåter som kun kan benyttes til trening, samt to mer moderne ubåter som tidligere var i tjeneste i den nederlandske marinen. Disse ble levert med forseglete torpedorør, men alt tyder på at disse forseglingene er brutt og at båtene er operative med torpedoer og Harpoon missiler mot overflatemål. Ubåtene stammer imidlertid fra tidlig 1980-tall og med kun to skrog tilgjengelig setter dette spørsmålstegn ved verdien av ubåtvåpenet. Marinen etterspør derfor en ny klasse på seks til åtte diesel-elektriske ubåter. Fra et taiwansk militært ståsted er dette meget fornuftig. Marinens viktigste oppgave i en konflikt med Kina vil være å forhindre en invasjon sjøveien. Videre vil en liten flåte med ubåter sette et stort press på kinesiske forbindelseslinjer og i praksis kunne dele Kina i to på sjøsiden. Viktige industriområder i det nordlige kina ville bli avskåret fra energi og handel sørfra. Ubåtene ville også utgjøre en stor trussel mot for eksempel det prestisjemessig og strategisk

viktige hangarskipet som nå settes i drift. Et kapabelt ubåtvåpen vil dermed gi Taiwan meget sterke kort på hånden, og vil kunne virke avskrekkende på Beijing. Samtidig representerer det en trussel som Kina kan føle seg tvunget til å gjøre noe med. Taiwan har imidlertid ikke så mange nasjoner de kan henvende seg til. De som i dag bygger ubåter, eksempelvis Tyskland, Frankrike eller Spania, kan motsette seg salg av fartøy eller teknologi for å unngå å utfordre en viktig handelspartner. USA produserer som kjent ikke konvensjonelle ubåter. Det vil kreve svært mye og være forbundet med stor risiko å selv utvikle og produsere båtene innenlands, men det kan gjøres. Den eneste reelle kandidaten kan vise seg å være Russland, som leverer ubåter til andre nasjoner i Øst-Asia, herunder Vietnam. Det vil uansett ta lang tid før et nytt ubåtvåpen er på plass i Taiwan. (Kilde: JDW, NMT)

Ny kanonteknologi Teorien om å benytte elektrisitet og magnetisme til å drive et artilleriprosjektil fremover har lenge vært kjent. En fransk oppfinner tok ut et slikt patent allerede i 1922. Tyskland utviklet teorien i andre verdenskrig og britene gjennomførte visse tester på sekstitallet. Den amerikanske marinen (US Navy) har nå demonstrert en kanon som kan sende prosjektiler av gårde med en hastighet på nær Mach 8 med en rekkevidde på over 100 nautiske mil (185 km). Utviklingen har pågått over en del år, men det kan nå virke som man står overfor et praktisk gjennombrudd. Teknisk virker kanonen slik at en meget sterk elektrisk puls setter opp et magnetfelt som trekker prosjektilet ut med enorm hastighet. Utfordringen er å lade ut den elektriske energien riktig. Det er i de siste testene snakk om 32 Megajoule, derav navnet på kanonen (MJ-32 Railgun). En Joule er definert til en Watt per sekund, så det er store energimengder som må løses ut i riktig sekvens og på meget kort tid. I teorien skal prosjektilene skytes opp over jordens atmosfære og treffe målet med en fart på over Mach 5. I målområdet vil man få lite eller ingen varsel om at man er under beskytning og i dag finnes det ingen motmidler. I tillegg til den lange rekkevidden, effekten i målet og nøyaktigheten, er de logistiske og sikkerhetsmessige aspektene ved å kunne redusere mengden av brannfarlig ammunisjon ombord åpenbare. Selv om kanonen nå er testet under laboratorieforhold gjenstår det likevel mye før et operativt våpen er på plass. Av hensyn til energitilførselen er det lite sannsynlig at det vil kunne anvendes på annet enn større fartøyer. De tekniske utfordringene er mange, inkludert det faktum at energien ved hvert skudd setter selve kanonen under et enormt trykk. Til tross for dagens stramme budsjetter, fortsetter testene ved US Naval Surface Warfare Center i Dahlgren i Virginia. (Kilde: popularmechaniscs.com, US Navy)

N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 2 - 2 0 1 2

51


Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique

B - Økonomi

EXTREME PERFORMANCE FOR EXTREME CONDITIONS

KONGSBERG -

A lEAdINg SUPPlIER OF AdvANCEd dEFENCE SySTEMS

n

n

n n n

n

n n

Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com www.kongsberg.com

Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems NASAMS and HAWK XXI air defence systems Underwater warfare technologies and systems Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems PROTECTOR Remote Weapon Station Simulation and training systems

NMT-2-2012  
Advertisement