Issuu on Google+


Veronica Roth

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen


Originalens tittel: Divergent Copyright © 2011 by Veronica Roth All rights reserved. Printed in the United States of America. No part of this book may be used or reproduced in any manner whatsoever without written permission except in the case of brief quotations embodied in critical articles and reviews. For information address HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York, NY 10022. www.epicreads.com Katherine Tegen Books is an imprint of HarperCollins Publishers. Permission for this edition was arranged through Ia Atterholm Agency. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Omslagsillustrasjon og design: Joel Tippie, Thomas B og Nicolas Vesin. Forfatterfoto: Nelson Fitch Fraksjonssymboler: Rhythm & Hues Design Sats: Type-it, Trondheim Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5888-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Til min mor, som ga meg inspirasjon til scenen hvor Beatrice innser hvor sterk moren hennes er, og ikke skjønner hvorfor det ikke har gütt opp for henne tidligere


KAPITTEL EN

hjemme hos oss har vi ett speil. Det er skjult bak et skyvepanel i gangen oppe. Jeg har lov til å se i det den andre dagen i hver tredje måned, den dagen mor klipper håret mitt. Det er alt fraksjonen vår tillater. Jeg sitter på krakken, og mor står bak meg med saksen og klipper. Hårlokkene faller ned på gulvet i en matt, lys ring. Da hun er ferdig, skyver hun håret mitt bort fra ansiktet og setter det opp i en knute. Jeg legger merke til hvor rolig hun virker og hvor konsentrert hun er. Hun har lang øvelse i kunsten å glemme seg selv. Det er mer enn jeg kan si om meg. Jeg tar en rask titt på speilbildet mitt da hun ser en annen vei – ikke av forfengelighet, men av nysgjerrighet. Mye kan skje med et menneskes utseende i løpet av tre måneder. I speilet ser jeg et smalt ansikt med store, runde øyne, og en lang, tynn nese – jeg ser fortsatt ut som en liten jente, selv om jeg en eller annen gang i løpet av de siste månedene har fylt seksten. De andre fraksjonene feirer fødselsdager, men ikke vi. Det er for selvopptatt. «Sånn,» sier hun da hun har festet knuten med en hårnål. Hun fanger blikket mitt i speilet. Det er for sent å se bort, men i stedet for å kjefte på meg, smiler hun av speilbildet 7


vårt. Jeg blir litt forbauset. Hvorfor kjefter hun ikke på meg for å ha glant på meg selv? «Så det er i dag det skal skje,» sier hun. «Ja,» svarer jeg. «Er du nervøs?» Jeg ser inn i mine egne øyne en kort stund. Det er i dag jeg skal avlegge talentprøven som vil avgjøre hvilken av de fem fraksjonene jeg hører hjemme i. Og i morgen, under utvelgelsesseremonien, skal jeg bestemme meg for en fraksjon. Jeg skal velge hvordan resten av livet mitt skal bli, velge om jeg vil bli hos familien min eller forlate den. «Nei,» sier jeg. «Prøven avgjør ikke nødvendigvis valget vi tar.» «Det er riktig.» Hun smiler. «Kom, så går vi og spiser frokost.» «Takk. For at du klippet håret mitt.» Hun kysser meg på kinnet og skyver panelet på plass foran speilet. Jeg tror at mor ville vært vakker i en annen verden. Kroppen hennes er tynn under den grå morgenkåpen. Hun har høye kinnbein og lange øyenvipper, og når hun løsner håret om kvelden, faller det i bølger nedover skuldrene hennes. Men i Uselvisk er hun nødt til å skjule skjønnheten sin. Vi går sammen ned på kjøkkenet. Det er på slike morgener, når broren min lager frokost og far stryker meg over håret mens han leser avisen, og mor nynner mens hun rydder bordet – at jeg har dårligst samvittighet for at jeg ønsker å forlate dem. * Det stinker eksos i bussen. Hver gang den kjører over et av de mange hullene i veien, blir jeg kastet fra side til side, selv om jeg holder meg godt fast i setet foran meg. 8


Storebroren min, Caleb, står i midtgangen og holder i takstangen for ikke å miste balansen. Vi ligner ikke noe særlig på hverandre. Han har fars mørke hår og krokete nese, og mors grønne øyne og smilehull i kinnene. Da han var mindre, virket denne blandingen av ansiktstrekk ganske merkelig, men nå kler de ham. Hvis han ikke var uselvisk, skal jeg vedde på at jentene på skolen ville ha sendt lange blikk etter ham. Han har også arvet mors talent for uselviskhet. Han ga fra seg plassen sin på bussen til en gretten mann fra Sannferdig uten å nøle. Sannferdig-mannen er kledd i en svart dress med hvitt slips – de sannferdiges standarduniform. Deres fraksjon setter ærlighet høyest og mener at sannheten enten er svart eller hvit, og derfor går de kledd som de gjør. Det blir mindre avstand mellom husene og veien blir jevnere når vi nærmer oss sentrum. Bygningen som en gang i tiden ble kalt Sears Tower – vi kaller den Midtpunktet – dukker fram av tåken som en svart søyle mot horisonten. Bussen kjører under høybanen, jernbanen som i lange strekninger går mange etasjer over gateplanet. Jeg har aldri vært om bord i et tog, selv om de kjører hele tiden og det er jernbanespor overalt. Bare de fra Fryktløs får kjøre med tog. For fem år siden begynte frivillige veiarbeidere fra Uselvisk å utbedre noen av veiene. De begynte midt i byen og jobbet seg utover til de gikk tomme for materialer. Der hvor vi bor er veiene fortsatt fulle av sprekker og hull, og det er ikke trygt å kjøre på dem. Vi har uansett ikke noen bil. Caleb ser rolig og avslappet ut, til tross for at bussen skumper og rister. Han holder på å miste den grå kappen da han griper en stang for å holde balansen. Jeg kan se på det flakkende blikket hans at han holder øye med folk rundt oss – at han anstrenger seg for bare å se dem og glemme seg 9


selv. For de sannferdige er ærlighet det viktigste, mens vår fraksjon, Uselvisk, setter selvfornektelse høyest. Bussen stanser foran skolen, og jeg reiser meg og skynder meg forbi mannen fra Sannferdig. Jeg snubler i mannens sko og griper Caleb i armen for ikke å falle. Buksene mine er for lange, og jeg har aldri vært særlig grasiøs. Bygningen som rommer Topptrinnet, er den eldste av de tre skolene i byen: Grunntrinnet, Mellomtrinnet og Topptrinnet. Som alle de andre bygningene omkring den, er den bygget av glass og stål. Foran den står en stor metallskulptur som de fra Fryktløs klatrer i etter skoletid. Det gjelder å klatre høyest. I fjor så jeg en jente falle ned og brekke beinet. Det var jeg som løp inn og hentet sykesøster. «Talentprøven er i dag,» sier jeg. Caleb er ikke fullt et år eldre enn meg, så vi går på samme klassetrinn. Han nikker idet vi går inn gjennom døren. Musklene mine spenner seg med det samme vi kommer inn. Det hersker en slags grådig stemning, som om hver eneste sekstenåring prøver å suge til seg så mye som mulig av denne siste dagen. Sannsynligvis kommer vi aldri til å sette våre bein i disse korridorene igjen etter utvelgelsesseremonien – når vi har valgt, vil de nye fraksjonene våre ha ansvaret for resten av utdannelsen vår. I dag er timene våre bare halvparten så lange som de pleier, slik at vi rekker alle sammen før talentprøven som skal foregå etter lunsj. Pulsen min er allerede høy. «Er du ikke nervøs for resultatet?» spør jeg Caleb. Vi har stanset opp i korridoren hvor han skal den ene veien, mot videregående matematikk, mens jeg skal den andre veien, mot fraksjonshistorie. Han hever det ene øyenbrynet. «Er du?» Jeg kunne ha fortalt ham at jeg har bekymret meg i ukevis om hva talentprøven vil råde meg til: Uselvisk, Sannferdig, Lærd, Fredsommelig eller Fryktløs? 10


I stedet smiler jeg og sier: «Ikke egentlig.» Han smiler tilbake. «Da så … Du får ha en fin dag.» Jeg biter meg i underleppa da jeg går mot fraksjonshistorie. Han svarte ikke på spørsmålet mitt. Korridorene er tettpakket, selv om lyset som strømmer inn gjennom vinduene, får dem til å virke romslige. I vår alder er de et av de få stedene hvor fraksjonene blander seg. I dag er alle opphisset av en ny type energi – en manisk siste dag. En jente med langt, krøllete hår brøler «Hei!» rett ved siden av meg mens hun vinker til en venninne i den andre enden av korridoren. Jeg får en smekk over kinnet av et jakkeerme. Så blir jeg dyttet av en gutt fra Lærd i blå genser. Jeg mister balansen og faller hardt i gulvet. «Du sperrer veien, Stivpinne,» bjeffer han og fortsetter bortover korridoren. Jeg blir varm i kinnene. Jeg reiser meg og børster av meg støvet. Et par elever stanset opp da jeg falt, men ingen av dem tilbød seg å hjelpe meg. De følger meg med blikket til jeg når enden av korridoren. Dette har skjedd med andre i min fraksjon i flere måneder nå – de lærde har sendt ut fiendtlige rapporter om de uselviske, og det har begynt å påvirke omgangstonen mellom oss på skolen. De grå klærne, den enkle frisyren og den beskjedne atferden som kjennetegner vår fraksjon, skal gjøre det lettere for meg å glemme meg selv og samtidig gjøre det lettere for alle andre å glemme meg også. Men nå gjør det meg bare til en skyteskive. Jeg stanser ved et vindu i E-fløyen og venter på at de fryktløse skal ankomme. Det gjør jeg hver morgen. Nøyaktig klokka 7.25 viser de fryktløse sitt mot ved å hoppe fra et tog i fart. Far kaller de fryktløse for «ramp». De har piercinger og tatoveringer og går i svarte klær. Hovedoppgaven deres er å forsvare gjerdet som omgir byen vår. Mot hva vet jeg ikke. Egentlig burde jeg undre meg over dem. Undre meg over 11


hva mot – egenskapen de setter høyest – har å gjøre med en metallring i nesen. I stedet klarer jeg ikke å ta blikket fra dem når de er i nærheten. Togfløyten hyler og gir gjenlyd i brystet mitt. Toget blinker med frontlyktene da det suser forbi skolen, og hjulene hviner mot skinnegangen. Og idet de siste vognene passerer, kaster en flokk med unge menn og kvinner i mørke klær seg av toget. Noen av dem faller og ruller av sted, andre snubler noen skritt før de gjenvinner balansen. En av guttene legger armen rundt skuldrene på en jente og ler. Det er tåpelig å stå og glane på dem. Jeg snur meg bort fra vinduet og trenger meg fram gjennom mengden mot fraksjonshistorierommet.


Divergent, Veronica Roth