__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

Formålet med Håndbok i barns sorg er å støtte deg gjennom denne prosessen, med kunnskap, råd og fortellinger fra praksis. Gjennom boken gjør forfatterne deg i stand til både å forstå hvilke utfordringer kriserammede barn opplever, hvilke konsekvenser det har for barna, samt hvordan du konkret kan bidra til å sikre støtte til de berørte barna, både i hjemmet, på skolen og i barnets andre relasjoner.

Håndbok i barns sorg er skrevet av Atle Dyregrov og Martin Lytje, som begge har mange års erfaring fra forskning og samtaler med sorgrammede barn.

Innhold Introduksjon – fra voksensorg til barnesorg Kapittel 1 Å møte barn i sorg Kapittel 2 Utvikling og barns sorg Kapittel 3 Barns reaksjoner på tap – mange livsområder påvirkes Kapittel 4 Tapstyper

Håndbok i barns sorg

Martin Lytje, PhD, er utdannet ved Cambridge University og er førsteamanuensis ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen. Han har gjennom sin karriere jobbet for å inkludere barnas ønsker og innspill i den sorgstøtten og -behandlingen som gis av fagpersoner som jobber med barn i livskriser. Lytje har gjennom sitt arbeid bidratt til flere artikler, manualer og bøker.

Når barn opplever livstruende sykdom eller dødsfall, endres deres verden for alltid. Midt i all denne usikkerheten oppstår det et sterkt behov for støtte fra de voksne som barnet har rundt seg. Uansett om man er pedagog, lærer, psykolog eller bare pårørende, kan det virke skremmende helt plutselig å skulle hjelpe et kriserammet barn gjennom sorgen.

Atle Dyregrov Martin Lytje

Professor og spesialist i klinisk psykologi Atle Dyregrov har i en årrekke arbeidet med barn som har mistet foreldre, søsken og venner, og skrevet en rekke bøker om dette temaet. Han ledet Senter for krisepsykologi i 25 år og ble i 2014 utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for «pionerinnsats innen krise- og katastrofepsykologi».

Kapittel 5 Kompliserte sorgforløp Kapittel 6 Mestring av tap Kapittel 7 Å arbeide med sorg i familien Kapittel 8 Tap av ulike relasjoner – hvordan hjelpe? Kapittel 9 Skolens støtte til sørgende barn Atle Dyregrov Martin Lytje

Håndbok i barns sorg ISBN 978-82-450-3345-8

Kapittel 10 Terapi med barn Kapittel 11 Katastrofer, terror og barns sorg


_HANDBOK I BARNS SORG.indb 2

05.05.2021 13:30:57


Atle Dyregrov og Martin Lytje

Håndbok i barns sorg

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 3

05.05.2021 13:30:57


Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3345-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Atle Dyregrovs foto på omslaget: Ingrid Wollberg, TV2 Flere sitater fra barn i boken er hentet fra Matin Lytjes Ph.d.-avhandling Unheard Voices: Parentally Bereaved Danish Students’ Experiences and Perceptions of the Support Received Following the Return to School.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 4

05.05.2021 13:30:57


Innhold

Introduksjon – fra voksensorg til barnesorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Om denne boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Hva er sorg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Kapittel 1

Å møte barn i sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Hva er god voksenhjelp? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Råd 1: Respekter hvordan barnet vil ha det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Råd 2: Det er lett å undervurdere hva barn opplever . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Råd 3: Barn leser lett signaler fra de voksne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Råd 4: Ha tid til barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Råd 5: Åpen og direkte kommunikasjon med barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Råd 6: Ta imot det de forteller og bekreft det de opplever . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Råd 7: Følge opp det de sier – eller gå et skritt foran?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Råd 8: Husk din profesjonelle rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Råd 9: Ta barnet med på råd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Råd 10: Vær diskret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Råd 11: Særregler kan hjelpe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Råd 12: Inkluder barn i ritualer og minnehøytideligheter, men med varsomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Råd 13: Husk på at sorgen varer ved over tid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Råd 14: Sørg for hjelp til å gjenfinne vennskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28

Kapittel 2

Utvikling og barns sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Barns forståelse av døden på ulike alderstrinn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Små barn (0 til og med 5 år) – barnehagebarn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Barn i tidlig skolealder (fra 5 til og med 10 år) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Barn over 10 år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Hvordan påvirker tap barns utvikling? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 5

05.05.2021 13:30:57


6

Håndbok i barns sorg

Kapittel 3

Barns reaksjoner på tap – mange livsområder påvirkes . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Psykiske og sosiale konsekvenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Psykiske konsekvenser i tiden efter tapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Psykiske konsekvenser i voksenlivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Selvskade- og selvmordsrisiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Risikofylt atferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Sosiale konsekvenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Livsglede og fremtidsutsikter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Fysiske og helsemessige konsekvenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Fysiske reaksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Helsemessige konsekvenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Dødelighet og selvmordsrisiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Konsekvenser for utdannelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Evnen til å konsentrere seg og prestere i skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Utdanningsnivå og fremtidsutsikter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Er det kjønnsforskjeller i barns sorg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55

Kapittel 4

Tapstyper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Forskjellige tap fører til forskjellige utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Tap av en forelder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Tap av søsken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Tap av venner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Spesielle utfordringer i forbindelse med omstendighetene rundt tapet. . . . . . . . . . . . . . . 63 Livstruende sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Plutselige dødsfall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68

Kapittel 5

Kompliserte sorgforløp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Ulike former for komplisert sorg hos barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Utbredelsen av komplisert sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Hva utgjør risiko for komplisert sorg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Når krever sorgen terapeutiske tiltak? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 6

05.05.2021 13:30:57


Innhold

7

Kapittel 6

Mestring av tap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Hva er mestring? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Barns utvikling av mestringsstrategier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Studier av barns mestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Betydningen av god informasjon og tilgang til fakta for barns mestring . . . . . . . . . . . . . . 86 En unngående mestringsstil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 En aktiv og konfronterende mestringsstil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Mestre gjennom å se ting i perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Mestring gjennom kontakt med andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Selvhjelpsmestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93

Kapittel 7

Å arbeide med sorg i familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Beste hjelp til barn er god hjelp til foreldre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Samtale om hva som har endret seg i familien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Hva kan foreldre gjøre for sine barn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 La barna få god tilgang til faktainformasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Hvordan forholde seg til fakta? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Være med i situasjoner der informasjon formidles eller «fakta» oppleves. . . . . . 99 Forståelsesinformasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Andre ting foreldre kan gjøre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Å arbeide terapeutisk med sorg i familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103

Kapittel 8

Tap av ulike relasjoner – hvordan hjelpe? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Barns relasjoner under sykdom og sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Barns relasjoner endres i møte med sykdom og sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Å arbeide med barns relasjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Arbeide med barns relasjoner i hjemmet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Gjenlevende forelders hjelp til barn etter tap av partner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Foreldres hjelp til barn etter tap av søsken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Å arbeide med barns relasjoner til venner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Hjelp etter tap av nære venner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Nye relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Din rolle i arbeidet med barns relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 7

05.05.2021 13:30:57


8

Håndbok i barns sorg

Kapittel 9

Skolens støtte til sørgende barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Hvorfor skal skolen spille en rolle? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Utfordringer som kan oppstå i skolen i forbindelse med livstruende sykdom og død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Faktorer som former sorgen og støttebehov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Alder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Sosioøkonomiske ressurser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Krisens type . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Å arbeide med livstruende sykdom og død i skolen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Handlingspunkter ved livstruende sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Handlingspunkter når dødsfallet nettopp har skjedd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Etter elevers selvmord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Handlingspunkter i tiden etter dødsfallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135

Kapittel 10

Terapi med barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Tidlig intervensjon i familier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Terapi for barn med komplisert sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Behandling av komplisert sorg – ulike forskningsbaserte tilnærminger . . . . . . . 143 Terapi for ulike typer komplisert sorg hos barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Terapi for forlenget sorg hos barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Terapi for sorg der traumet dominerer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Terapi for familieforhold som kompliserer sorgen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Terapi for bortskjøvet sorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Andre typer komplisert sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152

Kapittel 11

Katastrofer, terror og barns sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Eksponering og reaksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Intervensjon etter katastrofer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Sorgintervensjoner tidlig etter storhendelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Gruppesamtaler med barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Oppfølging over tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 8

05.05.2021 13:30:57


_HANDBOK I BARNS SORG.indb 9

05.05.2021 13:30:57


Introduksjon – fra voksensorg til barnesorg

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 10

05.05.2021 13:30:57


Introduksjon – fra voksensorg til barnesorg

11

The Hour of Our Death, som på norsk ville lyde Timen for vår død, ble skrevet av historikeren Philippe Ariès i 1981. Boken blir i dag sett på som et av de største verkene som omhandler menneskets forhold til døden gjennom historien. Ariès’ sentrale poeng er at døden alltid har spilt en viktig og nærværende rolle gjennom sivilisasjoners vekst og fall. Så å si alle oldtidens monumenter forteller oss en historie om hvordan fortidens mennesker forholdt seg til døden. Dette gjelder både Colosseum i Roma, pyramidene i Egypt og våre egne vikinggraver i Norden. De tusen år gamle monumentene står i dag fremdeles som monumenter som minner om menneskehetens frykt for og fascinasjon med døden. Med dødens sentrale rolle gjennom historien oppstår også behovet for å forstå og beskrive døden. Verk av både grekerne, romerne og middelalderens teologer, som har beskjeftiget seg med døden, har overlevd til i dag og kommer ofte frem til vidt forskjellige tolkninger av fenomenet. På 1800- og 1900-tallet ble utforskningen av døden et akademisk felt for alvor. Store personligheter, som filosofene Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche, samt psykiaterne Sigmund Freud, John Bowlby og Elisabeth Kübler-Ross, bidro til vår forståelse og karakterisering av emnet. Dette avledet filosofiske arbeider, psykologiske teorier og praktiske modeller, som alle prøver å karakterisere og definere døden og dens tilhørende dilemmaer. Selv om det ofte var uenighet om dødens og sorgens natur, var alle de ovennevnte personer enige om at dette elementet i vår eksistens er noen av de mest monumentale, utfordrende og livsforandrende omstendighetene mennesker kan bli utsatt for. I dette perspektivet er det paradoksalt at de samme menneskene, med unntak av Bowlby, sjelden beskjeftiget seg med barns sorg. Mens det er blitt filosofert og stilt spørsmål om voksnes forhold til døden, har barns sorg sjelden blitt tatt opp. Utforskningen av dette området fikk ingen spesiell oppmerksomhet før begynnelsen av det 20. århundre. Selv da ble det forsket på barn og ikke med barn. Og oppfatningen var at barn ikke sørget fordi de manglet forutsetningene for å forstå døden. Forskning som inkluderte barns egne perspektiver, så først dagens lys på 1990-tallet og tiden etterpå. Før denne tid ble de etiske utfordringene som kunne oppstå i å håndtere barns sorg, ofte sett på som for vanskelige å overvinne. Av andre ble barnas sorg sett på som mindre enn voksnes og som noe som best kunne håndteres innenfor hjemmets fire vegger. Heldigvis er disse holdningene for det meste forsvunnet i forskningsverdenen i dag. Barns sorg er blitt et mindre, men uavhengig forskningsfelt. Det er fortsatt et «ungt» område, og selv om vi nå vet mer om barns sorg enn vi noen gang har gjort, er det fortsatt utallige spørsmål vi trenger svar på.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 11

05.05.2021 13:30:57


12

Håndbok i barns sorg

Om denne boken Håndbok i barns sorg er ment som en bok som gir faglig innsikt og kunnskap til deg som møter barns sorg, enten du er lærer, pedagog, psykolog eller et bekymret familiemedlem. Selv om noen seksjoner er skrevet mer målrettet i forhold til skolestøtte, eller terapi, og dermed er mer relevante for noen faggrupper, tror vi at alle kapitler i boken kan bidra til å gi deg en helhetlig forståelse av barns sorg. Kanskje enda viktigere er at den viser hvordan du kan hjelpe på de områdene og arenaene der sorgen påvirker barna og deres liv. Selv om du ikke er lærer, kan det f.eks. være aktuelt å forstå hvor utfordringene for sørgende barn kan oppstå i skolen, og hvilke spørsmål du kan hjelpe lærere å fokusere på. De siste tiårene er det skrevet utallige bøker om barns sorg. Noen gjennomgår vitenskapelige fremskritt i forskernes forståelse av barnesorg. Andre bøker inneholder historier fra voksne som selv mistet som barn, mens en tredje gruppe bøker vil gi veiledning og råd til personell som møter barn i sorg. Alle disse publikasjonene gir viktige perspektiver på opplevelsen av å miste en kjær som barn. Imidlertid er det sjelden at slike bøker gir alle disse perspektivene i en bok. Det er målet med vår håndbok om barnesorg. Begge forfatterne av boken er forskere og psykologer som spesialiserer seg på barnesorg. Til tross for at vi er forskjellige steder i karrieren, har vi viet arbeidslivet vårt til å forstå barns sorg og støttebehov. Gjennom vårt arbeid med sorgforskning, litteraturanalyse og klinisk praksis har vi skrevet en bok som gir deg et solid grunnlag for å forstå og støtte etterlatte barn. I boken bruker vi både vitenskapelig forskning, historier og sitater fra sorgrammede barn, samt gir praktiske og konkrete råd til støttearbeidet for barn i sorg. Vi håper at denne boken kan gi deg den nødvendige kunnskapen, motet og innsikten for å våge å hjelpe et barn som ofte gjennomlever en av de vanskeligste periodene i sitt liv. Forskning har vist at hvis du tør å gjøre dette, hvis du tør å være en støttende voksen i barnets vanskeligste tid, så kan innsatsen din gjøre en avgjørende forskjell. Ikke bare for hvordan barnet kommer gjennom tiden rundt dødsfallet, men også når det gjelder å bli en hel voksen som lykkes og får et godt liv, til tross for den vanskelige starten på livet.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 12

05.05.2021 13:30:57


Introduksjon – fra voksensorg til barnesorg

13

Hva er sorg? Ariès (1981) beskriver hvordan tap formes både av tiden vi lever i, og forholdet vi har til den avdøde. Det, både som individ og som samfunn. Sorg og tap er altså ikke en statisk enhet, men noe som formes av typen tap, den overlevendes bakgrunn og sosiale situasjon, samt samfunnet der den etterlatte lever. Å definere sorg er ikke en enkel oppgave. Det er ikke blitt lettere av det faktum at både Verdens helseorganisasjon (WHO) og den amerikanske psykiatriforening gjennom de to diagnosene komplisert sorg og forlenget sorglidelse har forsøkt å definere hva som ikke er «vanlig sorg». Siden begge diagnoser bare er testet i svært liten grad på barn, og dette er målgruppen for denne boken, går vi imidlertid ikke dypt inn i disse spesifikke diagnosene i boken. Hvis du er interessert i hvordan vi ser på kompliserte sorgreaksjoner hos barn og hvilken oppfølging vi anbefaler, kan du se nærmere på dette i kapittel 5 og 10. Spørsmålet gjenstår: Hvordan definerer vi sorg i denne boken? Vi ser sorg som de naturlige følelsene, reaksjonene og savnene et barn opplever etter tapet av en kjær eller nærstående person. I denne boken definerer vi en nær person som en viktig person i barnets liv, for eksempel mor, far, søsken eller venn. Selv om barn selvfølgelig også sørger over tapet av besteforeldre eller kjæledyr, ser vi slike tap som tap som familien i de aller fleste tilfeller selv har evnen til å håndtere. Det er imidlertid viktig å si at opplevelsen av tap alltid er individuell, og i noen tilfeller kan tapet av en besteforelder som hadde en sentral rolle i barnets liv, være vanskeligere enn tapet av en far eller mor som aldri var der. Derfor bør du som hjelper alltid ta utgangspunkt i barnets opplevelse av tapet når du skal støtte eller hjelpe barnet. Da kan du anvende rådene våre, selv om vi beskriver disse i forbindelse med tap av foreldre eller søsken. Vi håper denne boken kan bidra til økt kunnskap og bedre hjelp til barn i sorg, selv om vi ennå har mye å lære om barns sorg.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 13

05.05.2021 13:30:57


Kapittel 1

Å møte barn i sorg

Lærere skulle prøve om de ikke kunne sette seg i vår situasjon. De burde bare tenke på det faktum at vi virkelig ønsker å ha innflytelse. Det handler om oss, så hvorfor skulle vi ikke ha innflytelse? (Maiken, 12 år)

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 14

05.05.2021 13:30:57


Kapittel 1: Å møte barn i sorg

15

Et ordspråk som formidles til mange nyutdannede lærere, er at vi som voksne alltid er likeverdige med barn, men ikke like. Selv om barn alltid er verdt det samme som oss, har vi et større ansvar å bære. Dette gjelder både foreldre, venner og familie, men ikke minst oss som skal møte barna i profesjonell sammenheng, som lærere, begravelsespersonell, helsepersonell eller som terapeuter. Som fagpersoner må vi sørge for at barna trives og kan utvikle seg, som foreldre det samme, men også med ansvar for at de har mat på bordet og tak over hodet. Det er derfor veldig naturlig for de fleste voksne å ta styringen når barn opplever vanskelige situasjoner i livet. Gjennom vår praksis har vi ofte møtt voksne som i beste forstand prøver å beskytte barn i krise ved å ta så mange beslutninger for dem som mulig. Denne begrunnelsen er forankret i både en historisk forståelse av at voksne vet best, men også i et medfølende ønske om at barn i en vanskelig tid ikke skal forholde seg til mer enn nødvendig. Ideen om å inkludere et barneperspektiv i forskning og studier av barnesorg er ny, og noe du sjelden så for tjue år siden. Av samme grunn er ekspertbøker og retningslinjer om barns sorg nesten alltid basert på voksnes forståelse av dem. Det er også de voksnes perspektiver på hvilken hjelp som sørgende barn trenger, som fremdeles dominerer feltet. Mange av dere som leser boken, er foreldre eller omsorgspersoner i barnets familie. Dere vil ofte være direkte rammet selv, enten dere har mistet en partner, et søsken, barnebarn eller en annen nær person. Da er det viktig å vite at dere selv vil kunne bli sterkt preget og kan bruke mye energi på å forholde dere til tapet, slik at foreldre- eller omsorgskompetansen blir noe svekket. Noe av det viktigste dere kan gjøre for å være der for barnet over tid, er at dere selv gir dere tid til å ta inn og bearbeide det som har skjedd, og tenker med et langsiktig perspektiv. Selv om det er fristende å skjerme barnet for emosjonell smerte i et korttidsperspektiv, kan det være uklokt i et langtidsperspektiv. Din posisjon i forhold til barnet vil avgjøre hvor mye du kan gjøre eller bety for barnet. Som lærer er du i posisjon til å hjelpe barnet på en annen måte enn om du er barnets fotballtrener. Hva du kan si eller gjøre må reflektere hvor godt du kjenner barnet på forhånd. Om du selv har opplevd smertefulle tap i ditt liv, er det viktig at du har et avklart forhold til disse, slik at ikke dine tap og reaksjoner skaper vansker i din kontakt med barnet. I dette kapittelet skriver vi om hva som er viktig i møtet med barn i sorg. Det er også formet av at vi har vært opptatt av å forstå hvilke former for hjelp barna

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 15

05.05.2021 13:30:57


16

Håndbok i barns sorg

selv ønsker seg, hva som er viktigst for dem. Etter å ha lest kapittelet er målet at du har en forståelse for hva som utgjør «god voksenhjelp» og hvilken støtte barn selv sier de gjerne vil ha. Vi mener at et viktig fundament for all sorgstøtte er å se barnet som ekspert på sin egen sorg.

Hva er god voksenhjelp? Hvis du spør fagpersoner som jobber med barn hvilken støtte barn trenger, vil de fleste raskt kunne liste opp en rekke generelle retningslinjer. Imidlertid er det ofte stor forskjell på hva voksne beskriver som god hjelp i forhold til det barna selv definerer som god støtte. Så hva er god hjelp egentlig? Vil barn at voksne skal ta kontroll og ta vare på dem? Eller vil de at de voksne skal inkludere dem? Er det forskjell på hvilken støtte barna ønsker fra foreldre, barnehagelærere og lærere? Svarene på disse spørsmålene er mange og kompliseres ytterligere av at omstendighetene i hvert barns historie er unike, noe som unektelig fører til individuelle behov. Derfor er det ingen rette svar. Imidlertid er det noen behov som ofte går igjen. Få barn vil at sorgen skal være noe som ikke kan snakkes om eller noe som blir gjemt bort og glemt. Dette gjelder både i familien og i forhold til fagpersonene de har rundt seg. Svært få barn ønsker at sannheten skal skjules, eller at foreldrene skjuler alvoret i situasjonen og lar barna sørge alene over noe ukjent. Vår erfaring er at flertallet av barna ønsker å bli inkludert i planleggingen av samtaler, ritualer og støttetiltak som iverksettes for å hjelpe dem. Samtidig ønsker de også muligheten til å si nei takk til tiltak som de ikke synes er fordelaktige eller meningsfylte. Inkludering gir dem en følelse av sikkerhet ved å vite om hva som skal skje, og reduserer risikoen for at de kommer i situasjoner som de synes er ubehagelige. Det vil alltid være grenser for hvor mye barn kan og vil bidra, avhengig av personlighet, utviklingsstadium og alder. Men selv for barn som ikke har noe å si, gir det trygghet å vite hva som skal skje. Derfor er det viktig at du som ansvarlig voksen sørger for åpenhet for barnet. I det følgende presenterer vi 14 råd til voksne, som vi mener er et godt utgangspunkt for kontakt med sørgende barn. De representerer en grunntone i hvordan vi ønsker at voksne skal møte barna i sine ulike roller som foreldre eller støttepersonell i barnehage, skole eller i helse- og sosialvesen.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 16

05.05.2021 13:30:57


Kapittel 1: Å møte barn i sorg

17

Råd 1: Respekter hvordan barnet vil ha det Selv om vi opplever at barn generelt vil samarbeide om sorgen, er det samtidig stor ambivalens blant mange av dem med hensyn til støtten de ønsker å motta. På den ene siden ønsker barna å bli møtt av voksne som forstår, som er interessert i deres livssituasjon. På den annen side frykter de å fremstå annerledes, spesielt i ungdomsårene. Som voksen er det naturlig at du vil ta bort den smerten som barna du møter opplever i den vanskelige livssituasjonen de står i. Dessverre er dette ikke alltid mulig når barn opplever livstruende sykdom og død. Vi må derfor forberede oss på at barna ikke alltid forlater oss med reist hode etter en vanskelig samtale. Noen ganger er de like triste etter at vi har snakket med dem som de var før vi møttes. Det betyr ikke at du har gjort noe galt. Dette betyr at du har delt noe vanskelig med barnet. Det er viktig at du kan våge å romme den smerten de kjenner og den trygt kan deles. Noen barn ønsker at du klart tilkjennegir at du er der for dem. De vil høre deg si det eller at blikket ditt forteller at du ser dem. Spesielt gjelder dette barn som er i tidlig skolealder, mens ungdommer kan ønske det motsatte; at du på ingen måte gir dem ekstra oppmerksomhet, i alle fall ikke i andres påsyn. De fleste ønsker en mellomting, de vil vite at du bryr deg, men ikke at det blir for synlig. Det betyr at du må nytte situasjoner der andre kanskje er opptatt med sitt, hvor du mer ubemerket kan si at du tenker på dem, at det er en spesiell situasjon de er i og at du er der for dem om de vil snakke, eller du på annen måte kan være til hjelp. Du kan lese mer om aldersforskjeller i kapittel 2 («Utvikling og barns sorg»). Den beste måten å sikre at du trår varsomt nok er at du snakker med barn og foresatte om hvordan de vil ha det før de vender tilbake til skole, idrettslag e.l. Husk også på at etter som tiden går, så kan barnets ønsker endre seg, slik at du må høre om de kanskje ønsker en annen tilnærming etter hvert. Om barnet reagerer med sterke følelser, så er de vanligvis ikke farlige og du kan anerkjenne dem ved blikk, ved å gi ord til det du ser, men du må være varsom med å tolke inn det du tror de tenker eller føler. Du kan si, «Jeg ser at dette er vanskelig for deg, men vet ikke akkurat hvordan du opplever det. Vil du si litt om det, slik at jeg kan forstå bedre?». Da kan du også bli overrasket over at det ikke var på grunn av sorgen, slik som du tenkte.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 17

05.05.2021 13:30:58


18

Håndbok i barns sorg

Råd 2: Det er lett å undervurdere hva barn opplever Vi er ofte blitt overrasket over hvor lite voksne har tatt inn av hva barnet opplevde i forbindelse med et dødsfall, spesielt om et barn var til stede da dødsfallet skjedde. Det er jo naturlig at all oppmerksomhet rettes mot den som dør eller mot den som kommer med dødsbudskapet, slik at det barna opplever (ser, hører, får med seg, osv.), går under radaren. Det er lett å undervurdere hva barna har tatt inn, intensiteten i dette og hvor mye dette opptar dem i ettertid. Selv om dette gjelder hva som skjer, så gjelder det også en del ganger hva barna tenker eller kjenner på. Ingen av oss er tankelesere, og fordi barn ofte skjuler sine reaksjoner for å beskytte voksne, kan vi lett undervurdere hvor mye dette går inn på dem. Det betyr at vi trenger å vise at vi kan ta imot, si at de ikke trenger å beskytte oss og være åpne for tegn og signaler på hvordan dødsfallet opptar dem. Det er ingenting som skal hindre oss i å spørre hva som er det verste med det som har skjedd for dem. Det er samtidig lett å lese for mye inn i deres reaksjoner eller fravær av reaksjoner. Spesielt er det lett å tenke at de klarer seg dårlig fordi de ikke snakker nok. Her er det viktig å se hvordan barnet totalt greier seg (vennekontakt, skole etc.). Uansett skal vi vite at det kan være mye mer tanker og reaksjoner til stede enn hva som vises utad. Råd 3: Barn leser lett signaler fra de voksne Barn er fra småbarnsalderen sensitive for hvordan voksne rundt dem agerer og reagerer. De tolker humør og kan lett bli uroet av det de ikke skjønner av voksnes reaksjoner. Dødsfall i familien påvirker voksne og barn, og savn og lengsel gir en ny følelsestone i hjemmet som barn skal forstå. De kan bli redde av foreldres gråt, skremt av irritasjon og sinne, og oppleve fravær av vanlig oppmerksomhet fra de voksne som urovekkende. Samtidig er det ikke uvanlig at barn, både i tiden frem til og etter et dødsfall, hører samtaler som foreldre ikke forventer at de skal overhøre. Det kan gi grobunn for fragmentert kunnskap, der barn vet noe av sannheten, men ikke helheten. Der de opplever at de ikke kan dele den med voksne fordi sannheten er hemmelig, gir dette ytterligere grobunn for å fylle hullene med fantasier og frykt.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 18

05.05.2021 13:30:58


Kapittel 1: Å møte barn i sorg

19

Vi hørte Maja si til Toke, som er to år gammel, og hun selv er fire, «at du bare må være klar over at hun en to–tre dager etter at hun har fått cellegift, ligger i sengen, og det er ille, så vi må bare være litt stille». Det var ikke noe vi hadde sagt til henne. Hun hadde hørt oss fortelle dette til familie eller venner. Det var en øyeåpner for oss å finne ut å si, det går ikke, hun skal ikke høre det på den måten og deretter lage sine egne forestillinger. Det hun trenger å vite, trenger hun å få vite direkte fra oss (far til Maja og Toke). Uansett hvor mye barn inkluderes oppdager man snart hvordan ting de spør om, eller deres egne reaksjoner, kan påvirke de voksne. De ser at spørsmål fører til tårer, stillhet eller tilbaketrekning hos de voksne og liker ikke når de voksne gråter. Da kan de raskt la være å ta opp, spørre eller snakke om noe som de tenker gjør foreldre triste. Dette betyr ikke at foreldre skal skjule sine reaksjoner for barna, men sette ord på dem slik at de blir forståelige og barna blir mindre redde for dem. Barn må forklares at voksnes sorg er annerledes enn barns sorg. Voksnes reaksjoner varierer vanligvis ikke så mye som barns. Som et barn uttrykte det, «Vi har så mye annet å tenke på». Hvor lett det er for barn å misforstå voksnes reaksjoner kommer frem av følgende eksempel: En 13-åring som mistet mor i en ulykke, fikk en ny valp noen uker etterpå. Da hun viste hunden til noen venninner, så far henne smile for første gang etter mors død. Da gråt han. Da han fortalte om dette i en samtale, sa hun spontant, «Var det derfor du gråt, jeg trodde det var noe jeg sa».

Råd 4: Ha tid til barnet Som voksen har du et vell av oppgaver. Selv uten å måtte forholde seg til et barn som opplever livstruende sykdom eller tap, kan det være vanskelig å få tid. Til tross for disse utfordringene forteller barna oss at det er utrolig viktig å bli møtt av voksne som har tid og overskudd til dem. Å måtte åpne seg og fortelle om noe som er vanskelig, krever stort mot fra de berørte barna. Hvis de i situasjonen opplever at den voksne ikke har tid til dem og henviser samtalen til en annen gang, så er du nesten garantert at de aldri vil

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 19

05.05.2021 13:30:58


20

Håndbok i barns sorg

spørre igjen. En utsettelse kan lett virke som en avvisning, eller forstås som om du ikke anser livssituasjonen deres verdt å prioritere. Vi oppfordrer deg derfor alltid som voksen til å benytte anledningen til å snakke om det som er vanskelig når det oppstår. Dette gir de beste og mest autentiske samtalene der barnet får en følelse av at du er der når ting brenner. Denne tilliten øker sjansene for at barnet kommer til deg igjen, og det kan være utgangspunktet for senere viktige samtaler. Hvis det i situasjonen er umulig å ta samtalen, er det viktig ikke bare å henvise samtalen til «senere». Vær spesifikk og forklar til barnet at du er glad for at han eller hun kommer til deg. Si at du vet at det er viktig å snakke om, og sett deretter en spesifikk tid for når du kan snakke så snart som mulig etterpå. En tid som ikke bare fungerer for deg, men også for barnet. Som forelder bør du vite at barn kan velge en tid nær leggetid eller når du sitter i bilen og øyekontakten ikke er for direkte. Det passer kanskje ikke, men følg opp uansett. Råd 5: Åpen og direkte kommunikasjon med barn All vår erfaring tilsier at vi kan snakke direkte med barn om døden. Vi bør ikke bruke noen omskrivninger som «nå som din far ikke er med oss lenger» eller andre forsøk på å mildne tapet. Vær direkte og ærlig i kommunikasjonen. Om det er selvmord, bruk ordet selvmord, er det drap så er det drap. Ikke si at du forstår, men si at du tenker at det kan være vanskelig, men at du ikke kan vite fordi du ikke har opplevd det samme. Om du har opplevd det samme, kan du likevel ikke vite akkurat hvordan det er for dem. Da kan du si det. Om du ikke helt vet hva som skjedde, så si det, og spør om de kan fortelle eller hør om de vil at du skal spørre og de svare. En jente kom inn på psykologens kontor og sa at «Hvis du sier fortell, så går jeg igjen». Da han kommenterte at det var da en rar første ting å si, så fortalte hun at like etter en venns selvmord kom inn til legen som sa «fortell». Når hun så svarte, «kan ikke du spørre?», sa han at «det var ikke slik de gjorde det der». Av psykologen fikk hun selvfølgelig spørsmål og slapp å fortelle.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 20

05.05.2021 13:30:58


Kapittel 1: Å møte barn i sorg

21

Om du skal ha en samtale med et barn som har mistet, så kan du tidlig ta opp smertefulle tema, fordi de allerede tenker mye på dem. Du kan spørre om hvordan de fikk beskjed, om hva de så om de var til stede, om hvordan det er å være hjemme nå uten den som døde, etc. Det er bare dersom barnet er svært motvillig til å snakke og forsøker å skyve det som har hendt unna, at du må trå forsiktig. Da kan du kommentere på at det nesten alltid blir vanskelig om barn må unngå alt som minner om den døde, enten det er samtaler, ting, situasjoner eller steder. Da er det viktig å kunne gå nær, men ikke for mye av gangen. Disse barna makter ikke lange samtaler om savn og lengsel, så her må du være forberedt på korte visitter innom sorgen. I kapittel 10 («Terapi med barn») omtaler vi hvordan vi går frem i terapi når sorgen har låst seg på denne måten. Råd 6: Ta imot det de forteller og bekreft det de opplever Det er en vanskelig kunst å bekrefte barn i deres sorg, spesielt der barnet sier lite. Da må en risikere å ta feil. «Jeg tipper du er redd for at noe skal skje med mamma også» tar hensyn til at barn som mister foreldre, svært ofte er redd for at noe skal skje med den andre forelderen også. Mange vil nikke eller si ja, og en kan fortsette samtalen og spørre hva de tenker. Andre kan benekte, men vi fornemmer at de ikke er helt ærlige og kan si, «det er vanlig og om du skulle oppleve det, så vit at det er mange som tenker slik. Det har jo skjedd en gang, hvorfor skulle det ikke kunne skje igjen? Men husk at det er svært sjelden at slike dødsfall skjer. Om du skulle plages mye av slike tanker, er det metoder du kan lære som kan hjelpe deg» (se kapittel 6 – «Mestring av tap»). Vi kan følge opp og bekrefte det barnet forteller og hjelpe dem til å gi mer form, struktur, språk og helhet til det de opplever av tanker, inntrykk og reaksjoner. Ved å bekrefte deres følelser og hjelpe dem til å finne dekkende ord og kanskje gjenkjenne følelsene bedre, kan deres repertoar av metoder for å regulere følelser med ord utvides. I samtaler med barn kan voksne hjelpe barna til å ordlegge sine opplevelser gjennom å bruke åpne spørsmål: «Kan du si mer om dette?» eller «Du sa du tenker mest på henne etter at du har lagt deg, kan du fortelle hva du tenker på da?» Du kan også starte med noen innledende ord som viser at du har forståelse for deres situasjon: «Andre barn som har mistet sin mor/far, har fortalt at de har dårlig samvittighet fordi de ikke var mer sammen med den døde da hun/han var syk, eller at de har sagt noe de angrer på. Er det noe du tenker på?»

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 21

05.05.2021 13:30:58


22

Håndbok i barns sorg

Råd 7: Følge opp det de sier – eller gå et skritt foran? I samtaler med barn skal vi både følge opp og gå foran. Om barna starter en samtale, følger vi opp, «har du vært sint på henne, siden du spør om det?». Om barnet gir ord til en side ved sorgen, «Pappa likte så godt spagetti også», kan det følges opp med «Jeg tipper at du savner ham når du spiser det han likte så godt?». Her både følges det opp og bekreftes. Men vi må gå foran også, ikke minst fordi barn har så lite erfaring med hva sorg er. Vi må bruke vår erfaring til å guide barna: «Det er ikke uvanlig at vi kjenner det akkurat som om den som er død, er med oss. Noen ganger blir det litt skremmende om det kjennes som personen er i rommet, men slik er det når vi savner noen sterkt». Vi kan selvfølgelig ikke stadig vekk snakke om hva som er vanlig, men når vi deler av vår erfaring i situasjoner der vi merker at barnet er opptatt av den som døde, så er vi med på å utvide deres forståelse av hva de opplever. Om barnet gråter eller ungdommen er trist, vil voksne som gir ord til dette eller gir enkle råd om hva de kan gjøre for å tåle eller dempe tristheten, utvikle deres evne til å regulere følelser. Det kan være å sette av en fast tid til å gå nær og ellers distrahere seg, skrive ned det de opplever, være i kontakt med andre, osv. Spesielt foreldre eller gjenlevende foreldre har en svært viktig rolle i å lære barn ulike emosjonsreguleringsstrategier. Da er vi voksne rollemodeller der barna observerer hva vi gjør, men der vi også kan fortelle dem om hva vi selv gjør for å håndtere vanskelige følelser og tanker. Følge opp kan f.eks. som forelder også bety at du merker deg hva barnet spør om eller hvordan de har det og at det så tas opp senere: «Jeg tenkte etter at vi snakket i går kveld at savnet ditt er spesielt stort nå som vi nærmer oss et år siden han/hun døde. Jeg kjenner i alle fall mer på det, og det er jo ikke så rart. Det er godt at vi har hverandre for da kan vi jo trøste hverandre.» Råd 8: Husk din profesjonelle rolle Det med å vise følelser, det kommer an på om det er en lærer du har et personlig forhold til. Fordi det bare vil virke rart, tror jeg, hvis en lærer jeg ikke har et spesielt forhold til, kom og sa «Så trist for deg, Anna». Da tror jeg også bare at jeg hadde syntes det var litt rart. (Anna, 12 år)

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 22

05.05.2021 13:30:58


Kapittel 1: Å møte barn i sorg

23

Barn ønsker å bli møtt av nærværende og medfølende voksne, men de vil også at disse voksne skal oppfylle sin profesjonelle rolle. Hvis barnet blir møtt av en voksen som er veldig berørt og gråter mye, kan det være vanskelig å finne plass til egen sorg. Barn er intuitive, og du kan havne i en situasjon der barnet opplever at det er viktigere å trøste og beskytte deg enn å vise sine egne følelser. En 15-åring som mistet en alkoholisert far, fortalte at hun kort tid etter tapet endte med å trøste en lærer som gråt og fortalte om sin egen barndom med en lignende situasjon. Rollene ble omvendt, og jenta syntes situasjonen var veldig ubehagelig. Dette er ikke bare ubehagelig i situasjonen, men det gir også barnet en opplevelse av at den voksne ikke kan håndtere situasjonen og derfor ikke er noen som kan snakkes med om de blir berørt. Å være profesjonell betyr imidlertid ikke at du ikke må vise følelser når du blir berørt. Det betyr heller ikke at du ikke kan gi barnet en klem. Den gylne regelen er at det er best at du oppfører deg slik du alltid har gjort. Hvis du klemte barnet før krisen inntraff, er det også fornuftig å gjøre dette når barnet er i en vanskelig situasjon. Hvis du aldri har gjort det før, kan det virke rart hvis du plutselig begynner å gjøre det. Den samme grunnregelen gjelder ved å vise følelser. Hvis barna er vant til at du viser følelser, er det også fornuftig å gjøre det i situasjonen. Hvis du blir lei deg eller tydelig berørt av en samtale, fortell barnet hvorfor. Dermed gjenoppretter du kontrollen over samtalen, og viser samtidig at du forstår følelsene som følger med barnets livssituasjon og at det er greit å være trist. Følelser kan ikke tas ut av situasjonen, hverken dine eller barnets. Den viktigste grunnregel er dog at dine følelser ikke må overstige barnets. Råd 9: Ta barnet med på råd Barn (spesielt eldre) vil gjerne ha muligheten til å kommentere det som gjøres for å støtte dem. Slik inkludering har mange fordeler. Først sørger det for at støtten du gir, samsvarer med behovene barnet opplever. For det andre er det sjelden bra å tvinge støtte på barn som enten ikke er klare for denne støtten eller ikke ønsker den. Det er derfor viktig at du har en respektfull og inkluderende tilnærming til det berørte barnet gjennom sorgarbeidet. Hvis du som forelder vil at barnet skal følges opp av en psykolog, må det forklares hvorfor og hva slik hjelp innebærer. Et barn som blir «tvunget» til en profesjonell, er et umotivert barn som er vanskelig å hjelpe.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 23

05.05.2021 13:30:58


24

Håndbok i barns sorg

Det er ikke alltid lett å vite hvilke støttetiltak som er mest hensiktsmessige. Vår anbefaling er at når tvilen oppstår, spør det berørte barnet om råd. At du ser på barnet som en «ekspert» på sin egen sorg. Hvis du er uenig i barnets beslutning, er det ofte bedre å forklare hvorfor og sammen finne et kompromiss, enn å trumfe igjennom noe som barnet er imot fra starten. Slike tiltak er dømt til å mislykkes. Hvis du derimot setter opp et gjensidig respektfullt og inkluderende samarbeidsklima, vil det også være lettere for barnet å dele dilemmaer og utfordringer. Her kan kompromisser også være til god hjelp, at barnet for eksempel om det er motvillig til å oppsøke en psykolog, gir psykologen en sjanse før det selv bestemmer om han eller hun vil fortsette. Noen ganger kan det hende du også trenger å gi situasjonen litt tid og tilby hjelpen på et senere tidspunkt. Slikt samarbeid skaper grunnlag for best mulig og effektiv støtte. Råd 10: Vær diskret Jeg liker ikke at jeg stadig blir møtt med «Hvordan går det med deg i dag?». Det minner meg hele tiden på at jeg har mistet. (Lisa, 16 år)

Det er både gode og dårlige tidspunkt å oppsøke barn for å snakke med dem om det vanskelige som skjer i deres liv. Uheldige eksempler på dårlig timing inkluderer en voksen som avbryter barnet mens han står og ler med venner for å spørre hvordan det går med sorgen. Et annet eksempel kan være et barn som opplever at en lærer på slutten av timen sier at alle har lekser, bortsett fra du som har mistet faren din. I begge tilfeller er det positivt at den voksne prøver å være omsorgsfull, men sykdomsforløp og tap oppleves av mange som veldig private og sårbare forhold. Barn vil derfor sjelden at sorgen skal være noe som blir diskutert uten at de er forberedt og innforstått med det. De ønsker at støtte og hjelp skal skje mer diskret. Dette handler om å gripe muligheten når situasjonen oppstår. Slike samtaler fungerer ofte langt bedre enn når man sitter overfor hverandre atskilt av et bord. Hvis du er usikker på hvordan barnet spesifikt vil at kontakten skal finne sted, kan du spørre barnet om dets ønsker og behov. På denne måten sørger du for at støtten du gir, er på barnets vilkår.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 24

05.05.2021 13:30:58


Kapittel 1: Å møte barn i sorg

25

Råd 11: Særregler kan hjelpe Disse reglene, det var en av de første tingene jeg ble fortalt. Det var egentlig veldig hyggelig. Da visste du bare hva som gjaldt. (Anne, 12 år, om skolen)

Å støtte et barn gjennom en livstruende sykdom eller død er ukjent for de fleste av oss. På samme måte er det også en ukjent og ny verden å navigere i for det sørgende barnet. Her må barnet gå gjennom en læringsprosess, der det må lære å håndtere sine egne sorgreaksjoner og de nye livsforholdene som tapet har ført til. Det er derfor veldig naturlig at det sørgende barnet sliter lenge med å lære seg å leve med sin sorg. Når hverdagen kommer, er det bare naturlig at uforutsette og vanskelige tanker plutselig kan trenge inn. Uten å være forberedt på at dette skal skje eller spesifikt vite hva som skjer, kan barnet havne i smertefulle situasjoner der det er usikkert på hva som er riktig å gjøre. Enten barnet er på skole eller fritidsaktivitet, bør det forlate aktiviteten eller undervisningen hvis det blir lei seg? Bør det be de voksne om tillatelse, eller bare gå? Er det bedre å forbli i situasjonen og late som ingenting, selv om det føler deg dårlig? I noen tilfeller blir disse utfordringene så alvorlige at barnet kollapser og gråter og forlater klassesamfunnet eller fotballbanen. Dette skaper en unødvendig situasjon der både voksne og andre barn blir overrasket, og som kan kreve påfølgende brannslukking. Slike situasjoner oppleves også som veldig ubehagelige for det sørgende barnet. Bli derfor enig med barnet om «regler» for dette. Råd 12: Inkluder barn i ritualer og minnehøytideligheter, men med varsomhet Det med å heise flagget på halv stang, ville jeg personlig ikke synes om. Det ville være litt for mye at de andre skulle gå inn i det sånn. Da tror jeg det ville vært bedre hvis du for eksempel lager et lite kort eller skriver en personlig hilsen. (Ella, 14 år)

Som beskrevet tidligere setter livstruende sykdom og død barn i en ukjent situasjon. Plutselig møter de en rekke utfordringer som de ikke har noen erfaring med. De opplever samtidig at familien deres har færre ressurser for å støtte dem. I de aller fleste tilfeller skaper det usikkerhet for barnet om hvordan fremtiden vil se ut.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 25

05.05.2021 13:30:58


26

Håndbok i barns sorg

Barn skal inkluderes i familiens ritualer. De skal forberedes godt, de skal ha god voksenstøtte igjennom de rituelle handlingene og de skal følges opp i etterkant. Vi skriver om dette i kapittel 7 («Å arbeide med sorg i familien»). Men også utenom familien er det naturlig å markere dødsfall som rammer fellesskapet, f.eks. om en elev eller lærer dør. Det kan være rituelle aktiviteter som å flagge på halv stang eller synge en salme. Ideene og markeringen kan være positiv, men det er viktig at du sikrer at f.eks. søsken ikke føler seg på utstilling. I en situasjon der barnets liv blir snudd på hodet, kan det være enormt ubehagelig å bli satt i en posisjon der det må forholde seg til det alle andre tenker om deres situasjon. Dette betyr imidlertid ikke at slike markeringer ikke skal utføres. Det handler mer om å sette seg selv i barnets sted og være klar over utfordringene som kan oppstå i slike situasjoner. Det er alltid lurt å snakke med barnet om hvilke ønsker det har før slike tiltak iverksettes. Små barn synes ofte det er lettere å delta i ritualer og minneseremonier enn tenåringer som ikke vil skille seg ut. Råd 13: Husk på at sorgen varer ved over tid Du vil savne personen resten av livet, så hvorfor skal du bare være trist en kort periode av livet ditt? Jeg kan fortsatt være lei meg uten å bryte sammen og gråte. Jeg er fortsatt lei meg og tenker på personen, men det kan også være perioder når jeg føler meg bra og tenker på det på en god måte. Det varierer veldig. (Anna, 15 år)

Mange barn føler at tapet raskt blir glemt av vennekretsen så snart hverdagen kommer. Det har den konsekvensen at de ofte føler seg alene med sorgen og opplever at mens de kan savne sårt, går verden bare videre. Mange barn opplever samtidig at andre ikke håndterer det bra når de nevner tapet. Det kan gi dem en opplevelse at deres tap er ubehagelig for andre å snakke om, og at det derfor er best å unngå å ta det opp. På den annen side kan barn bli veldig overrasket og redde dersom sorgen plutselig kommer tilbake i en ny eller styrket form, og de kan tenke at det er en veldig unormal reaksjon. Moderne sorgteori, så som tosporsmodellen (Stroebe & Schut, 1999), har imidlertid beskrevet hvordan det er helt normalt at sorgen kommer tilbake på forskjellige måter og i forskjellige styrker gjennom perioder i våre liv. Spesielt for barn er det naturlig at sorgen kommer tilbake når de forstår nye sider ved seg selv, og derved

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 26

05.05.2021 13:30:58


Kapittel 1: Å møte barn i sorg

27

også forstår betydningen av deres tap på nye måter. Dette kan for eksempel være når mor mangler til konfirmasjonen, julaften eller under en viktig kamp der alle andre spillere har foreldrene sine med seg. Barn sier at de vanskeligste situasjonene oftest oppstår når klassen får nye lærere eller de bytter skole der de ikke vet om tapet. Da kan f.eks. tema som alvorlig sykdom eller død tas opp, uten at de er forberedt på det. Det betyr at det sikres at personalet ved en ny skole også vet om barnets situasjon. Som støtteperson er det viktig å være klar over at barnet kan vende tilbake til tapet gjentatte ganger i løpet av den tiden du har kontakt med det. Det er naturlig at dette skjer, og muligheten kan nyttes til å snakke med eleven om tapet, bekrefte deres tanker og bruke øyeblikket til å minnes sammen. Slike samtaler styrker relasjonen mellom dere, og du lar barnet vite at det ikke er den eneste som husker tapet, selv om det ligger år tilbake. Dette er ofte alt som trengs, og betyr ikke at det nødvendigvis er behov for nye hjelpetiltak, med mindre du er bekymret for barnets generelle velvære. Råd 14: Sørg for hjelp til å gjenfinne vennskap Det er viktig at vennene dine fremdeles husker deg som den du er og ikke tenker på deg som en som har blitt fullstendig forandret og slett ikke er den samme lenger. (Theis, 11 år)

Når barn opplever livstruende sykdom eller død, endres deres familie og hverdag plutselig og drastisk. Et hjem som tidligere var trygt og stabilt, kan plutselig bli usikkert og forandret. Det er naturlig at mange barn kan ha et ønske om å komme tilbake til arenaer, for eksempel skole, så snart som mulig. Dette fordi det representerer noe normalt og stabilt i deres liv. Men barns liv har ikke bare endret seg hjemme, sorgen følger med til skolen og endrer også situasjonen her. Den første dagen tilbake møter barnet voksne som kondolerer og klassekamerater som sjelden vet hvordan de skal håndtere tapet. Hva kan du si? Er det best å late som ingenting? Samtidig er sorg og bekymringer sjelden noe som kan legges igjen hjemme, og de triste følelsene og savnet følger det sørgende barnet uansett hvor han eller hun befinner seg.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 27

05.05.2021 13:30:58


28

Håndbok i barns sorg

En av de viktigste utfordringene for barn i sorg er at de ofte føler seg annerledes når de returnerer til skole og fritidsaktiviteter. Livet er ikke lenger det samme som før, og det kan være vanskelig å være like glad og humørfylt som klassekameratene og vennene. Det kan fort oppstå situasjoner der verken jevnaldrende eller det sørgende barnet tør å nevne tapet av frykt for å gjøre hverandre triste. Dessverre fører dette ofte til at den sørgende eleven ender med å føle seg alene og isolert. I verste fall utvikler denne manglende forståelsen seg til mobbing. Dette kan særlig være tilfelle blant yngre barn som ennå ikke forstår hvordan det er å leve med en livstruende sykdom eller død i familien. Det er derfor ønskelig at for eksempel klasselæreren er med på å sette noen rammer for hvordan man kan snakke om det som har skjedd. Hvis dette gjøres på en god måte, kan man sikre at jevnaldrende blir til viktig støtte i stedet for en belastning for det rammede barnet. Her kan lærere sørge for at de unge sammen har en samtale om hvordan de kan være en god venn, og de kan formidle hvordan det sørgende barnet vil at andre skal forholde seg til ham eller henne. Husk alltid å informere det berørte barnet om hva som skal skje før du iverksetter støttetiltak. Det får barnet til å føle seg inkludert og sørger for at dette ikke kommer som en ubehagelig overraskelse. Vi har skrevet mer om hvordan venner kan støtte i kapittel 8 («Tap av ulike relasjoner – hvordan hjelpe?»).

Avslutning Rådene vi har gitt i dette kapittelet, er basert på erfaringer vi har hentet fra studier og praksis. De setter søkelys på noen generelle holdningssett, men samtidig er det viktig å være klar over at barns individuelle behov alltid vil variere. Et barn som opplever livstruende sykdom eller død blant sine nærmeste, er ikke bare et sørgende barn. Det er et komplekst individ, og sorg vil alltid formes av personlighet, alder, bakgrunn, sosiale ressurser, og type tap. Det vil også være rammer rundt den støtten du skal gi. Det kan gjøre arbeidet med å støtte barn i sorg komplisert. Husk imidlertid at hvis du noen gang er i tvil om din tilnærming er riktig eller feil, spør det berørte barnet hvordan det trodde det gikk og hvilke behov som oppfattes å være her. Den beste støtten er den som dere sammen finner frem til.

_HANDBOK I BARNS SORG.indb 28

05.05.2021 13:30:58


Formålet med Håndbok i barns sorg er å støtte deg gjennom denne prosessen, med kunnskap, råd og fortellinger fra praksis. Gjennom boken gjør forfatterne deg i stand til både å forstå hvilke utfordringer kriserammede barn opplever, hvilke konsekvenser det har for barna, samt hvordan du konkret kan bidra til å sikre støtte til de berørte barna, både i hjemmet, på skolen og i barnets andre relasjoner.

Håndbok i barns sorg er skrevet av Atle Dyregrov og Martin Lytje, som begge har mange års erfaring fra forskning og samtaler med sorgrammede barn.

Innhold Introduksjon – fra voksensorg til barnesorg Kapittel 1 Å møte barn i sorg Kapittel 2 Utvikling og barns sorg Kapittel 3 Barns reaksjoner på tap – mange livsområder påvirkes Kapittel 4 Tapstyper

Håndbok i barns sorg

Martin Lytje, PhD, er utdannet ved Cambridge University og er førsteamanuensis ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen. Han har gjennom sin karriere jobbet for å inkludere barnas ønsker og innspill i den sorgstøtten og -behandlingen som gis av fagpersoner som jobber med barn i livskriser. Lytje har gjennom sitt arbeid bidratt til flere artikler, manualer og bøker.

Når barn opplever livstruende sykdom eller dødsfall, endres deres verden for alltid. Midt i all denne usikkerheten oppstår det et sterkt behov for støtte fra de voksne som barnet har rundt seg. Uansett om man er pedagog, lærer, psykolog eller bare pårørende, kan det virke skremmende helt plutselig å skulle hjelpe et kriserammet barn gjennom sorgen.

Atle Dyregrov Martin Lytje

Professor og spesialist i klinisk psykologi Atle Dyregrov har i en årrekke arbeidet med barn som har mistet foreldre, søsken og venner, og skrevet en rekke bøker om dette temaet. Han ledet Senter for krisepsykologi i 25 år og ble i 2014 utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for «pionerinnsats innen krise- og katastrofepsykologi».

Kapittel 5 Kompliserte sorgforløp Kapittel 6 Mestring av tap Kapittel 7 Å arbeide med sorg i familien Kapittel 8 Tap av ulike relasjoner – hvordan hjelpe? Kapittel 9 Skolens støtte til sørgende barn Atle Dyregrov Martin Lytje

Håndbok i barns sorg ISBN 978-82-450-3345-8

Kapittel 10 Terapi med barn Kapittel 11 Katastrofer, terror og barns sorg

Profile for Fagbokforlaget

Håndbok i barns sorg (9788245033458)  

Når barn opplever livstruende sykdom eller dødsfall, endres deres verden for alltid. Midt i all denne usikkerheten oppstår det et sterkt beh...

Håndbok i barns sorg (9788245033458)  

Når barn opplever livstruende sykdom eller dødsfall, endres deres verden for alltid. Midt i all denne usikkerheten oppstår det et sterkt beh...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded