Issuu on Google+


Åpne hus, Oslo. Noen mennesker ønsker ikke arkitektenes visjoner. De ønsker å lage sine egne hjem i hus vi andre har forlatt. Ofte avskrives husokkupantene som naive eller forbryterske, men vi er av den oppfatning at de er viktige aktører i byen og byutviklingen. Vi som er arkitekter ser ofte verden fra utbyggernes og investorenes side. Vi produserer deres visjoner støttet opp av økonomiske kalkyler. Boliger er blitt rene spekulasjonsobjekter avhengig av markedets svingninger og byutviklingene er overlatt til de med kalkulatorene. Da vi ble bedt om å delta på utfordrerutstillingen grep vi anledningen til å sette i gang dette magasinprosjektet vi har kalt Pollen. For oss er det en mulighet til å konsentrere oss om tema vi bryr oss om og samle kunnskap vi tror er viktig. Vi ønsker en bredere diskusjon om by og arkitektur i Norge og Pollen er vårt bidrag. VI har valgt å fokusere på den lokale historien om okkupasjon i Oslo. Gjennom å vise bevegelsen over tid får vi frem at dette ikke dreier seg om en liten gruppe i et forfallen hus ute på Mosseveien men en bred bevegelse som har vært med å forme Oslo siden 70-tallet. Vi er selvsagt klar over at disse sakene har en annen side, men det vi har ønsket å vise er hvordan okkupantene kan vise oss en strategi for felleslivet snarere enn byutvikling som økonomisk vekststrategi. Som arkitekt ser man altfor ofte verden fra utbyggerne og investorenes side. I et boligmarked hvor bolig er et spekulasjonsobjekt som ustanselig stiger i verdi er eiendomsutvikling overlatt til de med kalkulatorene. Det er ikke slik man lager gode byer. Okkupasjonsbevegelsen gjør en viktig jobb med å få spekulantene ut i åpent lende. Ikke bare viser de oss hvem som lar bygninger stå til forfall og tomter brakk. De peker på muligheten for helt andre former for bolig og byutvikling. Okkupantene er opptatt av autonomi. De skaper seg

TIM LAING PORTRETTER TIM ER EN ILLUSTRATØR FRA ENGLAND SOM BOR OG ARBEIDER I MELBOURNE, AUSTRALIA. HAN HAR TEGNET FOR NEW YORK TIMES OG WALLPAPER OG HAR ILLUSTRERT NOEN AV INTERVJUOBJEKTENE I DETTE NUMMERET. TIMLAING.CO.UK REMI NILSEN ARTIKKEL ANSVARLIG REDAKTØR FOR DEN NORSKE UTGAVEN AV LE MONDE DIPLOMATIQUE. SKRIBENT OG OVERSETTER. UTDANNET I FILOSOFI FRA UNIVERSITETET I BERGEN OG UNIVERSITÉ DE PARIS VIII. WWW.LMD.NO GRANDPEOPLE ILLUSTRASJON FORSIDE GRANDPEOPLE ER EN NORSK MULTI DISIPLINÆRT DESIGNKONTOR. ARBEIDENE DERES HAR VÆRT MED I MER ENN 100 ULIKE MAGASINER SOM GRAFIK MAGAZINE, CREATIVE REVIEW, I.D. MAGAZINE, COMPUTER ARTS, TOKION OG NT ARTS MAGAZINE SAMT MANGE FLER. KONTORETS PORTFOLIO INNEHOLDER ALT FRA PLATECOVERE OG ILLUSTRASJONER TIL KOMPLETTE GRAFISKE IDENTITETER TYPOGRAFI, FOtOGRAFI, MOTE OG KUNST PROSJEKTER. MAGNUS I GRAND PEOPLE HAR OGSÅ EN FORTID I BERGEN BOLIGAKSJON. GRANDPEOPLE.NO HEDDA GIERTSEN ARTIKKEL HEDDA GIERTSEN ER PROFESSOR I KRIMINOLOGI OG ARBEIDER VED INSTITUTT FOR KRIMINOLOGI OG RETTSSOSIOLOGI. HEDDA GIERTSEN HOLDER

2

en lomme av frihet i et samfunn der det meste er regulert. I en skarp motsetning til samfunnet rundt seg skaper de en situasjon de utfallet er ukjent. Selv om dette øker risikoen er det viktig for å skape en situasjon der nye former for bolig og samfunn kan oppstå. Mange av oss som er opptatt av byform og allsidig og levende kultur vet å sette pris på jobben husokkupanter har gjort med å synliggjøre verdien til Vålerenga, Rodeløkka og Hausmannskvartalet. Vi gleder oss over kulturuttrykkene fra Volapuk, Blitz og Hausmania. Band fra Blitzmiljøet som Stengte Dører, So Much Hate og Life...But How To Live It? satte Norge på kartet i Europa og andre steder som bare A-ha hadde klart før dem. Vi husker Bertrand Besingye lese dikt på Volapuk på nittitallet og bandet La Dispute som spilte på gulvet på Humla i Hausmania foran en liten gruppe interesserte før vi så dem foran tusenvis av ekstatiske tilhørere i New York et halvt år etter. Alle kulturuttrykk trenger et sted å begynne. Et okkupert hus har takhøyde høy nok og terskel lav nok til at alle som har det i seg tør forsøke. Slik er det ikke med Den Norske Opera. Okkupantene vi møter introduserer seg som like viktige aktører i byutviklingen som eiendomsutviklere og arkitekter. Husokkupanter av i dag er skarpe og bevisste. De tenker som profesjonelle planleggere, med reguleringskart på veggen og deltar i debatter. De fortjener å bli tatt på alvor. Dette er unge mennesker, morgendagens innbyggere i byen, som har rett til å være med når deres fremtid planlegges. Vi sier oss enig med Atma når hun sier i intervjuet med henne: ”Hvordan legitimerer man at hus står tomme i byen? Det kan man ikke. Jeg mener det er selvsagt at man tar saken i egne hender og har man ikke et sted å bo så står det et tomt hus der. Har man ikke et aktivitetshus så står det et tomt hus der. Det er klart at da tar man det huset.”

PÅ MED ET ARBEID OM TILTAK FOR KVINNER SOM ER FATTIGE, UTEN FAST BOSTED, SOM HAR LANG ERFARING MED Å BRUKE RUSMIDLER OG FÅR LEGEMIDDELASSISTERT BEHANDLING.TANKEN ER AT TILTAKET SKAL FUNGERE SOM ET MIDLERTIDIG BOSTED, ‘PÅ VEI TIL EGEN BOLIG’ ELLER ANNEN FORM FOR BOSITUASJON. HEDDA GIERTSEN HAR SKREVET EN REKKE ARTIKLER OG BØKER OM KRIMINOLOGI SAMMEN MED SIN MANN NILS CHRISTIE OG HAR SKREVET VÅR ARTIKKEL OM HAUSKVARTALET. JO RAKNES INTERVJU OG FILMKLIPP TIL UTSTILLING MED EN FORTID SOM BASSIST I DET LEGENDARISKE BANDET STENGTE DØRER OG BEBOER I ULIKE OKKUPERTE HUS I OSLO VAR JO EN SELVSAGT DELTAKER I DETTE MAGASINET. SJELDEN HAR JEG HØRT SÅ MANGE RØVERHISTORIER FRA OKKUPERTE HUS PÅ KONTINENTET. JO HAR FILMET FILMKLIPPET SOM VISES PÅ UTSTILLINGEN UNDER ARKITEKTURFESTIVALEN. RIKARD JAUCIS KART OG ILLUSTRASJONER UTDANNET PÅ AHO I OSLO OG SCI ARC I LOS ANGELES OG MED TEGNEEVNER MAN KAN BLI GRØNN AV MISUNNELSE AV SATTE HAN I GANG MED Å VISE HVORDAN ET PERFEKT ATONOMT KVARTAL KUNNE SE UT. DET BLE NOE ANNERLEDES ENN VI TENKTE I STARTEN. ETTER JO, ATMA OG HARALD NISSEN HADDE PRATET OM “NUTTETE” SMÅ HUS I FRI DRESSUR BESTEMTE VI OSS FOR MED UTGANGSPUNKT I HASMANIA Å VISE HVORDAN EN KAN BYGGE LANDSBY I FREMTIDEN.

REMI NILSEN - INNOVATIV AUTONOMI / 3 OKKUPASJONER I OSLO 1970-2011 / 4 BRAKKEBYGRENDA / 6 HARALD NISSEN / 7 HEDDA GIERTSEN / 8 DEN AUTONOME LANDSBYEN / 10 JO RAKNES / 12 TOMME HUS I OSLO / 14 IVAR JOHANSEN / 16 HEIKKI HOLMÅS / 17 ATMA / 18 JOAKIM SKAJAA OG ARILD ERIKSEN / 19

COLOPHON: ANSVARLIGE UTGIVERE: ARILD ERIKSEN / JOAKIM SKAJAA DESIGN: ERIKSEN SKAJAA ARKITEKTER FORSIDE: GRAND PEOPLE ET MAGASIN AV ERIKSEN SKAJAA ARKITEKTER UTGITT I FORBINDELSE MED ARKITEKTURFESTIVALEN 2011. ERIKSEN SKAJAA ARKITEKTER ARBEIDERSAMFUNNETS PLASS 1 0181 OSLO T: 0047 93204522/93694211 POST@ERIKSENSKAJAA.NO WWW.ERIKSENSKAJAA.NO TRYKK ZOOM GRAFISK AS WWW.ZUM.NO OPPLAG: 2500

TAKK TIL: ATMA IVAR JOHANSEN JO RAKNES HEIKKI HOLMÅS MAGNUS HELGESEN GRAND PEOPLE PÅL VEGARD HAGESÆTHER ÅSHILD YRI AAGREN JOAR NANGO NORGES ARKITEKTERS LANDSFORBUND REMI NILSEN TIM LAING EDDIE RØRVIG BRAKKEBYGRENDA JOANNA SVERDRUP KJETIL VELO ANINE NONSHAGEN JAN BERNINGEROTH LEA MARIA KLAABORG PETER AMDAM HEDDA GIERTSEN ANNE-CATHRINE VABØ OG SENTER FOR BYØKOLOGI JULIE L. PORTER HALVOR W ELLEFSEN CHRISTINA C. TOLFSEN CHRISTIN MALEN ANDREASSEN ANETTE GARPESATD BLITZ HAUSMANIA RINTALA OG EGGERTSON MED STUDENTER FRA FINLAND OG ISLAND SOM DELTOK I BYGGINGEN AV UTSTILLINGEN. OKKUPANTENE I MOSSEVEIEN 65-67

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


Innovativ Autonomi

ARTIKKEL / Remi Nilsen

Remi Nilsen / Ansvarlig redaktør, norske Le Monde diplomatique.

«Privat eiendom har gjort oss så dumme og enfoldige,» skriver Marx i et av sine tidligere skrifter, «at et objekt bare er vårt når vi eier det, når det eksisterer for oss som kapital.»1 Det går sjelden en dag uten at det rapporteres om stigende boligpriser, i nåtid eller nær framtid, som noe positivt. Hvis det dreier seg om en framtidig hendelse, rapporteres det uten unntak med den forunderlige verbkonstruksjonen «prisene skal opp» – ikke prisene ’kommer til’ å stige eller ’vil’ stige, men skal, som om de er deres indre kall. Bolig er en investering, understrekes det til det kjedsommelige, som om det er dens reelle essens bakenfor enhver bruksverdi, og sistnevntes eksistensberettigelse nettopp er å øke boligens bytteverdi. Omsetning av kapital genererer enda mer kapital, og skaper økonomisk vekst: 7,4 prosent av Norges BNP i 2010 var kjøp og salg av bolig.2 Dette er en bevisst politikk, langt utover økonomiske kalkyler. Den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan innrømmet dette velvillig før den amerikanske boligboblen sprakk i 2008: «Jeg mente, og mener fortsatt, at det økte antallet boligeiere ville skape større oppslutning om markedskapitalismen. Jeg mente altså, og gjør det fortsatt, at utvidelsen av individuell boligeierskap var verdt den økte risikoen. For å beskytte eiendomsretten, som er essensiell i en markedsøkonomi, kreves det en kritisk masse av boligeiere som kan sikre den politisk støtte.»3 Boligeierne blir framstilt som investorer på et marked. Boligens prisstigning fetisjeres, fordi investeringen aldri vil kunne realiseres i kapital så lange man er tvunget til å finne seg en ny bolig i det samme markedet.

“ Okkupasjon av tomme bygninger og tomter er i planetens slumbyer eneste mulighet for svært mange. En situasjon som er nokså fjern fra dagens relativt velstående europeiske og især norske byer.” I dette skjemaet er det ikke nødvendigvis bare boligens fysiske kvaliteter som angir bytteverdien, like viktig er de mindre håndfaste, men lett gjenkjennelige «eksternalitetene» – de som får boligene til å være dobbelt så dyre i enkelte nabolag. Eksternalitetene er omgivelsene, folkene, sameksistensen – byens mytiske, men svært reelle vesen, forsøkt oppsummert i byplanleggingens nye moteord: Allmenningen, det offentlige fellesområdet. Her deles byen inn i to atskilte deler, enten privat eller offentlig, som om det ikke fantes annet – på tross av at nettopp det på godt og vondt er situasjonen for over én milliard mennesker.4 Okkupasjon av tomme bygninger og tomter er i planetens slumbyer eneste mulighet for svært mange. En situasjon som er nokså fjern fra dagens relativt velstående europeiske og især norske byer. Boligmangel og fattigdom er bestanddeler som ikke bør fornektes i husokkupasjon i Europa. Men minst like sentralt står ideen om husokkupasjon som «sosiale fabrikker» for å skape frirom og alternativer til nettopp det som driver fram mangelsituasjonen. Den første store bølgen av husokkupasjon etter andre verdenskrig fant sted i London. Mislykket boligpolitikk på 30-tallet og bombing under krigen skapte en akutt boligmangel etter krigen, særlig for hjemvendte soldater. Flere tusen okkuperte alt fra nedlagte militærleirer til luksusleiligheter. Den politiske agendaen var entydig, slik et manifest fra 1946 uttrykker det: «Vi forakter det inhumane i et lovverk som kan handle slik på vegne av eiendomsretten, og mot menneskers

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

velferd.»5 Men da kimen av en ny bølge av husokkupasjon dukket opp 25 år senere, ikke bare i London men i en rekke vesteuropeiske byer, var den politiske agendaen betraktelig utvidet. I denne utviklingen står den opprinnelig italienske autonomi-bevegelsen sentralt. Italia opplevde i etterkrigstiden en rask urbanisering og industrialisering der den rurale befolkningen falt fra 43,9 prosent i 1951 til 18,8 prosent i 1971. Mange kom fra sør for å jobbe i fabrikkene i nord. Kårene i fabrikkene og høye boutgifter radikaliserte store deler av arbeiderne, ikke bare for bedre arbeidsvilkår og lønninger, men også mot samlebåndsarbeidets monotoni og lønnsarbeidet i seg selv. «Selvstyre på

“På slutten av 70-tallet var 30.000 av Kreuzbergs 145.000 innbyggere husokkupanter.” gulvet» ble et slagord, i opposisjon til kommunistpartiet og fagforeningene som de ikke følte seg representert av. Utover 60-tallet ble det etablert varige bånd mellom arbeider- og studentbevegelsene, og streiker ble ledet av autonome komiteer i fabrikkene, ofte i konflikt med de etablerte fagforeningene, med radikale krav om å avskaffe lønnsarbeidet og bedriftshierarkiet. Bevegelsen ble artikulert av ulike grupper som i 1973 ble til Autonomia Operaia (Arbeidernes autonomi), en løselig sammensetning av arbeidere, aktivister og motkulturelle. Intellektuelle som Antonio Negri, Bifo Berardi og Mario Tronti formulerte tesene om at arbeiderklassen er historiens og produksjonens reelle drivkraft, med implikasjonen at enhver forstyrrelse fra arbeiderne i utvidet forstand vil framtvinge innovasjon i produksjonsprosessen og samtidig at arbeiderne vil kunne organisere seg selv utenfor kapitalistiske produksjonen og de eksisterende politiske institusjonene. Autonomia åpnet for alternative levesett, en avvisning av kapitalismens «realsubsumering» av det menneskelige livet i sin helhet under kapitalismen via forbrukersamfunnet og snyltingen på bylivets kreativitet. «Autonomi er en undergraving av den institusjonaliserte politikken til fordel for direkte demokrati og spontan organisering».6

Brutale sammenstøt med politiet, førte til motreaksjoner rundt omkring i Vest-Tyskland, som ledet til konsolidering av autonomen-bevegelsen med rask spredning til andre land og Norge med bl.a. Blitz. Selv om bevegelsen og de mange mer eller mindre koherente ideene rundt husokkupasjoner har gått gjennom mange transformasjoner og problematiske trekk siden den gang, er ikke behovet for bevegelser som utfordrer den rådende bolig- og byideologien blitt mindre. Det er en trist skue å daglig gå forbi både Hausmannsgate 42 og Torgata 13 (Youngelen), forbi de gjenmurte vinduene som sannsynligvis vil forbli i denne livløse tilstanden inntil forfall med påfølgende rivning gjør bygningene klare for å transformeres til globaliseringsarkitektoniske stål- og glasshyllester til det falske innsynet, slik Bjørvika er i ferd med å transformeres til en inert vegg av utdatert finanskapitalisme. Det er blitt populært å forsvare husokkupasjonene som en slags rugekasser for kreativitet og kultur, men problemet er om man ikke ser bakenfor dette stadig tilbakevendende kravet om at motkultur må settes inn i en «kulturkapitalistisk» logikk. Tidligere i år tok de spanske indignados arven fra autonomi ut på offentlige plasser og torg, for å gjøre dem

“...slik Bjørvika er i ferd med å transformeres til en inert vegg av utdatert finanskapitalisme.” til arenaer for innovativt demokrati i opposisjon til den autoritære økonomiske politikken som har blitt innstiftet over store deler av verden. Denne sosiale eksperimentering med styring av lokalmiljø og by, kan vise vei i kampen mot de kreftene som gjør oss dumme, fordi vi bare tror noe har verdi hvis det eies. 1 2 3 4 5 6

Karl Marx, «Økonomisk-filosofiske manuskripter», 1844. Tall fra Statistisk sentralbyrå, ssb.no. Alan Greenspan, The Age of Turbulence – Adventures in a New World, Penguin Press, London/New York, 2007, s. 233. Mike Davis, Planet of Slums, 2004. Kesia Reeve, «Squatting since 1945» in Peter Somerville og Nigel Sprigings, Housing and social policy: contemporary themes and critical perspectives, Routledge, London, 2005. Georgy Katsiaficas, The Subversion of Politics, AK Press, Oakland/ Edinburgh, 2006.

I Milano mobiliserte disse gruppene i 1971 for å verne om husokkupanter som politiet forsøkte å kaste ut, med barrikader og opptøyer. Dette ga støtet til nye lokale organiseringsformer, sentrert rundt «sosialsentre» og en formulering av autonomi i «den sosiale fabrikken» altså livet utenfor fabrikken i takt med endring mot avindustrialisering av samfunnet. I Milano i 1977 var over femti bygninger okkupert med 35 000 innom okkupasjonene. Autonomia-bevegelsen, spredde seg utover 70-tallet til større deler av Vest-Europa, men fant et særlig ekko i Vest-Berlin på slutten av 70-tallet med de tyske autonome. Vest-Berlin var den gang som i dag en magnet for radikale, mye på grunn av at de i den vesttyske føderasjonen slapp militærtjeneste fordi Berlin ikke formelt var en del av VestTyskland, men styrt av de allierte. På midten av 70-tallet førte økonomisk resesjon og elendig boligpolitikk til akutt boligkrise med 50 000 berlinere på desperat boligjakt, mens det var antatt 7000–17.000 ledige boliger og leiligheter, i tillegg til 40.000 leiligheter som skulle renoveres eller kondemneres. Så berlinerne gjorde det naturlige, de bosatte seg i disse, særlig i Kreutzberg der det fantes mange tomme bygg: På slutten av 70-tallet var 30.000 av Kreuzbergs 145.000 innbyggere husokkupanter. Fredag 12. desember 1980 besluttet myndighetene i Berlin å kaste ut mange av husokkupantene i bydelen. 3


HISTORIE / Okkupasjoner

Okkupasjoner i Oslo 1969-2011 00

Hjelmsgate 3 (1969)

Garverigården Hjelmsgate 3 ble okkupert i 1969,  og fikk snart leiekontrakt med kommunen. Huset  ble på 70-tallet utsatt for trusler om riving, men  etter iherdig innsats ble det vernet i 1979 av Oslo  bystyre. I 1981 ble huset overlevert til Stiftelsen  Arbeidskollektivet

01 02

03

(1975)

-

Larviksveien 124 

05

06

23

24

Skippergata 6b 

26

Borggata 14

(1981-1982)

27

29

Heimdalsgata 23

Skippergata oppgis og Ungmob forhandler i løpet av  januar/februar seg frem til en avtale med Oslo  Kommune om gjenhusing av beboerne, arbeid og et  ungdomshus i Pilestredet 30c, men avspist med en  leiekontrakt på kun 6 måneder. Blitz ble da en  okkupasjon.

30

(1982) -

31

(1982)

Dahlheimveien 2

32

(1982)

(1982) -

33

(1985) -

Stolmakergata

13

Boligdirektørens kontor

34

(1982) -

(1985) -

 

35

(1986)

(1982)

36

Endte med at politiet aksjonerte og huset ble  revet.

37

Pilestredet 83  (1983)

Avsluttet med politiaksjon og utkastelse.

38

(1983)

Pressekonferanse og demonstrasjon mot  Oslos boligpolitikk som endte i arrestasjoner 

Pilestredet 45b  (1983)

39

45

Toftesgate 61 

(1989)

Krusesgate 7/9  (1988-2001)

Thorvald Meyersgate 41  (1990)

Storo Gård (1990) -

Toftesgate 18 

46 47

Boligløse blitzere okkuperer Toftesgate 18. 25. juni, 1991:  Okkupantene i Toftesgate 18 klarer  å motstå all tåregass politet skyter inn i huset, og  kaster murstein slik at politiet må gi opp å tømme  huset.  Politiet tømmer Toftesgate 18 første gang, politiet  heises opp i kran og sager seg gjennom taket. Hele  Grünerløkka er stengt av politsperringer. 7. juli, 1991:  Toftesgate 18 blir okkupert igjen. 10. juli, 1991:  150 politifolk stormer huset og 

42 43

Mustadsvei 3 (1994) -

Saxegaardsgata 8 og 11 (1996) -

Hausmannsgate 40  (1999)

St Hallvards gate

(2000) -

Enebakkveien 37  (2004)

53

48

49

Olav Ryes Plass 2 (2005) -

54

Okkupert for å belyse og hjelpe de eldre i en  vanskelig situasjon.  

50  

51

56

57

(2005)

(2005)

Et kommunalt pilotprosjekt på byøkologi, der  beboerne skal prøve ut byøkologi og  brukermedvirkning i praksis. I samarbeid med  kommuna og arkitekt legger vi planer for  hvordan vi skal rehabilitere den gamle trevillaen  fra 1896. 

(2010)

Holmenkollen leir  (2010)

Torggata 13  (2011)

Eiet av Entra Eiendom Stått tom siden 2002. Vernet

Hausmannsgate 42 

Ormsundveien 14 

Skar leir 

SKAM bokollektiv. Tidligere okkupanter av Skar leir Kastet ut av politiet.

(2005)

Natt til søndag 9. oktober 2005 ble  Hausmannsgate 42 inntatt av en gruppe  pønkere og friks. Organisert i gjennom  nettverket i Oslo Boligaksjon (OBA) gikk  aksjonistene inn og okkuperte huset som da  hadde stått tomt over flere år. Dette ble  startskuddet for Oslos niende offisielle 

52

55

Trosterudvillaen  Foreningen er en upolitisk og allmennyttig  forening, som er registrert i Brønnøysundregistrene.  Foreningen ble stiftet i 2006 med det  formål at Trosterudvillaen og hageanlegget  ivaretas, og legges til rette for allmenn  benyttelse 

(2007)

Den 13 februar, 2010, ble leiren inntatt av husokkupanter som opprettet Øko-bokollektiv Skar. Det ble først  antatt at dette var de samme personene som kun få  dager tidligere ble kastet ut fra Hausmannsgate 42 i  Oslo, men dette ble senere avvist av en talsmann for 

Mor Godhjerta (2005)

Fossveien 20  Er i dag del av Kunsthøyskolen i Oslo

Enebakkveien 37 (E37) skal være et byøkologisk  pilotprosjekt som demonstrerer hvordan  økologiske, sosiale og økonomiske mål kan  underbygge og forsterke hverandre.

(1991) -

(1991)

(1999)

"Prosjekt Vestbredden" retter seg mot personer  som av ulike årsaker er i en beklemt  bosituasjon og ikke har økonomiske midler til å  klare seg på det ordinære boligmarkedet. 

(1989)

Alnafetgata 5 

Hausmannsgate 34  Vinteren 1999 tok Hausmann BA kontakt med  Statsbygg med det formål å leie de tomme, forfalne  lokalene i Hausmannsgate 34 og Brenneriveien 1 til  kulturhusformål. De første kunstnerne tok bygget i  bruk høsten/vinteren 2000. I januar 2004 kjøpte  Oslo Kommune Hausmannskvartalet av Statsbygg,  med det formål å opprettholde driften av 

(1987)

41

(1983)

(1983-85) -

44

Grønland 30-32 

Økernveien 11-13

Pilestredet 47 

Olav Ryes Plass 10

(1987)

40

Den 30. oktober 1983 okkuperte over hundre  ungdommer Pilestredet 45b etter nøye  planlegging, og huset ble hurtig barrikadert  at politiet ikke rakk å aksjonere. Pilestredet 45b ble foreløpig legalisert med  korttidskontrakt.

Samme år ble Pilestredet 47 okkupert. Dette  ble tømt og revet lille juleaften 1983, slik at det  ble jul på gata for beboerne.

Langesgate 3 

Politiet stormer det okkuperte huset i Thv.  Meyersgate 41. 12 personer arresteres etter å ha  forsvart seg.

(1983)

Schous plass 5 

Blitz går inn på Oslo bystyrets julebord og spiser  opp maten deres i protest mot  budsjettnedskjæringene. 6. januar, 1988:  Eierne av det okkuperte  Geitmyrsveien 33, Oslo Menighetspleiers  Fellesutvalg, krever at beboerne blir kastet ut og 

-

Toftesgate   Endte med arrestasjoner og bank. 

(1986)

Ni blitzere arrestert og banket for å forsøke å  hindre en utkastelse i Alnafetgate, politiet hjalp  en hushai i stedet for beboerne.

Ullevålsveien 102b  (1983)

27

Geitmyrsveien 33 

20 unge boligløse blitzere okkuperer Toftesgate  61. 5. januar, 1990:  Gravemaskinen som skulle rive  Toftesgate 61 får ingenting gjort pga. sukker på  tanken. Fire personer pågrepet for å hindre riving 

Markveien 61  Den kommunale gården Markveien 61, hvor  mange fra Skippergata/Blitz bor, blir stormet  av politiet. 6 beboere dømmes til opptil 4  måneders fengsel for påstått vold mot politiet.

37

42

Hedmarksgata 7/9/11 

50 boligløse okkuperer de 27 tomme leilighetene  i Grønland 30-32.1. juni, 1987:  Det okkuperte  huset i Grønland 30 stormes og tømmes ved en  meget brutal politaksjon, hvor de slår seg inn  med gravemaskin. 70 personer bankes og 

(1982)

En rekke aksjoner mot spekulativ og  fordyrende byfornyelse under slagordet  "Gata er vår - men den er faen så kald å bo  på" Boligsjefens kontor okkuperes i protest  mot utkastelsene av de okkuperte husene og 

25

Breigata 20

Langes gate 3 okkuperes og barrikaderes av et  100-talls mennesker. 21. august, 1987:  Beredskapstroppen stormer  Langesgate 3 og tømmer huset.

(1982)

12

00

Hedmarksgata 7, 9 og 11 okkuperes. 19. februar, 1987:  Demonstrasjon mot OBOS for  trusler om utkastelse av okkupantene i  Hedemarksgaten.

Korsgata

-

4

(1985) -

(1982) (1982) -

1

(1985) -

Pilestredet 30/Blitz 

Trondheimsveien 88/90

21

Frognerveien 8-10 Brinken53

11

20

(1985) -

28

(1981-1982) -

Nedregata

19

(1985) -

Skippergata 8 

10

18

(1985)

Endte med en brutal utkastelse.

-

17

Akersgata 21 

Drammensveien 165-167

Ullevålsveien 4

16

(1984)

25

08

15

Storgata 36 

En tverrpolitisk gruppe mennesker okkuperte  et gammelt hus i larviksveien 124 som  kommunestyret ville selge til private eiere.  Huset hadde i lengre tid vært tilholdssted for  flere uteliggere, som trengte sted å sove.

Tromsøgata 8

14

(1984)

Blitz deltar i dannelsen av Arbeidsløses Forening,  og det okkuperes lokaler for foreningen i Storgata  36, den gamle "Dagsen" eller Prins Christian  Augusts Minde

(1978)

07

09

Fyrstikkaleen   Et par hus i Fyrstikkalleen ble okkupert i 1984.

Schrøningsgate 32 

UNGMOB planlegger og tar initiativet til  okkupasjonen av Skippergata 6 og 6b.  Husokkupasjoner sprer seg til Trondheim,  Stavanger, Tromsø, Bergen og Haugesund. Denne okkupasjonen ble forløperen til Blitz. Gården ble revet i 1982.

04

22

55

 

58

Mosseveien 65-67 (1983/2011)

Denne eiendommen ble okkupert allerede i 1983.  Det har bodd folk her inntil nylig. Eiendommen  har for øvrig stor kulturhistorisk verdi med  bebyggelse allerede i middelalderen. Under  krigen var dette et gjemmested for jødene.

Kongsveien 21  (2011)

Boligbygg eier eiendommen som er nærmeste  nabo til Ekebergrestauranten.Den nokså  gjengrodde eiendommen er tidligere blitt brukt  som prestebolig, men har stått tom etter at den  siste presten flyttet ut i fjor

59

Brakkebygrenda  (1999/2011)

Byøkologisk prosjekt hvor man bor i biler og  campingvogner. Har vært bebodd av og på siden  1999. Politiet har aksjonert og kastet ut folk ved  to anledninger.

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


HISTORIE / Okkupasjoner

39

49 2

15

16

41

32

20

19

21

48

8 5

12 44 45 51

33

17

38

53

9

10

11

7

50

35 18

14

23 56

30

24

40 34

29

26

22

28 31

4 59 46

3

47

43 36

58

57

52 6

QR-LINK TIL GOOGLE MAPS

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

5


INTERVJU / Brakkebygrenda

Brakkebygrenda Vi møter Joanna Sverdup, Kjetil Velo og Anine Nonshagen på vognplassen som kalles Brakkebygrenda i Gamlebyen i Oslo. Mellom campingvogner og husbiler er det bygget opp et lite samfunn på den tidligere branntomten. Nederst på tomten med utsikt ut over togsporene i Kværnerdalen er det bygget en liten overdekket terrasse som fungerer som møteplass for beboerne. De tre vi møter forteller om en okkupasjon med lang historie. Allerede i 1999 okkuperte man eiendommen med ønske om å drive et byøkologisk prosjekt. Dette prosjektet levde i åtte år men da huset som stod på tomta ble revet, en brannruin, ble også de daværende okkupantene kastet ut. I årene etter stod det tomt før den nåværende gruppen flyttet inn på tomten høsten 2010. Eieren er privat og har vært den samme gjennom hele perioden. I det vi snakker med dem har de akkurat feiret ett år i Brakkebygrenda Hva slags mennesker er det som bor på området nå? Johanna: Vi er fjorten stykker som bor her inkludert gjester. Noen er kjærestepar, men de fleste bor alene i sine vogner. Det bor ingen familier her for øyeblikket, det er barn som bor her i kortere perioder, men de har et sted å bo utenom okkupasjonen. De fleste som bor her er norske men det er også gjester fra Sverige, Tyskland og Frankrike. Kjetil: Det finnes mange vognplasser rundt om i Europa og folk flytter rundt mellom dem. Men det er klart at det er litt lenger mellom dem som kommer opp hit til det som er den nordligste vognplassen i Europa. Det er betraktelig større aktivitet i Tyskland, Sveits og Frankrike. Hele bevegelsen rundt vognplassene startet i Berlin etter at muren falt og det ble frigjort arealer med uklare eierforhold. Ulike mennesker begynte å ta i bruk jorden og slo seg ned med campingvogner og busser. Deretter har det spredt seg utover Europa slik at et internasjonalt nettverk har dannes. Anine: Noen fra den enheten som nå er en del av Brakkebygrenda har tidligere deltatt i andre okkupasjoner i Oslo, så det er helt klart en nomadisk struktur. Noen av vognene er også her på mer midlertidige besøk. Men okkupasjonen som helhet er tenkt som permanent. Vi ønsker å bygge noe varig her. Kjetil: Sammenlignet med en leilighetsblokk er det selvfølgelig nomadisk og ganske ustabilt men for oss kjennes det som en permanent situasjon. Hva finnes av infrastruktur på området? Anine: Vi har leid byggestrøm som vi deler, men på sikt ønsker vi å produsere energien lokalt.. Bortsett fra det er vi ikke tilknyttet offentlig infrastruktur. Hvilke økologiske og økonomiske prinsipper ligger bak okkupasjonen? Hva kjennetegner det byøkologiske prosjektet? Anine: Noe av det viktigste for oss er å jobbe for redusert forbruk. Terrassen vi sitter på er et godt eksempel på det,

“Byøkologi handler om å redusere forbruket i en bysituasjon... Gjennom å redusere forbruket kan vi også redusere avhengigheten av å stresse både med jobb og liv. Vi lager en situasjon der vi kan bruke mer tid på andre viktigere ting og man kan roe ned og bruke tid på å delta i det kollektive livet.” den er bygget av forskalingsmaterialer som er renset og gjenbrukt. Vi har også små boenheter som ikke trenger mye oppvarming. Vi bruker ikke strøm til oppvarming. Kjetil: Det handler om å vise i praksis at det går an å leve med en radikalt redusert ressursbruk. Og det går an å leve på en helt annen måte en slik man blir fortalt av samfunnet. Det er selvfølgelig aktuelt i den tiden vi lever i å redusere både forbruk og energikonsum, for oss handler det om å gjøre noe i praksis, ikke bare prate om det. Anine: De som bor her har jobber utenom, men det lave forbruket gjør at man kan jobbe mindre og ha mer tid til å delta og bidra i kollektivet. Det er et viktig poeng i det autonome fellesskapet at man har mulighet til selv å delta med sin egen kreativitet og skaperkraft. Man betaler ikke noen for å gjøre det man kan gjøre selv. Det er en viktig del av ideologien. Bosetningen er styrt etter konsensusprinsip-

6

pet med allmøte en gang i uken. Treet som stikker opp av terrassen er et godt eksempel på resultatet av en slik konsensusbeslutning. Anine: Byøkologi handler om å redusere forbruket i en bysituasjon. Det er noe annet enn på landsbygda hvor man har mer plass rundt seg. Gjennom å redusere forbruket kan vi også redusere avhengigheten av å stresse både med jobb og liv. Vi lager en situasjon der vi kan bruke mer tid på andre viktigere ting, man kan roe ned og bruke tid på å delta i det kollektive livet. Over tid ønsker vi også å produsere mer av maten vi spiser her i kollektivet. De som bor her betaler husleie etter evne for å dekke felleskasse og strøm, men vi betaler ikke leie for bruk av tomten.

“Et annet problem er at alt bygges i den høyeste standarden. Å kunne velge en lavere standard som er billigere og annerledes er også en viktig frihet.” Hva er den politiske motivasjonen som ligger bak prosjektet og okkupasjonen? Anine: Det skal være folk i husene og tomme hus er ødeleggende for et nabolag. Det er et boligpolitisk poeng at det skal være mulig å bo også for de som ikke ønsker, eller har mulighet, til å ta opp store lån for å kjøpe en leilighet. Noen ønsker å leve annerledes enn det samfunnet rundt ber dem om. De ønsker kanskje ikke å jobbe like mye som det kreves for å ha råd til en vanlig leilighet. I et selvdrevet boligkollektiv kan man leve på en helt annen måte. Kjetil: Og man kan slippe å gå på NAV og leve på pengene fra staten. Hvis det var mer legalisert å bo annerledes kunne man frigjøre seg fra systemet og staten ville spare penger også. Hva slags politiske endringer ønsker dere at okkupasjonen skal føre til? Kjetil: Vi jobber for at det ikke bare skal aksepteres men også legges til rette for at flere kan bo på denne måten. Tenk bare på studenter som står i boligkø og andre som behøver bolig. Man trenger ikke et avansert regelement for å legge forholdene til rette for at mange av dem kunne bodd i samfunn som dette. Man må kanskje ha noen systemer i forhold til sikkerhet, hygiene og konstruksjoner. Men det er nok av ubrukte tomter som står klar til å tas i bruk. Vi mener også at man skal ha selvbestemmelse når det gjelder standarden på egen bolig. Selvbestemmelsen er et viktig aspekt innenfor den autonome bevegelsen. Det gir mulighet til å kontrollere sine egne omgivelser, til å bestemme hvordan sitt eget liv skal være. Anine: Jeg tror det er en lang prosess å påvirke politikken og samfunnet. Nå har man okkupert i Oslo i mange år og mye den siste tiden. Det begynner å bli mer forståelig for folk hva dette er for noe. De skjønner at det er en måte å leve på og at det kan være en del av byen. Vi har noen prinsipper i forhold til boligpolitikken som vi ønsker å endre, men det er ikke bare et politisk spørsmål. det er også et ønske om å bo på en annen måte. Det handler om å være i et fellesskap sammen. Lage løsninger for kollektivet som man er en del av. Samarbeidet og fellesskapet er like viktig for oss som den politiske okkupasjonen. Hvilken rolle spiller det kulturelle programmet i prosjektet? Anine: For oss er det viktig å gi et tilbud til nærmiljøet. Vi har for eksempel filmvisninger en eller to ganger i uken. Tidligere hadde vi et folkekjøkken som var åpent for alle. Den byøkologiske kolonien kal være et åpent tilbud i nabolaget. Jeg tenker at vi skal gi et tilbud, men også et rom for å gjøre prosjekter og det skal være åpent for de som kommer utenfra for å komme og bidra. Det er viktig at man har en utadrettet aktivitet, men når det er sagt så er vi er først og fremst et boligprosjekt. Hvordan er forholdet til naboer og byens myndigheter? Anine: Forholdet til naboene er godt. Folk her i Gamle Oslo er åpne og har ønsket oss velkommen. Vi føler at vi har støtte i det vi driver med. Det handler også om hvordan man skal gå frem og hvor mye energi man skal bruke. Man ønsker seg selvfølgelig en viss grad av trygghet, men samtidig kan det være sunt med noe utrygghet. Johanna: Vi har ikke noe særlig forhold til politikerne siden dette er en privat tomt, men vi har informert lokalpolitikerne i bydelen og følte vi ble godt mottatt av dem. Det har vi også opplevd tidligere da vi bodde på Skar leir. Da

Nomadisk okkupasjon Nomader kjennetegnes ved en omreisende livsstil uten fast bosted. Historisk var det ofte grupper av jegere og senere gjetere som reiste rundt på denne måten. Senere har man hatt grupper av reisende innenfor samfunn der majoriteten er bofast. De mest kjente i Europa er ulike Romani-grupper men det fins og lokale tradisjoner i Norge, England, Spania og andre land. Innenfor og i tilknytning til okkupant og aktivistbevegelsene finnes det ulike grupper som lever mer eller mindre nomadisk. I England oppstod en kultur av reisende på 70 og 80-tallet knyttet til new-age bevegelsen. De reiste i konvoier bestående av gamle busser, lastebiler og bobiler og samles til såkalte frie festivaler. Gjerne på steder med tilknytning til den engelske oldtiden som for eksempel Stonehenge. De møtte til dels stor motstand konflikten rundt festivalen ved Stonehenge endte med massearrestasjoner. Bakkebygrenda i Oslo er et eksempel på en såkalt Vognplass. Vognplassene oppstod først som utformelle bosetninger i områdene som ble til overs etter Berlinmurens fall. Det finnes nå vognplasser rundt i Europa og selv om mange er bofaste er det også utskifting i mellom dem.

Uformelle bosettinger Det finnes mange typer uformelle bosettinger rundt omkring i verden som bygges av ulike årsaker, men i de fleste tilfeller er det mennesker som flytter fra arbeidsledighet og fattigdom på landsbygden mot byene i håp om et bedre liv. I Tyrkia finnes det et juridisk smutthull som gjør at om man begynner å bygge etter solnedgang og flytter inn i et ferdig hus før soloppgang, kan ikke myndighetene rive huset neste dag, men må sette i gang en formell prosess med høringer foran en domstol. I de fleste tilfeller skjer ikke dette og den nyinnflyttede får bli. Disse husene kalles Gecekondu. Robert Neuwirth hevder i sin bok ”Shadow Cities” at halvpartene av innbyggerne i Istanbul, rundt 6 millioner mennesker, bor i slike hus. De Brazilianske favelaene og shantytowns som i Soweto i Sør Afrika og på grensen mellom Mexico og USA er andre slike uformelle bosettinger. Det er også Pueblos jóvenes (”de unges by”) som omgir Lima og andre byer i Peru samt den kjente Cité Soleil på Haiti et eksempel på. I området av Cairo som heter al-Arafa finnes en stor gravplass som har blitt hjemmet til rundt 1 million mennesker. Mer uvanlig er ”Torre David” eller Davids Tårn, i Caracas, en uferdig 45 etasjers skyskraper, uten fasade, trapper som fører ingensteds og ingen elektrisitet eller vann, som huser over 2500 okkupanter. Å bo der er gratis, men folk betaler rundt 130 kroner i måneden for vedlikehold. I bygningen er det små hjørnebutikker oppover etasjene, nettkafeer, leiligheter som blir frisørsalonger…” Mike Davies, forfatteren av ”planet of slums” omtaler prosjektet som ”en åpenbar kandidat til et grønn skyskraper eksperiment”.

hadde vi full støtte fra lokalpolitikerne som ønsket aktivitet i området. På tross av dette ble vi likevel kastet ut. Anine: Området her i Gamlebyen er nå regulert til barnehage og fire boliger, men det ser ikke ut til at noe skal bygges. Det er en interessant tomt siden den ligger i Gamlebyen. Å grave mer enn fire meter ned gjør at det kreves arkeologiske utgravninger. Det er en dyr tomt å bygge ut. Kjetil: Vi har vurdert en privat regulering men det er såpass radikalt at det er vanskelig å tro at det finnes politisk støtte for et slikt prosjekt. Det er likevel noe vi diskuterer aktivt. Man har jo også en begrenset mengde energi og det er mye jobb å bygge noe opp fra bunnen. Man skal skape noe sammen og involvere lokalbefolkningen. Det kan hende at det er ok at det er ulovlig. Hva synes dere om hvordan Oslo utvikler seg som by? Anine: Det mangler sosiale rom og det mangler kollektive løsninger. Oslo kommune selger boligmassen sin samtidig som mange av boligene Boligbygg KF disponerer står tomme. Et annet problem er at alt bygges i den høyeste standarden. Å kunne velge en lavere standard som er billigere og annerledes er også en viktig frihet. Kjetil: Det er jævlig få som får sjansen til å delta. De med mye penger står foran i køen overalt. Bare se på Bjørvika – de bygger en by som bare blir mer og mer homogen. Johanna: De bygger 8000 nye boliger – men for hvem. Det er ikke rom for vanlige mennesker å skaffe seg et sted å bo.

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


INTERVJU / Harald Nissen

Harald Nissen Harald Nissen har bakgrunn fra alternativbevegelsen i Trondheim og var med å starte opp Svartlamoen. Han er musiker og artist, som vokalist i bandene Det Glade Vanvidd og Albino Slug og som medlem av performancegruppen The Four. Han var aktiv på UFFA og i avisa Folk og Røvere. I de senere årene har han sittet i bystyret i Trondheim for Miljøpartiet De Grønne som leder for Kultur-, idrett- og friluftslivskomiteen. Han har også ledet Svartlamoen Næringsstiftelse som forvalter konsertog andre næringslokaler på området. Harald er nå bosatt på Vålerenga i Oslo og er førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo. Vi møtte Harald på Grønland i Oslo for å snakke om utfordingene med å skape et alternativt område i byen og hvilken påvirkning det kan ha på bolig og byutvikling. Husokkupantbevegelsen kom for alvor til Norge på begynnelsen av 80-tallet. Vi ber Harald fortelle litt om hvordan bevegelsen oppstod og sin egen bakgrunn og motivasjon for å delta. På mange måter mener jeg at skal må forstå 80-tallet for å forstå det moderne Norge. Det er da vi får en moderne bykultur i Norge. I utelivsbransjen får man en liberalisering av skjenketider og etableringer. NRK-monopolet blir brutt. Det oppstår også to ekstreme ytterpunkter i Norsk bykultur med jappebølgen på den ene siden og Blitz og punk miljøet på den andre siden. Disse oppstår parallelt og er et godt bilde på sprengingen av det sosialdemokratiske rommet. På mange måter er det to komplementære bevegelser. Okkupantbevegelsen oppstod allerede på seksti og syttitallet i Amsterdam, okkupasjon var jo veldig stort der i sin tid, selv om mye av det er borte nå. Det spredte seg ut over hele Europa på den tiden, men kanskje spesielt i Danmark, Tyskland og Nederland. Bevegelsen kom også til Norge og ble kanskje først og fremst kjent gjennom okkupasjonen av Skippergata i Oslo, men også med lignende prosjekter i andre byer. I Trondheim var okkupasjonen av Kjøpmannsgata en av de første. Jeg var med der og som i

Skippergata gikk det også til helvete. Brant ned. For oss var bolig det viktigste motivet i begynnelsen. Kulturhus hadde vi i UFFA-huset men det var ikke stort nok til at vi kunne bo der. Vi hentet inspirasjon både fra Tyskland og Danmark, særlig Danmark der bokollektivene var kommet langt. Men generelt tror jeg bevegelsen ble drevet av behovet for et annet rom, et friere rom. Svartlamoen er et interessant forbilde i norsk sammenheng både fordi det er et relativt omfattende bymiljø og fordi det har overlevd over en lang periode. Vi spør Harald om hva som var bakgrunnen for den okkupasjonen. Jeg er jo en av dem som var den første generasjonen beboere som flyttet inn på åttitallet. Vi var fire-fem stykker som flyttet inn i 87. Det som skilte miljøet i Trondheim fra miljøet i Oslo var at miljøet i Oslo var mye mer konfronterende. Det har nok med å gjøre at Blitz er sentralt plassert i bykjernen i Oslo mens Svartlamoen er mye mer perifer i forhold til bykjernen. Det var ingen som brydde seg om det vi drev med der ute og gentrifisering var fremdeles et fremmedord. Det man fant på Svartlamoen var et område som var så nedslitt at kommunen som var eier bare lot det bli overtatt. Det er litt som i Berlin der man finner områder som er overlatt til forfallet. Det var det rommet vi lette etter og tok. Det var mange ting som klaffet for oss. Kombinasjonen av en del folk som hadde mye kunnskap om hvordan man jobber med media og politikk var med å gjøre det til en suksess. De fleste okkupasjonsprosjekter går jo til helvete. Det som er spesielt med Svartlamoen er at det har lyktes. Og at det til slutt ble veldig stort, også i Nordisk sammenheng. Det eneste man kan sammenligne det med i Norden er Christiania i København. Det er antagelig ikke så mange andre byer det kunne skjedd i heller. Kanskje i Bergen eller i Stavanger. Det krever en viss kritisk masse, og vi bor jo spredt i dette landet. I Tyskland kan det godt skje noe i en liten by, men det er det ofte kort vei til en større by.

LA21 “Lokal Agenda 21 er en handlingsrettet strategi for vitalisering av lokaldemokratiet og den kommunale planleggingen i videreutviklingen av kommunesamfunnet mot en bærekraftig utvikling.” (Lokal Agenda 21- Fra miljøvern til bærekraftig utvikling, (Miljøverndepartementet 20.11.1998)).

Bærekraftig Utvikling En bærekraftig utvikling blir definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov. Menneskenes behov kan grovt deles inn i grunnleggende behov, som må ivaretas for å sikre overlevelse på et visst minstenivå, og mer sosio-kulturelt definerte eller sekundære behov som kan utvikles i mange retninger.”(St. meld. 58 (1996-97))

Denne forskjellen gjorde at man i Trondheim hadde mer tid å bruke på innholdet i området. Det vokste frem mange prosjekter fra miljøet som magasinet Folk & Røvere, senere Gulliotin, og bokkafeen Ivar Matlaus som jeg var med å starte. Man bygget opp en base av kunnskap om politisk og kritisk arbeid. Det gjorde at man ikke bare jobbet som aktivister, men også inn i det politiske systemet. Harald forteller at han selv gikk fra rollen som aktivist til en politisk rolle som representant i bystyret. En rolle som åpnet andre muligheter, for eksempel realiseringen av studentboligprosjektet, boliger i den gamle bilbutikken og Svartlamoen Kultursenter. Kultur og næringsutvikling har fungert bra på Svartlamoen en periode, mens boligstiftelsen har store utfordringer med vedlikehold. I et så stort prosjekt vil det alltid gå litt i bølger hvilke områder som har størst aktivitet. Husokkupasjon er jo en del av en større diskusjon som handler om både det norske boligmarkedet og den sosiale boligpolitikken. Hva slags rolle kan boligaktivisme spille i denne diskusjonen? Boligprisene gjør at et sjikt av samfunnet blir holdt utenfor, og det er ikke noen egentlig vilje til å ta tak i det. En viktig mulighet som blir lite diskutert er å stimulere en økning av antallet utleieboliger gjennom en mer sosial skattepolitikk. Jeg tror ikke at man kan gjøre hele den norske befolkningen til boligeiere. Det er viktig at de som ønsker å leie har

“Vi hentet inspirasjon fra både Tyskland og Danmark, særlig Danmark der bokollektivene var kommet langt. Men generelt tror jeg bevegelsen ble drevet av behovet for et annet rom, et friere rom.” mulighet til det. Det trenger ikke bare være dem som har svak økonomi. Det er et problem at det er stigmatiserende å være leietaker. Leietakere er mer er dynamiske og flytter rundt og det er en god ting. Miljøpartiet de Grønne er det eneste partiet som har programfestet økt eiendomsskatt. Eiendomsskatten er konkret og direkte. Hvis man ser på hvordan rikdommen blir akkumulert i Norge er det gjennom eiendom. Mens den som ikke eier er skattemessige tapere. Eksempelets makt er viktig. I Oslo har kanskje konfliktene kommet for mye i søkelyset. Det hadde vært annerledes om man fikk et byøkologisk kvartal som ble en del av byen. De okkupasjonene som er i Oslo nå greier å fremstille seg selv med positivt i offentligheten og er mer opptatt av å invitere til deltakelse. Jeg tror det på grunn av dette at Svartlamoen ble vellykket. Fordi man i den settingen man var ikke valgte å lene seg på erfaringen fra gatekamper, men valgte en mer åpen strategi.

>>

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

7


ARTIKKEL / Harald Nissen og Hedda Giertsen Hvordan føler du at det offentliges reaksjon har vært på husokkupasjoner fra åttitallet og frem til nå? Har det endret seg over tid? Jeg tror at man aldri helt har akseptert det. Man har prøvd å kanalisere det i perioder. I min generasjon var det så mye at det ble sett på som en utfordring. Man brukte mye ressurser og så akselererte det med voldelige aksjoner. Fra nittitallet og fremover fikk man et mer militært politi som møtte okkupantene på en mer brutal måte. Midlene til dem på gata har ikke blitt mer avansert, men de voldelige midlene til politiet har utviklet seg enormt de siste tretti årene. De er mer organisert og mer profesjonelle. Man møter et militarisert politi. Hvordan utviklet Svartlamoen seg? For eksempel på Rodeløkka som vi kjenner fra Oslo virker det ganske konservativt nå. Ble det segmentert over tid? En viktig forskjell på Svartlamoen og andre lignende prosjekter er at man har beholdt det sosiale aspektet. Når muligheten kom ble ikke de enkelte leilighetene solgt som privatboliger men samlet i en sosial boligstiftelse. Så man kan fremdeles ikke kjøpe hus på Svartlamoen og det at man kun har leietakere og lave leieutgifter gjør at man har beholdt et stort spenn i beboere fra ulike samfunnslag. Noen bor der med barn helt opp i tenårene. De som bor der velger et sosialt miljø i stedet for å akkumulere kapital i eiendom. På Svartlamoen er fasaden vrengt. Man ser dritten og skyggesiden. For eksempel dopkulturen. Vi har en befolkning som putter i seg alt mulig rart og det er fullstendig tabu. Det brukes i alle sosiale lag, men man vil ikke innrømme det. Aker Brygge er sikkert et av Norges største dopmarkeder. Folk snorter hele tiden. Er det noe man skulle tømt så er det Aker Brygge, ikke plata. Skal ha man bekjempe omsetningen må man ta de store haiene. På Svartlamoen anerkjenner man rusmisbrukere og slipper inn også de som kanskje aldri vil komme helt ut av det. De har også rett til å leve et liv på sine egne premisser. Harald forteller om en liten kafé han fant ute blant de ytterste dikene utenfor København i en liten camp. Noen store Buddhafigurer i betong markerte stedet. Et godt eksempel på at alternative rom kan oppstå også utenfor bykjernen. Kanskje kunne sånt skje også i Oslo – gjerne knyttet til lokal matkultur? Små soner av frihet kan være interessante – også ute i naturen. Det ligger et stort potensial i at flere miljøer kan gå sammen og koordinere innsatsen. Det som slår meg i Oslo er at de finnes veldig mye i de alternative miljøene men de er ikke så flinke til å samhandle. Jeg var med på å ta initiativ til et et byøkologisk felleskap her i Oslo, der kan man

samle ressurser på alt fra okkupasjon til økohager. Det ligger et stort potensial i disse miljøene. Hva tenker du om okkupasjonen og kulturhuset i Hausmannsgate i denne sammenhengen? Problemet har vært at de har hatt en offentlig administrasjon som egentlig ikke har ønsket dem. Det er veldig viktige at den offentlige administrasjonen har kompetanse og forståelse for hva okkupasjon dreier seg om. Det tror jeg er en av grunnene til at Svartlamoen lykkes så godt. De store offentlige aktørene som for eksempel EBY i Oslo har et ansvar for å forstå dem man snakker med. Mange av de som bor i okkuperte hus og områder har et uttalt ønske om et annerledes liv. Det går ofte på ulike typer av frihet. Frihet fra det økonomiske systemet som styrer boligmarkedet eller frihet fra myndighetens regulering. Man snakker om det autonome kvartal, kan du fortelle litt om det og hvordan man kan gå frem for å etablere slike autonome enklaver i byen. Jeg tror det man gjør i Nederland er et viktig eksempel. I Amsterdam har de satt av ti soner for alternative miljøer. Der definerer man egne bysoner og sier at her skal det ikke bygges i henhold til normalen. Man kan se bort fra vanlige reguleringsbestemmelser og åpne opp for eksperimentering. Problemet med norske bysamfunn i dag er at de er ekstremt homogene, jeg tror det er viktig for en by å ha noe å irritere seg over. Svartlamoen, for å bruke det som eksempel, er regulert som en byøkologisk eksperimentbydel. Det består av alt fra en U-båtbunkers til 1870-talls trehus, jernbaneterminal og 60-talls industrihaller. Det er viktig at det er rom for noe som er annerledes. I andre land har de innsett at disse miljøene er en viktig del av infrastrukturen i en moderne by. Den forståelsen er nok mer tilstede i en tysk eller nederlandsk virkelighet, kanskje delvis i Danmark. Jeg ser på denne bevegelsen som en viktig del av vesteuropeisk bykultur. Svartlamoen har også vært avgjørende for den tankegangen som ligger bak utviklingen på Brøset, for eksempel. Svartlamoen har åpnet opp for å se andre løsninger og våge å være mer eksperimentell i byutviklingen. På Brøset skal det lages en eksperimentell bydel med mål om null utslipp. Dette har en klar forløper i Svartlamoen. Jeg tror det er en viktig effekt av okkupasjonene, at de åpner for å tenke annerledes. Det er rart at man ikke har fått det til i Oslo. I København har de fått til veldig mye. I Christiania, men også på Nørrebro og Vesterbro. Svenskene kan man ikke vente så mye

Hva slags by vil vi ha?

’Hus treng folk…og folk treng hus’ skriver Ola Bremnes i sangen Folk i husan1. Det gjorde Hausmannsgate 42, som hadde stått og forfalt i 5 år i 2005 da beboere flyttet inn. Oslo Kommune eide gården og byråd for næring- og eierskap Øystein Sjøtveit2 innrømmet til Østlandssendingen at kommunen har latt den forfalle. De nye beboerne pusset opp og investerte materiale, tid, penger og arbeidskraft, og de mottok ingen bostøtte. Vanligvis blir en slik selvstendighet og selvhjulpenhet verdsatt høyt. De som flyttet inn ønsket å finne en billig bolig bortenfor eie- og leiemarkedets høyt oppdrevne priser, med et gjennomsnitt på 5.098 kr i måneden for ett rom3 Men dette handler langt fra bare om bygninger. Det handler først og fremst om at rundt 20 personer som har bodd i bygården i nesten fire og et halvt år4 ble kastet ut fra hjemmene sine. Bygningen har huset i overkant av 70 personer siden 20055 som har trengt en bolig, for noen en kort tid eller i en overgangsperiode. Folk treng hus og hus treng folk, og nå hadde bygning og beboere funnet hverandre. Etter at beboerne ble kastet ut 11. Februar 2010 er situasjonen for bygningen tilbake på null, eller enda verre. Det er hussopp i nr. 42. Den holdes bedre i sjakk når det bor folk der enn når det står tomt5 Nå er bygningen overlatt til et varslet forfall. Et spørsmål om brannusikkerhet? Kanskje det var spørsmål om brannusikkerhet? Det er ansvarsområdet for Brann- og redningsetaten (BRE). De påla beboerne i nr. 42 å sørge for brannsikringen. Litt senere bestemte brannsjefen at ’boenheten var nektet virkning fra 26.1.2010 kl. 186 det vil si at brannsjefen stengte huset. På et møte dagen etter, 27.1.2010, spurte beboerne også om bruksnektelsen kunne oppheves hvis kravene fra Brann og redning ble innfridd. Her var det mulighet for en brannsikker løsning, og Eiendom- og byfornyelsesesetaten (EBy) avviste den. Kanskje det handler om noe annet enn brannsikkerhet fra EBy sin side?

Et spørsmål om okkupanter? Man kan selvsagt se okkupasjon som lovbrudd, en opplagt sak for politi, byfogd og utkastelse. Men man er ikke nødt til å se den slik. Beboerne i nr. 42 ser på seg selv som en boligpolitisk aksjon med vekt på at kommunen skal sørge for at kommunale bygninger ikke står tomme7; skaffe bolig til befolkningen, sørge for et bredt spekter av botilbud og særlig alternativer til det som fins på det vanlige eie- og leiemarkedet. 5 og 7

Det å se potensial i boligaksjoner og bygge videre på det arbeidet som gjøres, fremfor å bruke tvangsmakt, er på ingen måte noen ny, sensasjonell, naiv eller original idé. Den er vel kjent og ble brukt i1999 da et annet hus, nr. 40 i Hausmannsgate, ble okkupert. På denne tiden eide Statsbygg området, og Laila Dåvøy, daværende arbeidsog sosialminister kom til stedet og ga okkupantene amnesti.8 Siden ble dette et nytenkende og fremtidsrettet kulturog boligprosjekt med vekt på byøkologi og medbestemmelse etter prinsippene i Lokal Agenda 21 (se faktaboks under intervju med Harald Nissen). I fem dager, fra 11. til 15. april 2005, ble det holdt en charette, tankesmie, for hele Hauskvartalet, med deltakelse fra Oslo kommune, Gaia arkitekter, beboere og interesserte i Hauskvartalet.9 + 5 Resultatet av et omfattende og møysommelig arbeid fra 2004 ble nedfelt i reguleringsplanen “Hauskvartalet – Spesialområde byøkologisk kulturkvartal og friområde”, vedtatt av et enstemmig bystyret i juni 2008. Denne planen ivaretar tre hensyn som er viktige for et godt og fremtidsrettet byprosjekt i vår tid: det skal være holdbart økonomisk og være et tilbud også til dem som vil bo utenom boligmarkedet. Det skal være økologisk med vekt på fornuftig bruk av ressurser. Og det skal være sosialt og kulturelt inkluderende og gi rom til et mangfold av mennesker og aktiviteter ifølge Chris Butters fra Gaia Arkitekter.

av når det gjelder alternativ kultur, men i Oslo burde vi fått til mer. Jeg tror det har noe med at den urbane identiteten ikke har vært sterk nok i Oslo. Bevisstheten rundt alternativ bruk av byrommene er ikke her. Det har ikke vært nok miljøer som er villig til å stille spørsmål ved bruken av byen. Ikke bare politisk, men også gjennom direkte intervensjon. Det er viktig å ha en tradisjon for å bruke de offentlige rommene. Det er en del av den urbane kulturen. Jeg hørte for eksempel om en spontan fest på t-banesystemet i København nå nettopp. Det er litt hedonistisk, men det er et godt eksempel på hvordan man kan utvide bruken av byrommet. Aksjoner som handler om bruken av byrommet tror jeg man vil se mer av. For eksempel Critical Mass og lignende aksjoner som går i en mer fredelig retning. Kampen om byrommet startet på nittitallet men fikk en knekk med ellevte september som førte med seg en økt offentlig kontroll. Erfaringen de siste ti-femten årene er at man ikke kan utfordre det offentlige med vold siden man da alltid vil være underlegen. I stedet vil man få myke former for konfrontasjon. Jeg tror humor et bra virkemiddel, spesielt hvis man vil kommunisere. Vi lever i en tid der man kan dokumentere og visualisere. Den digitaliserte billedvirkeligheten åpner for andre typer konfrontasjoner.

Byøkologi “Byøkologi betegner en særskilt miljøinnsats som med utgangspunkt i et konkret byområdes miljøstand, brukernes deltagelse, søker å fremme helhetsorienterte løsninger på problemstillinger som er knyttet til områdets ressursforbruk, miljøbelastning og naturinnhold”(Det Danske Miljøvernministeriet). Byøkologien er studiet av forholdet mellom organismene i et urbant eller urbanisert samfunn og deres interaksjon med dette samfunnet. Byens økologi blir ofte beskrevet som et ”åpent system” og man har dermed ønsket å studere hvordan samspillet er mellom byen og dens omland. Byøkologen studerer dyreliv, planteliv og byens uterom for å forstå disse ressursene og hvordan de blir påvirket av forurensing, utbygging og andre former for press på det urbane systemet. En analyse av byen som tar for seg energiens bevegelse gjennom økosystemet kan hjelpe oss å utvikle sunnere og bedre organiserte samfunn. Byøkologien skiller ikke nødvendigvis mellom ”gode” og ”dårlige” byer men er et hjelpemiddel for å forstå de prosessene som driver den urbane økologien og hvordan den kan påvirkes for å nå de målene man setter seg.

av professor Hedda Giertsen

Hauskvartalet Hauskvartalet består av en samling bygg og eiendommer i Hausmannsgate mellom Brenneriveien og Vestre Elvebakke. Hauskvartalet var tidligere eid av Statsbygg inntil det ble kjøpt av Oslo Kommune ved Eiendoms og Byfornyelsesetaten (EBY) i 1999. Kvartalet består av adressene Hausmannsgate 28, 30, 32 og 34 samt Brenneriveien 1 og Vestre Elvebakke 10, 12 og 14. Januar 2008 ble det vedtatt en spesialtilpasset reguleringsplan basert på byøkologi og brukermedvirkning. Reguleringsplanen ble enstemmig vedtatt i Oslo Kommune. Kulturhuset Hausmania ligger i Hausmannsgate 34 som er en sammenslåing av Hausmannsgate 28-34-38. Kulturhuset hadde leieavtale med Statsbygg og har nå leieavtale med Oslo Kommune. Hausmania har et bredt spekter av aktiviteter med vekt på produksjon og visning av ulike kunstuttrykk. Hausmannsgate 40 er i dag okkupert og i bruk som boliger. Hausmannsgate 42 var også okkupert inntil Januar 2010 da EBY under påskudd av brudd på brannforskriftene kastet ut okkupantene og stengte bygget. Hausmannsgate 42 har status som vernet. Desember 2009 fikk EBY i oppgave å selge Hausmannsgate 40 og 42 samt Brenneriveien 1. Beboerne og brukerne av Hauskvartalet mener dette salget kommer til å ugyldiggjøre reguleringsplanen som legger vekt på en helhetlig utvikling av kvartalet. Hauskvartalet er en enestående mulighet i Oslo for å vise hvordan alternative boformer og lavterskel kultur kan være en del av en helhetlig byutvikling basert på økologiske ambisjoner.

>>

8

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


ARTIKKEL / Hedda Giertsen

Men det ble ingen kontrakt eller enighet for nr. 42. Å unnlate å forhandle og heller bruke tvangsmakt som Byfogdembete og politi, omdefinerer situasjon og deltakere. Fra å være forhandlingspartnere i et fremtidsrettet og nyskapende byprosjekt, blir beboere med ett slag råmateriale for politi og kontrollapparat. Nå skjer det stikk motsatte av å fremme integrering og velferd for byens borgere. Demokratisk underskudd. Det enstemmig bystyrevedtaket om reguleringsplanen for Hauskvartalet fra juni 2008, fikk ikke være i fred. I mars 2009, knapt et år etter, ga byråd for byutvikling, Bård Folke Fredriksen fra Høyre, beskjed til EBy om å legge deler av Hauskvartalet ut for salg. Med dette brøt han prinsippet om medbestemmelse uten å informere deltakerne i Hauskvartalet. Vedtaket bryter også med å se Hauskvartalet som en helhet og vil legge brakk den felles innsatsen som beboerne har bygget opp. Kommunen har tilbudt deler av området til studentorganisasjoner for å bygge studentboliger. Dermed bryter de grunnlaget for å skape kontinuitet blant beboere, og også fellestiltak og sammenheng mellom boliger og kulturaktiviteter. Det er en underlig måte Høyres representanter ivaretar demokratiet på, når de undergraver et bystyrevedtak og intensjonene. Med denne situasjonen er det oppstått et alvorlig og omfattende demokratisk underskudd i Oslo. Det ser også ut til at EBY langt på vei ser seg som fristilt fra demokratisk kontroll, noe som bidrar til å øke et slikt underskudd. Byen som kapitalistisk foretak. Om det er vanskelig å forstå byråden og EBys avgjørelser ut fra det som er nevnt til nå, fins det et annet perspektiv som kan gi en nøkkel. Det er hentet fra Heidi Bergsli som har skrevet om Entreprenørpolitikk og byutvikling.10 Bergsli peker på en tendens til at byer nå i senmoderne tid endrer karakter. Bypolitikken i moderne tid, med industriproduksjon i vestlige land, var preget av velferdstanken med vekt på sosial og geografisk utjevning. Da var byens økonomi basert på skatteinntekter og statlige overføringer. I senmoderne tid er byer mer og mer blitt enheter i en kapitalistisk økonomi. De vil ikke lenger leve bare av statlige midler og skatteinntekter, de vil heller være som økonomiske foretak som skal skaffe seg inntekter og fortjeneste i en internasjonal, globalisert økonomi. Nå satser de på helt andre typer inntekter: å trekke til seg investeringer, turister, konferanser og utvalgt arbeidskraft. Byer skal ha sitt eget image, og Oslo vil gjerne være Fjordbyen. For å nå frem i konkurransen legger storbyer vekt på å skape seg som et tiltrekkende fenomen med spesiell arkitektur og signalbygg, finurlige kunst- og kulturopplevelser som skal vise til lokal tradisjon og særpreg, samtidig som det innordnes i en tidsriktig og internasjonal innpakning.  Byfremtoningene som skapes slik er beregnet på mennesker utenifra, og oppleves som fjerne og fremmede av den stedfaste befolkningen. Slike byfenomen blir kulisser for en internasjonal nomadegruppe som reiser fra sted til sted, men likevel hele tiden innen samme type bylandskap, varemerket av konsum, hvor hovedsaken er å bli sett og se på likeartete. Men hva med de andre, de som lever og bor rett rundt hjørnet? Ifølge Bergsli har det i mange store vestlige byer, siden 1980-tallet, vært en øking i antall bostedsløse, husokkuperinger, boligbevegelser og andre anti-gentrifiserings-bevegelser: Flere byer satte i årene som fulgte i verk repressive tiltak for å slå ned på denne typen aksjoner, noe som koples til den økende betydningen av eiendomsutviklingen i den nye byøkonomien.   POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

I et slikt perspektiv faller flere brikker i Hauskvartalets historie på plass: Først at byråd og EBy velger politirollen og utkastelse, de ønsker ikke løsninger på brannsikring eller andre bygningsproblemer. Og siden at det ikke er blitt noen skriftlig avtale mellom EBY og nr. 42, og ikke med andre byøkologiske prosjekter heller. Og til slutt at byråden legger ut deler av Hauskvartalet til salg for boliger til studenter. Byråd og EBy vil ikke at det skal finnes et alternativt bo- og kulturkvartal. Kort sagt, de vil ikke ta i bruk tomme bygninger og bruke dem til boliger, og heller ikke skape et bredt spekter av bomuligheter til mange ulike grupper eller fremtidsrettete byøkolgiske prosjekter. Å bevare Hauskvartalet handler om å lage en by for dem som fins i byen, som bor og lever og arbeider her, og om å åpne for at Oslo skal romme mange forskjellige boområder og levemåter. Og det handler om at det skal være mulig også å utforme byøkologiske, økonomiske og sosialt forankrete tilbud til mennesker i mange forskjellige situasjoner, basert på medbestemmelse og demokratisk styring. Kort sagt at byen skal være for dem som bor her – ikke artige kulisser for tilreisende. De synlige opptøyene og den tildekkete brutaliteten. De som fremstår som pøbler og urostiftere i media, det er ungdommer som ble kastet ut og de som sympatiserer med dem og demonstrerte. Men å kaste ut beboere er et drastisk skritt, spesielt en tidlig vintermorgen i februar i minus åtte graders kulde. deretter å spikre igjen boliger

ninger og tomter. Det er som om sosiale, menneskelige og kulturelle investeringer, kunnskaper og erfaringer som er bygget opp og har utviklet seg siden 1999, er usynlige for dem. Men dette utgjør et viktig grunnlag for det arbeidet som daglig gjøres i Hauskvartalet. Her inngår blant annet å skape værested for mennesker som ønsker, trenger eller foretrekker noe annet enn en by etter flertallets måter å bo på. Hauskvartalet fungerer som et sted for utfoldelse og aktivitet og innsats, som et velegnet bosted og miljø, som tilfluktssted, et sted å trekke seg tilbake, få være i fred, midlertidig eller varig. Dette er tilbud som knapt nok fins andre steder, det har vist seg å være viktig for mange og har dermed betydning i seg selv. I tillegg foregår all denne virksomheten uten at sosialapparatet er trukket inn og blitt belastet. Hauskvartalet er et selvhjelpsområde. Det tar mange år å bygge opp slike levende, sosiale kunnskapsmiljøer. Men det er fort gjort å splitte dem opp og bryte dem ned.  I vår senmoderne tid med oppdelte liv i arbeid, fritid, hjem og flyktige relasjoner og med enda mer flyktige tilreisende, trenger vi tiltak som går i motsatt retning, hvor man samler bolig, arbeid, kunst- og kulturaktiviteter og medbestemmelse i ett område som gir mulighet for å skape kontinuitet og tilhørighet, og som samtidig åpner seg til omgivelsene. Slike områder peker fremover, er piloter som viser retning til andre måter som det viser seg mulig å leve på. Det fins ikke så mange slike steder. Men det er dette byråder og Eby nå motarbeider. Noter

“Å legge opp til en by som ikke har rom for mangfold, som ikke gir plass til den som vil leve på siden av markedsøkonomi og konsum, som vil bygge opp lokale fellesskap – det er politisk brutalitet.”

1. Bremnes, Ola: Bruksnr. 3 / Folk i husan 1980/1993 Folk i Husan. Arne Bendiksen as/ Triola 1980/1993 2. [Sjøtveit, Øystein] intervju: Husokkupantene fjernes. 15 personer har blitt fjernet uten dramatikk, av Ida Spangen Jørgensen, i: Østlandssendingen 11.2.2010. 3. Flatø, Emil: Kommentar, i: Universitas 10.2.2010 4. [Espedalen Tone] intervju: Henvist til sosialen av Andrea Melby, Grethe Kielland Jenssen, i: Østlandssendingen 12.2.2010 5. Hauskvartalet. Et helhetlig byøkologisk kulturkvartal. Et informasjonshefte fra Hauskvartalet. Oslo, 2010 6. Byfogdembetets kjennelse 10.2.2010. Oslo byfogdembete, sak nr. 10-021008TV1OBYF/1 7. Johansen, Ivar : Tomme boliggårder: Offentlig vanskjøtsel. http://www.ivarjohansen. no/temaer/annet/2316-hauskvartalet.html 2010 b 8. [Laila Dåvøy] omtalt i: Hjelpes av treg saksbehandling. Okkupanter får bli frem til våren. Pål Ertzaas i: Aftenposten 27.10.1999. [Laila Dåvøy] omtalt i: Overblikk. Mye lov, lite orden. Aftenposten 29.10.1999. 9. Miller, Frederica: Innlegg på seminaret Squatters like us, Hausmania 27.2.2010. 10. Bergsli, Heidi: Entreprenørpolitikk og byutvikling i: By og byliv i endring. Studier av byrom og handlingsrom i Oslo. Johnny Aspen (red). Scandinavian Academic Press/ Spartacus, Oslo 2005 11. Giertsen, Hedda: Meningsløs vold har mening, i: Materialisten nr 2/3-2006. Litteratur •

og kjøre av gårde med folks eiendeler og inventar rager heller ikke særlig høyt på vennlighetens og omtankens målestokk. Å legge opp til en by som ikke har rom for mangfold, som ikke gir plass til den som vil leve på siden av markedsøkonomi og konsum, som vil bygge opp lokale fellesskap – det er politisk brutalitet.  Men det er ofte vanskeligere for media og mange politikere å få øye på slik brutalitet begått av folk i maktsterke posisjoner, enn et bål i en gate tent på av ungdommer med hettegenser. Selv om vi vet det så godt. Den volden som fins i barn og unges opptøyer er et utbrudd, et svar og et speilbilde av den volden som ligger de politiske avgjørelsene som skaper utstøting. Det er lærdommen fra opptøyene i forsteder i de store byene i Europa de seneste 30 årene.11 Bygninger er ikke det viktigste. Politiske myndigheter i Oslo ved EBY ser utkastelsen av nr. 42 som et spørsmål om en bygning. Men dette handler langt fra bare om bygninger. Det er som om ansvarlige myndigheter lukker øynene for det som ikke er umiddelbart håndfaste, konkrete og synlige verdier i form av byg-

• • • •

• • • • •

• • • •

Andal, Anne Rita, Rune Ellefsen og Ida Nafstad: Årsrapport 2009 fra Ormsundveien 14 og Enebakkveien 37. Kommunale byøkologiske prosjekter. 18. februar 2010. Askeland, Anja: Åpent brev fra Hausmannsgate 42 til Oslo kommune, 12.2.2010. url.:http://nyheter.abcsok.no/search?q=%C3%A5pent+fra+fra+hausmannsgate&x =0&y=0&from_abc=1 Butters, Chris: A Holistic Method of Evaluating Sustainability. Bydel Grünerløkka, http://www.bydel-grunerlokka.oslo.kommune.no/enhet_for_ mangfold_og_integrering/oxlo/ Grünerløkka bydel: Sak 12/10 Ikke salg av Hausmannsgate 40 og 42 og Brenneriveien 1, fremmet på møte i Oppvekst-, miljø og kulturkomiteen 26.1.2010  url.: http://www.google.no/search?q=Ikke+salg+av+Hausmannsgate+40+og+42+&ie= utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a Gulowsen, Nicolai: Aktive og engasjerte beboere, i: Universitas 10.2.2010 [Huse, Nina] intervju: Hausmania kan bli studentboliger, i: Universitas 3.2. 2010 Hærland, Axel M.K. og Anna Werenskjold: Full konflikt om Hausmania, i: Universitas 17. februar 2010. Johansen, Ivar: Takk til husokkupantene. url.: http://www.ivarjohansen.no/temaer/ annet/2310-husokkupasjon.html 2010 [Lae, Erling] intervjuet i: Fra kebabsjapper til kaffebar. Om gentrifisering i Gamle Oslo. Film produsert av Snøballfilm 2009 (Filmen er basert på Oddrun Sæter og Marit Ekne Ruud: Byen som symbolsk rom. Bypolitikk, stedsdirskurser og gentrifisering i Gamle Oslo. Byggforsk 2005.) Mørland, Liv: muntlig opplysning. Pedersen, Ole, Nina Huse og Nicolai Gulowsen: Hauskvartalet – boligkamp og kultur, i: Universitas 10.2.2010 Pedersen, Ole: Fra samarbeid og medvirkning til utkasting og forfall, i: Aften Aften  11. mars 2010

9


ANALYSE / Eriksen Skajaa Arkitekter og Rikard Jaucis

Den Autonome Landsbyen For oss handler ikke dette prosjektet om å gi oss selv muligheten til å skape arkitektur da vi føler at vi som arkitekter lett kan komme i veien. Med Harald Nissen snakket vi likevel om viktigheten av å tillate områder med en reguleringsplan som åpner for mer eksperimentering. I Brakkebygrenda fant vi et lite samfunn som forsøker å koble seg av den tradisjonelle infrastrukturen og produsere og gjenvinne sine egne ressurser. Atma mener vi må ta i bruk takene, mens Jo Raknes forteller oss om drømmen om småhusene på Vålerenga. Vi har tatt utgangspunkt i en tegning av Hausmannskvartalene og har laget et kvartal der vi kan vise litt av våre ideer om hva en autonom bosetning kan være. Vi mener det finnes mange områder i byen som kan forvandles, og taklandskapet er ett av dem. Oppe på takene kan man lage et samfunn som er frigjort fra byen rundt. Et viktig utgangspunkt for oss i dette arbeidet har vært at man

10

ikke må tolke den tilsynelatende konfrontasjonen som ligger i det å okkupere et hus dit hen at okkupantene ønsker seg en aggressiv arkitektur. Aggressiviteten mener vi er et resultat av hvordan samfunnet møter okkupantene. Vi har istedet tatt utgangspunkt i det vi mener er de viktigste prinsippene vi finner i bevegelsen: først at man skal bygge videre på det man allerede har istedet for å bygge nytt, så at man skal jobbe for autonomi og frigjøring, fra samfunnet og dets økonomiske og byråkratiske strukturer, og til sist at man skal legge til rette for et delende fellesskap mellom individene.

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


ANALYSE / Eriksen Skajaa Arkitekter og Rikard Jaucis

“hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon på den tiden så var det Vålerenga som var drømmen. Disse nuttete trehusene som kunne gjøres om til noe annet.” Jo Raknes

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

11


INTERVJU / Jo Raknes

Jo Raknes Jo Raknes har bakgrunn som husokkupant og aktivist i Oslo. Han er også kjent som bassist i bandet Stengte Dører. Helt tilbake til 80-tallet har han jobbet med dokumentasjon av husokkapsjoner og miljøet rundt i Oslo, først som en del av mediegruppen på Blitz og senere som ansatt i NRK. Vi møtte Jo for å snakke om hans egne erfaringer som okkupant og hvilke lærdommer man kan trekke ut av miljøet rundt Blitz.

kollektivt alt det sosiale. Men ikke det daglige. Jeg tror det var veldig vanskelig for de som var i en slik situasjon at det var en offentlig okkupasjon som var politisk og du aldri visste når noen kom, så du måtte ha vakthold og vaktlister. Det sliter på folk. Det går rett og slett ikke i lengden. Jeg tror nok det har vært det mest effektive middelet mot okkupasjon egentlig.

Hva gjorde at dere begynte å okkupere hus? Utgangspunktet var rett og slett at vi trengte et sted å bo. Det var en snikokkupasjon som vi kalte det den gangen. Og det var på Olaf Ryes plass bak Parkteatret der det stod et hus tidligere. Det var i 1983 tenker jeg. Siden bodde jeg okkupert flere steder. Vi gjorde aldri en offentlig sak av det. Det var rett og slett behovet for et sted å bo. Jeg var aldri med på noen politisk okkupasjon.

Hva føler du at du sitter igjen med av kunnskap eller erfaring fra det å bo kollektivt i et okkupert hus? Kunnskapen eller erfaringen er egentlig at det finnes andre boformer enn de vi har i dag, eller som er mest vanlig i dag og at i en viss periode i livet, i en overgangsfase når du er uetablert, så finnes det tomme hus, det finnes hus å bo i. Behovet er der og det er uløst den dag i dag. Utleiemarkedet er dyrt og lite, og Oslo som storby har ikke det

Kan du fortelle litt om hvordan Ungbo og Ungjobb oppstod som en del av Skippergataokkupasjonen? I Skippergata hadde de unge tre krav for å gå ut av okkupasjonen: et sted å bo, et sted å være og et sted å jobbe. Dette ble til Ungbo, Blitz og Ungjobb, som vi kalte Sysla etter hvert. Ungbo opererte etter prinsippet at du kunne pusse opp… det var veldig morsomt, for vi jobbet jo i Ungjobb, som pusset opp leilighetene til ungbo som vi også bodde i. Og så ble de ofte revet etter to år eller noe sånt. Men det var oppussing til en viss standard som gjorde at du kunne bo der. Jeg skrur jo opp et Ikea skap på no time etter den erfaringen. He he. Det var kriteriene. Vi bodde alle i Ungbo på et eller annet vis. Vi okkuperte og vi var i dialog med dem. Hvordan organiserte dere kollektivene? Det var veldig forskjellig. Jeg tror nok Geitemyrsveien var for eksempel en okkupasjon som sleit seg selv ut. Det var et gammelt sykehus. Da hadde du rom og ikke leiligheter. Den holdt på ganske lenge, men da går du inn i en sånn organisert form med felles kjøkken og forskjellig annet. Jeg likte aldri å bo sånn. Kollektivet har aldri vært noe for meg. Jeg likte best bygårder hvor jeg hadde min egen leilighet. Da var det en privatsone som var bare din og så var det

Hvor viktig er kollektivet? Kunne du okkupert selv i dag? Den kollektive boformen er nyttig og viktig i ung alder. Før det er barn inne i bildet. Da er det et nytt kollektiv som gjelder. Den kollektive boformen er i den perioden av livet da man er i gang med å etablere seg ideell og veldig lærerik. Senere i livet så velges jo de du bor sammen med på en annen måte. Gjennom en partner og gjennom ungene. Å påføre dem ungene eller påføre andre dine unger er ikke enkelt. Å ha en familie er på en måte en kollektiv boform i seg sjøl. Nå har jeg fire unger på 19, 16, 7 og 5. Det er et lite kollektiv. Men jeg tror ikke jeg ville tatt dem med ut på en okkupasjon. Det handler jo også om at økonomien min er annerledes. Nå tenker jeg at min boform i dag er et fundament for meg økonomisk. Det er den verdien jeg sitter på. Det er jo noe som er veldig fascinerende med Norge

“Jeg er faktisk veldig stolt over det. Det var en holdning om å ta saken i egne hender når på en måte samfunnet ikke leverte det du trengte.” som skal til, mens omliggende strøk satser på Oslo. De bygger ikke etablererboliger i det hele tatt. Så hele trykket er på Oslo. Ikke bare for de som studerer der, men også andre som skal sette i gang med livet sitt med jobb og annet. Men det jeg personlig lærte av å være husokkupant var å bo sammen med andre mennesker. Men også det å drifte noe sammen. Noen kjøpte for eksempel en hel gård på Vålerenga hvor man hadde tre hus og felles bakgård, som bor der den dag i dag.

og med Oslo. Det at vi eier så mye og leier så lite. I alle andre storbyer er jo leiemarkedet veldig stort. Men nå er det slik at hvis jeg vil gjøre noe annet her i livet så kan jeg selge huset og plutselig så har jeg masse penger. Så det har jo blitt et fundament som aldri ville ha vært tilfelle i en kollektivform, for der eksisterer ikke den tankegangen. Den kan ikke eksistere.

>>

Ungbo, Ungjobb og Aktbo 9. oktober 1981 ble en gammel gård nederst i Skippergata okkupert av Ungdomsgruppa mot bøteterror (Ung mob). Det var Skippergata 6-8. De første okkupasjonsdagene var en stor suksess. Politiet fikk beskjed av kommunen å holde seg unna inntil videre og oppmerksomheten i media var enorm og etter hvert aksepterte kommunen å stille opp i forhandlinger på okkupantenes premisser. Okkupantene forlangte tre ting: Et sted å bu, Et sted å jobbe og et sted å være. I Januar, februar 1982 inngikk kommunen en avtale med ungdommene. Kommunen fikk navnet på alle de boligsøkende for å gi dem individuelle tilbud. Fra det øyeblikket kommunen fikk disse navnene var okkupasjonen knekt. En hel kommunal institusjon ble opprettet av restene av okkupasjonen. Var du med på kommunens liste kunne du få deg bolig gjennom Ung-Bo, og etter hvert jobb gjennom “Ung-Jobb”. Kommunen ga ungdommene lov til å bruke en bygård som kulturhus og 1 mai 1982 ble Pilestredet 30c inntatt av folk som hadde forlatt Skippergata og Blitz Kafe åpnes. Bitz ble av mange årsaker gradvis mer autonomt, og ble det Ungmob hadde tenkt seg at Skippergata skulle bli: et selvstyrt ungdomshus som samtidig var et senter for politisk aktivitet. Både Ungbo og Ungjobb har fått en rekke ulike arvtakere. De som har vært mest aktive de siste ti årene har nok vært Aktbo, som var involvert i Brakkebygrenda, Ormsundveien og Vestbredden. I 2000- 2001 lagde Tore Forsberg og Cecilie Lystad et forprosjekt som munnet ut i en rapport som het ”strakstiltak for vanskeligstilte på boligmarkedet” og i 2002 ble det som en konsekvens startet en organisasjon som ble gitt navnet Aktbo og som ble støttet av Husbanken. Det primære målet for Aktbo var å overta offentlig byggemasse som sto tomt for å sette det i stand, og for å la folk som trengte en bolig men ikke kunne oppvise store pengesummer gis en aktiv mulighet til å lage og utforme sin egen bolig. I forhold til Ungbo krevde Aktbo et større element av egeninnsats og var et initiativ fra ungdom selv. Mens Ungbo i manges øyne endte opp som en fjernstyrt og byråkratisk organisasjon, og er i dag i mages øyne skjøvet fullstendig ut på siden uten noen reell innflytelse. Kilde: Helge Ryggvik - http://www.intsos.no/?id=3487 og Eddie Rørvig / Aktbo

12

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


INTERVJU / Jo Raknes

“hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon på den tiden så var det Vålerenga som var drømmen. Disse nuttete trehusene som kunne gjøres om til noe annet.” Det er slitsomt å bo i et okkupert hus, spesielt om det er en politisk okkupasjon og trusselen henger over deg at myndigheten kan handle. Det sliter på. Bor du okkupert bor du i et uavklart forhold. Det var aldri det vi ønsket. Da vi bodde i Welhavensgate, og hadde kontrakt, så kunne vi begynne å tenke langsiktig: dette kunne jeg tenke meg å ha ganske lenge. Kanskje bo med en partner og utvikle det private og kollektive i kombinasjon. Å få en avtale med kommunen var som å stå på ett bein i forhold til ikke å stå på noe bein. Å stå på to bein var når de som klarte å bygge dette kollektivet sjøl kjøpte det og bygget det opp. De hadde oppnådd den perfekte boformen. De bodde i hver sine leiligheter, med felles bakgård med det opplevdes som et kollektiv. De eide hver sin enhet, men la veldig mye arbeid ned i det kollektivt. Drømmen var å kunne bo kollektivt sammen, samtidig privat, kanskje ha barn, samtidig kunne tenke langsiktig og kunne etablere seg i en annen boform.

“Så ser du kampen hageby da, med små malte hus, kanskje for en arkitekts øyner er de litt tacky, og jeg vet at de fnyser når de går forbi det, mange arkitekter...det er konturene av en boform som folk ønsker, men som ikke blir tegnet i dag...” Hvordan var møtet med det europeiske okkupantmiljøet? Det var mye mer militant. De var veldig sinte, alltid. Et sted var det slik at om menn skulle på toalettet hadde de bygget et bur, slik at om du stod, for å stå og tisse, så nådde du ikke frem til doskålen men måtte bøye deg ned og rygge inn for å sette deg og tisse. Slik jenter må. Da tenkte jeg: sånn kan jeg aldri bo. Husene i utlandet var jo uinntakelige borger, Dannmark spesielt, der vi spilte mest på det de kalte Huset. Der var det jo Molotovcocktails og finlandshetter i gangene. Jeg vet ikke hvor lenge man kan holde på sånn. I Tyskland var det også mye sånt. Veldig militant. Det var jo noen forsøk på den type okkupasjoner her, men jeg tror ikke vi hadde nok militant innstilling. Det krever en jævla disiplin. Strikte regler som man måtte forholde seg til. Men også en inngripen i folks personlige levemåte. De danske besetterne kom jo hit og synes bare vi var veldig rare. Ikke disiplinert nok. Jeg tror det var igjennom møtet med disse at mange i Norge tenkte: dette er ikke vår greie. Man jobber for en form for frihet, men det ender med at den måten å leve på blir verre enn den man brøt ut av.

Vi hadde også lyst til å snakke litt om Blitz som kulturhus. Hva tenker du er unikt med den kulturen som oppstår i okkuperte hus? Det er jo en alternativ kultur som i stor grad tilhører sin tid. Jeg husker jeg så åpningen av filmen Filth and the Fury. Da var det alle sammenstøtene i England, 80-tallet og arbeidsledigheten, som gjorde at det fikk det uttrykket som det fikk. Det var en påminnelse og jeg har forsøkt å forklare datteren min på 19 hva det var med den tiden. Hun leser tekstene til Stengte Dører og sier ”Pappa, det er så åttitalls, det er så åttitalls”. Men jeg ikke flau over det. Jeg er faktisk veldig stolt over det. På 80-tallet var det en holdning om å ta saken i egne hender når på en måte samfunnet ikke leverte det du trengte. Vi hadde ikke jobb. Det var arbeidsledighet. Og var du ikke akademisk så var dette eneste muligheten, nærmest. For meg skapte det min karriere. Jeg begynte på Blitz, drev kafeen en del år, og deretter var vi inne på sysselsetting i radio. Arbeidsradioen het den faktisk. De solgte jobber via radio. Der ble vi satt til å snekre resepsjonsdisken, med da sa vi nei, vi er her for å lage TV. Så gikk vi bare og tok utstyr og det var konsert en gang i uken hvor folk ble lært opp på lys, lyd og scenografi og vi kjørte flerkameraproduksjoner. Det var faktisk yrkesopplæring og det er klart at det å ta saken i egne hender, å tenke alternativt, har formet meg til det jeg er i dag. Det er veldig viktig å ha et alternativt kulturhus i byen og jeg mener det er for lite av det. Om jeg skal spekulere fritt, uten å lene meg på data, mener jeg at NOKAS ranet er en ren spin-off av nedleggelsen av ungdomsklubbene på 80-tallet. La oss si det er en teori. Så oppstår det du kaller glasshusbarna som begynte å vanke nede på Oslo City da klubbene ble lagt ned. Oslo City ble jo bygget på den tiden. Og Vaterland var også den første okkupasjonen i Oslo på 60-tallet. Det er jo litt interessant at de flatet det ut og bygget Vaterland. Litt lenger borti gata var Renegat som var et konsertsted, og der ligger Oslo City i dag. Nedleggelsene av ungdomsklubbene igjen førte til gjengkulturer, A og B gjengen og Tveitagjengen. Jeg tror nok at de gutta der kunne vært fanget opp, selv om de forsøkte med sjakk (David Toska), og om det hadde eksistert et tilbud for uorganisert ungdom på det tidspunktet så hadde vi sluppet å se det millionranet. En søkt teori, men jeg tror at det er noe i det. Det handlet om uorganisert ungdom som ikke ble fanget opp av idrett eller sjakk eller frimerkesamling, men som faktisk trenger et sted å være, både for å stimuleres til andre yrkesvalg, men også for å forhindre kriminalitet, at ungdom driver rundt. Det handler om ungdom som ikke har et etablert hjem og som istedet henger ute. Når du har lagt ned ungdomsklubbene har du også lagt ned et samlingssted som støtter den type ungdom. Hva mener du om byutviklingen og arkitektens rolle i Oslo? Det at det står hus tomme er like kriminelt som det at noen tar det. Det at det står boligmasse som står ubrukt og bevisst blir brutt ned fordi man spekulerer i det. Jeg synes det er trist at kommunen har solgt unna så mye som var kommunal eiendom. Ved å selge det til private har de

Blitz - Det evige tilfluktsrom Fredrik Bakkemo

Blitzhuset ble etablert i 1982. Huset består av 4 etasjer og har adresse Pilestredet 30 c i sentrum av Oslo. Blitz er et resultat av ungdom sin evige kamp for et sted å være. Etter en rekke demonstrasjoner og krav om et sjølstyrt ungdomshus ble Blitz til som et kompromiss mellom autonom ungdom og Oslo kommune. I dag rommer blitzhuset vegetarisk café, radiostasjon, infoshop, dyrvernsgruppe, øvingslokale og konsertscene for band. Blitz sin historie handler i korte trekk om den evige kampen for å beholde huset. Huset har flere ganger blitt overvåket, stormet og tømt av politiet. Oslo kommune har dessuten i alle år ønsket å rive det, selge det og splitte miljøet. Men Blitz har mobilisert til kamp, huset har blitt barrikadert, det har blitt avholdt utallige støttekonserter, veggene har blitt dekorert og i gatene har det blitt demonstrert. Til tider mot alle odds så har Blitz overlevd! Mye av Blitz sin styrke ligger i at miljøet favner bredt med en eksplosiv kombinasjon av kultur og politikk. Det var nettopp denne symbiosen av musikk og opprør som introduserte meg for Blitz en gang på tidlig 90-tall. På slutten av 80-tallet var Blitz stadig i media i sammenheng med demonstrasjoner og gatekamper i Oslo. Dette hadde en magisk effekt på meg og deler av en op-

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

pvoksende generasjon fra nord til sør. Noe som gav seg utslag i lignende alternative ungdomshus i byer som Tromsø (Ungdommens hus), Bodø (Låven), Trondheim (UFFA) og Molde (Kulturelt alternativ). Hus fylt til randen med ungdom inspirert av Blitz sin filosofi. De ivrigste flyttet sogar til Oslo for å bli en del av miljøet selv. Her var det ikke snakk om trauste ML-ere med skjegg og Mao-lue. Det visuelle som festet seg på netthinnen min var ungdom med naglebelter, palestinaskjerf og armyboots som ikke var redd for å konfrontere eller stå opp for hva de mente, og muligens best av alt: soundtracket til det hele! Musikken som kom ut av Blitz var det mest sjelesettende og vakre jeg hadde hørt. Jeg ringte, skrev brev og bestilte plater fra Blitz bokcafé med band som Stengte dører, So Much Hate og Life... But How to Live It? gjerne akkompagnert av Smørsyra: Blitz sin egen avis! Med ett så hadde jeg sterke meninger om det samfunnet jeg levde i, noe som bl.a. resulterte i en egen liten personlig revolusjon i form av at jeg ble vegetarianer og beinhard idealist. Noe jeg fortsatt er den dag i dag.

der en har arrangert sine egne konserter, gitt ut sine egne plater, trykket sine egne t-skjorter, lært å spille instrumenter av hverandre og kommunisert gjennom sine egne mediakanaler som fanziner og alternative aviser. Der andre har drømt om fete kontrakter og vært motivert av økonomisk gevinst så har Blitz gått den andre veien. Idealismen og den politiske grobunnen har alltid vært utgangspunkt og format for Blitz sin kultur. Slike rammer skaper en nødvendig kontrast i et byrom som har blitt mer og mer dominert av sterile overflater, reklame og konformitet. Blitz har alltid vært et fargerikt rom der en kan søke tilflukt når hverdagen har blitt for grå.

også laget en bykultur som kun er skapt av arkitekter som jobber på oppdrag fra finansinstitusjoner med penger, som vil ha det funksjonelt og kjedelig, og det blir det. Så Oslo har blitt en kjedeligere by på grunn av det. Rent visuelt også. Jeg mener at arkitektene for det første skal lytte til folks behov. Folks behov er blitt tatt veldig lite hensyn til. Kun når det er snakk om et høyhus sperrer sjøutsikten eller ikke blir folk hørt på til en viss grad. Da snakker vi om enorme høyhus. Jeg har diskutert dette med arkitekter. Og jeg sier: se på Sankthanshaugen, dette er jo jævlig fint. Ornamenterte balkonger. Hva synes du som arkitekt, hvorfor tegner ikke du slike ting? Nei Nei Nei, vi må bevege oss, sier de. De er veldig fanget opp i sine egne behov, sin egen rolle i form av en utdannelse, kan det virke som. Mer enn å lytte og skape noe alternativt selv. Som oftest er det noe halvalternativt i de materialene som blir benyttet. Det ligger noen ideer der som blir strippet ned på grunn av økonomi som fører til bruk av billige materialer, og til slutt ser du kanskje konturene av ideen som har vært der, men det ender aldri opp slik. Samtidig mener jeg at hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon på den tiden så var det Vålerenga som var drømmen. Disse trehusene som kunne gjøres om til noe annet. Som kunne gjøres beboelig og dekke et nytt behov, men også i den kollektive boformen. Så ser du Kampen hageby da, med små malte hus. Kanskje for en arkitekts øyner er de litt tacky, og jeg vet at de fnyser når de går forbi det, mange arkitekter, men folk gir faktisk veldig mye for å ha den lille parsellen. Og mediabyen Ullevål Hageby. Det er akkurat det samme. Det er konturene av en boform som folk ønsker, men som ikke blir tegnet i dag i den utstrekning. Man hadde jo Sælegrend i Bergen i Åsane som et eksempel. Der var det kanskje litt for eksperimentelt, men samtidig så var jo ideen der. De kalte det jo kaninhusene. Kassen var utgangspunktet og så skulle interiøret dekke det personlige behovet. Der var det så og så mange funksjonshemmede, så og så mange innvandrere, det var satt sammen med en viss prosentandel av ulike yrkesbakgrunner og så videre. Jeg tror jo på den formen, selv om den fort kan bli utdatert. Hvordan ser du på aktivismen og okkupantenes rolle i dag? Jeg må dessverre si at aktivismen ikke har ført til så mye. De som klarte å lage Rodeløkka var arkitekter og utdannede mennesker, akademikere som jobbet gjennom systemet, taktisk, strategisk og politisk. Jeg har alltid sagt at det nye opprøret vil ikke ta form som det opprøret vi hadde. Det vil se annerledes ut. Da tenker jeg mer på tredje generasjons innvandrere. Jeg ville gjerne like å se den aktivismen slå ut i blomst i en annen type form. Hvordan mener du at holdningen fra Stat og kommune har endret seg siden åttitallet? Det er nesten litt farligere tror jeg. Fordi de er så taktiske. Vi klarte jo å lokke dem ut slik at de ble plumpe og dumme. Politikere og politi sammen fremstod som noen idioter, hvilket de var. Vi klarte å lokke dem utpå og så ble de en brikke i et større spill. Det gjorde at vi vokste. Den motstanden var så plump og dum at det vokste i folks kollektive bevissthet at ”men fy faen, dette går jo ikke an! Det er jo bare en gjeng med ungdommer, hva i helvete er det kommunen holder på med”. Dette gjorde at vi fikk støtte. Nå foregår det spillet mer i det skjulte og politiet har en annen holdning og politikerne har en annen holdning, som kanskje gjør at ting ikke skjer på samme måte. Ting går saktere kanskje, enklere å trenere. Før var det en fare for at det kunne eksplodere når som helst. Og det gjorde det jo også. Det var en tilstand som gjorde at det vokste noe så voldsomt. Jeg tror du kan få det til i dag, men både okkupantene, politi og politikerne er smartere. Rett og slett.

Blitz har etablert sin egen kultur som en motpol til det som er den rådende hovedkulturen. En non-profit “gjør-det-sjøl” kultur som ikke er kontrollert av businesstankegang, men istedet av blitzerne selv,

13


ANALYSE / Tomme Hus

Noen tomme hus i Oslo 2011

12

35

08

01

Holmenveien 7

01

Holmenveien 7 har stått tom etter at en  rusinstitusjon flyttet ut i 2006. Etter at Ivar  Johansen tok opp saken, ble huset  midlertidig leid ut til AF-gruppen frem til april  2011. Det er laget en studie for etablering av  boliger for psykisk utviklingshemmede i  bygningen.

02

Grønlandsleiret 28 Stått tom i 2 år. Tidligere ungdomshus. 

03

Gamle Løren Skole -

04

21

Trondheimsveien 468 - 

05

Fisker Syversens Vei 2 -

06

Ogmundsvei 12 - 

07

Nils Lauritssønsvei  (Bergbutikkene)

Nils Lauritssøns vei 34 har stått tom siden  Omsorgsbygg kjøpte den i 2008 for å  bruke den til barnehage. Men bestillingen  ble utsatt til 2014. Kun ett av forretningslokalene  er leid ut. Ikke bevaringsverdig 

08

Sognsveien 82 Sognssmia. Verneverdig. Vurderes å  benyttes til barnehage. Under bearbeiding i  bystyret

09

Villa på Ekeberg Tidligere prestebolig. Stått tom i siden 2010. Eies av Oslo kommune og er en del av  planene om Ekebergskogen. Okkupert i  2011, men står igjen tomt.

10

Torggata 13 Youngelen. Eid av Entra Eiendom Stått tom siden 2002. Verneverdig 

11

Biermannsgate Tidligere direktørbolig for Ringnes  Bryggerier. Har stått tomt etter at en  barnevernnsinstitusjon forlot huset i  1999.

12

Holmenkollen Leir Tidligere okkupert av SKAM  bokollektiv. 

13

Grorudveien 3/5 De bevaringsverdige tidligere  arbeiderboligenei Grorudveien 3 og 5  skal nå rehabiliteres, med planlagt  ferdigstilling i 2011. Deretter skal  bygningene brukes til kulturformål  eller allmennyttige formål

14

Trondheimsveien 490 - 

15

Siggerudveien 805

16

Hausmannsgate 42

22

Mosseveien 190

23

Gamle Løren Skole

24

Møllergata Skole/ByggB

25

Furuset Skole/Rektorbolig

26

Østensjø Skole/ Rektorbolig

27

Nedre Fossum Gård

28

Nils Lauritssønsvei 34

29

Gamle Rommen Skole

30

Grønlandsleiret 32

-

18

Lindøysund Magasin

19

Rådhusgata 7c

20

Dannevigsveien 8

21

Pilestredet 84b

14

-

18

-

- utenfor kartet, STOVNER - 

- utenfor kartet, ROMSÅS -

32

Prinds Christian Augusts Minde

Prinds Christian Augusts Minde er et sosialhistorisk viktig  bygningsmiljø.Høsten 2009 vedtok Riksantikvaren total  fredning  av anlegget.

33

Seterbråten Skole - utenfor kartet, SØNDRE NORDSTRAND

34

Skar Leir Skar leir i Maridalen ble kjøpt fra staten i 2007, fraflyttet av  Forsvaret noen år tidligere. Seks hus var okkupert. Mulig  fremtidig bruk av anlegget er til utredning. 

-

35

“At det står hus tomme er like kriminelt som at noen tar et” Jo Raknes

Sognsveien 82 Vurderes brukt til barnehage. Verneverdig.

-

-

-

Grefsen Vandcuranstalt

-

Hovedøya Krutthus

-

31

H42. Tidligere okkupert. Stått tom siden  2010. Plombert

17

36

Lille Tøyen Gamle Sykehjem -

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


ANALYSE / Tomme Hus

04

14

13 06 07

31

28

25 20

11

23

16 36 24 10

32 02

19

30

26

09 17

05

22

QR-LINK TIL GOOGLE MAPS

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

15


INTERVJU / Ivar Johansen

Ivar Johansen Husokkupantene i Oslo har de siste årene ikke møtt mye forståelse fra en kommune styrt av vekslende Høyrebystyrer. Men når vi begynte å forhøre oss om det var noen politikere i Oslo som burde få uttale seg om okkupantenes situasjon var det raskt et navn som dukket opp: Ivar Johansen. Han har engasjert seg i en rekke saker rundt husokkupasjoner og tomme hus i Oslo. Han har ikke selv okkupert hus eller vært en del av miljøet som okkuperer, men ofte er han en av de første som blir kontaktet av okkupantene når de har flyttet inn i ny bolig. Han har ofte utfordret byrådet når det gjelder praksisen med å la verneverdige hus stå tomme og til forfall. Ivar Johansen er internasjonal leder i SV og inne i sin sjette periode i Oslo bystyre for Oslo SV.

et spørsmål om sikkerhet av og til. Men der det ikke er det mener jeg huset bør kunne tas i bruk til noe. I forrige stortingsvalgprogram hadde vi fra SVs side et forslag om at hvis hus blir stående tomme i en viss periode, så har man rett til å ta det i bruk. Slik det var i Nederland og endel andre steder inntil nylig.

Du er ganske positiv til okkupasjon av hus om huset står tomt over lengre tid? Ja. Jeg er positiv til det i den forstand at jeg synes det er større problem at gårder står tomme og forfaller enn at noen tar dem i bruk. Man kan være indignert over at folk tar seg til rette, og gjør straffbare ting, men om det ikke reelt sett er lovbrudd å la hus stå og forfalle, så synes jeg det er en vel så alvorlig forbrytelse som det at noen tar det i bruk. Og det er ingen av dem som okkuperer som gir uttrykk for at de tar seg til rette og sier ”her skal vi bo”. Jeg oppfatter at det er det symbolske de fokuserer på og de vil i de fleste tilfeller gjerne inngå en kontrakt med kommunen og flytte ut når kommunen sjøl eller en privatperson vil ta eiendommen i bruk igjen.

“Selv om det ikke reelt sett er et lovbrudd å la hus stå og forfalle, så synes jeg det er en vel så alvorlig forbrytelse som det at noen tar det i bruk”

Vil du si at det er kommunalt eide bygg i all hovedsak? Av de tre, fire siste husene de har okkupert her i Oslo så er det kommunalt eide bygg. Om det er gjennomtenkt fra okkupantenes side vet jeg ikke. I Torggata trodde de det var kommunen som eide, men det var Entra. Jeg tenker at når Entra holder på slik de gjør og kanskje fortsatt kommer til å gjøre, så kunne normalt noen få lov til å disponere disse husene til man fant ut av det. Jeg forstod at det var fare for at taket kunne dette ned i torggata, så det vil jo være

Er hva som står tomt omkring i byen noe du har litt oversikt over? Det er kommunale gårder jeg hovedsakelig har vært opptatt av. Det er mye ut fra det offentlige perspektivet. Hvorfor skal gårder stå tomme og forfalle? Enten så

trenger kommunen dem sjøl, da får vi pusse opp og gjøre det ordentlig, eller så får vi selge eller leie ut. Det er meningsløst at store, fine gårder skal stå tomme i flere år. Om vi i øyeblikket ikke vet om vi trenger dem, så får vi heller leie dem ut midlertidig. Er det mye som står tomt? Det er relativt mye, men ikke noen store ting. Det siste jeg har engasjert meg i er en svær villa i Biermannsgate som var direktørboligen på Ringnes. Den inneholdt tidligere en barnevernsinstitusjon som ble nedlagt for to, tre år siden. Siden har den stått tom. Da sier jo jeg: kunne det være en institusjon der så er det faktisk mulig å bo der også.

Da kunne det være studenthybler. De kunne gjerne være midlertidig til kommunen fant ut av det. Trenger kommunen villaen sjøl er det greit, da kan de få huset tilbake etter to-tre år. Men trenger de den ikke så er det en attraktiv tomt, og da selger man eller leier ut. Kommunen eier altfor mye rundt omkring i byen som står og forfaller og som man ikke kan bestemme seg for om vi trenger eller ikke. Så går årene. Og det er dårlig forvaltning av offentlige midler. Når det gjelder kommunale boliger fikk vi et vedtak i finanskomiteen i Stortinget i fjor vår på at om det kan forventes at en kommunal eiendom blir stående tom i mer enn et halvt år, så skal man vurdere midlertidig utleie, man skal ikke la det stå tomt i flere år. Okkupasjon handler jo også om boligpolitikk. Hva kjennetegner den nåværende politikken når det gjelder kommunale boliger? Når det gjelder kommunale boliger er det naturligvis politisk uenighet i bystyret. Bystyreflertallet har over år solgt ut ganske mange kommunale boliger. (Red. Det ble solgt eiendom i Oslo for 9 mrd i årene 1997-2005). På samme måte har det solgt ut kommunal eiendom. Dette gjør at man for tiden har 1000-1500 boliger for lite i forhold til de som får vedtak på at de skal få kommunal bolig. De tidligere boligene for sykehusansatte på Sinsen er for mange blitt et symbol på effektene av privatisering av kommunale boliger. Kan du si litt om hvordan det har blitt som det har blitt? Ja, det var kommunale boliger tidligere. Det var boliger for sykehusansatte. På det tidspunktet var det fylket som drev sykehusene. Da var det en diskusjon om hva man gjør når staten overtar sykehusene. En del av oss mente at det bare var rimelig at staten også overtar sykehusboligene. Ikke vederlagsfritt, men betale for dem. Da var det et borgerlig flertall i bystyret som kjapt, før staten fikk summet seg, solgte alle sykehusboligene til private for en relativt billig penge. Det er en av de største boligspekulantene som eier det området nå, men de som bor der bor nok hovedsakelig på sosialgaranti. Og man ser jo utslaget av det. Fordi det er de fattigste av de fattige som havner der. Folk som har dårlig boevne samles på ett sted. Det er klart det preger området der oppe. Det er privat, men i praksis er det kommunen som betaler for alt sammen igjennom kommunal garanti. Hva er de store utfordringene i boligpolitikken nå? Er det sosial segregering, folk som er hjemløse eller er det hovedsakelig å få folk inn i boligmarkedet? Problemet er jo at det er dyrt å etablere seg og det er en god del grupper som sjøl ikke har kapital til å kunne etablere seg. Når vi da til forskjell fra en del andre land har et lite leiemarked som de kunne kommet inn på og leie, så er det ofte et spørsmål om å kjøpe. Men mange på sosialstøtte har ikke penger og de får ikke lånt penger heller. Da er det jo kommunal bolig som er muligheten. Men det er altså et politisk stridsspørsmål, hvor høyresiden mener at dette ikke er noen kommunal oppgave, og at markedet må kunne løse det. En får sosialhjelp og annen støtte for å klare seg, men vi mener at det er viktig at folk er sjølhjulpne og ha husleie som de er i stand til å betale uten å måtte gå på sosialkontoret, for å kunne betale husleie til kommunen. Da er det bedre at det er billigere husleie, så jeg mener at kommunen må eie og leie ut med en anstendig husleie.

Okkupasjon og bygningsvern. Okkupantbevegelsen har ofte tatt aktivt del i debatter om vern og bruk av bygninger. Når eiendomsinvestorer, både offentlige og private lar verneverdige hus stå tomme og til nedfall har okkupantene flyttet inn. Gjerne som en del av beboeraksjoner som på Bakklandet i Trondheim der okkupasjon spilte en viktig rolle og ble støttet og initiert av velforeningene. Men også på Rodeløkka og Vålerenga i Oslo. Tidligere var okkupantene en viktig del av bevegelsen får å få stoppet saneringen av historiske byområder. De senere årene har fokuset dreis mot enkelthus. Torggata 13 som er eid av staten gjennom Entra eiendom er vernet og står og forfaller som en konsekvens av at Entra ønsker å utvikle eiendommen. Her er okkupasjonen med å bringe fokus på situasjonen. Det samme kan sies om okkupasjonen av Skar Leir, villaen på Ekeberg og Mosseveien 65-67. Bygningenes dårlige forfatning er nok det vanligste påskuddet for utkastelse samtidig som mange verneverdige hus er blitt reddet av den oppmerksomheten en okkupasjon kan gi.

16

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


Heikki Holmås Heikki Holmås er SV sin boligpolitiske talsmann og sitter på Stortinget. Hva legger du i begrepet sosial boligpolitikk? I mangel av et bedre begrep er det et riktig begrep å bruke. Før boligpolitikk oppstod så handlet det om at alle skulle få et sted å bo. Det var bolignød og store grupper helt vanlige arbeidsfolk hadde ingen mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. En god sosial boligpolitikk må ha som utgangspunkt at alle skal ha et hjem. I Norge skal alle ha et hjem, og det betyr altså ikke bare et midlertidig husvære, men et hjem. Det er minimumsstandarden etter lovverket i dag. Det er akkurat et boligutvalg nå som sier at vi må ha tilstrekkelig stor boligforsyning for at det ikke skal være folk som faller utenfor boligmarkedet. Og det er helt logisk. Har du ikke nok boliger er det de som har penger som får råd til å bo. Og siden alle må bo, så må det bygges nok boliger til alle. Her har du to forskjellige perspektiver som er helt fundamentalt forskjellig fra høyresiden til venstresiden. Høyresiden sier at vi har et velfungerende boligmarked, men for hvem? Det er et velfungerende boligmarked for de som har råd til å kjøpe seg en bolig, mens vi har et ikke velfungerende marked for de som ikke har råd til å kjøpe seg bolig, og det er en ganske betydelig mengde mennesker. Boligutvalget sier at det er rundt 183 000 som kan sies å være vanskeligstilte i boligmarkedet. Det er noe helt annet enn det tallet på rundt 5000 bostedsløse som det har vært snakket om. En sosial boligpolitikk må ha det grunnleggende perspektivet at alle skal ha et hjem. En sosial boligpolitikk kan ikke bare legge til rette for et velfungerende boligmarked, for overlater du det til markedet, så blir det de som har råd som kommer inn og de som ikke har råd som faller utenfor. Det må drives en politikk som sørger for tilstrekkelig boligforsyning slik at det faktisk finnes hjem til alle. Og i tillegg må du føre en slik politikk at de folkene som ikke får seg et sted å bo, blir færrest mulig. Det fantastiske i å drive en aktiv boligpolitikk er at det på lang sikt lønner seg som søren for kommunene. I dag betaler vi utleieboligen til folk som leier av Olav Thon. Det gir ikke noe mening i at de leieinntektene ikke skal komme inn til fellesskapet. Det er der nøkkelen ligger. Vi må bygge utleieboligene selv. Så du tenker at det offentlige burde drive mer med boligbygging? Jeg tenker en tredelt løsning. Det ene er at det offentlige må ha en politikk som sørger for at det faktisk bygges nok boliger. Det er en treghet som gjør at du ikke får eiendomsbesittere til å selge tomten sin og bygge noe på den i dag, om han tror han får mer for den i morgen. Hvis vi er avhengig av boliger i dag, må det offentlige være inne som en sterk aktør for å drive med strategiske oppkjøp av tomter, altså tomtepolitikk. Jeg husker jeg spurte byråden for Krf, Ann Kathrine Tornås, for noen år tilbake da jeg var ny i kommunalkommiteen om hvorfor Oslo Kommune ikke har en tomtepolitikk. Da sa hun: ”Vi har en tomtepolitikk, vi selger alle tomtene”. Det er jo en utrolig knapphet på boliger i Oslo. Vi har en høyreside som sier at dette skal overlates til markedet som skal løse det sjøl. Men markedet løser ikke dette, fordi det handler om styringen på byen. Og der er det offentlige nødt til å ta et viktig ansvar. Det offentlige må gå inn, og være strategisk og ta de grepene som handler om både opparbeidingen av tomter og klargjøring av tomter. Det andre er at jeg mener at det offentlige ikke er de eneste som skal lage boliger. Det offentlige må etter min oppfatning bidra til å gjøre noe med det som er spesielt med Norge, for eksempel at 80% eier sjøl. Det er det så vidt jeg vet ingen andre land i verden som har og i hvert fall ikke i europeiske land. Det andre er at i de 20% av boligmassen som er utleieboliger er det nesten ingenting som er ikkekommersielt eller boliger med et sosialt formål. Jeg mener vi må ha en mye større andel, omtrent halvparten ville være en anstendig målsetning, for det ville slått direkte inn og disiplinert det private utleiemarkedet på en helt annen måte enn i dag. Hvordan skal vi få til dette? Jo, engasjere ideelle stiftelser, boligbyggelag, studentsamskipnader. Studentsamskipnadene er en oppskrift på hvordan dette kan gjøres. Du putter inn penger og du vet at pengene blir brukt til formålet. Om de selger ett sted, så bygger de for de pengene et annet sted. Når Oslo kommune selger, så tar de ut pengene og bruker de på noe annet. Jeg tror blandingen av ideelle og kommunale løsninger kan være bra. Det har du i Bergen. Der har du boligbyggelagene som eier og drifter alt sammen, men kommunen har tildelingsrett på 20% av boligene. Det gjør at du får gode bomiljøer. Du får en blanding av vanlig ungdom og ungdom som er i en spesielt vanskelig situasjon istedet for å føre en politikk hvor alle de som har de største problemene bosettes ett sted.

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

INTERVJU / Heikki Holmås

“I dag får vi en stadig mer delt by der den indre delen av byen i større og større grad overtas av folk som har mye penger. ”

For det tredje må du ha et tilstrekkelig antall kommunale utleieboliger til folk som har særskilte behov. Vi må få på plass en forpliktelse for kommunene om at folk som ikke er istand til å skaffe seg en bolig skal ha rett til en varig bolig, ikke bare midlertidig husvære, etter tre måneder eller i det øyeblikket de kommer fra en institusjon. Det er å kaste vekk menneskelige ressurser og fellesskapets penger når det eneste tilbudet folk som kommer ut fra en rusinstitusjon får tilbud om er et hospits. Det er i strid med all fornuft og det er helt forferdelig. Det er overgrep mot mennesker. Det gjør Oslo kommune i dag og Oslo kommune er etter min oppfatning en versting. På grunn av at de har redusert antall utleieboliger siste årene. Nå sier de at det skal bygges flere, De har også sørget for at nesten alle uteieboligene deres er på østkanten, altså i områder der allerede levekårene er dårligst. Det betyr at i områder der folk har dårlig råd, der får du inn flere folk som har dårlig råd. Og rusproblemer og andre ting. Boligbygg KF har et utbyttekrav på 300 millioner kroner i dag. Det er med andre ord de fattigste i Oslo som betaler penger som går til utbytte til Oslo kommune som hushai. Dette er umoralsk og de pengene burde som i studentsamskipnadene vært låst inne til å sørge for å anskaffe flere kommunale boliger på vestkanten. Fordi det er det som vil sy byen sammen og gjøre Oslo til en hel by. I stedet for en delt by slik det er i dag.

Det er ingen tvil om at vi kunne innført en eiendomsskatt. Minst 55 prosent ville komme fra næringseiendommer og det ville gitt oss noen milliarder kroner i inntekter hvert år som vi kunne brukt på blant annet å gjøre strategiske tomtekjøp, investeringerr og nye utleieboliger.

Hva slags rolle mener du boligaktivisme kan ha i boligpolitikken? Norge bør gjeninnføre den gamle loven som sier at hvis boliger står tomme over lengre tid, så skal de kunne okkuperes. Det var den gamle loven som ble benyttet blant annet i Bergen, hvor min onkel var med på å okkupere hus i Baneveien. Jeg er for aktivisme på området. Det er med på å påpeke urettferdigheter og behov for endring. Her i Oslo og i en del andre storbyer hvor du ikke har politisk vilje til å ta styring på byutvikling og boligpolitikk er det jo eiendomsbesitterne som styrer hele greien. Det betyr at utviklingen ikke skjer når samfunnet trenger det, men når enkeltmennesker tror de kan tjene nok penger på det. Vi trenger at byutvikling skjer slik at det er mulig for folk å bo over hele byen.

Om du kunne bestemme ville byutviklingen vært annerledes? Absolutt. Da ville jeg sørget for at i løpet av de neste fire årene skulle det innføres en garanti for at alle mennesker skulle få seg en fast bolig innen tre måneder og i det øyeblikket de slipper ut fra institusjon eller fengsel. Slik at de har best mulig sjanse for å komme seg på rett kjøl. Vi skulle sørget for å gjøre hele byen tilgjengelig for alle, på den måten at i hver eneste bydel, også i de rike bydelene, skulle det være flere utleieboliger med et sosialt formål som gjorde det mulig for folk å bosette seg der. I dag får vi en stadig mer delt by der den indre delen av byen i større og større grad overtas av folk som har mye penger. Og vi skulle ført en aktiv politikk for å få styring på byutviklingen slik at det ikke blir slik at vi bygger ut store områder fordi eiendomsbesitterne vil det uten at det planlegges for skole, uten at det planlegges for barnehage, uten at det planlegges i nærheten av kollektivtrafikk. Vi måtte også sørget for å begrense biltrafikken og at det var gang – og sykkelstier og kollektivtrafikk til alle og at det fikk forrang foran alt annet. Da hadde vi hatt en byluft det gikk an å puste i om vinteren. Det er ikke tilfeldig at de to største byene i Norge er styrt av Høyre og Fremskrittspartiet og er enkelte vintre de mest forurensede byene i Europa.

“Boligbygg KF har et utbyttekrav på 300 millioner kroner i dag, det er med andre ord de fattigste i Oslo som betaler penger som går til utbytte til Oslo Kommune som hushai. ” I forhold til det å leie eller eie. Hvilken utvikling ønsker man i den nåværende boligpolitikken? Det har jo vært et samlet sosialdemokrati som har satset på eielinjen i norge. Men vi gjennomsubsidierer jo eielinjen. Vi har fjernet all beskatning på fordelen av å eie bolig, men så har vi beholdt rentefradraget stikk i strid med all samfunnsøkonomisk fornuft. Vi subsidierer i dag de som eier med 55 milliarder kroner i året. I Danmark reduseres nå rentefradraget og i Finland er det er tak på hvor store boliger det offentlige skal subsidiere. Nå ser jeg at også flere økonomer her til lands har tatt til orde for å diskutere hvor de samlete boligsubsidiene går. For det er åpenbart urettferdig at de som får de største subsidiene også er de som får de største gevinstene ved eiendomsøkning, mens leietakeren får ingenting. Det er den skjeivheten vi er nødt til å gjøre noe med. Jeg mener den beste måten er å subsidiere bygging av utleieboliger med et sosialt formål, samt å gjøre flere mennesker i stand til å eie selv. Jeg synes det er riktig å satse på at folk eier enten alene eller i fellesskap som i et borettslag. Jeg elsker borettslag. Det er en enorm trygghet i det å bo i et borettslag. En god struktur som har holdt seg helt siden etter krigen. Hva tenker du om hvilken rolle eiendomsskatten kunne hatt som en del av boligpolitikken? Den dagen vi hadde sagt nei til å ta ut utbytte av det kommunale boligforetaket hadde vi sittet igjen med 2-300 millioner kroner, den summen boligbygg KF har hatt som utbytte de siste årene, og ha nok egenkapital til å bygge tilstrekkelig utleieboliger i Oslo. Det ville løse byens boligproblem i løpet av en fem års periode. Jeg mener det er helt forferdelig at Oslo Kommune får drive denne utbyttepolitikken ubemerket og uten de store overskriftene.

“Jeg husker jeg spurte byråden for Krf for noen år tilbake da jeg var ny i kommunalkommitteen om hvorfor Oslo Kommune ikke har en tomtepolitikk. Da sa hun: Vi har en tomtepolitikk, vi selger alle tomtene. ”

Nøkkeltall Kjøpe Leilighet i Oslo1

34 900 pr kvm

Leie i Oslo Leilighet Ettroms Oslo Sentrum Vest Sentrum Sør+Grorud Kollektiv 50-79 kvm 30-49 kvm

10 7 11 9 4

320 371 500 350 624

kr. kr. kr. kr. kr.

pr. pr. pr. pr. pr.

mnd mnd mnd mnd mnd

1 010 kr. pr. kvm 1 345 kr. pr. kvm

1200 Boligløse i Oslo 2 150 000 mennesker har ikke tilfredsstillende bolig i Norge 3 Kommunale boliger i Oslo 12 635 Kommunalt eid til utleie 11 822 Innleid til utleie 581 Privat eid med kommunal disposisjonsrett 232 Antall kommunale boliger per 1000 innbyggere 23,8 4 4 prosent kommunale boliger står tomme oktober 2010 1 2 3 4

Statistikk fra Opinion med data fra Finn.no for Boligbygg Oslo KF Dagsavisen 7 januar 2009 Husbanken.no / 23 august 2011 Statistisk Sentralbyrå 2004

17


INTERVJU / Atma

Atma

Hvordan tenker du at du skal bo om for eksempel ti år? Jeg kan ikke engang planlegge noen få måneder. Hvordan tenker du deg fremtiden? Det er veldig vanskelig å si. Det kunne jo være heftig om man kunne ta et hus og beholde det. Og det går jo, men det går ikke overalt. Det blir vanskeligere hele tiden. Men det er på den måten jeg vil bo. Det kunne absolutt være et alternativ. Men for meg handler det også om å ta kontroll over mitt eget boforhold. Ikke at det finnes en utleieverden som sier at ”du får ikke male i den fargen, du kan ikke gjøre sånn”. Jeg skulle også ønske å åpne huset mer og ha flere sosiale aktiviteter enn bare mitt eget lukkede hjem. Vanligvis er husene ganske sluttet omkring folks private sfære. Jeg synes det hadde skapt færre vegger mellom folk med mer fellesareal og at de som bor der deler mer. For meg er det viktig å ha felles mat og felles bad, det har nå forresten de fleste. Samtidig trenger alle sin egen lille flate, og det er veldig viktig. Det er slik jeg tenker nå, men om ti år er jeg kanskje lei. Det er så lett å bli isolert som person. Alt er organisert i byen for at man skal slippe å prate med noen. Jeg tror at det er veldig viktig for meg og min personlige psykiske helse, og sikkert for mange andre også, å for eksempel vite hva naboen heter og våge å banke på naboens dør for å låne salt. Hvordan legitimerer dere å åpne hus? Jeg tror at motsvaret vil være hvordan man legitimerer at hus står tomme i byen? Det kan man ikke. Jeg mener det er selvsagt at man tar saken i egne hender. Har man ikke et sted å bo så står det et tomt hus der. Har man ikke et aktivitetshus så står det et tomt hus der. Det er klart at da tar man det huset.

Atma har bare bodd i Oslo i ett år, men har rukket å ha mer påvirkning på byutviklingsdebatten i byen enn mange urbanister bare kan drømme om. For øyeblikket okkuperer Atma og noen venner en liten rekke trehus langs Mosseveien som Vegvesenet ønsker å rive eller flytte for å lage en avkjørsel fra motorveien. Dere kaller husokkupasjon for å åpne et hus. Nå har dere akkurat åpnet et hus? Ja. Men iblant trenger vi jo ikke åpne huset. Det er åpent og vi behøver ikke bryte oss inn. Og vi har jo heller ikke så lyst til å prate om å bryte oss inn. Å åpne et hus er et fint uttrykk. Vi lurer jo litt på hvordan dere velger steder? Det er litt ulike måter. Det kommer litt an på hvem som er eieren, om eieren kanskje er kjent for spekulasjon, hvor lenge huset har vært stengt, i hvilken stand huset er og om det er vernet, for eksempel. Vi er veldig interessert i å ta hus som er vernede og vanskjøttende for å sette fokus på det. Det avhenger også litt av hvor huset ligger i byen avhenging av hva gruppen har lyst til. Noen har ikke lyst til å dra så langt for å se etter et hus. Da må man ta hensyn til det også. Det avhenger også litt av om det er et mer politisk fokus. Det er jo politisk uansett. Noen ganger handler det om at vi trenger sted å bo, og at vi behøver legge fokus på boligsituasjonen, mens andre ganger er det som med Kakkerlakken, som ikke dreide seg om bolig først og fremst, som ble så mye mer. Da spiller også det inn: at vi åpnet huset så mye som vi gjorde, at det ble en sosial møteplass, og ikke fremfor alt et bosted. Nå bodde vi jo der også, men det var på grunn av at vi ikke hadde noe sted å bo. Vi ser at det ofte er to forskjellige ting: én okkupasjonstype er mer boligorientert, mens mange også dreier seg om aktivitetshus, en samlingsplass og lignende. Ofte blir det jo en og samme ting. Ofte vil vi, eller jeg og mange andre jeg vet om, skape noe mer enn det som bare handler om å bedre vår egen personlige boligsituasjon. Også fordi vi mener tomme hus på en måte er alles hus. Vi har ikke noe mer rett til å bruke disse husene enn andre, men nå er det jo slik at det er vi som har valgt å gjøre det, og da skjer det på våre premisser selv om man likevel åpner det så mye som mulig, også for å få oppmerksomhet og støtte. Når dere okkuperer hus, hva er det dere ser på som målet. Hva ønsker dere å oppnå? Først og fremst å åpne et hus som ikke er i bruk. Det handler om at det er vår felles eiendom i byen, som ikke brukes til noe annet enn at det bare står der. I tillegg avhenger det også litt av huset, hvor huset står, om huset er vernet og om det egentlig burde vært tatt vare på, men i stedet bare står ubrukt og forfaller. Det handler også om at folk er boligløse og trenger et sted å bo samtidig som husleiene er høye og hus står tomme. Om det er slik at man ikke har noe sted å bo, da kan man for det første ikke betale for et hus lenger, for det andre trenger man ikke så

18

mye. Man trenger først og fremst tak over hodet og vann og elektrisitet. Tenker dere at dere åpner for andre som trenger et sted å bo? Så fort vi har åpnet et hus er vi vanligvis en mindre gruppe, men ofte kommer det flere og flere. Er huset i sentrum kommer det enda flere. På Kakkerlakken begynte vi som fem personer og sluttet som 20 stykker som bodde der. Men det er gjerne slik at vi som åpnet huset hadde en ide om hvordan vi vil ha det på huset. Det fungerte bra. Det var ingen problem mellom de som bodde der, vi var jo alle venner, og da ble vi som en familie. Hvordan organiserer dere internt? Er det et slags styre eller allmøte? Det er et allmøte hvor alle har like stor rett til å bestemme. Men vi stemmer ikke om saker uten at vi har konsensus. Vi diskuterer saker og vi har ofte en ordstyrer som hjelper til med å lede møtet slik at det ikke bare er en

“Det er så lett å bli isolert som person. Med tanke på hvordan alt er organisert i byen er det gjort for at man skal slippe å prate med noen” som har ordet, eller at alle prater i munnen på hverandre. Slike praktiske saker. Men samtidig tenker man at de som bor i huset bør ha mer å si enn gjestene for eksempel. Det er bare naturlig om dette er mitt hjem, og du skal bare bo her en uke, så kan ikke du bestemme hva som skal skje her om to måneder. Det er jo litt vanskelig ettersom det ikke er alle som har de samme ideene om hva som er et kollektiv. Det blir selvsagt alltid en liten diskusjon. Det er jo også en del av det. Husokkupasjon er mer for meg enn ”ja nå skal vi ta et hus”. Det handler også om å lære seg å leve med andre mennesker, lære seg praktiske ting, ikke bare lese en bok. Men også forstå at alle er veldig ulike og man må finne løsninger for at det skal fungere praktisk og samtidig kunne leve sammen uten at det skal oppstå konflikter hele tiden. Så jeg tror at folk lærer om seg selv og om andre, og om seg selv sammen med andre, og det er noe som er bra for alle mennesker. Samtidig er det stor forskjell på det å bo i kollektiv og det å okkupere sammen. Man deler arbeid, man deler fritid, man deler nesten alt. Vanligvis har man heller ikke det med ”dette er min mat og dette er din mat”. Alt er alle sitt og det må være slik, ellers fungerer det ikke.

“Selv om det ikke reelt sett er et lovbrudd å la hus stå og forfalle, så synes jeg det er en vel så alvorlig forbrytelse som det at noen tar det i bruk” Når dere okkuperte dette siste huset hadde dere en liste over forskjellige hus som var mulig og så valgte dere ett? Ja, vi har ganske bra oversikt over hvilke tomme hus som finnes i byen og hvilken status de har. Er dette offentlig tilgjengelig informasjon? Jeg kan ikke gi noen eksempler på stående fot. De husene vi går ut offentlig med er de husene de går rundt og spikrer eller murer igjen senere. På den ene siden synes jeg alle disse husene burde være offisielle, alle skulle vite om dem og alle skulle kunne ta dem i bruk. Men i praksis er vi en ganske liten gruppe som okkuperer og da vil jo ikke vi at de skal mure igjen neste hus også. Om dere selv begynner å ta turen rundt i byen kommer dere til å finne ganske fort tomme hus. Man kan også se på byantikvaren sin gule liste. Der er det ofte mange hus som er vernet men står tomme av ulike årsaker. Vi snakket litt om urbant jordbruk. Vi har jo sett at det forekommer ofte rundt okkuperte hus. Vi tenkte også å spørre deg om du skulle tenke deg et ideelt bosted i en by, hva det burde inneholde? Ja, vi hadde litt planer borte på Kakkerlakken å for eksempel å bygge et drivhus ute på gaten. Det hadde vært fint om for eksempel hvert kvartal kunne ha dyrking på

>> Kollektive boformer. Kollektive boformer oppstod på begynnelsen av 1900-tallet. Som et svar på behovet som oppstod for arbeidskraft i hjemmet ettersom det ble mindre vanlige å ha tjenerskap og kvinnene tok del i arbeidslivet. Kollektive boformer handler altså ofte om en organisering av arbeidet i husholdningen. Organiseringen kan løses på to måter. Enten ved at arbeidet trekkes ut av husholdningen og spesialiseres og løses innenfor en større boenhet som for eksempel et kollektivhus. Eller ved at arbeidet deles innefor en større husholdning – bokollektivet. Frem til 1960 var kollektivhuset det mest vanlige og det ble gjort forsøk i både Sverige, Danmark, Sovjetunionen. Bokollektivet var en viktig del av den politiske venstrebevegelsen fra 60- til 80-tallet. Mens kollektivhusene ofte handlet om bygningsmessige ideer som store boligbygg for opp til 200 personer med enkeltrom til hver voksen og ulike fellesarealer er bokollektivene mer en kritikk mot den borgerlige kjernefamilien og et forsøk på å skape nye former for fellesskapet.

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


INTERVJU OG ARTIKKEL / Atma, Arild Eriksen og Joakim Skajaa taket. Og vannrensingssystem. At kvartalene kunne være autonome. Da jeg var i Berlin i fjor sommer støtte jeg på noe som heter Prinzessengarten. En stor og øde tomt som også begynte med at de okkuperte og siden fikk en avtale. Nå dyrker de mange ulike typer grønnsaker der, det kommer folk og jobber og man kan lære om permakultur og andre måter å drive jordbruk i byen. Så hvis det skulle være et ideelt kvartal så ville det vært egenprodusert mat, åpne boliger og kultur? Ja, eller man kunne hatt flere kolonihager for eksempel, men inne i byen, en felles hage. Når man likevel planter i byen, busker og trær, kan man like gjerne plante noe som er spiselig. Det hadde vært mye bedre enn prydbusker. I Prinzessengarten hadde man også vertikale hager. Som man kunne henge på veggen. Tenker dere at alle burde bo i kollektiv? Man kan jo ikke tvinge noen til å bo slik. Men samtidig går det jo an å forandre byen i den ene eller den andre retningen. Man kan få bedre forutsetninger til å ta tomme hus. Og om man har lyst til å lage en hage så kan man gjøre det. Det finnes land hvor man har rett til å ta tomme hus i bruk. Selv om det i flere land også er litt usikkert nå.

Det burde gjerne vært litt flere regler på den måten. Sakte forsvinner små rettigheter som ikke offentligheten er klar over men som er veldig viktig for enkeltmennesker som er fattige eller har valgt å leve sparsomt. Det er gamle fattigmannsregler som man har for at folk ikke skal sulte. For eksempel at hvis jorden ligger brakk kan andre ta den i bruk. Det kan tenkes at slike lover finnes i Norge også, men det er noe ikke staten gjerne vil fortelle. Det er riktig at fattige skal ha rettigheter, men av og til savner man å ha rett til å være fattig. Det vil si at nå er samfunnet bygget opp rundt konsum, som man må jobbe tilsvarende for å få råd til, men samfunnet burde bli ordnet slik at det er mulig å leve som fattig. Det er faktisk veldig sant. Man burde kunne velge å ikke ta del i det eksisterende systemet. Jeg tror det var mange som fikk øynene opp for hvordan Entra forvalter sine eiendommer igjennom aksjonen på Kakkerlakken... Det vi gjorde var å sette et fokus på det huset og situasjonen. Vi besørger jo alltid informasjon til media. På Kakkerlakken så handlet det bare om å få belyst saken. Jeg tror vi tenkte: vi er midt i byen og nabo med politiet. Vi kommer ikke til å ha huset i mer enn to dager.

Byutvikling fra bunnen Alle har rett på ein heimstad. Men ein heim må kvar einskild vera med å skapa sjølv. I dette tilfellet tyder det: Alle må ha rett å skapa seg ein heim. Svein Hatløy, Hus og Miljø, 1991. Husokkupasjonsbevegelsen har en lang og aktiv i historie i Oslo. De første okkupantene flyttet inn på Vaterland på seksti og syttitallet. Det startet som en del av hippiebevegelsen og fortsatte for fullt som en del av punk- og alternativkulturen på åttitallet. De mest kjente okkupasjonene i Oslo er kanskje først og fremst okkupasjonen av Skippergata 6-8 i vinteren 1981 som førte til opprettelsen av Blitzhuset og senere okkupasjonene i Hausmannskvartalet på 2000-tallet. Men som vi har vist er dette bare de mest kjente i en lang rekke av okkupasjoner og aksjoner. Gjennom hele åttitallet og frem til i dag har husokkupasjon vært en del av del av Oslos byutvikling. Okkupasjon og boligaktivisme er essensielt både som skaperkraft og korrektiv i en bys utvikling. Det er ulike grunner til at man ønsker å okkupere et hus. For det første vil mange mene at det å la et hus stå tomt bør være et lovbrudd i seg selv og dermed gjør okkupasjonen til en nødvendighet. Hus skal ikke stå tomme og forfalle men tas i bruk og bevares. I tillegg kan man mene at det bør være en rettighet å ha et sted å bo selv om man ønsker å stå utenfor det kommersielle eller offentlige boligmarkedet. Ønsket om å frigjøre seg og sitt eget liv er en viktig del av okkupantbevegelsen. Okkupasjon kan være en måte å nærme seg et mer autonomt liv. En annen viktig del av bevegelsen handler om ønsket om å dele. Man søker kollektive løsninger der det å bidra til et fellesskap er et prinsipp. I en verden der realiseringen av individet er det eneste målet er insisteringen på å dele radikal. Selve okkupasjonsbevegelsen ser vi som et forsøk på å realisere disse to impulsene. På den ene siden autonomi og på den andre siden et delende fellesskap. I det videre vil vi peke på noen av de viktigste strategiene og hvordan de kan danne utgangspunkt for by- og boligutvikling.

“Mange steder vil husokkupasjon behøves for å få til en bedre by” Okkupasjoner og andre former for innbyggeraksjoner har vært en viktig kraft i å bevare verneverdige bygninger og byområder. I Oslo er det mange eksempler. Rodeløkka er et område som ble bevart på grunn av lokalt engasjement og organisering. Det var samtidig åsted for mange tidlige okkupasjoner. Ofte har slike okkupasjoner den virkningen at den viser frem et potensial som deretter blir videreutviklet Da sitter tidligere okkupanter igjen som eiere av en verdifull eiendom. vi har sett det i andre byområder som Vålerenga og i mange enkeltbygg. På Svartlamoen unngikk man denne gentrifiseringen ved å lage en stiftelse som sto for utleien av husene. Den lille rekken av hus langs Mosseveien, som skal rives for å gjøre plass til en avkjørsel fra motorveien, ble nylig okkupert av en gruppe husokkupanter som er svært bevisste sin egen rolle i byutviklingen. Men mens konsulenter hos eiendomsutviklere har sine måter å nå frem til planog bygningsetaten har denne gruppen ikke håp om det samme. POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011

Dessverre er det slik at Oslo Kommune eier mange vernede bygg som står tomme. Historisk sett har en rekke husokkupasjoner satt fokus på noen av disse husene, men okkupantene har gjerne blitt kastet ut på bakgrunn av manglende brannsikring eller bygningsfysiske problemer. Som arkitekter vet vi at disse utfordringene er løsbare, om enn midlertidig. Mange okkupasjoner er med å gi rom til et bredt og åpent kulturtilbud. De er viktige arenaer for produksjon og visning av kunstuttrykk. I en tid der man ser både en profesjonalisering og kommersialisering av de statlige og kommunale institusjonene spiller de alternative rommene en viktig rolle.

“Demokrati for oss betyr meningsfull innflytelse over våre omgivelser og liv og det bør være kommunens fremste oppgave å tilrettelegge for dette” Et eksempel på et marked som er skapt av ideer fra husokkupasjonsbevegelsen er etableringen av urbant jordbruk i mange byer i Europa, USA og andre steder. Fra å være et marginalt tiltak finnes det nå store gårdsbruk på takene i New York og i bakgårdene i Berlin som forsyner store deler av restaurantnæringen i deres nærmiljøer. Slikt oppstår ikke uten en aktivismekultur. Mens okkuperte hus som blir kulturhus gjerne rommer radiostasjon, bokkafe, øvingslokaler og konsertlokale vil urbant jordbruk muliggjøre grønnsaksutsalg og lokale restauranter som får tilgang på kortreist og gjerne økologisk mat. A housing co-operative is not bricks and mortar, it’s a group of people and the means they use to collectively control and manage their housing…In setting up a housing co-operative we empower ourselves by taking control over one of the most fundamental aspects of our lives and, in the process, we transfer property from private ownership to common ownership and housing becomes a resource for people rather than a commercial commodity. – Radical routes, 7th ed. April 2010. Når husokkupanter utfordrer eiendomsretten og fristiller seg fra samfunnet oppstår ofte boformer som karakteriseres ved deling, direkte demokrati og samarbeid. I et samfunn hvor stadig flere bor enslig og familiestrukturer er i oppløsning representerer disse husokkupasjonsfellesskapene et forslag om en ny måte å bo sammen. Noen ser på disse fellesskapene som en overgangsfase, mens andre legger til rette for mer varige kollektivformer. Ofte kommer dette også til uttrykk i en stedsform. Brakkebygrenda i Oslo og Christiania i København er to eksempler på stedsuttrykk som for det meste har forsvunnet fra de nordeuropeiske storbyene: Den selvgrodde, uformelle landsbyen med sterke tradisjoner for kollektivisme, allmøter og deling er en byform som aldri oppstår som en del av eiendomsutvikleres visjoner, men i et samfunn basert på gjensidig dialog, gjerne hvor viktige beslutninger tas i allmøter. Bolig og byutviklingen er i dag er nesten utelukkende styrt

av Arild Eriksen og Joakim Skajaa

av finansielle instrumenter for maksimering av økonomiske gevinster. Vi mener at okkupasjoner og andre former for urban aktivisme kan være med å endre byens utvikling. I den første perioden handlet okkupasjonsbevegelsen mye om å skaffe boliger til hjemløse og folk som slet med å komme inn på boligmarkedet, men det er fremdeles et stort behov for å utfordre de rammene som boligmarkedet setter. Dagens boligpolitkk beveger seg bort fra det sosiale og i retning mot det markedsstyrte. Å ha et sted å bo er en viktig rettighet. Hvis ikke samfunnet legger til rette for at alle har et sted å bo er det naturlig at denne rettigheten er mer essensiell enn den private eiendomsretten. An urban prototype is an organizational form, it is a test, an experiment…we need urban prototypes in cities to alter the whole flux of processes, to form new relationships between these processes, to change the inherent structure of a city…We need urban prototypes because the relationship between cities and energy has changed. - Raoul Bunschoten, Urban Prototypes, Ecological Urbanism, 2010. Hva kan arkitekter og planleggere lære av denne aktivismen? For det første er kan en se behovet for å etablere løsere reguleringsplaner generelt eller for utvalgte områder. I den prosessen er kanskje reell mulighet for lokal innflytelse det viktigste punktet. At det er på tide med nye ideer i by og boligutviklingen betyr ikke at det er arkitekter og planleggere man skal henvende seg til. Lite ved byutviklingen, med Oslo som det fremste eksempel, tyder på at det er en vilje til endring i fagmiljøene. Derimot er det slik at når de som bor i byen får sjansen til å delta oppstår det uventede og det fornyende. Arkitektenes tap av status bekymrer oss lite. Fraværet av enkeltmenneskenes deltakelse mener vi derimot er en av kildene til den middelmådige byen som vokser opp rundt oss. Demokrati for oss betyr meningsfull innflytelse over våre omgivelser og liv og det bør være kommunens fremste oppgave å tilrettelegge for dette. Å hive ut husokkupanter er å kaste bort et verdifullt initiativ. Det viktigste vi lærer av okkupantene er at det går an å ta saken i egne hender. Byutviklingen kan også begynne på bunnen.

Noen konkrete resultater av okkupasjoner i Oslo. •

Aktivitetshuset Blitz, som et direkte resultat av okkupasjonen i Skippergata.

Opprettelsen av Ungbo og Ungjobb som resultat av Skippergataokkupasjonen.

Redning av Kruses gate 7 og 9 og opprettelsen av kultursenteret Volapük (2001), litteratur og kulturforum.

Byøkologiske forsøksprosjekter som Ormsundveien 14, og Enebakkveien 37.

Den byøkologiske reguleringsplanen for Hauskvartalet.

Rodeløkka, okkupantene var her del av en større bevegelse bestående for bevaring av byområdet ved å hindre at hus står tomme og til nedfall.

19


LITTERATUR • • • • • • • • • • • • • • • •

Ragnfrid Trohaug / Okkupert kjærleik / Samlaget 2000 Robert Neuwirth / Shadows cities. A billion squatters, a new urban world / Routledge 2006 Ian Lambot / City of darkness: life in Kowloon Walled City / Watermark Publications 1993 Diverse forfattere / Recipes for disaster, an anarchist cookbook / ChrimethInc. Ex-Workers’ Collective 2004 Catalyst Collective / How to set up a housing co-operative / Catalyst Collective ltd. 2010 (6th edition.) Mike Davies / Planet of slums / Verso 2007 Paul Auster / Sunset Park / Aschehoug 2011 Joseph J. Cohen / In Quest of Heaven: The Story of the Sunrise Co-operative Farm Community / Factory School 2008 Nick Wates / Squatting: The real story / Bay Leaf Books 1980 Advisory Service for Squatters / Squatters Handbook / Advisory Service for Squatters 2004 (12th edition) Annette Tison og Talus Taylor / Barbapappa Philippe Fix / Serafin og Pym Cordelia / The little squatters handbook / Advisory Service for Squatters 2004 Christiane F. / Å være ung er forjævlig / Aschehoug 1982 Kurt Houge / Har vi en framtid? En bok om UngMob, gatebarn, opprør og oppkjøp / Gyldendal 1982 The Invisible Commitee / The coming insurrection /

• • • • • • • •

Semiotext(e) 2008 Ivan Illich / De-schooling society / Harper and Row 1971 Karin Julsrud / Forbudt Ungdom / Cappelen 1982 Morten Haugdahl / UFFA 1981-2006 / Tapir Akademisk Forlag 2006 McKenzie Wark / The beach beneath the street / Verso 2011 Tom Mcdonough (red.) / Guy Debord and the Situationist International / MIT Press 2004 Gregory Claeys / Searching for Utopia / Thames & Hudson 2011 Bergen Boligaksjon / Håndbok for husokkupanter / 2002 Opprør! En bok om Blitzere, Pønkere, Politi, Presse og Politikere i Oslo / Jan Holm og Inge Kvaran / Cappelen 1989

• • • • • • • • •

Jennifer Furst, Dan Levin og Ben Solomon / Captured / 2008 Kevin Brownlow / Winstanley / 1975 Jeremy Stulberg, Randy Stulberg / Off the grid: Life on the mesa / 2007 Penelope Spheeris / Suburbia / 1983 Derek Jarman / Jubilee / 1979 Mark Singer / Dark days / 2000 Terje F. Andersen / Husarrest - en film om Bergen Boligaksjon / 2004 Kjersti Brandtli / Film om okkupasjonen av Hausmanssgate 40 / 2001 Erik Balling / Midt om natten / 1984

FILM • • • • • • •

Agnes Varda / The gleaners and I / 2011 Fredrik Carlsson / Ockupanterna – En film om husockupationer / Ordfront tv 2011 Alison Murray / Mouth to mouth / 2005 Jarl Emsell Larsen / Du har ikke en sjangs ta’n / NRK 1984 Oddvar Einarson / X / 1986 Sergio Cabrera / La estrategia del caracol /1993 Alan Myerson / Steelyard blues / 1973

POLLEN / No 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011


Pollen - Åpne Hus