Page 1

GRASROTKAMP

i Mexico


Innhold Del 1: Chiapas, jordkonflikt og zapatister

Del 2: Mangfold i motstandskampen

s.4 Den fyrste gongen eg vitja zapatistane i Chiapas s.6 Nok er nok! s.7 Her er det folket som bestemmer s.10 Under angrep av sin egen stat s.12 Smilet demper sorgen s.14 Bærekraftige rurale byer s.16 Baksiden av gullmedaljen s.18 Zapatistkvinner med sterke stemmer s.21 Den revolusjonære kvinneloven

s.23 En kamp som rommer flere kamper s.24 Med hjertet i neven s.26 Mexico rundt s.28 Sexarbeidere organiserer seg i Mexico City s.30 Cherán: Nei til politiske partier s.32 Vasskraft, arvesølvet i kapitalens hender s.34 På vei til mulighetenes land s.36 Studentbevegelsen Yo Soy #132 s.39 Gamle Antonios eventyr

2


Kjære leser! Latin-Amerikagruppene sendte den første brigaden til Chiapas, Mexico i 1997. Etter det har brigader vært på plass i 2001 og 2005. Våren 2012 var det vår tur til å reise til Chiapas. Ti unge mennesker med vidt forskjellige bakgrunner og erfaringer satte seg på et fly i slutten av januar, og kom tilbake i løpet av sommeren med ny kunnskap og ikke minst et unikt revolusjonært engasjement. Zapatistene viste oss at det er mulig å bygge et alternativt styresett og samfunn fokusert på samarbeid og medmenneskelighet. Vi erfarte at zapatistene er hardtarbeidende mennesker med en revolusjonær tilnærming til livet som må beundres. Kvinner som menn, barn og eldre, alle var ekstremt dedikerte til zapatistkampen som ble definert av den enkelte, men som ble omfavnet av alle. De gangene vi var så heldige å være vitne til seremonier, demonstrasjoner eller allmøter innså vi hvor komplekst og sammensatt dette samfunnet var, og hvor mye de brydde seg om alle rundt dem. Det er alltid vanskelig å sette ord på det vi opplevde i Chiapas våren 2012, men jeg håper at dette magasinet kan gi et større bilde og forståelse av den evige og vanskelige kampen som utkjempes av en liten, men slagkraftig og viktig bevegelse helt sør i Mexico. En kamp som har spredt seg til resten av landet, en kamp som føres fra grasrota og opp!

- Chiapasbrigaden, våren 2012

Utgitt av: Latin-Amerikagruppene i Norge, høsten 2012 Kontakt: Email: info@latin-amerikagruppene.no Tlf: 22 98 93 22 Post: Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo Redaksjon: Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigade til Chiapas, våren 2012 Barbro Auestad barbrota@gmail.com Birgitte Ringstad birgitteringstad@hotmail.com Elise Hammari elisehammari@gmail.com Eva Fjellheim evafj84@hotmail.com Fredrik Laache fredrik_laache@hotmail.com Mathias Engen maeuen@hotmail.com Gjesteskribenter: Lisbeth Dragnes Brigadist, våren 2012 Roy Krøvel Første amanuensis i jorunalistikk og tidlegare utekoordintor for brigadene til Nicaragua og El Salvador Layout og grafisk design Elise Hammari Birgitte Ringstad Forsidebilde: Birgitte Ringstad Baksidebilde: Maria Korkunc Trykk: 07gruppen Utgitt med støtte fra RORG

3


Den fyrste gangen eg vitja

zapatistane i Chiapas

Året var 1994 - både media, friviljuge organisasjonar, protestgrupper og enkeltpersonar over heile verda var enno oppriktig nyfikne på kva dei maskerte geriljasoldatane kunne få til. Opprøret stimulerte til å tenkje nye tankar. På veg til eit hovudkvarter i eit område i utkanten av regnskogen vart me sette til å vente nokre dagar i ei trehytte med jordgolv. Der møtte me ein gjeng anarkistar frå San Francisco som ville vise solidaritet gjennom å arbeide på åkrane samen med familiane i ein av landsbyane, og nokon antropologar som heldt på med deltakande observasjon av livet i ei tzeltal-grend lenger inne ein stad. The Economist hadde sendt sin korrespondent frå Mexico By for å finne ut kven zapatistane «eigentleg» var. Sjølv hugsar eg best to kanadiske trotskistar som var sende ut av partiorganisasjonen for å måla zapatistane opp mot partiprogram og ideologi; kva hadde Marx, Lenin og Trotsky sagt om rette måten å gjere opprør på? For ein grenselaus arroganse, tenkte eg. Her tok urfolka i landsbyane i mot oss på sin typiske audmjuke og respektfulle måte, og der sat trotskistane og målte desse jordlause bøndene opp mot læreboka. Røter På mange måtar var det eit uhell at zapatistane fekk spele den rolla dei gjorde i nokre år etter opprøret i 1994. Det var eigentleg ein mykje meir tradisjonell revolusjonær prosess dei hadde sett føre seg medan dei trena og førebudde seg i fjella og i skogen. Hæren til zapatistane i Chiapas var grunnlagd av FLN, ein organisasjon som var inspirert av Fidel Castro og maktovertakinga på Cuba. I fylgje FLN var zapatistane i Chiapas berre ei lita gruppe av ein stor nasjonal hær, ei ustoppeleg kraft av bønder og arbeidarar som ville reise seg til kamp mot regjeringa i Mexico By, slik som cubanarane hadde gjort det på Cuba. Sjølv om mange zapatistar trudde på FLNs visjonar til å byrje med, var det noko heilt anna enn ei nasjonal revolusjonsrørsle som vaks fram. Zapatistane ville ikkje ta makta, men reiste heller viktige og rettferdige krav mot dei autoritære styresmaktene i Mexico og storkapitalen som regjerte internasjonalt. Dei krevde jordreformer, i tråd med grunnloven som hadde blitt vedteken midt under den meksikanske borgarkrigen (ca. 1910 – 1920). Dei radikale reglane for jordreform hadde garantert jordlause bønder rett til jord, men desse hadde blitt oppheva som ein del av prosessen som førte fram til NAFTA, ein frihandelsavtale med USA og Canada i 1994. Småbøndene var sinte og urolege for framtida. Konfliktane hadde allereie bygt seg opp over fleire år, men etter zapatistopprøret samla meir enn 300 bondeorganisasjonar i

4

Chiapas seg om radikale krav i tråd med oppropet frå zapatistane. 250 000 hektar jord vart okkupert dei fyrste månadane etter at opprøret starta. Også ulike urfolksorganisasjonar i Mexico og elles i verda kunne samle seg om kravet om at Mexico måtte oppfylle dei forpliktingane som landet hadde teke på seg då dei nokre få år tidlegare underteikna ein internasjonal konvensjon (ILO 169) om rettane til urfolk. Avtalen lovde urfolk stor grad av sjølvstyre, ikkje berre over kultur, språk og utdanning, men også over landområda dei tradisjonelt har budd på, og over naturressursar både på og under jordskorpa Endring Urfolksoppstanden i Chiapas vekte altså samklang med tankestraumar i tida også i det globale Nord. Immigrantar, seksuelle minoritetar og mange andre som kjenner seg utafor den store majoriteten i Europa og Nord-Amerika, vann i ei viss grad også rett til vern mot diskriminering og kanskje også ein viss respekt, i alle fall hjå nokre i majoriteten.

“Etter 1994 er det ikkje lenger like lett å ta for gitt at «me» veit kva som er best eller rett for «dei andre.” Den militære leiaren til zapatistane, subcomandante Marcos, hadde sjølv skrive ei oppgåve i filosofi om Foucault då han gjekk på universitetet i Mexico By. Foucault la vekta på at makt ikkje er noko ein har eller eig, men er noko som er flytande og i endring. Det var ein annan måte å forstå makt på i Latin-Amerika, og kanskje var det ein av grunnane til at zapatistane etter kvart vart skeptiske til krav om å søke makt ved å erobre hovudstanden. Dei representerte seg sjølv, og andre måtte finne sine eigne måtar å skape endring på. «Alt til alle, ingenting til oss!», måla dei på husveggane. Dei byrja å samanlikne seg med mangfald av kvardagslege strider for eit verdig liv, slik som dette sitatet frå Marcos syner:


I kamp: Leve Zapata, den kjente meksikanske revolusjonshelten.

- Yes, Marcos is gay. Marcos is gay in San Francisco, black in South Africa, an Asian in Europe, a Chicano in San Ysidro, an anarchist in Spain, a Palestinian in Israel, a Mayan Indian in the streets of San Cristobal, a Jew in Germany, a Gypsy in Poland, a Mohawk in Quebec, a pacifist in Bosnia, a single woman on the Metro at 10pm, a peasant without land, a gang member in the slums, an unemployed worker, an unhappy student and, of course, a Zapatista in the mountains. Marcos is all the exploited, marginalised, oppressed minorities resisting and saying `Enough’. He is every minority who is now beginning to speak and every majority that must shut up and listen. He is every untolerated group searching for a way to speak. Everything that makes power and the good consciences of those in power uncomfortable -- this is Marcos. Demokrati, grasrot og mangfald Etter opprøret i 1994 gjekk Mexico vidare med dei same politikarane, men med nye slagord og nye parti. I dag, 15 – 20 år seinare, ser me at kampen for demokrati er omskapt til eit ritual. Vilja er temma og kanalisert inn i den regelbundne og repeterande striden mellom dei herskande politiske partia. Det tyder i praksis dei som eig partia. På det lokale nivået, derimot, har det vakse fram eit levande organisasjonsliv, fullt av vilje og inspirasjon. Det er dette livet denne samlinga av artiklar freistar å løfte fram. I desse konkrete døma kan me sjå eit samband til trendar og tankar her heime. Me kan kjenne oss att i kravet om respekt for minoritetar og mangfald.

Foto: Maria Korkunc

Det er her zapatistane har sett spor etter seg. Det er ikkje lenger mogeleg å reise ut på solidaritetsarbeid utan undring og vilje til å undersøke korleis andre menneskje lever liva sine, kva dei drøymer om og kva dei kjempar for. Møtet med zapatistane har vore ein nyttig leksjon for LAG og andre som gjerne vil byggje solidaritet med undertrykte grupper i utlandet. Etter 1994 er det ikkje lenger like lett å ta for gitt at «me» veit kva som er best eller rett for «dei andre». Slik sett var det også eit merkeår for LAG, på same måte som for folkelege organisasjonar i Mexico. I Noreg bind ei slik fortolking av zapatistopprøret oss også saman med den radikale miljørørsla og samiske organisasjonar som vaks fram på 70-talet. Dei formidla at mangfald må verdsettast både i naturen og i sosialt liv, særskilt i samspel med vilje og kamp for frigjering frå krefter som vil dominere og erobre. Verdien til zapatistane kan altså ikkje målast i makt eller suksess i det politiske spelet. Verdien ligg kanskje heller i at dei aldri har lete seg kjøpe opp. I staden held dei fram med å vere seg sjølve; representere seg og sine og den verda dei kjenner eller drøymer om, men ingen andre. Det er noko nytt i Mexico.

- Roy Krøvel

5


Nok er nok!

Historien om eit opprør

I 1994 sa zapatistane ”nok er nok!” til undertrykking og staten si manglande erkjenning av urfolk. Kampen for rettferd går over 500 år tilbake i tid. Zapatistane er ei urfolksrørsle som vaks fram i Chiapas. Dei arbeider for ei rekke grunnleggande krav, mellom anna: utdanning, helse, jord, vatn og demokrati. Behovet for å krevja desse grunnleggande menneskerettane er at skeivfordelinga som vart konstruert under kolonistyret har vore oppretthaldt av kapitalkreftane, til fordel for utenlandske selskaper og ein rik elite. Da NAFTA trådte i kraft 1.januar 1994, sa dei «nok er nok» til kapitalismens utnytting av jord og det meksikanske folket. Kolonistat Chiapas er den sørlegaste delstaten i Mexico og var ein del av Mayariket. Mayakulturen utviklet seg fra 300 f.kr. til 900 e.kr. Spanjolene kom i 1519 og kjempa mot Azteker- og Mayafolkene. I år 1521 hadde spanjolene kontroll over Mexico. Etter den spanske kolonialiseringa, vart jorda fordelt på store landeigedommar, plantasjar og gardar. Den dårlege jorda i fjella fekk mayaetterkommarne fortsette å dyrke. Landeigarane som rana til seg enorme eigedommar etter kolonialiseringa, hadde ved lov rett til å krevja tvangsarbeid av lokalbefolkninga. Jorda var forbeholdt overklassa og det var store skildnader mellom herre og arbeidar. Revolusjonen Den meksikanske revolusjonen frå 1910 til 1917 kom som eit resultat av mangel på demokrati, jordmonopolet til eliten og tvangsarbeidet som folket levde under. Dei revolusjonære var leda av Francisco Villa, Aquiles Serdán og Emiliano Zapata som fortsatt er store folkeheltar i Mexico. Eit av dei viktigaste krava i revolusjonen var at jorda skulle eigast av den som dyrka ho. Ejidoen vart innførd som ei kollektiv bruks- og eigedomsform. No kunne jordlause bønder gå samman for å søke om krava i revolusjonen var at jorda skulle eigast av den som dyrka ho. Ejidoen vart innførd som ei kollektiv bruks- og eigedomsform. No kunne jord lause bønder gå samman for å søke om danne ejidoer. I den nye grunnloven vart dette lovfesta og jordreformar vart gjennomførd i landet. Dette skjedde derimot ikkje i den sørlegaste delstaten

Chiapas. Der haldt eliten på jorda og makta. Nyliberalisme og frihandelsavtalar Mange av løfta om endring etter revolusjonen lot vente på seg. Likevel var Mexico saman med Norge dei to første landa som i 1990 underskreiv ILO 169. Avtalen annerkjenner mellom anna urfolk sin rett til landområde, men heller ikkje desse forpliktingane vart oppfylt. Alle løftebrota og dei harde levekåra førte til at zapatistrørsla vart danna i 1983. Dei fekk stadig større oppslutning og vart betre organisert. Utover 80 og 90-tallet vart dei nyliberale kreftane sterkare og frihandelsavtalar vart inngått under dekke av å skulle auke den økonomiske velstanden i Mexico. Her kjem det berømte sitatet til Porfirio Dias (statsleder i Mexico 1876-1911) til sin rett: “Så langt frå gud, så nærme USA.” Den mest kjende avtalen er NAFTA, som er forkortelse for “det nordamerikanske frihandels området”. Forutsetningene for å godkjenne avtalen var mellom anna nasjonale privatiseringstiltak: privatisering av offentlege tenester og verksemder, deregulering av marknadane og privatisering av offentleg og kollektiv jord. Avtalen betydde en fullstendig reversering av jordfordelingslovane som hadde vorte kjempa fram i revolusjonen (1917). EZLN og verdenen Da NAFTA trådte i kraft 1. januar 1994 kunne ikkje zapatistane tåle undertrykkinga i stillhet lengre. Dei erklærte krig mot regjeringa. Mykje har skjedd etter opprøret i 1994. Zapatistane har utvikla seg til å bli ein politisk rørsla med eit klart skille mellom militær- og sivilbefolkning. EZLN som er zapatistanes nasjonale frigjeringshær, eksisterer fortsatt men har trekt seg tilbake til hemmelige skjulestadar. Det er no dei sivile zapatistane som fører kampen. Informasjonsarbeid og samarbeid med andre organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt er i dag dei viktigste våpna for rettferd. - Barbro Auestad

Draumen: Ei anna verd er mogleg Foto: Birgitte Ringstad

6


Her er det folket som bestemmer

Utdanning: I omtrent alle zapatistlandsbyene finnes det en skole uavhengig av staten.

Foto: Eva Fjellheim

Zapatistenes kamp for selvstyre i sine landsbyer fortsetter. Selv sier de at de ikke løper, for de skal langt. «Ya basta! Nok er nok!» Med dette innledes den første deklarasjonen til EZLN. Beskjeden kom 1.januar 1994. Da erklærte de krig mot den sittende meksikanske regjeringen. Zapatistene okkuperte, og i mange tilfeller tok tilbake, 250 hektar jord og kastet ut flere landeiere. En omfattende jordomfordeling ble satt i gang med prinsippet om at jorda tilhører den som dyrker den, og områdene ble delt inn i kommuner som skilte seg fra den offentlige inndelingen. De gjorde opprør på grunn av 500 år med utnyttelse og undertrykking av urbefolkning og bønder i Mexico. Zapatistene stilte 11 krav: helse, utdanning, jord, mat, arbeid, frihet, rettferdighet, demokrati, tak over hodet, uavhengighet og fred. Fredsforhandlinger Etter en 12 dagers åpen krig la EZLN ned våpnene og startet forhandlinger med den sittende presidenten Carlos Salinas de Gortari og den meksikanske regjeringen. Samtalene blir referert til som San-Andrés fredsforhandlingene, og resulterte i COCOPA-loven som ble signert i 1996. En avtale som tok for seg urbefolkningens rettigheter, og som skulle annerkjenne urfolk som en gruppe med kollektive rettigheter. Avtalen trådte midlertidig aldri i kraft. I 2001 arrangerte zapatistene marsjen Jordens farge med mål om å endre grunnloven. Partiet PAN – Nasjonal Aksjon, hadde da nylig vunnet valget. Etter at PRI – Det Revolusjonære Institusjonelle partiet, hadde sittet i 71 år. Daværende president Vicente Fox uttalte at han ville løse konflikten på 15 minutter. Han skrev under loven, men med en endring hvor urbefolkingen ble redusert til en enhet av offentlig interesse. En lovendring som blir kalt det siste sviket av zapatistene.

Avstand fra staten Med bakgrunn i dette har zapatistene tatt avstand fra staten siden 2001. Fremfor å forsøke å samarbeide eller forhandle med statens institusjoner har de fokusert på å utvikle autonomi i sine landsbyer. Autonomi er en alternativ samfunnsmodell hvor folket selv tar avgjørelser og former sitt eget samfunn uavhengig av statsmaktene. Zapatistene bruker uttrykket Desde abajo y por abajo, som betyr Nedenfra og for de nedenfra.

“Mange av barna fortsetter med å arbeide i ulike råd og verv etter endt skolegang. På den måten utvikler man den autonome organiseringen og forsterker muligheten for å leve sine liv uavhengig av den meksikanske staten” Organisasjonen er opptatt av at samfunnsmodellen ikke er ferdig definert, men at den utvikles underveis av folket. Etter opprøret i 1994 hadde zapatistene styringssentre som ble kalt aguas calientes. I 2003 ble organisasjonen videreutviklet ved at kommunene og tilhørende landsbyer ble delt inn i fem geografiske soner. Hvert område har en Caracol – Sneglehus, som er kommunesentre med administrasjon, helseklinikker, informasjonsgrupper, kulturelle arrangementer, skole og opplæring.

7


Folkestyre: kvinner og menn diskuterer i landsbyrådet. De gode regjeringene Samtidig som Sneglehusene blir til, opprettes De gode regjeringene. Dette er råd som består av personer fra de ulike landsbyog kommunerådene. Systemet varierer fra hvert Sneglehus, men ofte ruleres det mellom to og fire grupper som velges av folket i en to- eller treårsperiode. De gode regjeringene arbeider fra Sneglehusene. De jobber med å oppfylle de 11 kravene fra 1994, samt det lokalbefolkningen ønsker rådføring og konfliktløsning med. På veiene inn til zapatistområder er det satt opp skilt der det står: Her er det folket som bestemmer og regjeringen som adlyder. Uttrykket henger sammen med det sentrale prinsippet om å styre adlydende i folkevalte landsby-, kommuneråd og De gode regjeringene. Hovedmålet er å unngå maktkonsentrasjon og fordele ansvaret på flere. Samtidig som opprettelsen av Sneglehusene blir EZLN en egen gruppe i zapatistbevegelsen. Samtidig som dette skjer blir EZLN underordnet De gode regjeringene og lokalbefolkningen.

8

Uavhengig utdanning og helse Urfolksorganisasjonen har utviklet egne utdannings- og helsesystem. Ved disse arbeider utdannings- og helsepromotører, kvinner og menn som får opplæring gjennom zapatistorganisasjonen til å fungere som lærere og helsepersonell. I de fleste zapatistlandsbyer er det en autonom skole og helsesenter - institusjoner som er uavhengige av det statlige tilbudene. Utdanningen er på urfolksspråk og gir et grunnlag for å engasjere seg i ulike verv i lokalsamfunnet og zapatistorganisasjonen. - Mange av barna fortsetter med å arbeide i ulike råd og verv etter endt skolegang. På den måten utvikler man den autonome organiseringen og forsterker muligheten for å leve sine liv uavhengig av den meksikanske staten, utdanningspromotører i Sneglehuset La Realidad. Ved helsesentrene tilbys behandling og medisin mot en liten symbolsk sum. Alle zapatister har ulike verv som man har fått tildelt og blitt valt til i landsbyene. Det foregår på frivillig basis og det mottas ingen lønn i pengeform.


Solidarisk kaffi frå Chiapas, Mexico. Revolusjonerande smak er garantert. I HØGLANDET i Chiapas, Mexico er kaffidyrking den viktigaste inntektskjelda for urfolket. Den opne kaffimarknaden pressar bøndene til å selja kaffien sin til skammeleg låge prisar. DENNE kaffien kjem frå eit kooperativ av Zapatistar, ei urfolksrørsle som kjempar for ei meir rettvis verd. Dei dyrkar jorda utan bruk av sprøytemiddel og kunstgjødning. KAFFIPRISEN vert fastsett etter rådslaging med kaffikooperativa, og vert selt av solidaritetsgrupper over heile verda. Utan mellomledd som skor seg omsynslaust, kan Zapatistbonden få ei betre og meir stabil betaling.

Foto:Fredskaravanen Comandante Abel, 2012

- Vi har engasjement. Vi mottar ikke penger for arbeidet, men vi tilegner oss ny kunnskap. I dag er det mer informasjon blant folket og dermed er vi mer bevisste, forteller en zapatistkvinne i sneglehuset La Realidad. Zapatistenes identitet og hverdag - For hva skal vi be om unnskyldning? Hva skal vi tilgi? At vi ikke sulter? For å være taus i undertrykkelsen? For å ha godtatt og akseptert historien med urettferdighet? At vi løfter våpnene når alle andre veier er stengt? For ikke å overholde den absurde og undertrykkende straffeloven i Chiapas? For å ha vist resten av landet og verden dette? Står det på tavlen til en autonom zapatistskole i Chiapas. Dette viser at kampen til zapatistene har blitt en del av deres identitet og hverdag, opprøret som startet i 1994 har blitt en permanent revolusjon. Mye på grunn av verv og deltakelse i den autonome organiseringen. Med andre ord et folkestyre. - Birgitte Ringstad

Traktekaffi 500g 60 Kr* *PRIS HAUST 2012 FØLG MED PÅ FACEBOOK OG NETTSIDENE VÅRE FOR OPPDATERINGAR OM FERSKBRENDE KAFFIBØNNER! FOR Å TINGA KAFFI

www.zapatista.no

Solidarisk kaffi frå Chiapas, Mexico. Revolusjonerande smak er garantert. I HØGLANDET i Chiapas, Mexico er kaffidyrking den viktigaste inntektskjelda for urfolket. Den opne kaffimarknaden pressar bøndene til å selja kaffien sin til skammeleg låge prisar. DENNE kaffien kjem frå eit kooperativ av Zapatistar, ei urfolksrørsle som kjempar for ei meir rettvis verd. Dei dyrkar jorda utan bruk av sprøytemiddel og kunstgjødning. KAFFIPRISEN vert fastsett etter rådslaging med kaffikooperativa, og vert selt av solidaritetsgrupper over heile verda. Utan mellomledd som skor seg omsynslaust, kan Zapatistbonden få ei betre og meir stabil betaling.

Traktekaffi

*PRIS HAUST 20

FØLG MED PÅ F OG NETTSIDENE FOR OPPDATER FERSKBRENDE FOR Å TINGA KAFFI

www.zapat

9


Under angrep av sin egen stat

                 - når militæret er et daglig syn

Fortvilelse: Kvinnene og barna har flyktet fra Comandante Abel, hva som venter dem vet ingen. Foto: Fredskaravanen Comandante Abel, 2012

“I Chiapas er vi i krig.” En hyppig brukt setning blant urbefolkninga, og særlig zapatistene i delstaten. Zapatistene har slitt med høy tilstedeværelse av paramilitære grupper, militære hærstyrker og politi siden opprøret i 1994. Alle disse organene er ledd i lavintensitetskrigen, og det som kalles for statens motopprørstrategi. - Allerede i 94, da zapatistene og presidenten var i dialog for å finne en løsning, ble store deler av de meksikanske bakkestyrkene sendt til Chiapas. Militærbaser ble etablert rundt sivilsamfunnene for å skape frykt og for å skille EZLN geriljaen fra folk i landsbyene, forteller en representant fra Nettverket mot

10

undertrykking og for fred San Patricio Jordkonflikten er en av de mest sentrale konfliktene i Chiapas. Store deler av befolkninga i delstaten er bønder, og zapatistene har arbeidet med jorda som sin hovedkilde til mat og inntekt. I den lille landsbyen Comandante Abel, langt mot nord i delstaten, er 22 zapatistfamilier i skrivende stund under paramiltær invasjon. De paramilitære gruppene er sivile som er trent og organis-


ert militært, og i Comandante Abel vil de ta zapatistene sin jord. I Mexico er det påvist at de paramilitære gruppene er tilknyttet myndighetenes sikkerhetsstyrker, og de refereres til som et viktig grep i statens motopprørsstrategi - en del av statens kamp mot zapatistenes selvstyre. September 2011 ble zapatistene som nå bor i Comandante Abel første gang invadert av en paramilitær gruppe ved navn Paz y Justicia, som ironisk nok betyr Fred og Rettferdighet. Den gang levde de i nabolandsbyen San Patricio, men mye har hendt på ett år. De har hatt observatører tilstede siden den første invasjonen, og situasjonen har vært svært spent. Maria er en av kvinnene som har levd i denne situasjonen lenge, og hun har ser tilbake på de siste månedene med bekymring. - De ankom på nattestid, de drepte dyr og lagde bråk. Jevnlig kommer nye trusler, i fjellene kan vi se lyset fra lyktene deres, vi kan høre skuddene de fyrer av for å skremme oss, forteller hun. Å flytte for fred I mai 2012 var zapatistene lei av å ikke føle seg trygge i San Patricio. De levde side om side med PRI medlemmer og andre statstilhengere som truet med å angripe og ta jorda. Det var tydelig at deres naboer kommuniserte med de paramilitære i landsbyen på andre siden av dalen. De visste alltid hva zapatistene drev med, om de gikk på åkrene eller ikke, og situasjonen ble bare verre. Så de flyttet. 22 familier og 150 hjelpere som hadde kommet for anledningen demonterte husvegger og løftet tak. På en og en halv dag flyttet de bygningene og alle sine eiendeler. 600 meter nedover dalen bygde de sin nye landsby, Comandante Abel. De mottok nye trusseldatoer etter forflytninga, men nå hadde de i alle fall bedre oversikt selv, og kunne bevege seg fritt i sin egen landsby. Nytt angrep 6. September 2012 ankom 55 bevæpna mennesker til den lille landsbyen igjen, og flere av zapatistene flyktet opp i fjellene. Utover dagen ble gruppa på 55 større, og i ukene som fulgte rapporterte EZLN om mellom 150 og 200 mennesker som hadde bosatt seg på jordene rundt. Paramilitære, politi og folk som representerte alt fra delstatsregjering til kommunene i området. Skudd ble avfyrt jevnlig, og av landsbyens beboere flyktet over 70 til ei bygd i nærheta.

Fakta: - Der er 118 militærbaser i de tre mest militariserte sonene i Chiapas. (SEDENA - det meksikanske forsvarsdepartementet) - 57 av de militære installasjonene i området er etablert på lovlig opprettede ejidoer, de tar altså land som eies kollektivt av forskjellige landsbyer og urfolksgrupper. (CAPiSE - Senter for politisk analyse og sosial og økonomisk forskning) trygg, det er en effektiv metode for å holde folket tilbake. I følge Nettverket er det slik at landsbyene som opplever de paramilitæres press før eller siden kommer til å gi etter på det ene eller andre viset. - De som trues kan gi etter for truslene, gi fra seg jorda si eller andre ting som de paramilitære krever. Familier forlater stadig sine liv som zapatister, og går over til å holde med staten for å få en roligere hverdag. Eller de kan gjøre som i San Patricio flytte, og bytte jord i et håp om å få fred. Den daglige krigen Den federale hæren i Chiapas er anklaget for brudd på menneskerettighetene mot zapatister og personer som tilhører andre organisasjoner rundt om i delstaten. Bruddene går blant annet på trakassering, trusler, landetyveri, drap, tortur, tvangsflytting av mennesker samt innføring av prostitusjon, alkoholisme og narkotika. Gjennom militærets enorme tilstedeværelse i delstaten og de paramilitæres handlinger, greier den meksikanske stat å opprettholde sin kamp for å ta jorda fra zapatistene. Det vises godt i de politisk splittede landsbyene, gjennom de direkte angrepene og de stadig tilbakevendende truslene. Lavintensitetskrigen er tydelig for de som opplever den, men kan virke nærmest usynlig utenifra. Det er faktisk krig i Chiapas, en lavintensitetskrig som rammer der slagene er mindre synlige, så myndighetene kan benekte det som skjer.

- Elise Hammari

De har sovet Nord i Chiapas var paramilitære grupper svært utbredt på nittitallet, og mange ble bortført eller drept. Etter 2000 har aktiviteten vært lav. Folk slo seg til ro med at de var borte, at hverdagen var blitt trygge igjen. I dag ser man at de ikke ble borte, de har bare sovet i flere år. Nå er flere tilbake igjen. Nettverket mot undertrykkingen og for freden forteller om hvordan de paramilitære gruppene fungerer og arbeider på forskjellige måter, men likevel skapes ganske likt. - De får tilgang på våpen som man ikke ser andre steder enn i statens spesialstyrker, de blir satt til å se på pornofilmer for å forberede seg på overgrep de skal gjøre, og filmene sammen med rusinga gjør det hele enklere. Når de går inn i en landsby kan de eksempelvis avskjære folk fra tilgang til sine avlinger og dermed mat og inntekt. Få kan slappe helt av eller føle seg helt

Gir ikke opp: Veien videre er usikker, men de er klare på at de skal fortsette kampen. Foto: Fredskaravanen CA, 2012

11


Smilet demper sorgen

Foto: Maria Korkunc

22. desember 1997 blir 45 uskyldige mennesker drept i en grusom massakre. Hvordan gripe livet fatt etter å ha opplevd sitt livs største mareritt?

- Vil dere høre en vits? En liten og nøktern kar dukker plutselig opp mens vi venter på benken utenfor kontoret til Las Abejas i den lille fjellandsbyen Acteal. Vi er her for å besøke, samt lære mer om organisasjonens kamp for rettferdighet. - Jeg kan underholde mens dere venter. Med magiske triks, gåter, sang eller vitser. Hva ønsker dere å høre? Manuel tilbyr raskt sitt selskap. Han liker å underholde de besøkende som ankommer Acteal. Med sitt blyge, men lure smil fanger han lett oppmerksomhet, selv om han bare rager 151 cm over bakken. Han spøker, tryller og imponerer med å telle til ti på tolv språk. Hvem skulle tro at en ung mann med slik livsglede har opplevd sitt største mareritt; Å bli skutt og se sine kjære falle til jorden, en etter en. Las Abejas og massakren i 1997
 Organisasjonen Las Abejas – biene – ble stiftet i 1992 etter at fem av Acteals innbyggere ble urettferdig beskyldt og fengslet for overfall. Siden da har organisasjonen, hvis medlemmer tilhører urfolksgruppen tsotsil, kjempet en organisert kamp mot

12

myndighetenes stadige brudd på menneskerettighetene og mangel på respekt for urfolks krav om anerkjennelse og selvbestemmelse. De har mange av de samme kravene som den kanskje mer kjente zapatistbevegelsen, men skiller seg klart ut med sitt urokkelige ikke-voldsprinsipp og sine sterke røtter innenfor den katolske kirken. Kampen kjempes utelukkende med tillit til Gud, ikke med våpen. For Las Abejas er året 1997 et tungt år å minnes,men samtidig står det helt sentralt i deres kamp. Det var på den tiden da myndighetene for fullt førte den såkalte «skitne krigen» for å ta knekken på den voksende urfolksbevegelsen som spredde seg på den meksikanske landsbygda etter zapatistopprøret i 1994. Med militær opptrapping, trusler, overgrep og drap, var hensikten å ramme sivilbefolkningen hardt. Mange valgte å flykte, men i Acteal stod biene fast bestemt på å bli. De tviholdt på sin tillit til Gud og søkte seg til kirken for å be om fred. Den 22. desember stormet en paramilitær hær likevel inn i kirken og drepte 45 uskyldige menn, kvinner og barn – mens de satt stille i bønn.


Kampen for oppreisning
 Etter den grusomme massakren har organisasjonens fokus naturlig nok i stor grad dreid seg om kampen for oppreisning. De ansvarlige soldatene som til slutt ble stilt for retten, slapp raskt ut igjen fordi vitneutsagn ikke utgjorde tilstrekkelig bevis. En av Las Abejas viktigste kampsaker er derfor å bekjempe den sterke straffefriheten som regjerer. De holder myndighetene ansvarlig for ugjerningen og den påfølgende uretten som råder. Hensikten med angrepet var helt klart å knuse biene som organisasjon, og det på verst tenkelig vis. Lederen i rådet understreker likevel at deres kamp ikke handler om hevn, men om å oppnå rettferdighet ovenfor ofrene og de etterlatte. - Vi har tilgitt de som utførte de grusomme handlingene mot vårt lokalsamfunn, fordi vi vet at de bare var brikker i et større spill. Ordrene og ideen om å angripe kom ovenfra. Å leve med frykten
 Det står stor respekt av at mennesker som har mistet sine nære og kjære på den mest grusomme måten du kan tenke deg, har en slik holdning til de som står ansvarlige. Mange av soldatene kommer selv fra det samme området og tilhører den samme urfolksgruppen som ofrene. Tenk deg å leve side om side med de samme personene som drepte familien din. Det at myndighetene benyttet, og fortsatt benytter seg av sivilbefolkningen for å utføre overgrep mot hverandre, er ikke bare en måte å unngå spørsmål om skyld. Det skaper også en vond splittelse innad lokalsamfunnene som er vanskelig å lege.

“Den 22. desember 1997. De dreper min far, de dreper min mor. De dreper min søster, de dreper min bror.”

humor. Han var bare 13 år da han sammen med sin nærmeste familie ble offer for den kaldblodige massakren. Til sammen mistet han ni familiemedlemmer. Den yngste rakk bare å bli åtte måneder gammel. Selv overlevde han såvidt ved å gjemme seg under døde kropper. Kan du noensinne forestille deg hvordan en møter livet etter en slik opplevelse? - Vil dere høre en sang kanskje? Jeg kan flere. Det er en som heter «22. desember». Den har jeg skrevet selv. Vil dere høre? One two three, ett, två, tre. Er dere klare? Manuel blir alvorlig i ansiktet og med en skjelvende stemme begynner han å synge: - Den 22. desember 1997. De dreper min far, de dreper min mor. De dreper min søster, de dreper min bror. Blikket mitt faller raskt mot bakken. Det er vanskelig å se han inn i øynene. Manuels sangtekst blir for tung å bære. - Ikke gråt! Du må ikke gråte. Vet du hva jeg gjør når jeg føler meg trist? Hør her, nå skal jeg skal fortelle deg en vits slik at du blir glad igjen. Klumpen sitter fortsatt i halsen, men smilet er vanskelig å holde tilbake når Manuel setter i gang med sitt beundringsverdige livsprosjekt – Med smilet demper han sorgen.

- Eva Fjellheim

Martyrer:Velkommen til den hellige jorda til Acteals martyrer Foto:Synne Bussesund

I år er det 15 år siden den grusomme hendelsen. Innbyggerne i Acteal sørger fortsatt over fortidens tap, men lever også i frykt for fremtida. Selv om krigen er over, henger det et konstant trusselbilde over området. Hvem kan forsikre dem om at tragedien ikke gjentar seg når de ansvarlige ikke mottar sin straff? Livet går videre
 Kontrasten som preger stemningsbildet i Acteal er slående. Utsikten over de grønnkledde og dramatiske fjellene kan ta pusten fra en hver. Solen skinner og den friske fjellufta fyller kroppen med en ubeskrivelig ro. Samtidig henger det en grå og tung atmosfære over stedet som ikke mangler minner om den skjebnesvangre desemberdagen i 1997. Den gamle trekirken hvor den kaldblodige massakren fant sted, står der fortsatt, og de nakne og forvridde kroppene som utgjør skammens søyle markerer Acteal som et uslettelig åsted for en tragedie som aldri må gjentas. Livet går likevel videre i Acteal, og biene fortsetter å kjempe sin kamp for rettferdighet. Manuel, en ung mann på 28 år har sett døden i øynene, men har valgt livets vei gjennom latter og

13


B æ r erurale k r a flandsbyer tige - Fattigdomsbekjempelse eller sosial kontroll i forkledning? Med lovnad om fattigdomsbekjempelse høster utviklingsprosjektet “bærekraftige rurale byer” internasjonal anerkjennelse i tråd med FNs tusenårsmål. Men hvilke intensjoner gjemmer seg egentlig bak løftet om et bedre liv på landsbygda? Bærekraftige rurale byer
 Delstaten Chiapas er et av de vakreste og mest naturrike områdene i Mellom-Amerika. Se for deg et milelangt, vakkert og grønnkledd landskap som brått brytes av en liten forstadsby. Her bygges det hus, skoler, sykehus og arbeidsplasser. Er drømmen om et moderne liv på landsbygda i ferd med å gå i oppfyllelse? Guvernør Juan Sabines og hans delstatsregjering har siden 2007 proklamert prosjektet bærekraftige rurale byer som et tiltak for å løfte levestandarden blant urfolk på landsbygda. Ved å gi landets fattigste et tak over hodet, innlagt strøm og vann, samt tilgang til utdanning, helsetilbud og lønnsarbeid, skårer prosjektet høyt på det vestlige utviklingsidealet. FN liker resultater som kan måles i tall. Lovnaden om et bedre liv går deg ikke hus forbi, selv ikke i løpet av et kort besøk. Allerede på skiltet som ønsker den innreisende velkommen står det: Vi er ikke lenger de fattigste i Mexico. Det virker nesten som om budskapet ikke kan repeteres mange nok ganger, slik at beboerne ikke skal glemme hvor heldige de er.

Et bedre liv? Mange på landsbygda i Chiapas drømmer om et bedre liv. I de siste ti-tjue årene har særlig konflikt over jorda skapt store problemer for småbønder som i mange generasjoner har levd av det naturen har gitt dem. Årsaken til dagens landproblematikk kan i stor grad knyttes til grunnlovsendringen som tidlig på 90-tallet latil rette for økt privatisering og kommersialisering av jorda. Dette skjedde parallelt med at Mexico underskrev NAFTAavtalen med USA og Canada i 1994, en frihandelsavtale som på mange måter var et nådestøt for kollektiv bruk og rett til jorda. Situasjonen for mange bønder er vanskelig, men er løsningen å omplassere og stue «problemet» inn i masseproduserte kartongbyer? Det er ingen tvil om at de som flytter fra sine tradisjonelle landområder til de rurale byene opplever drastiske endringer. Fra å livnære seg som uavhengige bønder, blir mange avhengige lønnsarbeidere. Ved å bryte med kollektive sosiale nettverk, vil livet i større grad være fokusert på individets relasjon til marked og stat. Identitet, språk og kultur står også i fare for å svinne bort når mangfold byttes ut med én standard.

Derfor har man også for sikkerhets skyld risset inn slagordene lev bedre på hver og en av de masseproduserte sponplateveggene som utgjør husbebyggelsen i Santiago el Pinar.

Skjøre: Husene i Santiago el Pinar holder svært dårlig kvalitet. De er ikke bærekraftige, på lik linje med resten av prosjektet. Foto: Synne Bussesund

14


Lev bedre: Hvem har rett til å definere hva som er et bedre liv for urfolk på landsbygda?

Det er ikke bare en endret livsstil som venter de nye beboerne i Santiago el Pinar.
Ved første øyekast ser husene ut som fargerike søte kolonihager, men etter en nærmere titt ser man fort at de holder svært dårlig kvalitet. En rapport fra Cornell University (2010) viser at de er av så dårlig kvalitet at et litt større vindkast eller bevegelse i jorden vil kunne gjøre store skader. Selv om det tilbys infrastruktur og sosiale tjenester, konkluderer rapporten likevel med at prosjektet ikke er bærekraftig, sett i et langsiktig perspektiv. Mange får ikke jobb, og må pendle til sine gamle åkerlapper. En annen sentral kritikk går ut på at beboerne ikke deltar i beslutningsprosesser knyttet til implementering. Slagordet Lev bedre minner mer og mer om en avledningsmanøver i fin innpakning. En makaber plan
 I tillegg til å kritisere prosjektets bærekraftighet, er flere organisasjoner også svært skeptiske til den skjulte politiske og militære agendaen som virker å lure under overflaten.
 I følge Abraham som arbeider for kollektivet CAIK (Colectiva de Análisis e Informacion Kolectiva), er Sabines stjerneprosjekt en del av en større makaber plan. Nemlig å omplassere urfolk fra ressursrikeområder og konsentrere dem i småbysamfunn som lett kan kontrolleres. Vekk fra områder som er attraktive for turisme, kommersielt jordbruk og utvinning av mineraler. Helt siden Mexico underskrev NAFTA-avtalen i 1994, har zapatistbevegelsen synliggjort seg for hele verden med sin klare protest mot det nyliberale veivalget til regjeringen. Deres krav er enkelt: De ønsker autonomi, og ikke å utnyttes av markedskrefter! En effektiv måte

Foto: Eva Fjellheim

å kontrollere en opprørsk befolkning på er å fragmentere, sentralisere og avhengiggjøre. Det kan virke som Sabines og hans delstatsregjering har funnet oppskriften på en motopprørsstrategi legitimert og finansiert av selveste FN. Folk er ikke dumme
 I Santiago el Pinar står to tredjedeler av husene tomme. Selv om noen lar seg friste, eller skremme av myndighetenes utspekulerte planer, er mange skeptiske. De gjør opprør og fortsetter kampen for å bo på og leve av jorda si. «Uten jorda er vi ingenting», sier en av kvinnene i dokumentarfilmen Hasta Aquì te Mueves, som CAIK har laget. Det er en grunn til at bare to av de 25 planlagte byene har blitt bygd siden prosjektet ble lansert i 2007. Folk er ikke dumme!

“Fra mitt og de andre innbyggernes synspunkt er ikke dette et bra prosjekt. Det er ikke godt nok planlagt, og de har ikke forhørt seg med oss som skulle bo der. De har aldri spurt om menneskenes synspunkter, meningene til folket. Hvilke type prosjekter vil de ha? Kommer de til å tilpasse seg dette livet? Jeg mener at dette ikke er et prosjekt som egner seg for urfolk.” - Lorenzo Lopéz, nabo Santiago el Pinar

- Eva Fjellheim

15


Baksiden av gullmedaljen

Mens internasjonale aktører håver inn millioner på gruveindustrien, lider folk og miljø av skadene som utvinningsprosessen påfører. Nå er folket lei av overgrepene og mangelen på respekt for sine rettigheter.

Folkets rettssak - Jeg er bekymret for fremtiden til mine barn hvis gruvedrifta vedvarer. Petra Maturana fra delstaten Guerrero i Mexico var en av flere meksikanske deltagere som vitnet mot gruveselskapet Goldcorp under en folkerettssak arrangert rett ved den omstridte Marlin gruva i San Miguel Ixtahuacan, Guatemala. Den 14.-15. juli 2012 var fagkyndige, vitner fra Mexico, Guatemala og Honduras, samt tretten dommere, samlet for å gjøre rede for de skadene Goldcorp har påført mennesker, miljø og samfunn gjennom sin uaktsomme virksomhet i Mellom-Amerika. Det nye gullrushet Jakten på gull og andre edle metaller var en av hovedårsakene til koloniseringen av Latin-Amerika. Etter finanskrisen har behovet for sikre investeringer økt, prisene har skutt i været og gullet har derfor igjen blitt en av de mest lukrative handelsvarene. Flere land i Mellom-Amerika fører i tillegg en nyliberal politikk som blant annet legger til rette for utenlandske innvesteringer i gruveindustrien. I Latin-Amerika dominerer kanadiske gruveselskaper som benytter seg av billig arbeidskraft og teknologi, samt lave skatter og avgifter. Goldcorp er et av de største og mest omstridte

16

av disse på grunn av uforsvarlig virksomhet. Likevel fortsetter driften som før. Statens Pensjonsfond Utland har nær en milliard investert i samme selskap som ble dømt for grove brudd på menneskerettighetene av den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen i 2010. Overgrep mot mennesker og miljø Goldcorps gruver i Latin-Amerika har særlig blitt kritisert for å sprenge ut store åpne dagbrudd, en teknikk som ødelegger store naturområder og som generer forurensende støv. Gullet utvinnes i tillegg ved hjelp av store mengder vann tilsatt det giftige stoffet cyanid (blåsyre). Marlin gruva i San Miguel Ixtahuacan forbruker 250 000 liter vann pr time, noe som går hardt utover lokalbefolkningens vannreserver. Mangel på renseanlegg gir i tillegg utslipp med høyt innhold av giftige syrer og tungmetaller som kobber, jern, arsenikk, aluminium og magnesium. Alvorlige hudsykdommer, lungeproblemer og fødselskomplikasjoner er noen av de helsemessige konsekvensene lokalsamfunnene må leve med. - Vi ser helt klart problemer vi ikke har sett før, sier Petra. Tobarnsmoren forteller om hvordan det er å leve side om side med den forurensende industrien. - Det første barnet mitt ble født med misdannelser i


Krater: gruvedrifta legger igjen spor som ikke forsvinner.

kraniet og måtte opereres. Under den andre graviditeten hadde jeg mye smerter både før og etter fødselen. Jeg fikk stygge utslett over hele kroppen. Sønnen min, Erik, ble født etter 8 måneder, og hadde problemer med å puste. Miguel Angel, også fra Guerrero, påpeker at problemene knyttet til gruvedrifta har flere aspekter. I tillegg til skader på helse og miljø, påvirker de mektige selskapenes tilstedeværelse også det sosiale samspillet. Lokalbefolkningen må ta stilling til om de ønsker gruvedrifta eller ikke, og denne avgjørelsen skaper konflikt, også innenfor familier. Flere av vitneutsagnene bar preg av nettopp bekymringen for interne konflikter. Noen tilbys penger eller mottar direkte trusler. Under rettssaken ga mange uttrykk for at de er redde for hva som vil skje med dem hvis de ikke samtykker. Fransisca, fra Chiapas, forteller at gruveselskapet lager splittelse i lokalsamfunnet der hun bor. - Det eksisterer konflikter og frykt på grunn av trusler fra selskapet, sier hun gråtkvalt. Refleksjoner, anbefalinger og krav Lørdagen var satt av til vitneutsagn, mens det søndag var dom

Foto: Eva Fjellheim

merpanelets tur til å reflektere og komme med sine anbefalinger og krav. Av Goldcorp krevde de oppreisning for helse- og miljøskadene de har påført urfolks- og bondesamfunn. De ga videre klar beskjed om at de må stanse all gruvedrift i Mellom-Amerika og forsikre at forbrytelsene ikke gjentar seg. Av statene krevde de en reell implementering av nasjonalt og internasjonalt lovverk som garanterer urfolks rett til fritt og informert samtykke før gruvedriften settes i gang. De la også vekt på at urfolks tradisjonelle former for organisering og beslutningsprosesser må respekteres. Rettsaken var symbolsk og derfor ikke juridisk bindende. Likevel vakte den stor oppmerksomhet gjennom alternative medier og man fikk bekreftet at det eksisterer en sterk motstand blant folket. Deres dom var klar: De ønsker ikke gruvedrift i lokalsamfunnet sitt og de holder Goldcorp ansvarlig for overgrep mot folk, miljø og samfunn.

- Eva Fjellheim

17


Zapatistkvinner

med sterke stemmer

- Buenos días, buenos días! God morgen, god morgen! Klokken er ti på seks og vi skal på åkeren sammen med kvinnekollektivet. I Chiapas har vi møtt mange sterke zapatistkvinner.

I grønn, frodig natur går vi sammen med ivrige urfolkskvinner ikledd tradisjonelle kjoler som de har sydd selv. På hodet har de plassert en caps for å beskytte seg mot den sterke solen og på beina har de festet et par støvler. Vi går helt foran, til sammen er vi ti, og det er beregnet en time før vi kommer frem. Underveis flyter praten mellom kvinnene. De snakker på urfolksspråket tojolabal. I løpet av gåturen passerer vi hester, kyr og andre bønder som er på vei til åkeren. Det hender vi snubler over greiner og busker på stien, da svinger kvinnene vant med macheten – et arbeidsredskap som kvinner og menn lærer å bruke fra barnsben av. Landsbyopphold Gjennom vår brigade i Chiapas har jeg og min medbrigadist, Elise, vært i en liten landsby like ved Lacandónjungelen. En landsby vi har valgt å kalle Håpet. Her bor det omtrent 120 urfolksfamilier. De fleste arbeider med jordbruk, og mange har vært organisert i urbefolkningenes og bøndenes kamp for en bedre hverdag siden 80-tallet. I dag er halvparten av familiene i Håpet zapatister. I løpet av våre to uker i landsbyen har vi vært sammen med en ny familie hver dag. Som regel har mennene vært ute på åkeren, og vi har derfor snakket mye med kvinnene og deltatt i deres hverdag. De er kvinner med lange arbeidsdager, der vanlige oppgaver er matlaging, behandle høstede mais og bønner, hente ved og vann, vaske klær og passe barn. Noen ganger er de også med på åkeren for å hjelpe til. Når man kommer utenfra kan dette oppfattes som en tradisjonell arbeidsfordeling, og dermed anslå at mennene har en sterkere posisjon enn kvinnene. Likevel møtte vi mange compañeras, kvinnelige zapatister, som har en tydelig stemme i lokalsamfunnet og i zapatistbevegelsen. Vi snakket med flere kvinner som er engasjerte i landsby- og kommuneråd, og som utdannings- og helsepromotører. I tillegg har flere kvinner startet egne kvinnekollektiv. Kvinneloven – Jeg er en urfolkskvinne og zapatist. Med min stemme snakker jeg ikke bare for de hundretusen zapatistene i det sør

18

lige Mexico, men også for millioner av urfolk i hele landet og for majoriteten av det meksikanske folk. Min stemme mangler ikke respekt for noen, men jeg har ikke kommet for å tigge. Min stemme er her for å kreve rettferdighet, frihet og demokrati for urfolkssamfunn. Vi krever en konstitusjonell anerkjennelse av urfolks rettigheter og kultur. Min stemme krevde og den krever. Dette sa kommandant Esther i den meksikanske kongressen i 2001. Helt siden 1993 har det vært et tydelig fokus på at kvinner skal inkluderes i zapatistbevegelsen. Dette året ble den revolusjonære kvinneloven gjeldende. En lov som ble utarbeidet da de kvinnelige kommandantene Ramona og Susana reiste rundt i landsbyer, og diskuterte med kvinnene hva loven skulle inneholde. Den sier blant annet at alle kvinner har rett til arbeid, utdanning og deltakelse når viktige avgjørelser skal bestemmes i samfunnet.

“Så lengedet finnes mer arbeid å gjøre, så arbeider vi. Vi kjemper videre, litt etter litt.” Kvinnekollektiv Tilbake på åkeren har solen steget til midt på himmelen. Kvinnene har samlet bønneplantene i hauger og er klare for en pause. I skyggen fra trærne blir tortillas og flasker med pozole fordelt. Pozole er en blanding av mais og vann det er vanlig å drikke på denne tiden av dagen. Samtalen blir dreid inn på hvordan kvinnene begynte å organisere seg på midten av 1990-tallet: – Vi har tre ulike grupper: én jobber på åkeren, én driver en mindre butikk og én gruppe baker brød som selges, forteller damene. Til sammen er de 45 compañeras. Noen er med i ett kollektiv, mens andre deltar i flere. – Overskuddet samler vi i en kasse. Hvis en familie rammes av sykdom og ikke har økonomiske midler, kan de låne penger herfra, fortsetter de.


På åkeren: kvinnekollektivet høster inn bønner. Promotører Kvinnene vi har møtt på åkeren er også aktive gjennom andre verv i den autonome zapatistbevegelsen. Siden midten av 1990-taller har zapatistene utarbeidet egne skolesystemer og helsetilbud som er selvstyrte og uavhengige av staten. I Håpet finnes det en skole og en helseklinikk. Her arbeider utdannings- og helsepromotører som har fått opplæring gjennom det autonome systemet og fungerer som lærere og helsepersonell. Dette gjelder både kvinner og menn. Anabel, ei 20 år gammel jente, arbeider sammen med fem andre promotører. De er delt opp i to grupper og jobber annenhver uke. Skolen holder åpent tre dager i uken og helsesenteret hver ettermiddag. For dette arbeidet mottar de ikke lønn. - Vi ser at det er nødvendig for samfunnet og at arbeidet fører til positive endringer. Samtidig bidrar vi til utviklingen av den autonome

Foto: Birgitte Ringstad

organiseringen. Vi får også informasjon og kunnskap gjennom arbeidet, og vi blir bevisste på det som skjer rundt oss, forteller promotørene. Sterke kvinner Kvinnene er ferdige med en av årets to innhøstinger til kollektivet. På veien tilbake bærer de bønnene i 50-kilossekker. Solen varmer godt på turen tilbake som tar en og en halv time. I Håpet har vi møtt compañeras med mange arbeidsoppgaver, men som allikevel engasjerer seg i kampen som zapatister. De er sterke kvinner med sine egne stemmer, noe de viser gjennom å være promotører, delta på landsbymøter og å organisere seg på egne premisser. Som kvinnene fra kollektivet sier: - Så lenge det finnes mer arbeid å gjøre, så arbeider vi. Vi kjemper videre, litt etter litt. - Birgitte Ringstad

19


Tung bør: Bønneplantene samles for banking og tømming Sukkerbrød: kvinnekollektivet baker Foto: Elise Hammari Foto: Birgitte Ringstad

20


Kvinnene i EZLN stilte et eget sett med krav som skulle gjelde for at de skulle delta i revolusjonen. 1 Kvinner, uavhengig av rase, tro eller politisk tilhørighet, har rett til å delta i den revolusjonære kampen der hvor de er og i den grad deres vilje og kapasitet legger til rette for dette. 2

Kvinner har rett til arbeid som gir en rettferdig lønn.

3 Kvinner har rett til å bestemme hvor mange barn de skal ha og kan ta vare på. 4 Kvinner har rett til å delta i avgjørelser i samfunnet og ha ansvarsområder dersom de er valgt fritt og demokratisk. 5 Kvinner og deres barn har rett til primær helse og ernæring. 6

Den revolusjonære

kvinneloven:

Kvinner har rett til utdanning.

7 Kvinner har rett til å velge sin partner og skal ikke bli tvunget med makt til å gifte seg. 8 Ingen kvinner skal bli slått eller fysisk mishandlet, verken av familie eller fremmede.Voldtektsforsøk og voldtekter vil bli hardt straffet. 9 Kvinner kan ha ledende stillinger i organisasjonen og ha grader i de revolusjonære væpnede styrkene. 10 Kvinner skal ha alle de rettigheter og plikter som står i de revolusjonære lovene og forskriftene.

Arbeider: Sola steiker på åkeren i utkanten av Lacandónjungelen. Foto: Birgitte Ringstad

21


22

Foto: Maria Korkunc


Del 2:

Mangfold i motstandskampen

En kamp

som rommer flere kamper

Gjennom Den andre kampanjen tar zapatistene et steg videre i kampen for å styrke autonomi og lokalt demokrati i Mexico. Siden 2006 har de aktivt arbeidet med å bygge nettverk med andre grasrotbevegelser både nasjonalt og internasjonalt.

- Vi inviterer alle urfolk, arbeidere, bønder, lærere, studenter, husmødre, naboer, små forretnings- og butikkeiere, pensjonister, funksjonshemmede, religiøse menn og kvinner, forskere, kunstnere, intellektuelle, unge, kvinner, gamle, homofile og lesbiske, gutter og jenter – til å delta individuelt eller kollektivt med zapatistene i denne nasjonale kampanjen for å skape ny politikk, for et nasjonalt venstreorientert kampprogram, og for en ny grunnlov (EZLN 2005). Slik lyder et utdrag fra den sjette deklarasjonen fra Lacandónjungelen der EZLN og zapatistene oppfordrer hele Mexico, ja hele verden til å delta i kampen for demokrati, frihet og rettferdighet.

”Målet var å møte mennesker hvor de bodde og arbeidet, lytte til historiene deres og lære om de ulike kampene til det meksikanske folk.” Den andre kampanjen I 2006 lanserte zapatistene Den andre kampanjen i forbindelse med opptrappingen til presidentvalget. Med denne ønsket EZLN å sette den sjette deklarasjonen i praksis, og å ta klar avstand fra det partipolitiske systemet i sin helhet. Fra januar til november

reiste Subcomandante Marcos, en sentral talsperson i EZLN, rundt i de sørlige delstatene i Mexico. Hensikten var å etablere et nasjonalt og partipolitisk uavhengig kampprogram som fremmer alternativer til nyliberale markedsmodeller, desentralisering av makt, likestilling og respekt for mangfold. Målet var å møte mennesker hvor de bodde og arbeidet, lytte til historiene deres og lære om de ulike kampene til det meksikanske folk. Nå skulle stemmene til de som vanligvis ikke ble hørt få komme frem. Mangfold i kampen EZLN og zapatistene sa ikke hvordan det nasjonale kampprogrammet burde være, men at det skulle skapes gjennom dialog og samarbeid mellom tilhengerne. Siden 2006 har det vært en aktiv og bred nettverksbygging på tvers av delstater i Mexico, og i samarbeid med et sterkt internasjonalt solidaritetsnettverk. Grupper og individer møtes og samarbeider i en felles kamp mot undertrykkelse og urettferdighet som følge av statens nyliberale politikk. Motstandskampene er varierte, men et viktig felles prinsipp i den sjette deklarasjonen er at mangfoldet av kulturer, mennesker og ulike kamper består. Som Marcos sier: - På denne måten kan vi gå sammen, hver enkelt med sine skritt i et mangfold av føtter og måter å gå på. - Birgitte Ringstad

23


Med hjertet i neven

- Kampen mot politisk fengsel i Mexico

Noen mennesker bare har det. En kamplyst av det sjeldne og en utstråling som fanger oppmerksomhet og inspirerer. Ignacio «Nacho» del Valle er en slik mann.

- Frihet, frihet til fangene som kjemper! En liten mann med stor stemme reiser knyttneven høyt og fast i været og minner alle i salen om hvorfor vi er her, nemlig for å støtte arbeidet mot politisk fengsel. Vi befinner oss på urfolksuniversitetet CIDECIUnitierra i San Cristobal de Las Casas. Der arrangerer Nettverket mot undertrykkelse et forum for å koordinere arbeidet til støtte for de politiske fangene i Mexico. Igancio ”Nacho” del Valle Flere av deltagerne er her for å dele sin egen historie, men også for å delta i kampen for andre fangers frihet. En av disse er Ignacio del Valle, kjent som «Nacho». Som frontfigur for motstandsorganisasjonen Frente de Pueblos en Defensa de la Tierra (FPDT), Folkets Front til Forsvar for Jorda, ble han dømt til 112 års fengsel for å ha ledet en demonstrasjon i San Salvador Atenco i 2006. I 2010 slapp han likevel ut på grunn av voldsomt press fra sivilsamfunnet. - La oss sette oss der oppe, foreslår Nacho. Vi kidnapper han fra sultne journalister som har møtt opp på pressekonferansen som holdes hos menneskerettighetsorganisasjonen FRAYBA dagen etter, og slår oss like gjerne ned på taket av bygningen for å ta en prat. - Å forsvare noe som tilhører ditt folk er en forbrytelse her i Mexico, forteller han sørgmodig, men samtidig med en urokkelig stolthet. - De kaller oss kriminelle når vi forsøker å forsvare retten til for eksempel jord, utdanning og arbeid. De mest grunnleggende rettighetene vi har. Det var nettopp det som skjedde med Nacho og de andre demonstrantene da de ble utsatt for grove overgrep i San Salvador Atenco i 2006. Det var et skrekkeksempel på myndighetenes harde hånd mot folk i protest. Atenco-saken Det hele begynte med en rekke blomsterselgere som ble nektet å selge varene sine på markedet i Texcoco, en landsby som ligger 30 km utenfor Mexico By. Da de ble møtt med motbør fra politiet, tilkalte de sine naboer fra FPDP i San Salvador Atenco som var kjent for å kjempe mot statens maktovergrep mot folket. Sammen blokkerte de hovedveien inn til landsbyen i protest mot nok et brudd på deres rettigheter. Flere ble fengslet denne dagen, men det skulle vise seg å bli verre. Dagen etter gikk føderalt og statlig politi inn og angrep og fengslet flere hundre personer i en

24

militærlignende aksjon. De gikk ikke bare løs på demonstranter som var ute i gatene, men brøt seg også ulovlig inn i private hus for å hale ut personer de mistenkte for å være opprørsledere. I tillegg til rundt 200 arresterte, ble to drept og 47 kvinner utsatt for seksuell vold i forbindelse med den brutale operasjonen. - De gjorde det for å sette et eksempel. For å spre frykt, slik at folk ikke skal tørre å engasjere seg i motstandskampen, forklarer Nacho videre. Han legger ikke skjul på at tiden i fengslet har vært tung, men bevisstheten rundt hvorfor han satt der holdt kampflammen i live. Siden regjeringen i 2001 lanserte en plan om å bygge den nye hovedflyplassen på deres landområder, har han vært en sentral figur i protestaksjonene. Myndighetene hadde lenge forsøkt å kvele motstanden som FPDP stod i spissen for. Nå fikk de mulighet til å ryddet unna flere viktige personer.

“Å forsvare noe som tilhører ditt folk er en forbrytelse her i Mexico” Medias makt Media spilte en sentral rolle i framstillingen av konfrontasjonen som utspilte seg mellom politi og demonstranter i Atenco 3. og 4. mai 2006. For å legitimere aksjonen, viste de et ensidig bilde av en gruppe opprørske bønder som hadde gått amok med macheter i gatene. Overgrepene som myndighetene påførte sivilbefolkningen ble i stor grad utelatt. I denne saken kom den sterke alliansen mellom media og mektige politiske aktører fra de høyreorienterte partiene PAN og PRI klart fram. Førstnevnte styrte nasjonalt, mens sistnevnte hadde makten i delstaten Mexico hvor den brutale Atenco-aksjonen fant sted. De brukte media for å sverte venstresiden og tilhengere av den andre kampanjen, samtidig som de fikk fremmet et bilde av seg selv som beskyttere mot det de ønsket å fremstille som en voldelig bevegelse. Kampen mot politisk fengsel Historien til Nacho og de andre demonstrantene fra Atenco er ufattelig grotesk, men dessverre ikke unik. De fleste som sitter i meksikanske fengsler er fattige urfolk eller bønder, og mange soner på grunn av sitt engasjement i motstandskampen. Det er uklart hvor mange politiske fanger det finnes i Mexico, men uoffisielle tall anslår at det er rundt 500.

- Det finnes flere fengsler enn sykehus her i Mexico,


forteller Nacho for å understreke at myndighetene ønsker å rydde unna ressurssterke og engasjerte mennesker som arbeider for selvbestemmelse, frihet og rettferdighet på landsbygda. Det er en virkelighet som er preget av undertrykkelse, tortur, korrupsjon og ugyldige rettsprosesser. På toppen av det hele går de ansvarlige for overgrepene fri. Det regjerer en sterk straffefrihet i Mexico. Selv om alle Atenco-fangene har sluppet ut, har ingen enda blitt dømt for de grove overgrepene i forbindelse med aksjonen i 2006. Kriminalisering av sosial protest er ikke noe nytt, men etter overgrepene i Atenco gikk Zapatistene i front for at den andre kampanjen skulle gi de politiske fangene prioritet. Familie, venner og støttespillere satte opp en permanent leir utenfor fengslet Santiagito og ropte daglig ut navnene på de som satt innesperret, slik at de ikke skulle føle seg glemt og alene. Det ble et viktig prinsipp at en ikke skulle forlate de som hadde ofret seg for kampen. Siden da har flere organisasjoner og kollektiver som Nettverket mot undertrykkelse arbeidet aktivt mot politisk fengsel i samar-

beid med de rammedes familier. Med hjertet i neven - Atenco lever, kampen fortsetter! Det er ikke rart at Nacho er den som hever neven og stemmen høyest på forumet mot politisk fengsel. Han vet hva det er snakk om og står derfor i bresjen i kampen for rettferdighet. Det føles uvirkelig å sitte ansikt til ansikt med en person som har opplevd så mye grusomt, men som ikke vil gi opp kampen. Nacho har mye som han naturlig nok ønsker å formidle, men har samtidig en unik evne til å få andre til å føle seg viktige i kampen, ofte gjennom poesi rett fra hjertet. Før vi avslutter intervjuet ønsker han å gi oss en gave for å minne oss på vår rolle som internasjonale støttespillere. Han tar seg god tid før han begynner å skrive. - Jeg vil gi en blomst til Ingrid og Eva, som jeg beundrer for deres opprørske holdning, for å bryte avstander og for å åpne sin sjel for å lære oss at hverken tiden eller avstanden separerer oss, og at kjærligheten er veien. - Eva Fjellheim

Nacho: med knytta neve og sterk røst.

Foto: Eva Fjellheim

25


Mexico rundt

Nei til politiske partier: beskjeden er klar under et antikapitalistisk møte i Cherán mai 2012. Mange av deltakerne er med i den andre kampanjen. Foto: Orseta

Politisk fange: I 2000 ble landsbylæreren Alberto Patishtan uskyldig anklaget for åtte drap. Han ble overfalt og fengslet uten arrestordre. Under avhør ble han truet og ydmyket. Da han skulle avgi forklaring fikk han ikke tilgang på advokat og tolk til morsmålet tsotzil. Han innrømmet aldri straffeskyld, men i 2002 ble han likevel dømt til 60 års fengsel. Mye tyder på at han ble utsatt for et justismord som følge av lokale politiske stridigheter i hjemkommunen El Bosque i Chiapas. Selv om han hadde alibi, veide et tvilsom vitnesbyrd fra en ung gutt tyngre som bevisgrunnlag. I 2008 ledet Patishtán en sultestreik for fangekollektivet La Voz del Amate i fengslet CERESO #5 i San Cristóbal, Chiapas. Samtlige ble løslatt, bortsett fra han selv. I 2011 arrangerte han en ny sultestreik, men i stedet for å bli satt fri ble han overført til høysikkerhetsfengselet Sinaloa. Familien mener han blir straffet for sin sterke politiske rolle. Saken til Alberto Patishtán har blitt et sterkt symbol på den juridiske uretten mange utsettes for i Mexico. I tillegg er hans historie spesiell siden han har undervist andre innsatte i lesing og skriving, samt spilt en sentral rolle for den politiske bevisstgjøringen av sine medfanger. Siden han ble fengslet har aktivistkollektivet No estamos tod@s arbeidet med saken hans i samarbeid med familien. Kampen har vært lang og tung, men bærer frukter. 26. juli 2012 ble han tilbakeført til CERESO #5 etter sterkt press fra mange hold. Det er positivt, men kampen er lang i fra over. Saken hans er nå oppe i den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen med krav om frifinnelse og løslatelse.

26


- Sannheten er at det er mange kamper i vårt land, og mange av disse er små og sårbare. Kamper med ulike navn, men med like mål. Vi arbeider alle for at landsbyene kan styre seg selv. På grunn av dette er vi med i Den andre kampanjen og har signert den sjette deklarasjonen.

Radio Ñomndaa

Urfolksorganisasjon som arbeider for urfolks rettigheter i delstaten Guerrero. De har en egen urfolksradio. Radioen ble til i 2004. Slik arbeider de med å oppfylle San Andrés avtalen, retten til å ha og benytte seg av egne kommunikasjonsmedier.

Policia Comunitaria

Folket i delstaten Guerrero opplevde tyveri, overfall, voldtekt og drap på daglig basis. Det statlige politiet gjorde lite med problemene. I 1995 valgte innbyggerne å ta saken i egne hender , de opprettet et kommunalt politi. Et samarbeid mellom flere landsbyer og byer. De baserer seg ikke på ren fengselsstraff, de skyldige går gjennom en prosess med samfunnstjeneste og dialog med de eldste i samfunnet. «Slik fungerte det tradisjonelle rettssystemet. Dette har våre besteforeldre lært oss. Vi tror på gjennopplæring», Felicita Martines Solano koordinator i organisasjonen. Policia Comunitaria har i dag blitt et mer helhetlig prosjekt med prosjekter innen radio, helse, produksjon og utdanning. Foto: Synne Bussesund

27


Kampen for et verdig liv,

også for sexarbeidere

Overgrep mot og diskriminering av prostituerte er et stort problem. Og ifølge Elvira Madrid blir dette forverret av at praksisen kriminaliseres. Mange sexarbeidere har fortalt om overgrep fra politi og også fra leger de har henvendt seg til. Dette viser hvor viktig det er at det eksisterer trygge alternativer for helse og at det finnes noen som jobber for rettighetene til sexarbeidere. Hun forklarer at den viktigste grunnen til at kvinner som jobber med sex foretrekker deres klinikk er at her blir de behandlet med respekt og omtanke. En viktig forutsetning for arbeidet på klinikken er at menneskene som kommer hit og benytter seg av tjenestene blir behandlet på lik linje med andre. Her møter de ikke nedlatenhet eller diskriminering på grunn av hva de jobber med. I tillegg er alle tjenestene på klinikken til Brigada Callejera gratis, i motsetning til andre klinikker, hvor det fort kan bli dyrt å henvende seg. Klinikken tilbyr både konsultasjon med lege, psykolog, tannlege, massasje og akupunktur, og har til sammen rundt 40 ansatte. Den har eksistert i 22 år, men ble anerkjent og registrert som organisasjon i 1995.

Helse: for hver arbeider, en helsepromotør! Foto: Fredrik Laache

En del av mangfoldet i Den andre kampanjen blir tydelig gjennom organisasjoner som Brigada Callejera, Gatebrigaden, og arbeidet deres for å kreve verdighet og aksept for en av samfunnets mest diskriminerte og uglesette grupper. Vi befinner oss i en av de største markedsgatene i Mexico by. Bodene her bugner over av varer; klær, CD-er, alskens ting og tang. Her kan du få tak i det meste. Bak de fullsatte bodene, i smuget mellom bodene og bygningene, står varene til et mer lyssky marked utstilt. Tungt sminket, på høye hæler og i trange klær står de prostituerte der, ventende, mellom alle folkene som haster frem og tilbake i dette trange bakrommet. Vi haster forbi dem vi også, tilsynelatende uten å merke oss av deres tilstedeværelse. Men klart vi ser dem. Og de prøver ikke å gjemme seg.

28

Gatebrigaden for Eliza Martínez Vi er på markedet fordi vi forsøker å finne kontoret til organisasjonen Brigada Callejera de Apoyo a la Mujer Elisa Martínez. Navnet kan oversettes til Gatebrigaden til støtte for kvinnen Elisa Martínez. Denne organisasjonen er med i Den andre kampanjen, initiert av zapatistene, og jobber med helsehjelp for, og fremming av rettighetene til, sex-arbeidere i Mexico. På hjemmesidene sine forklarer de navnet sitt på følgende måte:


De er en gatebrigade fordi de jobber med promotering, opplæring eller lobbyisme i små operative grupper, og kommer i kontakt med målgruppa si på gata. Organisasjonen jobber for å fremme og forbedre sexarbeideres rettigheter. De har valgt å ta med navnet «Eliza Martínez» fordi de mener at ved å bruke dette navnet gir de et trofast vitnesbyrd til minnet om kvinnen som engang bar dette navnet. Samtidig vil de gi anerkjennelse til andre sexarbeidere som har dødd av AIDS, som har blitt drept eller som har lidd under alle mulige former for diskriminering fordi de er kvinner, jobber med sex og har blitt smittet av HIV. Som følge av denne type marginalisering har organisasjonen opprettet en klinikk som tar sikte på å gi sexarbeiderne helsehjelp. Inne på klinikken får vi høre historien om Eliza Martínez. Hun ble ikke akseptert på sykehuset fordi hun var prostituert. Tre dager senere døde hun. Denne enkelthendelsen kombinert med den generelt dårlige behandlingen av prostituerte fra myndighetenes side gjorde at noen enkeltpersoner tok initiativ til å opprette klinikken. - Det som hendte med Eliza Martínez må ikke skje igjen, sier lederen for Brigada Callejera, Elvira Madrid. Helse, utdanning og samarbeid Da klinikken ble opprettet så de også et stort behov for informasjon om hvordan man kunne beskytte seg mot kjønnssykdommer. I dag distribuerer de i tillegg til alle de andre helsetjenestene sitt eget merke med kondomer, som selges for en pris som er mye lavere enn det som er vanlig pris i butikkene. For de prostituerte er kondomene fra dette merket gratis. I tillegg til å drive klinikken arrangerer også Brigada Callejera workshops for klientene sine der de prater om rettighetene deres, bruk av prevensjon og om vold. De reiser også rundt i landet for å holde foredrag på skoler, og arrangerer også workshop mot misbruk av barn i områder der barn har blitt misbrukt, kjøpt og solgt. Flere som har vært i kontakt med organisasjonen har også gått tilbake til skolebenken, på ulike nivåer, for å få seg en utdannelse, og få til en endring i livene sine. Brigada Callejera har også opprettet sin egen avis, NOTICALLE. Her jobber mange sex-arbeidere som journalister. I avisa skriver de om prostitusjonsmiljøet sett innefra og med perspektivet fra dette miljøets mest sentrale aktører, sexarbeiderne selv. I tillegg gir Brigada Callejera ut forskjellig infomateriale om seksuell

helse. Et eksempel på dette, som også er et eksempel på samarbeid som kan forekomme mellom medlemmer av Den andre kampanjen, er boka Manual for seksuell og reproduktiv helse for mayakvinner fra Nord-Chiapas, som er redigert med midler fra blant annet salget av kondomer, og fra selve organisasjonen Brigada Callejera. Organisasjonen ble etter mange år med mistillit til myndighetene og deres manglende arbeid for å forbedre sexarbeideres rettigheter, med i Den andre kampanjen. Elvira Madrid sier de ble med fordi de identifiserer seg med budskapet og ideologien som ligger til grunn for bevegelsen. – I likhet med oss, utkjemper de også en kamp mot myndighetenes maktmisbruk og diskriminering, sier hun. Kriminalisering vil ikke utrydde prostitusjon Elvira Madrid og Brigada Callejera mener det er umulig å utrydde prostitusjon og at kriminalisering bare forverrer en allerede kritisk situasjon for mange prostituerte. - Feminister som jobber for å gjøre prostitusjon ulovlig og argumenterer med at dette er en viktig del av kvinnekampen, har ikke nok forståelse for den vanskelige situasjonen som mange sexarbeidere befinner seg i, sier hun. Det eneste en slik lov vil føre til er at situasjonen blir verre. Hun kan fortelle at 80% av de prostituerte kommer fra Oaxaca, Guerrero, Chiapas, Veracruz og Tabasco – de fattigste delstatene i Mexico. Fattigdom og en mangel på andre muligheter å tjene penger på er for mange grunnen til at de prostituerer seg. Det er videre også en klar dobbeltmoral fra de som iverksetter lovene mot sexkjøp, da det også er myndighetspersoner og politi, så vel som folk fra alle lag av befolkningen, som benytter seg av tjenestene de prostituerte tilbyr. De prostituerte møter misnøye også fra andre som jobber på markedet i området hvor de og Brigada Callejera holder til. Området regnes som en historisk plass og tiltrekker seg mange turister. Menneskene som jobber på markedet her misliker at de prostituerte holder til i deres område. Likevel, de vil være tilstede så lenge det de har å selge er etterspurt. Som Elvira Madrid flere ganger har kommet inn på under intervjuet er det viktig å se at de er mennesker og behandle dem med verdighet og respekt, og at man må kjempe for at de som mennesker skal bli behandlet best mulig, selv om man kanskje ikke liker den industrien de er en del av. Brigada Callejera viser med sitt arbeid at hensynet til mennesker kommer først, at alle har rett til å bli behandlet på en ordentlig og god måte og at dette er veien å gå for å oppnå virkelig bedring i verden. - Lisbeth Dragnes

lokaler: helsehjelp til kvinnene som behøver det. Foto: Fredrik Laache

29


Cherán:

Nei til politiske partier!

- Vi må organisere oss, ta en annen retning og si nok er nok! Det er ikke andre løsninger, sier Alberto Huaroco Sharicata bestemt.

Han kommer fra tettstedet Cherán K’eri som ligger i delstaten Michoacán. Som majoriteten av innbyggerne tilhører han urfolksgruppen P`urhépecha. De har mistet tilliten til den meksikanske stat, særlig dens evne til å stanse rovdrift på skogressursene, samt å bekjempe kriminalitet og vold. Hellig tømmerskog Cherán er omkranset av ressursrike naturområder. Det er spesielt tømmeret i skogen som internasjonale selskaper og kriminelle grupper har forsynt seg grovt av. Kommunen har offisielt 27 000 hektar skog, men ulike kilder opplyser at mellom 70 og 80 prosent har blitt utnyttet av eksterne aktører. For P`urhépechakulturen er skogen hellig, men deres ønske om å bevare skogen har ikke blitt respektert. I tillegg har Cherán vært preget av vold og kriminalitet tilknyttet narkotikahandelen i Mexico. Staten gjør lite eller ingenting med problemene. Alberto Huaroco Sharicata

Foto: Ingrid Fadnes

Nok er nok! I april 2011 sa folket stopp. Det hele begynte med en gruppe kvinner som protesterte mot, og konfronterte tømmerhoggerselskapene. Dette skulle vise seg å bli starten på en selvorganiseringsprosess. I ettertid ble det opprettet mer enn 200 barrikader med vakthold for å vise motstand mot myndighetenes politikk og for ta tilbake kontrollen over byen. Innbyggerne samlet seg i folkemøter for å diskutere og bestemme veien videre. De ønsket ikke lenger lovnader og tomme ord fra delstatsregjeringen, og kom frem til at de ville organisere et eget råd, uavhengig av statlige institusjoner. Politiske partier var ikke lenger velkomne. Plakater med politisk propaganda i forkant av valget på nasjonalt- og delstatsnivå ble fjernet, og barrikadene stengte ute personer tilknyttet politiske partier. Gatebarrikader En viktig del av prosessen er at folket arbeider sammen. I over et år har kvinner og menn, eldre som unge, stilt frivillig opp i gatebarrikader med vakthold både dag og natt. Disse gatebarrikadene blir kalt fogatas, bålplasser, og henger sammen med bålets viktige symbol for p´urhépechakulturen. Det er liten tillit til det statlige politiet, siden mange ikke kommer fra Cherán og mistenkes for å være tilknyttet den organiserte kriminaliteten. Det statlige politiet er derfor en av gruppene som ikke har sluppet gjennom barrikadene. Med bakgrunn i dette har folket etablert sitt eget alternative justissystem, hvor frivillige får opplæring og fungerer som et slags folkepoliti. Selvorganisering Etter at Cherán erklærte seg som autonom ovenfor myndighetene, har byen blitt delt opp i fire bydeler. Fra hver blir det valgt tre kandidater som sammen danner et råd som består av 12 personer. Kandidatene blir foreslått og valgt ut fra sine egenskaper. Deretter blir de med flest stemmer sittende. Valgprosessen skjer på folkemøter, og et viktig prinsipp for rådet er at de skal styre adlydende. Det vil si at de skal lytte til hva folket ønsker. Miguel Esquivel Lampos fra Cherán er frivillig i en av gatebarrikadene, og han sier at den største forskjellen fra tidligere er: «At vi kjemper for rettferdighet og autonomi. Vi har et råd hvor alle kan snakke, og vi tar kollektive avgjørelser i tråd med våre skikker og tradisjoner. Mens den meksikanske delstatsregjeringen bestemmer hva de selv vil. Her er det noe som er veldig annerledes».

30


”Jeg ser ikke en fremtid under myndighetens kontroll. Den eneste løsningen er å organisere oss, utenfor politiske partier”.

Mai 2012: folket i Cherán demonstrerer for autonomi og rettferdighet sammen med meksikanere og internasjonale. Foto: Fátima Nosano Trusler og vold En utfordring for folket som deltar i selvorganiseringsprosessen er trusselen om å bli undertrykt på grunn av sitt engasjement. Siden april 2011 har 13 blitt angrepet. Seks av dem har forsvunnet og syv er funnet drept. Alle sakene har blitt meldt fra om til statlige institusjoner, men ingen har blitt oppklart. Senest 8.juli 2012 ble to menn kidnappet og drept av personer innblandet i den organiserte kriminaliteten, men ingen har blitt tatt og straffet for handlingene.

På vei mot autonomi Innbyggerne i Cherán boikottet valget i Mexico som ble holdt 1. juli 2012. I stedet ble 12 kandidater valgt inn i det selvorganiserte rådet Consejo de Gobierno Comunal 22.januar samme år. På kort tid har folket i Cherán vist styrke og evne til å organisere seg i tråd med sine ønsker, sin kultur og tradisjon, i prosessen for å skape autonomi og selvbestemmelse. Som Alberto sier: - Jeg ser ikke en fremtid under myndighetens kontroll. Den eneste løsningen er å organisere oss, utenfor politiske partier. - Birgitte Ringstad

31


Vasskraft, arvesølvet Om engasjement, vasskraft og veiblokader. Den sjette mars 2012 er vi på kysten av Chiapas, i ein liten by som heiter Tonalá. Byen er på overflata som eit postkort-eksempel på ein liten by i Mexico. Det er så varmt at den milde brisen ikkje gir nokon avkjøling. Dei lokale held seg i skuggen eller snakkar lavmælt inne på kafear når dei ikkje syklar rolig rundt i gatene. Dette på ulike variantar av syklar som alle har fått ein rustikk patina av tidens tann. Postkortidyllen er komplett om du ser bort frå ei gruppe med utlendingar som svettar og ventar på at eit forsinka møte skal starte. Ofte har vi vorte overraska over meksikanarane sin evne til å kome tidsnok og gremma oss over våre eigne fordommer. Men dette møtet blir til «meksikansk tid». Litt etter litt fyllast lokalet opp for møtet med det Autonome Kystrådet. Denne organisasjonen er ein del av Den andre kampanjen til zapatistane. Det er kvinner, menn og ungar i vestlege klæde og meksikanske hatter som kjem på møtet. Stemninga er roleg, folk småsnakker og sitteplassane blir raskt fyllt opp. Folk byrjar å sette inn ekstra stolar og stille seg langs veggane. Stemninga som tidlegare var roleg snur raskt. Det er ikkje lenger varmen som får lufta til å dirre, men kampstemninga som gjer lufta elektrisk. Dei har fleire saker dei vil snakke med oss om, ein av dei er straum. Gnistrande engasjement Eg er kraftsosialist, så der eg satt på ein særdeles god stol i den klamme kveldsvarmen kvikna eg til. Strømsituasjonen i Mexico har mange like trekk med den vi har i Noreg. Det er auka press og interesse for å eksportere straum til naboland gjennom dei store fleirnasjonale satsingane på felles infrastruktur, som Plan Puebla Panama (PPP) og Plan Mesoamerika. Delstatane som produserer mest straum har ikkje noko dei skulle sagt i straumspørsmål. Vasskraftverk og demningar blir bygd i områder der dei ikkje er ønska av lokalbefolkninga og på land som burde vore verna. Og ikkje minst, vanlege husholdninger må betale blodprisar. Men her stoppar dei like trekka. For arbeidsmåtane til kraftlevandørene og aksjonsmåtane til grasrotorganisasjonane, er som natt og dag i forhold til i Noreg. Straummålarane i husholdnin-

32


i kapitalens hender gene i Mexico er notorisk upålitelege, og ein del av strømleverandørane også. For det er typisk at folk må betale for meir straum enn dei har brukt, og mange straummålarar er med vilje stilt til å måle meir enn det reelle forbruket. Om det blir straumbrudd på grunn av overbelasta nett blir ei husholdning valt ut som skuldebukk og får beskjed om å betale heile regninga. Ellers blir den utpeikte familien og resten av innbyggarane i området utan straum. Straumprisane er høge i Mexico, ei husholdning kan få ei straumregning på 500 pesos, som tilsvarer 220 kroner. Her snakker vi om folk som kun bruker straum til nokre lyspærer, tv og radio. Til tross for det beskjedne forbruket så ender dei opp med straumregningar på ¼ av månadslønna. Blokader No har fleire folk tatt ordet om straumproblematikken og det blir det snakk om aksjonsmetodane. Eg oppdagar at eg har flytta meg ytterst på stolen og at eg ikkje lenger legg merke til den tette lufta. I Mexico er det stor avstand mellom politikarar, den økonomiske eliten og vanlege folk. Så skal folket ha påvirkningskraft og komme gjennom til media, så må dei være konkrete og handlekraftige. På landsbygda finst det heile bygder som er i motstand til kraftleverandøranes utnytting, dei nektar å betale straumen og har eigne elektrikarar som koplar straumen og utfører vedlikehald. Kraftleverandørens folk blir fysisk nekta tilgang til desse områda. I byane derimot er det vanskelegare, men tjuvkopling og fjerning av målarar foregår der også, sjølv om det oftare får konsekvenser når folket til kraftleverandøren kjem. No nærmar møtet seg slutten, men møtelederen vil gi oss eit siste tips før vi avslutter. Han senker stemmen og sveiper blikket over forsamlinga. Det han forteller no er at vi ikkje bør planlegge å reise 29. mars. Grunnen, forteller han raskt, er at da skal det være ein nasjonal aksjon mot straumprisane i fleire stater. Veiblokader vil bli satt opp ulike plasser. No har det vorte mørkt og møtet blir avslutta etter takketalar frå begge sider. Vi går ut til bilen, trøtte etter ein lang og innhaldsrik dag, men inspirerte og oppstemte etter å ha hørt på alle dei engasjerte talarane. Ikkje minst har vi kjent på kampstemninga. - Barbro Auestad

33


På vei mot muligheten Tusenvis av migranter krysser daglig Mexico i håpe om å nå mulighetenes land USA. Mange blir utsatt for grove overgrep, men myndighetene ser ut til å unngå problemet. Meksikanske migranter Mexico har i flere tiår vært preget av store migrasjonsbølger, særlig etter at frihandelsavtalen NAFTA (North American Free Trade Agreement) med USA og Canada trådde i kraft i 1994. Avtalen førte blant annet til økt privatisering av jorda, samt prioritering av industrialisering og vekst i urbane områder. Mangel på jobbmuligheter og en politikk som bare ivaretar interessene til de rike, er noen av årsakene til fraflytning, særlig fra landsbygda. Det bor om lag 12 millioner meksikanske immigranter i USA, halvparten av dem uten dokumenter. 12 millioner utgjør 10% av alle meksikanere i hele verden. Tallene illustrerer hvilke enorme strømninger som har forflyttet seg fra Mexico til USA de siste 20 årene. Disse menneskene blir ofte glemt i de store mediene som først og fremst fokuserer på å svartmale bildet av illegale immigranter i USA. Av de som ikke ender opp på fabrikker nært byene, reiser mange for å søke lykken i USA. Selv om noen klarer å krysse grensen og finne seg en jobb, er det mange som møter store utfordringer på veien. Mange blir ranet, og det forekommer stadig drap utført av kriminelle bander eller andre desperate mennesker som øyner muligheten for lett tjente penger. Andre blir utsatt for utpressing av politi eller militæret. Risikoen for å bli tatt og deportert av meksikanske myndigheter er også stor. Grensesikkerhet I 1994, samme år som NAFTA trådde i

34

kraft, startet den amerikanske regjeringen en stor sikkerhetsmobilisering ved den meksikanske grensen. Flere grensekontrollører ble rekruttert, bruken av panser kjøretøy økte, helikoptre og varmedetektorer ble hyppigere tatt i bruk, og det ble bygd murer. Amerikanerne forutså at frihandelsavtalen ville føre til at mange meksikanere sto uten arbeid, og at det ville resultere i en migrasjonsbølge man ikke hadde sett tidligere. Derfor styrket de vaktholdet ved grensen og satte i gang et storstilt prosjekt kalt Gatekeeper for å holde arbeidsløse meksikanere ute av landet. I nyere tid har grenseovergangene blitt enda vanskeligere å krysse som følge av ytterligere sikkerhetstiltak. Dette har blant annet resultert i at mange ser seg nødt til krysse grensen i mindre gjestfrie områder, som for eksempel Arizona-ørkenen. Her står migrantene i fare for å dø av dehydrering eller utmattelse. Migrasjon - en nødvendighet for myndighetene Helt siden de store migrasjonsbølgene startet på begynnelsen av 90-tallet, har myndighetene gjort veldig lite. En kan spekulere i om mangelen på tiltak er en bevisst strategi fra elitene i USA og i Mexico som ikke ønsker å ta stilling til et problem de ikke ønsker å løse. For makteliten i sør har de voldsomme migrasjonsstrømningene betydd mindre krav om jobber og færre mennesker å forholde seg til. I tillegg er det en fordel for den meksikanske eliten å beskytte pengestrømningene som blir sendt til Mexico fra immigranter i USA. For elitene i USA, er det heller ikke fordelaktig å begrense migrasjonsstrømningene.

Landbruks-, industri- og servicesektoren er avhengig av billig arbeidskraft for å skape vekst og økt profitt. Likevel fremstilles det ofte i USA som om migranter ikke er ønsket og at strømningene må begrenses. Amerikanske, og for så vidt meksikanske politikere, er enige om at migrasjon er et økende sosialt problem. De mener det bør løses med strengere restriksjoner, kriminalisering av migranter slik de har gjort i Arizona, samt med å forsterke grensepolitiet. Den aggressive innvandringspolitikken i USA skaper et dårlig bilde av migrantene. Mediene unngår å informere om at amerikanere faktisk er avhengig av de millioner av arbeidere fra Latin-Amerika. Dobbeltmoralen i det hele er påtakelig. Sårbar gruppe Mexico har i flere tiår fungert som en passasje for migranter på vei til USA. De som ikke kommer fra Mexico, er som regel fra fattige land som Honduras, Guatemala og El Salvador. Disse må krysse to eller tre grenser og har en enda vanskeligere reise. Som følge av større utfordringer og lite kunnskap om sine egne rettigheter blir migranter fra andre land mer sårbare enn meksikanere. I Mexico finnes det kriminelle bander som har spesialisert seg på å rane migranter. Noen personer forteller at de kjenner folk som har blitt kidnappet på veien. Kidnapperne ringer ofte ofrenes familier som i mange tilfeller ender opp med å betale løsepenger. Det resulterer ikke alltid i at de løslater offeret, og konfrontasjoner med slike gjenger fører ofte til dødsfall. Myndighetene er heller ikke uten skyld


nes land når det gjelder dårlig behandling av migranter. Flere forteller om ubehagelige møter med myndighetspersoner som har presset dem for penger. I tillegg til ran og utpressing, mister mange livet i stygge ulykker på reisen. Et pust i bakken Som følge av økt migrasjon og dårlige botilbud for migranter har ulike organisasjoner opprettet hus for migranter rundt om i Mexico. Allerede på 40-tallet begynte menigheter og menneskerettighetsorganisasjoner rundt om i landet å etterlyse bedre bofasiliteter for denne sårbare gruppen. Likevel var det ikke før på 80-tallet at ideen om migranthus ble iverksatt. Siden den gang har tusenvis benyttet seg av disse lokalene som tilbyr et sted å sove, mat og rene klær. I tillegg er det et sted for å utveksle historier med andre, og ikke minst ta en pust i bakken fra en krevende reise. Majoriteten av disse husene har en pastor som ofte fungerer som samtalepartner og rådgiver. Slik får migrantene mulighet til å prate med en person som viser omtanke og forståelse – noe de sjelden opplever på reisefot.

Migranthuset San Juan Diego ble opprettet for tre år siden og har siden huset tusenvis av migranter.

En mann sitter og venter på toget som skal frakte han videre nordover. Toget i bakgrunnen er lastet med kull, og egner seg ikke for migranter.

Migranthusene er et bevis på at sosiale bevegelser og menneskerettighetsaktivister spiller en viktig rolle for tusenvis av migranter på vei mot USA. I Mexico blir denne sårbare gruppen mer og mer synlige. Som følge av den økende interessen har de begynt å få en stemme – en stemme som fortsatt er svak, men som blir høyere for hver dag som går.

- Fredrik Brogeland Laache I migranthuset San Juan Diego er det plass til 50 personer. Her ligger de tett i tett foran den lille TV-en. Alle foto: Fredrik Brogeland Laache

35


STUDENTBEVEGELSEN: 1. juli 2012 ble Enrique Peña Nieto valgt som Mexicos nye president. Peña Nieto stilte til valg for PRI, som styrte Mexico med jernhånd fra 1929 til 2000. Mange oppfattet derfor valget som et stort tilbakeslag. I løpet av 71 år ved makten banet partiet vei for frihandelsavtaler, utenlandske investeringer, nedbygging av lokale løsninger, korrupsjon, statlig represjon og undertrykkelse av minoriteter. Både i forkant av valget og i tiden etterpå, har en gruppe studenter arrangert en rekke demonstrasjoner mot partiet. Bevegelsen oppstod på universitetet Ibero Americana etter at Peña Nieto talte i

36

skolens auditorium 11. mai samme år. Da presidentkandidaten unngikk å svare for sin skyld i grove overgrep mot fredelige demonstranter i San Salvador Atenco da han var guvernør i delstaten Mexico i 2006, reagerte mange av studentene med å skjelle ham ut. Peña Nieto måtte rømme ut bakdøra og svarte senere med å beskylde studentene for å være betalt av opposisjonen. I etterkant av seansen, publiserte 131 studenter en video på Youtube der de viste frem studentbevisene sine for å motbevise påstanden. Studentbevegelsen fikk etter hvert navnet Yo Soy #132 som betyr ”jeg er nr 132”, og ble dannet for å vise solidaritet med


#YO SOY132 studentene fra Ibero Americana. Dette var begynnelse på en bevegelse som skulle vise seg å nå uante størrelser. I ukene før valget manifesterte bevegelsen sin misnøye gjennom demonstrasjoner som mobiliserte flere hundretusener. Studentene har hele veien vært tydelige på at de er en flatstrukturert bevegelse uten ledere. De skiller heller ikke mellom studenter fra offentlige og private universiteter eller høgskoler. Etter valget har bevegelsen fortsatt å mobilisere folk til motstand, og arrangerer stadig vekk demonstrasjoner. 27. juli 2012 dannet de et menneskelig gjerde rundt hovedkvarteret til Televisa, tv-kanalen de holder ansvarlig for informasjonsmanipulering i PRI og Peña Ni

Foto: Eva Fjellheim etos favør i forbindelse med valgprosessen. Til tross for protestene har valgresultatene for lengst blitt bekreftet som legitime av det meksikanske valginstituttet, og den nye presidenten innsettes formelt 1. Desember. Likevel fortsetter studenter, lærere, urfolk, homofile, industriarbeidere, bønder, feminister og andre mennesker som ikke inngår i elitens avgrensede sirkel å bruke ytringsfriheten for å kreve at de blir hørt. De skriker etter endring og demokratisk rettferdighet i et land som er på vei i motsatt retning.

- Fredrik Brogeland Laache

37


Fortellertradisjonen er sterk i Chiapas. Urfolk og andre i kamp for sine rettigheter fomidler sin historie og kamp gjennom folkefortellinger og veggmalerier. Gamle Antonios historier finnes det mange av. Vi har valgt ut dette ene for 책 gi dere en smakebit.

38

Foto: Synne Bussesund


Den gamle Antonio drømmer Antonio drømmer at jorda som han jobber på skal tilhøre han, han drømmer at svetten hans betales med rettferdighet og sannhet, han drømmer at det finnes en skole som kurerer uvitenhet og en medisin som skremmer døden, han drømmer at huset hans har lys og at bordet hans fylles opp, han drømmer at jorda hans er fri og at folket regjerer og styrer over seg selv, han drømmer at han finner en fred med seg selv og med verden. Han drømmer at han burde kjempe for å oppfylle denne drømmen, han drømmer at det må forekomme død for at det kan finnes liv. Antonio drømmer og han våkner… Nå vet han hva han må gjøre. Han ser konen sin huke seg over bålet og rote i det, mens han hører sønnen sin gråte. Antonio ser på solen som hilser mot øst, og han sliper macheten sin mens han smiler. En vind blåser og alt virvler opp, han reiser seg og går

for å møte noen andre. Noe har fortalt han at hans ønske er ønsket til mange flere. Han skal lete etter dem. Visekongen drømmer at jorda hans ødelegges av en så sterk vind at alt flyr av gårde, han drømmer at det han stjal tas fra han, han drømmer at huset hans blir rasert og at kongedømmet han regjerte faller sammen. Han drømmer og sover ikke. Visekongen går til føydalherrene, og de sier at de drømmer det samme. Visekongen slapper ikke av, og han går og snakker med legene sine. Sammen avgjør de at det skyldes indiansk heksekunst, og bestemmer at han bare med blod kan frigjøre seg fra denne forbannelsen. Dermed gir visekongen ordre om å drepe og fengsle, og han bygger flere fengsel og brakker. Men drømmen fortsetter å holde ham våken. I dette landet drømmer vi alle. Nå har øyeblikket kommet for å våkne…

39


Latin-Amerikagruppene i Norge? Solidaritetsbrigade? Latin-Amerikagruppen i Norge (LAG) er en solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre kunnskapsbasert og nyansert informasjon om utviklingen i Latin-Amerika. Hvert år sender LAG to solidaritetsbrigader til ulike land i Latin-Amerika. Hva gjør en brigade? Man reiser ut for å lære om den politiske og sosiale situasjonen i landet gjennom samarbeid med sosiale bevegelser. Brigadistene bor med vertsfamilier, møter lokalbefolkning i by og på landsbygda. Samtidig sprer brigadistene informasjon om det som foregår videre til Norge. Søk da vel! Søknadsfrist hver 1. november og 1. mai.

40

Profile for Elise Hammari

Grasrotkamp i Mexico  

Mexico er mer enn narkokrig og tequila! Les om zapatistbevegelsen i Chiapas, meksikanske studenter i opprør, gruvedrift, militarisering, mig...

Grasrotkamp i Mexico  

Mexico er mer enn narkokrig og tequila! Les om zapatistbevegelsen i Chiapas, meksikanske studenter i opprør, gruvedrift, militarisering, mig...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded