KOMMENTAR
ØNSKEBYEN Det nærmer seg jul, og tiden er inne for å sette opp en ønskeliste.
Og er det noe jeg ønsker meg til jul, og som jeg drømte om i fjor på disse tider, er det at noe skal skje, at Bergen skal begynne å bygge by på ordentlig. Da vi våknet fra drømmeriet etter fjorårets konferanse, begynte sakte men sikkert byutviklingstoget i Bergen å bevege på seg. Første stopp var å få vedtatt flytting av havnen i Byrådet. Neste stopp var bystyrevedtak, som kom i juni. Og ikke bare vedtok politikerne flytting av havnen – de har jammen meg funnet en tomt til den også! Og ikke bare det – Bergen Kommune er nå i full gang med å overdra alle havneeiendommene fra Bergen og Omland Havnevesen til et flunkende nytt aksjeselskap. Vedtak i alle eierkommuner forventes i løpet av høsten, og da bør det meste av politiske og juridiske hinder være ryddet av veien. I tillegg til dette, har Bergen Kommune for første gang siden vedtaket om Bybanen på 90-tallet, vedtatt et ambisiøst og fremtidsrettet strategisk plankart for byen. Byen skal fortettes rundt Bybanestoppene, og godt er det. For fortettingen kommer, snart til et sted nær deg. Utsikten din kommer til å forsvinne, eplehagen til naboen forvandles til leilighetsbygg og plutselig er ikke tomten din på ytre-øvre-mørkeste-ingenmannsland like mye verdt fordi unge mennesker heller drømmer om å bo i byen. Naboer kommer til å klage, statens paragrafryttere og byråkrater kommer til å steile og stormen kommer til å bli perfekt. Selvsagt – det skulle da bare mangle. For hvem har sagt at det skal være enkelt å bygge by? Er det virkelig noen som tror at de beste byene vi har på kloden har oppstått uten konflikt? Er det noen som tror at Haussmans Paris ville oppstått uten å knuse noen eiendommer, noen nabolag og noen
056
drømmer? Hvem ville vel ønsket å dra til Istanbul for å se på forsteder og suburbia? Hvilken ambisiøs norsk kunstner, musiker eller forretningskvinne ville vel noensinne satt New York på listen over verdens feteste byer hvis ikke noen en gang i tiden sørget for å legge en grunnleggende, tett og kompakt bystruktur? Skal Bergen vinne bykampen, må slike grep til. Og da må vi tenke at alle parter skal bli behandlet rettferdig. Da må for en gangs skyld Byen få hevde sin rett, og ikke bare utviklerne som ønsker seg lengst mulig bort til et hjørne av kommunen hvor akkurat de sitter på X antall tusen mål med tomteland. Uten kollektivforbindelser. Uten en sentrumsstruktur og uten et folkeliv. Byens attraktivitet måles ikke i hvor mange grissgrendte utbygginger vi har. Den måles i kvalitet i byrom, arkitektur og tilgjengelige arealer for bolig og næring tett på kollektivknutepunkt. Vi søker alle etter «flokken». Vi vil være der andre er. Og da må vi sørge for at byen tilrettelegger for dette. Og endelig – etter mange års ørkenvandring, ser det ut til at Bergen også omsider skal gå i denne retningen. Drømmene mine fra i fjor er nå langt på vei til å bli virkelighet. Takket være dyktige og handlekraftige politikere og administrasjon. MAD og Asplan Viak vant plan- og designkonkurransen for utvikling av bl.a. Møhlenpriskaien. Her kan vi få til 15-20.000 spennende kvadratmeter med bolig, næring og sjøpromenade. Jeg ønsker meg at det nyopprettede aksjeselskapet får luft under vingene og sørger for å få eiendommene i markedet snarest mulig. Om ikke annet, ønsker jeg meg å få en reguleringsprosess i gang, slik at transformasjonen av havnen kan begynne. Deretter, ønsker jeg meg at vi får fart på transformasjonen av Mindemyren. Alt
N°11 2016 |
estate vest
ligger til rette der nå. Bybanen skal bygges, Tine meierier og NRK skal flytte. Og vi tegner over 20.000 meter bolig for BOB på NRK-tomten. Men fortsatt gjenstår en rekke uløste dilemma: Støyberegningene som ligger til grunn for områdeplanen for Minde har ikke tatt høyde for at Bybanen (som lager lite støy) skal gå igjennom området. Ei heller tar de hensyn til en forventet redusert biltrafikk igjennom området som følge av etableringen av Bybanen. Dette kan få den effekt at boligene langs Kanalveien bygges med svalganger ut mot det som skal bli Mindes nye paradegate. Og det er kulturminner i området – som må behandles på et strategisk nivå. Hvordan kan man sørge for at kulturminnene på Minde blir et aktivum uten at man behøver å sette en glassklokke over? Alt dette må utfordres og løftes opp på et strategisk nivå for å sikre gode prosesser på Minde. Så gjenstår det å se om jeg har vært snill – også i år. For om 2017 blir like begivenhetsrikt som 2016, kommer jeg til å begynne å tro at julenissen er fra Bergen!
Lars C. Pedersen, MAD