Page 22

radikalisering av bønnelivet Dette uttrykkelige og i Kirken unike kall til kontemplasjon og mystikk innebærer en radikalisering av de tre nødvendige midlene som Leo XIII nevner i sitt brev, nemlig stillhet, ensomhet og forsakelse. Det holder ikke med en viss ytre stillhet. Hvis man ikke lærer seg å styre sine tanker, tøyle fantasien og leve i hellig glemsel, blir vår såkalte kontemplative bønn ingenting annet enn en salig – eller snarere usalig – drøm. Å lytte til den «skjøre stillhet» (1 Kong 19,12) i profeten Elias etterfølgelse, er en umulighet hvis den indre larmen stadig overdøver denne «stille musikken» (AS 15). «Det er ikke mulig at denne Guds høyeste visdom og dette hans mest opphøyede språk, som kontemplasjonen er, kan mottas i noe annet enn i en ånd som er bragt til stillhet og har fjernet seg fra den diskursive tenkningen og dens liv» (LK III,37). Det samme kan sies om ensomheten. I den grad bønnen fordypes og blir mer kontemplativ, pleier også lengselen etter ensomhet å vokse. Solus (sola) cum Solo er et elsket ord i den mystiske tradisjonen. Man vil være alene med den Elskede, totalt disponibel for ham. Alle som rammes av stor kjærlighet kjenner seg igjen i strofe 35 i Åndelig sang, der Johannes av Korset besynger den salige ensomhet som tillater de forelskede å være sammen uforstyrret: I ensomhet levde den, i ensomhet bygget den sitt rede, i ensomhet leder dens Elskede den alene, også han ble i ensomhet såret av kjærlighet. 22

«Gjem deg ved bekken Kerit», Wilfrid Stinissen  
«Gjem deg ved bekken Kerit», Wilfrid Stinissen  

En bok om det indre liv i (klosterordenen) Karmel. En bok med åndelig veiledning – og gave til mennesker utenfor klosteret – fra den store k...

Advertisement