Page 17

selv og slik gi plass for Gud. Riktignok er det slik at ikke alle får drikke like mye av det levende vann. «Av denne mektige kilden», skriver Teresa i Fullkommenhetens vei, «springer jo mange strømmer frem, noen store, andre små. I blant er det helt ubetydelige vannårer for barn, det vil si for nybegynnere. Dette er nok for dem, og synet av store vannmasser kunne forskrekke dem. Derfor, søstre, ikke frykt at dere skal dø av tørst på denne veien, aldri skal vederkvegelsens vann mangle i den grad at tørsten blir uutholdelig» (20,2). Både Teresa og Johannes oppfordrer oss til å gjøre alt vi kan for å forberede oss på kontemplasjonens gave. Det skal ikke være vår feil om vi ikke blir «kontemplative». Kontemplasjon er noe stort. Det betyr at Gud selv overtar arbeidet, at utviklingen fordypes kvalitativt og forseres betydelig. Nå er det ikke lenger vi selv som går, men vi bæres av Gud. Det er ikke våre små skritt som bestemmer fremdriften, men vi føres fremover i Guds egen takt. Den frigjorthet fra og innsikt i verdens «fåfengthet» som er frukten av hvilens og foreningens bønn, er noe helt annet enn det vi selv kan avstedkomme gjennom aktive forsakelser. Etter en kort stund av foreningens bønn trår man «hele verden under fot» (Liv 4,7; 17,5).

vi behøver både teresa og johannes To fallgruver i bønnelivet som må unngås: 1 Man

kan være altfor aktiv, altfor opptatt av å «fylle» bønnen. Når man opplever tørke, griper man til en bok, 17

«Gjem deg ved bekken Kerit», Wilfrid Stinissen  

En bok om det indre liv i (klosterordenen) Karmel. En bok med åndelig veiledning – og gave til mennesker utenfor klosteret – fra den store k...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you