Page 8

150 år

Arbeidet mot fangst av levende isbjørn En tragisk utnyttelse av isbjørn utspilte seg på 50-tallet i Norge. Dyrebeskyttelsen tok sterk avstand fra fangsten som involverte å sende isbjørnunger til dyrehager i utlandet. Tekst Linda Rognli Faksimile «Dyrenes Ven» 1953

«D

e norske fangstmetodene i Ishavet har i en lang årrekke både her hjemme og i andre land vakt en for vårt land lite smigrende oppmerksomhet. Dette gjelder både selfangsten og ikke minst fangsten av levende isbjørnunger, og det har med rette vært spurt: Er det siviliserte mennesker verdig å drive slik fangst?» Dette står å lese i «Dyrenes Ven» utgave 9, 1953. Tidskriftet kom ut en gang hver måned, og ble utgitt første gang i april 1897 av det som den gang het «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Christiania» senere ble ble organisasjonens navn «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse». I dag kjenner du organisasjonen som Dyrebeskyttelsen Norge. Foreningen ble stiftet i 1859 og feirer altså 150 år i 2009. Fangsten av isbjørnunger var svært omstridt og Foreningen til Dyrenes Beskyttelse påpekte at i strid med dyrevernloven ble dyrene utsatt for «unødig lidelse» både under fangsten, transporten og senere i dyreparkene. Det ble også stilt store spørsmålstegn ved om inntektene som enkelte fangstfolk fikk fra dette arbeidet var av så betydelig omfang at det hadde nasjonaløkomomisk betydning for landet.

Hjerteskjærende hendelser I Dyrenes Ven beskrives også flere hendelser som vakte både harme og kritikk fra publikum og organisasjonen. Fangsten foregikk ved at mødrene til isbjørnungene ble skutt og ble ungene fanget levende. I

8

Tromsø ankom en del isbjørnunger hvorav flere hadde blitt transportert under svært primitive forhold. Mange hadde blitt bundet fast på skutene da det ikke fantes ordentlige transportkasser. Isbjørnungene ble så brakt i land i Tromsø hvor de i flere uker ble stående på brygga før de ble transportert videre ut i verden. Med Fiskeridepartementets velsignelse fortsatte også transporten av levende isbjørnunger til utlandet helt ut på 60-tallet. Til tross for uttallige protester fra Dyrebeskyttelsen ble flere isbjørnunger fløyet ut fra Fornebu til USA. I det norsk og russiske Arktis er det i dag forbudt å jakte på isbjørn.

Hvalfangst Også fangst av andre sjøpattedyr opptok organisasjonen på 60- og 70-tallet. I et møte med Fiskeridepartementet 22. oktober 1971 ble både selfangst og hvalfangst debattert. Tilstede var også en engelsk veterinær, Colin Platt, som var field officer i International Society for the Protection of Animals. Han hadde deltatt i den norske selfangsten som observatør. Det var enighet om at selfangsten måtte gjøres mer human. Fra dyrevernhold tok man også

opp spørsmålet om å bedre hvalfangstmetodene. I pressen hadde det flere ganger fremkommet at hvalen ofte ble utsatt for store og langvarige lidelser. Andre saker som var aktuelle og som ble satt på dagsorden av organisasjonen var jakt, dyrs miljø, fredning av rovfugler, halekupering og at dyrelivet i arktiske strøk var truet av oljeutslipp. I de neste utgavene av Dyrenes Forsvarer vil vi kikke mer i våre arkiver og by på ulike dyrevernsaker som har vært aktuelle i organisasjonens 150 årige historie.

DYRENES FORSVARER 3/09

DF_3-09.indd 8

09-09-09 09:40:13

DF3-09_web  

med en gigant Dyrebeskyttelsen Norge HELSE: DEBATT OM VETERINÆRVAKT side 26 «Flippertreneren» SJIMPANSER KJEMPER FOR LIVET FISK OG FØLELSER...

Advertisement