Page 1

Kapittel tjueåtte

Et Siste Møte

Dagen flyr, du ser hur allt I mörkret dör, det blir rått och kallt Var inte rädd, kom nära mig Mitt varma blod ska värma dig

-Magiska Sekunder; Sarek


De kom fram til skogen med vissheten om at det fortsatt var et stykke igjen da det var skumring. Det begynte å småregne. Dessuten måtte de opp en bakke som slynget seg rundt An Muronion. De bestemte seg derfor for å stoppe den kvelden og vente på morgendagen før de skiltes. Så mens de andre tente et bål av vått tre ved hjelp av enkel magi, satte hun seg under en spesiell svart stein som brettet seg ut som et tak over hodet hennes. Der ble hun sittende og smugstirre på Leshaq som satt på en våt stubbe. Det svarte håret hans ble vått og regndråpene glinset. Og så, når hun knep seg selv i å stirre på ham for hundrede gang, reiste hun seg brått opp og forsvant inn i skogen med øynene hans i ryggen. Etter å ha ramlet rundt i regnet en stund var det offisielt. Hun hadde gått seg vill. Det var mørkt og skummelt. Hun skvatt av hver lyd. En skygge i lyset fra månen. Hun snudde seg fort. Så den igjen. Blikket løp i sirkler mens hun prøvde å følge med på den. Hun tente staven da hun oppdaget hvor mørkt det virkelig var. Var det – Nei! Det var ikke mulig. Hun løp gjennom skogen. ”Pas! Pasamir!” ropte hun. Han snudde seg forvirret. Smilte da han så henne. Han sto med åpne armer, skinnende øyne, smilte det varme smilet og lo da hun kastet seg om halsen hans. ”Hva gjør du her?” nesten hvisket han. ”Drar hjem,” mumlet hun. ”Jeg har savnet deg!” ”Jeg har savnet deg og…” Han slapp henne. Marica presterte et smil. Pasamir ga henne et vennlig klapp på skuldra. Jeg må si det, tenkte hun. Jeg må fortelle Pas hvem jeg virkelig er, og jeg må gjøre det i kveld… Til helvete med det. ”Noen ganger tror jeg at jeg bare er en forbipasserende…” mumlet hun borte i tankene sine. Hun tenkte ikke over at han hørte det. Hvordan han ville oppfatte det. Hun bare sa det og ventet med et bortkommet blikk. ”Anìron! Hva vil du jeg skal gjøre?!” spurte han og sendte henne et du-er-håpløs blikk. ”Gå en tur sammen med meg!” svarte hun idiotisk. De begynte å gå innover i skogen. I stillhet. Herregud! ”Hva gjør du her?” spurte hun desperat etter et tema å snakke om. Han sukket ”De andre mennene sitter oppe i leiren og synger stille sørgesanger. Det er for deprimerende,” begynte han. ”Men hvorfor?” ”En stakkar ble skutt ned av speidere fra Aclishma. Bra mann. Kunne blitt noe stort. De sitter der oppe og gråter alle sammen. Alle vennene hans. De han stolte på i livet sitt…”


”Og hvorfor er ikke du der? Synes ikke du det er trist?” kom det. Skarpt som fra en politiker i debatt. Han svelget. ”Enda en ting jeg har blitt lært opp til siden jeg ble født. Å ikke vise følelser. Selvfølgelig er det forferdelig, men…” ”Dette er din måte å takle det på. Du blir kald!” ”Noe sånt. Jeg har sett det skje for mange ganger.” De forsatte. Han føltes uvirkelig… Som om han ikke var der, som han var et spøkelse i fantasien hennes. Herregud! ”Så, fortell om Mirage! Jeg har aldri virkelig fått vite noe om det, det virker som om alt er borte!” Hun var altså så desperat etter noe å snakke om! ”Grunnen er at det finnes to veier inn til Mirage for vanlige folk. Den ene porten er på østsiden, ved Cideria og den andre er på vest siden oppe ved Júvel. Der er problemet å komme inn i Júvel. Folk som kommer inn forteller fantastiske historier om hva de har sett og opplevd – ingen tror dem. Alt er for vanskelig til å forstå før du ser det selv! For fantastisk! Det er det det er! Fantastisk.” ”Men fortell, Pas! Og hva er dette med leoparder?” Han lo. ”En dag finner du det ut. Mirage er et lukket land, folk vet ikke mye.” ”Derfor må du fortelle! Det eneste nå er fantasien min. Og den forteller meg ikke mye!” ”Nå er jeg spent!” ”Vel, du lever i et stort fantastisk isslott, sammen med din søte søster og krigerske bror som du ikke prater med. Alle jentene i Mirage sikler etter deg, du bryr deg egentlig ikke, men alle elsker deg. Og så er det Silva: Middelaldrende hardt menneske, som ifølge Rigel er blendende vakker. Alt annet – svart, men jeg ser for meg sølvskoger og leoparder!” ”Du har bra fantasi. Men seriøst – leoparder – spør Rigel! Si at jeg har sagt det, vil du?” ”Vær så snill, Pas. Rigel sier aldri noe!” De så på hverandre i mørket. Han ristet på hodet. ”Rigel…” ”Takk, forlat meg uvitende som vanlig, jeg forventer jo ikke noe annet, så…” Hun snudde om for å gå. ”Anìron…” sa han oppgitt. ”Du er så dum!” ”Det er du og,” lo hun og spant rundt. ”En gang, jeg viser deg det en gang,” sa han mer seriøs enn normalt. ”Senere får du komme til Mirage… Følg med,” mumlet han og la en pil på buestrengen. ”Ikke se på pila. Ikke tenk på den. Vent.” Han tok sikte og slapp. Hun konsentrerte seg ikke om å se på pila. Hun hørte et par fugler lette og noe som gikk i bakken. Det var akkurat da hun så det. I under ti sekunder. Rett ved siden av Pasamir var det en skinnende leopard. Den strøk seg trøstende mot beina hans.


Den var nydelig. Og øynene beveget seg et øyeblikk mot henne før hele leoparden forsvant og Marica brøt ut av transen. Prinsen hadde allerede begynt å gå mot treet. ”Hva var det?” ”Meg,” svarte han. ”Hæ?!” De kom frem til det høye furutreet. Pasamir bøyde seg ned og plukket opp et ekorn etter halen. ”Stakkars liten,” mumlet han trist og trakk pila ut av gnageren. ”Denne stakkaren måtte ofre livet for din nysgjerrighet.” ”Nå får du meg bare til å føle meg som en morder igjen,” mumlet hun. Han ristet på hodet. Hun grøsset idet hun oppdaget hvor våt og kald hun var. ”Kom nå, de kommer til å begynne å lete etter deg!” ”Men…” ”Jeg forklarer senere!” Det var plagsomt. Når han endelig gikk med på å forklare for henne er alt han gjøre å drepe et ekorn?! Herregud! Pasamir, du har gjort det igjen! ropte hun innvendig, mens han dyttet henne foran seg (Antageligvis i riktig retning) vekk fra treet. Hun snublet ut mellom noen steiner. ”Marica!” utbrøt Securo. ”Det var like før Rigel gikk for å lete etter deg!” Han kom seg opp og begynte fort å gå mot henne. ”Og du har med deg…” Hun snudde om og så prinsen snike seg mellom steinene etter henne. ”Pasamir,” sukket Secundus. Prinsen ignorerte Secundus’ håpløse forsøk på å fortelle ham at det var unødvendig å dukke opp og slo seg ned ved bålet. Marica satte seg ned ved siden av ham. ”Jeg vet det jo, men må vel spørre,” sukket Secundus igjen. ”Hva gjør du her nede nå?!” Og Marica hørte igjen historien om den skutte soldaten og mens de satt der kom Rigel og Leshaq fra hvor enn de hadde hvert. Securo satte seg et stykke fra dem. Da mennene var ferdig med å utveksle ord om soldaten vekslet Marica blikk med Securo. Han så skremt ut. Hun skakket på hodet. Og så på Pasamir. Vær så snill – ikke døm ham… tenkte hun og lo nesten ved tanken. ”Pas,” sa hun forsiktig. ”Du må hilse på Securo, fra Aclishma…” Hun lente seg bakover så prinsen kunne se det stive ansiktet. Det så perfekt ut i skyggene fra de dansende flammene. Hun lukket øynene og tenkte på noen andre som til tider så ganske perfekt ut – Chris… Han var en av de få grunnene til å dra tilbake til Lindoduela og hun tenkte aldri på ham. Aldri. Dårlig samvittighet skylte gjennom årene hennes. Frosset blodet og fikk henne til å bite tennene sammen.


Hun åpnet øynene igjen. Scenen var uforandret. Det lette regnet gjorde fortsatt alt sakte gjennomvått. Vinden rev fortsatt lett i håret hennes og det var fortsatt en ukjent spenning i luften. ”En liten spion, er du?” ”Nei, Deres Maj…” var alt Securo fikk stotret frem. Nå så han oppriktig skremt ut. Stakkars Securo, han visste ikke halvparten. Han trodde ikke halvparten av det han visste. Dumme gutt. men han ville vel lære. Pasamir smilte. ”Bra!” Så rakte han frem en hånd som Securo nølende grep. ”Åh, Sec… Ikke la han skremme deg, han har det bare gøy!” ”Det stemmer,” bekreftet Pasamir. ”En venn av Anìron er en venn av meg – for det meste…” Hun så på ham med mistenksomme blå øyne. Hva var det han visste nå? Samme kunne det være. Securo så ut som han slappet av – på en måte. Han ble sittende ganske nærme og småprate en stund før Rigel kom og hvisket ham noe som fikk ham til å reise seg opp og følge gudfaren hennes av gårde. ”For det meste…” gjentok Marica dystert og satte opp en spørrende mine. ”Og det skal bety?” ”Du mumlet i søvne,” sa han. Da minen ikke forsvant, forsatte han. ”Dylan Serpens.” ”Og? Han går på skolen min, han er den største, mest idiotiske… Jeg hater…” ”Dylan, redd meg! Ja, det høres jo veldig…?!” Faen! Det var noe som hadde begynt å dukke opp den siste tiden. Mareritt fra natten de ødela De Tre Søstres Dagbok. Det kunne bli vanskelig å forklare. ”Jeg…” Hun ante ikke hva hun skulle si. Hun beit seg i leppa og la hodet i hendene. ”Unnskyld…” mumlet hun og ville helst slippe å tenke på den plagsomme guttungen fra England. Han la en hånd på armen hennes. Berøringen trakk henne tilbake til virkeligheten. Hun møtte blikket hans. Det studerte henne noen sekunder før han sa: ”Jeg dømmer deg ikke etter vennene dine, Anìron. Jeg dømmer deg etter det jeg ser.” ”Han er ikke vennen min,” forsatte hun gjennom sammenbitte tenner. ”Ikke nå lenger. Jeg trodde han var det, men…” ”Og det er grunnen til at ingen liker Serpens,” nesten hvisket han, trøstende. Hun ble sittende og stirre målløst ut i regnet. Hun trakk knærne opp til brystet og la armene rundt for å varme seg. Hun skalv som pokker. Ikke fordi det var så kaldt, men alt det som skjedde tok fryktelig på henne.


”Slapp litt av,” mumlet han og la armen om henne så hun kunne få i seg litt varme. Det hjalp noe veldig å være tett inntil den varme kroppen. Der et vanlig menneske hadde kroppstemperatur 37, måtte han ha sikkert 39 – men det var godt. ”Hva var det?” spurte hun med lav hes stemme og minnet om sølvleoparden sto klart foran henne. ”En Crandidus.” ”Som er?” ”Følger du ikke med på skolen?” lo han. ”Det er sjelen til et menneske, på utsiden av kroppen.” ”Som betyr at siden din sjel tar form i en leopard, er du som en stor katt. Et sjelebilde, den speiler deg! Du har klør du kan trekke inn – du er ikke alltid farlig. Og du er tilpassningsdyktig! En stor katt… Jaja, Pas,” smilte hun. ”Du vil forstå det hvis du noen gang drar til Mirage,” brøt han inn. En ny dose stillhet. Kroppen var ikke lenger kald, hun skalv ikke. ”Men hvordan skjedde det?” nesten hvisket hun. ”Vi er utenfor Mirage… Vi er utenfor… Alt…” Minnene størmmet plutselig tilbake til henne. De hadde sveipet innom det på skolen. Mirage var det eneste landet der det forekom. De kalte det Crandidusboblen. Også var det historien til Albinus – historien om reisen langs Mirage sine østlige grenser. Han hadde fortalt om Pasamir og en diger leopard. Alt stemte. ”Var det fordi du drepte?” undret hun. Han ristet på hodet. ”Jeg like ikke å drepe folk, eller skade dem, spesielt ikke uskyldige. Det vil si – alle menn som er i krigen fordi de må, de som ikke vil. Hvis du noen gang ser øynene deres… De skjelver, de aner ikke hva de skal gjøre! Det er håpløst! Jeg lærte en gang å kjenne smerten til fienden. Det vil si; Tenke som dem, leve som dem, sette meg inn i deres situasjon – Det var en leksjon for meg og Regalis etter en lang diskusjon – den har ligget i hodet mitt i årevis. Sjelen din vil vise seg for deg i desperate situasjoner. Utenfor Mirage, ingen har kontroll over det., men det går an å trene det opp. Derfor kan min vises i mindre desperate situasjoner. Jeg drepte et ekorn… Jeg liker ikke å drepe, men får ikke større sammenbrudd på grunn av gnagere,” smilte han. ”Som sagt, med litt trening går det meste.” ”Du sa at du ikke ville drepe uskyldige… Du har sagt at du ikke rører kvinner og barn. Jeg har bare et problem med alt sammen og det er ditt evige og brennenede hat til Magia familien! Hvordan kan du i det hele tatt tenke på å ta livet hennes?!” Det ble helt stille. ”Vet du hva som skjedde?”


”Rigel fortalte det. Det om Malenia… Jeg er så lei meg, det var en forferdelig hendelse. Men likevel!” ”Hvor mange liv tror du hun har tatt?!” Hun følte det. Litt etter litt mistet han den dype, indre kontrollen. Hun rippet opp i gamle, glemte arr og visste det. Det gjorde vondt for begge. ”Hva om det ikke er noen, ville du spurt henne? Ville du trodd henne om hun sa at hun var ren?!” Ikke noe svar.”Hun har ikke gjort deg noe, hun kan være en uskyldig! ”Du snakker med stor visdom, lille venn,” svarte han og trakk henne tettere inn til seg. ”Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fryse dette bildet,” mumlet hun etter en stund og angret nesten i samme øyeblikk som hun sa det høyt. Det kunne misforstås… Han smilte varmt. ”Hvorfor?” Fordi du behandler meg som et menneske i stedet for en morder. Fordi jeg er langt utenfor skoleområdet og vekk fra alle idiotene fra Midtskillet. Fordi jeg føler meg trygg sammen med deg. Fordi ingen tenker på krigen… ”Fordi… Det er perfekt. Ingen krig, ingen død, ingen mordere! Jeg er langt vekk fra problemene mine, jeg er langt vekk fra livet mitt. Det er et nytt eventyr – uten noe som holder meg tilbake! I akkurat dette øyeblikket trenger jeg ikke dra hjem igjen. Fryser jeg det trenger jeg aldri å møte virkeligheten som venter meg om bare noen dager.” ”Jeg er enig med deg. Ingen smerte eller død. Akkurat det øyeblikket var perfekt.” De så ut i lufta. ”Når vil det ta slutt?” ”Jeg vet ikke… Jeg skjønner faktisk ikke hva de driver med. Copernica har roet alt, men de små gruppene med svartkledde som rir fra havnene enda lengre vest forsetter å smyge seg inn i Mirage. Senest i går fikk jeg beskjed om at enda en av byene i sør sto i flammer. Aclishma fører en hær denne veien, det vet jeg. Den kommer til å være her om 5 dager i følge Secundus, planen er å avskjære dem. Også er det Piczento som plutselig har et par hundre menn løpende rundt i Abazar, inkludert Alferd! Vi vet faktisk ikke mye. Det henger ikke sammen. Disse små gruppene har begynt å angripe oftere og oftere og når du tenker på vaktholdet inn til Mirage skulle du ikke tro det var mulig for dem å slippe inn. Alle blir sjekket, men de brenner ned. Det rare er at alt de brenner er de små landsbyene i sør! Det er galskap! De gjør ingen skikklig jobb. De prøver ikke skjule seg selv eller likene de etterlater når de dreper uskyldige forbipasserende. De skriker utallige ting ingen klarer å snappe opp.


Som sagt, de er glad i å drepe, men tør aldri sloss. De stikker av! Om jeg får tak i de… Du kan vel si at det er en grunn til at Regalis ikke er her... Om han får tak i dem kommer de til å møte noe mye verre enn døden, tro meg! Ingen får brenne og drepe i hans land og i hvertfall ikke uten mål og mening!” Hun lo. Pasamir likte kanskje ikke broren og han hørtes ikke ut som noen trivlig person heller, men hun var nysgjerrig. Enda en grunn til å besøke Mirage. ”Jeg kunne snakket med deg i hele natt vet du,” sa prinsen og smilte. ”Og det hadde jeg satt pris på,” mumlet hun og lukket øynene. ”Jeg også, men det ser ut som noen andre vil prate med oss.” Hun så opp og fikk øye på Secundus som kom gående mot dem. Han sa ikke noe, men satte seg ned rett ovenfor dem. Han ristet på hodet, trakk pusten og slapp den. ”Hva i helvete gjør du her?!” Spurte han plutselig. ”Det har jeg allerede fortalt deg,” svarte Pasamir. ”Men hvorfor her? Du visste at vi ville dukke opp i dag.” ”Nei og absolutt ikke med henne.” Det var visst en del av samtalen hun ikke hadde fått med seg. ”Det har jeg vanskelig for å tro, beklager å skuffe deg!” ”Hva er det du vil frem til?” ”Hvorfor gjør du dette mot henne?!” Hun fulgte nøye med og ekslpoderte innvendig. ”Jeg sitter faktisk her!” freste hun. De ignorerte henne. Pasamir sa ingenting. Han ristet på hodet. ”Tenkt over at hun også har følelser?” De kunne ikke snakke om henne. Det var ikke mulig. Hva var det som fikk Secundus til og mer eller mindre kjefte på prins Pasamir, det var et mysterium for henne. ”Din feil,” åpenbarte prinsen. Secundus sukket og skjønte at kampen var tapt. Plutselig dukket alle de andre opp, som om de hadde vært der hele tiden. Securo sendte Marica et blikk hun ikke kunne tyde. Det var en smule advarende, men fortsatt umulig å plassere. ”Hva er det?” spurte hun og trakk på skuldrene. Et nytt blikk. Det var ikke mulig! ”Ja?” ”Kom,” sa han hardt. Det var en kommando. ”Men hvorfor? Jeg har også reist lenge Securo, jeg trenger å hvile!” svarte hun bare for å plage ham. ”Kom,” gjenntokk han. Marica reiste seg. ”Ikke forsivnn,” hvisket hun til prinsen.


”Nei, aldri,” sa han sarkastisk. Hun fulgte Securo inn mellom trærne. Han gikk langt, langt. Etter en alt for lang stund i stillhet snakket hun. ”Du er redd for ham,” sa hun. ”Er det ikke det han vil?” ”Det er ikke sånn det fungerer i vesten. Freaker det deg fullstendig ut av å faktisk møte ham? Han er et menneske, Securo. Han vil ikke straffe deg for opphavet ditt, han straffer deg for handlingene dine og enda viktigere; Han er god!” ”Mennesker er ikke alltid hva de utgir seg for å være, det vet vel du Magia!” ”Hva er galt med deg? Har du sett hvordan han behandler folkene sine, Rigel, meg?” ”Jeg har sett alt…” ”Kjære deg, kan du ikke bare innse en ting: Du tok feil! Dere tok feil alle sammen! Han er god, han er altfor perfekt! Ja! Men vær så snill!” ”Vær så snill hva?” ”Ikke døm ham! Han dømmer ikke deg og hvis du er redd… Sier du ikke snakk til meg, da snakker han ikke til deg, jeg lover Sec’, jeg lover.” De ble stille, forsatte å gå. ”Hva var det egentlig du ville?” Han svarte ikke, eller kanskje han gjorde det? Det ville han nok aldri si. Uten å se på henne og uten å stoppe spurte han: ”Er det noe mer mellom dere?” ”Hvem?” ”Deg og Prince Charming!” ”Meg og Pas? Nei! Hvorfor tror du det?!” ”Noe jeg overhørte da du satt og koste deg i armkroken hans,” sa Securo en smule mer ertende. ”Jeg var kald!” forsvarte hun seg. ”Dessuten er han for gammel for meg, eller det ville i allefall min kjære mor fortalt meg,” lo hun. ”Jeg lever etter prinsippet at kjærlighet ikke har noen alder.” ”Du beviser virkelig at du er Midtskillet-jente med å si det! Mundus fungerer ikke på den måten vet du. Alt handler om rank og sosialeposisjoner.” ”Dessverre! Og når vi snakker om det: Barn av mordere – prins! Eh… Nei.” ”Er du sikker på at det ikke er noe der?” ”Ja, helt og fullt, 100 prosent sikker,” sukket hun. De snudde. Vandret tilbake. De satt oppe lenge. Sirkelen rundt bålet ble mindre og mindre ettersom kulden ble sterkere. Secundus, Pasamir, Marica, Securo, Rigel, Cornell, Ramirus og Leshaq. En underlig


sirkel med vidt forskjellige mennesker med totalt forskjellige bakgrunner og meninger om livet. Men det kom en tid der de måtte legge seg og det var et sting i magen at de skulle splitte opp morgenen etter. Hun sovnet mens hun ergret seg over at prinsen ikke ville fortelle mer enn han hadde gjort om Mirage. Hun var oppe tidlig. Før de fleste faktisk. Bare Leshaq og Pasamir var våkne, men det varte selvfølgelig ikke lenge. Snart var alle oppe og studerte den mørke himmelen som var fyllt med skyer. De kom seg av gårde og i samme øyeblikk som de steg på hestene kom det dryppende regnet. Pasamir ledet dem lett gjennom skogen på Pan. De småpratet, lo, prøvde og ikke bli for alvorlige. Marica kjedet seg og da de kom til den uendelig lange bakken klarte hun ikke holde seg; ”Hvor langt er det igjen?” spurte hun. Regnet slo hardere. ”Langt,” ropte Rigel. Hun sukket, det var det hun trodde. De kom til toppen og leide hestene gjennom et kjempesmalt pass. Marica så undrende, nesten trollbunet på Pasamir og Pan. Forholdet mellom hest og rytter lignet på det nære og forståelsesfulle forholdet brødre kunne ha. Da de kom ut på andre siden regnet det enda mer. Utrolig! De hadde ridd hele dagen og ryggen gjorde vondt. De forsatte rett inn i tjukkeste skogen og noen minutter var det helt svart. Den skumle biten. Da de kom frem igjen åpnet en stor plass seg foran dem og bak der en hel liten landsby. Bedre oppbygd enn den forrige, hun skjønte nå enda bedre hvor tilpassningsdyktige Miragerene var, men det var ikke mye å se i regnet. Mens de tjoret hestene kom tordenværet. Den lille byen av telt og små trehus svaiet i vinden. Hestene vrinsket og skvatt. Et lyn flærret himmelen. ”Helvetes vær,” mumlet Ramirus irritert og prøvde å roe ned hesten sin. Pan sto helt stille ved siden av Pasamir. Det eneste hesten gjorde var å bevege litt på ørene. Jeg skulle ønske han kunne forstå, tenkte hun og snudde seg. De andre var allerede i gang med å pakke ut alt de hadde stjålet i El Khazim. Rigel og Securo satt og så blindt utover fra hesteryggene. ”Bli i natt,” sa prinsens stemme bak henne. Hun snudde seg igjen. ”Det er bortkastet tid for dere å prøve å finne veien ut fra dette stedet om dere ikke kjenner den, dere ender opp bare tjue minutter herifra! Bli i natt og ikke risiker livene deres for å komme noen timer før hjem. Det er ikke verdt det om speidere fra Aclishma finner dere!” ”Du har rett, Pas. Vi blir,” sa Rigel. ”Takk, igjen.”


http://www.drommestipendet.no/static_media/uploads/soknader/mari-maerde-gruer/vedlegg/Jimenjutreet  

http://www.drommestipendet.no/static_media/uploads/soknader/mari-maerde-gruer/vedlegg/Jimenjutreet.pdf

Advertisement
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you