Issuu on Google+

Den første boka heter: «Xerimanius – Byen Bak Fjellene». Jeg har planlagt den som første bok i en flere bøker lang fantasy-bokserie for ungdom. Den første boka handler om søsknene Tor og Karine Fjellsen som får besøk av en merkelig man som gir dem en haug med bøker og et kart, et kart som viser veien til et mystisk sted som ikke er kartlagt. De to søsknene drar på en tur til Stjernetoppene for å finne dette stedet uten å ha sagt et eneste ord til foreldrene. De trodde først det var en kjempegod idé, men når de blir angrepet av en gigantisk ulv og ender opp i en skjult dal uten vei ut, virker det som alt annet enn en god idé. Denne dalen heter Xerimanius og her får de vite at de er de eneste som kan beseire kongetyrannen Morten Mørc og at hele verdens skjebne ligger i deres hender. Den andre boka heter: «Xerimanius – Reinars Lærlinger». Den er neste bok i bokserien og fortsetter å fortelle om Tor og Karine og deres farlige og spennende eventyr i den magiske verdenen. Jeg har laget illustrasjoner til begge bøkene, et i begynnelsen og slutten av et kapittel og et i begynnelsen av hver del. De to utdragene som følger, er tatt ut av «Byen Bak Fjellene», første utdrag fra midten av boka og andre fra ganske nær slutten. Han så den sortkledde trollmannen komme ned, han som het Wold. Han hadde på seg en sort kutte med merkelige, røde mønstre, på hodet hadde han den bredreimede, spisse, svarte hatten sin. Han hadde langt svart skjegg og hår, og så ut som en som virkelig var en som likte seg i Mørcs nærvær. Wold gikk bort til den Kongelige livvakten og ga en ordre til majoren, majoren bærte frem et våpen så fryktinngytende at Tor ville heller ha kjempet mot en Livvakt med stokk og dolk. Det var en morgenstjerne, en slik kjetting med pigball som riddere i sin tid brukte. Kulen var en massiv stålkule på størrelse med en fotball, proppfull av sylskarpe pigger som ikke så lite dødelige ut, til og med kjettingen var innsatt med pigger for å gjøre faren større. Det verste var at Livvakten holdt dette flere titalls kilos våpenet med én hand, i den andre holdt den fortsatt dolken. Og da husket Tor hva Hurman hadde sagt, han fikk ikke lov til


å bekjempe Livvakten med stav, han måtte bruke et nærkampsvåpen! Om ikke lenge kom majoren bort til ham med et selvtilfreds smil om munnen. Mannen ga Tor et passe fint og skarpt sverd som ikke var for tungt for gutten, men føltes ikke i nærheten like perfekt som Loc enzamere. Han svingte den forsiktig rundt og tenkte at det stakkars sverdet kom til å bli knekt i to hvis han prøvde å parere et slag fra Livvaktens morgenstjerne. Mørc sto opp og ropte: «Sett i gang!» Tor holdt sverdet foran seg med dirrende hender. Kaldsvetten randt ned langs hele kroppen og han skulle ha ønsket at han hadde hatt en stav eller Loc enzamere. Han kjente magen knyte seg og hendene ble klamme av svette slik at han holdt på å miste sverdet sitt. Frykten holdt på å ta overhånd og han så forskrekket på Livvakten som kom nærmere. Han var bare en gutt! En gutt fra 2000-tallet, ikke en eller annen barsk kriger fra år hvem-vet-når! Den Kongelige livvakten kom nærmere og svingte den dødstunge morgenstjernen lett som ingenting. «Ja, vi får håpe det,» mumlet Karine og dro handa langs en trebjelke. «Fysj det er støvete her!» Noe ble knust. Et svush. Et skrik. Forvirring. Tor hoppet opp. «Hva var det som skjedde?» Spionen så seg rundt og så at en vindusrute var knust, glassplinter lå strødd overalt etter at noe hadde knust den, tydeligvis en pil. «De har funnet oss!» skrek Spionen. «Sikkert Wold!» Karine gråt og Tor snudde seg forskrekket mot henne. Hun satt akkurat som før med handa langs bjelken. Hun så med tårer rennende fra øynene på ham med et veldig forskrekket uttrykk i ansiktet. «Vi må komme oss ut nå!» ropte Spionen panisk. «De er her snart!» Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne de vite akkurat hvor de skulle skyte? Tor kjente kvalmen velle opp i magen og han kjente


panikken vokse større og større. Det var ikke fordi de var funnet. Pilen som hadde knust vinduet, hadde truffet handa til Karine og gjennomboret handflata mellom to fingre. Handa hennes var naglet til bjelken av pilen som om hun var en kvinnelig Jesus. Blodet rant i strie strømmer ned langs armen og det gjorde genseren hennes søkkvåt og rød. «Å nei, å nei, å nei, å nei!»


/Drommestipendett