Issuu on Google+

Healing Healing betyr helbredelse - å gjøre hel. Healing omfatter metoder hvor utøveren har en intensjon om å hjelpe med konsentrasjon, berøring, eller bevegelse i energifeltet. I følge utøverne kan dette involvere kontakt med en ekstern guddommelig helbredende livsenergi eller spesielle evner/krefter som utøveren selv er i besittelse av. Historikk Helbredelse ved håndspåleggelse har vært praktisert i kulturer siden førhistorisk tid, og har også vært en del av tidligere vestlig medisinsk praksis. Håndspåleggelse har også hatt en sentral plass i norsk folkemedisin. Det finnes fremdeles håndspåleggere og helbredere i de fleste byer og bygder i landet. De fleste har praktisert i det stille. Noen har vært kjent over hele landet, også utover landets grenser. Fra middelalderen av ble håndspåleggelse forbudt praktisert av lekfolk. Håndspåleggere og lekfolk utenfor kirken ble forfulgt som kjettere og hekser. En del stater i USA har fremdeles lovfestet prestemonopol på «helbredelse», og England opphevet sin hekselovgivning så sent som på 1950-tallet. Healerbegrepet kom i bruk i Norge tidlig på 1980-tallet, parallelt med den voksende interessen for alternativmedisinske behandlingsformer. Ordet er det engelske uttrykket for en helbreder - «en som gjør hel». Mange helbredere velger nå å kalle seg «healere». Betegnelsen kan ses på som uttrykk for et skille fra religiøse troshelbredere. Healere i Norge definerer vanligvis sine evner som et naturlig anlegg eller evne, og mener at religiøs tro ikke er nødvendig for at healing skal hjelpe. Beskrivelse av behandlingsformen Healing er først og fremst basert på evner, ikke på teoretisk kunnskap. Kjærlighet og empati anses som sentrale personlige egenskaper hos mennesker med helbrederevner. En healer kan defineres som «en person som har en naturlig evne til å formidle eller overføre en livsenergi (fra «energeia», gresk for «virksom kraft») som kan fremme en helbredelsesprosess». Dette foregår som regel ved en form for håndspåleggelse eller ved å arbeide i feltet nær kroppen. Healing kan også formidles ved tanke, ord og bønn. Mennesker med helbrederevner kommer fra alle lag av folket. Mange mener de har arvet evnene fra sine forfedre. Noen er blitt fortalt av andre at de har slike evner. De fleste har mer eller mindre tilfeldig blitt oppmerksom på sine evner. Mange av dem har begynt å hjelpe mennesker i sin private omgangskrets, og har etter hvert blitt kjent i sitt nærmiljø. Helbredernes legitimitet har tradisjonelt ligget i resultater og anseelse i nærmiljøet. Klientene er vanligvis rekruttert gjennom bekjente som selv har hatt kontakt med helbrederen. Mange mener at evnen er et menneskelig potensiale som de fleste kan utvikle i forskjellig grad. Healere trenger ingen medisinsk diagnose for å hjelpe, og stiller oftest ikke diagnoser. Under behandlingen er klienten påkledd, og sitter eller ligger. Healeren sanser sykdom, patologi og ubalanser som disharmoniske energifelt. Disse kan oppleves som smerte, kulde, vind osv.


I følge utøverne vil den fysiske kroppen bedre være i stand til å helbrede seg selv når energisystemet er i balanse. De mener at healing gir vitalitet til menneskets naturlige evne til å helbrede seg selv. Det er ingen klar grense mellom sjel og kropp, disse anses som aspekter av bevisstheten som avspeiler og gjensidig påvirker hverandre. Under behandlingen kan klienten i følge utøverne oppleve varme, kulde, energistrømninger, spontane bevegelser i kroppen og emosjonelle reaksjoner. Det er også vanlig å bli svært avslappet og tung i kroppen under og like etter en slik behandling. Enkelte opplever en kortvarig forverring av tilstanden i dagene umiddelbart etter behandlingen. Dette er ikke en «bivirkning», men en naturlig respons som viser at kroppens egne helbredelsesprosesser er virksomme. Forklaringsmåte Healing forklares av utøverne ut ifra individets og den kulturelle virkelighetsforståelse. De ulike forklaringsmodeller har det til felles at de har basis i en spirituell virkelighetsforståelse og/eller en forståelse av mennesket som et bioenergetisk vesen. Fra alle kulturer kjenner man forestillingen om en vitalkraft som er tilstedeværende i alt liv og som har innvirkning på alle livsprosesser. I Kina kalles denne kraften chi, i Japan reiki, i India prana og i vestlig tradisjon vital livskraft, energeia eller ånd. Healing virker ifølge utøverne ved at healeren overfører livsenergi til klienten, eller ved at healeren påvirker frekvenser og/eller bevirker omorganiseringer i klientens bioenergetiske felt, også kalt biofelt. Mange healere benytter en forklaringsmodell basert på et menneskelig livsenergifelt, kalt aura (aura er gresk for «vind»). Auraen er et subtilt og flerdimensjonalt livsenergisystem som omgir og gjennomtrenger den fysiske kroppen. Auraen er nært knyttet til vårt tanke- og følelsesliv, til hele vår bevissthet. Her er det et nettverk av livsenergisentre og livsenergibaner, som et slags usynlig nervesystem, som blant annet tar inn vital livskraft til hver eneste celle i kroppen. Auraens nivåer anses av utøverne som spesifikt relatert til aspekter av menneskets bevissthet. For eksempel snakker man om et eterisk felt, eterlegemet, som er relatert til kroppslige prosesser, vitalitet og overskudd. Eterlegemet er et felt med bioelektriske egenskaper som gjennomtrenger den fysiske kroppen og strekker seg 510 centimeter ut over kroppens grenser. I eterlegemet ligger det et nettverk av livsenergibaner som et usynlig nervesystem. Auraen har i følge utøverne også en følelseskropp som er relatert til personlige følelser, en mental kropp relatert til rasjonell tanke, en høyere følelseskropp relatert til relasjoner og andre bevissthetslag som er relatert til menneskets spirituelle kvaliteter og den åndelige sammenheng vi lever i. De mener at det i auraen er livsenergisentre hvor informasjon fra forskjellige bevissthetsnivåer når den fysiske kroppen via eterlegemet. I India kalles disse for «chakra», som betyr lysende hjul. Det er vanlig at healere sanser livsenergisentrene og auraens felt, noen hevder også å kunne se aura visuelt. Utøverne mener at sykdom og symptom i hovedsak er relatert til menneskets bevissthet, til tanker og følelser. Via livsenergisystemer blir det materialet som ligger i bevisstheten forplantet til den fysiske kroppen. Informasjon fra ulike bevissthetslag kan også bli liggende i andre nivåer av auraen, og vil da arte seg som det som kalles psykiske lidelser. Dersom ubalansen blir korrigert mener man at symptomene vil forsvinne, da kroppen vil helbrede seg selv. Healing har oppnådd anerkjennelse blant sykepleiere i USA, under navnet Therapeutic Touch (TT/Terapeutisk Berøring). Terapeutisk Berøring ble introdusert i Norge tidlig på 1970-tallet. Innenfor TT-miljøene tar man utgangspunkt i to forskjellige modeller for å forklare healing. Den ene modellen bygger på indisk filosofi, mens den andre tar utgangspunkt i nyere forskning og forklaringsmodeller innen fysikk. Ut fra denne siste modellen mener de at det er mulig å helbrede sykdom ved å manipulere livsenergifeltene og ved å lede livsenergi til kroppen, i stedet for å manipulere celler igjennom bruk av medikamenter eller kirurgi. Sentralt i denne modellen er teorien om at livsenergifelt er den grunnleggende enhet i alt levende og ikke-levende. Mennesker har ikke livsenergifelt, men er livsenergifelt. Mennesker og omgivelser er i kontinuerlig livsenergiutveksling. Terapeutens


funksjon er i følge utøverne å bidra til å balansere og omorganisere klientens livsenergifelt og terapeutens bevissthetsnivå, det vil si evne til å være sentrert, fokusert og meditativ, noe som er sentrale faktorer for at interaksjonen kan skje. I denne forklaringsmodellen bidrar utøveren, gjennom resonans, til å endre mønstre og strukturer i klientens livsenergifelt. Healere kan sjelden forutsi virkningen av behandlingen, men de mener at healing i seg selv ikke kan skade, og behandlingen har ingen uønskede bivirkninger. Det er ikke nødvendig å avbryte andre typer behandling for at healing skal kunne hjelpe. Det finnes flere varianter av healing. I det følgende beskrives eksempler på terapivarianter som er brukt i Norge: Kilde: NOU 1998: 21


Healing | amed.no