Page 1

27.10.11 - 26.11.11 MDH ARKITEKTER:

HYTTEFEBER

1


På hytta

En ikke ubetydelig del av det bebygde arealet i Norge blir brukt til fritidsbebyggelse. Om en bare teller hytter som er del av hyttefelt med 50 hytter eller mer, dekker de en overflate på drøyt 2 200 km . Dette tilsvarer omkring en tiendedel av den overflate som samtlige tettsteder dekker. Dette utbyggingsmønsteret har stor betydning for kommunal økonomi og for hvilken naturopplevelse vi i fremtiden vil ha i distriktene. Det er derfor svært viktig at dette er en utbygging som blir ivaretatt med samme kunnskapsnivå, allment engasjement og debatt som urban planlegging. Som Jørgensen og Alasuutari skriver, representerer hyttelivet ett brudd i hverdagen; på hytta vil man oppleve andre ting og foreta seg andre aktiviteter. Derfor drar en til dette «andre stedet» som, hvertfall tradisjonelt, er litt mindre, litt mer asketisk og som ligger i et annet miljø enn hjemme. I vårt ønske om økende komfort er skillet mellom hus og hytte i ferd med å viskes ut. I teknisk standard og areal er det er ikke lenger store forskjeller mellom byggene i suburbane villatepper og hyttegrender i fjellet. Det som skiller dem er tiden vi bruker der. På 60-tallet da det ofte var gamle, fraflyttede setre som ble konvertert til hytter, gav det mening å tilpasse den nye bebyggelsen til det eksisterende. I dag når hyttegrender legges ut som store autonome felt i tidligere ubebygde områder kan det være vanskelig å se begrunnelsen for ensrettingen i byggestilen. For ved besøk i disse grendene er det ikke annet enn påfallende å se hvor stilistisk likt alt

er, og en kan spørre seg hvor den «individualistiske» nordmannen har tatt veien. Er det virkelig slik at alle som bygger hytte på fjellet i dag ønsker seg en anakronistisk pastisj over noe som minner om Kongsgården i en Ivo Caprino film? Det oppfattes kanskje som et sprikende signal at det oppfordres kraftig til sparing og omlegging av energibruk i bolig og på arbeidsplass, samtidig som den sterkest voksende gruppen, hytter, får utvikle seg fritt. Tradisjonelt sett var jo hytta et sted hvor mangelen på strøm, vann og andre tekniske fasiliteter førte til et naturlig lavt forbruk av ressurser. I dag, når arealet har økt eksponentielt og utstyrsnivået og energibruken er høyere enn hjemme, er situasjonen en ganske annen. Vi må i større grad stille krav til energibruk og bærekraftløsninger når vi planlegger fritidsboliger. Hytta kan ikke lengre være en frisone for denslags globale hverdagslige bekymringer. Temaet hytter er bredt. I artiklene diskuteres blant annet nasjonal identitet, kommuneøkonomi, individuell frihet, arkitektur, smak, bærekraft og levestandard. Utstillingen ønsker å invitere til en videre diskusjon om hva slags liv vi ønsker å leve på hytta og hvordan planleggingen av nettopp hytta og hyttegrenda skal skje.

Utstillingen er produsert for Finsk-Norsk Kulturinstiutt av MDH Arkitekter. MDH Arkitekter er: Minna Riska (FI), Dagfinn Sagen (NO) og Helge Lunder (NO). www.mdh.no Takk til: Finn Arne Jørgensen, Halvor Weider Ellefsen, Erling Dokk Holm, Pertti og Maarit Alasuutaris, Quentin Le Guen-Geffroy. Ulla Kuitunen & Tuukka Vuori og John Christer Høiby & Henning B. Andersen för lån av utstikt.

Kristian Augusts gate 5 0164 Oslo, Tlf. 22 47 76 80, ti.-fre. 10-17, lø. 12-16 www.finno.no 2


Hva vi snakker om når vi snakker om hytter Finn Arne Jørgensen

Ordet ”hytte” er langt mer komplekst enn man først skulle tro. For hva er egentlig en hytte? Hva er det som gjør en bygning til en hytte og en annen til et hus? Hva er det som gjør at vi kan betegne både et hundre år gammelt seterskur og Kjell Inge Røkkes massive hyttepalass på Oppdal med ordet ”hytte”? Hva er i det hele tatt forholdet mellom ordet, bygningen og hyttas mange opphavshistorier? I semiotikken – studiet av hvordan språk gir mening – bruker man begrepene signifikat og signifikant for å analysere forholdet mellom ord og den virkeligheten man vil beskrive. Litt forenklet kan man si at signifikatet er den mentale forestillingen vi har om noe og signifikanten er ordet vi bruker for å snakke om denne forestillingen. Hytta viser oss hvor fleksibel – eller eventuelt lite presis – denne koblingen mellom ord og verden kan være. I hyttas tilfelle gjør ordets – og bygningens – lange historie det hele ekstra komplisert. La oss starte med ordboksdefinisjonen. Norsk Riksmålsordbok viser sin gammelmodighet ved å definere hytte som et ”lite, uanselig, ofte primitivt bygget hus.” Eventuelt kan den defineres som et ”mindre hus, særlig til fjells ell. ute i skog og mark, oftest bygget i landlig stil, særlig til bruk under jakt og friluftsliv, skog- og fjellturer, ferieopphold eller lignende.” Norsk Ordbok kaller hytta et ”mindre hus til bruk under ferieopphold.” Alle som har sett en moderne norsk hytte innser jo raskt at disse nært beslektede definisjonene av ordet hytte har mistet noe av sin kobling til det faktiske fenomenet ordet skal beskrive. I dag er hytta så godt som utelukkende en fritidsbolig. Vi kan finne hytter spredt over hele landet, men det er en stor overvekt innenfor en radius på omlag tre timers kjøring fra det sentrale Østlandsområdet. Hytter finnes med andre ord i nærheten av der folk bor, og da spesielt i kjørbare naturområder. Den nære avstanden mellom primærbolig og hjem gjør at det er mulig å besøke hytta ofte, og det gjør vi da også. Hytta er ikke lengre bare et sted for lengre opphold under de store ferieperiodene påske, sommer og til en viss grad jul, men besøkes gjerne hver helg. Den gjennomsnittlige norske hytteeieren har over femti overnattingsdøgn i året på hytta.1

Vi investerer med andre ord ikke bare penger, men også svært mye tid, i hyttefritiden vår. Det er ikke noe nytt å bruke fritiden sin på hytta. Ser en nærmere på språket kan en finne utallige fritidsrelaterte ord som viser til bygninger som på ulike vis har blitt en del av hyttas kulturelle og arkitektoniske opphavshistorie: Sommerhus, campinghytte, feriehus, lysthus, landsted, kolonihagehytte, skistue. På sommerøyene utenfor Oslo ble det bygget spikertelt lenge før campingvogna ble tatt i allmenn bruk. Det var ikke lov å sette opp permanente bygninger, men mange satte opp midlertidige bygninger som de rev ved sommerferiens slutt. Andre bodde i telt. Spennet går fra de enkleste arbeiderhytter til mer herskapelige boliger satt opp av britiske lakselorder og andre med mer velstående bakgrunn. Men dette er bare en side av historien. For å finne det historiske opphavet til det vi i dag kaller hytter må vi forlate fritidens verden og dra til gamle arbeidsbygninger: Seter, støl, stabbur, jakthytte, tømrerhytte, fiskerhytte, damvokterhus, slåstue, kårstue, røykstue, vardestue, sportsstue, fjellgård, fjellstue, skogsstue, bu, koie, skur, rønne, brakke, naust, sjøbod, rorbu, kåte, gamme. Det finnes garantert flere slike ord, og da med et utall dialektord for lokale varianter. Hvordan kan en klassifisere disse ordene? Mange handler jo om hvor bestemte typer arbeid ble utført. Setra og stølen var knyttet til beitemarker i fjell og utmark, og kom inn i hyttas historie ved flere anledninger. Først, på 1800-tallet, valgte fjellvandrere ofte å overnatte på setre under sine utforskninger av norske fjellområder. Da noen av disse stiftet Norges Turistforening i 1868 ble denne typen bygninger modeller for turistforeningens hytter. Senere, i løpet av 1920og 1930-årene, ble det bygget veier opp til mange av setrene, slik at melkebilen kunne hente melk fra kyrne. Privatbilistene fulgte disse veiene opp i fjellet på vei etter steder å bygge eller kjøpe en fritidsbolig. Spesielt i årene etter frislippet av privatbiler i 1960 ble mange setre konvertert til fritidsboliger, og andre hytter ble bygd for å passe med den allerede eksisterende arkitekturen i områdene. Andre ord er knyttet til tidligere subsistensaktiviteter som etter hvert har blitt til fritidsaktiviteter, som jakt og fiske. En rekke andre aktiviteter har i stor grad forsvunnet, og bygningene 3


har enten forfalt og blitt til rønner, eller blitt konvertert til fritidsboliger. Kanskje det disse bygningene har mest til felles er at de er ment å være midlertidige, et sted hvor man oppholder seg i avgrensede tidsperioder, mens man gjør bestemte sesongbetonte aktiviteter eller er på reise mellom ulike steder. Det handlet om å ha tak over hodet og vern mot elementene, noe som vi kan kjenne igjen i ord som av og til dukker opp i hyttenavn: Husvær, kvilested. Også her har det vi i dag kaller en hytte beveget seg langt fra utgangspunktet. For mange familier er hytta det eneste stabile i slekten; man kjøper og selger hus, folk gifter og skiller seg, man flytter hit og dit, noen fødes og andre dør. Men hytta skaper en form for kontinuitet gjennom alt dette. Hyttas historie handler altså ikke bare om å skape en kobling til en slags romantisert nasjonal fortid, men er også intimt knyttet til personlige familiehistorier. Vi må heller ikke glemme det at hytter ikke bare hører til den generelle kategorien ”hytte”, de får også egne navn av eierne som kobler dem til landskapet, til familiens historie, til måten hytta brukes på, og så videre. Et raskt Google-søk finner hyttenavn som Bergbu, Fjellro, Solgløtt, Vidsyn, Nerdalen, Smutthullet, Fjordglimt, Stressless, Liabu, Ulvehiet, Kuttut, Kosebol, Storefri, Pølsebu, Hugustugu og Helgero. Folks personliggjøring av hytter går dypere enn bare navnsettingen. Selv nybygde hytter vikles gradvis inn i en families historie, til og med før hytta er ferdigbygget. Bare se på de mange hyttebyggerbloggene som har dukket opp de siste årene.2 Gjennom kontinuerlige oppdateringer med tekst og bilder dokumenteres prosessen hvor hytta bygges, fra uryddet tomt til nøkkelferdig hytte. Det er som om de framtidige hytteeierne sier at ”det finnes mange hytter her, og de ser nokså like ut, men denne er vår. Det ser kanskje ut som en standard ferdighytte, men vi har aktivt valgt blant ulike modeller, farger, innredninger for å skape noe som er vårt eget.” Det handler jo helt klart om det forbruksforskerne omtaler vekselvis som identitetsuttrykk og identitetsskaping: Vis meg din hytte og jeg skal si deg hvem du er. Men kanskje er det også gjennom slike prosesser autentiske hytter blir til?

Vi skal heller ikke glemme koblingen mellom ordet og det materielle. Ordet hytte gir oss assosiasjoner til tømmer, tre, laft, skifer og stein – alle populære byggematerialer. Eldre byggematerialer som for eksempel bølgeblikk har i stor grad forsvunnet ut av hyttas assosiasjonsverden, og heller blitt erstattet av gresstak. Moderne materialer som betong og stål framheves som regel kun som arkitektoniske elementer i stramme hytter i moderne stil, men disse mykes ofte opp av mer tradisjonelle elementer. Såkalt moderne hytter forholder seg også svært ofte til en annen klynge ord som ofte dukker opp i nærheten av ordet hytte: Enkel, ekte, egentlig, opprinnelig. Det er en form for nostalgi som forsøker å nærme seg kjernen i hytta som fenomen gjennom å ta vekk det overflødige, i stedet for å legge til ekstra referanser til hyttas kulturelle og arkitektoniske fortid. Historien om hytta og måtene vi snakker om den på speiler på mange vis historien om det moderne Norge. Den norske hytta ble tidlig etablert som et nøysomhetsideal, slik litteraturviteren Ellen Rees har vist.3 Men denne nøysomheten forsvant etter hvert som den generelle velstanden i samfunnet økte. Interessen for hytta ble aldri spesielt stor under jappetiden på 1980-tallet. Det var først etter Lillehammer-OL dette skjøt fart. Siden begynnelsen på 2000-tallet har det norske forbruket eksplodert, og dette har satt tydelige spor i norsk natur. Men vi må ikke tro at denne nye luksushyttebølgen representerer et fundamentalt brudd i norsk hyttehistorie – det går en direkte linje av hyttebygging, oppussing og økende komfort helt fra slutten av andre verdenskrig og fram til i dag. Interessant nok har arbeidet kommet tilbake til hytta i kjølvannet av informasjonssamfunnet. Samtidig som skillet mellom arbeid og fritid i stor grad har blitt visket ut for mange (undertegnede inkludert), har grensene mellom primærbolig, fritidsbolig og arbeidsplass blitt noe utydelige. Mobiltelefoner og bredbånd har gjort det mulig for selv travle forretningsfolk å reise på hytta hver helg, for å ”lade batteriene”, som er en frase som ofte brukes. Man trenger heller ikke lese Dagens Næringsliv spesielt ofte for å legge merke til at det er hit næringslivstop4


pene reiser når det begynner å storme rundt dem og de ønsker å gjøre seg utilgjengelige for media. Vi ser innimellom tendenser til motstand mot bruken av ordet hytte som betegnelse på noen av de mest luksuriøse og velutstyrte bygningene, til tross for iherdige forsøk på å skape assosiasjoner til det vi tenker på som tradisjonelt. Hvor går da grensen mellom det som vi uten å blunke kan kalle en hytte og det som er mer problematisk? Mister en hytte sin autentisitet når den får innlagt vann? Strøm? Vannklosett? Bilvei? Garasje? Badestamp? Bredbånd? Kabel-TV? Espressomaskin? Og hvor stor kan en hytte være før den går over til å bli noe annet? For 20 år siden var gjennomsnittsstørrelsen på en hytte 60 m2. I dag er den på over 100 m2. Hvor langt unna må naboene være før man kan oppleve det ”ekte” hyttelivet? Svarene på disse spørsmålene er ikke noe vi kan ta for gitt. De aller fleste av oss kan definere ytterpunktene som ”hytte” eller ”ikke hytte”, men den norske gjennomsnittshytta ligger et sted i det store og vanskelig definerbare grenselandet mellom ytterpunktene. Ordet ”hytte” bidrar til å holde sammen denne sprikende samlingen av kulturelle verdier og materielle bygninger. Det er den store fleksibiliteten og manglende presisjonen som gjør dette mulig. Men spørsmålet er om hvor formålstjenstlig ordet er for framtiden. Det viser kanskje til en større grad av en enhetlig, harmonisk historie enn det som faktisk eksisterer, og bidrar nok til å legge lokk over potensielle konflikter og nødvendige veivalg. Nordmenn flest ønsker ikke at hytta skal være arena for ubehagelige spørsmål om energibruk og bærekraftighet, den er et sted vi drar for å slappe av og komme vekk fra hverdagens bekymringer. Når vi snakker om hytter snakker vi nok ofte mer om en nostalgisk drøm om en fortid som kanskje aldri har eksistert, og mindre om framtiden, den hytta og den naturen vi ønsker skal eksistere om ti, femti og hundre år.

1 Johan Fredrik Rye og Winfried Ellingsen, ”Fra by til bygd,” Aftenposten, 19.04.2011. 2 Se min store hyttebloggoversikt her: http:// hyttedrommen.net/2011/07/22/hytteblogger-2011/ 3 Ellen Rees, ”’Det egentlige Norge’ – hytter i norsk litteratur, ca. 1814-2005,” i Gansmo, Berker og Jørgensen (red.) Norske hytter i endring: Om bærekraft og behag (Tapir Akademisk Forlag, 2011), 24.

Finn Arne Jørgensen er førsteamanuensis ved Umeå Universitet, med doktorgrad i teknologi- og vitenskapsstudier fra NTNU. Han publiserte bøkene Making A Green Machine: The Infrastructure of Beverage Container Recycling (Rutgers University Press) og Norske hytter i endring: Om bærekraft og behag (redigert sammen med Helen Jøsok Gansmo og Thomas Berker, Tapir Akademisk Forlag) i 2011. Han blogger på http:// hyttedrommen.net/

5


Tilgjengelig utilgjengelighet: Hyttebyen som form og struktur. Halvor Weider Ellefsen

Grunnlaget for det som skulle bli den norske hyttekultur ble lagt på siste halvdel av 1800-tallet. Her ser vi konturene av en nasjonsbyggingsstrategi frontet av kulturpersonligheter som for eksempel Hulda Garborg1, hvor ‘norskdom’ og ‘heimehugnad’ var stikkord for en estetisk livspraksis som omfavnet så vel språk som klesdrakt og arkitektur. Bondelivets enkle og rustikke livsform ble idealet for en intellektuell middelklasse. Periferien lokket, samtidig som den ble tilgjengeliggjort infrastrukturelt gjennom den etappevise utbygginga av jernbanen2. Gjennom en lærd og dypest sett borgelig bevegelse av ‘kulturnasjonalister’ skulle norskdomen gjenreises: En norsk byggeskikk blottet for historisisme og stilforvirring, basert på lokal byggeskikk og rurale forbilder fra Gudbrandsdalen og Telemark.3 Det var her grunnlaget for en norsk skikultur og gryende hyttetradisjon ble etablert, selv om muligheten for å skaffe seg et eget landsted lå langt frem i tid for de aller fleste. Hulda Garborg var på sett og vis en forløper for den moderne hytteeieren, med sin intellektuelle avhengighet av byen, men emosjonelle forkjærlighet for en landlig livsstil og estetikk. I dette perspektivet står hytta i en ladet relasjon til byen: På en side var periferiens rekreative egenskaper bestemt av byens mangel på det samme. På den annen side var denne naturforståelsen et urbant fenomen, unnfanget, dyrket og praktisert av byboerne.  Siden Hulda Garborgs tid har hyttekulturen mildt sagt bredt om seg. I januar 2011 var det 405 883 fritidsboliger i Norge. Hedmark, Buskerud og Oppland topper tabellen, med henholdsvis 33017, 43524 og 45925 bygninger. Men selv om innlandsfylkene topper statistikken kvantitativt, er tettheten høyest i kystfylkene på Østlandet hvor befolkningstettheten generelt er høyest i landet. I de mest hyttetette småkommunene finner vi rundt 50 fritidsboliger per km24. Tydeligst de siste årene har allikevel veksten vært i relativt bynære fjellområder, hvor forholdsvis frie fortolkninger av tømmerkoja har manifestert seg som tette byggefelt i dalskråningene. Tilveksten av fritidsboliger skjer både gjennom fortetting av eksisterende bebyggelse eller ved regulering av nye hytteområder. Ettersom lovverket begrenser muligheten for enkeltpersoner å bygge i strandsonen,

i naturvernområder eller annen utmark, frigjøres nye hyttetomter stort sett som byggefelt gjennom kommunal regulering. Og siden utvikling av natur eller jordbruksområder til byggefelt utgjør et betydelig økonomisk tilskudd til kommunene og bidrar til lokal økonomisk vekst, er lokalpolitikerne villige til å gå langt for å sikre at dette potensialet realiseres5. Den store andelen av kjøp, salg, spekulasjon og utvikling av eiendom i fjellnære utviklingsområder gjør hyttebyen til big business. De store hyttebyene er knyttet til ulike befolkningssentra, og kort avstand fra byene virker prisdrivende på området. Prisvekst øker også presset på kommunen for å frigi flere tomter, også på steder utenfor pressområdene. Mens Strandsoneloven i noen grad har bidratt til å dempe veksten (og øke prisnivået) rundt kysten, er det i fjellstrøkene blitt utviklet tettbebygde hyttebyer som har mer til felles med byregionenes villatepper enn jaktkoia i Gausdal Vestfjell. Disse hyttebyene er basert på en omfattende kommunal infrastruktur, hvor tekniske installasjoner og tjenester som snøbrøyting og avfallshåndtering kobles med et effektivt regionalt veisystem. Utviklingen av kommersielle tilbud som skianlegg og spisesteder skaper lokale attraksjoner som sammen med tomteutviklingas terrengtilpasning, omlegging av bekkefar og varelogistikk utgjør en massiv transformasjon av utmark til infrastrukturelle, bymessige systemer.  Hyttebyen som form definerer et nytt landskap. Krav til komfort og plass fordrer en skalering av hytta som grunntype. Men hvor fortolkninger av tømmertradisjoner mest forblir pussige parafraseringer over en i utgangspunktet fortegnet arketype, er det gjennom infrastruktur og byggeteknikk at landskapet transformeres. Hyttefeltets kaotiske organisering og økonomisk motiverte selvgroddhet er produkt av en parsellvis tomteutvikling og et industrialisert hyttemarked, dominert av ulike tilbydere som selger variasjoner over det samme produktet. Når utsprengte steinmasser i skrånende landskap danner plattform for prefabrikkerte elementer montert på stedet, så tilpasses terrenget bygget mer enn omvendt. I hyttas forkant opparbeides ofte et hageareal av gress eller steinheller, før bratte, gresskledde skråninger 6


søker tilbake til det originale terrengfallet. Ettersom tomtene utbygges enkeltvis produseres én sokkel per bygg, som gjør at de ferdige hytteproduktene skyter ut av terrenget som smålubne akropoliser i oransje tømmer6. Sluttproduktet er av byggteknisk sett høy kvalitet med avanserte løsninger, effektivt distribuert over tilgjengelig areal med et gløtt, en solkrok og kanskje en bit natur tilknyttet hver parsell. Høyt plasserte hyttetomter adskilt av fellesarealer er verdisatt høyere enn lavtliggende områder som deler tomtegrenser, for man må betale for tilgjengelig utilgjengelighet. Fra den lavereliggende tettbebyggelsen som fordrer jovialt og entusiastisk naboskap, kan man måle høydemetre i hekktallet på Audien i hyttegarasjen. Også i hyttebyen bor de mest velbeslåtte i periferien.  Tilbake til 1800-tallet: Det tidligere nevnte fokuset på natur og bondekultur var slett ikke et særnorsk fenomen, tvert i mot var det en del av en større Europeisk bevegelse med røtter i Tyskland og Storbritannia, artikulert i Norge av nasjonalt orienterte kosmopolitter hvor kunsthåndverkstradisjoner, bygge-skikk og levevis ble samlet i ideen om ‘allkunsten’, en fornorsking av det tyske Gesamtkunstwerkstanken og en parallell til den industrialiseringskritiske Arts and Crafts -bevegelsen i Storbritannia. Sistnevntes kartleggingen av ’landvillaen’ fikk stor utbredelse og la grunnlaget for utviklingen av hagebyen som type, hvor man knyttet tette bånd mellom natur og kultur i en ny form for bymessig livsstil. Hagebytanken har paralleller til den moderne hyttebyen i sin vektlegging av utsikt, frisk luft og grøntområder slik den for eksempel ble artikulert gjennom villateppet på Sogn i Oslo. Men hvor småhusbebyggelsen her er formulert gjennom et naturtilpasset overordnet system og basert på en bymessig planlegging er hyttebyen en forenklet multiplisering av enkeltbygg gjennom infrastruktur og tomtespekulasjon.  Hyttebyen er dermed en realisert selvmotsigelse: Tette, ustrukturerte byggefelt av gresskledde misforståelser, som stilistisk henvender seg til en konstruert fortid og som imiterer en diametralt motsatt kontekst av hva de faktisk befinner seg i. En mangel på overordnet estetisk og strukturell problematisering av slike områder er fundert i en uvilje til å se på hyttebyen som det den er: Et komplekst bymessig

system. Forståelsen av hytta som en addisjon til eksisterende natur må erstattes med en aksept av hyttebyen som en bymessig landskapstransformasjon, for hyttebyen er hagebyens uekte barn: Strukturelt beslektet, men fornektet.

1 Kone av den kanskje mer kjente forfatteren Arne Garborg. 2 1854 åpner Oslo Eidsvoll, 42 år senere1896 går banen frem til Otta i Gudbrandsdalen. 3 I Finland fant man tilsvarende referanser I Karelen. 4 Hvaler har 48,12 mens Tjøme 56,1 hytter pr km2 5 [Grunneier] Kolbjørnsrud mener hyttebygging har blitt den viktigste næringen i Sigdal. Hans eget regnestykke viser at verdien av hytteutbyggingen er på svimlende 500 millioner kroner årlig.Det begrunner han med følgende: Salg av nye hytter: 250 millioner kroner, utbygging og restaurering 150 millioner kroner og utbytting av veier og tekniske anlegg 100 millioner kroner. Drammens tidene 04.01.2010 6 Referansen her er selvopplevd og hentet fra Sigdal kommune.

Halvor Weider Ellefsen er arkitekt og stipendiat på Institutt for Urbanisme på Arkitekt og Designhøgskolen i Oslo og utdannet på Kunstakademiets Arkitektskole i København. Han har tidligere arbeidet ved flere arkitektkontorer og driver i dag egen praksis som skribent og arkitekt ved siden av doktorgradsstudiene.

7


Hygienens makt Erling Dokk Holm

Det klassiske, primitive hyttelivet har sine tilhengere, men det taper likefullt kampen mot nye og mer komfortable vinder. Årsaken er ikke fallende romantiske ambisjoner hos det norske hyttepublikummet, men at hygienekravet har endret seg raskt og radikalt. Det er minus 18 grader inne og vår lille familie har nettopp kommet fram til hytta på Svartåfloen. Vi har gått de nesten fem kilometerne fra parkeringsplassen i bitende og vakker januarkulde, månen har lyst opp for oss der vi har gått innover i oppkjørte, fine spor. Vi var litt kalde de første minuttene, men alle – også barna – fikk raskt varmen og nå er vi glade for at været er på vår side. Det kunne vært blåst og dårlig sikt. Det ville vært mye verre. Vi låser oss inn, det går greit, lite snø som har fokket opp rundt døra i år, vi fyrer opp i de to ovnene, henter inn snø som skal smeltes, setter på gassblussene og varmer opp en medbragt middag. Det er perfekt, vi elsker det og slik vil det alltid være. Eller…? Dagene er veldig gjentagende. Vi står opp, fyrer, spiser frokost og går ut på ski. Siden kommer vi tilbake, fyrer opp, lager middag, spiller spill – ludo, kort etc -, spiser aftensmat, leser litt, legger oss. Jeg tenker at denne såkalte primitive hytta egentlig ikke er så primitiv. Den har alt man trenger. Kjøkkenet er generøst, gasskomfyren er fantastisk bra, det er til og med en avtrekksvifte her, og et stort kjølerom er langt å foretrekke fremfor det heller begrensede kjøleskapet vi har hjemme. Oppvaskmaskin finnes ikke, men vi savner den ikke, vi vasker opp med glede, og gjøremålet inngår organisk i den daglige dont.  Vi har en diger, fin peis vi kan sitte foran, og den skaper all den kosen vi ønsker. Peisen er selve beviset på at vi ikke er hjemme foran tv-en, og ikke minst har vi en veldimensjonert bjørneovn som holder seg varm gjennom natten og gjør at det er levelig innendørs når vi står opp. Hytta har et solcellepanel oppunder mønet, og leselys er derfor ikke en knapp ressurs. Om kvelden etter barna har gått til ro sitter vi voksne og leser i bøkene våre, diskuterer dem litt, drikker litt vin, legger en kubbe til på peisen og nyter det i fulle drag.  Det er bare en ting som er litt komplisert og det

er selve hygienen. Når vi kommer hjem fra dagens skiturer er vi svette og slitne, vi vasker oss på det lille baderommet hytta er utstyrt med, vi vasker oss i et vaskevannsfat, med klut og såpe. Det gir en fornemmelse av å være ren, og det er helt ok, det er slik det alltid har vært, men like fullt; i dypet av mitt eget lille indre så savner jeg dusjen, jeg savner overfloden av varmt vann, jeg savner det lekre fliskledde badet som nå finnes på hvert eneste hotell, i hver privatbolig i dette landet. Jeg trenger ikke elektrisk lys eller panelovner, eller vannbåren varme, tv, induksjonskomfyr, pc eller garasje på tunet, men dusj – ja det er noe i meg som virkelig liker det og nesten krever det. Spesielt om vinteren. Det føles som lutring å stå der inne i det kjølige vaskerommet, å skylle kluten i det skollende varme vannet, å føre den frem og tilbake over kroppens mer eller mindre illeluktende steder, og slik sikre at man de facto er så ren at man kan dele seng med sin kone og ellers føle det velbehaget som en ren kropp produserer. Dette uttrykket ”lutring” liker jeg godt. Om det kommer av at man bruker lut for å bli ren eller om det har en etymologisk referanse hos Martin Luther, vet jeg ikke, men det går ut på det samme. Det er en renhet som bare frembringes gjennom et stort ubehag. Lutring er renselse i religiøs forstand, det er å gjøre av med skitten, og gå inn i det rene klare lyset bare Gud kan gi, det er å fjerne skitten i sjelen, og slik bli ren i åndelig forstand. Det er klart: dette er ikke forskning, men jeg har en fornemmelse av at svært mange har det slik jeg har det. Vi kan kjøre oss selv hardt fysisk, vi kan slite – det er jo noe vi liker, noe vi er kulturisert til gjennom skiidrettens grep om våre liv og våre drømmer. Vår tid er tilnærmet besatt av fysisk fostring, det er det som nå kalles trening. Det er merker å vinne, renn å gå, der selv middelmådige og tilnærmet dårlige skiløpere kan finne sin plass, sin motivasjon og sitt kompass. Alle kan bli bedre og blir det hele tiden. Kulturen dyrker slitet, i alle fall i form av prestasjoner og utstyr, ofte kamuflert som ”opplevelser”. Alle disse tingene, dette store nye helse-trenings-fenomenet, skulle vel peke i mot at lutringen ble den nye store trenden. At slitet i skiløypene ble akkompagnert av en ny reise tilbake i de mest primitive former for 8


hytteliv, der man avsluttet dagen med et skikkelig snøbad, en real avrivning, før man la seg til å sove under et ullteppe. Men nei, det er det omvendte som spiller seg ut. Det er ønsket om en form for komfortbelønning ved skiturens ende som byr seg frem som den mest iøynefallende forklaringen. Det er slik at man ikke kan vente til himmelen med å få belønning, men man skal ha den her og nå, fordi man fortjener det. Da er det en iskald øl i jacuzzien som venter. Det er det som er skikkelig norsk hyttetur anno 2011. Jeg er der selv. Stadig vekk. Jeg må si, det er deilig å ha stor komfort. Ikke alle former for komfort, jeg synes for eksempel at høyfjellshoteller ikke er noe særlig, de virker virkelig helt koko på meg. Uharmoniske forsøk på å lage kos ut av det ukoselige. Jeg liker Den Norske Turistforeningens hytter best. Der er det primitivt på ett nivå, men samtidig usedvanlig komfortabelt, ikke jacuzzi, men det er vann i dusjen – stort sett – og det er alltid en kald øl eller tre som venter nå man trer inn av døra med is i skjegget og sult i tarmene. Det er herlig! Og det var ikke alltid slik. Jeg vet ikke når DNTs hytter begynte å selge øl, men jeg minnes at det ikke var så vanlig på 1980-tallet som det er i dag, og jeg minnes også at jeg gjennom det tiåret stort sett sov i telt når jeg var på tur. Telt er ordentlig saker. Det er selve negasjonen av komfortabel hygiene. Men det er interessant, fordi du må være så kynisk når du pakker, så kynisk med tid, men likefullt renslig, slik blir du virkelig trent i å prioritere det som teller og glede deg over den hygiene du får til.  Den romslige men primitive hytta på Svartåfloen er derimot en påminnelse om at det er mulig å ha mer og bedre komfort på plass. Den er i motsetning til teltet fullt av mangler. Den mangler en dusj. Den mangler innlagt vann. Den demonstrerer at det finnes et potensial. Den er ikke koblet til, men heller koblet fra selve nettet av varmt vann og elektrisitet, det er denne frakoblingen som er selve forutsetningen for den primitive hytta, og det er den som skaper en form for bærekraft ut av den norske hyttekulturen. I det øyeblikket det varme vannet trer inn i hytta er hytta blitt et annet sted, et sted der komforten er tilstede uten noen egentlige ofre. Den er med ett blitt like friksjonsløs som resten av tilværelsen. Lutringen settes til side, og inn trer dette andre livet, det som

først og fremt handler om å være bløt med seg selv. Da dør den primitive hytta. Den fordrer noe annet. En hardhet som vi ikke lenger besitter.

Erling Dokk Holm er forsker ved Markedshøyskolen. Han har en doktograd fra Insitutt for urbanisme og landskap ved Arkitektur og Design Høgskolen i Oslo. Han har arbeidet og publisert på områder som forbrukersososiologi, politisk teori, byplanlegging og arkitektur

9


Badstuens betydning i finske hytter Pertti og Maarit Alasuutari

Mange finner går ut ifra at hytta, en fritidsbolig som vanligvis ligger ved en innsjø, ved havet eller ved en ved elv, er et spesielt finsk fenomen som representerer selve kjernen i finsk nasjonalkultur. Finnene er ikke alene om denne troen, siden kanadiere og nordmenn også ser på deres egen hyttekultur som en nasjonal spesialitet. Ved nærmere betraktning av hyttefenomenet viser det seg at hytta i alle sine forskjellige manifestasjoner er et internasjonalt fenomen og at sjarmen overalt baserer seg på noenlunde like opplevelser. Kort sagt representerer hyttelivet et brudd i hverdagen, en pause fra jobben og fra livet forbundet med primærboligen. Hytta er et annet miljø og der gjør man andre ting. Den finske hytta skiller seg likevel ut fra de andre med at den alltid har en sauna/ badstu. Badstubading er en vesentlig del av hyttelivet og er tett forbundet med behovet for å komme bort fra hverdagen.

Paavo: Nå nog er de ju helt enkelt så att då man först kommer ut av vardagsjäktet. Så är det en stor lättnad att kunna komma hit. Int’ behövs det mer än att man börjar värma upp bastun. Då kan man sitta där på en pall och se på om det tar eld eller inte, og sedan ordna så att man kan bada bastu. Och inte kan man förneka att ett par viski efteråt gör susen, -det hjälper på avkopplingen. Jag gillar inte öl alls, vet inte helt vad det beror på. Anita: No, frun dricker öl. Badstuen og badstubading er en så selvsagt del av den finske hytteopplevelsen at folk ikke engang husker å nevne det i våre intervjuver om hyttelivet. Når man spør spesielt om dette klarer de ikke helt å svare hvorfor badstuen er så viktig. For utlendinger pleier man å klargjøre at badstubading i hvertfall ikke handler om sex. Det må også nevnes at selv om det å vaske seg er en del av badsturitualet så er det likevel en sekundær årsak til å bade badstu. Man kan for eksempel gå i badstuen i forbindelse med et besøk, selv om man akkurat har dusjet hjemme. I tillegg må man konstatere, at å kombinere badstu med bading på hytta er en nytelse, men at man selvfølgelig også

bader badstu på hytter som ikke ligger ved sjøen og på vinterstid. Slike misforståelser og enkle tolkninger kan altså utelukkes, men hva er det med badstuen, og hva er ideen bak denne? Hva er det som gjør den til en så viktig del av finnenes hytteopplevelse? Når man bygger en hytte, kan man klart se badstuens prioritet, for badstubygningen er det første som blir bygget. Når vi selv bygde hytte i slutten av 80-årene, ble badstuen bygget som en del av hytta. Vi rakk likevel ikke å bygge hele hytta før vinteren kom, og på høsten stod bare pipa, taket og reisverket dekket med vindpapp ferdig. Innenfor reisverket snekret vi i tillegg et badstukammer, dusjrom og en badstu i løpet av høsten. Dette fungerte som en base, hvor vi også vinterstid kunne overnatte og fortsette byggingen. På den måten fikk vi samme høst tatt badstu for første gang på vår egen hytte! Hytta var allerede ferdig i sin enkleste form. Mange bader badstu hver kveld de er på hytta. Jaana og Mika, for eksempel, leier en hytte i feriene sine. Siden de har en leiehytte bruker de ikke tiden på hytta til praktiske gjøremål og reprasjoner, slik hyttefolk vanligvis gjør. Da blir badsturitualet på stranda med tilhørende pølsesteking, som strekker seg over flere timer, en spesielt viktig del av hyttelivet. For mange er badstu et ritual, som overfører freden og stillheten på hytta inn i sinnet. Her er badstua nærmest en religiøs opplevelse, en slags meditativ renselse. Det ville likevel være for enkelt påstå at badstu er en form for meditasjon eller jordisk andakt. Badstu er ofte også en sosial omgangsform. Man går sjelden i badstuen alene, men med familien, en jentegjeng eller guttegjeng, og av og til også i blandede grupper. Å ta badstu begrenser seg heller ikke bare til å sitte i badstuen og til å vaske seg: Mellom øktene og en eventuell dukkert sitter man også i badstuas peisestue eller terrasse. Badstubading kan ta mange slags former fra alenebading, med sin partner til bading i selskap med gjester. Felles for disse er likevel det, at badstu gir hyttedagene en rytme. Når kvelden kommer og dagens mange ulike gjøremål på hytta er over, samles alle igjen i badstuen. Alle kan nødvendigvis ikke snakke med alle i badstua, men en stor gruppe deler seg inn i mindre grupper. Badstua 10


avbryter likevel alle andre gjøremål, og man retter oppmerksomheten mot det å være sammen. Når man tar badstu med sin egen familie eller partner, betyr dette at man etter at ha vært alene og konsentrert seg om konkrete oppgaver på hytta, lar en nå de andre familiemedlemmene få all oppmerksomhet. Å ta badstu med sin partner betyr ikke nødvendigvis livlig diskusjon, man kan også bare være stille sammen. Badstumiljøet har få forstyrrende faktorer. Å ta badstu alene er ikke veldig annerledes, under badstuen får man en pause i praktisk arbeid og grublingen omkring dette. Slik gir badstua muligheter til å synke ned i egne tanker, som om man ble overført til en annen virkelighet. Hytta i sin helhet er ifølge hyttebeboernes erfaringer en annen virkelighet sammenlignet med en bolig i byen. Å være der får en til å glemme arbeidslivet og alt annet som hører med til hverdagen. Badstua er i den forstand en hytte i en hytte: idéen om hytten i miniatyrstørrelse eller krystallisert i badstua og dens institusjon. I alle land ser det ut til at man ønsker å gi fritidsboligen et annet byggningsmessig preg enn primærboligen, slik at de opplevelsesmessig er annerledes. Av samme grunn forholder mange seg motvillig til at hytta utstyres med alt av komfort og teknisk utstyr, som skal forenkle hyttelivet, og som lett gjør det helt likt hverdagen i byen. Her er også badstua en hytte i hytta. Opplevelsen som badstua tilbyr opprettholdes også ved å la den være litt ulik resten av hytta i bygningsstil, innredning og utstyrsnivå. Man ønsker ofte å holde badstubygningen teknisk mer enkel og tradisjonell enn hovedbygningen, og paradoksalt nok blir tradisjonelle røykbadstuer sett på som spesiell luksus. Det kan dreie seg om å ta vare på tradisjoner, men baktanken er at kjerneopplevelsen med badstu, forflyttingsgsritualet til en annen virkelighet, er sterkere, jo mer annerledes badstumiljøet er. Hyttebadstuens romlige sekvens overfører badstubaderen til en annen virkelighet, og river han løs fra hverdagen. Mer eller mindre tradisjonell og rolig innredning hjelper, men badsturitualet er først og fremst en kroppslig opplevelse. Man sitter i varmen, vasker seg, avkjøler seg og ofte gjentas dette ritualet flere ganger. Da man i badstua verken kan eller har

for vane å gjøre andre ting, virker det beroligende og får en til konsentrere seg om akkurat dette øyeblikket. Erfarne badstubadere har også lært å bruke de kroppslige erfaringene fra varmen av dampen og kulden i badevannet til å oppnå ro og avslapning. Badstuens sosiale funksjon, dens rolle som del av hyttelivets rituale og dens kroppslige og mentale påvirkning befester badstubadingen som en kulturell opplevelse. Hyttebadstua er akkurat som en hytte på hytta. Slik reisen hjemmefra til hytta er som en forflytting til noe annet, en annen verden enn den hjemme, har hyttebadstua et samme forhold til hytta. Hytteliv er ikke bare badstubading, men den krystalliserer og konkretiserer noe svært sentralt i hytteopplevelsen. Den hjelper deg til å stoppe opp og legge merke til andre mennesker og skjønnheten i omgivelsene. Som en som ble intervjuet sa, sauna er en lading av bateriene og fylling av drivstoff. Det gir nye krefter til å fortsette med hverdagen. Teksten er basert på Pertti og Maarit Alasuutaris bok Mökkihulluus Vapaa-ajan asumisen taika ja taito. (Hyttegalskap: Fritidsboligens trolldom og kunst): Rovaniemi: Lapland University Press 2010. Pertti Alasuutari, PhD er Professor på Tampere Univeritet, Institutt for sosiologi. Han er redaktør for European Journal of Cultural Studies, og er bredt publisert innen sosiologi, kultur og media studier og sosial forskingsmetodologi.

11


“Endless Hyttegrend”, Trysil

Tekster

Sauna

“Hyttas opprinnelse” “Hyttebyene” Palsi, Finland

Vikerfjell, Norge

Statistikk

12

Hyttefeber  

katalog til utstillingen HYTTEFEBER av MDH Arkitekter

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you