Issuu on Google+

K

t pit El 4

a

Kristendommen i Europa og Norge i dette kapittelet skal du lære om:

➔ kristendommen i Europa fra 300-tallet til 1500-tallet ➔ kristendommen i Norge fra 1000-tallet til 1500-tallet

Pilegrimssang mot år 2000 Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav, så søker vi de gamle, glemte stier som hvisker mellom steiner, under kratt og lyng og lav, og kanskje kan vi høre hva de sier: Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå, mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå, og stien må vi alle gå alene. Erik Bye, fra Byes beste (2004)

161


Kristendommen i Europa

Mosaikk fra 400-tallet, Galla Placidiamausoleet i Italia

Kristendommen blir en lære

statsreligion

prest biskop pave

162

På 6. trinn lærte du at de første kristne ble forfulgt, og at de måtte gjemme seg for å holde gudstjenester. Men kristendommen ble gradvis mer utbredt i Romerriket, og i 313 bestemte keiser Konstantin at kristendommen skulle bli statsreligion. I 391 ble det forbudt å tilhøre andre religioner enn den kristne i Romerriket. Kristendommen bredte seg utover Romerriket, og den kristne læren utviklet seg. Det ble grunnlagt menigheter og kirker i mange land. Lederne for menighetene ble kalt prester. Prest betyr den eldste, fordi det var de eldste i menigheten som ble prester. Lederne for prestene ble kalt biskop. Det betyr tilsynsmann. Den viktigste biskopen var biskopen i Roma. Etter noen hundre år ble han kalt pave, som betyr pappa eller far. Bare menn fikk bli prester og biskoper, men det fantes likevel flere kvinner som ble viktige ledere.


Romerriket falt omtrent hundre år etter at kristendommen var blitt statsreligion. Da var allerede store deler av Europa kristnet. Munkene og prestene fortsatte å dra på lange misjonsreiser for å fortelle folk om den nye læren. Men like viktig som å snakke med folk var det å overbevise kongene i de ulike landene om at kristendommen var en religion som de burde slutte seg til. Mange konger valgte å gjøre kristendommen til landets religion. Dermed kunne ikke folk lenger velge hva de ville tro på, men måtte slutte seg til den kristne troen og bli døpt.

augustin av Hippo Mange kristne studerte Bibelen grundig. En del av dem som studerte Bibelen de første århundrene etter Kristus, skrev selv bøker. De kalles teologer. En teolog er en som har lært mye om Bibelen. På grunn av bøkene de skrev, vet vi ganske mye om en del av teologene. En av de mest kjente heter Augustin. Augustin var født i Nord-Afrika i en rik familie. Som ung levde han et ubekymret liv og var mest opptatt av å more seg. Men han tenkte også mye på Gud og forsøkte å finne fram til hva han skulle tro på. Augustin var utdannet lærer, og da han ble voksen, reiste han til Milano for å undervise. Her begynte han å gå i kirken. En dag Augustin satt i en hage, skal han ha hørt en barnestemme som sa: «Ta og les!» Augustin åpnet Bibelen, og øynene hans falt straks på noen ord av Paulus, om at menneskene burde tro på Gud i stedet for å være opptatt av å more seg. Augustin bestemte seg for å bli kristen, og en stund senere ble han døpt. Han gikk i kloster, ble prest og senere biskop i Hippo i Nord-Afrika. Han studerte Bibelen og skrev flere bøker.

teolog

Sandro Botticelli: St. Augustin

163


Gregor den store og gudstjenesten Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket, trengte ikke de kristne å holde gudstjenester i skjul. Tvert imot bygde keiseren store kirker som skulle gi plass til så mange som mulig. Kirkene skulle også vise at kristendommen var keiserens religion, og derfor ble kirkebygningene store og flotte, med tårn og søyler. Kirkene kunne inneholde store rikdommer, både kunst, sølv, gull, silke og andre dyre stoffer. Måten de kristne feiret gudstjeneste på, ble svært forandret. Så lenge de måtte skjule seg, var gudstjenestene deres enkle, de leste fra Bibelen, sang sanger og delte brød og vin. Etter at gudstjenestene ble åpne for alle, ble det utviklet imponerende ritualer der store kor og mange prester deltok.

Katedral fra 500-tallet: San Vitale-basilikaen i Italia

164


Denne forandringen skjedde gradvis gjennom de første fem århundrene etter Kristus. Gregor den store har fått æren for å ha utviklet gudstjenesten til omtrent det den er i dag. Gregor var pave i Roma rundt år 600. På den tida var ikke gudstjenesten lenger noe bare de ivrigste kristne deltok i – de aller fleste gikk til gudstjenester. Gudstjenesten gjorde det derfor mulig å lære mange mennesker mer om kristendommen. Gudstjenesten fikk en fastere form enn i kristendommens første tid. Gregor bestemte hvordan den skulle begynne og slutte. Han bestemte også rekkefølgen på sanger, bønner, tekster fra Bibelen, preken og nattverd. Han fastsatte kirkeåret og flere viktige helligdager, blant annet jul, påske og pinse. Gregor var opptatt av musikk. Koret fikk derfor en viktig rolle. Sangene som ble sunget i gudstjenesten, kan virke enkle når vi hører dem i dag, men melodiene fulgte et ganske vanskelig system som det kunne ta lang tid å lære. Denne måten å synge på kalles gregoriansk sang, etter Gregor. Men bønnene og tekstene fra Bibelen ble også sunget på samme måte, enten av presten eller av kantoren, som var leder for sangen. En gudstjeneste kunne nok oppleves som overveldende for folk flest i den tida. Den foregikk i imponerende kirkebygninger, og ikke alle forsto hva som foregikk. Gudstjenesten begynte med at alle prestene, koret, kantoren og andre gikk i et høytidelig tog inn i kirkerommet mens de sang. De hadde kostbare kapper på seg, som ofte var dekorert med sølv og gull. Kirkespråket var latin og gresk, og koret, kantoren og prestene sang de fleste av sangene. Selv om gudstjenestene er annerledes i dag, er de lagt opp på samme måte som Gregor bestemte. De begynner og slutter på samme måte, og bibeltekstene, prekenen, bønnene og nattverden kommer i samme rekkefølge som den gang. Det blir fremdeles brukt sanger som er gregorianske.

pave Gregor gudstjenester for alle ordningene for gudstjenestene blir like

n

Kantor betyr sangleder.

imponerende kirkebygg og seremonier

Manuskript fra 1500-tallet som viser en gregoriansk messe

165


Benedikt og klostervesenet

klostervesen Benedikts regler

Be og arbeid! tidebønner

Benedikt var en italiensk munk som levde på 500-tallet. Som ung valgte han å leve alene i fjellene for å be, lese i Bibelen og tenke på Gud. Benedikt fikk ei gruppe av tilhengere som ville leve på den samme måten og bli munker. Han grunnla et kloster på fjellet Montecassino. Her levde han som leder for munkene til han døde. Benedikt skrev regler for klosteret. Benedikts regler ble viktige for de fleste klostre i Europa. Han regnes som grunnleggeren av klostervesenet. Benedikts regler inneholder løftene som munkene og nonnene skulle leve etter når de gikk i kloster: løfter om fattigdom, lydighet og ydmykhet. Å være ydmyk er det motsatte av å være stolt. Munkene og nonnene måtte gi fra seg til klosteret alt de eide. De lovte å være lydige mot lederen for klosteret, og de måtte bruke all sin tid på å tenke på Gud og medmennesker. Benedikts valgspråk var «Be og arbeid!». Livet i klosteret skulle brukes til bønn og arbeid for å tjene både Gud og mennesker. Et vanlig døgn i Benedikts kloster inneholdt opp til ti korte gudstjenester som kalles tidebønner. Munkene sto opp klokka to om natten til døgnets første tidebønn. Resten av døgnet besto av tidebønner, arbeid og matpauser. Klokka sju om kvelden gikk de til sengs. Arbeidet i klosteret gikk ut på å skaffe det de trengte for å leve, men en like viktig del var å gjøre gode gjerninger mot andre som trengte hjelp. Munkene stelte syke og gamle, ga mat og klær til de fattige og trøstet og hjalp mennesker som var ulykkelige. Klostrene fungerte som sykehus, skoler og gjestehus i middelalderen.

166


Den ortodokse og den katolske kirken skiller lag Allerede i kristendommens første tid oppsto det uenigheter mellom kirkene i ulike land. Det ble grunnlagt menigheter og kirker i hele det gamle Romerriket, områder som vi i dag kjenner som Nord-Afrika, VestEuropa, Øst-Europa og Asia. De viktigste uenighetene oppsto mellom kirkene i øst og kirkene i vest. Uenighetene dreide seg om hvem som skulle være øverste leder for alle kirkene, om hva en skulle mene om den kristne troen og om hvordan gudstjenesten skulle være. Kirkene i øst mente at lederen for kirken skulle bo i Konstantinopel (Istanbul), mens kirkene i vest mente at lederen skulle bo i Roma. I Østkirken var kirkespråket gresk, i Vestkirken var det latin. Gudstjenestene ble holdt på ulike måter. Disse uenighetene førte til flere store kamper mellom Østkirken og Vestkirken. I 1054 gikk det så langt at paven i Roma og patriarken i Konstantinopel lyste hverandre i bann. Med det mente de at bare folk i deres egen kirke var kristne på riktig måte, ikke i de andres. Østkirken og Vestkirken er i dag kjent som Den ortodokse kirke og Den katolske kirke. Ortodoks betyr rett lære, og katolsk betyr allmenn eller felles. I dag er særlig Hellas, Russland og det meste av Øst-Europa ortodokse områder, mens store deler av Vest-Europa er katolsk område. I 1964 ble Østkirken og Vestkirken enige om å oppheve den nesten tusen år gamle bannlysingen og i stedet respektere hverandre.

Østkirken og Vestkirken

ortodoks og katolsk

167


Kristent hverdagsliv

undervisning

bot

skriftemål

Giotto di Bondone: Maria av Ognissanti, ca. 1308

helgenfester

168

I mange land ble kristendommen innført fordi kongen bestemte at den skulle være landets religion. Karl den store, som var konge og senere keiser i Frankrike, mente at folk måtte ha opplæring for å forstå innholdet i kristendommen. Prestene la derfor like stor vekt på undervisning som på gudstjenester. De brukte prekenene til å undervise, og de opprettet skoler for guttene. Jentene fikk ikke det samme skoletilbudet. Utover gjennom middelalderen økte frykten for helvete. Prestene sa at folk kunne komme til helvete hvis de levde et syndig liv og ikke trodde på Gud. Derfor ble bot en viktig side ved middelalderens kristendom. Å gjøre bot vil si å gjøre opp for seg. Folk kunne bli pålagt bot av prestene. Hvis noen gjorde noe galt, kunne de for eksempel bli pålagt å be, å gi penger til de fattige eller til kirken eller å gjøre andre gode ting som bot. For å gjøre opp for seg tilsto de for presten hvilke synder de hadde gjort. Det kalles skriftemål og brukes den dag i dag i mange kirker. Ved skriftemålet fikk de en passelig bot, avhengig av hvor alvorlige syndene var. Når de hadde gjort det boten besto i, kunne presten gi dem tilgivelse. For mennesker i middelalderens Europa var kirken og kristendommen en like naturlig del av hverdagen som mat og arbeid. I tillegg til å gå i kirken hver søndag var det vanlig å delta ved tidebønner. Bare nonnene og munkene deltok ved alle tidebønnene i døgnet, men folk flest gikk gjerne til morgenbønn og kveldsbønn. Alle helligdager og helgenfester ble markert. Helgenfester er spesielle dager der ulike helgener blir minnet. Det var mange helgenfester gjennom et år. I tillegg til å be til Gud, Jesus og Den Hellige Ånd ble det vanlig å be til helgenene. Den viktigste helgenen var jomfru Maria. For mange var det enklere å be til Maria enn til Gud, fordi hun var et menneske, akkurat som dem.


Frans av assisi Munkene og nonnene var forbilder for et hellig liv. Vanlige mennesker kunne ikke leve slik de levde i klosteret, fordi de måtte arbeide og ta seg av familien. Men kirken mente likevel at alle skulle forsøke å strekke seg mot forbildene, så de kunne leve et så fromt liv som mulig. Noen av de mest kjente munkene og nonnene ble helgener etter sin død. Bare paven kunne avgjøre hvem som skulle bli kåret til helgen. Helgenene var også forbilder for de kristne. Frans av Assisi er en av de mest kjente helgenene. Frans var en rikmannssønn som vokste opp i Assisi i Italia. Han levde fra 1182 til 1226. Som ung fikk han et syn mens han satt i en kirke. Frans ble overbevist om at det var nødvendig å leve fattig for å tjene Gud. Selv om alle munker og nonner måtte leve i fattigdom, eide klostrene ofte store rikdommer. Frans mente at det var galt, heller ikke klosteret skulle eie noe. For å vise nestekjærlighet måtte munkene og nonnene leve som Jesus, uten ektefelle, barn og eiendeler. Frans brøt kontakten med sin rike familie og ble munk. Dette markerte han på en dramatisk måte: Han stilte seg opp på torget i Assisi, tok av seg de dyre klærne sine til han sto splitter naken, ga klærne tilbake til faren og dekket den nakne kroppen under biskopens kappe. Frans begynte i stedet å gå i en enkel, fattigslig kappe. Han oppsøkte de fattige, syke og spedalske og gjorde alt han kunne for dem. Han oppsøkte også de rike og kritiserte dem for å leve i overflod uten å dele med andre. Frans fikk raskt mange tilhengere. De ble kalt fransiskanere, men mange kalte dem også tiggermunker. I Norden ble de kalt gråbrødre på grunn av de enkle, grå kappene de brukte. Frans grunnla også klostre for kvinner. Frans oppførte historiens første julespill. Han holdt en gudstjeneste utendørs der han hadde med en okse, et esel og en krybbe med høy. Det ble forløperen til de julespillene som blir oppført den dag i dag.

n

Å være from er å være opptatt av det som har med Gud å gjøre.

fattigdom

fransiskanere, tiggermunker og gråbrødre julespill

Frans mente at hele skaperverket var viktig. I legendene om ham står det at han snakket med fugler og dyr. Han prekte for fuglene, og han overtalte en ulv til ikke å angripe noen i landsbyen den levde ved.

169


Det fins mange legender om Frans. Det fortelles at han fikk fem sår på kroppen mot slutten av livet, nøyaktig på de samme stedene som Jesus fikk fem sår da han ble korsfestet. Det ble oppfattet som et tegn på at han var en helgen. Frans har utvilsomt hatt stor innflytelse på kristendommen gjennom sin måte å praktisere fattigdom og nestekjærlighet på. Helgenfesten for Frans feires 4. oktober.

n

Forlatelse er det samme som tilgivelse.

Frans av Assisis bønn Herre, gjør meg til et redskap for din fred. Hjelp meg å spre kjærlighet der hatet hersker, tro der tvilen råder, håp der det er angst og nød. Hjelp meg å bringe forlatelse der urett er begått, å skape enighet der det er strid, å spre lys der det er mørke, å bringe glede der sorgen tynger. Mester, hjelp meg å søke – ikke så mye å bli trøstet som å trøste, ikke så mye å bli forstått som å forstå, ikke så mye å bli elsket som å elske. For det er ved å gi at vi får, ved å tilgi at vi selv får tilgivelse, ved å miste livet vi finner det. Det er ved å dø at vi oppstår til evig liv.

Giotto di Bondone: Frans av Assisi

170


Hildegard av Bingen De fleste kjente personene i kristendommens historie er menn. Det betyr ikke at det ikke fantes kvinner som gjorde viktige ting, men det er ikke skrevet så mye om dem. Jenter og kvinner fikk ikke samme utdanning som gutter og menn, og det var derfor vanskelig for dem å studere Bibelen og skrive bøker på samme måte som mennene kunne. De fleste som levde i middelalderen, kunne ikke lese og skrive, og det var bare de rikeste som hadde råd til utdanning. Klostrene var et sted der kvinnene kunne studere Bibelen. En av kvinnene vi vet mest om fra middelalderen, het Hildegard. Hun var født i Tyskland i 1098 og døde i 1179. Som åtteåring ble hun sendt i kloster av foreldrene sine. Det var ikke uvanlig at rike familier med mange døtre sendte en eller flere av dem i kloster. Hildegard lærte å lese og skrive. Hun ble leder for klosteret da hun ble voksen. Omtrent samtidig fikk hun flere syn der Gud viste seg for henne. Synene dreide seg om Guds kjærlighet, Guds rike, englene, djevelen og helvete. Hildegard ble bedt av paven om å skrive ned det hun hadde sett, og hun skrev flere bøker gjennom livet. Hildegard var svært kunnskapsrik. Hun kunne mye om urter og naturmedisin, hun komponerte musikk, tegnet og skrev dikt. Hildegard ble berømt for sin visdom, og både paver, keisere og konger søkte råd hos henne. Hildegards tegninger, musikk og bøker er bevart. Hildegard av Bingen: manuskript fra 1100-tallet

klostrene ga utdanning til jenter og kvinner

Hildegard fikk syner fra Gud n

Syn eller syner er ord som brukes om at noen får se eller høre budskap fra Gud som andre mennesker ikke kan se eller høre.

171


Korstog og pilegrimsreiser botshandling

Kirken i middelalderen la mer og mer vekt på at de kristne måtte gjøre botshandlinger for å få tilgivelse for syndene sine. De største botshandlingene var å legge ut på pilegrimsreiser og dra i korstog.

pilegrimsreiser pilegrim

pilegrimsmål

pilegrimssymboler

Det ble mer og mer vanlig for kristne å dra på pilegrimsreiser. Ordet pilegrim betyr fremmed. Pilegrimen skulle forlate hjemmet sitt og gå som en fremmed i verden til han eller hun kom fram til et hellig mål. De hellige målene var først og fremst Roma og Jerusalem, men det fantes også mange andre mål. I middelalderen var disippelen Jakobs grav i Spania, Santiago de Compostela, et av de tre mest kjente pilegrimsmålene. Reisene foregikk til fots, på hest eller med båt. Menneskene som bodde langs veien, ga ofte pilegrimene mat, husrom og stell av såre føtter og slitne kropper. Dessuten bygde de kristne gjestehus og sykehus langs veiene. Å ta godt imot pilegrimer ble oppfattet som en god kristen handling. Pilegrimene var lette å kjenne igjen når de kom gående. De gikk med pilegrimsstav, hatt og veske, og ofte hadde de festet et skjell på klærne sine. Skjellet var et pilegrimssymbol. Pilegrimsreisene kunne vare lenge, både i uker og måneder. På veien fantes det hellige stasjoner, kirker eller tegn som pilegrimene stanset ved. Når de kom til turens høyeste punkt, la de fra seg en stein. Den skulle symbolisere at de la noe tungt fra seg før de begynte på veien nedover mot målet. Når de endelig nådde målet, ble de tatt godt imot av prestene som holdt til på stedet. Da fikk de omsider tilgivelse for syndene sine. Pilegrimene kunne dra i følge med flere, men de kunne også dra alene.

Moderne pilegrimsvandring I dag har kristne igjen begynt å gå pilegrimsvandringer. Mange ønsker å gå til Santiago de Compostela. Ikke alle går for å gjøre bot for spesielle synder. Mange ønsker å gå for å få tid til å tenke over livet sitt. Noen går for å takke Gud for spesielle ting de har opplevd.

172


Santiago de Compostela Santiago de Compostela ligger i Nord-Spania. Navnet betyr Sankt Jakobs grav. Jakob var en av Jesu tolv apostler. Det sies at han ble en viktig misjonær i Spania. Ifølge legenden ble han halshogd av kong Herodes i 44 e.Kr. Jakobs tilhengere stjal kroppen hans fra kong Herodes om natten og fraktet den i en båt som drev i land ved kysten i Nord-Spania. Der gravla de ham på et hemmelig sted i skogen og bygde en liten kirke over graven. Flere hundre år senere gikk en eneboer gjennom skogen. Da hørte han plutselig musikk og så en lysende stjerne på himmelen. Han fulgte stjernen og fant Jakobs grav. Stedet ble et av de viktigste pilegrimsmålene i middelalderen, og Jakob ble alle pilegrimers spesielle vernehelgen. Kirken over graven ble bygd ut til en stor kirke. Det fins mange statuer og bilder av Jakob. Han er som regel avbildet med en hatt, en stav og ett eller flere kamskjell festet på seg. Noen tror at det var Jesus selv som ga Jakob pilegrimsstaven. Kamskjellene var først forbundet med Jakob, men ble senere et symbol for alle pilegrimer. Langs kysten, der båten med Jakobs døde kropp drev i land, fantes det mange kamskjell. Mange av pilegrimene fant slike skjell når de nærmet seg målet, og de har derfor kanskje tatt dem med seg for å minnes pilegrimsferden. En annen legende forteller at det skjedde et mirakel da Jakobs båt drev i land: Om bord i båten var det flere ryttere og hester. En av hestene falt over bord. Da den kom opp til overflaten, var den dekket med kamskjell. Da sto Jakob opp fra kisten og reddet hesten fra å drukne.

Sankt Jakobs grav

kamskjell

173


Korstogene

korstog korsfarer

174

Korstogene oppsto i middelalderen. Bakgrunnen for korstogene var at Palestina ble erobret av araberne og tyrkerne. Jerusalem var en hellig by for kristne, og alle kristne i Europa var sjokkerte over at byen nå var i hendene på muslimer. Paven oppfordret derfor kristne til å danne en hær av soldater som skulle reise til Palestina og ta makten i landet på vegne av den kristne delen av verden. Reisen denne hæren la ut på, ble kalt korstog, fordi det kristne korset ble brukt som symbol på faner og rustninger. Soldatene som dro, ble kalt korsfarere. De kristne trodde at det var Guds vilje at Jerusalem skulle styres av kristne, og i løpet av en periode på to hundre år dro fem millioner soldater i korstog. Kirken lovte å ta vare på korsfarernes familier og eiendommer, og det ble regnet som en ære for en


familie å sende av sted en sønn eller bror i korstog. Det var bare menn som ble sendt i krig. Mange av korsfarerne ble med i ridderordener. Å bli ridder var ærefullt. Særlig i Frankrike ble det vanlig å dra i korstog. Det ble gjennomført sju korstog i Europa. Det første dro ut i 1096, og korsfarerne klarte å erobre Jerusalem. Korsfarerne myrdet tusenvis av muslimer og jøder som bodde i byen, og de innsatte både en biskop og en kristen konge i Jerusalem. Men byen ble gjenerobret av dem som bodde der. Ingen av de neste seks korstogene greide å erobre Jerusalem tilbake. Det siste korstoget dro ut omkring 1270. Korsfarerne fikk mat og overnatting på veien til Jerusalem, og sykepleie hvis de trengte det, slik pilegrimene fikk. Men ikke alle korsfarerne var like fromme. En del av dem var eventyrlystne unge menn som plyndret eiendommer og drepte og mishandlet mennesker langs veien der de dro fram. Korstogene ble grunnlag for tallrike legender, dikt og sanger. Ridderne ble oppfattet som helter, og det fins mange romantiske eventyr om riddere som dro ut i korstog mens kjærestene ventet på at de skulle komme tilbake.

Barnekorstogene To av korstogene besto av barn. Barna ønsket å dra i korstog som de voksne, og utrolig nok fikk de lov av paven og foreldrene sine. Det første barnekorstoget endte tragisk. Flere tusen franske barn ble tatt til fange og solgt som slaver i Egypt. Fra Tyskland ble det også sendt ut et barnekorstog, men en biskop i Italia forsto hvor farlig det var, og sendte deltakerne hjem.

175


Kirken, kongen og domstolen

tiende

bli lyst i bann

kjetter

For mennesker i dag er det vanskelig å forstå hvor stor rolle kirken spilte i middelaldersamfunnet. Forholdet mellom fyrster, konger og kirkeledere var tett. Kirken påvirket kongene, og kongene påvirket kirken. Hvis kirken var uenig i en politisk bestemmelse, måtte kongen som regel forandre den. Samtidig kunne kongen holde tilbake penger og eiendom. Kirken fikk store inntekter i form av tiende. Tiende betyr tidel, og ordningen gikk ut på at alle bønder og kjøpmenn måtte gi en tidel av alt de dyrket og tjente, til kirken. Kirken påvirket også lovgivningen. Hvis noen brøt de kirkelige lovene, kunne de straffes med bøter, pisking og fengsel. Den verste straffen var å bli lyst i bann. Den som ble lyst i bann, fikk ikke komme til gudstjeneste eller delta i nattverden. Han eller hun kunne heller ikke begraves på kirkegården. Dette var det verste som kunne skje med en kristen, for kristne trodde at de kom til helvete hvis de ikke gikk til nattverd eller ble gravlagt i kristen jord. De som styrte i kirken, forsøkte også å avsløre alle de mente ikke hadde den riktige troen på Gud. De som ble avslørt, ble kalt kjettere. Kjetter betyr vranglærer eller en som lærer noe feil om Gud. I middelalderen økte jakten på kjetterne. Kirken opprettet en egen kjetterdomstol. De som var anklaget for kjetteri, kunne bli torturert til de tilsto. Kjetterne ble dømt til døden.

Jeanne d´arc Jeanne d´Arc var ei bondejente som levde i Frankrike under krigen mellom England og Frankrike på 1300- og 1400-tallet. Frankrike var underlagt kongen i England. Som ung jente fikk Jeanne syner der Gud fortalte henne at hun skulle lede Frankrike i krigen mot England, slik at den unge franske tronarvingen Karl kunne bli kronet til konge i Frankrike. Som 16-åring oppsøkte Jeanne lederen for hæren og ba om å få lede krigen. Han nektet, men et år senere kledde Jeanne seg ut som mann og greide å overbevise hærlederen og prestene. Hun fortalte om synene sine til prestene, og etter grundige forhør av henne mente de at synene kom fra Gud. Jeanne fikk lede krigen. Hun fikk en hvit rustning, red på en hvit hest og førte hæren

176


ut i et stort slag i Orleans i Frankrike. Engelskmennene ble slått, og Karl ble kronet til konge i Frankrike. Jeanne ble hyllet som Guds sendebud. Hun sto ved Karls side da han ble kronet til konge i kirken.

Jeanne d’Arc på hesteryggen. På fanen hun bærer, står det: Her kommer jomfruen sendt fra Gud. Fra 1500-tallet

Senere ledet Jeanne flere slag, men tapte. Til slutt ble hun tatt til fange. Nå som hun ikke lenger hadde hell i krigen, sviktet både kongen og kirken henne. Synene hennes ble ikke lenger oppfattet som budskap fra Gud, men tvert imot som budskap fra djevelen. Jeanne ble anklaget for å være kjetter og heks. Et av de mange bevisene for at hun var kjetter, mente kongen, kirken og domstolen, var at hun hadde brukt mannsklær. Jeanne ble dømt til døden og brent på bål. Mange år senere ble hun kåret til helgen.

177


Kirken i Europa på 1500-tallet På begynnelsen av 1500-tallet strevde kirken med flere problemer som førte til store forandringer for kristne i Europa.

skjærsilden

Et av problemene dreide seg om bot. Botshandlingene hadde nå blitt mange. En kristen kunne blant annet kjøpe seg fri fra synder ved å gi penger til kirken. Det ble kalt avlat. Mange trodde at de kunne slippe lettere til himmelen når de døde dersom de betalte rikelig. I løpet av middelalderen oppsto også troen på skjærsilden – folk trodde at de måtte renses fra sine synder i en grusom ild når de døde. Men hvis de ga penger til kirken, ville tida i skjærsilden bli kortere. Derfor ga de så mye de kunne når noen i familien døde. De rike hadde råd til å betale mye i avlat, men fattige hadde selvsagt ikke råd til det.

gudstjenester på latin

Gudstjenesten var et annet problem. Gudstjenestene var blitt så vanskelige at folk flest hadde store problemer med å forstå hva som foregikk. Alt som ble lest og sunget, var på latin. Selv prekenen ble holdt på latin. Siden de færreste kunne språket, fikk de ikke med seg hva som ble sagt. Bibelen fantes også bare på latin, og det var derfor umulig for de aller fleste å forstå den, enten de selv kunne lese eller var avhengige av høytlesning.

kongene og paven kjempet om makt

Et tredje problem gjaldt forholdet mellom myndighetene og kirken. Kirken var opptatt av å ha et godt forhold til kongene og fyrstene for å sikre sin egen makt. Samtidig var paven i Roma den mektigste mannen i Europa og påvirket viktige politiske avgjørelser.

avlat

178


Kristendommen i Norge Norge ble gradvis kristnet fra 900-tallet. Slaget på Stiklestad i 1030, dagen da Olav den hellige døde, regnes som kristendommens gjennombrudd i Norge. Men det tok enda hundre år før alle nordmenn var døpt. Troen på de gamle gudene levde lenge.

kristendommen kom gradvis til Norge troen på de gamle gudene levde lenge

Før kristendommen kom, tilba folk gudene hjemme på gården. De ofret til gudene, og denne ofringen ble kalt blot. Blotet ble ledet av noen i slekta. Da kristendommen kom, måtte folk tilbe Gud i kirken. Nå var det prestene som ledet gudstjenesten, ikke medlemmer av slekta. Det kom påbud om at døde skulle gravlegges i kristen jord, det vil si på området rundt kirken. Tidligere ble døde lagt i gravhauger på gården. Ansvaret for religion og ritualer lå ikke lenger hos familien, men hos kirken og prestene. Det kom mange nye lover som forbød det som folk hadde gjort tidligere. Det var ikke lenger lov å spise hestekjøtt, blote til gudene eller drive med trolldom. Alle barn skulle døpes, og det var ikke lenger lov å sette ut uønskede eller syke barn i ødemarka og la dem dø. Det ble forbudt å spise kjøtt på fredager, av respekt for Jesus som døde på en fredag. Dessuten skulle alle brygge øl til jul og skåle for Jesus og jomfru Maria. Mange nordmenn syntes at kristendommen var en religion for sveklinger. I det norrøne samfunnet var ære det viktigste av alt. Menn førte ære over slekta hvis de sloss, dro i krig og sørget for at gården og slekta var stor og rik. De kristne idealene om nestekjærlighet og fattigdom var ikke så tiltrekkende i Norge. Det eneste tiltrekkende ved kristendommen var Kvite-Krist, som Jesus ble kalt. Kvite-Krist ble oppfattet som en konge med stor makt og liknet derfor på kongene folk kjente fra sitt eget samfunn.

ære

Kvite-Krist

Nidaros Etter slaget på Stiklestad, der Olav Haraldsson ble drept, oppsto det mange historier om ham. Han fikk tilnavnet Olav den hellige etter sin død. Respekten for den døde kongen økte i årene som kom. For de krigsglade og ærekjære nordmennene ble Olav en helt. Han var ikke bare konge, men også kriger. Dermed var han ingen svekling. Det oppsto legender om Olav der han helbredet mennesker og viste

179


seg på underlige måter for folk, omtrent slik Jesus er beskrevet i Bibelen. Olav ble mer og mer lik Kvite-Krist i nordmennenes bevissthet. Olav ble også kalt «Norges evige konge». Han ble idealet for alle senere konger i Norge. Forholdet mellom de norske kongene og kirken i Norge ble minst like tett som i resten av Europa, og Nidaros ble en viktig by både religiøst og politisk.

Nidaros som pilegrimsmål Hellig Olavs skrin

Nidaros ble det viktigste pilegrimsmålet i Nord-Europa

Olavs døde kropp ble lagt i en kiste i Nidaros, byen som nå heter Trondheim. Denne kisten ble kalt Hellig Olavs skrin. Over Hellig Olavs skrin ble det først bygd en enkel trekirke. Et år etter Olavs død ble han erklært som helgen. Senere ble det bygd en større kirke på stedet, som fikk navnet Kristkirken, og gjennom middelalderen ble den utbygd til den store kirken vi i dag kjenner som Nidarosdomen. Det gikk mange historier om alt det underlige som skjedde ved Olavs skrin. Mange fortalte at de ble helbredet for sykdommer, og ryktene om alt det underlige spredde seg raskt gjennom hele Europa. Kristkirken i Nidaros ble det viktigste pilegrimsmålet i Nord-Europa. Det kom pilegrimer fra mange land for å gjøre bot og be om å bli helbredet for sykdommer. Gjennom Norge gikk det flere pilegrimsveier til Nidaros. Disse veiene ble kalt pilegrimsleder, fordi de ledet til det hellige stedet. I dag er disse ledene gjenoppdaget, og mange moderne pilegrimer følger ledene til Trondheim og Nidarosdomen.

Olsok olsok n

Å vake betyr å våke eller holde seg våken om natten. Olsokgudstjenesten i Nidaros ble kalt olavsvake fordi den ble holdt om natten.

180

29. juli ble snart en av de viktigste helgenfestene i Norden. Denne dagen ble kalt olsok, som betyr olavsvake. Da ble det holdt en nattlig gudstjeneste i Kristkirken. Denne natten trodde kristne at det skjedde spesielt mange undere, og mange reiste til Nidaros for å bli helbredet. Olsok ble også feiret i resten av landet og senere i mange andre land i Europa. Ved olsokgudstjenesten ble det brukt spesiell musikk som var skapt til olavsvaka. Denne musikken var den mest brukte musikken i Norge i middelalderen.


Erkebiskopen i Nidaros Som i resten av Europa ble det også i Norge utnevnt biskoper. De ble plassert på tre steder, i Oslo, Bergen og Nidaros, og de fordelte ansvaret for landet mellom seg. Senere fikk Stavanger, Hamar og Selje biskoper. Paven i Roma bestemte over alle biskopene i Europa, men mange land hadde en erkebiskop. Erkebiskopen hadde ansvaret for de andre biskopene i landet. I Norge var det naturlig at erkebiskopen ble plassert i Nidaros, siden denne byen ble kristendommens sentrum i Norge. Erkebiskopen i Nidaros hadde også ansvaret for kirkene på Island, Grønland, Færøyene og Orknøyene og på Man i Irskesjøen. Nidaros ble en religiøs stormakt kort tid etter Olavs død. Nidaros påvirket måten gudstjenestene ble feiret på i hele Norden.

Nidarosdomen

n

Erkebiskop betyr den øverste biskopen.

erkebiskopen i Nidaros hadde ansvar for kirkene i flere land

Selv om Norge ikke har hatt noen erkebiskop på 500 år, har Nidarosdomen og Trondheim stadig vært et spesielt sted for kristne i Norge. Nidarosdomen blir fremdeles kalt Norges nasjonalhelligdom. I 2010 ble det bestemt at Trondheim igjen skal få en biskop som skal være den øverste biskopen i Norge.

181


Kongen og kirken I Norge var det stadig kriger mellom konger som ville herske over landet. Kongene oppfattet seg selv som Olavs etterfølgere, og de ville gjerne ha et godt forhold til kirken. Noen av kongene lot kirken styre seg selv, andre ville bestemme over kirken.

Sigurd Jorsalfar ferden til Jerusalem var korstog og pilegrimsreise n

Jorsalfar betyr Jerusalem-farer.

Kong Sigurd var sønn av kong Magnus Berrføtt. Som ung fikk han i oppdrag å lede en reise til Jerusalem. Reisen var ment både som et korstog og en pilegrimsreise og varte i tre år. På reisen hadde han med seg 6000 mann i 60 skip. Turen gikk sørover, blant annet innom pilegrimsmålet Santiago de Compostela, og på veien erobret Sigurd og følget hans også noen spanske øyer. Sigurd kom fram til Jerusalem og hjalp til med å erobre en del av Palestina. I Jerusalem fikk han en dyrebar gave, en bit av Jesu kors. Han måtte sverge på å ta denne biten med seg hjem til Nidaros og Olavs skrin. Sigurd vendte hjem med bare 100 mann. De aller fleste av de 6000 døde i løpet av reisen, enten i krig eller av sult, men en god del valgte også å bli igjen hos keiseren og gjøre tjeneste der. Sigurd ble berømt for reisen til Jerusalem. Han fikk tilnavnet Jorsalfar, som betyr Jerusalem-farer. Da Sigurd kom tilbake, regjerte han landet i ro og fred.

Bagler kommer av bagall, den staven biskopen pleide å ha i hånden. Baglerne fikk navnet sitt fordi Da Sigurd Jorsalfar døde, var de fredelige tidene over. Det ble innledde kjempet for ningen til en hundreårsperiode med mange kriger i Norge. Sverre biskopen. Sigurdsson var utdannet prest fra Færøyene. Han mente at han n Birkebeinerne fikk hadde rett til å bli konge i Norge fordi faren hadde vært konge. Sverre mente at kongen skulle bestemme over både landet og kirken. dette navnet fordi Det var ikke biskopen enig i. Kong Magnus, som var konge i Norge, de brukte sko som var laget av bjørke- var enig med biskopen om at kongen ikke skulle bestemme over kirken. Det brøt ut krig mellom kong Magnus og Sverre. Sverres hær, never. Birk er et annet ord for bjørk. birkebeinerne, kjempet mot hæren til Magnus, baglerne. Magnus n

Kong Sverre

Gerhard Munthe: Møte med Kong Baldvin, bildevev, 1900

182


183


Peter Nicolai Arbo: Kong Sverres flukt, 1862

Sverre ville bestemme over kirken

paven lyste Sverre i bann

184

falt, og biskopen oppsøkte Sverre og forsøkte å bli enig med ham om hvordan de skulle fordele makten over landet og kirken. Men Sverre ville fortsatt bestemme over kirken. Da Sverre selv skulle bli kronet til konge, tvang han fire biskoper til å delta i kroningen. Det fikk paven i Roma høre. Han mente at kongen ikke hadde rett til å bestemme over kirken, og siden Sverre ikke ville bøye seg for det, lyste paven Sverre i bann. Sverre holdt på sitt resten av livet. Men før han døde, rådet han sønnen sin, Håkon, til å bli enig med kirken igjen. Først 75 år etter Sverres død ble kongen og kirken enige om hvem som skulle bestemme. De avgjorde at kirken skulle holde seg unna kongevalgene, men til gjengjeld fikk ikke kongen bestemme over biskoper og prester.


Klosterlivet Det ble grunnlagt klostre allerede i den første tida etter at kristendommen kom til landet. I dag står det bare ruiner igjen av de fleste klostrene fra middelalderen. Noen av de mest kjente ruinene fins på Hovedøya utenfor Oslo, på Selja i Sogn og Fjordane, Utstein kloster utenfor Stavanger og Tautra utenfor Trondheim. Men mange stedsnavn i Norge i dag forteller at det en gang lå klostre der, for eksempel Nonneseter, Munkholmen og Munkeby. I norske byer fins det også gatenavn som forteller om det samme, som Munkedamsveien i Oslo, Munkegata og Nonnegata i Trondheim og Gråbrødregata i Tønsberg.

stedsnavn som forteller om klostre

Svartedauden På 1300-tallet hadde både kongemakten og kirkemakten vokst seg sterk i Norge. Kristendommen var godt kjent i landet, og det fantes til og med en norsk oversettelse av deler av Bibelen. Denne oversettelsen het Stjórn, som betyr ledestjerne eller styring. I 1349 brøt svartedauden ut i Norge. Svartedauden var en farlig sykdom som smittet via lopper. Den herjet i Europa, Asia og Afrika. I Norge døde to tredeler av befolkningen. Hele bygder lå utdødd, og de som overlevde, var utsultet og utmattet. De rike merket fattigdommen mest etter svartedauden, fordi inntektene deres besto i at bøndene ga dem en viss del av maten de dyrket som leie for jorda. Det samme gjaldt biskopene og prestene. De dyrket ikke egen mat, men fikk tiende fra bøndene. Nå var det ingen tiende å få mer, for de fleste var døde. Dessuten tok klostrene og kirkene seg av de syke, og prestene, munkene og nonnene var derfor utsatt for smitte. Dermed døde mange av lederne i kirken og samfunnet. Det tok lang tid før Norge og Europa kom seg på beina igjen etter svartedauden.

kongemakten og kirkemakten var sterk

svartedauden førte til store tap for landet og kirken

Svartedauden førte også til at en del mistet tilliten til kirken. Kristne trodde at Gud kunne bevare dem fra vonde ting, men dersom Gud ikke kunne stoppe svartedauden, var det da noen vits i å tro på Gud? Andre trodde at svartedauden var Guds straff for synder de hadde

185


svartedauden ble oppfattet som dommedag

gjort. Derfor ble de ivrige etter å gjøre bot, mer enn noen gang. Noen begynte å piske seg selv for å gjøre bot. I Europa samlet folk seg i lange tog og gikk fra by til by mens de sang salmer og pisket seg. Noen trodde at dette var et tegn på dommedag. Det tok minst hundre år før folketallet begynte å stige igjen.

Kristendommen blir norsk

primstaven

eventyr, viser og dikt

186

Dagliglivet i middelalderen i Norge hang nøye sammen med kirkens liv. Alle de store overgangene i menneskelivet ble markert i kirken. Dåp, bryllup og død hørte til i kirken. Men også døgnet og året var preget av de kirkelige helligdagene og helgenfestene. Det kom lover om hvordan jul, påske og pinse skulle feires på gården. Det skulle brygges øl til jul, og i påsken skulle ingen spise kjøtt på langfredag. Men også ellers i året preget kristendommen hverdagslivet i Norge. I middelalderen kom primstaven. Primstaven er en slags kalender der alle de kristne helligdagene er merket med gammelnorske runer. Helgenfestene fikk norske navn. Olsok er et slikt navn. Andre norske navn på helgenfester er jonsok eller sankthans (23. juni), som var dagen til døperen Johannes, og marimesse (25. mars), som var jomfru Marias dag. Primstaven og helgenfestene styrte arbeidet på gården. På visse helgendager skulle en for eksempel så kornet, og på andre skulle det høstes inn. Mikkelsmesse (29. september) var festdagen for erkeengelen Mikael. Denne dagen ble flyttedag for folk som skulle flytte. Primstaven er et eksempel på hvordan kristendommen ble norsk.

I middelalderen ble musikken, diktningen og eventyrene påvirket av kristendommen. Det ble diktet mariaviser og andre sanger som handlet om jomfru Maria, Jesus og andre viktige personer i den kristne troen. I noen av dem ble det brukt ord på latin og gresk som folk hadde hørt i kirken.


Maria går blant tornekratt Maria går blant tornekratt Kyrie eleison Maria går blant tornekratt Det er sju år sidan knuppar spratt Jesus og Maria

No buska atter roser ber Kyrie eleison Heilt frå Maria vandra her den buska raude roser ber Jesus og Maria

Så tung ei bør Maria ber Kyrie eleison Den børa ho i kroppen ber den er for henne hjartekjær Jesus og Maria

Gammel østerriksk folkevise

Kirken i Norge på 1500-tallet På begynnelsen av 1500-tallet strevde kirken i Norge med de samme problemene som resten av kirken i Europa. Det ble strid mellom kirken og kongen. Den siste norske erkebiskopen i Nidaros, Olav Engelbrektsson, rømte ut med et skip i 1537 og tok med seg verdifulle skatter fra Nidarosdomen som ingen senere har funnet igjen.

erkebiskopen rømmer fra Nidaros i 1537

187


OppSuMMErENdE OppGavEr til KapittElEt

1 Hvilke to oppgaver var de viktigste for munker og prester under misjonsreisene? 2 Hvem var Augustin, og hva skjedde med ham i hagen? 3 Hva het paven som var med på å utvikle gudstjenesten til den formen den har i dag? 4 Hvem var Benedikt, og når levde han? 5 Hva er en tidebønn? Forklar. 6 Hva betyr bot, og hvorfor måtte kristne gjøre bot? 7 Hva er en helgenfest? 8 Hva skjedde med det første barnekorstoget? 9 Hvor i Norge finner vi Norges nasjonalhelligdom, og hvorfor ligger den akkurat der? 10 Hvor i Norge finner vi de mest kjente klosterruinene? 11 Hvorfor var det noen mennesker som begynte å piske seg selv etter at svartedauden hadde herjet i Norge? 12 Hva betyr ordet prest? 13 Hva betyr ordet biskop? 14 Hva betyr ordet pave? 15 Hvor ble Augustin biskop? 16 Hva heter han som regnes som grunnleggeren av klostervesenet? 17 Hvorfor ble Frans av Assisi en så viktig helgen? 18 Hvor gammel var Hildegard av Bingen da hun ble sendt i kloster, og hvorfor måtte hun være der? 19 Hvorfor er det mange eventyr som handler om riddere som dro ut i korstog? 20 Hva er avlat, og hva er skjærsild? Forklar. 21 Hvilke nye lover og tradisjoner ble forandret etter at kristendommen kom til Norge? Hva ble annerledes? 22 Hvorfor brøt det ut krig mellom kong Magnus og Sverre, og hvordan endte krigen?

188


23 Maria var (og er) den viktigste helgenen innenfor kristendommen. Søk på Internett etter et fint ikonbilde av henne. Ta utskrift av bildet og lim det inn i skriveboka di. Prøv så å tegne dette ikonet så identisk som mulig, på siden rett overfor det bildet du har limt inn. 24 Les om korstogene på side 174. Skriv et sammendrag av det du synes er det viktigste av det som står om korstogene.

25 Hva gjør en teolog i dag? Arbeid sammen i par. Søk i oppslagsverk og på Internett. Har du mulighet til å snakke med en teolog, er det fint. Skriv ned i boka di hva du finner ut. 26 Finn ut mer om hva et skriftemål er. Hvor og hvordan foregår et skriftemål? 27 Finn ut mer om Jeanne d´Arc enn det som står i boka. Bruk biblioteket og/ eller Internett. 28 I hvilke land bor det flest katolikker? I hvilke land bor det flest ortodokse kristne? Søk på Internett eller bruk oppslagsverk. 29 Finn ut mer om pilegrimsreiser. Hvor kan en dra på pilegrimsvandringer? Finn eksempler både i Norge og i andre land. Søk på Internett eller bruk oppslagsverk. Finn også ut hva en gjør under en pilegrimsreise i Norge.

30 Gå sammen i grupper. Dramatiser fortellingen om Jeanne d´Arc (det som står i boka). 31 Dramatiser det som står om Sigurd Jorsalfar på side 182 i boka. Prøv å få til en handling som ikke bare gjelder krig, men som forteller mer om hva som skjer. Dere kan godt ha med en forteller.

189


iil7-bm-kpt4