Page 86

Hvorfor er diskusjonene våre så fruktbare, hvorfor er studiovisningene så interessante, hvorfor er forestillingene ofte bedre som samtaleemne enn som estetisk erfaring? Med andre ord; hvorfor har våre refleksjoner større potensial før de settes ut i handling?

til Frankfurterskolens tenkere, er kritikk knyttet til diskusjon av aktuelle sosiale virkeligheter, noe som kombineres med en fortolkende inngang til for­ skning. Et ledende prinsipp er deres tro på kunnskapens potensial for emansipasjon. Selv om jeg i denne sammenhengen vil være forsiktig med å fremheve et eventuelt frigjøringspotensiale, vil jeg med kritisk teori som inspirasjon hevde at en kritisk praksis (i motsetning til en refleksiv praksis) altså i større grad er rettet utover, med mål om å skape endring i den verden vi er en del av.

Å eksperimentere med strukturering av arbeidet sitt som en kritisk praksis handler altså om å virke i verden for å skape endring. Med andre ord kan det også beskrives som et politisk arbeid. Dette må imidlertid ikke forveksles med politisk kunst som søker endring gjennom en innholdsmessig tematisering av aktuelle problemer. Å jobbe med politikk som innhold er vanskelig i dagens scenekunst mener Kunst; «In a world of politics as spectacle, creative economy and capital governed by institutionalized critical and political discourses, it is very hard to believe in the undiminished autonomy of the political artist who presents works at festivals of ‹political art› and gives rise to provocative art at global festivals.» (Kunst, Artist at work, s 9). I et dansekunstperspektiv kan man også tilføre at kunstformens marginale stilling, g jør det nesten umulig å nå andre enn sine meningsfeller med et eventuelt politisk budskap. Eller som Kunst sier det; «Art may provoke, show different views, warn and take critical stances, but there are few cases where it interferes with ways of being so radically that it can actually open up possibilities for life that lies ahead.» (Kunst, Artist at work, s 16). Å eksperimentere med strukturering av arbeidssituasjonen som en kritisk praksis, handler derimot om å jobbe med kunst som politikk på et annet plan. Muligheten for å skape endring er samtidig kun et potensial om vi tar denne

84

eksperimenteringen på alvor, og lar den få konsekvenser. Det handler om å tørre å si: Alle koreografer skal ikke ha dansestudioet som arbeidssted! Alle prosjekter skal ikke ende opp som forestillinger! Alle koreografier skal ikke inneholde dans!

KOREOGRAFI SOM DISKURS Siden jeg startet å jobbe som dansekunstner i det eksperimentelle scenekunstfeltet i 2005, har jeg hatt en stadig tilbakevendende opplevelse av at refleksjonene vi som felt produserer er mer interessante enn de kunstneriske uttrykkene vi setter ut i verden. Hvorfor er diskusjonene våre så fruktbare, hvorfor er studio­ visningene så interessante, hvorfor er forestillingene ofte bedre som samtaleemne enn som estetisk erfaring? Med andre ord; hvorfor har våre refleksjoner større potensial før de settes ut i handling? I deler av dansefeltet synes det da også som om det å reflektere er viktigere enn å gjøre noe i det hele tatt. Det synes som om det er et skrikende behov for å re-tenke forholdet mellom refleksjon og produksjon, mellom ide og formidling – og på denne måten ta et endelig oppgjør med tanken om at dette forholdet på noen som helst måte skal være implisitt eller mulig å forestille seg på forhånd. Slik jeg ser det henger denne tendensen sammen med utviklingen av koreografi som selvstendig forskningsfelt, et felt som, slik Mårten Spångberg beskriver det ikke er kausalt knyttet til dans. Spångberg beskriver koreografi som struktur, med dans som en av mange mulige strategier for realisering. Det å skille koreografi fra dans gjør det, ifølge ham, mulig å se på koreografi som eget forskningsfelt – altså blir det mulig å forske på koreografi som et kunnskapsfelt i seg selv, fristilt fra de overnevnte mulige realiseringene, åpen til bruk for å analysere av mange ulike fenomener. «Recently the term choreography as expanded practice has been used emphasize how organization is non-linear to expression, choreography to dance and that choreography needs to be considered a cluster of tools that can be used both to produce and analyze autonomous to expression, i.e. choreography has become a

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...