Page 84

Den andre parameteren omhandler konteksten der arbeidet finner sted – altså om vi, i prosessen eller formidlingen, velger å være i et dansestudio, et scenerom, eller tar i bruk andre rom, steder, kontekster eller miljøer. Det er under den kontekstuelle parameteren vi må plassere stedspesifikt arbeid, og prosjekter utviklet i møte med andre (mer eller mindre spesifikke) arenaer og målgrupper – som for eksempel Den Kulturelle Skolesekken. Det å bruke alternative kontekster for produksjon og formidling er i mange tilfeller et kunstnerisk begrunnet valg. Like ofte er det nok knyttet til pragmatikk og økonomi – ikke alle dansekunstnere har tilgang på de fasilitetene som oftest knyttes til kunstformen, som dansestudioer og scenerom. Begrensede midler tvinger altså mange dansekunstnere ut i en eksperimentering med arbeidsstrukturer. Det g jør imidlertid ikke refleksjonen over hva vi velger (eller ikke velger) mindre viktig. Et kollektivt installasjonsprosjekt, som finner sted i lokalet til en nedlagt fabrikk, kan altså – tross produksjonens utgangspunkt – være uendelig mye kjedeligere og overflatisk, enn en sceneroms-forestilling med tradisjonell oppdeling mellom danser og koreograf. En måte å forholde seg reflektert til sine valg er, som Kristin Bjørn diskuterer i sin artikkel Produksjonsstrukturer som kunstneriske virkemiddel (i red.

utnytting av kunstneren og ufarligg jøring av kunsten, og re-tenke kunstens mulige verdi og offentlige posisjon i dagens samfunn. Kort oppsummert går forslagene ut på å se kunst som meningsløs sløsing med ressurser (heller enn en verdi det er mulig å pris-sette og dermed effektivisere produksjonen av), gjøre latskap til en kunstnerisk dyd, og motstå produksjonspresset ved rett og slett å produsere mindre. Slik jeg oppfatter det, er alle disse forslagene (mer eller mindre direkte) knyttet til alternative måter å strukturere tiden i det kunstneriske arbeidet på – enkelt sagt handler det om å skru ned tempoet for å kunne gå i dybden heller enn å fortsette å flakse rundt på overflaten; «… many contemporary artistic works are interested in methods of creation that have an interesting and incestuous relationship with laziness and non-work: mistakes, minimum effort, coincidence, duration, passivity etc. The intertwining between work and non-work, or between activity and laziness, is also connected to what I discussed earlier: visible senseless spending. It reveals the materiality of work, which is closely connected to time and space, and is no longer considered project-type headway towards the goal, but can also embrace long periods of passivity, sleep, inactivity etc.» (Kunst, Artist at work, s 183).

DET KUNSTNERISKE NIVÅET

Sidsel Graffer og Ådne Sekkelsten, Scenekunsten og de unge. En antologi fra Scene-

) å utvikle nye produksjonsstrukturer for hver produksjon – produksjonsstrukturer som springer ut fra det som skal undersøkes heller enn konvensjoner og vaner. Samtidig er det, som Solveig Styve Holte har minnet meg om i arbeidet med denne teksten, også viktig at ikke all eksperimentering finner sted utenfor institusjonene. Refleksjon over de valgene vi tar på dette nivået kan (og bør) også være en måte å drive institusjonskritikk på. kunstbruket, 2014

Sist men ikke minst har vi innenfor dette nivået den tidsmessige parameteren – arbeidets fremdrift om man vil. I denne forbindelsen er Kunsts egne forslag til eksperimentering interessante. I siste del av boken Artist at work foreslår Kunst tre måter å være «disobedient» på – som et forsøk på å møte nyliberalismens

82

På et tredje nivå kan man snakke om eksperimentering med valg av metode og formidlingsform, det er altså her diskusjonen om hva metode er, og hvordan et kunstnerisk arbeid best mulig kan formidles, hører hjemme. Jeg har derfor valgt å kalle dette nivået for det kunstneriske, selv om jeg, som allerede nevnt, mener at alle nivåene virker inn på det kunstneriske arbeidet. Avgrensning av hva kunstnerisk metode er, er samtidig vanskelig. Metoden kan for det første være utgangspunktet – hva vi planlegger å gjøre. Men den kan også være den konkrete gjennomføringen av prosjektet, altså hvordan vi faktisk ender opp med å jobbe. Metode kan være et spesifikt verktøy, et score, en oppskrift eller en protokoll – eller en altomfattende

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...