Page 67

du ønsker å bevare dine yrkeshemmeligheter er dette opp til deg. V Wrap er kanskje både et praktisk, teknisk, politisk, sosialt og kunstnerisk prosjekt. Inspirasjonen vår og bakgrunnen vår kommer fra squattingmiljøer i London og Berlin på 90-tallet. En Do It Yourself kultur med mye frihet og kreativitet rettet mot å tenke vidt og utenfor boksen, også når det gjaldt struktur og mellommenneskelige forhold. Samhold og delekultur var også en viktig del. Nettverket i Norge var annerledes og det var dyrt å leie eget prosjektlokale. Når vi først startet Wrap hadde vi ikke husleie, Leo fant en bygning som vi fikk leie for 0,– og vi fiksa opp bygningen sjøl og på dugnad, slik at vi kunne sikre at det var innhold og godt utstyr som kunne prioriteres. Kunstikit var et dogmeprosjekt initiert av Wrap i perioden fra 2010–2012. Utgangspunktet var 30 identiske «kit», bestående av 12 verk med tre medfølgende dogmer. Kittet var utformet av 10 kunstnere fra forskjellige kunstfelt og 2 forskere. Målsetningen var at kittets innhold skulle være sammensatt og representativt for bredden i det norske kunstliv anno 2012. Verkene ble laget med utgangspunkt i et felles tema som kunstnerne tolket fritt. Der ble sendt ut open call og holdt workshops rundt konseptet. 26 ulike scene- og performance kunstnere/ grupper skapte så nye verk ved å ta i bruk kittet med tilhørende dogmer. Scenekunstverkene kunnen ikke defineres på forhånd, da det åpne møtet mellom scene – og performance kunstnerne og kittet/dogmene, og hva dette møtet resulterer i, var selve grunnpilaren i prosjektet. For at publikum skulle oppleve variasjonen ble flere verk vist sammen – som serier – i bolker over to dager. Kittet ble utstilt i visningslokalet, for å simulere opplevelsen av å møte kittet for første gang. Det ble presentert et kunst-­teoretisk program som reflekterte rundt prosjektet ved alle visningstedene – i Oslo, B ­ ergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø.

L Ettersom Wrap vokste ble det mer og mer tydelig hvor gunstig det var å observere hvordan ulike kusntnere tilnærmet seg arbeidet sitt, og hvor viktig det var å være en del av et kreativt miljø. Kunstikit utviklet seg utifra ønsket om å understreke disse enkle observasjonene. Norge har den etablerte trioen av programmerende ­teatre i Bergen, Oslo og Trondheim (BIT Teatergarasjen, Black Box teater

og Avantgarden), som har vært viktige i forhold til å spre bevissthet rundt samtidig scenekunst, og til en viss grad skape et publikumsmiljø, men vi følte at det var potensiale for et mye tydeligere kunstproduksjonsmiljø, og vi tenkte at Kunstikit kunne spille en viktig rolle i å forbedre denne situasjonen. V Gjennom Kunstikit ønsket vi å gi utfordringer, skape møter mellom forskjellige felt, og lage noe som var litt stort, uforutsigbart og ambisiøst. Noe som utfordra både oss, de institusjonene vi samarbeida med (ikke minst Kulturrådet) og kunstnerne. Vi ønsket også en (så langt det var mulig for oss) demokratisk prosess med prosjektet, folk skulle få skape akkurat det de ville, dette gjaldt både skaperne av KIT og scenekunstnerne. Alle jobbet under de samme reglene og alle hadde mulig­ heter til å vise arbeidet sitt alle steder. Jeg mener Leo sa i en diskusjon at det trengtes mer bevegelse, vi snakket videre om at vi ville skape et prosjekt hvor premisset rett og slett var mer utfordring, mer diskusjon og mer sjansetaking. Hvordan gi utfordringer som er interessante og som kan utvikles utover seg selv? Hva er innenfor, hva er utenfor, og hvorfor? Vi var også nysgjerrige på hva som fantes der ute. L Strukturene vi utviklet bak Kunstikit var mer utopiske enn praktiske, og det er stort sett sånn vi opererer – å starte med et tankeeksperiment der du forestiller deg hvordan det ultimate utfallet ville sett ut, og så gjør du alt du kan for å finne passende løsninger og samarbeidspartnere. Det høres kanskje ut som en åpenbar tilnærming, men jeg tror de fleste faktisk er ganske sterkt påvirket av de eksisterende strukturene for å motta støtte, for produksjon og presentasjon, så de tar visse ting for gitt og unngår ideer som muligens går imot tankegangen og logikken til programmører og støtteordninger. V Jeg opplever at begrensningene og mulighetene som struktur gir mater hverandre, og skaper nye muligheter og begrensninger i møtene med hverandre. En kontinuerlig prosess hvor (kunstnerisk) dialog med en selv er del av arbeidet. Etter min erfaring kan

struktur åpne opp for uventet utvikling av innhold og materiale, og omvendt. Materiale og innhold kan stå i veien for strukturer og miste sin relevans på grunn av mangel på struktur(er) og strukturell tenkning. Jeg tenker også at dette forholdet innad i et kunstnerisk arbeid er dypt intuitivt og personlig. Ens erfaringer, yver og moral møter fantasi, personlighet og kreativitet. Man har allerede mye innabords som man har gjort gjennom sin daglige praksis og erfaring, både mentalt og fysisk, som man ikke nødvendigvis kan eller vil være analytisk eller bevisst på, men som likevel bidrar i stor del (tilstedeværelse, dynamikk, sårbarhet, humor, respons).

BIO Sonya Lindfors er en Helsinki-basert koreograf, utøver, kurator og kunstnerisk leder. Hun har jobbet i det frie finske kunstfeltet siden 2001. Lindfors er også grunnlegger og kunstnerisk leder av UrbanApa kunstplattform (www.urbanapa.fi). Både i arbeidet som koreograf og kunstnerisk leder tar Lindfors for seg spørsmål rundt makt, autensitet, inkludering og eksludering. For øyeblikket er Lindfors opptatt av temaene blackness, kulturell appropriasjon, bad girls praksis og fakeness. Leo Preston er med-grunnlegger og kunstnerisk leder ved Wrap, i Bergen. Som utøver og tverrfaglig kunstner har han jobbet med kompanier som Mundo Perfeito (PT) og Non Company (NO) i tillegg til å skape flere forestillinger med sitt eget kompani. Han er også kjent som lysdesigner for grupper som Happy Gorilla Dance Company (NO) og Deep Blue (BE) og virker som lydtekniker og filmkunstner. Mai Veronica Lykke Robles Thorseth er med-­ grunnlegger samt jobber Wrap, hun er også danser og kunstner med alias thud! moving endangered spaces. Hun er utdannet fra Laban Centre (GB), Universitetet i Bergen, Kunst- og Designhøgskolen i Bergen og Wrap. Jobber som kurator, utøver og kunstner med danseinstallasjoner og truede rom – rom forstått som både fysisk sted, situasjoner og hendelser.

65

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...