Page 65

Sonya Lindfors og Mai Veronica Lykke Robles Thorseth / Leo Preston har blitt kontaktet og intervjuet av AnnChristin Berg Kongsness på bakgrunn av spesifikke tiltak de står bak som bidrar til samt utfordrer etablert infrastruktur innen feltet for dans og koreografi i henholdsvis Finland og Norge. De inviterte har svart på spørsmål angående strukturell tenkning som kunstnerisk strategi i kraft av sine doble roller som både kunstneriske, kuratoriske og administrative aktører. Sonya Lindfors

Jeg er både koreograf, kunstnerisk ­leder og pedagog og i alle disse ulike rollene håndterer arbeidet mitt spørsmål rundt makt og maktstrukturer. Jeg prøver på en måte alltid å skape rom (både fysisk og mentalt) og riste ved ­eller bryte eksisterende (makt) strukturer, eller i hvert fall gjøre dem synlige. For meg er koreografi en kunst bestående av relasjoner. Utøvere, rom, måter å være på, estetikker, ideologier, bevegelse, objekter… alle ting i forhold til hverandre. Så jeg føler at å forstå strukturer og systemer er avgjørende. Livene våre, selve denne verden er full av overlappende mønstre, strukturer, regler og rytmer. Så mine verdier, drømmer og min motivasjon henger alltid sammen med de samfunnssystemene jeg lever i. Den såkalte «kunstneriske friheten» er ikke så fri likevel. Den har strukturer. ­Eller regler. For eksempel jobber jeg i en spesifikk kontekst (finsk, hvit, vestlig, post-­moderne kunsttradisjon i en europeisk hovedstad), jeg har en viss type utdanning, jeg har visse ressurser og omgir meg med visse mennesker. Alle disse tingene i tillegg til mange andre påvirker mine valg og min motivasjon. Disse strukturene, kanonene, tradisjonene, systemene og konstruksjonene er begrensninger som jeg jobber med ­eller imot. Det kan være interessant å spørre seg selv hvilke valg eller ideer som faktisk er våre? Finnes egentlig kunstnerisk frihet eller er det systemet som forteller oss hva slags ideer vi skal pønske ut og hva slags kunst vi skal lage? Det jeg prøver å si er at min motivasjon og mine verdier blir påvirket av strukturene jeg virker innenfor.

Plattformen UrbanApa ble skapt i 2010 som respons på en rekke ulike behov. Vi ville ha en plattform der vi kunne teste ut nye konsepter og arbeidsmetoder. Vi var lei av å jobbe alene og være uinspirert. Vi ville ha et miljø, mer kunstnerisk frihet, ha det gøy og dele mer, men samtidig ha mindre press på oss om å produsere. Vi ville ha en plattform hvor vi kunne vokse, endre og utvikle oss. Den finske kunstscenen består av store kunstinstitusjoner, produksjons- og teater­hus, museum og skoler, som alle er voktet av såkalte «portvoktere». Hvis du ikke har rett utdanning/bakgrunn/ stil/estetikk/merke/venner/kjønn/nasjonalitet/språk er noen av disse institusjonene vanskeligere å få tilgang til. Så man kan si at det finske kunstmiljøet føles ganske ekslusivt. Sannsynligvis fordi Finland er såpass lite virker det som om vi mangler små, uavhengige, radikale eller anarkistiske plattformer, grupper eller kollektiver som virkelig utfordrer det eksisterende systemet. I Finland finnes det bare en kunstinstitusjon som tilbyr utdanning innen dans og koreografi på universitetsnivå. BA i samtidsdans blir undervist på finsk. Så systemet er per definisjon ekslusivt. Hvis du for eksempel er en urban/ street­danser uten trening innen samtidsdans vil det være vanskeligere for deg å komme innenfor utdanningssystemet, motta stipend, skaffe deg produksjonslokaler, komme deg innenfor noen som helst av kunstinstitusjonene eller få deg jobb som utøver/koregraf. Hvis eller når du får deg jobb vil det sannsynligvis være hos en koreograf som ikke har samme bakgrunn som

deg, men som har utdanning og som har tilgang på en del ressurser og rom. Koreografen vil kort sagt dra nytte av den bakgrunnen / de ferdighetene som hindret deg fra å komme innenfor institusjonene i første omgang. Dette forsterker bare de urettferdige maktstrukturene. Kunnskap er makt. Ved å dele kunnskap og koreografiske metoder med kunstnere med andre bakgrunner gir vi dem verktøy så de ender opp med direkte tilgang til ressurser og slik kan skape sitt eget arbeid. Tilbake til oss. Vi, en gruppe unge kunstnere, bestemte oss for å bygge en plattform som var inkluderende, som ikke hadde portvoktere som bestemte hvem som fikk tilgang og ikke, eller hva som var bra eller verdifull kunst og ikke. Vi begynte ved å ta i bruk ressurser fra eksisterende strukturer, men vi nektet å «følge reglene». Ved å prøve å reforhandle spørsmål som hva er en kunstinstitusjon, hva er koreografi eller hvem får bestemme hva som er verdifull kunst utfordret vi det eksisterende systemet. Seks år har gått, så plattformen har endret seg ganske mye (…og forhåpentligvis vil den fortsette å forandre seg i framtiden). Her følger et fiktivt sett med Urban­ Apas strukturelle strategier (i 2016): RISTE / BRYTE / REFORHANDLE / KUPPE / LÅNE SKAPE ROM INNENFOR ­EKSISTERENDE STRUKTURER (mentalt, fysisk, kunstnerisk osv.) DELE ALT (makt, kunnskap, ressurser, plikter, arbeid, rom, dansing) SAMARBEIDE JOBBE FOR INKLUDERING HOLDE DET LETT OG ENKELT LAGE DRITT OG DIAMANTER FORANDRE, VOKSE OG UTVIKLE OM STRATEGIENE IKKE FUNKER, BRYT MED DEM OG LAG NYE Kuratering har alltid vært vanskelig for meg. Kuratering handler alltid om å inkludere visse folk og kunstnere og ekskludere andre. Jeg vil ikke bli en portvokter. For meg ligger kuratering veldig

63

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...

Koreografi  

Koreografi (2016 utgave) er et magasin initiert og redigert av Solveig Styve Holte, Runa Borch Skolseg og Ann-Christin Berg Kongsness. Magas...