Page 1

trafo.txt en jubileumsantologi for trafo.no 2001-2011


Innholdsfortegnelse Forord

s. 2

Kristina Leganger Iversen

s.

Jakob Skjelbred

s. 12

Petter Solberg

s. 14

Charlotte Riise

s. 18

Maria Lunde

s. 22

Bjarte Wathne Helgesen

s. 26

Fredrik Høstaker

s. 30

Mats Gravningsbråten

s. 34

Emma Dionesia Reinli

s. 40

Karina Junker Larsen

s. 42

Eirik Wixøe Svela

s. 48

Lars Haga Raavand

s. 53

4


Tro på Trafo

I de ti årene som har gått siden åpningen av Trafo, har det blitt skrevet og publisert rundt 3700 litterære tekster på nettsiden. I Arena, som arkivet heter, finnes alt fra haikudikt til bokmanus, sangtekster og dramatikk, emotårer og sommerkyss. Du får nå møte noen unge, flinke tekstforfattere som har vært med på å gjøre Trafo til det det er i dag. Forfatterne i denne antologien er valgt ut etter en grundig gjennomlesning av alle tekstene i Arena. Det har vært et givende arbeid, der vi har blitt imponert over det store mangfoldet og den høye kvaliteten på bidragene. Til slutt endte vi opp med ti forfattere som vi synes sier noe om hva Trafo er og har vært gjennom ti år. Okei, det ble elleve forfattere. Det kunne ha blitt hundre. Heldigvis hadde vi noen kriterier å velge tekster ut i fra: Jenter og gutter (lett). Medlemmer fra tidlig og seint, fra sør og nord, som skriver langt og kort (lett), som skriver lett og tungt, morsomt og trist, prosa og poesi. For å dekke alle områder, måtte noen av de beste tekstene velges bort (sånn er det bare). Det vi sitter igjen med er likevel blitt et aggregat av en tekstsamling; en bok å hente fram og starte når dagen virker grå og menneskene små. Trafo er en dynamo. Institusjonen får energi av ungdommene som bruker den. Det er en vekselvirkning. Tekstene i denne antolgoien er som de var da de ble skrevet. Med små unntak og enkel korrekturlesing, er dette uncut edit; en rå blanding av teenage kicks, svalestup og det andre, det voksne, som ikke forklares med ord. Vi vil med dette vise hvordan skrivende mennesker blir tatt på alvor fra de er ungdom. Her gjelder bare en ting, og det er om medlemmene har lyst til å jobbe hardt eller ikke. De som vil det, får hjelp. Av egen hjelp og med stor arbeidsinnsats blir bidragene bedre og bedre for hvert forsøk. Vi er stolte over å presentere trafomedlemmer som vi tror vil gjøre seg bemerket de neste ti årene. Men da på den store arenaen, den norske offentligheten. Hjertelig til lykke med dagen til traforedaksjonen, mentorer, og nye og gamle medlemmer! Mette Karlsvik og Rune F. Hjemås, Oslo 14.06.11

6


7


Kristina Iversen Leganger Blueprinted 2006

Namn:

Brukarnamn på Trafo/kunstnarnamn: Medlem av Trafo sidan:

INTERVJU

Kor gamal er du, kor er du frå, kor bur du?

ein møtar folk på ferie: Dei kjenner deg ikkje, dei veit ikkje kven du er til vanleg og det spelar ikkje så stor rolle. Når du les og skriv, og reiser på ferie, kan du vere kven du vil.

No er eg ein-og-tjue, eg bur i Oslo, i ei iskald lita leileigheit på Grünerløkka. Eg kjem frå Bergen, frå eit rekkehus i Rollandslia, som er i Åsane, ein bydel i Bergen som i røynda er meir ein forstad. Rekkehus, blokker, bilvegar, kjøpesentre. Kyrkje og idrettslag. Korps.

Kva har du lært av Trafo?

Ein av tinga som kjenneteiknar tilskota på trafo, og då snakkar eg ikkje berre om mine eigne tilskot men om sånn eg ser heile arena og alt som finnest der inne, er at det er så utruleg mykje forskjellig. Eg trur aldri eg har møtt på eit forum, virtuelt eller ute i verda, der det er så stort spenn, det så mykje forskjellig eksisterer. Det er både spanande, inspirerande og frigjerande. For meg tyder det heilt konkret at ein både har fridomen til å prøve seg ut, polarisere seg i uttrykka og freiste det ekstreme uttrykket, samstundes som ein har eit rom til å reflektere rundt dei ulike forsøka, dei ulike uttrykka og verknadane deira. Det trur eg ein veks på, eller i alle høve, at eg har vokse på det.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Til sumaren er eg ferdig med ein bacholorgrad i ållmenn litteraturvitskap. I tillegg til litteraturemne har eg ein del emne i filosofi, idehistorie og tverrfaglege kjønnsstudie. Eg har gått eit år på musikklinje, eit år på vanleg allmenn og nesten eit år på skule i Moskva. Eg har mellom anna jobba på demensavdeling og i NSB, som synte seg å vere meir likt enn ein skulle tru.

Kva fekk deg til å begynne å skrive? Kvifor skriv du framleis?

Eg kan nesten ikkje hugse at eg ikkje har skrive, eller det vil seie, det er klart eg hugsar mykje av livet mitt før eg byrja å skrive, men frå eg lærde å skrive var det noko eg gjorde masse. Eg las ein heil del og for meg som for mange andre var desse knytt sterkt saman: Det var ein veg inn i ei verd der ting var annleis. Ikkje berre på dei heilt opplagte måtane, som at det i bøker finnest overnaturlege ting, men på den måten at eg når eg las eller skreiv ikkje trengte å vere nokon spesiell person, det spelte inga rolle kven eg var. Litt som når

Har du noko du vil seie om tekstane som vi her publiserar?

Tekstene er prega av å ha forskjellege uttrykk, av å vere forskjellege forsøk på å uttrykke seg, av å nytte eit spekter av verkemiddel, å setje saman ting på ulike måtar. Ofte ein kombinasjon av klisjear og meir konkrete, vare bilete. Ikkje heilt vellukka. Ikkje heilt feil. Samstundes er det mykje av det same i dei, lengt, einsemd, søken, kjærleik. 8


Kan du peike på ting i boka di kor Trafopåverknad eller input er konkret - i tekst?

For meg er dei tidsvitne, dikt skrive i ein kontekst, i ei tid, i eit liv, og prega av det. Samstundes har dei ein eigenverdi, uansett om eg ville ha skrive annleis no: Dei er seg sjølv, sine eigne unike dikt. Med sterke og svake sider. Det er fint nok for meg, det.

Om eg kunne, så trur eg ikkje eg ville. Rett og slett av di eg som forfattar ikkje snakke så konkret og detaljert om mi eiga bok, ei bok eg vonar at folk ønskjer å lese og gjere seg opp ei eiga meining om. Dessutan trur eg ikkje det er dei små konkrete endringane som er dei viktigaste. Å flytte ord opp og ned, å skifte ut til synonym, å stryke og legge til, å redigere og endre dikt til det betre, det er ting alle kan lære seg. Det viktige er å ha trua på eige stoff, å lære seg å lytte til seg sjølv, og å klare å sjå det unike i stoffet sitt: Kva veg stoffet vil. Kva dikta vil bli. Dette er ting som ikkje synast i dei konkrete små tinga, men i dei store, grove linene. Det er noko eg trur ein berre kan lære gjennom årevis med skriving og lesing, og samtale om lesing og skrift. Trafo er ein fantastisk plass for dette, og det er på den måten plassen har hatt verdi for meg.

Kva vil du seie om deg sjølv som eit skrivande menneske i dag, og kor i bildet er Trafo?

Eg nyttar ikkje trafo så mykje i dag, men så er eg igjen heilt på grensa til å bli for gamal. Dette er mitt siste år no, ettersom eg fyller tjue-to, og ettersom eg skal debutere til hausten kjennest det på ein måte som om eg har gått gradene, frå start til slutt. Men eg drøymer om å kanskje kome attende ein dag, og få vere å vere ein del av denne sida, vere med i utviklinga av unge talent, på ein annan måte enn eg har vore no. For eg har sjølv opplevd kor fantastisk fint og viktig eit tiltak som Trafo kan vere.

Hausten 2011 debuterar du som forfattar med ei diktsamling på Det Norske Samlaget. Gratulerer! Er det mykje “Trafo” i den boka?

Både ja og nei. Det er jo det fine med trafo, tenkjer eg, at i staden for å prente seg sjølv inn i unge kunstnarar så er sida, men mentorane og Arena med på å dyrke fram det ein kvar har i seg sjølv. Det er kanskje meir sånn at boka kjem tildels på grunn av Trafo, enn at Trafo er i ho. Trafo er bak, under, rundt. Som ei skriveskole. Som danning. 9


spørsmålet eg spør meg sjølv ofte kven har er han som eg går for å møte når eg seier noko anna til deg er han den frakken den brune ullfrakken som han sikkert har kjøpt på uff eller er han den blå flanellskjorta er han dobbel amerikano som han drikker den tjukke porselenskoppen han legger mot lippene det at han alltid slurpar litt i det han drikker av vassglaset han alltid spør om å få ved sida av

10


når du går (2008) du er han med emaljeskadar i smilet og arvo, eg kviskrar namnet ditt når du søv (ville stikke ein nål gjennom deg bere deg på beinbrystet som eit smykke) arvo, du er eit par veike kjevar arvo, du er eit blikk som ser vekk arvo, a love supreme dundrar gjennom meg du lukkar døra og eg eg er sædflekka er sigarettfilter igjen er mine tomme raudvinslipper støvlane dine ned ein trapp

11


til handflatene vert tørre igjen (2008) hadde eg vore ei elv kunne eg bukte meg sakte gjennom ditt visna landskap du er så gul eg slikkar sveitta frå handflatane dine skråtaket er vår himmel vi er dogg på utsida av kvarandres kroppar sveittperla som renn langs nasen min det er min song til deg

12


tilbaketrekking (2008) de døydde er merka allereie fra fødselen du kan sjå det i andleta deira steinansikt, som dei mimar for å gjere seg klare sånn såg eg ut sånn vil eg sjå ut når dei sintaste gutane sovnar på frosen asfalt det noko eige ved det den resignerte venleiken dei døyr dei seier vi alle vert ein etter dauden kanskje det var dette eg såg alle dei gongane han såg bort jaget gjennom livet fantomsmertane etter fødselen tomrommet mellom lippene og dette varige, ubestemmelege trykket lengselen etter gråsoner susinga av flimmeret snøstormene bakom pannebrasken

13


desemberkjærleik (2007) eg fann eit silkesjal i dag på torgalmenningen, kanskje tok eg det som eit teikn på at verda ville gje noko tilbake på at verda ville stryke meg langs kinnet at det frå no av ville bli mjukare, å falle like etter gjekk eg på ein av dei mange pubane som er finnest her i denne byen eg satt der i ein slitt brun skinnsofa drakk øl etter øl, med lukka auge, til dei stengde; på veg heim falt eg, slo hovudet i bakken, raspa opp handflata og asfalten var sjølvsagt ikkje mjuk, gløymte eg å seie det eg er ein draumar, god sjokolade har ein bitter ettersmak, gløymte eg å seie det magen min kjennest sur, eg har galle i munnen og mor mi smurde verkeleg aldri ei matpakke for meg

14


brev til en fremmed (2007) snøen legger seg på taket slik snøen alltid legger seg på taket i forventningene til meg selv glemte jeg hvordan jeg skrev dikt støvet i denne byen har gjort øynene mine tørre, og støyen utenfor vinduet ditt har fylt ørene mine med uvennlighet i natt drømte jeg om deg du sov naken i det hvite sengetøyet med dynen over det ene beinet så den så vidt dekket kjønnet ditt kroppen din lang, var liksom listet seg inn i seg selv om jeg bare kunne falle over deg som snø og slik dekke deg hver kveld

(Utdrag frå) Språksystopi; Svir det? (2006) det var ikke jeg som drepte deg (du levde aldri) utenfor knappenålshodet finnes det en hel verden du ikke vet noe om

15


Navn:

Brukernavn på Trafo:

Jakob Skjelbred Sheykup 2008

Medlem av Trafo siden:

INTERVJU Hvor gammel er du, hvor er du fra og hvor bor du nå? 19 år, fra drammen, bor i bergen.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

går på skrivekunstakademiet. var med i ‘signaler 09’.

Hva fikk deg til å begynne å skrive - og hvorfor?

begynte å skrive for fire år siden, sammen med en venninne. etterhvert begynte hun å legge ut tekster på nettet (dikt.no) og “tvang” meg til å gjøre det samme. senere fant jeg fram til andre nettsteder for skriving selv - deriblant trafo - og la ut ulike tekster på de forskjellige nettstedene. tror vel jeg eksperimenterte med ulike temaer/ stiler, og likte det å kunne legge ut tekster som representerte ulike sider ved skrivinga mi på de forskjellige nettstedene. er ganske sikker på at motivasjonen min til å fortsette med å skrive, i alle fall i starten, var å kunne legge ut tekster på nettet for å få tilbakemelding.

Hva betydde Trafo i denne prosessen?

for meg var trafo noe litt annet enn de andre nettstedene for skriving, med flere og mer spennende/seriøse tilbud enn de andre, feks mentorordning, trafotalent og ulike konkurranser. synes dette har vært motiverende underveis, og tror alle disse tilbudene har bidratt til øke å skrivelysten.

Hva vil du si om de av tekstene dine som vi publiserer?

i ettertid ser jeg vel at “situasjonsanalyse (tilbakeblikk)” ble skrevet i en periode hvor jeg egentlig ikke hadde peiling på hva jeg drev med. da jeg skrev “kryn” hadde det kanskje gått litt mer opp for meg hva slags stil og tema som passet for meg og min skriving. sistnevnte tekst ligner i alle fall temamessig mer på det jeg skriver nå.

Hva vil du si om deg selv som skrivende menneske i dag, og hvor i bildet er Trafo?

har skrevet på heltid det siste året, etter at jeg begynte på skrivekunstakademiet. skriver for det meste dikt og kortprosa, og litt mørkere/styggere/mer makabre tekster enn jeg gjorde da jeg la ut tekster på nett. jeg har ikke vært aktiv med å legge ut tekster på nett på en stund (ett-to år), men er fremdeles innom trafo og følger med med jevne mellomrom. 16


kryn (2008) snøen er øynene dine i pulverform den legger seg om oss, vi legger oss om stormene januar, frys deg fast i tunga mi
desember, islegg meg situasjonsanalyse

situasjonsanalyse (tilbakeblikk) (2009) det har gått noen år siden det startet; idet hun knuget om en håndfull kantareller og spleiset linduker med bord i mahogny vi delte deformerte sugerør; lave, nattlige slurp og duvende bølgeskum i milkshaken og mens skjørtekantene snek seg stadig lenger opp på låret ble parkettgulvet spleiset med kantareller; minnene var drukket med sugerør og kanskje skulle det hendt noe man kunne ha skrevet historier om

17


Navn:

Brukernavn på Trafo/ kunstnernavn: På Trafo siden:

Petter Solberg Skog-Alf 2002

INTERVJU

Hvor gammel er du, hvor er du fra og hvor bor du nå?

har eksperimentert og lekt og øvd, og blitt hodestups forelsket i mine egne finurlige formuleringer. Mentorene har som regel sørget for at denne forelskelsen går fort over. Trafo har hjulpet meg gjennom en lang, utfordrende modningsprosess som skribent, og det har kommet godt med når jeg har prøvd tekstene mine på forlagsbransjen for de folka er nådeløse.

Jeg er 25 år, født og oppvokst, og bor for tiden i Kristiansand.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Jeg har en master i skulptur fra kunsthøgskolen i Edinburgh, Skottland. Ellers gikk jeg Forfatterstudiet 07/08.

Hva vil du si om de av tekstene dine som vi publiserer?

Hva fikk deg til å begynne å skrive - og hvorfor?

Det begynte med at jeg lagde mine egne tegneserier på barneskolen. Jeg hadde null interesse for bøker uten bilder. Etter hvert som vi fikk stiloppgaver på skolen ble jeg også interessert i å lese. Det jeg husker som den første frivillige leseropplevelsen var Hvite Niggere av Ingvar Ambjørnsen. Språket var så friskt, muntlig og rytmisk, det var en ny verden. Dette var på ungdomsskolen, og jeg tror ikke lærerne helt turte å introdusere oss for så mye annet enn ‘godkjente ungdomslitteratur’, og Hvite Niggere falt langt utenfor denne kategorien, og det noe av det som var så spennende. Jeg var vel rundt 15-16 da, og så fort jeg var gjennom boka tenkte jeg at ‘dette vil jeg prøve på’. Så oppdaget jeg dikt.no og Trafo, og siden har jeg skrevet og lest - både lyrikk og prosa.

Hva betydde Trafo i denne prosessen?

Trafo har hatt en stor betydning. Mentortjenesten introduserte meg for konstruktiv kritikk - en nødvendig motstand. Falsk ros kan fort bli en bjørnetjeneste, det som er bra med de fleste mentorene er ikke bare at de er erfarne lesere - de tør også å si ifra hvis det er noe som skurrer. Jeg har benytta meg av mentortjenesten flere ganger gjennom de sju årene jeg var medlem. Jeg 18

Mange av disse tekstene springer ut fra eksperimenter og ordleker og frustrerte forsøk. Jeg har alltid vært opptatt av å skape forskjellige stemninger i det jeg skriver, og å leke med kontraster, rytme og lengde. Dikt i flere farger og fasonger, gjerne med flere lag. Flere av disse tekstene har ideer og formuleringer jeg har tatt med videre til nyere prosjekter og videreutviklet.

Hva vil du si om deg selv som skrivende menneske i dag, og hvor i bildet er Trafo?

Språklig lek er fortsatt viktig for meg. Hverdagslige situasjoner, ambivalens, kontraster. Melankoli, naivitet, språklig raushet. Jeg jobber for tiden med min første diktsamling, som egentlig har vært underveis ganske lenge, men som har mutert og forandret form og skiftet farger mange ganger. Det er et spennende prosjekt, og jeg er glad for å få lov til å utgi bok. Jeg er kresen og selvkritisk. når jeg jobber med prosjektet. Det snegler seg sakte, men sikkert framover. Jeg tror tiden med Trafo har hjulpet meg til å modne og bli mer kritisk gjennom hele prosessen samtidig som jeg har blitt mer bevisst på hva jeg faktisk ønsker å få til. Jeg har ofte vært uenig med mentorene i deres vurdering av tekstene mine, men jeg har alltid prøvd å være åpen nok til å prøve ut forslagene deres før


jordbær på svartebørs (2006) Favorittpuben skal bli kjøpesenter. Det regner. Jeg handler jordbær på svartebørs De kasta ei kjegle utfor broa Vakta nede ved Unnegrunden velta som ei tomflaske Dagen før deadline. Inni huet er jeg halt og post-it-lappene flasser av veggen. Jeg får Janne til å forkorte sveisen min men jeg føler meg ikke et halvt hode lettere likevel. Sjokolademelk får det meste til å løsne, og jeg tar fram to kopper: en for hver hjernehalvdel. Etter sukkerturen er det kroken på dodøra, men i huet holder det meste seg like stramt. Snøstormene mellom såpeopraene og rellity-seriene har forplanta seg i øregangene. Jeg går en halv kilometer over sammenfrossa grus for å sjekke ei tom postkasse. Det er bare lave kløver igjen av kortstokken, man selger ikke mora si for sånt. Jeg gnir hendene mine inn med salt fra Dødehavet som jeg kjøpte for femogtjue pund av ei dame som ville vite om jeg var skilt. Salt Salt og sukker og like langt. Jeg snakker til speilet og får frostrøyk til svar.

jeg protesterer. Ofte har det vist seg at jeg har skiftet mening i etterkant.

Kan du gi konkrete eksempler på tilfeller hvor du skiftet mening?

Jeg har hatt mye glede av Bjarte Breiteigs tilbakemeldinger, fordi han er en veldig kritisk leser som aldri blir helt fornøyd, og som raskt avslører billige triks. Samtidig har han en evne til å ta tekstene på alvor og det virker som om han skriver tilbakemeldinger ut ifra det nivået han oppfatter at forfatteren ligger på. I sin første mentorvurdering ga Breiteig meg en god huskeregel: “Kunst er kommunikasjon og ikke terapi”. Eller som professor Eldrid Lunden sa på Forfatterstudiet: “Man skriver ikke med følelser, man skriver med ord”. Det blir ikke ekte bare fordi man overøser leseren med følelser, det blir slitsomt. Jeg er glad i ærlige tekster, men skal de vekke følelser, trenger leseren pusterom og albuerom.

19


Liv for første gang (2009) den første ganga jeg traff Liv ba jeg henne dra til helvete uten at jeg husker hvorfor antakelig var helvete bare ett nytt ord jeg hadde lært den dagen og det beste var å teste nye ord på jenter da fikk man vite om det var gode eller dårlige ord for var det én ting jenter i den alderen ikke gjorde så var det å gi gratispoeng

Velkommen til bristepunktet (2008) velkommen til bristepunktet her tangerer gudene verden med glassklare steg manetene fanges opp i skydekket og slipper nervetråder ned på den store veven tepper og klær til å ta og føle på familier spinnes tett sammen til kokonger og resultatet blir overstimulerte kosetimer som strekkes over over uker og dager og følelsene går ikke av i vask men skrapes stadig imot vaskebrett og bølgeblikktak alle føler alle og ingen føler seg selv midt i alt føleriet og de slitesterke kokongene kan ingen stikksag slite på

20


linjer som peker mot kalkhvite vegger (2007) linjer i fjellet finner linjer i huden over vann over sand i utide eller utenfor tid under broer, gjennom kratt det var ikke jeg som holdt kniven i natt et lærerværelse som rammes av all verdens uvitenhet (i det sekundet det fylles med lærere) klokkeslettet og åstedet faller igjennom bortforklaringer det er disse kalkhvite veggene igjen trange rom i rødt mørke med overfylte hyller hvor ingen har satt sin pust på mange sannheter støvet angriper en lommelykt og et lommedikt en gitar uten strenger i hjørnet, på bordet en kopp uten bunn, dette stedet ble bygd over graven til en overbefolket munn jeg legger en hånd på kalkveggene leser sprekkene som måneder og år, oppdager hudvarme sirkler mellom hyllene, jeg husker i dag som om det var i går du pleide å være eldre enn meg nå er vi like gamle

brev (2006) i det mørkeste av kjelleren ligger et soltørka brev jeg husker da flaska ble knust mot klippa saltskummet tok imot blekket og ordene sto ikke til å redde

21


Charlotte Riise Softasbeets 2007

Namn:

Brukarnamn på Trafo/ kunstnarnamn: Medlem av Trafo siden:

INTERVJU

Kva vil du seie om deg sjølv som eit skrivande menneske i dag, og kor i bildet er Trafo?

Før eg vart medlem på Trafo, skreiv eg mest for mi eige skuff. Da eg begynte på vidaregåande fann eg Trafo, og posta tekstar der. Det å få ein respons på tekstane mine har vore viktig - det har gjort meg meir medviten på ein eventuell lesar, og at eg ikkje kan vere for privat. Å få tilbakemelding, og å lese andre sine tekstar har gitt meg eit slags giv til å tørre meir, til å ville meir med tekstane mine. I dag skriv eg med eit mål om at det skal bli eit arbeid, kanskje har det allereie blitt det. Ja, det er sant: eg er enda ein av dei.

Kor gamal er du, kor er du frå, kor bur du?

Eg er 24 år, og kjem frå Ålesund. No bur eg i Bergen.

Eg kan ikkje hugse noko spesielt som fekk meg til å begynna å skrive; eg kan berre hugse at eg alltid har skrive. Heilt frå eg var lita har eg hatt små notatbøker og permar med små dikt, historier, songtekstar. I barndommen dreiv eg med musikk og teater, men det er i skrivinga eg kjenner at eg klarer å uttrykkje meg. Og det er ei nødvendigheit. Å skrive let meg sjå og seie ting på ein annleis, eller bestemt måte.

Har du noko du vil seie om tekstane som vi her publiserar?

Tekstane er skrive i ein periode der den tekstlege motstanden var stor. Eg ser på dei som eit forsøk på å sameine konkret og abstrakt; det fysiske med det psykiske.

Tekstane dine ser ut til å ha tematisk likskap. Er dei ein del av ein større heile?

Utdanning og/eller arbeidserfaring

Dei er ikkje del av noko større, men det har gått opp for meg at eg kjem attende til den same tematikken når eg skriv. Eg er opptatt av den menneskelege psyken, og å utforske ulike tilstandar.

Eg gjekk på Skrivekunstakademiet i Hordaland 2009/2010. 
No studerer eg engelsk litteratur og lingvistikk.

Kva fekk deg til å begynne å skrive? Kvifor skriv du framleis?

22


VI (2009) å danse i motvind rope i ein brann rase taktlaust mot kroppen sitt eige sverd i natt skal eg vake kjempe mot tida ho som verken gir eller tek eller lèt meg gløyme

inne (2009) Så lett kasta du aldri skuggar i tomme korridorar ikkje ein gong papirkledninga blei fanga av lyset. Stadig tilbakevendande bilete av deg i andre fargarmot slutten vart nedstigninga eit fall: du spydde nettene ut i technicolor, ei hinne mellom deg og du. Dei flytta deg frå dag til dag men så enkelt kunne ikkje kvite frakkar byrja deg.

23


ute (2009) eg vil vere vektlaus
 tyngdekrafta sin motstandar
 ikkje i kroppen som klorar seg fast
 i minner historie ord 
kroppen er sterk
 svolten
 som ikkje lenger skrapar på innsida
 mot tyngdekraft: barndom

før dag (2009) ørsmå drypp av noko ukjent i huset eg har budd i så mange år, minnene skal aldri hivast ut: du skar i fasaden med falske sanningar om barn som gret i natta under hender og blodårer lik sine eige

preludium (2009) Verda pustar deg i nakken, skyene og sola eit fargelaust gløtt i vegkanten Ho smeller med døra, bilen vrengas ut i gråsoner og det speles ingen postludium.

24


Elektrisitet (2007) eg tenner ein sigarett og trekkjer ned
 gloa 
lukta og røykringane i rommet
 er dei same som alltid eg minnest ein haustmorgon
 regnfylt 
og den søte lukta av halvrotne blader du som kviskrar lågt
 i øyret mitt
 om stader som berre finst i
 augneblinken mellom to menneske som
 elskar regnet på vindauget
 blandast
 i ekstatiske
 elektriske støyt eg som tek ordet
 vått
i min munn medan du kviskrar
 lågt i øyret mitt sigaretten stumpast
 og mellom to kvite laken
er det berre
 meg 
tilbake)

25


Navn:

Brukernavn på Trafo/ kunstnernavn: Medlem av Trafo siden:

Maria Lunde Gnist 2009

INTERVJU

Hvor gammel er du, hvor er du fra, og hvor bor du nå?

Jeg er 20 år gammel og kommer fra Sørlandet. Akkurat nå bor jeg i Oslo, hvor jeg også studerer.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Jeg studerer allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og er i gang med mitt andre år av det som skal bli en bachelor.

Hva fikk deg til å begynne å skrive, og hvorfor?

Det var nok ganske enkelt skolen som fikk meg til å begynne å skrive, ettersom det var der jeg oppdaget det. Jeg har blitt fortalt at jeg alltid har hatt god fantasi, og det, kombinert med at vi på et eller annet tidspunkt i løpet av barneskolen begynte med å skrive fortellinger i norsktimene, var nok faktisk det som var begynnelsen for meg, for allerede da - eller kanskje særlig da - hadde jeg en enorm skriveglede. Og etter det har jeg alltid skrevet. Det hjalp selvfølgelig også at jeg leste veldig mye, og at jeg attpåtil vært heldige med norsklærerne mine som alltid har oppmuntret meg til å skrive og gitt meg en dytt i ryggen innimellom.

Hva vil du si om tekstene dine, som vi publiserer?

Jeg er veldig glad for å ha med en korttekst, ettersom jeg i utgangspunktet skriver flest dikt. Å skrive korttekster eller noveller eller lignende er en utfordring, ettersom det gjerne skal falle ned i hodet mitt i ett eneste stort, ferdig stykke for at jeg skal få det ordentlig til. “Her bor vi” er en slik tekst, som bare falt ned i hodet mitt da jeg flyttet til Oslo og inn i en blokk med åtte etasjer. Det syntes jeg forresten var morsomt, å bruke etasjer som en måte å skape struktur i en tekst på.

Hva vil du ellers si om deg selv som skrivende menneske i dag, og hvor i bildet er Trafo?

Vel, jeg skriver først og fremst for meg selv - kan kanskje kalle det å kommunisere med meg selv? Det føles av og til ut som om det er det jeg gjør. Det er også tilfredsstillende å se at alt fra tanker til frustrasjonsmomenter kan forvandles til små “kunstverk”. Samtidig er det en vanskelig prosess, etter å ha skrevet dikt og prosa i ganske mange år leser jeg meg selv med veldig kritiske øyne. Derfor ser jeg ofte på skrivinga som noe tungt og omstendelig. Har vanskelig for å skrive bare for å skrive, må gjerne ha noe i hodet - og det får man jo gjerne på de mest ubeleilige tidspunktene. Prøver likevel å ta vare på de bruddstykkene som slår meg, skriver ned alt det jeg kan og som jeg mener kan brukes til noe - en eller annen gang. Trafo er forresten veldig nyttig i den sammenhengen, alt fra skrivekurs til muligheten for å få tilbakemelding av etablerte forfattere - sånt hjelper :)

Hva betydde Trafo i denne prosessen?

Trafo betydde jo åpenbart ikke noe i denne prosessen med å begynne og skrive, men etter at jeg oppdaget Trafo for en to års tid siden har jeg satt pris på siden, det er fint med en seriøs plattform for kreativ ungdom. 26


Her bor vi (2009) Barna kysset i andre etasje. Jenta satt og vippet mellom å kollidere med gulvet eller fly i ekstase, gutten tørket seg rundt munnen og fikk jenta til å love – sier du noe så slår jeg deg – og jenta nikket, andaktsfullt, og fulgte gutten med øynene da han reiste seg fra den blå plaststolen som var plassert rett overfor hennes røde, og gikk. I tredje etasje stod ei eldre kvinne og strøk over det hvite kjolestoffet som hang over stolen med merkelappen fortsatt synlig. Rynkene formerte seg i takt med at gleden i smilet hennes vokste, og hun strøk og strøk, forsiktig, turte ikke grave neglene ned i den fjærlette kreasjonen, løfte den, lukte den, klemme den, bære den med rak rygg, stolt, turte ikke, turte ikke helt enda, men snart. I fjerde etasje balanserte tre brødre på rekke med hver sin sprettert og siktet på hver sin tomme colaflaske borti vinduskarmen, den eldste, 3 cm mer mektig enn nummer to, talte til tre, men den yngste fyrte av på to og de føyk sammen i slagsmål. Etterpå satt de stille og tenkte på hvor heldig det var at de var alene hjemme. Den ivrige studenten var på besøk i femte etasje. Han hadde ei jente i vinduskarmen som hadde slått beina sine rundt ham og han hadde sommerfugler i blodet som fikk fingrene hans til å skjelve lett mot huden hennes, hun brydde seg ikke om skjelvinger, brydde seg ikke om hud mot hud, hun bare holdt, for han var en ivrig student. Pappa vil elske ham, tenkte hun. Sjette etasje var mørklagt fordi mannen skulle vise feriebildene på storskjerm. En av Danmarks lengste strender materialiserte seg foran dem, han slo på lydeffekten, bølgesuset slo mot dem, de var på havet igjen, kona lo hjertelig og følte seg nesten forelsket på nytt, i livet, i Danmark, i havets evighetseksistens og i mannen som strålte mot henne. Hun hadde ingen problemer med å overse tenåringen som latet som om han hadde sovnet i stolen. Med fremtiden foran seg åpnet eieren av syvende etasje døra og gikk inn med posten under armen. Han satte seg i den beste stolen han hadde og åpnet regninger og brev, studerte hvert enkelt stykke post med åpenbar interesse, la dem så pent fra seg på bordet, slo på radioen, tok av seg skoene, åpnet vinduet, kastet seg ut, landet, uten pust, i første etasje.

27


28


fortere (2009) jeg befinner meg i nummer tre
 av årets femtito evigheter dagene strekker seg som kornet
 sakte, sakte, et lite skjelvende sekund av gangen 
i håp om å utsette det uungåelige
l engst mulig jeg teller sekundene:
 en, to, tre, fortere, 
fortere 
la det gå fortere

29


Namn:

Brukarnamn på Trafo:

Medlem av Trafo sidan:

Bjarte Wathne Helgesen dramamine 2005

INTERVJU Kor gammal er du, kor er du frå og kvar bur du no?

at skrivinga mi kunne røre ved folk. For meg er det kanskje det aller viktigaste ved skriving: det å nå ut til andre menneske, det å gi lesaren ei oppleving av eit eller anna slag. Det aller beste ved Trafo, for min del, var nok å få seriøse, gjennomtenkte tilbakemeldingar frå forfattarar; det har vore ein oppmuntrande prosess.

Eg er 27 år, kjem frå Stavanger, men har no budd i Bergen sidan 2003.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Eg fullførte ein mastergrad i engelsk litteratur hausten 2010. Masteroppgåva handla om Samuel Beckett og hans litterære uttrykk for begjær. Kan ein kanskje seie.

Kva vil du seie om dei av tekstane dine som vi publiserer?

Kva fekk deg til å begynne å skrive - og kvifor?

Dette er eit sentralt spørsmål, sjølvsagt. Eg likte å skrive skulestil heilt frå tidleg barneskulealder. På ungdomsskulen var eg ein av dei svært få som likte heildagsprøver i norsk og engelsk, fordi eg då kunne skrive stil. Det hadde likevel førebels ikkje slått meg at eg kunne drive med skriving på fritida og. Dette byrja eg så smått med mens eg gjekk på vidaregåande. Men den største utviklinga skjedde nok då eg gjekk på folkehøgskule, på litteratur og skrivekunstlinja på Åsane. Til å vere såpass lite produktiv som eg faktisk er, så produserte eg imponerande mykje i løpet av dette året. Det var vel først her eg skjønte at skriving er noko eg har lyst til å drive på med vidare, det vil seie å drive det så langt som mogleg er. Sidan den gongen, som no byrjar å bli ein del år sidan, har eg drive på med eit utal ulike prosjekt, utan å ha klart å fullføre noko. Det er i stor grad det som er problemet mitt: eg blir fort utålmodig, og vil heller byrje på noko anna før eg er ferdig med det eg held på med.

Kva betydde Trafo i denne prosessen?

Både Trafo og dikt.no var for så vidt viktige i ein slags utviklingsfase, der det var viktig for meg å få tilbakemelding på det eg skreiv, å få bekrefta 30

Desse tekstane er ganske gamle no, men eg ser framleis meg sjølv i dei. Det er noko ved dette med å mangle ord, men samstundes kommunisere på eit vis. Desse situasjonane kor ein har så mykje ein skulle ha sagt, at det blir nyttelaust å seie noko som helst. Eller noko der ikring. Eg må vere ærleg å seie at det er vanskeleg for meg å seie noko særleg konkret om tekstane mine. Men eg kan framleis stå for dei. Det er eg nøgd med.

Kva vil du seie om deg sjølv som skrivande menneske i dag, og kor i bildet er Trafo?

Mitt “skrivande eg”, kan ein kanskje kalle det, er eit utålmodig menneske, som eg nemnde over her. Eg har frykteleg mange idear, prosjekt, tankar, planar. Titlar, førstekapitlar. Til og med enkelte andre- og tredjekapitlar. Men eg slit med å fullføre ting før eg går lei av prosjektet. Kva gjeld Trafo, så meiner eg å hugse noko om ei øvre aldersgrense for aktiv bruk av sida. Om det stemmer, så er eg jo no for gammal for det, så sånn sett er ikkje Trafo i biletet akkurat no. Dette med å få tilbakemelding i form av bekrefting er heller ikkje så viktig no lenger. No vil eg først og fremst prøve å ferdigstille noko i den grad at eg kan sende til eit forlag, for å få profesjonell tilbakemelding på om dette er noko dei vil trykke. Men eg må innrømme at det nok er eit stykke fram.


31


Brotstykke (2006) Abstinens etter kvart traktar eg ei ny kanne kaffi berre av gammal vane, berre fordi eg ikkje kan hugse å ha gjort anna, ikkje kan anna, og litt etter litt forsvinn alle tankar eg hadde om desse orda og kva eg skulle med dei og alle ord eg hadde om tankar og kva dei stod for og endå om eg kunne sove så kunne eg det ikkje for til og med draumane mine er utmatta av dette, av kaffi og eit gjennomtrengjande fråvær, og alt eg kan gjere er å kviskre trommehinnesprengjande dei einaste orda eg framleis skjønar, dei einaste orda eg framleis kjenner til, (eg saknar deg) * Det eg meiner å seie – I -men eg meiner ikkje å seie at eg bryr meg tenkjer du eg tek handa di i mi og låret ditt og hjartet ditt og eg held klamt og krampaktig fast mens eg ser på kragebeinet ditt heilt til eg kan kjenne at du seier -åh eg slepper ikkje taket men golvet slepper meg og eg glir anstrengt oppover mot den bleike taklampa som manglar skjerm mens eg tenkjer at ho er litt som meg, den lampa er litt som meg og med det meiner eg å seie at om du ville kunne du slå meg av kor tid som helst og at dette på eit vis burde uroe meg, men slik sit me mens eg flyt uroleg rundt i rommet og du tenkjer -men eg meiner ikkje å seie at eg bryr meg * Det eg meiner å seie – II Brått trekkjer eg pusten og oppdagar at luft ikkje kan fylle tomrom; eg hugsar at eg har gløymd å puste i fleire sekund allereie. Eg lét det liggje, slo meg til ro med eit utpust, mens ho stira på eit oksygenmolekyl utan å kunne sjå det, tok ein slurk raudvin frå glaset med eit diskré merke etter matt leppestift, og sette glaset tilbake, heilt på kanten av bordet, oppslukt av dette eine molekylet, av å trekke det til seg, dette eine molekylet. Brått trekkjer ho pusten og seier – det eg meiner å seie

32


Hjartesikt – del II eg leiter etter brystbeinet ditt og trykkjer forsiktig, forsiktig, mens eg held pusten og venter på at du skal puste ut eller at noko skal hende som får hjartet mitt til å byrje slå att, men alt er heilt stille, alt er heilt stille og det er for mørkt til at eg kan sjå at auga dine er blå eller at leppene dine ikkje er det, og mens ingenting, ingenting fortset å hende opp langs kragebeinet ditt trur eg at eg kan høyre deg kviskre -eg vil aldri byrje å puste att men allereie er det for seint og i det pupillane dine utvidar seg og underleppa di byrjar å skjelve skjønar du og. * Ordlaus Eg sit og ser dårlege fjernsynsreklamar og tenkjer at eg veit ikkje lenger kva eg skal tenkje, så eg sluttar å tenkje og sovnar kanskje i staden, for no ser eg deg i augekroken og instinktivt snur eg ikkje hovudet, i frykt for at det ikkje er du eller at du berre finst i augekroken. Brått kjem eg til å tenkje på at eg aldri har sett deg andre stader. Du teiknar ei perfekt snakkeboble føre auga mine, ho er tom, og med eller utan ord seier du sjå på meg. Utan ord spør eg kvifor, eg veit det er utan ord fordi eg ikkje har sagt eller tenkt orda, eg berre sit med kjensla av å lure på kvifor, kvifor eg skal sjå på deg, korleis eg kan vite at du er deg og kven du er om du ikkje er deg. Sjå på meg, seier du, og framleis heng den perfekte, tomme snakkebobla føre meg og framleis ser eg deg i augekroken og eg tenkjer at no vil eg vakne, og lukkar auga. * Fargelaus Eg sit og stirar på atoma som saman dannar deg, mens eg tenkjer at atomar er fargelause og at det difor ikkje er tilfelle at auga dine er raude eller at det grøne skjørtet ditt ser annleis ut på deg enn på det polaroide svartkvittbiletet på nattbordet mitt.

33


Fredrik Høstaker gråsona 2009

Namn:

Brukarnamn på Trafo:

Medlem av Trafo sidan:

INTERVJU Kor gammal er du, kor er du frå og kvar bur du no?

med å realisere det. Det har gitt meg enormt mykje sjølvtillit innanfor skriving. Då eg søkte om støtte trudde eg vel eigentleg ikkje at eg skulle få det. Eg er ein person som berre hoppar uti ting og ikkje trekker meg, og eg ser at det er ein god eigenskap å ha.

Eg er tjue år, og det synest eg er ein perfekt alder akkurat no. Eg kjem frå Førde, men der har eg ikkje budd sidan eg var femten. Fekk veldig tidlig eit behov for å bu for meg sjølv, så eg gjorde det då eg begynte på Firda vgs. Foreldra kunne ikkje gjere noko anna enn å godta flyttemeldinga, for dei gjorde akkurat det same då dei var femten. No bur eg i Oslo og eg har blitt veldig glad i denne byen, så eg trur eg kjem til å bli her ei god stund. Har alltid vore eit bymenneske, så det kjentest veldig naturlig å flytte hit.

Kva vil du seie om dei av tekstane dine som vi publiserer?

Tekstane er skrive på veldig forskjellige tider av livet mitt. ”Hoi!” vart skrive på slutten av vgs. då eg var drittlei av Sogn og Fjordane og fordommane ein må leve med der. Eg hadde behov for å sparke ifrå meg, og dikt er eit bra talerøyr for slikt. ”Vaken” vart skriven litt seinare då eg begynte å bli bekymra for at eg ikkje skulle finne nokon å dele senga mi med. Etter diktsamlinga mi kom, sa mormora mi at dette diktet var det mest sårbare, og fortalte utrulig mykje om meg. Og det er nok sant. ”Sjanse” var eit bestillingsverk til fanzina ”lun#1” av Eira Søyseth og Ole-Morten Algerøy. Eg fekk eit foto av ein gut som eg skulle ta utgangspunkt i. Det var veldig spennande å få ei slik oppgåve, og det var første gong eg følte eg skulle måtte jobbe skikkelig med eit dikt. Eg skreiv det om ca fem gonger trur eg. ”Ein sa meg” handlar om å vere ekstremt betatt av eit menneske, men for svak til å tru at du er spesiell nok til å bli lagt merke til. Prosateksten min ”fuglane syng ikkje om vinteren” var eit lite eksperiment. eg er mest komfortabel med poesi, og syntest det var litt skummelt at alle linjene skulle henge saman frå venstre til høgre, opp og ned. men eg måtte jo prøve det, så dette var eit resultat av det. I etterkant har eg skrive fleire tekstar i prosa, og likar det eigentleg ganske godt. ”Skulderblad, skulderputer” handlar om solide venskap som blir ster-

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Har nettopp begynt på eit toårig studie på Bårdar akademiets musikaldanslinje. Det er jo først og fremst skodespelar/dansar eg skal bli.

Kva fekk deg til å begynne å skrive - og kvifor?

Eg var i ein veldig skapande og produktiv vennegjeng på Firda vgs. Vi spamma Dagbladet sitt skolekammeret.no fulle av dikt kvar dag, og vi vart jo alltid vinnarar. Masse av det vi skreiv var jo berre tull, men som sensorane fann svært eksistensielt. Fint for oss. Etter kvart fann eg ut at eg likte veldig godt å skrive, og gjennom bloggen graasona.blogg.no fekk eg mykje skryt av både kjente og ukjente. Det var mykje av grunnen til at eg fortsette å produsere og utforske i dette litt svevande universet.

Kva betydde Trafo i denne prosessen?

Det var jo Trafo som fekk skrivinga mi til å bli noko større enn eg hadde trudd det kom til å bli. Dei trudde på mitt bokprosjekt og hjelpte meg 34


kare når vanskelige ting skjer. Dette er ein tekst eg skreiv ut ifrå fire bilete eg tok eingong. Dikta mine kjem ofte ut av bilete, og veldig ofte musikk. ”Støv får oss ikkje til å gløyme” handlar om ei tid tilbake då far min var veldig sjuk, og kvardagane var klump i halsen og knyttneve i magen. Etter operasjonen gjekk alt fantastisk bra, og han er friskare enn nokon gong. Men dette diktet er eit bilde på korleis det kunne vore dersom det ikkje hadde gått så bra som det gjorde.

støv får oss ikkje til å gløyme (2010)

Kva vil du seie om deg sjølv som skrivande menneske i dag, og kor i bildet er Trafo?

ei av dei siste vinternettene vakna eg av is som smelta og rann i takt over vindauget som små songar klare vakre vakne

då vi kom tilbake sette ingen seg ned ved pianoet lave pust og ei trapp som knirka var alt som var lov å høyre så mektig stor og svart med skinnande tangentar bleikna svakt blant skuggane i stova støvet la seg som snøen desse nettene over eit desemberbarn i krybbe

Det er noko eg får uttrykt av meg sjølv i dikt, som eg ikkje får andre stader. Det er vanvittig nakent og ærleg, og av og til kjennest det som å hoppe frå 10-meteren. Men når folk seier at dei får frysningar inn til hjartet og at eg set ord på akkurat det dei føler, då er det verdt all frykta for mageplask. Eg prøver heile tida å fornye meg i skrivemåten og komme nærmare meg sjølv og publikum. Og det trur eg er viktig, så ein ikkje stivnar i eitt uttrykk. Det er ingen grunn til å safe. For å vite kva som fungerer og ikkje fungerer er Trafo ein perfekt stad til å utforske. Der kommenterer både mentorar og medlemmer ærleg og konstruktivt kva dei synst. Det er ikkje så lett å vite kvar ein skal begynne når ein er ung og har lyst å gjere noko ut av kunsten sin, og då er Trafo det riktig startskotet. Der føler eg at ein blir tatt på alvor.

eg gjekk inn til pianoet i den tåkete stova og spelte dei dråpe for dråpe alle vakna i sengene sine av ei hand som strauk dei gjennom håret men ingen andre var der, kun ein song dei alle kjente

35


hoi! (2009)

ein sa meg (2010)

the boys who never came back

eg saknar meg sjølv denne dag igjen. det var ein som sa meg eingong, men det er lenge sidan.

over med båten dei fekk bygd på eit døgn dei leste vogue og røykte i munnstykke anker i botn

sjanse (2010)

vaken (2009)

kor mange legg merke til stjernekartet på kinnet mitt?

ja, eg vakna mellom to dyner ei pute og eit teppe desse skulle vore menneske men slik som eg er kan ein berre drøyme om slik og det gjorde eg i natt

eg ser ein dag fell på deg i dag eller så vil det ein gong

lyn slår spydig inn når du spaserer gjennom og asjettar og stettglas og skeier og flasker eksploderer i ville slag. du fyller fleire fulle rom berre ved å blunke, men eg trur du er blind for meg.

du er opplevd. der i den veldige stolen kor mange slike mønster trur du eg eig? even eller kristoffer, isak, jesper, kasper: eg kan ikkje sjå deg. der i den veldige stolen slitte stjernehalar ser eg mest denne sjansen stoppar aldri

36


fuglane syng ikkje om vinteren (2010) det er ikkje alle som veit det, men fuglane syng ikkje om vinteren. kvifor må ein reise frå kvarandre, kvifor kan ein ikkje berre vere ilag heile tida? iallfall to og to? det burde vere ein regel, eller til og med ei lov, som seier at alle skulle ha minst éin med seg heile tida. då blir det ikkje så einsamt, som det ofte kan bli. ikkje om vinteren eingong. og ein måtte aldri ta farvel. dei sluttar å synge i byrjinga av november, eller når dei første snøflaka treffer bakken. det blir for kaldt for dei så halsen deira frys til is. difor kan dei ikkje synge om vinteren. men om dei pressar halsen sin veldig hardt, sjølv om det er veldig vondt for dei, knuser litt av isen og dei kan få ut litt lyd. nok til enkel kommunisering om det skulle vere ein fare i nærleiken, eller berre om dei vart fryktelig, fryktelig sinte på kvarandre, det kan ein jo bli om vinteren. når eg vaknar om morgonen og går ut av senga seier eg hadebra. når eg sit ved frukostbordet og tar siste bit av skiva og svelgjer seier eg hadebra. når eg set tallerkenen og glaset i oppvaskmaskina seier eg hadebra. når eg tar av meg pyjamasen og legg den i skapet seier eg hadebra. når eg pussar tennene og spyttar i vasken seier eg hadebra. når eg er ferdig på do og trekker ned seier eg hadebra. når eg går ut ytterdøra og låser seier eg hadebra. når eg går vekk frå huset seier eg hadebra. når eg går ut av gata seier eg hadebra. når eg set meg på bussen seier eg hadebra. kvar dag. hadebra. men eg kjem alltid tilbake, berre nokre timar seinare faktisk. men eg seier likevel hadebra, for om eg plutselig ikkje kom tilbake, veit alle at eg ønskte dei skulle ha det bra, og det er jo ein fin ting å høyre, iallfall på vinteren. fuglane syng ikkje om vinteren, men dei syng om sommaren og om hausten og iallfall om våren. då får dei ikkje vondt i halsen og dei kan synge så lenge dei vil, alle songane dei veit om.

skulderblad, skulderputer (2010) hyller for dine håp skarpe, store, sterke sett meg av når du staggar slepp meg når du stoggar og alt veltar av hyllene og ned i søledam blir gjennomvått og skittent slitt og tversgjennom vårt 37


Mats Gravningsbråten matslykke 2007

Navn:

Brukernavn på Trafo:

Medlem av Trafo siden:

INTERVJU Hvor gammel er du, hvor er du fra og hvor bor du nå?

Hva betydde Trafo i denne prosessen?

21 år gammel, opprinnelig fra Kongsberg, men bor for tiden i Oslo.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Fullførte videregående skole i Kongsberg, før jeg dro på folkehøyskole i Seljord og gikk på singer/ songwriter-linjen der ett år. Flyttet så til Oslo for å begynne på Blindern, og begynte på ett semester med ex-phil og fransk poesi og teater, men hoppet av halvveis da jeg oppdaget at man i Oslo kunne gå ut og spille musikk og synge på diverse jammer og åpne scener nesten hver kveld, noe som førte til at det var vanskelig å komme seg på skolen. Begynte å jobbe i en bokhandel, kjørte så isbil en periode, og jobber nå i barnehage fire dager i uken og bruker resten av tiden på å spille, synge og skrive.

Hva fikk deg til å begynne å skrive - og hvorfor?

Trafo har betydd mye i den forstand at det er en veldig trygg arena for å publisere ting som kanskje egentlig er ganske personlige, og vanskelige å fremføre i andre settinger. Samtidig er det ett åpent, konstruktivt miljø der, og dyktige mentorer som kan gi både meningsfulle råd og verdifull oppmuntring.

Hva vil du si om de av tekstene dine som vi publiserer?

Alle disse tekstene er skrevet for cirka to år siden. Og alle sammen ble skrevet ned i en liten sort bok jeg bar med meg over det året jeg bodde i Seljord og gikk på folkehøyskole, og en sommer jeg jobbet som Trikkefører Syversen i Kardemomme By. Noen av de er relativt “enkle” og presise, mens andre er mer eksperimentelle i form og innhold. De sistnevnte liker jeg best selv.

Hva vil du si om deg selv som skrivende menneske i dag, og hvor i bildet er Trafo

Jeg tror jeg likte godt å skrive fra jeg først lærte det, og har alltid likt å skrive korte historier og andre diktlignende småtekster. Men jeg begynte ikke å se på det som noe seriøst før jeg lærte å spille gitar, og begynte å synge. Da oppdaget jeg at de sangene jeg aller helst ville synge ikke fantes, så jeg prøvde å skrive de selv

Jeg er ikke særlig aktiv på trafo lenger, annet enn at jeg liker å kikke innom nå og da, for å se hva folk legger ut. Jeg prøver å jobbe så mye med skrivingen som jeg får tid til, men skriver mest sanger. Så diktene, og ett par romanutkast jeg har skrevet på, står for tiden litt i andre rekke. Skjønt jeg gir ikke opp håpet om å fullføre en diktsamling snart. 38


skriket (2010) her er skriket jeg tok fra deg det begynner med aske & en slags ide geværlyd & løfter mtv tok oss hit og alt vi vil er å knulle yoga spenn & fjorden baby cecilie har nye sko vi røyker månen og knuller helt ned i tærne som krølles eder krittmasker & woodybriller mens vi siterer clockwork a.hall conor&cohen yoga&spenn&vegetarianisme

vingespennet i ett smil (2010) huggtennene fra ett brev rev istykker forevigdin, mine kontrakter

her ligger udugeligheten: i wanna be friends spør ikke hva vi kan gjøre for deg ned på kne opp med munnen amerika er på vei.

bakenfor bildet & lyden er målet vi er soldater nå send us home vingespennet i ett smil når vi leker gjemsel finner meg krøllet i mors klesskap

39


inne ute (2010) 1. inne jeg gikk meg vill inne i henne men fant en vei ut tingene: svart undertøy, parfyme, lotion og en radio som kun spiller jazz 2. ute gjennom ett speil eller pulveret kryss markerer stedet hvor vi drepte hunden din

40


martin er kristen (2009) den største forskjellen på meg og martin var at mens han var bevisst på hva som skulle skje etterpå, så var jeg kun tilstede i en serie øyeblikk han var nok lykkeligere enn meg på mange måter men han fikk aldri se lyset i øynene dine da du kledde deg naken den natten det regnet som verst i seljord det gjorde jeg

problemet (2009) jeg kunne skrevet valser om prinsene fra kongsberg, avgått ved selvmord alle sammen, og deres siste drømmer jeg kunne nynnet bløtt om knyttneveslag og å elske kaldt og egoistisk med hun lubne fra nabogata jeg kunne male jeg kunne malt jeg kunne malt guttene med new era caps mens de røyker marihuana og hører på john mayer i skjul fra alt det andre, men problemet er at verden fortsatt er full av folk som ikke forstår at asfalten er vakker

41


Emma Dionesia Reinli Faktisk 2009

Navn:

Brukernavn på Trafo:

Medlem av Trafo siden:

INTERVJU

Hvor gammel er du, hvor er du fra og hvor bor du nå?

Hva vil du si om de av tekstene dine som vi publiserer?

Jeg er 20 år og kommer fra den kanskje ikke så kjente mjøsbyen Gjøvik. Akkurat nå bor jeg i New York, 40 minutter utenfor Manhattan i Long Island.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Tekstene mine er en god blanding av observasjoner, opplevelser og analyser. De gjenspeiler for det meste hvordan hodet mitt fungerer og hvordan jeg ser verden og menneskene rundt meg. Dette er hvordan jeg prosesserer inntrykk – det er mine egne tanker, også finpusser jeg de litt.

Hva fikk deg til å begynne å skrive - og hvorfor?

Jeg merker meg at du fletter inn mange engelske ord og uttrykk i tekstene dine (noe jeg liker veldig godt) – er det et resultat av amerikanisering eller var det noe du begynte med før du flyttet til USA?

Jeg er en businessmajor og jobber med å ta en bachelor i markedsføring ved Long Island University.

For min del har skriving alltid vært like naturlig som å puste, fra da jeg var fire og lagde dikt mamma pleide å skrive ned og frem til nå hvor det bare er en del av hverdagen min. Ord gir uendelig mange muligheter, og jeg føler at å skrive er en måte å observere verden på. Det hjelper meg å fordøye inntrykk og avslapper meg en del.

Hva betydde Trafo i denne prosessen?

Trafo har hjulpet meg mye i form av inspirasjon. Det finnes helt fantastisk mange kreative mennesker på siden som stadig gir meg nye ideer og tanker. Det er også store muligheter for tilbakemeldinger, og det hjelper mye i forhold til å forbedre skrivingen min. 42

Blandingen av engelsk og norsk er noe jeg har brukt veldig lenge. Jeg er oppvokst med en filippinsk mor som lærte meg engelsk da jeg var ganske ung, og siden da har jeg for det meste bare lest engelske bøker og vært veldig opptatt av det engelske språket. Det førte til at jeg hadde, og fortsatt har veldig lett for å mikse engelsk og norsk, så når jeg ikke kommer på de rette ordene på norsk, bruker jeg engelsk i stedet, og det sniker seg veldig mye inn i skrivingen min. Som jeg nevnte, skriver jeg det jeg tenker veldig rett frem, så de engelske ordene kommer ganske naturlig, merkelig nok. Etterhvert la jeg mer og mer merke til effekten av det, som førte til at jeg begynte å jobbe med å bruke det mer bevisst i skrivingen.


Hvordan er det å være ung og skrivende i USA i forhold til Norge? Har du f.eks. kommet over noe tilsvarende som Trafo der borte?

Jeg skriver ikke like mye på engelsk som jeg gjør på norsk, rett og slett fordi jeg ikke føler meg komfortabel nok med grammatikken. På norsk kjenner jeg reglene så godt at jeg vet hvordan jeg kan bryte dem, men på engelsk føles det ikke like naturlig eller flytende, og det gjør at jeg foretrekker å skrive på norsk. Jeg har ikke like mye å vise frem her (med unntak av essayer og sånt vi skriver i skolesammenheng), så jeg har egentlig ikke lett noe særlig etter lignende konsepter som Trafo, men det er mange muligheter for skribenter på skolen her, som f.eks. skoleavisa, skriveklubber eller kreativ skriving som eget fag.

Hva vil du si om deg selv som skrivende menneske i dag, og hvor i bildet er Trafo?

Jeg har lett for å bli internettsjenert, og med det mener jeg at jeg ofte føler meg for usikker på tekstene mine til å legge de ut. Jeg er kanskje litt stereotyp når det kommer til det å sjelden bli fornøyd med det jeg skriver, og da har jeg lettere for å bare holde skrivingen for meg selv, så det begynner å bli lenge siden jeg har publisert noe på Trafo. Likevel kikker jeg innom siden et par ganger i uka, rett og slett fordi jeg synes det er mye bra lesning der. Det er også veldig mange gode fotografer å finne på siden, og jeg henter mye inspirasjon fra medlemmene. Jeg føler spesielt at andre skribenter viser mange nye måter å se verden på, og det er noe jeg ofte tar med meg.

43


Hemmeligheter mellom linjene (2009) Jeg hopper fra brikke til brikke i mitt eget lille stigespill, blåses frem av vinden og hikker tre steg tilbake før jeg blir slengt opp i været som om jeg henger i tynne tråder eller bare er en illusjon. Byen er en pappbasert teaterscene som hvisker historier om duebæsj, skostørrelser og asfaltabsorbert kuleis, jeg setter meg på en benk for å lytte og blir ganske blaut, men det gjør jo ingenting når det er latesomtirsdag dagen før dagen før hjertet-i-håndaonsdag som ble utsatt til torsdag for en tid tilbake hvor jeg fanget sommerfugler i snøen. Pust. Sugerøret visper opp til storm i vannglass og det starter her fordi jeg ikke er der. Cirka.

For alltid kan vente. (2009) Vi er jeg og du. Oss, på det andre trinnet utenfor inngangsdøra til naboen. Vi deler en mainstream iPod og lytter til hater-mammamusikk gjennom hver vår øreplugg, drikker litt av det tomme barskapet til pappa, og innbiller oss at livet er akkurat nå.

Refleksjon. (2009) Jeg er meningsløs midt i verdens sentrum er jeg en skygge av deg Speil, speil på veggen der fortell meg alt jeg ikke er.

44


Days like these (2009) Tankene mine spiller pingpong mot bussruta, det er litt varmt, litt tett og i trettisju minutter vet jeg svaret på alt; jeg er Buddha, jeg er Gud, jeg er himmelen, jeg er havet, jeg er den sammenkrølla papirlappen i ryggsekken min og ikke minst tyggisklysa under setet. Jeg er ingenting, derfor er jeg alt, og latteren som river gjennom lufta er like copypaste som palestinaskjerfet du har slengt oh so casually rundt halsen.

Friminuttsfrieri. (2009)

Forgotten days (2009) Jeg roter meg gjennom forlatte gater og tomme konturer i ekkoet av krittstøv og hoppetauslag husker jeg en evighet av et annet liv – og hinker meg gjennom et innbilt paradis bare sånn for old times sake. Vet jeg var best her hvor jeg kunne være alt og litt til.

Du går ned på kne i et friminuttsfrieri hvisker – skulk med meg søta, vi er jo meant to be. Valpeøynene dine smiler og jeg smelter, ikke sant men verden venter baby, og jeg har ikke tid. Ufrivillig villig sitter vi nå der omsvøpt av smugrøyk i et usynlig snøvær Slapp av søta, vi er jo meant to be på en benk utenfor Rema på grunn av et friminuttsfrieri.

Som å tryne ned trappa (2009) Han har sånne JIF Universal Glas & Fönster-blåe øyne sånne som er så latterlige gjennomtrengende at ingenting gir mening lenger me Tarzan you Jane – only reversed shit.

45


Karina Junker Larsen karinaiv 2001

Navn:

Brukernavn på Trafo:

Medlem av Trafo siden:

INTERVJU

Hvor gammel er du, hvor er du fra og hvor bor du nå? Jeg er en femogtjue år gammel sørlending med osloadresse. Utdanning og/eller arbeidserfaring?

En gang skulle jeg studere latin, historie, litteratur, objektorientert programmering, og psykologi. Jeg ble en halvstudert illustratør.

Hva fikk deg til å begynne å skrive - og hvorfor?

vokste sikkert fem centimeter i høyden hver gang noen sa jeg var flink. Trafo skilte seg fra lignende arenaer i det at man kunne be om å få tekster vurdert av en - gosj - publisert forfatter … Jeg husker ikke nå akkurat hvilken publiserte forfatter det var som leste tekstene mine og hva vedkommende hadde å si om dem, men det hele var veldig bekreftende, der og da. Jeg likte å skrive, og anså det naturlig nok som fordelaktig om andre også likte at jeg skrev.

Hva vil du si om de av tekstene dine som vi publiserer?

Sant og si så husker jeg ikke; Det var aldri noen bevisst beslutning, eller noe jeg tenkte over i det hele tatt. -Jeg- syntes det var helt naturlig å være åtte år gammel og spinke og spare til skrivemaskin, og tok aldeles for gitt at alles foreldre sørget for å ha kassevis med billig papir i garasjen. I tillegg var det alt jeg leste, selvfølgelig, og den evinnelige “Jeg vil også!”-impulsen.

Helt ærlig? Jeg har ikke engang klart å se på dem selv, så mange år “after the fact”. Men jeg husker at jeg alltid prøvde, stilmessig, å etterligne hvordan jeg tenkte - litt stakkato, litt repetitivt, og temmelig flaksende og stressa.

Hva vil du si om deg selv som skrivende menneske i dag, og hvor i bildet er Trafo?

Hva betydde Trafo i denne prosessen?

I gamle dager, 2001, bodde internettet i isdn-modemet, og ingen var på verken fjesern eller tweetern. I dag kan jeg bruke mobiltelefonen min til å ta et bilde av skisseboka mi og laste det opp på fem sekunder og si “oi, jeg tegna noe” og så kan internett nikke og bekrefte; “oi, du tegna noe”. Det er befriende uformelt. Men for ti år siden, da jeg fortsatt tok både meg selv og internettet noenlunde alvorlig, var trafo enda en sjanse til å se og bli sett. Tilbakemelding var viktig, og jeg 46

Jeg er ikke et skrivende menneske. Mot slutten av tenårene ble jeg hyperallergisk mot alt jeg hadde skrevet og alt som kom ut av meg om jeg prøvde å skrive mer. Jeg leser fortsatt mye bøker, og liker å klekke ut fjonge formuleringer, men aldri, aldri noe slikt som jeg skrev da jeg fortsatt farget håret svart. Sånn er dét. Jeg slettet sporene etter meg så godt jeg kunne, men trafo glemte jeg - så min første respons da noen minnet meg på det nå var “Ånei!”, hehe.


47


trapp dot txt (2004) Foran meg: en trapp. Denne trappen går jeg ned hver morgen, og opp hver kveld. Den har atten trinn, og skjønt jeg ofte har sett lurvete bikkjer pisse i den, har jeg aldri sett noen vaske den. Den går opp til første etasje. Ettersom jeg bor i tredje etasje har jeg flere trapper å gå, men det er denne trappen jeg hater, og denne trappen som møter øyet når man åpner døren til denne oppgangen. Bikkjer pisser i denne trappen. Folk stumper sneipene sine i denne trappen. Ingen vasker denne trappen. En dag oppdager jeg at det sitter jenter i ballkjoler i trappen. De er ganske små, jeg legger knapt merke til dem, ikke før de begynner å fnise til hverandre på engelsk. De bare sitter der; sitter der og stumper sneipene sine og fyller trappen med tyll: grønt, rødt, gult, oransje, gyllent, hvitt, lilla, blått, luksuriøst stoff. Ansiktene er sminkede og rene. Lepper – faen så røde lepper – grønne skygger over pupillene, ja, trappen er full av ballkjolejenter, og jeg tramper på slepene deres. Ballkjolejenter stumper sneipene sine i denne trappen. Ingen vasker denne trappen. Folk pisser i denne trappen. Bak meg: en dør. Låsen i denne døren er ødelagt, det krever muskelstyrke å klare å vri rundt nøkkelen. Jeg har sett mennesker sparke og slå på håndtaket; jeg har sett dem dra når de skal dytte. Døren er bare den første av de tre dørene man nødvendigvis må nøkle seg gjennom for å nå sitt mål. Denne døren er grå; de andre to jeg har med å gjøre, er røde. De er som regel på vidt gap: Denne døren har en lite samarbeidsvillig lås for å kompensere for den ellers skrantende sikkerheten i en sentrumsbolig. En dag blir jeg stående fem-seks sekunder lenger enn vanlig med døren åpen foran meg; jeg har fått øye på en pike som kommer gående mot meg, jeg vet at hun bor her og jeg har tenkt å være vennlig. Hun gir meg et usikkert blikk; en slags unnskyldning for at hun ikke løper og sparer meg litt tid; hadde jeg vært en venn, hadde hun løpt. Jeg er en fremmed, så hun løper ikke. Jeg går til side, gir tegn til å la henne gå inn foran meg. I neven har hun en potetgullpose, den knaser og hun smiler høflig og takknemlig og pent – tre ting på en gang – til meg, og setter foten på første trinn. Det er en smal trapp vi her har med å gjøre. Hun vet det. Hun er også en slik jente som feilvurderer sitt eget kroppslige omfang; hvilket nok er hvorfor hun ikke går, men jogger, opp trappen. En, to, tre, fire trinn – hun 48


har på seg treningsbukse. En lysegrå, glatt treningsbukse med hvite striper nedover sidene. Det glatte stoffet er gjennomsiktig, trappa er flombelyst. En, to, tre, fire trinn – jeg følger etter. Ingen stumper sneipene sine i denne trappen. Ballkjolejenter pisser i denne trappen. Potetgulljenter smiler i denne trappen. Hun tar fatt på neste trapp, og snur seg avventende da jeg bestemmer meg for å snakke til henne. “Er du student?”, spør jeg. Hva annet skulle jeg spørre om? Går du alltid uten truse, er du klar over at buksa di er gjennomsiktig, spiser du mye potetgull, skal du bruke hele jævla kvelden på å spise potetgullet ditt? Hun ser spørrende på meg, hun har ganske runde øyne, hun lurer på om det var henne jeg snakket til, og før hun rekker å snu seg igjen gjentar jeg: “Er du student? Du ser ut som en student.” Hun ler – avvæpnende – går videre opp trappen, jeg følger stadig hakk i hæl, hun sier “Nei, jeg er ikke det”, og tar fatt på tredje trapp. “Hva med deg?”, ytrer hun høflig, ytterst høflig, hodet hennes vipper litt opp og ned. Hun er ganske liten. En liten jente. “Jeg tar hovedfag teatervitenskap”, dikter jeg, og hun har stoppet på toppen av trapp nummer tre og åpner opp den røde døren der. Den ulåste, røde døren. Hun vil slippe meg inn foran seg: en gjentjeneste, en utveksling av vennlighet. “Jeg heter John Harald”, sier jeg. Hun sier navnet sitt, hun snakker en dialekt uten tonefall, og hun åpner en rød dør som ikke er min. “Vi er naboer”, påpeker jeg plumpt, og hun lager en anerkjennende lyd før hun forsvinner inn bak den røde døren som ikke er min; potetgull og gjennomsiktighet og smil, alt borte. Det ligger et hvitt slør slengt over håndtaket. En dag går jeg opp trappen to ganger. Potetgulljenter stumper sneipene sine i denne trappen. Ballkjolejenter vasker denne trappen. Jeg pisser i denne trappen. Tredje gang jeg går opp trappen, kommer potetgulljenta meg i møte, jeg sveiper henne opp i armene mine, hun kysser meg blidt og jeg bærer henne inn bak den røde døren som er min. Jeg tråkker på en blek ankel; ballkjolejenter ligger og sover i aske og urin. Lepper – faen, så røde lepper. Lysrørene i taket hveser og slukner. Bikkjer pisser i denne trappen. Folk smiler i denne trappen. Ingen forteller sannheten i denne trappen. 49


Bak gardinen (2002) bak gardinen ser det ut som om noe klatrer på vinduet mitt og jeg er redd for edderkopper og insekter og ting som flyr og jeg stoler ikke på sånt som kravler på vertikale flater. jeg vet ikke helt hvorfor, for de sier jo at de er så mye mindre enn jeg er. at jeg er stor men hvor stor kan jeg være når jeg blir så uendelig liten ved siden av en maur? bak gardinen ser det ut som om noen går forbi på gaten utenfor og jeg lurer på hvor de skal og hvor de kommer fra og hvordan det føles å leve slik de gjør for jeg er ikke sikker på om noen lever som jeg. kanskje er de utenrikskorrespondenter eller blivende terrorister eller den ene er kanskje en vaktmester. og jeg er ingenting for jeg har ikke hatt tid til å bli noe som helst enda. bak gardinen ser det ut som om det gjemmer seg en hel verden og jeg lurer litt på hvorfor den holder seg der bak det rutete stoffet og den tør kanskje ikke å komme inn? jeg er jo en skummel opplevelse og litt av en berg-og-dalbane og det er ikke så rart om verden feiger ut allerede før den har kommet på nært hold. det er sikkert sunt for den, for selv om det kanskje ikke blir like spennende så risikerer den i alle fall ikke å bli ødelagt av meg.

50


fem linjer – 2 (2004) myk stemme i hodetelefonene velter seg i fraser jeg aldri tør bruke; løfter som er litt for røde og brudd som er litt for blå kanskje bare de korte pausene mellom sporene er helt trygge grå

fem linjer – 3 (2004) plukker opp magnetiske ord fra bakken og klistrer dem på kjølehjertet og vet ikke helt om noen skal få lese om noen engang kan dette alfabetet og uansett er det fåfengt for bak ordene er hjertet stadig kaldt

fem linjer – 4 (2004) hun skrev en historie om fire engler og trodde tittelen kunne bære alle ordene på ryggen; glemte fiskeform og in medias res og flytende adjektiver og skildringer og skildring er et pent ord og de sa hun måtte lære å konsentrere seg

fem linjer – 6 (2004) hvordan de har lest spilleregler du ikke vet hvor man finner hvordan de har rullet de riktige terningene for smilene sine hvordan du styrer blikket helt uten å vite om du jukser eller ikke og ingen teller poengene dine

51


Eirik Wixøe Svela eirikws 2005

Namn:

Brukarnamn på Trafo:

Medlem av Trafo sidan:

INTERVJU Kor gammal er du, kor kjem du frå og kvar bur du no?

21 (f. 1989). Kjem frå Bjerkreim/Stavanger i Rogaland. No bur eg i Cambridge, England.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Vidaregåande, Skrivekunstakademiet. Studerer lingvistikk ved universitetet i Cambridge for tida. Har ikkje noka arbeidserfaring eg tør vedkjenne meg anna enn at eg har jobba litt på gard

Kva fikk deg til å begynne å skrive - og kvifor?

Eg tok til å skrive då eg var i tretten–fjortenårsalderen, truleg etter å ha fått meirsmak av altfor mykje skulestilnovelleskriving. Ein dag fekk eg høyre om skrivenettstaden dikt.no, som på akkurat den tida og staden og for akkurat denne personen truleg var både den verste og beste retninga utviklinga kunne ta – ei unnskulding til ikkje å køyre traktor, gå på bedehus og drikke heimebrent, men òg ei slags avhengigheit – kva synst dei? kva synst? dei kva? synst dei, no må eg vel endeleg ha skrive noko bra nok? Og så balla det på seg, sjølv om skrivinga alltid har vore noko litt av-og-på og periodebetont.

Kva betydde Trafo i denne prosessen?

Trafo kom inn i biletet litt seinare, kanskje i atten–nittenårsalderen, etter tips frå ein venn. Eg kom aldri heilt inn i «trafosamfunnet» slik eg var på dikt.no, og fekk dermed ikkje så konstruktivt ut av andre medlemmer, men mentorane på trafo hadde mykje interessant å seie. Eg blei òg inspirert til å skrive meir av å reise på workshop med B. Breiteig og drikke mindreårig raudvin på kjipt motellrom med Kristina Leganger (annan trafomedlem), som kanskje var ein av dei første gongene det byrja gå opp for meg at dette faktisk er noko ein kan halde på med, heile tida, og at det å vere forfattar ikkje er så magisk, det krev berre mykje arbeid.

Kva vil du seie om dei av tekstane dine som vi publiserer?

Først av alt vil eg seie: lenge sidan sist! Skjønt, så lenge er det ikkje sidan. Eg synst alltid det er litt pinleg å sjå tilbake på gamle tekstar, 52


men det er klart mykje her eg enno meiner har noko for seg – gjerne i form av små glimt av noko tanke- eller urovekkjande flott gøymt i ein ellers litt kunstig setting: som i slutten av «songen om ein vakker mann». Elles er det underleg å sjå kor sentralt språket figurerer i mange av tekstane, det viser igjen i mange av dei som ein litt underleg plassert raud tråd. Kanskje er det ikkje noko tilfelle at eg seinare enda opp i nynorskrørsla og så tok til å studere språkvitskap. Og det slår meg kor direkte mange av dei er – eg tenkjer tilbake på tidspunkta då eg skreiv dei og hugsar veldig konkrete situasjonar som inspirerte somme av desse tekstane, og ei generell kjensle av å vere ung og engasjert og full av kjensler. I dag er eg nok rundare i kantane. Eg er ikkje sikker på om det er betre. Eg trur det er sunt å vere sint.

Kva vil du seie om deg sjølv som skrivande menneske i dag, og kor i bildet er Trafo?

Det er ei stund sidan eg har skrive sist. Kvifor det? Det er litt uklart for meg. Eg trur absolutt det spelar ei rolle at eg bur i England – eg trur eg må gruble over ord og setningar som ein del av skriveprosessen. Det er ikkje så ofte eg gjer det lenger. Det er distraherande å «leve i» eit anna språk du ikkje kjenner deg heilt heime i. Og eg trur ikkje eg kan dikte på engelsk. Så slik er det for tida. Skrivinga mi har alltid gått føre seg periodevis, så det kjem nok attende før eller seinare. Det trur eg nok. Trafo må eg tilstå at eg ikkje vitjar så ofte lenger. Det heng saman med at eg ikkje har så mykje tid til å skrive (og lese). Kanskje på tide å ta sida i bruk att før eg blir for gammal?

53


fragment av ei framtid (2005) femtande september totusenogsytten: eg jobbar svart i våpenindustri dødsceller frå hypofysen utsondrar ein eim av gamal von heime i rønna sit du, prøver å lære norsk, prøver å lære å lage mat, prøver å puste eg har fylt deg med draumar vi ikkje kan bere om nettene lukkar eg vindaugo og lèt att dørene vi har stengt løgnene ute frå slottet vårt

storbyepos (2007) I eit spøkelse trekkjer inn eimen av aust-berlin. 1982; ein mann står i vegkanten, stig ut or huda si og syner alle korleis sola sakte siv gjennom ribbeina vert spalta, kjem ut att nytt, rått, klårt i eksosen II reisa til enden av natta, roma 2005: vi ventar på eld frå drakar av kjærleik! spruta utover alle hjørna av byen – ei etruskisk ulvinne, hyla hennar: colonna, sallustiano, pigna, alle utolmodige, alle svoltne 54


to nye dikt (2008)

Refleksjon (2008)

sjå det veike ljoset sløkkje bølgjebruset

Sommaren kom og gjekk før vi innsåg at livet var utan ende. Då hausten stod for døra, tok vi av oss regnjakkene og jubla, jubla og jubla! i regnet. Heile hausten til endes. Slik føregjekk desse årstidene.

sjå månen skjelve under så mange stjerner høyr det feige hjarta ditt banke i takt med tanken

Livet kom og gjekk før vi innsåg at sommaren var utan ende. Då døden stod for døra, tok vi av oss huda og klaga, klaga og klaga! på bakken, i gatene, på restaurantane og kafeane og i butikkane, i bilane, i flya, på toga, på båtane på veg over havet til nye land. Etc. etc.

som sveipar over verda og legg henne berr for alltid —sorg har ei halveringstid på hundre milliardar år

ein gong, dersom du framleis eksisterer / songen om ein vakker mann (2008)

skal eg fylgje deg ut eller kjem du aldri tilbake

eg vil ikkje dette eg ville ikkje dette eg har aldri vilja dette

skal eg vise deg vegen inn eller er du komen for å bli

songen går om fuglane på taket før dei tek sats og flyg i bakken visa går om menneska som søv og vaknar opp og opp opp

skal eg teikne hòl på brystet ditt så du veit kvar du ikkje høyrer heime

eg vil at du aldri skal verte borte for meg og mest av alt: eg vil at livet aldri skal ta slutt at språket skal flyte vidare for alltid inn i kvar og ein av dykk

55


Om ein film (2008) I det eg kjem heim, er bustaden min full av framande menneske. Dei framande menneska er travelt opptekne med å endevende bustaden min. Dei leitar gjennom skuffar, skap, hyller og kommodar og finn ting dei kastar i små, svarte posar, og ting dei lèt liggje. Dei legg ikkje merke til at eg er her. Eg har forsøkt å få kontakt med dei eit par gonger, for å finna ut kva i all verda det er som skjer. Men dei ansar meg ikkje, dei leitar berre febrilsk vidare gjennom alle tinga eg eig, som for å finne noko. Som om dei er ute etter noko spesielt. Eg gjev opp; nærmar meg i staden ei av kvinnene som går gjennom sakene mine. Eg stiller meg roleg bak henne og observerer rørslene hennar. Ho verkar konsentrert, ser ut til å gå fram med noko som grensar til entusiasme i leitinga etter dette dei er ute etter. Kvinna er så oppteken med det ho driv med at ho ikkje får med seg at eg har flytt meg, no står eg med beina mine planta rett bak henne, slik at eg kan sjå henne over skuldra. – Kva gjer de? kviskrar eg henne inn i øyra. – Vi leitar etter språket ditt, kviskrar kvinna attende, utan å snu seg eller verte overraska på noko vis. – Språket mitt? Kva skal de med språket mitt? – Vi er komne for å byte det ut, seier kvinna, med ei profesjonell, tilvand røyst. Ho gjer kanskje dette ofte. – Kven er de? spør eg, utan å vilje høyra svaret, for eg held fram: – Kven er de som prøver å dra meg frå einannan, og så fortelje meg at det er best slik? Kven er de som riv og slit i meg dag og natt for å tvinge meg til å gje slepp på meg sjølv og alt eg er? Alt eg seier? Alt eg gjer? Kvar vil de ta språket mitt? Kva kjem til å skje med det der? Har de eit laboratorium? Kan de tilby meg eit betre språk? Vil eg verte ein betre person utstyrd med dette nye språket? Vil eg vakne frisk og opplagd i morgon og gå plystrande på jobb? Vil eg få nye vener? Vil kvinnene elske meg? Vil eg kjenne meg heil? Vil eg verte sunn og frisk? Vil eg leve lenger? Kvifor er eg ikkje vorten underretta om dette før, slik at eg kunne førebu meg ordentleg og rydde huset; lage rom i skapa mine? Kjem språket til å ta slutt? Kjem språket til å ta slutt? Kjem språket til å ta slutt? Gradvis medan eg uttalar alt dette, med ein stemme som fyrst læt kviskrande, men så veks og vert brølande, som ropet til eit skremt dyr, ein rasande bjørn, ei innestengd løve, forsvinn menneska frå bustaden. Først forsvinn dei som leitar i kjøkenet, der eg ikkje kan sjå dei. Så forsvinn dei som står ikkje så langt unna og ser under teppet etter språket mitt. Til slutt går kvinna eg kviskra til, men før ho lèt att døra etter seg, nikkar ho tagalt og ser ned. 56


Lars Haga Raavand Alfanabeten 2009

Namn:

Brukarnamn på Trafo:

Medlem av Trafo sidan:

INTERVJU

Lars Haga Raavand var vinneren av Trafos kortprosa-konkurransen Nok er nok i januar 2011. Her er begrunnelsen av forfatter og juryleder Pål Gitmark Eriksen.

Hvor gammel er du, hvor er du fra og hvor bor du nå?

Jeg er nå 23 år, bor i Bergen, men er fra Fredrikstad, med trønderske røtter.

Blant 35 spennende og varierende bidrag, har jeg kåret teksten Sorgen er en milliard bakterier, skrevet av pseudonymet Alfanabeten, til vinner. Dette er en korttekst i åtte små avdelinger (eller vers), som både kan leses enkeltvis, som dikt, eller som passasjer i en større, selvutfoldende tekst.

Utdanning og/eller arbeidserfaring?

Har gått på Skrivekunstakademiet og har bachelor i allmenn litteraturvitenskap, har jobbet som trefeller, sjauer, bokhandler og mye annet rart.

Temaet, slik tittelen angir, er sorg – men dette plasseres raskt i bakgrunnen til fordel for en sterk motivkrets av biologi og marint dyreliv. Her florerer av organismer, konturer og lag. Det går ovenfra og nedover, livet skildres med språklig eleganse og poetisk innlevelse. Og nettopp denne sjeldne blandingen av lyrikk og realia, av sentiment og verdenskunnskap, finner jeg spesielt talentfull. De tørre fakta om ”tykkfjæret kildeorm” stammer utvilsomt fra DECEOS forskningsrapport Dypere enn lyset, men jeg lar meg like fullt imponere av forfatterens behandling. Han lar da også seg selv gli inn i motivkretsen, og spør ”Å være en tykkfjæret kildeorm … er det liv?”, for selv å konkludere: ”Jeg er en tykkfjæret kildeorm”. Motivet repeteres fint ut igjennom teksten, som samlet fremstår som et lite overflødighetshorn av poetismer. At her også finnes anslag til større tematikker, så som evulusjon og tid, er med på å heve nivået ytterligere. Endelig trer sorgmotivet fint frem mot slutten, der vi forstår at jeg-personen har mistet en kjær bror. Kortprosa er en krevende sjanger, den er lett å starte opp i, men desto vanskeligere å perfeksjonere. Til gjengjeld oppnår man glimt av litteratur på sitt beste om man får det til. Da kan også det lyriske forenes med det sakprosaiske. Og nettopp det har denne bidragsyteren lykkes med.

Hva fikk deg til å begynne å skrive - og hvorfor?

Har ”alltid” likt å skrive, men da jeg gikk 1. året på VGS i Frankrike åpnet det seg opp et rom bare dikt, poesi kunne gjøre litt mindre skremmende. Poesien ble selv et rom, et lekerom, noe å utforske, truende, forlokkende. Språket ble en gåte.

Hva betydde Trafo i denne prosessen?

Oppdaget Trafo for sent til at det ble veldig viktig, dagbladets Skolekammer var for eksempel mye viktigere.

Hva vil du si om de av tekstene dine som vi publiserer?

Henviser til Pål Gitmark Eriksens flotte kommentar. Det er en del av noe større. Full av tvil og tro, skriften kan, og skriften kan ikke. Jeg kan, jeg kan.

Hva vil du si om deg selv som skrivende menneske i dag, og hvor i bildet er Trafo?

Skal gi ut diktsamling på Aschehoug i januar, flott bok, men er ydmyk i forhold til alt rundt det. Trafo er på grunn av alderen et tilbakelagt stadie.

57


vinnerteksten, nok er nok 2011

Sorgen er en milliard bakterier Å se det bunnløse hierarkiet i øynene; fra sola treffer måkevingene og videre ned; gråhvalens blåst lyder hult; fontena glitrer og hvalen vender seg vekk; velter seg vei gjennom vannmassene; helvetesheisen, ned i evig skumring, evig natt; det finnes noe på bunnen. Ribbemanetene reiser seg, mot lyset, flykter. + Å grave seg ned i organismens sedimenter for å lete etter sjøsommerfuglenes gjentatte skjønnhet; det er lenge siden. Cytoplasmaen; vingene; gnistrende smykker i jordkronas overveldende blå fløyelshvelv. Rankføttingene nærmer seg sakte. Å flykte ned i mørket for at dyphavsprotistene ikke skal revolusjonere saksmappene jeg trenger; tiden, minnene jeg har bygd deg et hjem av. Jeg lever for å opprettholde. Er det et liv? + Å bade i biosfærens blå dyp. Satans gjørme, grå gjørme, bakterieforekomstene formerer seg en gang hvert tusende år, imellom er en dvale, et liv? + Å være en tykkfjæret kildeorm, like tykk som håndleddet til en mann, snart 1,5 meter lang. Å være fullvoksen, uten munn, mage, tarmer eller anus. Leve på innsiden av det hvite røret laget av et robust materiale. Kitin, keratin, det samme som neglene dine består av. Neglene dine, jeg har de i lomma. Er det et liv? +

58


Å overleve på grunn av bakteriene. Å være en tykkfjæret kildeorm. Bakteriene tok seg inn i meg mens jeg ennå var ung, gjennom den primitive munnen og magen. Å modnes, som morellene i høstsola, men her finnes ingen sol, bare marin snø, evig natt. Hvalene faller. Magen og munnen forsvinner, bakteriene blir værende igjen inne i kroppshulen min, yngler. + Å ha en rad med gjeller i skarp rødfarge som stikker ut fra toppen av røret jeg har laget. Kan jeg bygge det høyere, mot lyset? Det hvite røret. Å være en fange på bunnen av seg selv. Jeg er som et kirsebærtre på havets bunn, like fordømt, like livløs, sørgende. Jeg er en tykkfjæret kildeorm. + Å kunne oppta oksygen, karbondioksid og hydrogensulfid som finnes i blandingen av havvann og helvete. Å transportere dette med blodet til trofosomet; til milliarder av bakterier som holder meg i live, og som står for halvparten av vekta mi, kravlende presser de meg ned. + Å være en tykkfjæret kildeorm, uten den minste følelse av letthet. Bakteriene bruker de kjemiske stoffene til å produsere næring i form av organisk karbon som igjen gir føde til både bakteriene og meg. Jeg faller sammen i samme materiale som neglene dine, kjære bror, keratinet holder meg oppe, blodrød, blomsterløs, på havets bunn. Jeg er en tykkfjæret kildeorm.

59


60

TrafoTxt  

Trafos jubileumsantologi

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you