Spirit 04 2012

Page 59

anmeldelser /

4

gift

MANN I GATA EP COMBAT ROCK

NAKKEN VRIKKER // Det var mange som hevdet at dystopiens vokter, Venom fra Jessheim, var landets råeste rapper. Men uforløst la han mikken på hylla og stakk til Kristiansand for å jobbe seg til blå krage. I 2012 er samfunnsgrums nærmest polert vekk fra norsk rap, så det er digg at sørlandslegenden Salvador Sanchez har fått liv i Venom, eller som han (like lite Googlevennlig) kaller seg nå: Gift. Evnen til å sette ord på oppgittheten som befinner seg i mannen i gata, eventuelt mannen i kommentarfeltene, er enda råere enn sist, og blir glasert av slimete Salvador-produksjoner. Både nakken og hjernen vrikker til «Fingra Av Fatet», «Alt Er Det Samma» og den sonisk fantastiske «Meg Og Meg Selv pt. 3» - og versene på «Løs» (spesielt det tredje) er den mest ektefølte samfunsskritikken på beat siden «Hagen-ræpp». Men Gifts fakter er noe utdaterte og feiler totalt i de oppløftende refrengene: «Mange Nok» høres akkurat bedre ut enn Cir.cuz på en jævlig god dag, og fæle «En i Hvert Bein» driter et klubb-slør av kleinhet over resten av platen. Denne EP’n burde vært i EP-lengde og utelatt 3 av de 9 sporene. Men faen meg digg å høre Venom igjen. / SANDEEP SINGH

3

musikk

real ones

REAL ONES & THE EXTENDED FAMILY BREAKING RECORDS / MUSIKKOPERATØRENE

PARADOKSET // Jeg har ikke noe imot Razika. Jeg har ikke noe imot Kjartan Kristiansen. Jeg har ikke noe imot Sondre Lerche eller Casiokids. Jeg har ikke noe imot Jonas Alaska. Jeg har ikke noe imot Lars Lillo-Stenberg. Jeg elsker Stein Torleif Bjella (som bidrar på det jeg oppfatter som skivas klart sterkeste spor, men jeg er kanskje forutinntatt). Jeg har heller ikke noe imot Real Ones som sådan. Jeg har ikke noe imot lyden, musikken, coveret, produksjonen eller instrumenteringen heller. Allikevel kommer jeg ikke inn i det. Paradoksalt nok har denne plata, som har et glimrende utgangspunkt for å bli noe minneverdig, klart å bli, vel, kjedelig. Det er mulig hjernen min har pådratt seg teflonbelegg, men det later til at jeg etter et par gjennomspillinger ikke har bitt meg merke i noe som helst. På noe nivå. Skiva består av en salig blanding coverlåter og om- og gjendiktninger av Real Ones' egne slagere, alt gjennomført med tidligere nevnte sammensurium av artister. Angivelig medvirker «over 93 gjester» på plata. Plusspoeng for å få så mange til å høres ut som så få. Det er et kunststykke i seg selv. I rettferdighetens navn: godt håndverk, men der stopper det også for meg. / ANDREAS VAN DER EYNDEN

5

oslo ess

VERDEN PÅ NAKKEN, VENNER I RYGGEN INDIE RECORDINGS / INDIE DISTRIBUTION

DEN NYE FOLKELIGHETEN // Forrige skive fra Oslo Ess smalt ned i norsk musikkliv med et forfriskende nytt perspektiv på «norsk på norsk». Det gikk i ekspressfart videre, med Øyafestivalen to år på rad, Spellemannsnominasjon og tung rotasjon på eteren. I år vil de sågar bli det bandet i Norge som klarer flest konserter på et år. Verden På Nakken... oppleves som en respektabel andreskive – noe som ikke er alle forunt. Jeg må tilstå at jeg er en av dem som setter pris på den ukritiske distansen engelsk gir: norsk på norsk er vanskelig. Velgjort er det noe av det beste som finnes, men distansen er kort til det punktet hvor det oppleves som pinlig. Oslo Ess styrer klar av dette lingvistiske skjæret med god margin. Tekstene er gjennomført folkelige på den gode måten, og syder, som alt annet på denne plata, av overskudd og energi. Oslo Ess er selvdefinerte «asfaltpunkere», og det finnes da også en masse referansepunkter mot andre asfaltnære sjangre: skatepunk, ska og god gammaldags jukeboxrock. Det er stramt og intenst, og hele skiva klokker inn på en drøy halvtime. Det svakeste sporet på skiva er forresten bonussporet. Bonus. Jeg slår et slag for den nye folkeligheten. Sammen med Oslo Ess. / ANDREAS VAN DER EYNDEN

5

ÅRABROT MÆSSCR

FYSISK FORMAT / DIGER

Støyrockerne i Årabrot har i en årrekke nå vært premissleverandører for noe av det ypperste av musikk som kommer fra den mest skitne og mørke undergrunnen i Norge. Musikk som det til tider har vært direkte ubehagelig å høre på samtidig som det hele veien er musikk som har tvunget lytteren til å utfordre seg selv. Musikk som har forlatt deg utslitt og hivene etter pusten etter endt gjennomlytting. Musikk som har blåst ut hjernen din. Nå er de ute med et album som tar deg med på en forjævlig reise til et sted som føles som soundtracket til middelalderen satt i framtiden. Et album med låter der vokalen kommer krypende og hviskende og som til alt overmål tar i bruk instrumenter som piano og orgel. Virkemiddel som gir mer effekt enn det ondeste sortmetallbandet på jorden. Ufattelig guffent – og ufattelig virkningsfullt og interessant. Imponerende er også hvordan bandet tar Lee Hazelwood-låta «Poor Man», og Death In June-låtene «Kukuku» (en livefavoritt) og «The Honour of Silence», og får dem til å passe inn i Årabrot-universet. Og ikke minst tillegge dem ny vitalitet og dybde. Et eksempel på hvordan covre låter som burde inn på pensum for band. Det burde egentlig også Årabrot i sin helhet. / TORE LØCHSTØER HAUGE

4

DIRTY PROJECTORS SWING LO MAGELLAN DOMINO / PLAYGUND

Bemerkesesverdig // Sjangerblanding er Ikke Dirty Projetors redd for. De smetter inn sjømannsviser, popelementer, funk, hip hop, sakrale elementer og indie m.m. Uten at det spriker i alle retninger for dette framstår som et stykke musikk uten jålete triks. Albumet er tvert imot preget av et uanstrengt samspill over hele linja. Uttrykket deres er stort sette preget av god smak rett og slett. Og Selv om Dirty Projecors misker og trikser med mange stilarter er de langt i fra uhåndgripelig. På det nye albumet til Dirty Projectors er de i tillegg mer tilgjengelig enn tidligere. Sjekk f.eks. den hektende singelen «Gun Has No Trigger». Ellers kommer selve melodiene mer til sin rett her. Og de har musikalsk egenart til å skille seg ut fra mengden av band som romsterer i det samme landskapet som dem. Swing Lo Magellan er ikke et revolusjonerende eller grensesprengende album, men Dirty Projectors skaper fortsatt bemerkelseverdig og engasjerende musikk som både er uforutsigbart og fengende, selv om det Swing Lo Magellan inneholder forglemmelige øyeblikk. / VICTOR JOSEFSEN

spirit / 04_2012 59