musikk /
anmeldelser
4
ULVER
War of the Roses Kscope / VME
Roser uten torner //
5
Le Corbeau
Moth on the Headlight Fysisk Format / Musikkoperatørene
Besnærende univers // Le Corbeau fikk velfortjent mange klapp på skuldra for debuten Evening Chill/Montréal of the Mind fra 2009. Derfor er oppfølgeren et album mange har ventet spent på. Tidligere i år slapp de riktignok en vinylsplit med Svarte Greiner. Introen på tittelsporet “Moth on the Headlight” har en slentrende jazz-feel, så lokker suggererende og malende gitarer deg inn på besøk hos Le Corbeau. Neste ut, powerfulle, sumpblusete ”Yvette Rosemont” hugger tak i deg, en av mine favoritter, like ”kraftige” og hakket mer intens, ”1962”, er annen favoritt. Le Corbeau har det til felles med The Lionheart Brothers og Serena Maneesh at det ikke er en enkel oppgave båssette dem da de utforsker og varierer sitt eget utrykk underveis. Det var først da jeg kom til kutt 4 og 5, ”Mizogumo (Head in the Trees)” og ”Black Belvedere” at Sonic Youth og My Bloody Valentine (shoegaze) gjenspeiler seg for real på skiva. Ingen dårlige låter her, men noen har det lille ekstra og er dermed er bedre enn de andre. Le Corbeau er særegne, man blir dratt inn i deres distanserte, noen ganger ustrukturerte, og samtidig gutsy (album)univers. Moth on the Headlight er et solid verk. / Victor Josefsen
Det eksperimentelle og elektroniske soundet som har preget mange av Ulvers tidligere album er nå begravd og borte. War of the Rose er bygd på progrockaktige toner og nær operalignende partier. Skiva har et fløyelsmykt og nedtonet preg, særlig ”September IV” står sterkt i så måte. Åpningslåta ”February MMX” er velkomponert prog, minner om Arcturus på sin måte. Men deretter blir skiva gradvis mykere og langsommere der stille og nedtonede partier svever i et silkemykt univers. Likevel, Ulver balanserer på et barberblad mellom atmosfære og hendelsesløshet. De holder seg stort sett på rett side, den nedtonede og enigmatiske atmosfæren som svever over låtene er fascinerende. Likevel… Flere elementer, mer overraskende og uventede vendinger ville hevet skiva ytterligere. Særlig de siste låtene blir stillestående, nesten blodfattige i sin minimalisme. Avslutningen ”Stone Angels” er uten sang i det hele tatt. I stedet leses teksten som et dikt i slow motion i det som der er blitt et meget sterilt sound. War of the Roses er atmosfærisk og stemningsfylt. Men grensen mellom stemning og kjedsomhet er hårfin, og slutten av skiva drukner i sitt eget sound. Ulver har komponert et ufullendt, men likevel fascinerende album. / THOMAS F
C
M
Y
CM
MY
CY
4
Obits
Moody, Standard And Poor Sub Pop /Tuba
Erfaren gjeng // Obits består av erfarne folk fra Drive Like Jehu, Edsel, Hot Snakes og Pitchfork. Moody, Standard And Poor er innspilt i Brooklyn, hvor ellers hadde jeg nær sagt. ”I Want Results” er funky drivende garasje ’a la Cub Codas superb ”Let’s Get Funky”, ikke like funky da. Nå som både en del punk (og indie) framstår som forutsigbart er det en lettelse å kunne ty til band med noen år på ræva, som vet hva de vil og har instinktet til å utføre det. Det ene bandet etter det andre har rotet i de samme kildene som Obits, for det er en schwært velbrukt formel de benytter seg av, det er kun de aller beste som får det til å funke. En strålende oppskrift i de rette hendene. Og Obits er en oppgående gjeng både når det gjelder låtskriving og attitude. Dette er eggende rocka garasjepunk med energi, temperatur og trøkk, på sitt beste, hektende, bør sjekkes. / Victor Josefsen
66 spirit / 02_2011
4
Jenny Wilson Blazing II
Gold Medal Recordings / Playground
Gospel i ny forkledning // Jennifer Wilson var tidligere kjent som medlem i indiebandet First Floor Power, men det endret seg etter debuten Love & Youth, 2006 (En låt fra det albumet har sneket seg med på Blazing II). Etter den vellykkede debuten Hardships i 2009 er hun på trappene med et nytt album, et dobbeltalbum til og med. Hardships mottok mange godord i Sverige og er en gospelskive i forkledning. Året etter spilte hun på Dramaten i Sverige sammen med Tensta Gospel Choir. Resultat: Publikums og kritikersuksess. Blazing II består av studioinnspillinger hun gjorde sammen med Tensta Gospel Choir; nye versjoner av flere av låtene på Hardships. Nyinnspillingene er gospel for deg som ikke visste at du likte gospel. Funky gospel. Et av sporene består av 29 sekunder og et halleluja-rop til slutt. Andre deler av Blazing II har utspring fra en danseforestilling hun skrev midt under cellegiftbehandling for kreft og er naturligvis introvert. Også med Hardships som utgangspunkt. En låt som ”The Steps” fungerer bedre på teateret. Et noe ujevnt dobbeltalbum, men dama fortjener absolutt din oppmerksomhet. / Victor Josefsen
4
Vivian Girls Share The Joy
Polyvinyl Records /Tuba
Fortsatt heftig // Etter debuten i 2008 var disse uvørne jentene snakkis på mørke rockebuler, så ble de omfavnet av hipsterne og styla opp og smørt ut over glansete magasiner. Bortsett fra den ytre staffasjen har musikken vært den samme. Åpningslåta på Share The Joy vaker et sted mellom 60s pop og indie med en punka twist der vokalen er godt gjemt i soundet, noe som er lurt da vokalen ikke Vivian Girls trumfkort, mer eller mindre sjarmerende som den er. Da funker koringene atskillig bedre, og de übersjarmerende gitarsoloene er i en klasse for seg selv, men det er tross alt helheten det dreier seg om. Soundet er mer åpent, men likevel skurrer det som bare det av Brooklyn-jentene. Selv foretrekker jeg når de konser om melodiene, men jeg liker dem også når de gir gass og mister hemningene. Til tider tenderer det dog mot det heseblesende og ensformige når de kjører på. Jentene vekker fortsatt assosiasjoner til støyfine shoegazer-relaterte Lush og rock chickene i Sleater Kinney, og spiller fortsatt sin indiepop med flust av energi. Så får vi helle bære over med at noen grå låter trekker ned. Vivian Girls er uansett en sjelden blomst av hipsterband som svermer i Brooklyn for tiden. / Victor Josefsen
CMY
K