musikk
// anmeldelser
5
no age
An Object
Sub Pop / Tuba
DEKONSTRUERT OBJEKT
5
Inglow Inglow
JSM/ Rough Trade / Indie Distribution
Moden rock // Inglow ble tidligere kalt «norske Muse». Den sammenlikningen blir litt vanskeligere å trekke etter deres andre album, som med nesten helt ny besetning i bandet, like gjerne kan kalles deres andre debut. Det selvtitulerte albumet viser rett nok fortsatt et band som ønsker å fylle stadioner. Det har Inglow trolig også mulighet til. Men det med et tidvis langt hardere uttrykk enn nevnte briter. De i pressemeldingen uttalte ambisjonene om å nå ut i det tyske markedet, med alt det innebærer av klassiske, melodiske, rockegrep, er derimot svært tydelige. Og det ville overraske meg stort om de ikke også vil treffe sitt største publikum der lenger nede på kontinentet. Det sagt uten fordommer til tysk smak, altså. Men bør heller leses som en berømmelse til et band som tar en forslitt sjanger om ikke ett skritt videre, så i hvert fall gjør det beste ut av den. Og da med et storslått, detaljrikt lydbilde, malt med moden selvsikkerhet og en produksjon det bare er å bøye hodet og svinge håret for. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN
5
superchunk i hate music
Merge Records / Tuba
JEG HATER MUSIKK // Superchunk er viktigere enn du tror. Bandet startet Merge Records i 1990 for å gi ut seg selv, men labelen ble til en mastodont av en label med utgivelser av Arcade Fire, Bob Mould, Dinosaur jr., m.fl. 23år senere er de her igjen med I Hate Music, deres andre album etter en 10år lang pause. Albumet følger samme spor som 2010s Digging for Something: rett frem. Øs pøs, pluss et par roligere låter. Gitar, bass og trommer med litt synthpynt. McCaughans signaturvokal, og hans like lett gjenkjennelige gitarsoloer. Indierockens mest undervurderte gitarist? Hva er egentlig verdien av 11 poprock-låter med røttene dypt plantet i Hüsker Dü-punk? Stilt ovenfor livets store utfordringer har det ingen annen verdi enn at det bare er der. Men ofte er det nok, og akkurat det som skal til. Og Superchunk bare er der, men de er bra. Og dette føles som en plate om det å stå rakrygget gjennom livet ved hjelp av musikk og det fellesskapet det kan skape. Gitar, bass, trommer. Øs, pøs og catchy hooks. Mer enn nok. / ANDRE JAMAL ISHAK
58
spirit / 04_2013
2
madcon icon
COLUMBIA/SONY MUSIC
CONSTRUERT // Jeg har alltid hatt sansen for Madcons megalomane planer om verdensherredømme. Det er noe forfriskende over denne typen selvtillit og pågangsmot, men det resulterer ikke nødvendigvis i bra musikk. På tidligere utgivelser har Madcon klart å kombinere pop og hiphop på en vellykket måte. Med låter som «Beggin» og «Glow» har de gjort fortjent suksess både innenfor og utenfor landets grenser. På «Icon» drukner det som måtte være igjen av autensitet i flaue mengder autotune, platte tekster og et erkekommersielt uttrykk som ikke yter gutta rettferdighet. De er bedre enn dette. Det som en gang var en av fedrelandets aller beste rapgrupper har latt seg overkjøre av hitmaskineriet, og resultatet er en blodfattig versjon av hva de en gang var. Gutta har som kjent fått med seg et imponerende knippe gjester, men det lyder mest som om bidragene er motivert av det lasset med penger de mest sannsynlig fikk for å bidra. Et av få lyspunkt på plata er låta «The Signal». Den har litt av den sjarmerende frekkheten jeg savner på resten av plata. «Miracle» tyder også på at ikke alt er tapt. Det er dog ikke på langt nær nok til å redde en særdeles uinspirert og oppskriftsmessig utgivelse. / ELI VAN DER EYNDEN
// An Object er LA-bråkekunst-punk-duoen No Age sitt fjerde album. Et album som på mange måter føles som en naturlig etterfølger til 2010s ”Everything in Between”. Men det som føles naturlig for No Age er ikke nødvendigvis det samme som for alle andre. I stedet for å ta samme steg som sist ved å gjøre plata større, mer direkte og ”polert” har de valgt å gjøre den mindre, mindre direkte og mer kantete. De har med den største selvfølgelighet kastet sand i maskineriet, og det ganske godt. Det hele starter med lettere gitarklimpring før en buldrende bass kommer inn i bildet som setter spenningen. Men i stedet for å øse ut har de valgt å tviholde på den spenningen, og det er ganske symptomatisk for hele plata. Rytmehalvdelen av bandet har visst nok i stor grad byttet inn trommene med kontaktmikrofoner som har han kjørt gjennom diverse bassforsterkere og annet moro. Dette i kombinasjon med at gitaren i stor grad tøyes og strekkes uten slipp, med gitarfigurer tjuvlånt fra Sonic Youth-boka, gjør at denne plata ikke biter hardere enn de forrige, men mer intenst og gnagende. De små detaljene i støyteppene som slynger seg mellom gitaren og trommene gjør at plata er like god på et godt headset som høyt på anlegget. /ANDRE JAMAL ISHAK
4
JOHN MAYER PARADISE VALLEY SONY
BLANDA DROPS // 2000-tallets mest uventede playboy er tilbake med en irriterende ujevn plate. John Mayer har lenge vært den gitarbaserte voksenpopens konge, slettes ikke uten grunn. Til min store begeistring omfavner han køntri- og bluestradisjonen i større grad enn tidligere, og åpningssporet «Wildfire» er en solfylt og løfterik start på et album det er knyttet store forventninger til. Det slentrende, deilige, rootsbaserte lydbildet fortsetter gjennom første halvdel av plata før han dessverre fyrer i gang sin egen personlige sviskefestival. Det fire minutter lange gjespet «Who You Love» inneholder blant annet et imponerende meningsløst bidrag fra Katy Perry. Deretter får vi den pompøse «I Will Be Found (Lost at Sea)». Teksten orker jeg ikke snakke om. Heldigvis karrer John Mayer seg tilbake til det tilbakelente landskapet fra platas start og avslutter med tre finfine låter, deriblant countryballaden «Badge And Gun», som er et av platas absolutte høydepunkt. «Paradise Valley» er ikke spesielt utfordrende eller nyskapende. Men det var den mest sannsynlig heller aldri ment å være. Og hadde unge Mayer droppet 3-4 av låtene kunne dette vært en av årets aller fineste utgivelser. / ELI VAN DER EYNDEN