musikk
// anmeldelser
5
5
DON MARTIN
EN GANG ROMSÅSGUTT ALLTID ROMSÅSGUTT TEE PRODUCTIONS
FRELSEREN // Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg har lenge hatt store problemer med norskspråklig hiphop. Jeg har blitt eksponert for så mye megakommersiell, drittkjedelig hippop at jeg i grunnen hadde gitt opp håpet. Etter å ha hørt «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt» blir jeg nødt til å sette meg lenge i skammekroken og tenke på hvordan jeg har levd livet mitt frem til nå. Don Martins første norskspråklige fullengder er en helstøpt og uvanlig vellykket plate. Don har vært sentral i Oslos hiphopmiljø siden nittitallet som rapper, produsent og DJ. Med seg har han en imponerende liste med bidragsytere, blant annet Kaveh, stjerneskuddet Phil T. Rich og ikke minst Tommy Tee. Mr. Tee har produsert plata, og det på upåklagelig vis. De fete, akkurat passe varierte beatsene lar Don Martins rim være stjernen. Don Martin prøver aldri å være tøffere enn han er, og det liker jeg godt. Han prøver ikke å late som han er fra ghettoen i Amerika. Han skriver om sitt eget liv og sine egne omgivelser, og resultatet er et sett tekster som er fulle av identitet og slagkraft. Denne plata bør være fengende nok til å nå flere enn bare menigheten, noe buzzen rundt singlen «Nilsen» allerede har bevist. Forhåpentligvis vil kidsa skrike etter Don Martin fremover og glemme Erik og Kriss. Jeg sier som hovedpersonen selv i låta «Æresdrap»: «Rap over russetechno, fuck that». / ELI VAN DER EYNDEN
3
little boots Nocturne
Repeat / Playground
La det swinge // Little Boots, aka Victoria Hesketh fra Blackpool, var en av mange electropoppere som ble slo gjennom i 2009. Veien fram til suksess har ikke vært noen dans på roser for Victoria. ”So many dark days”, har hun uttalt. Hun ble sparket fra et håpløst jenteband, prøvde lykken i et punkband, så progband, før hun fant det for godt å synge lounge jazz i diverse hotellobbyer, pluss opptre sammen med et storband dresset opp som Blues Brothers i europeiske fornøyelsesparker. Men Victioria er ikke av typen som gir opp. ”You learn a lot”, er hennes egen oppsummering om den turbulente perioden. I 2013 er tilværelsen nok mindre turbulent, selv om hypen er fordunstet. Oppskriften er mer eller mindre den samme som i 2009. Fortsatt poppa electrodisco-house, nå mer low key. Det lyder vel (elektro) statisk over et helt album. Det swinger ikke like mye av Little Boots som tidligere, men det er noen bra spor på «Nocturne» også, så da er det jo like greit å bare ta en lytt. Ta ihvertfal en lytt på den nye Primal Scream-skiva, mye snasent lydsnadder å oppdrive. Hvorfor jeg nevner den her? Jo, fordi jeg opprinnelig hadde tenkt å anmelde skiva. Mission Accomplished, vel.. nesten da. / Victor Josefsen 52
spirit / 03_2013
5
Vampire Weekend Modern Vampires of The City XL Records
urbane VAMPYRER // Tittelen på Vampire Weekends tredje album gjorde meg skeptisk. Ville jeg få highlife-flørtende popperler, med smart asstekster og klistermelodier som kunne frembringe lukten av vår? Ja, og nei. Klokka går for V.W. som den gjør for alle andre, og de blir også voksne. V.W. er modne, og de er det uten å miste gnisten som har tent poplåtene deres fra dag én, selv om highlife-flørten i stor del tilhører fortiden og de tematisk beveger seg på mørkere territorier enn tidligere. Tekstmessig er de på en oppadstigende kurve, og vokalist ofrer til tider smartassheten for å gi rom til noe som faktisk høres personlig ut. Arrangementsmessig har de gitt slipp på sin Paul Simon/Graceland-hangup, og det eneste som kan minne om ”world music” er den irsk-lydende fløyta mot slutten av Unbelievers. Noe de har beholdt er viljen til å være et poprock-band, men samtidig gi slipp på den evigvarende dogmen om å låte som et ”autentisk” rockeband. De låter rett og slett moderne. De fremstår som et kulturuttrykkk anno 2013 og ikke låter et fnugg retro. Er V.W. det beste indie-pop-bandet i verden? Nei. Men de er definitivt et av de mest interessant og artige. / ANDRE JAMAL ISHAK
Deerhunter Monomania
4AD / Playground
Marfan goes America // Bradford Cox eksperimentelle støypopgruppe Deerhunter har åpnet seg gradvis mer og mer opp fra den ganske introverte starten. Med hver ny skive byr de på nye utfordringer og overraskelser for lytteren i form av en ny musikalsk ham. Det er Deerhunter på sitt mest tilgjengelige som møter oss med ”Monomania” (selv om den som tittelen antyder også har noe enstonig og direkte over seg). På ”Monomania” utforsker Cox rockens klisjer. Den lange tradisjonen av amerikansk rotmusikk. Det manifesteres i form av tekstlige parafraser fra klassiske rockelåter og et mer riffsterkt vrengt garagerockende uttrykk, ikke så fjernt fra Ty Segall, Mikal Cronin og dess like. Det er lett å høre at det dras veksler fra Lou Reed, Tom Petty, Pavement, Sonic Youth, Ramones, Cheap Trick, Big Star også videre, men mest av alt høres de nok denne gangen ut som en annen med rette feiret samtidig helt; Kurt Vile. De oppstykkede danserytmene og leken med feedback og fuzz og industrielt støyende gitarer er imidlertid som alltid der et sted i bakgrunnen, som glasur, og gjør musikken 2013 og ikke bare en parafrase av fortiden der Bowie og T. Rex får være med som europeisk krydder. Og Deerhunter lykkes de. De vinner oss over nok en gang. Det gjør de først og fremst fordi deres melodilinjer er så vanvittig iørefallende og fengende uavhengig av hvilken skapning de trer frem i. / Jan-Olav Glette
2
Gothminister Utopia
AFH Records / Cosmos Music Group
lite potent // Å høre Gothminister i 2013 føles som konkurransen Melodi Grand Prix, som de nylig var med på, som et kaldt gufs fra fortiden og en slags andresortering av artister. Det er taktfast marsjmusikk for industrirockens glade svartkledde frakkevandrere med elementer fra den mest svulstige klassiske musikken og gotikken. På ganske poppa vis veksles det mellom det aggressive og dystre og de mer stemningsfulle og melodiske partiene. Referanser til Lacrimos, Rammstein, Grieg (”Dovregubbens Hall”) og liknende sikrer nok, sammen med det profesjonelle håndverket, fremdeles en status i gothmetallmiljøene; ikke minst i Tyskland, men jeg kan vanskelig forestille meg at de skulle ha noen som helst mulighet til å nå ut til bredere masser og overskride genrespesifikke kontekster. Det er da heller ikke nødvendig selv om vokalist Bjørn Alexander Brem proklamerer ”We are Making History” i tittelkuttet. Det er pompøst, storslagent og massivt, men dessverre aldri på en potent eller vital måte, bare svulstig. For de som vil ha mer givende lefling med 80-tallets postpunk scene, sjekk heller ut artister som Savages, Black Marble, TRST eller Cold Cave / Jan-Olav Glette