Spirit 03 2013

Page 50

musikk

// anmeldelser

4

REAL ONES

TONIGHT ONLY TONIGHT/THE MORNING AFTER City Slang / Tuba HELT OM NATTA, HELT OM DAGEN // Bergenserne i

6

Savages

Silence Yourself Matador/Pop Noir/ Playground

Stilisert og sexy post-pønk // I motsetningen til den sterke lytt-til-deg-selv-monologen i videoen til åpningssporet «Shut Up» begynner debutalbumet til Savages med dialog fra et gammelt filmklipp. Det er litt skuffende, men «Silence Yourself» byr likevel på den mest sexy post-pønken siden Souixe and the Banshies. Den britiske kvartetten er et av årets mest hypede band. Det er fortjent. De fleste riffene i deres kompliserte, men enkle, utagerende budskap om frihet og sensualitet er brukt tidligere. Det er likevel en befriende freidig gjenerobring av pønk-rock som et moderne uttrykk. Det være seg om den er dempet, drøy eller hissig, eller ganske enkelt perfekt avrundet og vill. Savages gjør den uansett stilsikkert relevant. Det spiller ingen rolle om de selvsikkert forteller at «Here I Am», vrir seg i lengsel i «Waiting For A Sign», eller snerrer mot ekte-menn i nest sistesporet «Husbands». De gjør alt med samme forførende forståelse av at summen av intellekt og følelser er større enn de enkelte musikalske deler. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN

4

CocoRosie

Tales Of A Grass Widow City Slang / Tuba

Freakfolk i sin egen verden // De freakfolkete søstrene Bianca og Sierra Cassidy i CocoRosie har på sitt fjerde studioalbum; «Tales Of A Grass Widow» fått med seg sin gode - og mer kjente – venn; Antony Hegharty. Han har på de to låtene han bidrar samme moder jord-rolle som han inntok på sitt forrige album. Noe som på ingen måte gjør albumet verken mer jordnært, eller nevneverdig mindre eksentrisk. Det er likevel en større grad av gjenkjennelighet i låtmaterialet enn det duoen tidligere har vært kjent for. Dette skyldes det selvsagt, men ikke bare, nevnte Antony, som allerede altså har pløyd liknende svermerisk mark som det CocoRosie her begir seg ut på. På samme måte som han løfter dem, blir det også tydeligere at Biancas distinkte vokal ikke når riktig like langt utover seg selv. Unntaket er den pianobaserte «Harmless Monster» hvor den spisse ordlyden viser hvorfor disse jentene fortjener sin kultstatus. I all sin særhet er det resterende like forglemmelig som å høre noen snakke svært veltalende til seg selv. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN

50

spirit / 03_2013

4

Sameblod Swoon

Riot Factory / EMI

Synthsommer // Svenske Sameblod kom som et friskt synthpust med debutalbumet Braided Memos i fjor vår. Med et navn som strengt tatt hadde vært et mer naturlig valg for et prepubertalt punkrockband, var det lite som tilsa at nettopp dette skulle vise seg å være et fjorårets fineste sommeralbum. Nå, et drøyt år etter leverer Sameblod nok en plettfri utgivelse i form av EP-en Swoon. Dette er, som fjorårets album, drømmende synthpop som skapt for både sene kvelder på stranda og regntunge sommerdager. Passende nok er et av sporene titulert «Norwegian Summer», og Sameblod vet etter alt å dømme å trykke på de riktige knappene for å gjenskape følelsen av den nord-skandinaviske sommeren. Swoon føles som de første solstrålene etter et lengre skybrudd omtrent hele plata gjennom, og er sånn sett både en frisk og oppløftende affære. Men når alt kommer til stykket, virker denne utgivelsen strengt tatt bare som en forlengelse av fjorårets debutalbum. Da er det egentlig like greit at de nøyer seg med en EP denne gangen. / RUNE AAS

Real Ones er tilbake med intet mindre enn to album. «Tonight Only Tonight» er ment som et soundtrack til fest og feiring mens «The Morning After» kan surre og gå dagen etter når du ligger i fosterstilling på gulvet og ønsker dypt og inderlig at du hadde husket å kjøpe brus på vei hjem fra byen. Partyplata er definitivt min favoritt. Både tittelsporet og singlen «Separation Blues» er godt pophåndverk og jeg både nikker med og tramper takten. De seks låtene har nok innslag av smårare instrumenter og produksjonsmessige finurligheter til at man får lyst til å høre etter. Klapp på skuldra til bandet og produsent Yngve Sætre for det. Bakfullplata er, naturlig nok, treigere i formen. Det er i seg selv helt ok. Intensjonen er god; behagelig, rolig popmusikk uten brå stemningsskifter. De skal jo tross alt trøste alle som drakk seg fulle til «Tonight Only Tonight» kvelden før. Men det hele blir dessverre litt uengasjerende og anonymt. Gitarbasert, følsom popmusikk er en såpass overfylt bås at jeg nok ville satt på noe annet om behovet for musikalsk trøst skulle melde seg. Real Ones selger seg inn som et særegent band i krysningspunktet mellom folk, pop og rock med klare referanser til verdensmusikk og elektronika. Det er vel og bra det, altså. Men mye tyder på at særpreget ble igjen på festen. / ELI VAN DER EYNDEN

3

Running Away Peacock Kitch

Crispin Glover Records

Byr opp til trønderdans // En samling av trønderske musikere har sett seg leie på Trondheims storhetstid som festmusikkhovedstad endte en gang rundt inngangen til 90-tallet. For å ta hegemoniet tilbake har de dannet Running Away og slipper nå debutskiva Peacock Kitch. De er ikke snauere enn at de sveiper innom de fleste dansevennlige sjangre som finnes i skjæringspunktet svett synthrock, lødig pønk, skakk disko, funk og søt elektro-pop. I tilnærmet denne rekkefølgen, og alt samtidig. Albumet er altså temmelig sjanger-spraglet. Og på samme vis som påfuglens praktfulle stjert truer med å velte hele fuglen, blir den overlessede viljen til å by opp til en hvilken som helst dans ganske baktung. Det holder ikke at opptil begge de første låtene er ganske så festlige, når en god inngang ender i mas mas mas over hele linja. Og blåmandag allerede før du rekker å tenke at det holder med en utgave av Sirkus Eliassen. Noe som heldigvis kun er ett blindspor på plata, før de lar den ebbe ut i et middels hipt nachspiel. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN


Millions discover their favorite reads on issuu every month.

Give your content the digital home it deserves. Get it to any device in seconds.