__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 58

musikk

// anmeldelser

5

Barren Womb Remote - split 7

The Perfect Hoax

HELSTØPT RASERI //

5

moddi

Set the house on fire Propeller Recordings

Hjem til et brennende hus // Etter flere konserter enn de fleste orker å telle, et nei takk til en Statoil-million, et ja takk til en a-ha-million og en påfølgende skrivesperre ble Moddis andrealbum født. Første gnist til albumet Set the House on Fire kom visst i Telemark et sted, men albumet ble spilt inn i idylliske omgivelser på Giske med Hasse Rosbach. På Set the house on fire viser Moddi seg med et langt bredere stemningsspekter enn de fleste andre norske artister. Fra tekoppkosen i Heim (og heim igjen) til dvelende mørke i To an unborn. Og det er kanskje nettopp dette som gjør at Moddi vinner en plass i denne anmelderens hjerte. Det at han våger å vise og formidle noe av det litt ufine, både når det gjelder tekstens innhold og vokalens fremførelse. Moddi tillater seg å gaule løs til stemmen er på bristepunktet langt mer enn de fleste singer/songwritere, og det er mektig forfriskende. Spesielt i kombinasjon med strofer som ”I will treat you like statistics untill it drains this love from me”. En kunne kanskje ønsket at produksjonen også hadde tatt noen flere sjanser. At en i større grad følte at når Moddi fant låtskrivergnisten igjen så befant han seg i et brennende hus. At det føltes farligere. Men det blir pirk. Plata er bra. / ANDRE JAMAL ISHAK

5

Mudhoney Vanishing Point Tuba Sub Pop

LEVERER ALLTID // Det var da Mudhoney slapp singlen ”Touch Me I’m Sick” og minilabumet "Superfuzzs Bigmuff" (89) med sin flerrende fuzzgitarer, at undergrunnsgrungen ordentlig slo om seg. Så kom Nirvana, filmer som "Slacker", "Reality Bites" m.m. som beskrev tidsæraen, drop outs, aspirerende musikerspirer, studenter og andre figurers apati og manglende ambisjoner. Om å finne en plass i samfunnet og ståa til Generation X. I motsetning til Nirvana slo aldri Mudhoney gjennom blant de store massene, noe som sannsynligvis er grunnen til at de på imponerende vis fortsatt holder koken. Vanishing Point er Mudhoneys 9ende fullengder i løpet av 25 år. Her er hyllest til Hendrix, garasje og Nuggets, og ikke minst hommage til Butthole Surfers, tidlig Nirvana og TAD. Men, musikken består, på samme måte som gruppa Mudhoney består. Alt som var (og er) kult med Mudhoney er å finne på Vasishing Point. Det samme med spiriten fra deres første plater. Det spruter fortsatt av Mudhoney. Gruppa trenger aldri å finne tilbake til gløden de hadde tidligere, for de leverer alltid. / VICTOR JOSEFSEN 58

spirit / 02_2013

3

Synne Sanden

Climbing the rainbow

Aspén/Cosmus Music Group KLATRER LITT FOR FORT //

Synne Sanden er helt klart en ambisiøs artist. Det hører fra første øyeblikk av Climbing the rainbow som er hennes andre album. Come a Day er rett og slett veldig gøy å høre på, og den setter lista høyt for resten av plata. Veldig høyt. Det er melodiøst og uhyre detaljrikt. Den er full av rytmiske og melodiøse innfall, og hennes vokalfraseringer passer så godt sammen med musikken at en skulle tro at hun alltid gikk rundt og snakket med alle disse lydene rundt seg. Og nivået holder seg nesten på det nivået de neste sporene, men dessverre faller låtene litt sammen i stedet for å føre henne til toppen av regnbuen. Fallet starter med P3-hitten King in My Kingdom. Ei noe masete låt som potensielt kunne ha blitt noe bedre om hun hadde holdt litt mer igjen og vist litt mer tenner. Etter dette kommer bl.a Thomas Dybedahl-duetten In Your Embrace. Ei søt låt, men den føles relativt malplassert og den består dessverre ikke ”klarer jeg å gjette neste rim i teksten”-testen. På mange måter tenker jeg at unge artister som Synne Sanden kunne hatt godt av å holde igjen mer av låtmaterialet sitt og heller sluppet en EP i stedet for et 11 spors album. Dette kunne vært en flott EP dersom 50% av låtene hadde blitt kuttet. / ANDRE JAMAL ISHAK

Helt siden Like Rats From A Sinking Ship ga seg har Barren Womb hatt en stadig stigende suksesskurve. Både 7-tommeren de ga ut alene og spliten med Forræderi viste at de virkelig var et band som hadde noe å melde. Ilsint vokal, fengende men harde riff, trommer som er minst like harde som gitarriffene og ikke minst et høyt tempo. Barren Womb fortsetter dette på sin nye split med Remote. To låter fra Barren Womb, og et langt spor fra franske Remote. Åpningssporet fra Barren Womb heter "Visual AIDS" og er en låt i kjent stil, men bandet gir riffene litt mer pusterom enn de pleier å gjøre. Noe som fungerer godt for låten. Barren Womb sin andre låt "Deal or No Krokodil" er en låt som kunne sklidd rett inn på bandets forrige utgivelse. Enormt høyt tempo blandet sammen med frenetiske riff. En solid låt dette også. Med det er vi over på B-siden av utgivelsen, der franske Remote har fått hele 8,5 minutter å boltre seg på. Det de har å by på er på en måte Remote sin yang til Barren Womb sin Ying. Barren Womb med sin frenetiske hardcore satt opp mot Remote sin seige støyfulle sludge. Denne motsetningen fungerer voldsomt godt, begge bandene gir utgivelsen forskjellige elementer og idéer som gjør at selv om spliten runder av på under et kvarter. Hvis Barren Womb fortsetter å gi ut utgivelser som fortsetter dette lydbildet så har vi store ting i vente. / ROGER HANSEN

5

Youth Lagoon Wondrous Bughouse Fat Possum Records

UNG-VOKSEN LAGUNE // Én manns bandet Youth Lagoons 2011-debut Year's of Hibernation var en flott og sjarmerende affære. Stemningsfull slik kun semi-lofi gutteroms indie kan være. Youth Lagoon fant tidlig sin identitet. Om en hører på de første låtene han slapp gratis på nett i 2011 er det nesten fascinerende å se (eller høre da) hvor klar visjon han hadde for lydbildet. Denne visjonen ble fulgt gjennom hele debuten, og føres videre inn Wondrous Bughouse. Den eneste forskjellen er at de programmerte trommene er erstattet med en trommis, og at alt er skrudd et par hakk opp. Alt er større og høyere. Lydbildet er tettere og rikere. Men den særegne romklangete vokalen er der, og det samme er den nesten glodvarme semi-forvrengte lyden som ofte truer med å implodere. En ny ting på denne plata er at låtene i mindre grad enn tidligere kun belager seg på stemning, men nå også melodier. Fine melodier, og til tider melodier som tar overraskende vendinger. Med en dæsj psykedelia her og der. Det låter til tider som en litt yngre og blåøyd naiv versjon av Unknown Mortal Orchestra backet av pop-psykedlikerne i Oranger, med en liten XO og Figure 8-æra Elliott Smith hangup. Med andre ord: Det låter veldig fint. Youth Lagoon er i ferd med å bli en ung-voksen lagune. / ANDRE JAMAL ISHAK

Profile for Chili Publications

Spirit 02 2013  

Utgave nummer 01/2013 av gratismagasinet Spirit.

Spirit 02 2013  

Utgave nummer 01/2013 av gratismagasinet Spirit.

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded