musikk
// anmeldelser
4
dominic Persona
Denovali Records / Musikkoperatørene
TRYGG TILBAKEKOMST //
5
justin timberlake The 20/20 Experience RCA / Sony Music
TIMBERLAKE TAR TID // JT er tilbake! Etter 7 år! Ørten sommerfesters soundtrack er klart. Og det er passende. Det er noe varmt og sommerlig over dette albumet, sammenlignet med Future Sex/Love Sounds stålaktige lyd. JT gir oss smart urban pop, med en detaljrik produksjon med assosiasjoner til Marvin Gaye, R. Kelly, Michael Jackson, Prince og Aaliyah. Pop som stjeler litt fra det meste som er verdt å stjele fra den afro-amerikanske musikkarven. Kjørt gjennom et JT-filter. Det låter for det meste bra, men det er et men. Let the groove get in kunne vært et høydepunkt, om bare låta var like god som idéen. Det er som om lage en Michael Jackson-låt badet i latin- og afro-inspirerte rytmer, men glemte å skrive ei god låt og ble sittende med en kjip blanding av Gloria Estefans Conga og Lionel Richies All night long. Om en skulle gått for litt videre pirk så kunne produsent Timbaland gjerne holdt munn gjennom hele skiva, og Jay-Zs vers på Suit & Tie føles relativt unødvendig. At noe føles unødvendig er muligens uungåelig med album med følgende statistikk: 10 låter. Kun 1 låt under 5 min. 7 over 7 min og 3 låter over 8 min. Pop som tar seg god tid og som krever tid fra lytteren. Du burde ta deg tid, men du kan skippe Let the groove get in. / ANDRE JAMAL ISHAK
5
atlanter vidde
Jansen Plateproduksjon / Musikkoperatørene
Vidde-blues-rock // «Vidde» er en kombinasjon av ørkenrock, krautrock og deltablues. Det forteller presseskrivet som følger Atlanters debutskive, og for en sjelden gangs skyld er det en presis beskrivelse. I fravær av noen norsk ørken henspeiler platetittelen selvsagt på det nærmest vi kommer liknende åpne landskap her til lands. Men selv om man i all bluesen kan ane elementer av tradisjonsmusikk fra Finnmark, er det altså sletteland på langt sydligere breddegrader som former lydbildene. Det er ikke egentlig sannsynlig at albumet er ment som noen hyllest til krigsrammede Mali, men jeg liker tanken på at det også kan være det. I hvert fall bidrar Atlanter til at man kan høre hvilken fantastisk musikalsk arv landet kan skilte med, også i form av å være forløper til den sløye sørstats-bluesen de henter inspirasjon fra. Men uavhengig av rockefortegn er det som preger Atlanter aller mest musikalsk åpenhet, og en slepen utførelse. Dette er (u)tradisjonell vokal og gitarspill til å bøye seg i ørkenstøvet av. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN
54
spirit / 02_2013
3
Bleached
Ride Your Heart Dead Oceans/ Secretly Canadian/Tuba
Blek post-pønk // Det var en gang, for eksempel på slutten av 70-tallet, at det å kunne tre grep holdt i massevis for å forføre massene. I hvert fall om den visuelle innpakningen besto av nagler, hullete tøy og en dose gelatin på hodet. Eventuelt holdt det å bleke hårtustene. Søsterduoen Bleached har i hvert fall i bandnavnet fått med seg sistnevnte, samt de mytiske fortellingene om hvor lite som skal til for å gjøre rock. Resten av de meningsmettede utrykkene som utgjorde så vel den opprinnelige pønken, og deler av de påfølgende post-pønkbølgene , gir de derimot ganske blanke i. Og akkurat det kan jo kalles ganske pønk, da. Det kan man ikke med den beste godvilje si om tekster som svulmer over av drømmen om fred og kjærlighet. Borte er sjangerens rebelske energi. I stedet har man fått en salgs tre-greps-hippie-post-pønk. Ikke helt ulikt det man kjenner som støy-pop. Bare mindre interessant. Og en god porsjon plattere. Men det er vel sånn det må gå, når man får med seg innpakningen, men glemmer innholdet. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN
Dominic har returnert for fullt med et nytt album, Persona. Frykten som sitter i kroppen til alle som er fans av band som tar pause for så å komme tilbake er aldri en god følelse å ha, men at den var tilstede når jeg hørte de første tonene fra Persona er det ingen tvil om. Til min store lettelse har Dominic klart å returnere uten å snuble i sitt gamle selv. De har klekket ut en samling låter som føles minst like alvorlige og gjennomførte som låtene på bandets forrige plate Nord. Persona åpner med låten "To Live For", en låt med sterke trekk fra black metal, men kun i selve gitarakkordene som blir spilt. Dominic åpner med et brak, men jo lenger man kommer inn i albumet finner man ut at de største eksplosjonene ligger og venter lenger inn i Persona. Låter som "Skin Deep", The Only Thing That's For Certain" og ikke minst "Bottle of Beast" er stappfulle av fengende, eksplosive partier. Persona er et gjennomført album fra erfarne utøvere av posthardcore. Det låter helstøpt og svært velkjent, av og til litt for velkjent. Selv om Dominic gir oss gode låter så er det få ting med Persona som gjør det til et album som kommer til å stå igjen i lang tid som et musikalsk høydepunkt. Dominic har returnert med et godt album, men ikke et utmerket album. Derfor blir det vanskelig å hylle dem mer enn bare litt. / ROGER HANSEN
4
Grand Island Della Loved Steve
Tuba Records / Cosmos Music Group
Tivoli-rock // Det har gått tre år siden sist man hørte fra gladprog-bluegrass-rockerne i Oslobandet Grands Island. Visstnok skyldes pausen at de den gang spilte seg tomme. Nå har de fått energien tilbake, og vel så det. «Delle Loved Steve» er et åpenbart overflodsprosjekt, etter oppskriften alt skal med. Her er det gitar, banjo, orgel, fløyte og blåsere. Kort sagt det meste som skal til for å lage en skikkelig sjangerblanding av nær sagt alle fargetoner av rock. Det er morsomt å høre på, men dessverre nok ikke like morsomt som de sannsynligvis har hatt det i studio. Det blir som å være på et fantastisk tivoli. Alle apparatene står i perfekt, progressiv symmetri mens klovnesmilene er så pent køntri-malt, at du tror de ler på ekte. Men i all gleden finner du at noen har glemt å stille tempo på overgangene mellom karusellene, og det eneste du får ut av dem er å bli rent tullerusk. For til tross for åpenbare fulltreffere, som bl.a. «The Shakes», ble dette overskuddsalbumet nesten for mye av det gode. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN